Gå til innhold

Ikke noe nettverk?


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Nå bare lurer jeg - og beklager hvis dette er et dumt spørsmål. Men forklar meg hvordan det overhodet kan være mulig. 

I flere tråder nylig har folk skrevet om at de bor et sted uten nettverk. At de ikke kjenner en eneste levende sjel som kan handle to lettmelk og en kneipp hvis de får korona. At de ikke kjenner ett eneste menneske som kan trille babyen en time på en onsdag. At de bor en plass som er så langt unna all familie at det tar timer å dra på besøk, men at de likevel ikke kjenner kolleger, naboer, foreldre til venner av barna, noen som helst overhodet.

Hvordan GREIER man å isolere seg så totalt? Og attpåtil sette barn til verden, helt mutters aleine? Ingen eksmann, ingen svigerfamilie, ikke en tante eller noe til barnet? To enebarn som ramlet ned fra himmelen 1000 km fra sitt opphavssted, kjenner ingen fra skolen der, har ingen familie eller venner der, men slår seg sammen og setter et barn til verden. Blir ikke kjent med naboene. Blir ikke kjent med andre foreldre i barnehagen. Skiller seg, og har ingen kontakt med hverandre, avlaster ikke hverandre, kan ikke be eksen om å handle inn når man er i karantene, kan ikke be eksen om å trille sitt eget barn en time for å få sove.

Altså, hvordan kunne denne familiekonstellasjonen oppleves som en lur idé? Og hvorfor er det helt knekk umulig å drikke kaffe med en kollega en gang i måneden, nok til at man tør å spørre dem om å gjøre innkjøp i et krisetilfelle? 

Jada, mange har liten familie og mange har flyttet. Men når du blir aleine med unger på et sted milevis fra alle kjente, hvorfor blir du boende der? Og hvis det er på grunn av jobb at du blir: hvorfor er det uaktuelt å bli kjent med noen kolleger? Og hvis kollegene er sure tullinger som mobber og utestenger, hvorfor er det uaktuelt å skifte jobb? Og hvis alle i slekta er døde, hvorfor er det uaktuelt å flytte et sted der man en gang i gamledager kanskje kjente noen? Jeg nekter å tro at det er så mange som har vokst opp i en enslig hytte langt inne på Dovrefjell...

Anonymkode: edd04...c2c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Foreldrene til venner av ungene er noen jeg sier hei og hadet til,å kanskje ett lite spørsmål "har dere hatt en fin sommer? ". Så hadde aldri i verden følt at jeg kunne be de om tjenester! Ikke har jeg lett å få venner heller siden jeg er sjenert med nye folk. Å de få vennene jeg hadde før jeg fikk barn,snakker jeg kanskje med en gang i året bare pga vi er på helt forskjellige stadier i livet. Da kan jeg ikne bare ringe å be om tjenester. Så har jeg en ny vennine som jeg  har kontakt med men hun bor en time unna,kan jo ikke be noen kjøre to timer til sammen pga vi trenger en tjeneste. Da hadde jeg heller spurt en fremmed på finn.no under coronahjelp.

Anonymkode: 006d5...eb0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Foreldrene til venner av ungene er noen jeg sier hei og hadet til,å kanskje ett lite spørsmål "har dere hatt en fin sommer? ". Så hadde aldri i verden følt at jeg kunne be de om tjenester! Ikke har jeg lett å få venner heller siden jeg er sjenert med nye folk. Å de få vennene jeg hadde før jeg fikk barn,snakker jeg kanskje med en gang i året bare pga vi er på helt forskjellige stadier i livet. Da kan jeg ikne bare ringe å be om tjenester. Så har jeg en ny vennine som jeg  har kontakt med men hun bor en time unna,kan jo ikke be noen kjøre to timer til sammen pga vi trenger en tjeneste. Da hadde jeg heller spurt en fremmed på finn.no under coronahjelp.

Anonymkode: 006d5...eb0

Men er både du og mannen/eksmannen foreldreløse enebarn? 

Anonymkode: edd04...c2c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du må skjønne at det å kunne tulle seg inn i denne offerrollen betyr så uendelig mye for enkelte mennesker at de kan ikke be noen om hjelp. Gjør de det, så kan ikke de sutre over at ingen stiller opp 🙄

Anonymkode: c714c...70c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du må skjønne at det å kunne tulle seg inn i denne offerrollen betyr så uendelig mye for enkelte mennesker at de kan ikke be noen om hjelp. Gjør de det, så kan ikke de sutre over at ingen stiller opp 🙄

Anonymkode: c714c...70c

Og så har man oss som faktisk har prøvd å spørre og fått kontant nei og avvisning hver eneste gang. Som ikke passer inn fordi man kommer fra "feil" land, har "feil" livssituasjon eller noe annet "feil". Som flytter til plasser der folk har etablerte vennerelasjoner fra barndommen av og ikke trenger flere venner. 

Jeg bor på eksens hjemplass. Da vi har barna 50/50, kan jeg ikke flytte uten å miste barna. Hans familie har alltid hatet meg, og stiller selvfølgelig ikke opp hvis det er noe. Samboer jobber borte mesteparten av uka, så jeg er mye alene. Har prøvd å etablere kontakt med naboer, foreldre til barnas venner og andre, men det forblir med overfladisk kontakt. Holdt på sånn i 12 år. 

Jeg har drukket kaffe med kollegaer, invitert dem på middag (og spist middag med dem hjemme hos meg). De inviterer aldri tilbake. Vi har hyggelig tone, men jeg har flere ganger fått "nei" på små spørsmål om hjelp, for eksempel være vitne på søknaden om skilsmisse og lignende småtteri. Har invitert naboen på kaffe flere ganger, de kommer aldri, selv om vi har like gamle barn. 

TS, når var det sist du rakk ut en hånd og blitt venn med noen som er ensomme?

Anonymkode: dac2f...b63

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Og så har man oss som faktisk har prøvd å spørre og fått kontant nei og avvisning hver eneste gang. Som ikke passer inn fordi man kommer fra "feil" land, har "feil" livssituasjon eller noe annet "feil". Som flytter til plasser der folk har etablerte vennerelasjoner fra barndommen av og ikke trenger flere venner. 

Jeg bor på eksens hjemplass. Da vi har barna 50/50, kan jeg ikke flytte uten å miste barna. Hans familie har alltid hatet meg, og stiller selvfølgelig ikke opp hvis det er noe. Samboer jobber borte mesteparten av uka, så jeg er mye alene. Har prøvd å etablere kontakt med naboer, foreldre til barnas venner og andre, men det forblir med overfladisk kontakt. Holdt på sånn i 12 år. 

Jeg har drukket kaffe med kollegaer, invitert dem på middag (og spist middag med dem hjemme hos meg). De inviterer aldri tilbake. Vi har hyggelig tone, men jeg har flere ganger fått "nei" på små spørsmål om hjelp, for eksempel være vitne på søknaden om skilsmisse og lignende småtteri. Har invitert naboen på kaffe flere ganger, de kommer aldri, selv om vi har like gamle barn. 

TS, når var det sist du rakk ut en hånd og blitt venn med noen som er ensomme?

Anonymkode: dac2f...b63

Så hvis du ble koronasmittet ville ikke eksen handle inn for deg selv om barna ikke fikk mat den uka? 
Mht spørsmålet ditt: Jeg er vel venn med noe sånt som 100-200 personer og aner ikke hvem av dem som er litt ensomme. Jeg bruker ikke akkurat det som kriterium når jeg blir venn med folk. Så om jeg «rakk ut en hånd» eller bare ble venn med vedkommende, vet jeg ikke. Jeg er venn på ordentlig, ikke som et støttetiltak.

Men vil du svare på mitt spørsmål? Da du og eksen fortsatt bodde sammen, hvorfor syntes du det var en god idé å få barn og være etablert på et sted der alle er seg selv nok og der svigerfamilien er en anti-ressurs? Det slo deg aldri at det var en dårlig deal for deg å kun omgås med din egen mann og barn? 

Og er det helt kul umulig å flytte til nabokommunen og kanskje få et annet nettverk der, uten å miste samvær med barna? Eller gjøre noe mer der du faktisk bor, medlem av et blandakor, et hagelag eller et politisk parti? 

Anonymkode: edd04...c2c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så hvis du ble koronasmittet ville ikke eksen handle inn for deg selv om barna ikke fikk mat den uka? 
Mht spørsmålet ditt: Jeg er vel venn med noe sånt som 100-200 personer og aner ikke hvem av dem som er litt ensomme. Jeg bruker ikke akkurat det som kriterium når jeg blir venn med folk. Så om jeg «rakk ut en hånd» eller bare ble venn med vedkommende, vet jeg ikke. Jeg er venn på ordentlig, ikke som et støttetiltak.

Men vil du svare på mitt spørsmål? Da du og eksen fortsatt bodde sammen, hvorfor syntes du det var en god idé å få barn og være etablert på et sted der alle er seg selv nok og der svigerfamilien er en anti-ressurs? Det slo deg aldri at det var en dårlig deal for deg å kun omgås med din egen mann og barn? 

Og er det helt kul umulig å flytte til nabokommunen og kanskje få et annet nettverk der, uten å miste samvær med barna? Eller gjøre noe mer der du faktisk bor, medlem av et blandakor, et hagelag eller et politisk parti? 

Anonymkode: edd04...c2c

Hvis jeg ble smittet, hadde han hentet barna og hatt dem hos seg. Men nei, han hadde ikke handlet mat for meg. Det har slått meg at det var dårlig ide å kun omgås med min egen mann og barn. Men hva gjør man når man prøver og prøver, men ingen vil ha noe med deg å gjøre? Dette er mitt liv i nøtteskall. Fra å være mobbeoffer på skolen i hjemlandet til flytting til Norge i voksen alder (slik at jeg ikke kan noe om de norske sosiale kodene, som alle nordmenn får inn med morsmelka) har jeg aldri hatt en eneste person jeg kunne ha kalt venn. Har ansett flere som venn opp gjennom årene, men ender alltid med å bli såret/glemt. Det er som regel enveiskjøring - jeg blir kontaktet når folk trenger hjelp, men å få hjelp tilbake? Nope. Da er de opptatt, syke, passer ikke, kan ikke akkurat nå bla bla bla.

Og hvor skal man etablere seg hvis man ikke har noe nettverk andre steder i landet heller? Jeg valgte hjemplassen til eksen fordi da ville barna i hvert fall ha kontakt med besteforeldre, onkler og tanter. Noe som også var ressurs for barnet jeg hadde fra tidligere ekteskap. Vi flyttet hit fordi eksen ville være nærmere familien sin, og fordi vi begge fikk gode jobber her. "Nabokommunen" med en jobb som er relevant for min utdanning er ca 3 timer unna, hvordan tror du det skal gå mht samvær? 

Jeg er forresten allerede medlem av politisk parti, har vært medlem i kommunestyre, sitter i styreverv i idrettsklubben til barna, er trener på barnas idrettslag og er med i et band. Hjelper ikke en dritt. 

Anonymkode: dac2f...b63

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Nå bare lurer jeg - og beklager hvis dette er et dumt spørsmål. Men forklar meg hvordan det overhodet kan være mulig. 

I flere tråder nylig har folk skrevet om at de bor et sted uten nettverk. At de ikke kjenner en eneste levende sjel som kan handle to lettmelk og en kneipp hvis de får korona. At de ikke kjenner ett eneste menneske som kan trille babyen en time på en onsdag. At de bor en plass som er så langt unna all familie at det tar timer å dra på besøk, men at de likevel ikke kjenner kolleger, naboer, foreldre til venner av barna, noen som helst overhodet.

Hvordan GREIER man å isolere seg så totalt? Og attpåtil sette barn til verden, helt mutters aleine? Ingen eksmann, ingen svigerfamilie, ikke en tante eller noe til barnet? To enebarn som ramlet ned fra himmelen 1000 km fra sitt opphavssted, kjenner ingen fra skolen der, har ingen familie eller venner der, men slår seg sammen og setter et barn til verden. Blir ikke kjent med naboene. Blir ikke kjent med andre foreldre i barnehagen. Skiller seg, og har ingen kontakt med hverandre, avlaster ikke hverandre, kan ikke be eksen om å handle inn når man er i karantene, kan ikke be eksen om å trille sitt eget barn en time for å få sove.

Altså, hvordan kunne denne familiekonstellasjonen oppleves som en lur idé? Og hvorfor er det helt knekk umulig å drikke kaffe med en kollega en gang i måneden, nok til at man tør å spørre dem om å gjøre innkjøp i et krisetilfelle? 

Jada, mange har liten familie og mange har flyttet. Men når du blir aleine med unger på et sted milevis fra alle kjente, hvorfor blir du boende der? Og hvis det er på grunn av jobb at du blir: hvorfor er det uaktuelt å bli kjent med noen kolleger? Og hvis kollegene er sure tullinger som mobber og utestenger, hvorfor er det uaktuelt å skifte jobb? Og hvis alle i slekta er døde, hvorfor er det uaktuelt å flytte et sted der man en gang i gamledager kanskje kjente noen? Jeg nekter å tro at det er så mange som har vokst opp i en enslig hytte langt inne på Dovrefjell...

Anonymkode: edd04...c2c

Jeg har ikke foreldre. Mannen min har foreldre tre/fire timers kjøring unna, men de har aldri vært interesserte. Da jeg fikk barn flyttet vi ut av byen og til et sted hvor det var mer barnevennlig. Det tar tid å skaffe seg et nettverk på en ny plass. Man kan ikke sende babyen av gårde med noen man møtte forrige uke. Og mine  venner som alle var barnløse, var heller ikke noen jeg ville vært komfortabel med å spørre om trilleturer. 

Nå etter mange år har vi fått et nettverk. Men å bygge opp det tar lang tid. Spesielt i Norge. Her blir man ikke fortrolige på null komma svisj. 
 

Vi er født inn i ulike omstendigheter. Du er heldig som aldri har kjent på følelsen av å være helt alene i verden. 

Anonymkode: 74162...25e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:


 

Vi er født inn i ulike omstendigheter. Du er heldig som aldri har kjent på følelsen av å være helt alene i verden. 

Anonymkode: 74162...25e

Jo, det har jeg. Det er vel nettopp det. Derfor har jeg bestemt meg for å ikke satse alle korta på at f eks samboeren blir boende. Jeg må ta valg selv. Bo et sted der jeg trives. Bygge relasjoner. 

Anonymkode: edd04...c2c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvis jeg ble smittet, hadde han hentet barna og hatt dem hos seg. Men nei, han hadde ikke handlet mat for meg. Det har slått meg at det var dårlig ide å kun omgås med min egen mann og barn. Men hva gjør man når man prøver og prøver, men ingen vil ha noe med deg å gjøre? Dette er mitt liv i nøtteskall. Fra å være mobbeoffer på skolen i hjemlandet til flytting til Norge i voksen alder (slik at jeg ikke kan noe om de norske sosiale kodene, som alle nordmenn får inn med morsmelka) har jeg aldri hatt en eneste person jeg kunne ha kalt venn. Har ansett flere som venn opp gjennom årene, men ender alltid med å bli såret/glemt. Det er som regel enveiskjøring - jeg blir kontaktet når folk trenger hjelp, men å få hjelp tilbake? Nope. Da er de opptatt, syke, passer ikke, kan ikke akkurat nå bla bla bla.

Og hvor skal man etablere seg hvis man ikke har noe nettverk andre steder i landet heller? Jeg valgte hjemplassen til eksen fordi da ville barna i hvert fall ha kontakt med besteforeldre, onkler og tanter. Noe som også var ressurs for barnet jeg hadde fra tidligere ekteskap. Vi flyttet hit fordi eksen ville være nærmere familien sin, og fordi vi begge fikk gode jobber her. "Nabokommunen" med en jobb som er relevant for min utdanning er ca 3 timer unna, hvordan tror du det skal gå mht samvær? 

Jeg er forresten allerede medlem av politisk parti, har vært medlem i kommunestyre, sitter i styreverv i idrettsklubben til barna, er trener på barnas idrettslag og er med i et band. Hjelper ikke en dritt. 

Anonymkode: dac2f...b63

Bor du i Øst-Finnmark? Siden det er 3 timer til neste kommune? Norge er stort, men jeg bor selv i nord, og selv her er det virkelig ikke 3 timer mellom hvert tettsted. 

Anonymkode: edd04...c2c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du må skjønne at det å kunne tulle seg inn i denne offerrollen betyr så uendelig mye for enkelte mennesker at de kan ikke be noen om hjelp. Gjør de det, så kan ikke de sutre over at ingen stiller opp 🙄

Anonymkode: c714c...70c

Jeg tror nok at du er inne på noe her. Det er mye lettere å bare si «ingen stiller opp for meg», enn å gjøre noe med det. 
Joda, jeg ser folk i tråden her skrive at de har prøvd osv.. Men jeg nekter å tro at det er så ille at man ikke har NOEN man kan spørre? Da har man ikke spurt riktige folk, tror jeg. Og kanskje har man lullet seg inn i et sånn negativitet at folk kvier seg for kontakt/å hjelpe?

Dessuten (har skrevet det før): Alle kommuner har en frivillighetssentral! Der får du hjelp til det aller meste. Også handling om du sitter i karantene/isolasjon.

Selv bor jeg på samboer sin hjemplass. Langt fra min familie. Han har litt familie boende her, men hans nærmeste bor også langt unna. Ingen av oss er veldig sosiale, sånn egentlig. Og jeg er ekstremt introvert. Men jeg har mange jeg kan spørre om hjelp for det! Foreldre i klassen/fotballaget/håndballaget til barna. Medlemmene i koret jeg er med i. De som jobber i kirka. Tidligere kolleger. Ansatte på skole/barnehage. Osv. Ingen av disse er nære venner, men de er anstendige mennesker (som folk flest!), og da stiller man jo opp for hverandre! Og det gjør jo jeg også hvis det skulle være noe. 
 

Men ja, offerrollen er enklere å innta, og vanskeligere å komme ut av. For det kreves en viss egeninnsats.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere er ganske nådeløse som sitter på deres høye hester og roper om selvvalgte offerroller for alle som er ensomme/mangler nettverk. 

Jeg er sosial/utadvendt og ressurssterk. Har likevel opplevd å bli veldig ensom i voksen alder. Barna og en ustabil eks bandt meg til et sted jeg ikke kunne forlate, selv med flott familie på en annen kant av landet. Kolleger som pendlet til mitt sted for jobb, men bodde et annet sted. Utallige forsøke gjennom korps, dugnader, FAU osv på å komme innpå "lokalbefolkningen": Hyggelig når det står på, men du kommer ikke innpå og blir bedt på noe. Alle er travle 0og har så lite tid. Når det er sagt så ville noen handlet for meg om jeg spurte. Mange faktisk. Men det hjalp ikke mot ensomhetsfølelsen. Alle de dagene, ettermiddagene og kveldene hjemme. Ett av barna har ekstra behov som låser meg til huset. Jada, søkte avlstastning. Kommunen brukte 1,5 år før de fant noe vi kunne prøve. Det er ikke alltid slik at man sitter rett opp og ned, men livet skjer folkens. Vær litt rause med andre som kanskje har det vanskeligere enn dere. 

Anonymkode: 16af7...388

Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jo, det har jeg. Det er vel nettopp det. Derfor har jeg bestemt meg for å ikke satse alle korta på at f eks samboeren blir boende. Jeg må ta valg selv. Bo et sted der jeg trives. Bygge relasjoner. 

Anonymkode: edd04...c2c

Men hvis ingen vil bygge noen relasjoner med deg? Hvor skal man bo da?

Anonymkode: dac2f...b63

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Bor du i Øst-Finnmark? Siden det er 3 timer til neste kommune? Norge er stort, men jeg bor selv i nord, og selv her er det virkelig ikke 3 timer mellom hvert tettsted. 

Anonymkode: edd04...c2c

Det hjelper ikke at det er kortere tid til neste kommune, når det ikke finnes jobber som er relevant for min utdanning der. Skal jeg begynne å vaske skoler eller jobbe som ufaglært hjelp på sykehjem i stedet for å ha jobb der jeg får brukt min mastergrad, og gå 300 000 kroner ned i lønn i året?

Anonymkode: dac2f...b63

Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 minutter siden, TøffiTrynet☠ skrev:

Jeg tror nok at du er inne på noe her. Det er mye lettere å bare si «ingen stiller opp for meg», enn å gjøre noe med det. 
Joda, jeg ser folk i tråden her skrive at de har prøvd osv.. Men jeg nekter å tro at det er så ille at man ikke har NOEN man kan spørre? Da har man ikke spurt riktige folk, tror jeg. Og kanskje har man lullet seg inn i et sånn negativitet at folk kvier seg for kontakt/å hjelpe?

Dessuten (har skrevet det før): Alle kommuner har en frivillighetssentral! Der får du hjelp til det aller meste. Også handling om du sitter i karantene/isolasjon.

Selv bor jeg på samboer sin hjemplass. Langt fra min familie. Han har litt familie boende her, men hans nærmeste bor også langt unna. Ingen av oss er veldig sosiale, sånn egentlig. Og jeg er ekstremt introvert. Men jeg har mange jeg kan spørre om hjelp for det! Foreldre i klassen/fotballaget/håndballaget til barna. Medlemmene i koret jeg er med i. De som jobber i kirka. Tidligere kolleger. Ansatte på skole/barnehage. Osv. Ingen av disse er nære venner, men de er anstendige mennesker (som folk flest!), og da stiller man jo opp for hverandre! Og det gjør jo jeg også hvis det skulle være noe. 
 

Men ja, offerrollen er enklere å innta, og vanskeligere å komme ut av. For det kreves en viss egeninnsats.

Her har vi ingen slik ordning i kommunen. Ingen butikker som kjører ut varer til oss, fordi vi bor utenfor sentrum. Matkasse og lignende leverer ikke her. 

Ja, det er koselig når folk stiller opp for hverandre. Husket på det da jeg måtte rive minste ut av senga kl 3 på natten for å ta ham med til legevakta da storesøster begynte å blø kraftig neseblod midt på natten. Sendt melding og ringt 7 forskjellige personer for å spørre om noen kunne passe minste mens jeg var på legevakta med storesøster. Neida, måtte pent ta ham med. Har flere andre eksempler i samme duren. Men jeg påtar meg ikke noe offerrolle. Jeg vet at jeg må klare meg selv hvis det inntreffer noe mens samboer er på jobb. Så går jeg ut fra det. 

Anonymkode: dac2f...b63

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker også det er lett å sitte på sin høye hest med sine "100-200" venner og dømme andre. Har du ikke fantasi til å se at det er masse ensomme mennesker der ute, og at det faktisk ikke alltid bare er deres egen feil? Alle har ansvaret for sitt eget liv, men vet du hva, noen ganger endrer spillereglene seg underveis. 

Den mannen man var forelsket i og valgte å få barn med, viste seg kanskje å være en utro drittsekk. Svigerfamilien som stilte opp før skilsmissen, dropper deg kanskje fullstendig etter den. Vennene du hadde fått på det nye hjemstedet viser seg kanskje å ha nok med seg selv når barna kommer, flytter kanskje, forsvinner. 

Jeg bor i et annet nordisk land og savner familien og vennene mine i Norge verre enn du kan forestille deg, men jeg har valgt å bite tennene sammen og bli her for barna og eksmannens skyld. Jeg har gjort ALT for å få nye venner og nytt nettverk, men det er faktisk utrolig vanskelig. Jeg har noen som ville kunne handle for meg i nødsfall, men mye til nettverk er det virkelig ikke. 

Så hva mener du jeg skal gjøre? Jeg inntar ikke noen offerrolle, jeg konstaterer at jeg er utrolig ensom og savner hjemlandet mitt, familie og venner. Det må jeg stå i, det er et resultat av mitt eget valg at jeg havnet her, men hva med litt empati med de som ikke har vært så lure, så sosiale eller så heldige som deg her i livet? 

Anonymkode: 94e03...5c5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sitter ikke på noen høy hest. Har dettet ned for mange ganger til det. Jeg kjenner også på ensomheten. Men jeg har allikevel noen jeg kan spørre. 
Hva med å finne andre ensomme? Eldre for eksempel? Det finnes mange spreke pensjonister som kanskje har familie langt unna. Som kan være reserve-besteforeldre til dine barn. Og som da også kan hjelpe deg i en krisesituasjon?

Se muligheter, og ikke hindringer. Kanskje må man be om hjelp til å snu tankegangen sin? Jeg vet ikke. 
Jeg VET at det er mange ensomme. Men jeg vet også at det er mange som gjerne vil hjelpe. Hvis man bare tør å be om hjelp. Og det kan være vanskelig. Men man kommer ingen vei hvis man ikke prøver.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tenker også det er lett å sitte på sin høye hest med sine "100-200" venner og dømme andre. Har du ikke fantasi til å se at det er masse ensomme mennesker der ute, og at det faktisk ikke alltid bare er deres egen feil? Alle har ansvaret for sitt eget liv, men vet du hva, noen ganger endrer spillereglene seg underveis. 

Den mannen man var forelsket i og valgte å få barn med, viste seg kanskje å være en utro drittsekk. Svigerfamilien som stilte opp før skilsmissen, dropper deg kanskje fullstendig etter den. Vennene du hadde fått på det nye hjemstedet viser seg kanskje å ha nok med seg selv når barna kommer, flytter kanskje, forsvinner. 

Jeg bor i et annet nordisk land og savner familien og vennene mine i Norge verre enn du kan forestille deg, men jeg har valgt å bite tennene sammen og bli her for barna og eksmannens skyld. Jeg har gjort ALT for å få nye venner og nytt nettverk, men det er faktisk utrolig vanskelig. Jeg har noen som ville kunne handle for meg i nødsfall, men mye til nettverk er det virkelig ikke. 

Så hva mener du jeg skal gjøre? Jeg inntar ikke noen offerrolle, jeg konstaterer at jeg er utrolig ensom og savner hjemlandet mitt, familie og venner. Det må jeg stå i, det er et resultat av mitt eget valg at jeg havnet her, men hva med litt empati med de som ikke har vært så lure, så sosiale eller så heldige som deg her i livet? 

Anonymkode: 94e03...5c5

Akkurat det som skjedde her. Ekssamboer viste seg å være utro drittsekk som plutselig begynte å drikke hver helg og meldte seg helt ut av familien. Svigers kuttet meg og eldste barnet mitt ut PÅ DAGEN da jeg gjorde det slutt med eksen. Min nye samboer har, som meg, hele familien sin i utlandet. Og nå kan ingen av våre foreldre reise hit grunnet restriksjoner. 

Og bare for å gi TS litt perspektiv, her: https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/9mdvbM/32-mennesker-doede-alene-og-ble-liggende-lenge-i-fjor-hennes-jobb-er-aa

Hva hjelper dem at du har 200 venner? Du skriver at du er en venn på ordentlig, og ikke som støttetiltak. Vel, hva når ingen vil være venn på ordentlig da?

Anonymkode: dac2f...b63

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, TøffiTrynet☠ skrev:

Jeg sitter ikke på noen høy hest. Har dettet ned for mange ganger til det. Jeg kjenner også på ensomheten. Men jeg har allikevel noen jeg kan spørre. 
Hva med å finne andre ensomme? Eldre for eksempel? Det finnes mange spreke pensjonister som kanskje har familie langt unna. Som kan være reserve-besteforeldre til dine barn. Og som da også kan hjelpe deg i en krisesituasjon?

Se muligheter, og ikke hindringer. Kanskje må man be om hjelp til å snu tankegangen sin? Jeg vet ikke. 
Jeg VET at det er mange ensomme. Men jeg vet også at det er mange som gjerne vil hjelpe. Hvis man bare tør å be om hjelp. Og det kan være vanskelig. Men man kommer ingen vei hvis man ikke prøver.

Man skal jo ikke besøke eldre nå grunnet risiko for smitte av dem som har høy sannsynlighet for å dø eller blir skadet av viruset? Hvem ber man om hjelp for å snu tankegangen? Psykolog? Been there done that. En psykolog kan ikke gi meg noen verktøy for å få venner eller lære de norske sosiale kodene. Vi tør jo å be om hjelp, men gir opp når det ikke nytter etter at man har prøvd gang på gang.

Anonymkode: dac2f...b63

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Hvis jeg ble smittet, hadde han hentet barna og hatt dem hos seg. Men nei, han hadde ikke handlet mat for meg. Det har slått meg at det var dårlig ide å kun omgås med min egen mann og barn. Men hva gjør man når man prøver og prøver, men ingen vil ha noe med deg å gjøre? Dette er mitt liv i nøtteskall. Fra å være mobbeoffer på skolen i hjemlandet til flytting til Norge i voksen alder (slik at jeg ikke kan noe om de norske sosiale kodene, som alle nordmenn får inn med morsmelka) har jeg aldri hatt en eneste person jeg kunne ha kalt venn. Har ansett flere som venn opp gjennom årene, men ender alltid med å bli såret/glemt. Det er som regel enveiskjøring - jeg blir kontaktet når folk trenger hjelp, men å få hjelp tilbake? Nope. Da er de opptatt, syke, passer ikke, kan ikke akkurat nå bla bla bla.

Og hvor skal man etablere seg hvis man ikke har noe nettverk andre steder i landet heller? Jeg valgte hjemplassen til eksen fordi da ville barna i hvert fall ha kontakt med besteforeldre, onkler og tanter. Noe som også var ressurs for barnet jeg hadde fra tidligere ekteskap. Vi flyttet hit fordi eksen ville være nærmere familien sin, og fordi vi begge fikk gode jobber her. "Nabokommunen" med en jobb som er relevant for min utdanning er ca 3 timer unna, hvordan tror du det skal gå mht samvær? 

Jeg er forresten allerede medlem av politisk parti, har vært medlem i kommunestyre, sitter i styreverv i idrettsklubben til barna, er trener på barnas idrettslag og er med i et band. Hjelper ikke en dritt. 

Anonymkode: dac2f...b63

Jeg tror på at du ikke får nære vennskap. Det kan være kjempevanskelig, men jeg har vondt for å tro at ingen av dine bekjente ville handlet mat for deg hvis du fordi du var satt i isolasjon.

Anonymkode: 06eb9...6c2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

51 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Barna og en ustabil eks bandt meg til et sted jeg ikke kunne forlate, selv med flott familie på en annen kant av landet.

Det er vel dette jeg griper fatt i; at man påstår at man er «bundet». Det å bo en plass er et VALG. 

Anonymkode: edd04...c2c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Man skal jo ikke besøke eldre nå grunnet risiko for smitte av dem som har høy sannsynlighet for å dø eller blir skadet av viruset? Hvem ber man om hjelp for å snu tankegangen? Psykolog? Been there done that. En psykolog kan ikke gi meg noen verktøy for å få venner eller lære de norske sosiale kodene. Vi tør jo å be om hjelp, men gir opp når det ikke nytter etter at man har prøvd gang på gang.

Anonymkode: dac2f...b63

Det har ikke vært korona i din kommune i 12 år. Så ta ikke den der.

Anonymkode: edd04...c2c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

54 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Når det er sagt så ville noen handlet for meg om jeg spurte. Mange faktisk. Men det hjalp ikke mot ensomhetsfølelsen. Alle de dagene, ettermiddagene og kveldene hjemme. 

Ensomhetsfølelse kan man lide av selv om man er gift, har barn og voksent nettverk også. Det har jeg prøvd.
 

Men det var ikke det tråden gjaldt. Den gjaldt «er det virkelig mulig å ikke kjenne ÉN eneste person»? 

Anonymkode: edd04...c2c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Akkurat det som skjedde her. Ekssamboer viste seg å være utro drittsekk som plutselig begynte å drikke hver helg og meldte seg helt ut av familien. Svigers kuttet meg og eldste barnet mitt ut PÅ DAGEN da jeg gjorde det slutt med eksen.

Og da flyttet du selvsagt til et sted det du selv har nettverk eller mulighet til å få det, siden verken eksmann eller ekssvigerfamilie bidrar? Og når han drikker, er det viktig at hans kontakt med ungene er litt mer begrenset enn 50/50, ikke sant? Så da er du ikke bundet til å bli boende nær ham, eller hva? 
 

23 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, man skulle tro alle de 32 var faste brukere her, så mange som påstår seg isolerte på dette forumet. 

Anonymkode: edd04...c2c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

57 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det hjelper ikke at det er kortere tid til neste kommune, når det ikke finnes jobber som er relevant for min utdanning der. Skal jeg begynne å vaske skoler eller jobbe som ufaglært hjelp på sykehjem i stedet for å ha jobb der jeg får brukt min mastergrad, og gå 300 000 kroner ned i lønn i året?

Anonymkode: dac2f...b63

Da velger du jo pengene over det sosiale da? 
Jeg har også mastergrad, men det arbeidsmarkedet som er her, gir meg kun mulighet til å jobbe 60%. Det betyr tapt inntekt, men siden stedet er så bra og nettverket mitt er så sterkt her, så prioriterer jeg det. Det er helt OK å leve på 60% lønn hvis man ellers har det greit. 

Anonymkode: edd04...c2c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...