Der blei det slutt

[catchbaby]

Sånn, da gjorde mannen det slutt med meg gitt. Faen i helvete.
Er på påskeferie med ene sønnen hans, og har fått beskjed om at jeg ikke trenger å komme tilbake igjen og at han ikke vil ha noe med våres felles ufødte barn å gjøre.
 

Jeg er høygravid, har ingenting og veit ikke helt hva jeg skal tenke akkurat nå. Det her var vel sånn ca. det verste som kunne skjedd i verden for min del akkurat nå. Tror ikke det helt har gått opp for meg.

Så nå sitter jeg her da, sammen med bonussønn på 14 og prøver febrilsk å holde tårene tilbake. Han skjønner jo såklart at det er noe galt. ÅÅÅåå...

 

Han bestemte seg visst nå han for at han ikke orka flere barn. Den satans gubben! han burde være glad han er såpass langt unna nå. Er det mulig...

[Anonym bruker]

Sender en klem ! Men egentlig høres han ut som en erkeidiot, så det er kanskje like greit at det skjedde nå før babyen kommer ?

 

 

Anonymous poster hash: 88ee4...67e

[Følelsesvims]

Jeg tenker at enten er han steinhakkende idiot eller så er han deprimert!

 

Men føler sånn med deg! Klem til deg, Har du noen rundt deg du kan betro deg til og som kan hjelpe deg med bonussønnen?

[Anonym bruker]

Fy søren for en drittsekk. Krev alt du kan av penger fra den drittsekken

 

Anonymous poster hash: 578d7...bf3

[Anonym bruker]

Hva skjer med forhold og brudd i påsken da? Ser flere sier dette... Bare trist Sender en klem!

 

Anonymous poster hash: e943a...220

[Nettie+jentungen]

Hæ? Er det mulig? Hvordan kan man bare kaste bort et forhold og en ufødt baby på den måten? Sikker på at søt er som det skal?

 

Uansett, sender deg en good klem! Du kommer deg igjennom dette!

[Gjest]

Du tuller??? Hva søren går det av mannfolka om dagen? Eller i påsken!!! Oversender en varm klem, selv om det ikke hjelper så mye akkurat nå. Men dette klarer du, bare på trass og la den dritten seile sin egen sjø.

[catchbaby]

Jeg er helt lamslått egentlig. Vi er hos min far akkurat nå, og å åpne meg for han føles ikke rett på dette tidspunktet så nå sitter vi nede på rommet å ser film.

 

Jeg fant på en dum unnskyldning om at jeg har vondt i hodet og jeg nettopp har sagt hade til mammaen min som jeg i utgangspunktet ikke skal se på en mnd. Han godtok det. Det her var virkelig nedtur. 

 

Noe så tragisk. Og den mannen elsker jeg..og han gjør jeg alt for. Hadde man bare visst bedre...

[lillesmula]

Vet ikke helt hva jeg skal si, annet enn at jeg ville krevd en forklaring. Hvorfor vil han plutselig ikke ha barn med deg. Dette er noe av det verste han kan gjøre mot en annet menneske. Kan det være en form for depresjon han har fått?

 

Sender deg en klem og ønsker deg og barnet ditt alt godt

[catchbaby]

Nei hva skal man si.
Kjenner virkelig behov for å sortere litt tanker så dere får bare holde ut med meg! Saken er jo den at der jeg bor er sånn ca. 200 mil fra hjemplassen min og foreldrene mine her vi er nå.
Ja, Jeg bor i nord-norge, befinner meg i sør på påskeferie for øyeblikket. Har flybillett nordover igjen i starten av neste uke. 

Da er altså tanken at jeg kommer "hjem" til ingenting for i teorien jeg jo jeg hivd ut. Ingen familie i nærheten og et fåtall venner og ingen så nære at jeg vil belemre noen med min tragiske situasjon. Jeg sa til mannen at han får bare pakke sammen sakene mine da, og legge de i bilen klar til meg sånn at jeg bare kan kjøre sørover igjen. Det er jo en helt absurd tanke da jeg i teorien nok en gang egentlig kan føde når som helst. En tre dagers biltur er vel kanskje ikke å anbefale.
Blakk som en kirkerotte er jeg og på papiret eier jeg i utgangspunktet ingenting annet enn den gamle slitne bilen. Jeg har vært så naiv så naiv. Vi har ikke vært samboere lenge og tanken var at alt det praktiske skulle vært ordna, men så skjedde det jo så mye og jeg kjente meg faktisk trygg. 

 

Det her var et massivt slag i trynet. Skulle så sinnsykt ønske jeg var helt aleine nå og bare kunne sleppe det ut, men starter jeg for fullt nå kommer det til å vare leeenge.

 

Jeg trudde vi skulle leve lykkelig alle våre dager jeg. Jeg skjønner jo at ting kan skje og alt sånn, men så brått hadde jeg aldri forestilt meg. Og hvert fall ikke pga lille babyen vår (min). Hadde jeg vært et grusomt, usjenerøst og forferdelig menneske så hadde det vært en annen sak, men herregud. All den støtte, omsorg, hjelp og tillit jeg har stilt opp med. Det her er så ufortjent. Er ikke meningen å stille meg i et heroisk lys, men jeg har virkelig ofra meg for denne familien og gitt dem alt jeg har og er. Jeg har svelga så mange kameler at det burde vært jeg som dro og forlot ikke jeg som blir kasta ut. Det er så feil. Jeg er overbevist om at han ikke helt skjønner sjøl hva han gjør nå, men han gjør det. Han har gjort det. Og han har sagt det. "Jeg vil ikke ha noe med det barnet å gjøre".

[ღTyrkiskPepperღ]

Herregud for en idiot! Hva er grunnen til at han gjør det slutt? Har dere hatt problemer den siste tiden?

Fy faen for et rævhål han er nå.

 

Mange gode klemmer til deg ❤️

[Sint naken biltyv]

Var barnet planlagt? Ønsket han det like mye som deg? Det er visst sjelden en mann ønsker seg ut av et forhold uten at han har en annen. Har du hatt dårlig magefølelse eller noe? Uff, håper det går sånn nogenlunde greit med deg!! Sender deg en lang klem!!

[catchbaby]

Jeg har jo visst hele tiden at han ikke var begeistra for det nye avkommet, men samtidig ga jeg han et ultimatum for seks mnd siden. Da sa han at det gikk bra, og at vi skulle få det til. Jeg var overlykkelig, letta og omtrent nyforelska. Men så bom i fleisen på ferie, over og ut. Sjokket er enormt og ulykken komplett. Skjønner ikke hvordan jeg skal takle de neste timene, dagene, ukene.. Jeg veit jo at det går over med tida, og er absolutt realistisk, jeg skal klare meg. Kanskje jeg til og med blir lykkeligere uten han og balasten hans. Men likevel. Jeg elsker jo mannen min herfra til månen...

[catchbaby]

Barnet var langt fra planlagt, og jeg gikk på minipillen da "uhellet" skjedde. Jeg trur ikke han har noen annen, men jeg kan selvsagt ikke vite. Om det hadde vært en annen i bildet hadde det overraska meg, men da kunne jeg hvert fall hata han og tenkt at ikke det var meg det var noe galt med.
Nå klandrer han jo meg, og det er jeg som får skylda for alt pga barnet som kommer som i hans øyne aldri skulle ha kommet.

Men igjen, alt dette skulle ha skjedd for et halvt år siden når jeg ga han ultimatumet. Istedet gjør han det nå, når det kun er få uker igjen og vanvittig liten tid for meg til å starte på nytt og komme i orden.

[Anonym bruker]

Høres forferdelig ut. Kan du få noen til å dra og hente bilen med tingene for deg, så du slipper den bilturen?

 

Ønsker deg og babyen alt godt!!

 

Anonymous poster hash: b8785...7f3

[Anonym bruker]

Kom dette helt ut av det blå? Eller var det midt i en krangel? Sikker på at han ikke bare sa dette i raseri? Har du hørt noe fra han i ettertid?   Dersom han sa det i kampens hete, er det jo ikke sikkert han mente det? Og om han trekker det tilbake, og sier han ikke mente det han sa, så er det virkelig påtide å få han til psykolog. For sånt sier man bare ikke! :/

 

 

Lykke til! *Klem*

Anonymous poster hash: 846a2...4ef

[Anonym bruker]

Nå tror du du elsker ham, men du kommer til å innse etter hvert at du ikke kan elske en slik umoden dritt.

 

Kan noen hente bilen med tingene dine? Flytt hjem og begynn med det praktiske og Nav. Har du søkt om foreldrepenger/engangsstønad? Du kan gel søke om utvidet permisjon (fars uker) når du er alene, overgangsstønad, bidrag fra far. Snakk med nav.

 

Lykke til. Bedriten oppførsel av en umoden dritt. Turte han ikke si fra ansikt til ansikt heller? Fjott.

 

Anonymous poster hash: f0d69...206

[Pengetreet]

Det er sjelden jeg fordømmer mennesker, men fy f... for en idiot! Kaster deg ut når du kan føde hvilken dag som helst! Vet hva, jeg blir så sinna på dine vegne!

 

Må du reise nordover nå da? Forstår det slik at du kommer fra sør Norge og er der på ferie nå. Det finnes andre måter å få ned den bilen nå. Nå skal du først og fremst ta vare på deg selv og knøttet i magen. Du kan ikke kjøre 200 mil alene nå, det sier seg selv. Det praktiske ordner seg! Du har krav på bistand fra NAV. Bestill en samtale med veileder der så snart som mulig.

 

Jeg vet at det er håpløst å tenke slik nå, men om et års tid så vil du se at du kan være glad for å være kvitt han. Jeg har opplevd noe lignende selv, bare at jeg plutselig ble forlatt da baby var 3 mnd.

Klem fra meg.

[catchbaby]

 

Kom dette helt ut av det blå? Eller var det midt i en krangel? Sikker på at han ikke bare sa dette i raseri? Har du hørt noe fra han i ettertid?   Dersom han sa det i kampens hete, er det jo ikke sikkert han mente det? Og om han trekker det tilbake, og sier han ikke mente det han sa, så er det virkelig påtide å få han til psykolog. For sånt sier man bare ikke! :/

 

 

Lykke til! *Klem*

 

Anonymous poster hash: 846a2...4ef

 

Vi krangla ikke.

Han har nesten ikke latt høre fra seg mens jeg har vært borte, jeg har tenkt at det er fordi han jobber. Det er jo årsaken til at jeg og bonussønn har reist på ferie sammen bare vi to også.

Så snakker jeg med han på telefon og da slepper han bomben. Som kanskje ikke burde ha kommet som en bombe siden jeg veit at barnet ikke er ønsket fra hans side, men samtidig har han jo godtatt det, og ikke minst han ville jo ha meg! Fram til idag tydeligvis. 

[Anonym bruker]

Og han var heelt sikker? Han var rolig og behersket i tlf? Ingen tårer, ingenting?! 

 

isåfall, usj, jeg får frysninger av at noen kan være så hjerterå! Tror nok det beste for deg og barnet ditt, er å finne en snill mann! 

 

 

Anonymous poster hash: 846a2...4ef

[Anonym bruker]

Huff da, dette var virkelig leit

Ble selv forlatt da jeg var gravid, så jeg vet veldig godt hvordan du har det nå

 

Du sier du ikke har noe å gå tilbake til i nord-Norge og at du står uten penger? Dette tolker jeg som om du ikke jobber??

Hvis du ikke jobber eller studerer eller har andre ting som holder deg igjen der oppe i nord så hadde jeg flyttet til hjemstedet mitt, om jeg var deg. Støtte fra familie og venner er gull verdt for deg framover!

 

Meld flytting, bo hos foreldrene dine fram til du får deg eget hjem. Så går du på nav og søker om overgangsstønad, barnebidrag og utvidet barnetrygd. Da vil du få greit med penger sånn at du vil klare deg en god stund framover.

 

Ønsker deg lykke til! Håper det rævhølet av en mann får seg en real oppvekker snart!

 

Anonymous poster hash: 1aeac...335

[Batgirl88]

Uff, fikk helt vondt av å lese dette Er høygravid på mandag selv, og har forsåvidt heller ikke lappen, ellers ville jeg nesten tilbudt meg å hente bil og ting(og gi han gjøken et kne i skrittet).

 

Sender en klem i din retning hvertfall...

[Anonym bruker]

Jeg ville fått far, mor eller en venninne til å reise til dere, hente tingene dine. Du blir der du blir og sønnen må han hente selv.

 

Syns også det er litt rart at du ikke eier mer enn det du kan pakke i en bil. Har du jobb? Eier dere sammen? Osv.

 

Jeg ville uansett bosatt meg der familie og venner bor ikke i andre enden av Norge.

 

 

 

Anonymous poster hash: adbb0...fbb

[Anonym bruker]

For et nepeskrell! Noen ganger får man bare lyst å riste noen skikkelig.

 

Men jeg vet ikke om han skjønner det, men babyen kommer den - samme hva han mener og tenker. Og den har rett på en pappa, så han får bare dra huet ut av ræva og oppføre seg som en mann!

 

Det beste hadde vel vært om bonussønnen din reiser hjem alene og drittgubbrn får ansvar for å sende dine ting til deg. Hans valg, hans ansvar for å ordne opp.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2dccc...eee

[catchbaby]

Joda, jeg har fast jobb og alt, men er heldigvis godt ut i permisjon, det er vel det eneste som er positivt oppi det hele.
Jobben er ikke nok til at jeg blir der oppe. Alt for meg er her nede. 
Jeg eier nok mer enn jeg for plass til i bilen min, det var vel bare en desperat tanke om å få fylt den opp og dra og aldri se meg tilbake. Ting er jo tross alt bare ting.

Han var veldig rolig når han sa det her, og sa vel også rett ut at jeg burde ha visst det. At jeg ikke burde ha blitt overraska. Vel jeg blir jo overraska når jeg har hatt mine tanker og drømmer om tilværelsen, mens han har hatt sine også har vi ikke vært gode nok på å kommunisere det ut til hverandre.
Det er vel håpet i meg som har holdt det gående.
 

Også savner jeg han. Savner å kjenne han inntil meg, savner når han snakker med meg, savner klemmene hans. Og tanken på at jeg aldri får det igjen er så vond. Men så dumt, for han er jo åpenbart bare slem mot meg.Jeg føler meg så dum så dum.