Det å fly med barn...

[Anonym bruker]

Har flydd mye med mine barn, både alene og sammen mannen. De er heldigvis vant til å fly, og har alltid med oppgavehefter, matpakke, tegnesaker og ipad. Vi strekker på bena innimellom og går på do, men aldri trasking i gangen. En gang gjorde jeg det, for å bysse minste i søvn da han var baby. Det var på et større langdistansefly og jeg sjenerte ingen der jeg plasserte meg. Dersom man ikke klarer å holde barna i ro på kortere distanser (til "syden"land) burde man faktisk la vær å fly. Når barna var mindre var det vanskelig å forklare alle barna som gikk opp og ned midtgangen når de selv måtte sitte fastspent. Hadde alle gitt etter, ville det blitt kaos. Ungene mine hadde sikkert syntes det var gøy å gå rundt på flyet de og. Tenker også på alle irriterte blikk ett barn møter når det vandrer rundt og irriterer mange, ikke spesielt hyggelig for barnet heller.

Og ja, et av barna mine er av den aktive typen.

 

Anonymous poster hash: 2dcf5...619

[Anonym bruker]

Jeg fløy med Herr Sønn alene da han var 1 år gammel. Riktignok bare til Hamburg, men dog ... jeg var spent. Fikk gode tips het inne.

Han var spent fast på fanget mitt. Jeg hadde med små leker, bøker, kjeks, smoothies, smokk, flasker med melk, kosedyret hans, lite teppe etc. Gikk helt fint. Han er en rolig type som er passe utadvendt - appellerende unge. Sjarmerte damen ved siden av oss i senk.

Den lengste flyturen vi har vært på var til Spania. Da var han 2 1/4 år. Vi hadde med det samme som på tysklandsturen + Ipad m/høreklokker. Ikke smokk denne gangen, da ...

Gikk også fint. Sovnet ikke på turen ned, men på turen hjem sov han godt og leng.

Jeg tenker som så: det er ikke andres problem at jeg har barn. Mitt barn skal ikke være til sjenanse for andre. Jeg misliker de fleste barn og synes at folk som ikke har kontroll på barna sine bør holde seg hjemme/innendørs.

Det barnesynet du fronter her er jo bare trist. Det ligner på det synet menn hadde på kvinner for hundre år siden. Kvinner kunne ikke være i offentligheten, fordi offentligheten var utformet på menns premisser.

 

Når barn ikke passer inn i offentligheten fordi offentligheten er utformet på de voksnes premisser, så betyr ikke det at vi skal fjerne barna våre fra samfunnet. Det betyr at offentligheten må utformes annerledes. Heldigvis låser vi ikke inne barn, kvinner, funksjonshemmede og fargede i 2016, men det synet du fronter her er jo skremmende nærme...

 

Anonymous poster hash: da8ef...439

[Anonym bruker]

Mine er heldigvis fornøyd med å sitte i setet sitt. En ruslebiff i midtgangen er ikke det verste, det verste er unger som sparker i seteryggen. Der er jeg nazi på mine egne unger!

 

Anonymous poster hash: e4776...630

"En ruslebiff i midtgangen"😂😂😂

 

 

Anonymous poster hash: c883b...1e2

[Anonym bruker]

Jeg har tre gutter. 10 mnd, 4 år og 6 år. Eldste og yngste er enkle å underholde og de har begge en roligere personlighet enn 4 åringen.

 

4 åringen er alltid rastløs, prater konstant og han prater høyt. Han er alltid høyt og lavt, er urolig i kroppen og ukonsentrert. Klarer ikke å konsentrere seg mer enn to minutter. Armer og bein overalt.

 

Likevel så blir jeg irritert når jeg ser at andre lar barna sine gå i midtgangen. Mine sitter fastspent fra vi tar av til vi har landa ned unntak av evt dobesøk. Det går helt fint det. For det første så sier jeg at det ikke er lov å sitte uten belte akkurat som i bil og at vi må sitte i setene våre. det skjønner de. Spør de hvorfor andre leker i midt gangen så svarer jeg at det ikke er lov, men at det ikke er jeg som bestemmer over de.

 

Da mellomste var mindre, og hadde eget sete så satt han med 5 punkts seler. Jeg sydde på selene til en gammel vogn på en sittedyne som var til vogn og to koffertstropper til å feste denne til flystolen slik at han fikk følelsen av å sitte i bilstol. Gikk som en drøm.

 

Sørger alltid for å ha nok underholdning. Aktivitetshefter, Nettbrett, bærbar DVD spiller, bok eller leker.

 

Det er bare tull at man MÅ gå i veien i midtgangen. Hvordan er disse barna i bilstolen sin i bilen?

 

Anonymous poster hash: c9545...fcb

[Lille krøll]

Med 40-60 take off i året og alt fra 1 time til 13 så har jenta på 3,5 aldri trengt å gå i gangen. Hun vet at hun må sitte på plassen sin og har masse aktiviteter for seg der.

Når vi fløy til Taiwan, 7+8,5 timer så fikk vi kommentar fra medpassasjerene at de ikke skjønte det var et barn som satt der siden hun ikke kom med en lyd.

Hun er helt fantastisk på fly men høyt og lavt ellers i hverdagen og trenger masse aktivitet for å trives.

[Gjest Antarctica]

Heller ruslebiff enn skrikeskinke.

Folk som irriterer seg over bare å se et barn, et barn som ikke en gang lager lyd, bør gå i seg selv.

[Anonym bruker]

Har du late barn som sitter på iPaden dagen lang og maser om godterier også kanskje?

 

Mine er ute å leker hele dagen om sommeren. Når vi stapper dem inn i et fly og ber de sitte stille er det selvsagt ikke lett.

De er faktisk barn!!!

 

Vi har flydd mye, og jeg synes de stort sett har vært veldig flinke.

Ser ikke problemet i at de går i midtgangen så lenge de ikke er i veien for serveringspersonalet selvsagt.

 

At mor gikk med barnet i stedet for å la barnet løpe på egenhånd er jo bare ansvarlig.

Hehe.. Veldig piggene ute.. Følte du deg truffet??

Nei, er vel akkurat det jeg ikke har. Ikke fri flyt på ipad eller godteri i heimen. Har aktive og spreke barn. Friskuser😀

Men på flytur, er det mere fri flyt på snoperier og ipad.. Rosiner har det gått med endel av kjeks og smoothies. ( er ikke så begeistra for godteri faktisk)

Siden det ikke er fri flyt av tv/ ipad hjemme, sitter de ganske lenge på flyet uten å klage også 😉 De er superfornøyd 😀

 

Uansett er det viktig å jobbe litt med barna for å få de til å sitte stille. Løsner en dem og lar de gå i midtgangen, er det gjort..

Har fløyet mye, og sett mange slappe foreldre desverre...

 

Anonymous poster hash: 9165f...a77

[mamma_til_verdens_beste]

Jeg blir bare litt lei over at folk irriterer seg over andres unger, bikkjer og naboen hele tiden liksom...

 

På en tur mellom f.eks oslo og stavanger er det uaktuelt at ungene går vekk fra setene med mindre de skal på toalettet. Men vi har fløyet 6-10 timer flere ganger, og selvsagt må de få bevege seg.

 

Satt på et fly tidligere i år. Satt på midtre rekke, og hadde bestilt plass med ekstra benplass. Der kunne ungene sitte å leke.

Omtrent hvert 10. Minutt kom det et voksent menneske som skulle passere der!!

Eller de voksne som presser seg fram i køen, livredd for å komme sist.

 

Nei, jeg synes faktisk barn på fly pleier å gå greit.

[Anonym bruker]

Flyr mellom Norge og USA flere ganger i året med ungene. Som regel går det kjempefint og noen ganger går det rett i dass. Deal with it... Ikke alle som flyr kun pga ferie, så ikke bare å si "la vær å fly" Som forelder gjør jeg så godt jeg kan, men noen ganger er ikke det nok. Det blir ikke bedre av at passasjerene rundt blir snerpete, det blir faktisk bare mye verre. Men for all del; hvis det får deg til å føle deg som en overlegen forelder selv, så sier jeg "bare hyggelig" jeg byr på den...

 

Anonymous poster hash: 0225d...acc

[Anonym bruker]

Surpomper er verre enn barn. Hadde akkurat en flytur der vi ble sittende i en over en time før flyet fikk ta av. Et overtrøtt barn skrek voldsomt i 1-2 min før hun sovnet. En dame på andre siden av midtgangen puttet demonstrativt fingrene i ørene og sendte den fortvilte moren sinte blikk og rullet med øynene. Flere barn gråt litt. Jeg klarer ikke å bli sint på foreldre eller småbarn av den grunn, men jeg føler veldig med dem. For en liten tass på 1-2 år føles det ugreit å sitte fastspent på liten plass så lenge. Kanskje har de vondt i ørene, kanskje er de skremte eller reagerer på høy lyd.

Jeg reagerer mer på hvor lite rause vi generelt er mot foreldre (særlig mødre) i vårt samfunn. Ser tydelig at noen i utgangspunktet har en svært skeptisk holdning til barn på fly. En femåring som sparker i setet er en ting, men en ettåring som gråter? Alle barn fødes ikke som rolige roboter.

 

Anonymous poster hash: c9f56...a25

[Anonym bruker]

Surpomper er verre enn barn. Hadde akkurat en flytur der vi ble sittende i en over en time før flyet fikk ta av. Et overtrøtt barn skrek voldsomt i 1-2 min før hun sovnet. En dame på andre siden av midtgangen puttet demonstrativt fingrene i ørene og sendte den fortvilte moren sinte blikk og rullet med øynene. Flere barn gråt litt. Jeg klarer ikke å bli sint på foreldre eller småbarn av den grunn, men jeg føler veldig med dem. For en liten tass på 1-2 år føles det ugreit å sitte fastspent på liten plass så lenge. Kanskje har de vondt i ørene, kanskje er de skremte eller reagerer på høy lyd.

Jeg reagerer mer på hvor lite rause vi generelt er mot foreldre (særlig mødre) i vårt samfunn. Ser tydelig at noen i utgangspunktet har en svært skeptisk holdning til barn på fly. En femåring som sparker i setet er en ting, men en ettåring som gråter? Alle barn fødes ikke som rolige roboter.

 

Anonymous poster hash: c9f56...a25

Og bare for å legge til; så små barn som det er snakk om her har ikke følelse for å ta hensyn til andre. Uansett hvor rolige de måtte være er det i så fall flaks. Voksne kan derimot bestemme seg for om de vil være med på å gjøre flyturen hyggelig eller ikke. Sier ikke at fremmede skal gjøre seg til sirkusartister eller nødvendigvis løfte en finger for å underholde barn, men et lite smil til barn eller foreldre fremfor himling med øynene og tydelig furting hjelper

 

Anonymous poster hash: c9f56...a25

[Anonym bruker]

Barn på fly er jo bare barnemat sammenlignet med alle de idiotiske voksne.

Voksne som tror at "boarding" skiltet betyr at de har ca. 30 sekunder på seg til å komme på flyet (og derfor må nærmest dytte folk som står foran seg i køen. Voksne som insisterer på å sette bagasjen sin - og omorganisere den - og omorganisere den igjen - FØR medpassasjerer har fått komme forbi og til plassene sine.

Voksne som smatter, griser og breier seg i setene (menn MÅ jo få lov å skræve i setene sine, og armlenene mellom setene er selvfølgelig forbeholdt dem)...

 

Velger en skrikete unge eller en blidfis i midtgangen over slike voksne any day!!!

 

Anonymous poster hash: c0787...bc4

[MammantilNurket]

Det barnesynet du fronter her er jo bare trist. Det ligner på det synet menn hadde på kvinner for hundre år siden. Kvinner kunne ikke være i offentligheten, fordi offentligheten var utformet på menns premisser.

 

Når barn ikke passer inn i offentligheten fordi offentligheten er utformet på de voksnes premisser, så betyr ikke det at vi skal fjerne barna våre fra samfunnet. Det betyr at offentligheten må utformes annerledes. Heldigvis låser vi ikke inne barn, kvinner, funksjonshemmede og fargede i 2016, men det synet du fronter her er jo skremmende nærme...

 

Anonymous poster hash: da8ef...439

Jeg er helt uenig med deg. Forøvrig drøyt å sammenlikne barn med funksjonshemmede.

Barn har rett til medbestemmelse, men jeg synes at alt for mye i dagens samfunn er på barns premisser. Barnesynet har endret seg gjennom historien: fra tanken om et underdanig barn via et formbart barn til idéen om at barn som skal beskyttes. I dag tør jeg påstå at vi har "det dyrkede barnet". Lik små keisere og keiserinner. Relasjonen mellom barn og voksen kan vi se på som en asymmetrisk maktrelasjon. Det er greit. Det må være slik. Det handlet ikke om å låse barn inne, men om oppdragelse og disiplin slik at de kan bli gode, selvregulerte samfunnsborgere som bidrar til å bevare velferdsstaten.

[MammantilNurket]

Misliker de fleste barn??

Holde barna hjemme/innendørs??

 

Hvis du har problemer med å omgås forskjellige infivider, bør kanskje du holde deg hjemme?

Mange barn er dårlig oppdratt. Det er problematisk - både for omgivelsene, foreldrene og barnet. Vi gjør barna en stor bjørnetjeneste ved å bare la dem ture frem som de vil.

[Hjertefru]

Misliker de fleste barn??

Holde barna hjemme/innendørs??

 

Hvis du har problemer med å omgås forskjellige infivider, bør kanskje du holde deg hjemme?

Den uttalelsen om å mislike barn provoserte meg også. Er klar over at mange mødre ikke liker andres barn, og det er greit nok. Men ikke skryte av det på et nettforum.

Beklager men slike uttalelser gir meg frysninger. Ellers er jeg helt enig i at foreldre bør gjøre det de makter for å unngå at barna deres plager andre. Men husk; det går an å gi en hjelpende hånd også hvis man ser foreldre sliter med å holde barna i ro. En hel landsby for å oppdra et barn osv...

Men det blir nok vanskelig all den tid man ikke liker andres unger.

[Iiiiik]

Mange barn er dårlig oppdratt. Det er problematisk - både for omgivelsene, foreldrene og barnet. Vi gjør barna en stor bjørnetjeneste ved å bare la dem ture frem som de vil.

 

Du skriver i et av svarene dine at du er heldig som har en så enkel unge som Herr Sønn. Noe sier meg allikevel at du i stor grad tenker at det er din fortjeneste. Jeg har selv tre enkle barn, men innser allikevel at det er nokså usjarmerende å sette meg på min høye hest og mene noe om andres oppdragelse. 

[Iiiiik]

Å være på DiB får meg til å innse at jeg og mine sikkert irriterer folk rundt omkring. Mine er nokså enkle på fly, og nokså enkle å roe. Vi har nok allikevel gått i veien for tralla på flyet. Ikke mange ganger på én tur, men det har skjedd at jeg har innsett at vi har vært i veien. Da har vi flyttet oss, men det har sikkert sittet en sur voksen der og irritert seg. Det har jeg faktisk ikke innsett der og da. Altså har jeg sikkert også vært irriterende i andre situasjoner uten å skjønne det. Jeg lar meg i liten grad irritere i livet mitt, det er kanskje også irriterende? Jeg tenker generelt at folk gjør så godt de kan, de prøver i hovedsak å passe på sine uten å plage andre. Et sånt verdenssyn gjør meg lykkeligere enn hvis jeg skulle irritert meg over alt og alle. Så da får jeg heller leve med at jeg irriterer enkelte. 

[Anonym bruker]

Som hovedregel bør man oppdra barna sine så strengt at de sitter i setet sitt, rolig og stille. Det klarer barn fint dersom de vet at slik er det. Så må man selvsagt ha forståelse for en baby som gråter eller en ettåring med vondt i ørene. Men ikke femåringer som sparker i seteryggen, sjuåringer som løper fritt i midtgangen eller tiåringer som sutrer og furter. De som unnskylder nesten alt av oppførsel her inne har ikke klart eller giddet å oppdra barna sine og føler seg truffet. Jeg forsøker alltid å være raus og gi oppmuntrende smil, men det er mange svært uoppdragne keisere og keiserinner nå, med foreldre som oppfører seg like ufyselig.

 

Anonymous poster hash: 1c090...294

[MammantilNurket]

Du skriver i et av svarene dine at du er heldig som har en så enkel unge som Herr Sønn. Noe sier meg allikevel at du i stor grad tenker at det er din fortjeneste. Jeg har selv tre enkle barn, men innser allikevel at det er nokså usjarmerende å sette meg på min høye hest og mene noe om andres oppdragelse.

Så leit at du tolker innlegget mitt slik. Ja, jeg har et "enkelt barn", men det har ikke kommet av seg selv.

Vi har vært veldig bevisste fra første dag. Jeg opplever at mange barn av pedagoger er uoppdragne fordi foreldrene får nok på jobb. Jeg vil ikke at mitt barn skal være en av dem. Jeg har vært krystallklar mot besteforeldre og øvrig familie at vi skal ha en felles "pedagogisk plattform". Vi stiller krav, har klare forventninger og tydelige regler for hva som er OK og ikke.

[Iiiiik]

Så leit at du tolker innlegget mitt slik. Ja, jeg har et "enkelt barn", men det har ikke kommet av seg selv.

Vi har vært veldig bevisste fra første dag. Jeg opplever at mange barn av pedagoger er uoppdragne fordi foreldrene får nok på jobb. Jeg vil ikke at mitt barn skal være en av dem. Jeg har vært krystallklar mot besteforeldre og øvrig familie at vi skal ha en felles "pedagogisk plattform". Vi stiller krav, har klare forventninger og tydelige regler for hva som er OK og ikke.

 

Men ser du ikke selv at det å mene at andre pedagoger får nok av oppdragelse på jobb, er bittelitt bedrevitende? Slår det deg ikke at disse uoppdragne barna kanskje er vanskeligere å oppdra enn Herr Sønn? Faller det deg ikke inn at andre kanskje har mindre kapasitet, flere utfordringer og flere barn? 

[Anonym bruker]

Men ser du ikke selv at det å mene at andre pedagoger får nok av oppdragelse på jobb, er bittelitt bedrevitende? Slår det deg ikke at disse uoppdragne barna kanskje er vanskeligere å oppdra enn Herr Sønn? Faller det deg ikke inn at andre kanskje har mindre kapasitet, flere utfordringer og flere barn?

De aller, aller fleste får ett barn av gangen. Hvis man ikke har kapasitet til å oppdra det barnet, og man har utfordringer, må man rett og slett ikke få flere barn!!

 

Anonymous poster hash: 1c090...294

[Iiiiik]

De aller, aller fleste får ett barn av gangen. Hvis man ikke har kapasitet til å oppdra det barnet, og man har utfordringer, må man rett og slett ikke få flere barn!!

 

Anonymous poster hash: 1c090...294

 

Men det er vel ikke din eller andres vurdering som skal bestemme hvor mange barn man skal få? Er det sånn at hvis man ikke klarer å holde ungen i ro under en flytur, så skal man ikke få flere barn? Hva hvis man oppdrar tolerante barn, barn som tåler at andre er forskjellige fra en selv, barn som riktignok ikke er så gode til å være som små voksne ute i verden, men som blir voksne personer med omsorg, empati og intelligens - kan man da ikke få flere barn kun fordi en eller annen mener at små barn skal sees, men ikke høres? 

 

Jeg er helt klart en av dem som ikke vil at mine barn skal plage andre, jeg forventer at de sitter stille på flyet og jeg forventer at de ikke får 'total melt-down' hvis de får nei til noe. Jeg tror dog ikke at det at andre gjør det annerledes, gjør det greit å mene noe om dem. 

[Gjest Stjerneklart]

Jeg tenker at det er flere som bør lære seg å se sine egne feil, og være litt mer tolerant ovenfor andres. 8-åringer som leker "har´n" på flyet er en ting, men nå er det snakk om et barn som er så lite at det ikke evner å forstå hva som irriterer den halvgamle damen i sete 17D. Som mor til en aktiv liten en vet jeg at det er utfordrende å fly med de små, og når valget står mellom å gå litt i midtgangen for å få ut litt energi, eller å stroppe fast en unge som skriker av full hals (som du vil høre, hele veien ned til sete 17D), så er valget enkelt. Og jeg tror, innerst inne, så er du nok glad for at jeg gikk den turen i midtgangen.

 

Men du ser kanskje helst at de som har barn må bli hjemme, du ja. Barn har ingenting å gjøre på butikken, som om at det ikke er nok mas på butikken fra før?? Barnevogner tar for stor plass langs gangfeltet slik at du som går så fort må bremse, og for Guds skyld ikke ta med barna på fly. Du kan risikere å måtte SE barnet, uten noen mulighet for å skjerme deg fra grusomheten. 

 

Kjære deg, denne flyturen er snakk om noen timer av livet ditt. Er det virkelig så ille at en 2-åring går i midtgangen?

[Anonym bruker]

Så leit at du tolker innlegget mitt slik. Ja, jeg har et "enkelt barn", men det har ikke kommet av seg selv.

Vi har vært veldig bevisste fra første dag. Jeg opplever at mange barn av pedagoger er uoppdragne fordi foreldrene får nok på jobb. Jeg vil ikke at mitt barn skal være en av dem. Jeg har vært krystallklar mot besteforeldre og øvrig familie at vi skal ha en felles "pedagogisk plattform". Vi stiller krav, har klare forventninger og tydelige regler for hva som er OK og ikke.

 

Du har ETT barn, ETT. Mitt første barn var også enkel, vi hadde og har klare og tydelig linjer og forventinger til barna våre. Det fungerte utrolig godt med førstemann som er rolig og enkel. Det fungerte ikke fullt så godt med andremann som er en mer urolig type. Vi hadde antagelig ikke trengt det en gang med tredjemann som er eksemplarisk nærmest av natur, og så har vi lille frøken "later-som-jeg-ikke-hører-at-noen-sier-noe-som-helst" som er født me lopper i blodet og så bestemte meninger at selv de ansatte i barnehagen synes det var mer jobb med henne alene enn alle de andre barna på avdelingen til sammen. Og da var jeg tross alt kommet til barn nummer fire og hadde så langt, med mer eller mindre jobbing, fått fram tre ganske veloppdragne og greie unger. Lett å tro det er bare ens egen fortjeneste da, helt til man får en liten som ikke lar seg oppdra omtrent. Det går jo, men ikke som man kan forvente. For å nevne ett konkret eksempel så har jeg aldri noen gang tillatt henne å stå opp igjen fra sengen etter leggetid, aldri! Likevel oppnoerte hun mot dette og vårt regime om at når det er sagt natta, så er det natta, ikke noe dill, fra hun var 1 år til hun ble 5 år. I 4 lange år, hver eneste forbanna kveld, prøvde hun seg på tross av at vi var beinkonsekvente. De andre barna våre tok dette bare 3-12 dager med, men henne 4 år! Det sier litt om viljestyrken hennes...

 

Beklager du, men når jeg leser slike kommentarer som din, så kan jeg ikke noe annet enn å håpe litt at ditt neste barn blir som min yngste, for da lærer man ganske fort at man kan mene seg grønn i ansiktet at alle barn enkelt kan oppdras med å være bestemt, konsekvent og ha tydelige regler, det skjer ikke alltid likevel. Noen barn har så sterk personlighet og vilje at det krever årevis før de omsider gjør som man vil.

 

Anonymous poster hash: 96e92...743

[Tulisa]

Jeg forventer mer av voksne enn jeg forventer av små barn. Jeg forventer at voksne takler og tåler mer, og har høyere terskel. Er voksne virkelig så sarte at vi ikke tåler lyd fra barn eller det å se barn? Takler vi ikke at barn er barn? Da snakker jeg ikke om barn som henger i taklampa, men barn er ikke alltid like lydige, statiske og strømlinjeformet. Barn skal ikke være mini-voksne.

 

Jeg flyr ofte med barn. Både med mitt eget barn og med andres barn. Noen ganger går det greit. Andre ganger går det ugreit. Sånn er livet. Det burde voksne klare å takle. Vi er da voksne for fanden.

 

Er det en, av mange ting, jeg har lært gjennom min jobb er at det finnes utallige ulike barn. Men de fleste av dem er fortsatt noen fantastiske skapninger. De har bare ulike forutsetninger, baggasje og verktøy med seg i sekken. Det forventer jeg at voksne takler og tåler.