biomor blander seg igjen

[Gjest Antarctica]

At stebarn nødvendigvis har det så mye verre enn barn som bor med begge foreldrene er en oppbrukt klisje.

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

Helt sant, men konstellasjonen er uansett ALDRI barnets valg. Det var de voksne som valgte at barnas liv skulle se nettopp slik ut. Da får de bare være voksne, og godta noen bagateller.

[Anonym bruker]

Jeg har også et sånt stebarn, som var bortskjemt prinsesse og enebarn hos far til han og jeg ble sammen. Jeg kan også se for meg at hun ville hatt lyst til noe sånt, hun elsker oppmerksomhet og fokus på seg selv. Har mange eksempler på at hun har dreid fokusen mot seg selv i anledninger som ikke handler om henne, enten ved å spontanopptre, klovne/lage ablegøyer eller lage drama, bli sur, ikke ville fortelle hva det er etc.

Jeg tenker som så at så lenge man ønsker å bidra til noens store dag fordi man har et oppriktig ønske om å glede dem, så er det veldig koselig. Da gjøres det gjerne også på en slik måte at det fokuseres på hovedpersonene, ikke på den som opptrer.

Er hensikten derimot å dra fokus mot seg selv og få det til å handle om seg selv, så hadde jeg hatt samme følelse som deg HI.

En ting som feks får meg til å se rødt med mitt stebarn, er at h*n skal gjøre det til en treakters tragedie når h*n skal dra til mor etter samvær. Fôrer småsøsken med "er det ikke trist at jeg skal dra?", kommer inn igjen flere ganger etter å ha sagt hadet etc. for å få med seg om småsøsken har begynt å grine, om de spør etter h*n etc. Med det resultatet at det alltid blir en gråtetragedie når stebarn drar, akkurat som h*n vil.

Noen har over snittet behov for fokus på seg selv, og er villige til å bruke andre på en negativ måte for å få det. Jeg tenker at det er fornuftig å lære barn at det ikke alltid handler om dem.

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

Ett tips til deg angående det "ufordragelige, oppmerksomhetssyke stebarnet ditt". Neste gang h*n setter i gang med denne tralten så griper FAR inn (ikke du for du evner ikke se noen andre enn deg selv som offeret i mine-dine-våre-tragedien deres) ungen i hånden, og setter seg tett inntil barnet i sofaen og sier :Vet du, vi kommer til å savne deg masse nå som du ikke er her. Jeg håper du får en fin uke hos mamma, og så glder vi oss masse til du kommer hjem igjen". Nå synes jeg vi skal forsøke å få en fin farvelstund, er du ikke enig i det?"

Grunnen til at ungen agerer som h*n gjør er på grunn av en kjempeusikkerhet! Barnet merker garantert at du ikke liker det, og forsøker i desperasjon å søke kontakt med familien og få bekreftelse på at noen er glad i det! Det ER faktisk vanskeligere å være delt mellom to steder, hvor ingen er "hjemme" og hvor gjerne en eller begge foreldre har nye familier. Far som voksen må ta ansvar for å bekrefte at barnet er ønsket og elsket, det er veldig tragisk at du ikke klarer å bidra!

 

Anonymous poster hash: 96158...c84

[Anonym bruker]

 

Jeg tror du leser det du vil. Jeg har ikke sett at jeg eller andre kaller stebarn kategorisk for offer. Du har imidlertid påstått at mange gjør det.

 

Du er jo ikke særlig nyansert når du nekter å innrømme at det å flytte hver eneste uke ikke er en ekstrabelastning. Det er et faktum, noe du ikke kan bortforklare. For noen fungerer det greit, for andre blir det mye utrygghet og uro ved det. Det er ikke snakk om å kalle skillsmissebarn for offer, det er snakk om å se de faktiske påkjenningene de utsettes for pga. foreldrenes valg.

 

Men jeg spør deg atter en gang - synes du His holdninger er det som skal til for å lære hennes 13-årige stedatter å ta hensyn, bli mindre selvopptatt? Hvordan kan Hi lære bort disse kvalitetene når hun ikke har dem selv?

(Det er tross alt Hi dette handler om, ikke en generell diskusjon om skillsmissebarn.)

 

Anonymous poster hash: 0f917...325

Som jeg klart har gitt uttrykk for synes jeg holdningene til HI i forhold til dette er helt fair. Så finnes det jo måter å gi uttrykk for disse holdningene på, i spekteret hensynsfull til brutal. Tipper HI befinner seg nærmere førstnevnte enn sistnevnte.

 

Hva som skal til for å lære datteren å bli et hensynsfullt medmenneske får nesten hennes foreldre reflektere over, men morens innblanding på datterens vegne på denne måten er sannsynligvis ikke veien å gå.

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

[Anonym bruker]

Det er så vondt å lese hvordan et stakkars barn blir utpekt som problemet her....! Hva feiler dere??? Hadde min venninne kommet til meg med hi's problemstilling skulle hun fått så ørene flagra! Det er ikke Ok!!!! Jeg har kuttet ut en nær venninne fordi hun ikke behandlet stedatter noe greit! Jeg fortalte henne rett ut at jeg klarer ikke være venninne med en som så tydelig gjør forskjell på barna og behandler sin stakkars stedatter på den måten. Denne stedatteren bodde i et annet land og var på besøk hos faren noen få ganger i året.

Man får fader meg klare å oppføre seg som voksen og sette barna først! Det er ikke rart disse barna som kommer på samvær er usikre og redde! Det er de voksnes fordømte plikt å sørge for at de blir sett, ivaretatt og elsket 😡

 

Anonymous poster hash: 34d79...cf0

[*Miss Marple*]

Har særkullsbarn selv jeg, og de er generøse på å dele på oppmerksomhet og annet. De bruker heller ikke andre mennesker for å framheve seg selv.

Med mitt stebarn ligger det nok delvis i personligheten, delvis er det et resultat av en sirkusfar som sto på pinne for prinsessen sin før han traff meg. Riktig en god strategi for å skape et velfungerende individ: hun både slo, bet og sparket både meg og ungene, fikk raserianfall der hun skrek og la seg ned etc.

Hun er mye mer velfungerende i dag da, ti år etter.

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

Velfungerende - eller ti år eldre?

 

Kjære min tid, er det mulig å ha så lite forståelse for barns reaksjonemønster?

[Anonym bruker]

 

Ett tips til deg angående det "ufordragelige, oppmerksomhetssyke stebarnet ditt". Neste gang h*n setter i gang med denne tralten så griper FAR inn (ikke du for du evner ikke se noen andre enn deg selv som offeret i mine-dine-våre-tragedien deres) ungen i hånden, og setter seg tett inntil barnet i sofaen og sier :Vet du, vi kommer til å savne deg masse nå som du ikke er her. Jeg håper du får en fin uke hos mamma, og så glder vi oss masse til du kommer hjem igjen". Nå synes jeg vi skal forsøke å få en fin farvelstund, er du ikke enig i det?"

Grunnen til at ungen agerer som h*n gjør er på grunn av en kjempeusikkerhet! Barnet merker garantert at du ikke liker det, og forsøker i desperasjon å søke kontakt med familien og få bekreftelse på at noen er glad i det! Det ER faktisk vanskeligere å være delt mellom to steder, hvor ingen er "hjemme" og hvor gjerne en eller begge foreldre har nye familier. Far som voksen må ta ansvar for å bekrefte at barnet er ønsket og elsket, det er veldig tragisk at du ikke klarer å bidra!

 

Anonymous poster hash: 96158...c84

Oj, her er det mange eksperter gitt, som til og med kan lese tankene og tolke handlingene til barn de bare har lest et par setninger om i denne tråden.

Jaja, man får dere ikke til å se det absurde i deres indignasjon uansett, og svaret mitt (det opprinnelige) var i grunn til HI uansett.

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

[Anonym bruker]

Helt sant, men konstellasjonen er uansett ALDRI barnets valg. Det var de voksne som valgte at barnas liv skulle se nettopp slik ut. Da får de bare være voksne, og godta noen bagateller.

Er dere ikke lei av å servere klisjé etter klisjé? Er mye man velger på barnas vegne altså, og hva er egentlig definisjonen på å "være voksen"? Og "bagateller" for den saks skyld, hvem avgjør hva som er bagateller i en annens liv?

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

[Anonym bruker]

Velfungerende - eller ti år eldre?

 

Kjære min tid, er det mulig å ha så lite forståelse for barns reaksjonemønster?

Du derimot, imponerer med å ha forståelse for barn du aldri har møtt en gang 👍

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

[*Miss Marple*]

Du derimot, imponerer med å ha forståelse for barn du aldri har møtt en gang 👍

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

Du fortsetter å bevise det jeg og andre antar mtp hvilke stemor du er i hvert svar du gir. Du fremstår ikke mer empatisk etterhvert, for å si det mildt.

 

Man trenger ikke kjenne hvert enkelt barn for å skjønne at det å slutte å bite og slå er en naturlig utvikling hos et barn og ikke har noe med å bli mer velfungerende å gjøre. Men om du ikke skjønner hva poenget mitt er, er det ingen vits å fortsette å diskutere med deg. Du har bestemt deg for at du har rett og alle andre feil, så da er det ikke mer å si her.

[Anonym bruker]

Du fortsetter å bevise det jeg og andre antar mtp hvilke stemor du er i hvert svar du gir. Du fremstår ikke mer empatisk etterhvert, for å si det mildt.

 

Man trenger ikke kjenne hvert enkelt barn for å skjønne at det å slutte å bite og slå er en naturlig utvikling hos et barn og ikke har noe med å bli mer velfungerende å gjøre. Men om du ikke skjønner hva poenget mitt er, er det ingen vits å fortsette å diskutere med deg. Du har bestemt deg for at du har rett og alle andre feil, så da er det ikke mer å si her.

Å diskutere med intelligente mennesker er vanskelig, å diskutere med idioter er umulig. Er redd dette er en tapt sak, miss marple.

 

 

Anonymous poster hash: 81c74...5b9

[Anonym bruker]

Du fortsetter å bevise det jeg og andre antar mtp hvilke stemor du er i hvert svar du gir. Du fremstår ikke mer empatisk etterhvert, for å si det mildt.

 

Man trenger ikke kjenne hvert enkelt barn for å skjønne at det å slutte å bite og slå er en naturlig utvikling hos et barn og ikke har noe med å bli mer velfungerende å gjøre. Men om du ikke skjønner hva poenget mitt er, er det ingen vits å fortsette å diskutere med deg. Du har bestemt deg for at du har rett og alle andre feil, så da er det ikke mer å si her.

Det eneste jeg har bestemt meg for er at hylekoret ikke skal få stå uimotsagt i deres moralsk overlegne indignasjon - denne gangen.

 

Dere er så flinke til å klappe hverandre på skulderen i euforisk overbevisning om hvilke moralsk overlegne individer dere er, hver gang en stemor er så modig at hun våger å lufte sine frustrasjoner her inne. Mange av dere uten å ha den minste erfaring med å være stemor eller på annen måte måtte forholde dere til barn dere ikke har født selv på fast basis.

 

Synes det er på sin plass å prøve å vippe dere av deres høye hest Dessverre taler jeg nok for døve ører, da de mest ihuga moralistene ikke har selvinnsikt og ydmykhet nok til å: 1. Innse at dere ikke har erfaring med lignende situasjoner og dermed ikke bør være så påståelige, 2. Ikke kan generalisere slik dere gjør.

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

[Anonym bruker]

Å så glad jeg er fordi jeg lever i en traust kjernefamilie.

Anonymous poster hash: 693e4...930

[Anonym bruker]

Jeg er faktisk glad i jenta selv om det kanskje ikke virker sånn, hunn fikk spørsmål om å være med å lese dikt i kirka sammen med de andre barna men det vill hun ikke. Etterpå kommer mor å sier hun skal synge og dette syns jeg da blir feil når hun ikke vil gjøre noe med sine søsken. Jeg og mannen har blitt enige om at hun skal få synge hvis hun også blir med søsknene på det diktet. Jeg forstår at dere synes jeg er en harpe av en stemAmma men husk at jeg legger ikke ut alle detaljer på et slikt forum fordi om jeg deler mye. Det ligger mye mer balansert situasjonen. Som jeg tror hadde blitt bedre om jenta hadde fått bo lengre på en plass og fått sluppet å dra frem og tilbake annenhver uke. Hun skulle gjerne fått bodd mest hos oss. Men med lik behandling som de andre barna.

Hi

 

Anonymous poster hash: 6ed8e...df9

[amandine]

Det eneste jeg har bestemt meg for er at hylekoret ikke skal få stå uimotsagt i deres moralsk overlegne indignasjon - denne gangen.

 

Dere er så flinke til å klappe hverandre på skulderen i euforisk overbevisning om hvilke moralsk overlegne individer dere er, hver gang en stemor er så modig at hun våger å lufte sine frustrasjoner her inne. Mange av dere uten å ha den minste erfaring med å være stemor eller på annen måte måtte forholde dere til barn dere ikke har født selv på fast basis.

 

Synes det er på sin plass å prøve å vippe dere av deres høye hest Dessverre taler jeg nok for døve ører, da de mest ihuga moralistene ikke har selvinnsikt og ydmykhet nok til å: 1. Innse at dere ikke har erfaring med lignende situasjoner og dermed ikke bør være så påståelige, 2. Ikke kan generalisere slik dere gjør.

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

Du vet jo ingenting om hvilke erfaringer folk har her. Det er jo noe av det fine med DiB, at man møter så mange forskjellige folk. Det man imidlertid vet, uansett erfaring med være stemor, det er at man som voksen i et barns liv er den som har hovedansvar for å takle motgang på en god måte. Som særkullsmamma, stemor, ny partner, whatever, ansvaret er ditt. Denne mannen hadde allerede barn da HI kom inn i bildet. Det visste hun om. Hvis hun ikke taklet at mannen hadde barn burde hun snudd i døra. For hans hovedansvar er barnet. Hvis han er en mann å samle på ser han det. Og det burde HI også se.

[Anonym bruker]

Du vet jo ingenting om hvilke erfaringer folk har her. Det er jo noe av det fine med DiB, at man møter så mange forskjellige folk. Det man imidlertid vet, uansett erfaring med være stemor, det er at man som voksen i et barns liv er den som har hovedansvar for å takle motgang på en god måte. Som særkullsmamma, stemor, ny partner, whatever, ansvaret er ditt. Denne mannen hadde allerede barn da HI kom inn i bildet. Det visste hun om. Hvis hun ikke taklet at mannen hadde barn burde hun snudd i døra. For hans hovedansvar er barnet. Hvis han er en mann å samle på ser han det. Og det burde HI også se.

En fallgruve når det gjelder erfaringer, er når man tror ens egne erfaringer er direkte overførbare på en annen situasjon - type "jeg vokste opp med en stemor fra helvete (sett fra mitt subjektive ståsted), og tolker alle situasjoner med stemødre i lys av dette".

 

Dette med "du visste han hadde barn og burde snudd i døra om du ikke taklet dette", er nok et eksempel på den klisjefylte og overforenklede måten å fremstille en meget kompleks situasjon med mange forskjellige aktører på, her inne. Hvem har en slik allmektig oversikt over noe som helst her i livet?

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

[sug lut]

Det eneste jeg har bestemt meg for er at hylekoret ikke skal få stå uimotsagt i deres moralsk overlegne indignasjon - denne gangen.

 

Dere er så flinke til å klappe hverandre på skulderen i euforisk overbevisning om hvilke moralsk overlegne individer dere er, hver gang en stemor er så modig at hun våger å lufte sine frustrasjoner her inne. Mange av dere uten å ha den minste erfaring med å være stemor eller på annen måte måtte forholde dere til barn dere ikke har født selv på fast basis.

 

Synes det er på sin plass å prøve å vippe dere av deres høye hest Dessverre taler jeg nok for døve ører, da de mest ihuga moralistene ikke har selvinnsikt og ydmykhet nok til å: 1. Innse at dere ikke har erfaring med lignende situasjoner og dermed ikke bør være så påståelige, 2. Ikke kan generalisere slik dere gjør.

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

 

Det er jo fantastisk imponerende å i det hele tatt få til en tankerekke som munner ut i at det er steforelderen som er offeret i noen som helst nyfamilie, og stebarnet som skal klandres. Enhver steforelder velger seg inn og kan velge seg ut. Barna er bare med på lasset.

[amandine]

En fallgruve når det gjelder erfaringer, er når man tror ens egne erfaringer er direkte overførbare på en annen situasjon - type "jeg vokste opp med en stemor fra helvete (sett fra mitt subjektive ståsted), og tolker alle situasjoner med stemødre i lys av dette".

 

Dette med "du visste han hadde barn og burde snudd i døra om du ikke taklet dette", er nok et eksempel på den klisjefylte og overforenklede måten å fremstille en meget kompleks situasjon med mange forskjellige aktører på, her inne. Hvem har en slik allmektig oversikt over noe som helst her i livet?

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

Det er ingen tvil om at det er komplekst og at det kan være pyton drit tungt og kjipt og jævlig irriterende og plagsomt. Men bunnlinja kan du ikke forandre, og den er enkelt og greit at det er et barn der fra før. Og da er det ditt forbanna ansvar å la det barnet gå først. Det handler ikke om å sitte på sin høye hest eller om å være uten innsikt i andres situasjon. Det er så enkelt - og så vanskelig - som voksen må du bite tenna sammen og fikse det. Du har ikke rett til å la barn ta skylda, du har ikke rett til å gi opp.

[Anonym bruker]

Det er jo fantastisk imponerende å i det hele tatt få til en tankerekke som munner ut i at det er steforelderen som er offeret i noen som helst nyfamilie, og stebarnet som skal klandres. Enhver steforelder velger seg inn og kan velge seg ut. Barna er bare med på lasset.

Jeg prøvde vel ikke akkurat å fremstille stemor (nødvendigvis) som offeret i en nyfamilie, selv om hun kan være det også.

Det du siterer fra var i forhold til hylekoret av stemorsmoralister her inne.

Jeg klandrer heller aldri barn, men kan påpeke at de bør oppdras og læres å omgåes andre på en hensynsfull måte. Et barns framferd er ikke en konstant som aldri kan endres, og å stille spørsmål ved denne framferden er ikke (nødvendigvis) å avvise barnet.

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

[Anonym bruker]

Det er ingen tvil om at det er komplekst og at det kan være pyton drit tungt og kjipt og jævlig irriterende og plagsomt. Men bunnlinja kan du ikke forandre, og den er enkelt og greit at det er et barn der fra før. Og da er det ditt forbanna ansvar å la det barnet gå først. Det handler ikke om å sitte på sin høye hest eller om å være uten innsikt i andres situasjon. Det er så enkelt - og så vanskelig - som voksen må du bite tenna sammen og fikse det. Du har ikke rett til å la barn ta skylda, du har ikke rett til å gi opp.

Som jeg svarte sug lut, jeg klandrer aldri et barn. Men jeg har heller ikke denne "take it or leave it" holdningen som en del her inne ser ut til å mene at man bør ha til stebarn. Barn skal oppdras til å sosialiseres inn i et samfunn med andre, ikke sitte med inntrykket at alle som ikke "tar dem som de er" kan ryke og reise.

Hva slags pjuskete individer skal de bli egentlig, når verden treffer dem med full tyngde som voksne?

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

[amandine]

Som jeg svarte sug lut, jeg klandrer aldri et barn. Men jeg har heller ikke denne "take it or leave it" holdningen som en del her inne ser ut til å mene at man bør ha til stebarn. Barn skal oppdras til å sosialiseres inn i et samfunn med andre, ikke sitte med inntrykket at alle som ikke "tar dem som de er" kan ryke og reise.

Hva slags pjuskete individer skal de bli egentlig, når verden treffer dem med full tyngde som voksne?

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

Ingen som sier de skal oppdras til å bli pjuskete individer som får sjokk når de blir voksne. Det er et ansvar jeg har som mamma og bonusmamma( med fare for å gjenta meg selv). Jeg skal se dem, støtte dem, bygge dem opp og ruste dem til å møte hindre og grå dager. Jeg skal ikke VÆRE et hinder eller GI dem grå dager.

[ulenissen]

Å diskutere med intelligente mennesker er vanskelig, å diskutere med idioter er umulig. Er redd dette er en tapt sak, miss marple.

 

 

Anonymous poster hash: 81c74...5b9

Beklager, men du har i hele tråden vist ar du kan lite om barns utvikling, samt at du har liten evne til å reflektere om emner og egen oppførsel og påvirkning på et annet menneske. Svarene miss Marpel og flere andre her har gitt deg har vært gode. Du derimot virker ikke spesielt smart og kommer neppe noen gang til å bli en god omsorgsperson for stebarn. Idioten her er faktisk deg!

[Anonym bruker]

Beklager, men du har i hele tråden vist ar du kan lite om barns utvikling, samt at du har liten evne til å reflektere om emner og egen oppførsel og påvirkning på et annet menneske. Svarene miss Marpel og flere andre her har gitt deg har vært gode. Du derimot virker ikke spesielt smart og kommer neppe noen gang til å bli en god omsorgsperson for stebarn. Idioten her er faktisk deg!

 

Sjekk anonymkodene en gang til - jeg tror du skriver dette til feil person. Hun du svarte her er enig med MissMarple.

(Om du mener anonym aa8 så er jeg enig i det du skriver her.)

 

Anonymous poster hash: 0f917...325

[Anonym bruker]

Hvordan i all verden kan du vite at dette gjelder dere???

Jeg kjenner 3 par som skal gifte seg på nyttårsaften, ganske vanlig å gifte seg da i grunn,og 2 av de har særkullsbarn som skal synge i bryllupet. Når det er sagt,er det latterlig av HI å føle seg truet av et barn uansett setting.

 

 

Anonymous poster hash: 8d1bf...0c8

 

Som har 3 barn sammen? Og som skriver på samme klønte og merkelige måte som HI i dette innlegget? Jeg tror hva jeg vil og føler meg skikkelig skuffet. Ikke fordi hun ikke vil at barnet skal synge, men fordi hun skriver det på et forum på nettet i stedet for å ta det opp på en voksen måte!

 

Anonymous poster hash: 603c1...b94

[Anonym bruker]

 

Som har 3 barn sammen? Og som skriver på samme klønte og merkelige måte som HI i dette innlegget? Jeg tror hva jeg vil og føler meg skikkelig skuffet. Ikke fordi hun ikke vil at barnet skal synge, men fordi hun skriver det på et forum på nettet i stedet for å ta det opp på en voksen måte!

 

Anonymous poster hash: 603c1...b94

 

 

Hvis du er moren til jenta Hi snakker om så synes jeg du skal ta dette opp med jentas far. Inkludert å vise ham hva Hi skriver i denne tråden, og se hva han synes om dette, om det er en god måte å inkludere jenta på.

 

Anonymous poster hash: 0f917...325

[Gjest Antarctica]

Er dere ikke lei av å servere klisjé etter klisjé? Er mye man velger på barnas vegne altså, og hva er egentlig definisjonen på å "være voksen"? Og "bagateller" for den saks skyld, hvem avgjør hva som er bagateller i en annens liv?

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

En sang framført av et barn i et hvilket som helst bryllup er aldri annet enn en bagatell.