Fengsel/bot for å ha skjelt ut en politimann vil få store følger, er det noe som kan gjøres? Er det noen som er advokat her som vet dette?

[Anonym bruker]

the amazing spidermamma skrev (2 minutter siden):

Jeg mener at du må hjelpe ham å se andre muligheter.  Du sier 'nå går han nok i kjelleren', 'nå kommer han til å gå på sosialen til vandelsattesten er ren', og alt er bare alle andre sin skyld (kameraten som fikk ham med på å stikke fra politiet, de som slang dritt til ham på skolen lærte ham å kalle folk rasshøl, loven er feil osv). 

IGJEN: jeg har ikke sagt at han ikke skal straffes, men når noe slikt kommer på vandelsattesten så synes jeg faktisk at det blir for mye. Det må være lov å vise skjønn. Det måtte gjerne ha vært slik at dersom boten ble vedtatt så det ikke på vandelsattesten. 

Anonymkode: 4481f...799

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

IGJEN: jeg har ikke sagt at han ikke skal straffes, men når noe slikt kommer på vandelsattesten så synes jeg faktisk at det blir for mye. Det må være lov å vise skjønn. Det måtte gjerne ha vært slik at dersom boten ble vedtatt så det ikke på vandelsattesten. 

Anonymkode: 4481f...799

For da hadde du kunnet betale boten og så var han ferdig med det?

Anonymkode: b5894...980

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Så du mener en som synker ned i depresjon vil kunne få seg jobb? 

Anonymkode: 4481f...799

Du bør alvorlig talt jobbe med dine egne destruktive tanker, hvis ikke vil det smitte av på guttungen din! I denne situasjonen vil det kunne kreves motivering og støtte av deg. Ikke vær en destruktiv slabbedask av en mor som foreslår sosialstønad og tre år med hjemmekos hos a’ mor!

Anonymkode: 54cc8...210

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

For da hadde du kunnet betale boten og så var han ferdig med det?

Anonymkode: b5894...980

Nei den skulle han fått betale selv, men da kunne han snart vært i jobb for å betale den og følt at han hadde en fremtid. 

Anonymkode: 4481f...799

[Anonym bruker]

Dette er ikke verdens undergang. Så ikke oppfør deg som om det er det! 

Anonymkode: 54cc8...210

[the amazing spidermamma]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

IGJEN: jeg har ikke sagt at han ikke skal straffes, men når noe slikt kommer på vandelsattesten så synes jeg faktisk at det blir for mye. Det må være lov å vise skjønn. Det måtte gjerne ha vært slik at dersom boten ble vedtatt så det ikke på vandelsattesten. 

Anonymkode: 4481f...799

IGJEN: hvorfor er sosialen den eneste løsningen du har? 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg har også brutt loven. Jeg har drukket øl på T-banen til byen og i sommer drakk jeg to øl i en park. Jeg har gått over gaten på rød mann. Jeg har kjørt buss uten å bruke bilbelte. For mange år siden når jeg røykte tok jeg med en kartong røyk for mye fra Syden. 

Det er sykt om det skulle gå utover min jobb eller fremtid. 

Anonymkode: 4481f...799

Men ingenting av de tingene du ramser opp her er angrep på offentlig tjenestemann. 

Anonymkode: 7fe21...fe3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (34 minutter siden):

Så du mener en som synker ned i depresjon vil kunne få seg jobb? 

Anonymkode: 4481f...799

Men hvorfor skal han synke ned i depresjon. Du er jo eventuelt medskyldig i at han gjør det. Du må få huet ut av bakenden og vise han mulighetene han har i stedet for å sy puter under armene hans og bekrefte at rettsstaten er urettferdig. Du må hjelpe han til å se hva slags andre ting han kan bruke de tre årene på i stedet. 

Anonymkode: 7fe21...fe3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (36 minutter siden):

Så du mener en som synker ned i depresjon vil kunne få seg jobb? 

Anonymkode: 4481f...799

Det er her du som mor kommer inn...

For å vise ham at denne ev. utsettelsen faktisk er noe han kan bruke til sin egen fordel.

Jeg har jobbet med en del toppidrettsutøvere og toppidrettsgymnaster som har gått videre til toppidretten. De lever og ånder for resultater, for å nå sine mål. Når de får skader så kan det for mange føles som om de mister alt, spesielt de yngste som ikke har samme støtteapparat rundt seg som de som allerede er toppidrettsutøvere tilsluttet landslag osv. De føler at alle reiser fra dem, de bedrer resultatene sine, de får delta i uttak og konkurranser, de setter nye personlige rekorder. Da er det mange som står i fare for å bli deprimerte.

Det jeg bruker å ta tak i med disse, det er at skadeavbrekket faktisk er en fordel som de kan lære enormt mye av, og som også kan bli til deres fordel når de er skadefri og tilbake aktivt i idretten. Men, og det er et MEN! Da må de selv VELGE å gjøre ting riktig i den kjipe tiden hvor de ikke kan delta i normal trening, samlinger og konkurranser.

Og hva er det riktige? Analysere hva som gikk galt, se hvor man tok feil valg (f.eks. er det en del som har slurvet litt med kosthold og søvn, blitt mer sliten, og fortsatt å presse kroppen, eller de hadde egentlig kjent et varsel om at noe diffust ikke var riktig, men valgte likevel å kjøre fullt på med trening/i konkurranse, og endte med skade). Dette er det stor lærdom i! Fordi de blir bevisste hva de rette valgene er, og når de kommer i lignende situasjoner i fremtiden, så er de mer forberedt på å ta riktige valg mtp. hva som er riktig på lang sikt, ikke bare her og nå.

Videre snakker vi om alt de faktisk kan utrette mens de må trene alternativt. Siden de gjerne må avstå mange timer ukentlig hvor de ikke lenger kan trene spesifikt på det de driver med, så får de frigjort mange timer hvor de kan trene på ting som de ellers ikke har mulighet til å spisse like mye. De kan f.eks. bruke tiden på å bli langt sterkere stabilitetsmessig, eller balansemessig. Andre trener på ting som kan overføres til idrettsspesifikke teknikker senere. Noen fokuserer på mental trening, hvordan bruke mentale teknikker for å se mulighetene og det positive i den situasjonen de er i, lære seg egne grenser, utfordre seg selv på andre områder. Noen finner en helt annen måte å trene kondisjon på. Noen finner en helt annen idrett de kan utøve, hvor mental disiplin, koordinering, fokus, balanse, samhandling, avspenning kan overføres til egen idrett etter at de er skadefrie igjen. Noen bruker tid på å studere og analysere treningsvenner og konkurrenter, noen som er bedre enn dem, analyserer teknikk og strategi. Det er alltid noe de kan finne å gjøre, som de vet vil være viktig erfaring å ta med seg videre etter at de er skadefrie og igjen kan fokusere på det de egentlig ønsker å gjøre.

Resultatet? At de blir modnere mentalt. Og ikke minst erfarer de fleste at når de kommer tilbake til egen idrett og i full aktivitet, så har de ofte fordeler fremfor de som ikke har hatt et slikt avbrekk. Det tar noen uker før de er ordentlig tilbake med grenspesifikk trening igjen, så viser det seg at det at de valgte å bruke tiden med skade og rehabilitering og gjenopptrening riktig, det har gitt dem langt større fordeler enn de selv hadde forutsett.

Et par ganger har det vist seg at skadene har gitt for store følger til at de fungerer godt nok til å fortsette med toppidrett, og selv om dette har vært tøft for dem, så har de sagt at når de måtte innse dette, så har de hatt nytte av all den tiden de brukte til å se muligheter mens de var skadet.

Om de rundt disse hadde bekreftet hvor blodig urettferdig det var at akkurat de ble skadet, at akkurat de tok et feil valg eller bare var uheldige, og fokusert på alt negative, hver trening de mistet, hvert uttak de gikk glipp av, hver konkurranse de ikke kunne delta... da er jeg temmelig sikker på at det er få av dem som ville kommet tilbake i aktiv og idrettsspesifikk trening og konkurranse.

Du, Hi, velger hvilken retning du ønsker å hjelpe gutten din. Nå tror jeg du dessverre er i siste gruppe.

Velg heller å være den som lærer ham å se mulighetene han har! Herlighet, han er bare 18 år, han har hele livet foran seg. Om en ting ikke fungerer er det likevel tusenvis av andre ting han kan gjøre, og mange, mange han likevel kan bli minst like fornøyd med som det han akkurat nå føler er "det eneste ene".

Anonymkode: 0bd3c...a85

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Men hvorfor skal han synke ned i depresjon. Du er jo eventuelt medskyldig i at han gjør det. Du må få huet ut av bakenden og vise han mulighetene han har i stedet for å sy puter under armene hans og bekrefte at rettsstaten er urettferdig. Du må hjelpe han til å se hva slags andre ting han kan bruke de tre årene på i stedet. 

Anonymkode: 7fe21...fe3

Tro meg, jeg kjempet hardt for å muntre han opp i vinter, men det er ikke lett når jeg selv sliter med ensomhet og ikke har noen rundt meg å snekke med. 

Anonymkode: 4481f...799

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (51 minutter siden):

Så du mener en som synker ned i depresjon vil kunne få seg jobb? 

Anonymkode: 4481f...799

En som synker ned i så tung depresjon som beskrives bør iallefall ikke være vekter. Eller sendes ut i krig

Anonymkode: bcf95...f40

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Det er her du som mor kommer inn...

For å vise ham at denne ev. utsettelsen faktisk er noe han kan bruke til sin egen fordel.

Jeg har jobbet med en del toppidrettsutøvere og toppidrettsgymnaster som har gått videre til toppidretten. De lever og ånder for resultater, for å nå sine mål. Når de får skader så kan det for mange føles som om de mister alt, spesielt de yngste som ikke har samme støtteapparat rundt seg som de som allerede er toppidrettsutøvere tilsluttet landslag osv. De føler at alle reiser fra dem, de bedrer resultatene sine, de får delta i uttak og konkurranser, de setter nye personlige rekorder. Da er det mange som står i fare for å bli deprimerte.

Det jeg bruker å ta tak i med disse, det er at skadeavbrekket faktisk er en fordel som de kan lære enormt mye av, og som også kan bli til deres fordel når de er skadefri og tilbake aktivt i idretten. Men, og det er et MEN! Da må de selv VELGE å gjøre ting riktig i den kjipe tiden hvor de ikke kan delta i normal trening, samlinger og konkurranser.

Og hva er det riktige? Analysere hva som gikk galt, se hvor man tok feil valg (f.eks. er det en del som har slurvet litt med kosthold og søvn, blitt mer sliten, og fortsatt å presse kroppen, eller de hadde egentlig kjent et varsel om at noe diffust ikke var riktig, men valgte likevel å kjøre fullt på med trening/i konkurranse, og endte med skade). Dette er det stor lærdom i! Fordi de blir bevisste hva de rette valgene er, og når de kommer i lignende situasjoner i fremtiden, så er de mer forberedt på å ta riktige valg mtp. hva som er riktig på lang sikt, ikke bare her og nå.

Videre snakker vi om alt de faktisk kan utrette mens de må trene alternativt. Siden de gjerne må avstå mange timer ukentlig hvor de ikke lenger kan trene spesifikt på det de driver med, så får de frigjort mange timer hvor de kan trene på ting som de ellers ikke har mulighet til å spisse like mye. De kan f.eks. bruke tiden på å bli langt sterkere stabilitetsmessig, eller balansemessig. Andre trener på ting som kan overføres til idrettsspesifikke teknikker senere. Noen fokuserer på mental trening, hvordan bruke mentale teknikker for å se mulighetene og det positive i den situasjonen de er i, lære seg egne grenser, utfordre seg selv på andre områder. Noen finner en helt annen måte å trene kondisjon på. Noen finner en helt annen idrett de kan utøve, hvor mental disiplin, koordinering, fokus, balanse, samhandling, avspenning kan overføres til egen idrett etter at de er skadefrie igjen. Noen bruker tid på å studere og analysere treningsvenner og konkurrenter, noen som er bedre enn dem, analyserer teknikk og strategi. Det er alltid noe de kan finne å gjøre, som de vet vil være viktig erfaring å ta med seg videre etter at de er skadefrie og igjen kan fokusere på det de egentlig ønsker å gjøre.

Resultatet? At de blir modnere mentalt. Og ikke minst erfarer de fleste at når de kommer tilbake til egen idrett og i full aktivitet, så har de ofte fordeler fremfor de som ikke har hatt et slikt avbrekk. Det tar noen uker før de er ordentlig tilbake med grenspesifikk trening igjen, så viser det seg at det at de valgte å bruke tiden med skade og rehabilitering og gjenopptrening riktig, det har gitt dem langt større fordeler enn de selv hadde forutsett.

Et par ganger har det vist seg at skadene har gitt for store følger til at de fungerer godt nok til å fortsette med toppidrett, og selv om dette har vært tøft for dem, så har de sagt at når de måtte innse dette, så har de hatt nytte av all den tiden de brukte til å se muligheter mens de var skadet.

Om de rundt disse hadde bekreftet hvor blodig urettferdig det var at akkurat de ble skadet, at akkurat de tok et feil valg eller bare var uheldige, og fokusert på alt negative, hver trening de mistet, hvert uttak de gikk glipp av, hver konkurranse de ikke kunne delta... da er jeg temmelig sikker på at det er få av dem som ville kommet tilbake i aktiv og idrettsspesifikk trening og konkurranse.

Du, Hi, velger hvilken retning du ønsker å hjelpe gutten din. Nå tror jeg du dessverre er i siste gruppe.

Velg heller å være den som lærer ham å se mulighetene han har! Herlighet, han er bare 18 år, han har hele livet foran seg. Om en ting ikke fungerer er det likevel tusenvis av andre ting han kan gjøre, og mange, mange han likevel kan bli minst like fornøyd med som det han akkurat nå føler er "det eneste ene".

Anonymkode: 0bd3c...a85

Takk for at du tok deg tid til å svare så langt og ja du har nok rett med tanke på meg. Jeg er selv deprimert etter isolasjonen og har ingen nære venner. Mitt lys nå var å se han så lykkelig igjen med å trene til militæret og gå på vekterkurs hvor han trivdes veldig godt. 

Nå er alt det borte. Jeg har mer enn nok med å komme meg gjennom arbeidsdagen. 

Anonymkode: 4481f...799

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

En som synker ned i så tung depresjon som beskrives bør iallefall ikke være vekter. Eller sendes ut i krig

Anonymkode: bcf95...f40

Jo klart han kan, for dette var det som fikk han engasjert. 

Anonymkode: 4481f...799

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (45 minutter siden):

IGJEN: jeg har ikke sagt at han ikke skal straffes, men når noe slikt kommer på vandelsattesten så synes jeg faktisk at det blir for mye. Det må være lov å vise skjønn. Det måtte gjerne ha vært slik at dersom boten ble vedtatt så det ikke på vandelsattesten. 

Anonymkode: 4481f...799

Loven er som den er her og nå. Din sønn får lite trolig endret loven.

Jeg forstår både hans og din frustrasjon.

Men dere må begge to akseptere at nå er det slik som det er. Dere må forholde dere til virkeligheten, den er som den er, loven er som den er. Dere får trolig ikke endret den.

Om du greier å akseptere at det er som det er, da kan du heller begynne å bruke energien din på det som virkelig betyr noe - å støtte sønnen din allerede fra i dag til å se at selv om han ev. får en utsettelse på ting, så er det faktisk ikke noen krise. Det åpner tvert imot for nye muligheter i livet hans - hvis han er villig til å se det.

Men skal han se det, da må DU, Hi, se det slik at du kan støtte ham på en god måte, lære ham til å akseptere det man ikke kan endre og så se mulighetene som ligger i andre valg. Du ser mye av tenkemåten i mitt svar over her.

Når du nå sier du synes det blir for mye, da nekter du å akseptere virkeligheten. Og er dette den holdningen du viser din sønn, da vil DU risikere å skade ham mer enn boten og følgene av vandelsattesten vil gjøre.

Så ta et oppgjør med deg selv, aksepter og hjelp din sønn til å se nye og positive muligheter fremover. Kanskje er det ting han kan gjøre fremover som vil styrke sjansene hans for å nå målene sine om tre år også. Eller han kan legge helt andre planer som kan bli vel så gode for ham. DU må hjelpe ham å se alle de mulighetene han faktisk har.

Anonymkode: 0bd3c...a85

[Anonym bruker]

Ser det er mange her som sier jeg er en dårlig mor, men jeg kan love dere at det ikke stemmer. Og jeg har vært strenger enn de fleste andre foreldre. I 9. klasse var alle foreldre innkalt på møte på skolen p.g.a. alkohol og der ble min sønn og 2 andre nevnt med navn over de enste 3 som de ikke bekymret seg for når det gjaldt festing og drikking. 

Så kommer russetiden og man gjør en dum ting og det blir man straffet hardt for.   

Anonymkode: 4481f...799

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Ser det er mange her som sier jeg er en dårlig mor, men jeg kan love dere at det ikke stemmer. Og jeg har vært strenger enn de fleste andre foreldre. I 9. klasse var alle foreldre innkalt på møte på skolen p.g.a. alkohol og der ble min sønn og 2 andre nevnt med navn over de enste 3 som de ikke bekymret seg for når det gjaldt festing og drikking. 

Så kommer russetiden og man gjør en dum ting og det blir man straffet hardt for.   

Anonymkode: 4481f...799

Det er her du misser selve poenget: han har ikke gjort en "dum ting", han har ifølge Norges lover begått et lovbrudd. Og nå får han heldigvis ta konsekvensene av det! 

Anonymkode: 8add9...23e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Loven er som den er her og nå. Din sønn får lite trolig endret loven.

Jeg forstår både hans og din frustrasjon.

Men dere må begge to akseptere at nå er det slik som det er. Dere må forholde dere til virkeligheten, den er som den er, loven er som den er. Dere får trolig ikke endret den.

Om du greier å akseptere at det er som det er, da kan du heller begynne å bruke energien din på det som virkelig betyr noe - å støtte sønnen din allerede fra i dag til å se at selv om han ev. får en utsettelse på ting, så er det faktisk ikke noen krise. Det åpner tvert imot for nye muligheter i livet hans - hvis han er villig til å se det.

Men skal han se det, da må DU, Hi, se det slik at du kan støtte ham på en god måte, lære ham til å akseptere det man ikke kan endre og så se mulighetene som ligger i andre valg. Du ser mye av tenkemåten i mitt svar over her.

Når du nå sier du synes det blir for mye, da nekter du å akseptere virkeligheten. Og er dette den holdningen du viser din sønn, da vil DU risikere å skade ham mer enn boten og følgene av vandelsattesten vil gjøre.

Så ta et oppgjør med deg selv, aksepter og hjelp din sønn til å se nye og positive muligheter fremover. Kanskje er det ting han kan gjøre fremover som vil styrke sjansene hans for å nå målene sine om tre år også. Eller han kan legge helt andre planer som kan bli vel så gode for ham. DU må hjelpe ham å se alle de mulighetene han faktisk har.

Anonymkode: 0bd3c...a85

Muligheten er å la saken gå til retten, det kan fint være at saken ikke blir prioritert. 

Anonymkode: 4481f...799

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Det er her du misser selve poenget: han har ikke gjort en "dum ting", han har ifølge Norges lover begått et lovbrudd. Og nå får han heldigvis ta konsekvensene av det! 

Anonymkode: 8add9...23e

 

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Loven er som den er her og nå. Din sønn får lite trolig endret loven.

Jeg forstår både hans og din frustrasjon.

Men dere må begge to akseptere at nå er det slik som det er. Dere må forholde dere til virkeligheten, den er som den er, loven er som den er. Dere får trolig ikke endret den.

Om du greier å akseptere at det er som det er, da kan du heller begynne å bruke energien din på det som virkelig betyr noe - å støtte sønnen din allerede fra i dag til å se at selv om han ev. får en utsettelse på ting, så er det faktisk ikke noen krise. Det åpner tvert imot for nye muligheter i livet hans - hvis han er villig til å se det.

Men skal han se det, da må DU, Hi, se det slik at du kan støtte ham på en god måte, lære ham til å akseptere det man ikke kan endre og så se mulighetene som ligger i andre valg. Du ser mye av tenkemåten i mitt svar over her.

Når du nå sier du synes det blir for mye, da nekter du å akseptere virkeligheten. Og er dette den holdningen du viser din sønn, da vil DU risikere å skade ham mer enn boten og følgene av vandelsattesten vil gjøre.

Så ta et oppgjør med deg selv, aksepter og hjelp din sønn til å se nye og positive muligheter fremover. Kanskje er det ting han kan gjøre fremover som vil styrke sjansene hans for å nå målene sine om tre år også. Eller han kan legge helt andre planer som kan bli vel så gode for ham. DU må hjelpe ham å se alle de mulighetene han faktisk har.

Anonymkode: 0bd3c...a85

Greit, jeg får be han søke seg jobb i en barnehage, for der vil det vist kun fremkomme ting gjort mot barn på vandelsattesten. 

Anonymkode: 4481f...799

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 minutter siden):

Takk for at du tok deg tid til å svare så langt og ja du har nok rett med tanke på meg. Jeg er selv deprimert etter isolasjonen og har ingen nære venner. Mitt lys nå var å se han så lykkelig igjen med å trene til militæret og gå på vekterkurs hvor han trivdes veldig godt. 

Nå er alt det borte. Jeg har mer enn nok med å komme meg gjennom arbeidsdagen. 

Anonymkode: 4481f...799

Så bra at du forteller dette, Hi! For dette er viktig, både for deg og for ham!

Jeg tror alle kan forstå følelsene dine rundt det å føle at han nå skulle få gjøre det han ønsket, at det også ville være positivt for deg.

Men uansett hvor tøft ting har vært, så er det eneste både du og han kan gjøre, å akseptere at nå kan det hende livet hans må ta en litt annen retning frem til han blir 21 år. Det er ingen krise, det kan til og med gi ham mange fordeler fordi han modnes mye på de tre årene.

Skriv ut svaret jeg skrev over her, og forsøk å oversette den teknikken som jeg/vi har brukt på toppidrettsgymnaster og toppidrettsfolk, for akkurat det samme gjelder alle andre også. Man må akseptere situasjonen (det betyr ikke at man trenger å like den), man må finne ut hvordan man kan snu det til noe positivt, og så må man gjennomføre det som skal til for å få det bedre igjen.

Alt er ikke borte, HI. Du har fremdeles din sønn og dere har fremdeles hverandre. Du vet at dere allerede har kommet dere gjennom langt tøffere tak i fortiden, og dere har greid det sammen. I tillegg har du greid å gjøre ham til en flott ungdom med sunne holdninger, verdier og interesser. Det ligger en styrke i akkurat det, HI. For det viser at både du og han har mye styrke i dere, selv om det kanskje ikke føles slik akkurat nå.

Jeg tenker at det nå er avgjørende for deg at du skaffer deg hjelp til deg selv, at du får noen å snakke med. Legen din, en bekjent, kommunens lavterskeltilbud, psykiatrisk sykepleier eller andre.

Og så tenker jeg at du kan se på dette som en mulighet for dere begge to til å lære å finne nye muligheter og sette nye mål.

Du trenger å finne noe å gjøre, enten det er en aktivitet eller nye venner. Hva kan du tenke deg som også er realistisk gjennomførbart i løpet av høsten? Nå er det jo mye som starter opp overalt. Her jeg bor vet jeg at det er flere som har fått venner i gå-grupper, noen er organiserte, andre har hengt opp lapper for å få med seg noen til å gå turer. Biblioteket arrangerer ulike tilstelninger, det er håndarbeidsmøter. Hva som helst, bare kom deg ut og gjør noe for deg selv. Selv om du kanskje ikke får nære venner med det samme, så er det måten å komme i gang og komme deg mer ut av isolasjonen.

Gjør du noe slikt, så viser du også gutten din i praksis at du gjør det du vil støtte ham til å gjøre også - du jobber aktivt når det er tøft, for å finne nye muligheter som blir positive for deg fremover. Akkurat som han må gjøre.

Få med deg gutten din på å gå en tur i helgen. Ofte kan man få pratet godt sammen når man slipper å se hverandre i øynene hele tiden, og når man gjøre noe sammen. Snakk med ham at du føler med ham at du forstår frustrasjonen hans, at han er lei seg, men siden ting nå er som de er, så er det viktig at han begynner å tenke på alternative ting å gjøre som også kan være positive for ham. Så kan du f.eks. minne ham på ting han er god til, hvilke gode egenskaper han som person har, og at det er kvaliteter som han kan bruke på mange ulike felt i livet. Men også det at i dag er det, i motsetning til tidligere, vanlig å bytte retning flere ganger i livet hva jobb angår. Og noen ganger må man bytte endring før man har kommet helt i gang, men uansett er det mye man kan ta med seg av erfaringer og lærdom. Og så spørre ham om hva annet han har tenkt på at han kanskje kan like å gjøre, ev. hva som kan være nyttig for ham å ha av annen skole eller yrkeserfaring hvis det er slik at han kan ta opp igjen nåværende planer om tre år. Kanskje vil han da også få bedre utnytte av utdanning da pga. mer modenhet og erfaring, uansett om det da blir samme planer som han ønsker nå, eller helt andre ting. Ofte er det jo slik at man endrer seg mye de årene han har foran seg, og det man først trodde var det man ønsket seg i livet kan vise seg å bli mindre attraktivt fordi en selv endrer seg. Snakk sammen. Og gjør du det på riktig måte kan du til og med si til ham at det som nå har skjedd med ham har fått deg selv til å innse at du selv har slitt med pandemien og isolasjonen, og at du nå må ta ansvar for at også ditt liv skal bli bedre, selv om det ikke er helt slik du ønsker i dag, siden du mangler venner. Og så kan dere kanskje se at på sett og vis så jobber dere mot det samme - akseptere, snu om og begynne å lete etter nye, positive muligheter, og så gjennomføre det som må til for å få det bedre.

Men start med å få noen å snakke med. Bestill deg en legetime i morgen, for legen bør ha oversikt over hvilke tilbud som finnes der dere bor. Og vær åpen for nye muligheter og hva som skjer i lokalsamfunnet selv også. Og kast deg ut i det

 

Anonymkode: 0bd3c...a85

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Så du mener en som synker ned i depresjon vil kunne få seg jobb? 

Anonymkode: 4481f...799

Det vil hjelpe hvis du slutter å dytte han ned i depresjon.

Anonymkode: a819f...242

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

 

Greit, jeg får be han søke seg jobb i en barnehage, for der vil det vist kun fremkomme ting gjort mot barn på vandelsattesten. 

Anonymkode: 4481f...799

Hvorfor er du så voldsomt opptatt av barnehage?

Anonymkode: a819f...242

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (37 minutter siden):

Så bra at du forteller dette, Hi! For dette er viktig, både for deg og for ham!

Jeg tror alle kan forstå følelsene dine rundt det å føle at han nå skulle få gjøre det han ønsket, at det også ville være positivt for deg.

Men uansett hvor tøft ting har vært, så er det eneste både du og han kan gjøre, å akseptere at nå kan det hende livet hans må ta en litt annen retning frem til han blir 21 år. Det er ingen krise, det kan til og med gi ham mange fordeler fordi han modnes mye på de tre årene.

Skriv ut svaret jeg skrev over her, og forsøk å oversette den teknikken som jeg/vi har brukt på toppidrettsgymnaster og toppidrettsfolk, for akkurat det samme gjelder alle andre også. Man må akseptere situasjonen (det betyr ikke at man trenger å like den), man må finne ut hvordan man kan snu det til noe positivt, og så må man gjennomføre det som skal til for å få det bedre igjen.

Alt er ikke borte, HI. Du har fremdeles din sønn og dere har fremdeles hverandre. Du vet at dere allerede har kommet dere gjennom langt tøffere tak i fortiden, og dere har greid det sammen. I tillegg har du greid å gjøre ham til en flott ungdom med sunne holdninger, verdier og interesser. Det ligger en styrke i akkurat det, HI. For det viser at både du og han har mye styrke i dere, selv om det kanskje ikke føles slik akkurat nå.

Jeg tenker at det nå er avgjørende for deg at du skaffer deg hjelp til deg selv, at du får noen å snakke med. Legen din, en bekjent, kommunens lavterskeltilbud, psykiatrisk sykepleier eller andre.

Og så tenker jeg at du kan se på dette som en mulighet for dere begge to til å lære å finne nye muligheter og sette nye mål.

Du trenger å finne noe å gjøre, enten det er en aktivitet eller nye venner. Hva kan du tenke deg som også er realistisk gjennomførbart i løpet av høsten? Nå er det jo mye som starter opp overalt. Her jeg bor vet jeg at det er flere som har fått venner i gå-grupper, noen er organiserte, andre har hengt opp lapper for å få med seg noen til å gå turer. Biblioteket arrangerer ulike tilstelninger, det er håndarbeidsmøter. Hva som helst, bare kom deg ut og gjør noe for deg selv. Selv om du kanskje ikke får nære venner med det samme, så er det måten å komme i gang og komme deg mer ut av isolasjonen.

Gjør du noe slikt, så viser du også gutten din i praksis at du gjør det du vil støtte ham til å gjøre også - du jobber aktivt når det er tøft, for å finne nye muligheter som blir positive for deg fremover. Akkurat som han må gjøre.

Få med deg gutten din på å gå en tur i helgen. Ofte kan man få pratet godt sammen når man slipper å se hverandre i øynene hele tiden, og når man gjøre noe sammen. Snakk med ham at du føler med ham at du forstår frustrasjonen hans, at han er lei seg, men siden ting nå er som de er, så er det viktig at han begynner å tenke på alternative ting å gjøre som også kan være positive for ham. Så kan du f.eks. minne ham på ting han er god til, hvilke gode egenskaper han som person har, og at det er kvaliteter som han kan bruke på mange ulike felt i livet. Men også det at i dag er det, i motsetning til tidligere, vanlig å bytte retning flere ganger i livet hva jobb angår. Og noen ganger må man bytte endring før man har kommet helt i gang, men uansett er det mye man kan ta med seg av erfaringer og lærdom. Og så spørre ham om hva annet han har tenkt på at han kanskje kan like å gjøre, ev. hva som kan være nyttig for ham å ha av annen skole eller yrkeserfaring hvis det er slik at han kan ta opp igjen nåværende planer om tre år. Kanskje vil han da også få bedre utnytte av utdanning da pga. mer modenhet og erfaring, uansett om det da blir samme planer som han ønsker nå, eller helt andre ting. Ofte er det jo slik at man endrer seg mye de årene han har foran seg, og det man først trodde var det man ønsket seg i livet kan vise seg å bli mindre attraktivt fordi en selv endrer seg. Snakk sammen. Og gjør du det på riktig måte kan du til og med si til ham at det som nå har skjedd med ham har fått deg selv til å innse at du selv har slitt med pandemien og isolasjonen, og at du nå må ta ansvar for at også ditt liv skal bli bedre, selv om det ikke er helt slik du ønsker i dag, siden du mangler venner. Og så kan dere kanskje se at på sett og vis så jobber dere mot det samme - akseptere, snu om og begynne å lete etter nye, positive muligheter, og så gjennomføre det som må til for å få det bedre.

Men start med å få noen å snakke med. Bestill deg en legetime i morgen, for legen bør ha oversikt over hvilke tilbud som finnes der dere bor. Og vær åpen for nye muligheter og hva som skjer i lokalsamfunnet selv også. Og kast deg ut i det

 

Anonymkode: 0bd3c...a85

Her er det over ett års ventetid på hjelp så det vil ikke hjelpe å snakke med noen lege om dette, det har jeg forsøkt før..... Så lenge jeg ikke prøver å ta mitt eget liv er jeg ikke på listen som trenger hjelp. 

Men hva sier du til de som først har hatt det tøft med hjemmeskole og isolasjon også mistet alt p.g.a. skade? Det er blitt for mye. Men vi har et valg om å gå rettens vei..... Jeg klarer ikke å godta dette før vi har prøvd alt. 

Anonymkode: 4481f...799

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (38 minutter siden):

Hvorfor er du så voldsomt opptatt av barnehage?

Anonymkode: a819f...242

For tipper de fleste her har barn i barnehage samtidig som de er så glade for at han ikke kan jobbe som vekter. 

Anonymkode: 4481f...799

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (54 minutter siden):

Her er det over ett års ventetid på hjelp så det vil ikke hjelpe å snakke med noen lege om dette, det har jeg forsøkt før..... Så lenge jeg ikke prøver å ta mitt eget liv er jeg ikke på listen som trenger hjelp. 

Men hva sier du til de som først har hatt det tøft med hjemmeskole og isolasjon også mistet alt p.g.a. skade? Det er blitt for mye. Men vi har et valg om å gå rettens vei..... Jeg klarer ikke å godta dette før vi har prøvd alt. 

Anonymkode: 4481f...799

Derfor jeg nevnte lavterskeltilbudet som alle kommuner skal ha - det kan du benytte mens du står på venteliste til psykolog. Du kan også bruke legen din som samtalepartner.

Sier egentlig det samme som over - de må finne noe positivt å fokusere på, finne ut hvordan de kan bruke dette kjipe til å utvikle seg, ta med seg viktige erfaringer, hvordan endre det man kan endre og jobbe for å akseptere det man ikke kan endre. De må sette seg konkrete planer, sette seg mål og delmål som er realistiske her og nå, og også mål som ligger lenger fremme, og minne seg på både delmål og hovedmål hver gang man ønsker å bare droppe alt. Ingen sier det er enkelt, men alternativet er verre. De har jo heller ikke mistet alt, de har fremdeles god helse, de er fremdeles unge, dette er en kort tid av hele livet deres, de har fremdeles masse positive og gode erfaringer og opplevelser foran seg, uansett hva det blir.

Før du ev. velger å gå rettens vei, undersøk med advokat. Hvis sjansen for å vinne frem er lik null, da risikerer dere å kjempe en kamp som vil tappe dere enda mer for krefter, og et tap kan bli enda vanskeligere å takle for dere begge to. Undersøk i hvert fall først med en advokat om det er verdt å ta det til retten. Og undersøk det før du snakker mer med gutten din, for jeg er redd for at du overfører din fortvilelse og desperasjon og det å nekte å godta det som er, til ham. Og da hjelper du ham ikke.

Sett deg mål:

1. Bestill deg time til legen og/eller til kommunens lavterskeltilbud, f.eks. til psykiatrisk sykepleier.

2. Undersøk med advokat om det i det hele tatt har noen hensikt å ta saken til retten. Har du ikke råd til advokat, så bør du nok ikke ta det til retten. Men da kan du uansett høre med f.eks. Jurk eller Jussbuss, om det har en hensikt å ta det videre.

3. Sett deg konkrete mål om hva du kan gjøre for å begynne å få et bedre liv selv.

4. Øv deg på å se muligheter, slik at du også kan hjelpe gutten din å se at uansett hvordan dette går så åpner det også opp for nye muligheter for ham. Det er det både du og han trenger nå. Og så sette ned konkrete handlinger som må gjøres. For han kan det være å ta karrieretest/-veiledning, finne ut hva annet han kan gjøre, søke jobber, planlegge konstruktive ting å gjøre som vil bringe han fordeler om 1-2-3 år. Viktig at han opprettholder kosthold, døgnrytme og fysisk aktivitet (for deg også).

Anonymkode: 0bd3c...a85

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Synes du? Jeg vil faktisk påstå det er minst like ille å ta det utover en uskyldig forbipasserende med null trening i hvordan man skal respondere vs en profesjonell part med opplæring. 

Anonymkode: 01935...c2b

«Synes du?» - altså, dette har null å gjøre med hva jeg «synes», det er hva lovens bokstav sier. Vold mot offentlig tjenestemann er f eks alltid straffbart og straffes strengere enn annen vold. Å skjelle ut politiet likeså. Som én her nevner, det handler ikke om personen, men om at politiet er myndighetenes egen utsending og representerer loven. Det er også helt egne konsekvenser for å f eks banne i en rettssal eller skjelle ut dommeren. Og helt ærlig: dette er faktisk barnelærdom …

Anonymkode: e9e1e...f85