Mannen går fra meg

[Mia_73]

Vi kaster bort tiden vår. HI gjentar seg bare og det er helt tydelig at hun er i en slags sjokktilstand der hun er ikke i stand å ta inntil seg råd.

 

HI, si fra når du kan tenke klart igjen. Da vil vi her inne støtte så godt vi kan.

[Jippipippi]

Stå på HI! Jeg hadde kjempet! Det å si at en ikke har følelser for den andre etter så mange år, den kjøper jeg ikke. Da tenker man utelukkende på seg selv. Følelsene forsvinner ikke plutselig!

 

Dette skjedde med en venninne av meg og. Mannen kom krypende tilbake etter noen mnd. Måtte gå igjen da hun var kommet seg videre! Han elsket henne en mnd, neste ikke. 3 mnd seinere elsker han henne likevel. Førtiårskrise det og😉

[Anonym bruker]

Vi kaster bort tiden vår. HI gjentar seg bare og det er helt tydelig at hun er i en slags sjokktilstand der hun er ikke i stand å ta inntil seg råd.

 

HI, si fra når du kan tenke klart igjen. Da vil vi her inne støtte så godt vi kan.

Selvsagt er jeg i sjokk, han vil gå etter 22 år sammen. Det er greit å få råd, og jeg tar de også innover meg. Er bare ikke klar for å følge en del av dem enda.

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 9deb7...2cd

[Anonym bruker]

Stå på HI! Jeg hadde kjempet! Det å si at en ikke har følelser for den andre etter så mange år, den kjøper jeg ikke. Da tenker man utelukkende på seg selv. Følelsene forsvinner ikke plutselig!

 

Dette skjedde med en venninne av meg og. Mannen kom krypende tilbake etter noen mnd. Måtte gå igjen da hun var kommet seg videre! Han elsket henne en mnd, neste ikke. 3 mnd seinere elsker han henne likevel. Førtiårskrise det og😉

Han sier at følelsene er "bry seg om" og "være glad i", og at dette ikke holder. Han må elske, og det er borte, og han VIL ikke finne det frem igjen. Jeg håper jo han vil endre mening, dum som jeg er.....Han er min store kjærlighet, sånn er det bare. Jeg KAN ikke gi opp uten å kjempe for den.

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 9deb7...2cd

[Anonym bruker]

Må bare si at jeg vet dette er irrasjonelt, men jeg har faktisk lyst til å ringe/sende Mail til damen han er forelsket i, for å be henne fortelle han at det ikke er noe håp for dem....Da har vi i hvertfall litt større sjans. Hun har sagt at hun ikke gjengjelder hans følelser, men at det er en interesse der. Jeg vil bare at hun skal stoppe det før det eventuelt starter.....Galskap, ja jeg vet!

 

HI

 

Anonymous poster hash: 9deb7...2cd

[Anonym bruker]

Du kan sende mail til deg selv, og fortelle at det ikke er håp for dere.

Hun er forelska i mannen din, skjønner du ikke det?

 

Anonymous poster hash: 865b3...841

[Anonym bruker]

"Jeg trenger deg for å gå til en annen "

Hadde gått jeg, hva er det å vente på? Du håper på et mirakel, den mannen kunne du uansett ikke stolt på i fremtiden.

 

Anonymous poster hash: 0b194...420

[Anonym bruker]

For meg virker det som om han var ferdig med forholdet for lenge siden. Han har nok jobbet seg igjennom det du går igjennom nå og han henger bare med for gammel vane.

Hvorfor vil du deg selv så vondt? Han har snudd hele situasjonen til at HAN er ofret i dette, det er HAN det er synd på, du skal legge tilrette for HAM og HAN skal få bestemme veien videre. Det er bare hinsides galskap!

 

Forstår at du er i sjokk akkurat nå, men du kan ikke legge deg flat for ham. Vil du virkelig han ham?

Anonymous poster hash: 3e349...16d

[Anonym bruker]

Han sier selv han har jobbet seg gjennom dette, og at han er ferdig. Jeg er jo ikke der....og ja jeg vil virkelig ha han, det er derfor jeg ikke klarer å gi slipp, i hvertfall ikke nå. Skal ringe å få ordnet med terapi i dag, så får vi ta det derifra.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 9deb7...2cd

[Anonym bruker]

Åh, jeg kjenner sorgen. Jeg opplevde dette selv, ikke at han ble forelsket i noen andre men at han sa at følelsene for meg hadde forsvunnet. Jeg har aldri hatt så vondt i hele mitt liv. Han hadde vært litt frem og tilbake over en tid og gjort det slutt også året før, uten at det egentlig ble helt slutt. Men denne gangen så elsket han meg ikke lenger og sa det. Han flyttet hjem til foreldrene sine en stund, men kom tilbake hjem, med beskjed til meg om at han ville prøve. Jeg var desperat etter å beholde ham. Desperat etter å bli elsket av ham igjen. Men ukene gikk og han sa ofte at følelsene ikke var der enda heller. Jeg fant ut at han hadde tatt kontakt med en eks den uken han bodde hos foreldrene og jeg gikk i bakken. Denne eksen har han aldri hatt følelser for og i tillegg var han utro mot henne, jeg følte meg verdiløs.

Jeg gikk i et vakuum i godt over et halvt år. Jeg bare visste det kom til å bli slutt så jeg begynte å bearbeide bort følelsene mine.

Plutselig - en augustkveld fikk jeg melding fra ham, han var borte i ukedagene på jobb, og i meldingen sto det, "Nå kjente jeg en storm i kroppen av at jeg virkelig elsker deg!"

Jeg begynte å storgrine der hjemme. Jeg hadde ventet så lenge på disse ordene.

Alt var supert lenge, men etterhvert begynte det å gå opp for meg at jeg hadde et problem, han ga meg kjærlighetserklæringer hele tiden, men jeg klarte ikke svare. Jeg kjente at all den tiden jeg hadde brukt på å bearbeide følelsene mine hadde gitt resultater.

Jeg som før hadde vært nyforelsket hele tiden kjente dette var nå ødelagt, kom ikke tilbake. Dette er en stor sorg enda, for jeg elsket å være forelsket.

Jeg har fortalt ham dette, jeg har sagt at han brukte så lang tid på å ikke elske meg så nå får han bruke dobbelt så lang tid på å få meg til å forelske meg i ham igjen, noe han virkelig prøver på. Men noe er ødelagt i meg. Jeg er sammen med ham enda, men jeg får ikke tilbake forelskelsen. Jeg vet jeg vil være med ham, han er god og vi har samme mål i livet, vi har snart to barn sammen og han har vært stefar for min datter i snart 9 år.

Men jeg er lei meg for at hans umodenhet ikke taklet en bølgedal. Han hadde aldri vært i et langvarig forhold før så han var helt uforberedt på disse bølgedalene og trodde at når den første forelskelsen hadde lagt seg så var det over.

Jeg har gitt ham beskjed om at om han prøver å gjøre det slutt igjen kommer jeg ikke til å kjempe for ham, så han bør være sikker på at det isåfall er hva han vil - han har ikke gjort det slutt på over 4 år nå (sykt at det skal være imponerende, men du vet - menn ...)

Han er ikke en sånn som snakker noe særlig heller, når jeg prøver blir han bare stille, sier ingenting, mens jeg trenger at han sier noe, jeg trenger å føle meg helt trygg, jeg trenger et plaster på sårene mine ...nuvel. Jeg vil i allefall gi deg min fulle sympati, det du går igjennom er helt grusomt, garantert også for ham. Jeg tror dere begge vil dra nytte av parterapi. Målet må uansett være at familien ikke skal lide. Uansett hva utfallet blir. Stor klem til deg HI.

Anonymous poster hash: 4dd64...d72

[Anonym bruker]

Åh, jeg kjenner sorgen. Jeg opplevde dette selv, ikke at han ble forelsket i noen andre men at han sa at følelsene for meg hadde forsvunnet. Jeg har aldri hatt så vondt i hele mitt liv. Han hadde vært litt frem og tilbake over en tid og gjort det slutt også året før, uten at det egentlig ble helt slutt. Men denne gangen så elsket han meg ikke lenger og sa det. Han flyttet hjem til foreldrene sine en stund, men kom tilbake hjem, med beskjed til meg om at han ville prøve. Jeg var desperat etter å beholde ham. Desperat etter å bli elsket av ham igjen. Men ukene gikk og han sa ofte at følelsene ikke var der enda heller. Jeg fant ut at han hadde tatt kontakt med en eks den uken han bodde hos foreldrene og jeg gikk i bakken. Denne eksen har han aldri hatt følelser for og i tillegg var han utro mot henne, jeg følte meg verdiløs.Jeg gikk i et vakuum i godt over et halvt år. Jeg bare visste det kom til å bli slutt så jeg begynte å bearbeide bort følelsene mine.Plutselig - en augustkveld fikk jeg melding fra ham, han var borte i ukedagene på jobb, og i meldingen sto det, "Nå kjente jeg en storm i kroppen av at jeg virkelig elsker deg!"Jeg begynte å storgrine der hjemme. Jeg hadde ventet så lenge på disse ordene.Alt var supert lenge, men etterhvert begynte det å gå opp for meg at jeg hadde et problem, han ga meg kjærlighetserklæringer hele tiden, men jeg klarte ikke svare. Jeg kjente at all den tiden jeg hadde brukt på å bearbeide følelsene mine hadde gitt resultater.Jeg som før hadde vært nyforelsket hele tiden kjente dette var nå ødelagt, kom ikke tilbake. Dette er en stor sorg enda, for jeg elsket å være forelsket.Jeg har fortalt ham dette, jeg har sagt at han brukte så lang tid på å ikke elske meg så nå får han bruke dobbelt så lang tid på å få meg til å forelske meg i ham igjen, noe han virkelig prøver på. Men noe er ødelagt i meg. Jeg er sammen med ham enda, men jeg får ikke tilbake forelskelsen. Jeg vet jeg vil være med ham, han er god og vi har samme mål i livet, vi har snart to barn sammen og han har vært stefar for min datter i snart 9 år.Men jeg er lei meg for at hans umodenhet ikke taklet en bølgedal. Han hadde aldri vært i et langvarig forhold før så han var helt uforberedt på disse bølgedalene og trodde at når den første forelskelsen hadde lagt seg så var det over.Jeg har gitt ham beskjed om at om han prøver å gjøre det slutt igjen kommer jeg ikke til å kjempe for ham, så han bør være sikker på at det isåfall er hva han vil - han har ikke gjort det slutt på over 4 år nå (sykt at det skal være imponerende, men du vet - menn ...)Han er ikke en sånn som snakker noe særlig heller, når jeg prøver blir han bare stille, sier ingenting, mens jeg trenger at han sier noe, jeg trenger å føle meg helt trygg, jeg trenger et plaster på sårene mine ...nuvel. Jeg vil i allefall gi deg min fulle sympati, det du går igjennom er helt grusomt, garantert også for ham. Jeg tror dere begge vil dra nytte av parterapi. Målet må uansett være at familien ikke skal lide. Uansett hva utfallet blir. Stor klem til deg HI. Anonymous poster hash: 4dd64...d72

Takk for at du deler, det er godt å høre at dere kommer dere gjennom det på et vis

Her er alt et virrvarr av følelser og kaos hos begge. Han sier at sorgen hans er så dyp fordi jeg er det beste som har hendt han, og jeg er perfekt på alle måter, han klarer bare ikke å finne igjen de riktige følelsene. Jeg er sikkert dum som håper, men det har da tross alt bare gått noen dager. Det som forundrer meg er at han har tatt på seg ringen sin hver morgen, selv i dag når han skulle på jobb. Han viser ikke at han gjør det, men jeg ser bevisst etter det. Han har tatt den av periodevis det siste året når han har følt ting ikke har vært helt bra...Rare ting en skal henge seg opp i.

Nå må jeg ta en ringerunde.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 9deb7...2cd

[Anonym bruker]

Hadde ringt denne damen jeg. Og forklart hva for et opplegg han drev på med. Om hun ikke er interesert og innser han bryter opp en familie for noe som ikke er ment kanskje hun har vett nok til å ikke la han utforske dem. Men... Jeg skjønner heller ikke hvorfor du lar han tråkke på deg sånn. Skjønner du vil fikse det for alle 5 men hvordan han har vært mot deg er ikke greit i det hele tatt 😔

 

Anonymous poster hash: c231c...75a

[Fandens Oldemor]

 

Åh, jeg kjenner sorgen. Jeg opplevde dette selv, ikke at han ble forelsket i noen andre men at han sa at følelsene for meg hadde forsvunnet. Jeg har aldri hatt så vondt i hele mitt liv. Han hadde vært litt frem og tilbake over en tid og gjort det slutt også året før, uten at det egentlig ble helt slutt. Men denne gangen så elsket han meg ikke lenger og sa det. Han flyttet hjem til foreldrene sine en stund, men kom tilbake hjem, med beskjed til meg om at han ville prøve. Jeg var desperat etter å beholde ham. Desperat etter å bli elsket av ham igjen. Men ukene gikk og han sa ofte at følelsene ikke var der enda heller. Jeg fant ut at han hadde tatt kontakt med en eks den uken han bodde hos foreldrene og jeg gikk i bakken. Denne eksen har han aldri hatt følelser for og i tillegg var han utro mot henne, jeg følte meg verdiløs.Jeg gikk i et vakuum i godt over et halvt år. Jeg bare visste det kom til å bli slutt så jeg begynte å bearbeide bort følelsene mine.Plutselig - en augustkveld fikk jeg melding fra ham, han var borte i ukedagene på jobb, og i meldingen sto det, "Nå kjente jeg en storm i kroppen av at jeg virkelig elsker deg!"Jeg begynte å storgrine der hjemme. Jeg hadde ventet så lenge på disse ordene.Alt var supert lenge, men etterhvert begynte det å gå opp for meg at jeg hadde et problem, han ga meg kjærlighetserklæringer hele tiden, men jeg klarte ikke svare. Jeg kjente at all den tiden jeg hadde brukt på å bearbeide følelsene mine hadde gitt resultater.Jeg som før hadde vært nyforelsket hele tiden kjente dette var nå ødelagt, kom ikke tilbake. Dette er en stor sorg enda, for jeg elsket å være forelsket.Jeg har fortalt ham dette, jeg har sagt at han brukte så lang tid på å ikke elske meg så nå får han bruke dobbelt så lang tid på å få meg til å forelske meg i ham igjen, noe han virkelig prøver på. Men noe er ødelagt i meg. Jeg er sammen med ham enda, men jeg får ikke tilbake forelskelsen. Jeg vet jeg vil være med ham, han er god og vi har samme mål i livet, vi har snart to barn sammen og han har vært stefar for min datter i snart 9 år.Men jeg er lei meg for at hans umodenhet ikke taklet en bølgedal. Han hadde aldri vært i et langvarig forhold før så han var helt uforberedt på disse bølgedalene og trodde at når den første forelskelsen hadde lagt seg så var det over.Jeg har gitt ham beskjed om at om han prøver å gjøre det slutt igjen kommer jeg ikke til å kjempe for ham, så han bør være sikker på at det isåfall er hva han vil - han har ikke gjort det slutt på over 4 år nå (sykt at det skal være imponerende, men du vet - menn ...)Han er ikke en sånn som snakker noe særlig heller, når jeg prøver blir han bare stille, sier ingenting, mens jeg trenger at han sier noe, jeg trenger å føle meg helt trygg, jeg trenger et plaster på sårene mine ...nuvel. Jeg vil i allefall gi deg min fulle sympati, det du går igjennom er helt grusomt, garantert også for ham. Jeg tror dere begge vil dra nytte av parterapi. Målet må uansett være at familien ikke skal lide. Uansett hva utfallet blir. Stor klem til deg HI. Anonymous poster hash: 4dd64...d72

Takk for at du deler, det er godt å høre at dere kommer dere gjennom det på et vis

Her er alt et virrvarr av følelser og kaos hos begge. Han sier at sorgen hans er så dyp fordi jeg er det beste som har hendt han, og jeg er perfekt på alle måter, han klarer bare ikke å finne igjen de riktige følelsene. Jeg er sikkert dum som håper, men det har da tross alt bare gått noen dager. Det som forundrer meg er at han har tatt på seg ringen sin hver morgen, selv i dag når han skulle på jobb. Han viser ikke at han gjør det, men jeg ser bevisst etter det. Han har tatt den av periodevis det siste året når han har følt ting ikke har vært helt bra...Rare ting en skal henge seg opp i.

Nå må jeg ta en ringerunde.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 9deb7...2cd

Det er nok fordi de på jobben garantert har fått med seg hva som foregår, og da kan ringen være en måte å vise de andre at "her er alt som normalt, jeg driver i hvert fall ikke og dumper familien min gjennom 22 år til fordel for en fling med vår felles kollega".

[Anonym bruker]

Ring gjerne damen, men da må du være rolig og hyggelig! Går du til angrep vil hun vokte sine ord... Du kunne jo sagt at du er rasende på mannen og at du har bedt om separasjon, men at du gjerne vil høre hennes side av saken også....

 

(sender du mail/sms så vil hun konferere med mannen din først, og få beskjed om hva hun skal si!!)

 

Klarer du d, får du kanskje noen svar...

 

Forøvrig så er d på tide å bli fly forbanna!! Og ta tilbake sin egen selvrespekt!

 

Anonymous poster hash: b58b7...30a

[Anonym bruker]

Kjære HI, jeg vil sende deg en klem! Eller filleriste deg, men det hjelper ikke.

 

Jeg håper at du får opp øyene snart og ser hva denne mannen gjør mot deg og familien! Du er jo praktisk talt alenemor allerede, med en stor drittunge på lasset som drar deg ned! Det er ikke synd på han! Det er synd på deg og barna dine.. Han burde få kjenne på hvordan det er å bo alene og ha ungene og familielivet alene! Å la han dra til broren nå og da er bare dumt. Hva om du pakker sekken og drar til broren hans?! Han klarer fint å legge minstebarnet alene, og siden dere har øvd i 3år så bør det gå bra. Om barnet griner og savner deg, så har pappaen godt av å kjenne på dette! og finne ut hvordan han skal være med barnet!!!

 

Jeg ville ikke ringt denne dama, det er ikke noe hun kan gjøre fra eller til, og det er ikke henne du skal være sur på, eller nedlate deg til å snakke med! Det er han du må konsentrere deg om. Og ikke fatter jeg at du går med på å la han ta en kaffe med henne og snakke "platonisk" med henne?! Hadde han ville satset på dere og prøvd å komme sammen som en familie, så hadde han glemt denne dama, ikke dratt på date med henne. De har allerede kysst en gang, tror du virkelig at de kan sitte å snakke sammen? Er du virkelig så manipulert av mannen din? Jeg får så vondt av deg, kunne ønske jeg kunne komme hjem til deg og være der og hjelpe deg med å kaste denne mannen ut! Jeg håper du har en venninne der som kan støtte deg og hjelpe deg med å få opp øyene!

 

Jeg håper for din egen skyld at du kan få en alenetime på fvk og, og ikke bare sammen med mannen din. Det tror jeg hadde gjort deg godt. 

Anonymous poster hash: b2ccd...076

[Anonym bruker]

 

 

Åh, jeg kjenner sorgen. Jeg opplevde dette selv, ikke at han ble forelsket i noen andre men at han sa at følelsene for meg hadde forsvunnet. Jeg har aldri hatt så vondt i hele mitt liv. Han hadde vært litt frem og tilbake over en tid og gjort det slutt også året før, uten at det egentlig ble helt slutt. Men denne gangen så elsket han meg ikke lenger og sa det. Han flyttet hjem til foreldrene sine en stund, men kom tilbake hjem, med beskjed til meg om at han ville prøve. Jeg var desperat etter å beholde ham. Desperat etter å bli elsket av ham igjen. Men ukene gikk og han sa ofte at følelsene ikke var der enda heller. Jeg fant ut at han hadde tatt kontakt med en eks den uken han bodde hos foreldrene og jeg gikk i bakken. Denne eksen har han aldri hatt følelser for og i tillegg var han utro mot henne, jeg følte meg verdiløs.Jeg gikk i et vakuum i godt over et halvt år. Jeg bare visste det kom til å bli slutt så jeg begynte å bearbeide bort følelsene mine.Plutselig - en augustkveld fikk jeg melding fra ham, han var borte i ukedagene på jobb, og i meldingen sto det, "Nå kjente jeg en storm i kroppen av at jeg virkelig elsker deg!"Jeg begynte å storgrine der hjemme. Jeg hadde ventet så lenge på disse ordene.Alt var supert lenge, men etterhvert begynte det å gå opp for meg at jeg hadde et problem, han ga meg kjærlighetserklæringer hele tiden, men jeg klarte ikke svare. Jeg kjente at all den tiden jeg hadde brukt på å bearbeide følelsene mine hadde gitt resultater.Jeg som før hadde vært nyforelsket hele tiden kjente dette var nå ødelagt, kom ikke tilbake. Dette er en stor sorg enda, for jeg elsket å være forelsket.Jeg har fortalt ham dette, jeg har sagt at han brukte så lang tid på å ikke elske meg så nå får han bruke dobbelt så lang tid på å få meg til å forelske meg i ham igjen, noe han virkelig prøver på. Men noe er ødelagt i meg. Jeg er sammen med ham enda, men jeg får ikke tilbake forelskelsen. Jeg vet jeg vil være med ham, han er god og vi har samme mål i livet, vi har snart to barn sammen og han har vært stefar for min datter i snart 9 år.Men jeg er lei meg for at hans umodenhet ikke taklet en bølgedal. Han hadde aldri vært i et langvarig forhold før så han var helt uforberedt på disse bølgedalene og trodde at når den første forelskelsen hadde lagt seg så var det over.Jeg har gitt ham beskjed om at om han prøver å gjøre det slutt igjen kommer jeg ikke til å kjempe for ham, så han bør være sikker på at det isåfall er hva han vil - han har ikke gjort det slutt på over 4 år nå (sykt at det skal være imponerende, men du vet - menn ...)Han er ikke en sånn som snakker noe særlig heller, når jeg prøver blir han bare stille, sier ingenting, mens jeg trenger at han sier noe, jeg trenger å føle meg helt trygg, jeg trenger et plaster på sårene mine ...nuvel. Jeg vil i allefall gi deg min fulle sympati, det du går igjennom er helt grusomt, garantert også for ham. Jeg tror dere begge vil dra nytte av parterapi. Målet må uansett være at familien ikke skal lide. Uansett hva utfallet blir. Stor klem til deg HI. Anonymous poster hash: 4dd64...d72

Takk for at du deler, det er godt å høre at dere kommer dere gjennom det på et vis

Her er alt et virrvarr av følelser og kaos hos begge. Han sier at sorgen hans er så dyp fordi jeg er det beste som har hendt han, og jeg er perfekt på alle måter, han klarer bare ikke å finne igjen de riktige følelsene. Jeg er sikkert dum som håper, men det har da tross alt bare gått noen dager. Det som forundrer meg er at han har tatt på seg ringen sin hver morgen, selv i dag når han skulle på jobb. Han viser ikke at han gjør det, men jeg ser bevisst etter det. Han har tatt den av periodevis det siste året når han har følt ting ikke har vært helt bra...Rare ting en skal henge seg opp i.

Nå må jeg ta en ringerunde.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 9deb7...2cd

Det er nok fordi de på jobben garantert har fått med seg hva som foregår, og da kan ringen være en måte å vise de andre at "her er alt som normalt, jeg driver i hvert fall ikke og dumper familien min gjennom 22 år til fordel for en fling med vår felles kollega".

Det har ikke foregått noe, han har unngått henne faktisk. De sitter heller ikke i samme bygg. Han hadde den også på seg da han dro til broren....og det gir jo ingen mening.

HI

 

 

Anonymous poster hash: 9deb7...2cd

[Fandens Oldemor]

 

 

 

Åh, jeg kjenner sorgen. Jeg opplevde dette selv, ikke at han ble forelsket i noen andre men at han sa at følelsene for meg hadde forsvunnet. Jeg har aldri hatt så vondt i hele mitt liv. Han hadde vært litt frem og tilbake over en tid og gjort det slutt også året før, uten at det egentlig ble helt slutt. Men denne gangen så elsket han meg ikke lenger og sa det. Han flyttet hjem til foreldrene sine en stund, men kom tilbake hjem, med beskjed til meg om at han ville prøve. Jeg var desperat etter å beholde ham. Desperat etter å bli elsket av ham igjen. Men ukene gikk og han sa ofte at følelsene ikke var der enda heller. Jeg fant ut at han hadde tatt kontakt med en eks den uken han bodde hos foreldrene og jeg gikk i bakken. Denne eksen har han aldri hatt følelser for og i tillegg var han utro mot henne, jeg følte meg verdiløs.Jeg gikk i et vakuum i godt over et halvt år. Jeg bare visste det kom til å bli slutt så jeg begynte å bearbeide bort følelsene mine.Plutselig - en augustkveld fikk jeg melding fra ham, han var borte i ukedagene på jobb, og i meldingen sto det, "Nå kjente jeg en storm i kroppen av at jeg virkelig elsker deg!"Jeg begynte å storgrine der hjemme. Jeg hadde ventet så lenge på disse ordene.Alt var supert lenge, men etterhvert begynte det å gå opp for meg at jeg hadde et problem, han ga meg kjærlighetserklæringer hele tiden, men jeg klarte ikke svare. Jeg kjente at all den tiden jeg hadde brukt på å bearbeide følelsene mine hadde gitt resultater.Jeg som før hadde vært nyforelsket hele tiden kjente dette var nå ødelagt, kom ikke tilbake. Dette er en stor sorg enda, for jeg elsket å være forelsket.Jeg har fortalt ham dette, jeg har sagt at han brukte så lang tid på å ikke elske meg så nå får han bruke dobbelt så lang tid på å få meg til å forelske meg i ham igjen, noe han virkelig prøver på. Men noe er ødelagt i meg. Jeg er sammen med ham enda, men jeg får ikke tilbake forelskelsen. Jeg vet jeg vil være med ham, han er god og vi har samme mål i livet, vi har snart to barn sammen og han har vært stefar for min datter i snart 9 år.Men jeg er lei meg for at hans umodenhet ikke taklet en bølgedal. Han hadde aldri vært i et langvarig forhold før så han var helt uforberedt på disse bølgedalene og trodde at når den første forelskelsen hadde lagt seg så var det over.Jeg har gitt ham beskjed om at om han prøver å gjøre det slutt igjen kommer jeg ikke til å kjempe for ham, så han bør være sikker på at det isåfall er hva han vil - han har ikke gjort det slutt på over 4 år nå (sykt at det skal være imponerende, men du vet - menn ...)Han er ikke en sånn som snakker noe særlig heller, når jeg prøver blir han bare stille, sier ingenting, mens jeg trenger at han sier noe, jeg trenger å føle meg helt trygg, jeg trenger et plaster på sårene mine ...nuvel. Jeg vil i allefall gi deg min fulle sympati, det du går igjennom er helt grusomt, garantert også for ham. Jeg tror dere begge vil dra nytte av parterapi. Målet må uansett være at familien ikke skal lide. Uansett hva utfallet blir. Stor klem til deg HI. Anonymous poster hash: 4dd64...d72

Takk for at du deler, det er godt å høre at dere kommer dere gjennom det på et vis

Her er alt et virrvarr av følelser og kaos hos begge. Han sier at sorgen hans er så dyp fordi jeg er det beste som har hendt han, og jeg er perfekt på alle måter, han klarer bare ikke å finne igjen de riktige følelsene. Jeg er sikkert dum som håper, men det har da tross alt bare gått noen dager. Det som forundrer meg er at han har tatt på seg ringen sin hver morgen, selv i dag når han skulle på jobb. Han viser ikke at han gjør det, men jeg ser bevisst etter det. Han har tatt den av periodevis det siste året når han har følt ting ikke har vært helt bra...Rare ting en skal henge seg opp i.

Nå må jeg ta en ringerunde.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 9deb7...2cd

Det er nok fordi de på jobben garantert har fått med seg hva som foregår, og da kan ringen være en måte å vise de andre at "her er alt som normalt, jeg driver i hvert fall ikke og dumper familien min gjennom 22 år til fordel for en fling med vår felles kollega".

Det har ikke foregått noe, han har unngått henne faktisk. De sitter heller ikke i samme bygg. Han hadde den også på seg da han dro til broren....og det gir jo ingen mening.

HI

 

 

Anonymous poster hash: 9deb7...2cd

Var ikke de på personalfest da de dro hjem til henne? Eller kanskje jeg misforstod/husker feil?

Kan jo også hende han synes det er ille nok for deg nå, om han ikke skulle slutte å bruke ringen også som et slags ekstra spark når du ligger nede.

[Anonym bruker]

Men, må han elske deg for å fortsette med deg? Han har jo ikke mistet alle følelser for deg, han er jo veldig glad i deg. Er hans følelser virkelig viktigere enn barnas? Er hans kanskjeforelskelse riktig å få gjennomført? Tilbake er det ungene hans som "vrakes" til fordel for en som kanskje ikke vil ha han. Ærlig talt, han ser kun seg selv oppi dette.

 

Anonymous poster hash: a4cb4...5b6

Enig! Har selv valgt å bli hos min mann selv om jeg ikke elsker ham lengre. Jeg ser min mann og min sønns behov foran mine egne.

 

 

Anonymous poster hash: 7040e...e11

[the amazing spidermamma]

Hvis du vil bli kvitt den andre damen for alltid, sender du henne en link til den andre tråden. Da hadde i hvertfall jeg løpt for livet.

[the amazing spidermamma]

Nei uff, du må ikke gjøre det, altså, det vil bare slå tilbake på deg selv. Og mannen din forblir jo like håpløs (unnskyld!). Håper dere finner ut av dette, og at dere får god hjelp hos terapeuten.

[Anonym bruker]

Nei uff, du må ikke gjøre det, altså, det vil bare slå tilbake på deg selv. Og mannen din forblir jo like håpløs (unnskyld!). Håper dere finner ut av dette, og at dere får god hjelp hos terapeuten.

Er heldigvis så oppegående at det ville jeg aldri gjort Frister allikevel veldig å ringe henne, men tror ikke det kommer noe godt ut av det heller....

 

HI

 

Anonymous poster hash: 9deb7...2cd

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke ringt henne, hun har jo ikke noen skyld i dette og det er ikke opp til henne å fikse forholdet, det er mannens jobb. Om så hun skulle holdt seg unna (noe hun jo tross alt har gitt ham klart signal om, at hun er ikke interessert) så er jo det viktigste her å vite om han blir i forholdet fordi han vil, ikke fordi han ikke fikk førstevalget liksom. Hun fortjener ikke å bli dratt inn i dette. Jeg hadde følt meg helt forferdelig om en idiot kom å plutselig kysset meg, jeg trekker meg unna og er IKKE interessert og plutselig ringer kona hans, fordi han er forelsket i meg og vurderer å ødelegge familien sin?! Å herregud, jeg hadde kveltes, kveles litt av tanken. Grunnen til at han nå holder seg unna henne er jo fordi hun viste ham at hun ikke likte å bli kysset av ham, og at hun ikke er interessert. Det er jo dette han må finne ut av.

Anonymous poster hash: 4dd64...d72

[Anonym bruker]

Om et år kommer du til å se tilbake på dette og lure på hva i all verden det var du tenkte på...

 

Du selekterer det du vil lese av det vi skriver til deg, HI. Du svarer bare på de tingene du kan forsvare og tar ikke stilling til det du ikke kan svare på.

 

Du er som jeg var, og som så veldig mange før deg, og det vil komme så uendelig mange etter. Det er grusomt å følge denne tråden. Jeg kjenner meg sånn igjen, selv om min situasjon ikke var identisk.

 

Ta til deg dette:

 

 - Mannen din er egoistisk. Ikke noe "...men, han er jo så snill...!" Irrelevant! Det er det samme HVORFOR han er egoistisk eller HVORFOR han har det vondt og er deprimert. Han er like fullt egoistisk, og har tillatt seg å bli lei av deg og det livet dere har sammen. Det er trist, men det er sannheten.

 

 - Du kommer til å komme over han

 

 - 22 år sammen er lang tid, MEN DET ER OGSÅ RESTEN AV LIVET DITT. Og det er DU som bestemmer hva du vil fylle det med.

Anonymous poster hash: ce645...c47

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke ringt henne, hun har jo ikke noen skyld i dette og det er ikke opp til henne å fikse forholdet, det er mannens jobb. Om så hun skulle holdt seg unna (noe hun jo tross alt har gitt ham klart signal om, at hun er ikke interessert) så er jo det viktigste her å vite om han blir i forholdet fordi han vil, ikke fordi han ikke fikk førstevalget liksom. Hun fortjener ikke å bli dratt inn i dette. Jeg hadde følt meg helt forferdelig om en idiot kom å plutselig kysset meg, jeg trekker meg unna og er IKKE interessert og plutselig ringer kona hans, fordi han er forelsket i meg og vurderer å ødelegge familien sin?! Å herregud, jeg hadde kveltes, kveles litt av tanken. Grunnen til at han nå holder seg unna henne er jo fordi hun viste ham at hun ikke likte å bli kysset av ham, og at hun ikke er interessert. Det er jo dette han må finne ut av. Anonymous poster hash: 4dd64...d72

Da har du misforstått litt. Hun sa at hun fant en viss interesse der, og gjerne ville bli kjent med han. Det hun sa var at hun ikke gjengjeldte følelsene hans nå. Hun har også tilbudt seg å være den personen han kan prate med om ting...

 

HI

 

Anonymous poster hash: 9deb7...2cd

[Anonym bruker]

 

Om et år kommer du til å se tilbake på dette og lure på hva i all verden det var du tenkte på...

 

Du selekterer det du vil lese av det vi skriver til deg, HI. Du svarer bare på de tingene du kan forsvare og tar ikke stilling til det du ikke kan svare på.

 

Du er som jeg var, og som så veldig mange før deg, og det vil komme så uendelig mange etter. Det er grusomt å følge denne tråden. Jeg kjenner meg sånn igjen, selv om min situasjon ikke var identisk.

 

Ta til deg dette:

 

 - Mannen din er egoistisk. Ikke noe "...men, han er jo så snill...!" Irrelevant! Det er det samme HVORFOR han er egoistisk eller HVORFOR han har det vondt og er deprimert. Han er like fullt egoistisk, og har tillatt seg å bli lei av deg og det livet dere har sammen. Det er trist, men det er sannheten.

 

 - Du kommer til å komme over han

 

 - 22 år sammen er lang tid, MEN DET ER OGSÅ RESTEN AV LIVET DITT. Og det er DU som bestemmer hva du vil fylle det med.

 

Anonymous poster hash: ce645...c47

 

Jeg innså nettopp hvor iskaldt det der virket. Beklager det! Jeg føler virkelig med deg!

 

Jeg skulle bare ønske at alle som blir manipulert kan innse dette. (For det blir du, uavhengig av hvor mye/lite bevisst mannen din er på sin manipulering)

 

Lykke til videre. Jeg heier på deg

 

Anonymous poster hash: ce645...c47