biomor blander seg igjen

[amandine]

Helt utrolig at din kommende mann vil gifte seg med en dame som omtaler barna hans som du gjør. Han må jo være sveiseblind.

[Gjest Antarctica]

Dette var hi

 

Anonymous poster hash: 6ed8e...df9

Se stort på det. Hva har det vel å si om hun synger en sang? Dere velger om det blir i kirka eller på festen.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hi godt.

 

Hadde vært en ting om dette var en bonusdatter som var glad for at far skulle gifte seg igjen og ville synge som en gave, men som hi sier det er dette en bortskjemt tenåring som vil synge fordi hun må være midtpunktet i en hver anledning.

 

Anonymous poster hash: 0b958...fc2

Når man pålegger en stakkars 13 åring å være både oppmerksomhetssyk og ondskapsfull fordi hun vil synge i sitt fars bryllup er det noe alvorlig galt med dere!!!!!!!

 

 

Anonymous poster hash: 34d79...cf0

[❤lille stjerne❤]

Hvorfor sier folk biomor? Den eneste setting det passer er hvis barnet er adoptert og det er snakk om adoptivmor og biologisk mor. Denne kvinen du kaller biomor er jentas mor og trenger vel ingen tillegg til den titelen. Jeg hadde syntes det var veldig hyggelig hvis det var min stedatter som ville synge. Fokuset er vel på dere hele resten av bryllupet, hennes sang tar noen få minutter.

[Anonym bruker]

So what om jenta ønsker å stå i fokus i de tre minuttene sangen tar? Har det slått deg at selv om hun kanskje liker oppmerksomheten så er dette også en måte for henne å vise at hun er en del av familien din? Har det slått deg at hun ønsker å glede sin far?

 

Neida, for det eneste du tenker på er at du vil ha all oppmerksomhet selv. Hvem av dere var voksne, sa du? 13-åringen har en unnskyldning, hun er 13. Du har ingen.

 

Du har valgt denne mannen og dermed valgte du også å gjøre hans datter til et like fullverdig medlem i familien som det dine egne tre barn er. Det er helt tydelig at du føler at denne jenta ikke er et like inkludert medlem i familien din, og det sier alt om deg og ingenting om denne jenta.

 

Beklager å si det, men bryllupet er ikke bare din dag. Den er din og mannens og barnas dag. Om du ønsker at det bare skal være din dag, så burde du tatt mannen med til en øde øy og giftet dere der uten andre dere kjenner. Men da ville du nok ikke fått så mye oppmerksomhet som du tydeligvis ønsker, ville du?

 

Det er jo ironisk at du beskylder en 13-åring som ønsker tre minutter for det samme som du krever for hvert eneste minutt en hel dag. Om du ikke unner din manns datter disse tre minuttene så bør du faktisk ikke gifte deg med mannen!!!

Om du ikke har nok kjærlighet i deg for ham og alle barna så bør du si fra. Mannen din er lykkelig fordi datteren hans ønsker å gjøre dette. Du ønsker å lage drama om dette. Da ønsker du ham ikke mye lykke.

 

Jeg lover deg en ting, Hi, hvis du nekter denne jenta å synge i bryllupet så er det trolig det mannen din vil huske best fra dagen. Det og skuffelsen over at du ikke bryr deg mer om både hans datter. Og fordi du ikke unner ham den gleden det er å glede seg over datteren. Han vil huske det lenger enn du vil huske prinsessedrømmen din. For det du gjør er et svik og eksludering og det vil såre både ham og datteren hans.

 

Om du ikke er voksen nok til å gi fra deg tre minutter på bryllupsdagen, da bør du faktisk ikke gifte deg.

Når du ikke kan gi fra deg disse tre minuttene, da regner jeg med at du også har lagt ned forbud mot at noen andre kan holde tale eller synge sanger? Og hva med en ev. toastmaster - herlighet, har du tenkt på at han eller hun vil ta fra deg oppmerksomhet gjennom hele dagen?

 

Du oppfører deg som et smålig lite menneske i denne sammenhengen, Hi. Skaff deg hjelp og vurder om du egentlig bør gifte deg med mannen hvis du ikke greier å inkludere hans datter. Hun var der før deg.

Anonymous poster hash: 0f917...325

[Anonym bruker]

Jøss, slutter aldri å bli sjokkert her inne..

 

Du er altså sjalu på de 5 min med oppmerksomhet jenta får når hun synger i sin fars bryllup?

 

Hva du skal gjøre? Jo det skal jeg fortelle deg, du skal ikke gjøre noen ting. Du skal klistre på deg ditt søteste smil og være glad på mannen din sine vegne, han vil elske å få fremført en sang av eldstebarnet sitt i bryllupet deres.

Anonymous poster hash: 88833...bea

[Anonym bruker]

Det er du og mannen din som skal bestemme hvordan dere legger opp feiringen i eget bryllup!

 

Har nettopp hatt stor bursdagsfeiring for min far. Jeg måtte stanse alle barnebarna som skulle synge en sang hver. De fikk ta en fellessang alle sammen, eller så fikk de la det være. Det var mine barn!

 

Det er ikke slik at alle kollegaer, naboer, venner og slekta gor øvrig synes de er like fortryllende som meg og morfar. Det dreide seg ikke om dem, det var ikke deres dag.

 

 

Dette mener jeg er helt OK at du sier nei til. Særlig om motivet til jenta er egen oppmerksomhet.

 

Anonymous poster hash: 45e08...d9b

Jeg har også et sånt stebarn, som var bortskjemt prinsesse og enebarn hos far til han og jeg ble sammen. Jeg kan også se for meg at hun ville hatt lyst til noe sånt, hun elsker oppmerksomhet og fokus på seg selv. Har mange eksempler på at hun har dreid fokusen mot seg selv i anledninger som ikke handler om henne, enten ved å spontanopptre, klovne/lage ablegøyer eller lage drama, bli sur, ikke ville fortelle hva det er etc.

Jeg tenker som så at så lenge man ønsker å bidra til noens store dag fordi man har et oppriktig ønske om å glede dem, så er det veldig koselig. Da gjøres det gjerne også på en slik måte at det fokuseres på hovedpersonene, ikke på den som opptrer.

Er hensikten derimot å dra fokus mot seg selv og få det til å handle om seg selv, så hadde jeg hatt samme følelse som deg HI.

En ting som feks får meg til å se rødt med mitt stebarn, er at h*n skal gjøre det til en treakters tragedie når h*n skal dra til mor etter samvær. Fôrer småsøsken med "er det ikke trist at jeg skal dra?", kommer inn igjen flere ganger etter å ha sagt hadet etc. for å få med seg om småsøsken har begynt å grine, om de spør etter h*n etc. Med det resultatet at det alltid blir en gråtetragedie når stebarn drar, akkurat som h*n vil.

Noen har over snittet behov for fokus på seg selv, og er villige til å bruke andre på en negativ måte for å få det. Jeg tenker at det er fornuftig å lære barn at det ikke alltid handler om dem.

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

[Anonym bruker]

Jeg har også et sånt stebarn, som var bortskjemt prinsesse og enebarn hos far til han og jeg ble sammen. Jeg kan også se for meg at hun ville hatt lyst til noe sånt, hun elsker oppmerksomhet og fokus på seg selv. Har mange eksempler på at hun har dreid fokusen mot seg selv i anledninger som ikke handler om henne, enten ved å spontanopptre, klovne/lage ablegøyer eller lage drama, bli sur, ikke ville fortelle hva det er etc.

Jeg tenker som så at så lenge man ønsker å bidra til noens store dag fordi man har et oppriktig ønske om å glede dem, så er det veldig koselig. Da gjøres det gjerne også på en slik måte at det fokuseres på hovedpersonene, ikke på den som opptrer.

Er hensikten derimot å dra fokus mot seg selv og få det til å handle om seg selv, så hadde jeg hatt samme følelse som deg HI.

En ting som feks får meg til å se rødt med mitt stebarn, er at h*n skal gjøre det til en treakters tragedie når h*n skal dra til mor etter samvær. Fôrer småsøsken med "er det ikke trist at jeg skal dra?", kommer inn igjen flere ganger etter å ha sagt hadet etc. for å få med seg om småsøsken har begynt å grine, om de spør etter h*n etc. Med det resultatet at det alltid blir en gråtetragedie når stebarn drar, akkurat som h*n vil.

Noen har over snittet behov for fokus på seg selv, og er villige til å bruke andre på en negativ måte for å få det. Jeg tenker at det er fornuftig å lære barn at det ikke alltid handler om dem.

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

En annen ting, ikke forvent stemor støtte her inne, er som å vifte det berømte røde tørklet. Heldigvis har jeg funnet ut at det ikke er representativt for resten av samfunnet

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

[Anonym bruker]

Jeg har også et sånt stebarn, som var bortskjemt prinsesse og enebarn hos far til han og jeg ble sammen. Jeg kan også se for meg at hun ville hatt lyst til noe sånt, hun elsker oppmerksomhet og fokus på seg selv. Har mange eksempler på at hun har dreid fokusen mot seg selv i anledninger som ikke handler om henne, enten ved å spontanopptre, klovne/lage ablegøyer eller lage drama, bli sur, ikke ville fortelle hva det er etc.

Jeg tenker som så at så lenge man ønsker å bidra til noens store dag fordi man har et oppriktig ønske om å glede dem, så er det veldig koselig. Da gjøres det gjerne også på en slik måte at det fokuseres på hovedpersonene, ikke på den som opptrer.

Er hensikten derimot å dra fokus mot seg selv og få det til å handle om seg selv, så hadde jeg hatt samme følelse som deg HI.

En ting som feks får meg til å se rødt med mitt stebarn, er at h*n skal gjøre det til en treakters tragedie når h*n skal dra til mor etter samvær. Fôrer småsøsken med "er det ikke trist at jeg skal dra?", kommer inn igjen flere ganger etter å ha sagt hadet etc. for å få med seg om småsøsken har begynt å grine, om de spør etter h*n etc. Med det resultatet at det alltid blir en gråtetragedie når stebarn drar, akkurat som h*n vil.

Noen har over snittet behov for fokus på seg selv, og er villige til å bruke andre på en negativ måte for å få det. Jeg tenker at det er fornuftig å lære barn at det ikke alltid handler om dem.

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

Det høres ut som ganske vanlige barn dere beskriver. Jeg får helt vondt av disse barna når alt skal tolkes i værste mening.

Har det slått dere at kanskje jenta bare er glad i å synge/opptre? Nei, tenkte meg det ja! Det bare lyser hat og sjalusi gjennom både ditt og HIs innlegg. Og hvis det nå skulle vise seg at disse barna er ekstra oppmerksomhetssøkende kanskje dere skulle gått litt i dere selv som voksne og funnet ut hvorfor? Det er kanskje ikke så lett å finne sin plass i en slik familie.

Dere snakker om disse barna som de er en pariakaste som er i veien 😡

 

 

Anonymous poster hash: 34d79...cf0

[Anonym bruker]

En annen ting, ikke forvent stemor støtte her inne, er som å vifte det berømte røde tørklet. Heldigvis har jeg funnet ut at det ikke er representativt for resten av samfunnet

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

Der tar du grundig feil! De fleste oppegående mennesker skjønner at disse stebarna ikke har det så greit. Og det er dere voksne sitt ansvar å sørge for at de har det bra og blir sett på lik linje som deres egne barn

 

 

 

Anonymous poster hash: 34d79...cf0

[Anonym bruker]

Han har et barn på 13 år fram et tidligere forhold mensom vi har 3 sammen. Nå skal vi gifte oss og biomor til hans barn tar kontakt for å si at vi må la jenta synge i bryllupet vårt. Fordi hun vil så gjerne synge en sang til oss.

Jeg vil ikke at fokuset denne dagen skal være på henne men på oss som brudepar og har ikke lyst til at hun skal synge men det er det visst ingen som forstår. Hva gjør jeg?

 

Anonymous poster hash: 6ed8e...df9

Kødder du ??? 😂du er bra ego!

 

Anonymous poster hash: bcb0a...29e

[Anonym bruker]

Der tar du grundig feil! De fleste oppegående mennesker skjønner at disse stebarna ikke har det så greit. Og det er dere voksne sitt ansvar å sørge for at de har det bra og blir sett på lik linje som deres egne barn

 

 

 

Anonymous poster hash: 34d79...cf0

At stebarn nødvendigvis har det så mye verre enn barn som bor med begge foreldrene er en oppbrukt klisje.

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

[Anonym bruker]

Jeg har også et sånt stebarn, som var bortskjemt prinsesse og enebarn hos far til han og jeg ble sammen. Jeg kan også se for meg at hun ville hatt lyst til noe sånt, hun elsker oppmerksomhet og fokus på seg selv. Har mange eksempler på at hun har dreid fokusen mot seg selv i anledninger som ikke handler om henne, enten ved å spontanopptre, klovne/lage ablegøyer eller lage drama, bli sur, ikke ville fortelle hva det er etc.

Jeg tenker som så at så lenge man ønsker å bidra til noens store dag fordi man har et oppriktig ønske om å glede dem, så er det veldig koselig. Da gjøres det gjerne også på en slik måte at det fokuseres på hovedpersonene, ikke på den som opptrer.

Er hensikten derimot å dra fokus mot seg selv og få det til å handle om seg selv, så hadde jeg hatt samme følelse som deg HI.

En ting som feks får meg til å se rødt med mitt stebarn, er at h*n skal gjøre det til en treakters tragedie når h*n skal dra til mor etter samvær. Fôrer småsøsken med "er det ikke trist at jeg skal dra?", kommer inn igjen flere ganger etter å ha sagt hadet etc. for å få med seg om småsøsken har begynt å grine, om de spør etter h*n etc. Med det resultatet at det alltid blir en gråtetragedie når stebarn drar, akkurat som h*n vil.

Noen har over snittet behov for fokus på seg selv, og er villige til å bruke andre på en negativ måte for å få det. Jeg tenker at det er fornuftig å lære barn at det ikke alltid handler om dem.

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

Og det har ikke falt deg inn at han oppfører seg på denne måten nettopp fordi han er skilsmissebarn. Fordi han ikke hører 100% til noe sted, fordi han er lei seg over å måtte dra, fordi han føler "de nye barna" er tettere på pappa enn han selv er, fordi han er redd for å gå glipp av noe når han er borte, rett og slett FORDI HAN ER ET BARN!

 

 

Anonymous poster hash: 88833...bea

[Anonym bruker]

Dette er ikke et troll desverre.

Vi skal gifte oss på nyttårsaften og ja mannen synes det er fantastisk at datteren vil synge og det gjør svigerfamilien også, problemet er at denne jenta er utrolig bortskjemt av jentas mor der hun er enebarn og i senter av oppmerksomheten hele tiden. Derfor skal hun også ha det hos oss og ikke dele med søsken. Dette har vært et konflikt her hjemme i mange år. Jeg prøver og behandle alle 4 barna likt mens far og svigerfamilien synes så synd på henne som ikke er vanntett til å være en del av storfamilien å må ta hensyn til andre. Hun har bodd 50 50 bestandig så hun burde kunne takle dette nå mener jeg men hun kan ikke være alene med våre barn for da gjør hun igang som å grise rote å søle å skylde på de andre. Hvis hun synger så blir fokuset på at hun liksom er så glad for at far skal gifte seg med meg men det vet jeg hun ikke er. Og jeg synes en 13 åringa kan komme å fortelle oss selv at hun vil synge å ikke sende mora si.

 

Anonymous poster hash: 6ed8e...df9

Skjønner at 13 åringen ikke kommer til deg og spør!

 

Anonymous poster hash: bcb0a...29e

[Anonym bruker]

At stebarn nødvendigvis har det så mye verre enn barn som bor med begge foreldrene er en oppbrukt klisje.

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

 

Kan ikke du komme tilbake og fortelle hva du mener om dette etter at du selv har flyttet hver eneste uke i et år eller to?

 

 

 

Anonymous poster hash: 0f917...325

[Anonym bruker]

At stebarn nødvendigvis har det så mye verre enn barn som bor med begge foreldrene er en oppbrukt klisje.

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

Ja, man skulle jo tro det. Men så kommer det slike innlegg og da skjønner man at eventyret om den onde stemoren dessverre lever i beste velgående selv i 2016... Det er trist og helt uakseptabelt! Og et stort spark i ræva til de pappaene som lar ungene sine behandles som dritt! Det er noe alvorlig galt når man klarer å tolke det at en 13 åring vil synge i sitt fars bryllup som noe negativt! Og når man bruker ordet bio-mor er også det med ond hensikt. Det er utrolig nedlatende, og man skal være ganske spesiell hvis man ikke reagerer på slike innlegg.

 

 

Anonymous poster hash: 34d79...cf0

[Anonym bruker]

Og det har ikke falt deg inn at han oppfører seg på denne måten nettopp fordi han er skilsmissebarn. Fordi han ikke hører 100% til noe sted, fordi han er lei seg over å måtte dra, fordi han føler "de nye barna" er tettere på pappa enn han selv er, fordi han er redd for å gå glipp av noe når han er borte, rett og slett FORDI HAN ER ET BARN!

 

 

Anonymous poster hash: 88833...bea

Har særkullsbarn selv jeg, og de er generøse på å dele på oppmerksomhet og annet. De bruker heller ikke andre mennesker for å framheve seg selv.

Med mitt stebarn ligger det nok delvis i personligheten, delvis er det et resultat av en sirkusfar som sto på pinne for prinsessen sin før han traff meg. Riktig en god strategi for å skape et velfungerende individ: hun både slo, bet og sparket både meg og ungene, fikk raserianfall der hun skrek og la seg ned etc.

Hun er mye mer velfungerende i dag da, ti år etter.

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

[Anonym bruker]

 

Kan ikke du komme tilbake og fortelle hva du mener om dette etter at du selv har flyttet hver eneste uke i et år eller to?

 

 

 

Anonymous poster hash: 0f917...325

Har faktisk hatt en ganske stormfull oppvekst selv, men velger å ikke se på meg selv som et offer og basere meg på at folk skal synes synd på meg og tilrettelegge rundt meg. Hadde jeg gjort det, tror jeg at jeg hadde vært tiltaksløs og spilt offerrolle for alt den er verdt gjennom livet, og ikke kommet meg dit jeg er i dag.

 

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

[Anonym bruker]

Har faktisk hatt en ganske stormfull oppvekst selv, men velger å ikke se på meg selv som et offer og basere meg på at folk skal synes synd på meg og tilrettelegge rundt meg. Hadde jeg gjort det, tror jeg at jeg hadde vært tiltaksløs og spilt offerrolle for alt den er verdt gjennom livet, og ikke kommet meg dit jeg er i dag.

 

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

 

 

Du valgte å ikke forstå poenget...

 

Det har ikke med å spille en offerrolle. Barn er individuelle, de takler utfordringer forskjellige. Hvor trygge og dermed robuste barna er kommer an på en hel rekke faktorer - barnets medfødte egenskaper, barnets oppvekst før skillsmissen, hvordan foreldrene takler skillsmissen overfor barnet (fungerer samarbeidet om samvær, spiller en av eller begge foreldrene offer og/eller prater dritt om den andre, hvordan foreldrene greier å inkludere barnet i ev. ny familie, blir barnets følelser sett i den nye situasjonen, hvor raskt ble ny partner introdusert, hvordan forholder ny steforelder seg til barnet osv. osv. osv.).

 

Noen barn takler selv de verste oppvekster bra, men de er unntakene. Det å avfeie at skillsmisser gjør livet til skillsmissebarn mer komplisert enn de som lever med begge foreldrene, det er å velge å være blind for de utfordringene disse barna ofte står overfor. (Skillsmisse kan selvfølgelig også være bra hvis foreldrenes forhold er så ille at de ikke bør bo sammen, det er psykisk eller fysisk vold m.m).

 

Poenget jeg prøvde å få frem på en enkel måte var at selv bare det å flytte frem og tilbake er et stress for barna som må gjøre det. Om du visste nok om stress og dens påvirkning på kroppen, da ville du forstå hva jeg mener.

Jeg spør deg derfor igjen - hvordan ville du takle om du fikk vite at fra neste uke må du hver eneste uke begynne å bo i to hjem de neste x antall årene? Du må pakke ned klær og andre ting du måtte trenge for hver uke. Hver uke skal du pakke ned og opp alt du skal bruke for den kommende uken. Og på toppen av det må du bo hos forskjellige personer hver uke, hvor alle i det ene eller begge hjemmene dine kanskje ikke en gang liker deg. Du har aldri valgt det selv, men fra neste uke må du flytte hver eneste uke! Hvordan ville du som voksen takle det?

Mener du at det ikke vil være noe ekstra stress i livet ditt?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 0f917...325

[Anonym bruker]

 

Du valgte å ikke forstå poenget...

 

Det har ikke med å spille en offerrolle. Barn er individuelle, de takler utfordringer forskjellige. Hvor trygge og dermed robuste barna er kommer an på en hel rekke faktorer - barnets medfødte egenskaper, barnets oppvekst før skillsmissen, hvordan foreldrene takler skillsmissen overfor barnet (fungerer samarbeidet om samvær, spiller en av eller begge foreldrene offer og/eller prater dritt om den andre, hvordan foreldrene greier å inkludere barnet i ev. ny familie, blir barnets følelser sett i den nye situasjonen, hvor raskt ble ny partner introdusert, hvordan forholder ny steforelder seg til barnet osv. osv. osv.).

 

Noen barn takler selv de verste oppvekster bra, men de er unntakene. Det å avfeie at skillsmisser gjør livet til skillsmissebarn mer komplisert enn de som lever med begge foreldrene, det er å velge å være blind for de utfordringene disse barna ofte står overfor. (Skillsmisse kan selvfølgelig også være bra hvis foreldrenes forhold er så ille at de ikke bør bo sammen, det er psykisk eller fysisk vold m.m).

 

Poenget jeg prøvde å få frem på en enkel måte var at selv bare det å flytte frem og tilbake er et stress for barna som må gjøre det. Om du visste nok om stress og dens påvirkning på kroppen, da ville du forstå hva jeg mener.

Jeg spør deg derfor igjen - hvordan ville du takle om du fikk vite at fra neste uke må du hver eneste uke begynne å bo i to hjem de neste x antall årene? Du må pakke ned klær og andre ting du måtte trenge for hver uke. Hver uke skal du pakke ned og opp alt du skal bruke for den kommende uken. Og på toppen av det må du bo hos forskjellige personer hver uke, hvor alle i det ene eller begge hjemmene dine kanskje ikke en gang liker deg. Du har aldri valgt det selv, men fra neste uke må du flytte hver eneste uke! Hvordan ville du som voksen takle det?

Mener du at det ikke vil være noe ekstra stress i livet ditt?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 0f917...325

Det du peker på av stressfaktorer forbundet med å ha to hjem, er direkte overførbart til andre stressfaktorer man kan oppleve som barn: lærevansker, mobbing, problemer med å finne sin plass sosialt etc. De fleste har sitt, men barn trenger likevel oppdragelse, stilles krav til, lære å ta hensyn til andre, at verden ikke kretser rundt dem etc.

 

Angående det du sier om å kjenne stress på kroppen, jeg har en angstlidelse - kvalifiserer det til å påberope meg erfaring med stress og hvordan dette virker på kroppen?

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

[Anonym bruker]

Det du peker på av stressfaktorer forbundet med å ha to hjem, er direkte overførbart til andre stressfaktorer man kan oppleve som barn: lærevansker, mobbing, problemer med å finne sin plass sosialt etc. De fleste har sitt, men barn trenger likevel oppdragelse, stilles krav til, lære å ta hensyn til andre, at verden ikke kretser rundt dem etc.

 

Angående det du sier om å kjenne stress på kroppen, jeg har en angstlidelse - kvalifiserer det til å påberope meg erfaring med stress og hvordan dette virker på kroppen?

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

 

Hva om du med din angstlidelse - eller om du levde med mobbing og lærevansker - måtte flytte hver eneste uke?

Ville det fremdeles ikke vært noe problem for deg?

Ville det ikke vært noen stor ekstrabelastning for deg?

 

Anonymous poster hash: 0f917...325

[Anonym bruker]

 

Hva om du med din angstlidelse - eller om du levde med mobbing og lærevansker - måtte flytte hver eneste uke?

Ville det fremdeles ikke vært noe problem for deg?

Ville det ikke vært noen stor ekstrabelastning for deg?

 

Anonymous poster hash: 0f917...325

Hva om man hadde angst, ble mobbet, hadde spiseforstyrrelser, hadde flyktet fra krig etc.?

Sånn kan man fortsette i det uendelige.

Uansett blir det ikke sympatiske mennesker ut av å ikke lære å ta hensyn til andre og være selvsentrert.

Faktisk tror jeg at alle mennesker har best av å stilles krav til, det styrker både selvtillit og evne til å mestre livet.

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

[Anonym bruker]

Hva om man hadde angst, ble mobbet, hadde spiseforstyrrelser, hadde flyktet fra krig etc.?

Sånn kan man fortsette i det uendelige.

Uansett blir det ikke sympatiske mennesker ut av å ikke lære å ta hensyn til andre og være selvsentrert.

Faktisk tror jeg at alle mennesker har best av å stilles krav til, det styrker både selvtillit og evne til å mestre livet.

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

 

Ser du nekter å innrømme at det å flytte hver eneste uke er en enorm ekstrabelastning disse barna har i tillegg til de utfordringene andre barn og unge har.

 

Jeg er enig med deg i at det ikke blir sympatiske mennesker ut av å ikke lære å ta hensyn til andre og være selvsentrert.

Og nettopp det viser hvor viktig det er at Hi inkluderer sin stedatter i bryllupet. For slik Hi fremstår så er hun svært selvsentrert, hun tar ikke hensyn til hverken sin mann eller sin stedatter, og det er svært lite sympatisk.

Da er hun heller ikke særlig egnet til å lære dette fra seg...

 

 

Anonymous poster hash: 0f917...325

[Anonym bruker]

 

Ser du nekter å innrømme at det å flytte hver eneste uke er en enorm ekstrabelastning disse barna har i tillegg til de utfordringene andre barn og unge har.

 

Jeg er enig med deg i at det ikke blir sympatiske mennesker ut av å ikke lære å ta hensyn til andre og være selvsentrert.

Og nettopp det viser hvor viktig det er at Hi inkluderer sin stedatter i bryllupet. For slik Hi fremstår så er hun svært selvsentrert, hun tar ikke hensyn til hverken sin mann eller sin stedatter, og det er svært lite sympatisk.

Da er hun heller ikke særlig egnet til å lære dette fra seg...

 

 

Anonymous poster hash: 0f917...325

Det jeg nekter er å bli med på hylekoret her inne som pr definisjon kategoriserer stebarn i gruppen "offer".

Det blir like reflektert som å påstå at alle trøndere er harry, at alle amerikanere er feite etc.

Jeg foretrekker å være litt mer nyansert, og forholde meg til en case ut fra fakta jeg får servert, ikke ut fra stereotype fordommer.

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

[Anonym bruker]

Det jeg nekter er å bli med på hylekoret her inne som pr definisjon kategoriserer stebarn i gruppen "offer".

Det blir like reflektert som å påstå at alle trøndere er harry, at alle amerikanere er feite etc.

Jeg foretrekker å være litt mer nyansert, og forholde meg til en case ut fra fakta jeg får servert, ikke ut fra stereotype fordommer.

 

Anonymous poster hash: dd067...aa8

 

Jeg tror du leser det du vil. Jeg har ikke sett at jeg eller andre kaller stebarn kategorisk for offer. Du har imidlertid påstått at mange gjør det.

 

Du er jo ikke særlig nyansert når du nekter å innrømme at det å flytte hver eneste uke ikke er en ekstrabelastning. Det er et faktum, noe du ikke kan bortforklare. For noen fungerer det greit, for andre blir det mye utrygghet og uro ved det. Det er ikke snakk om å kalle skillsmissebarn for offer, det er snakk om å se de faktiske påkjenningene de utsettes for pga. foreldrenes valg.

 

Men jeg spør deg atter en gang - synes du His holdninger er det som skal til for å lære hennes 13-årige stedatter å ta hensyn, bli mindre selvopptatt? Hvordan kan Hi lære bort disse kvalitetene når hun ikke har dem selv?

(Det er tross alt Hi dette handler om, ikke en generell diskusjon om skillsmissebarn.)

 

Anonymous poster hash: 0f917...325