Tror dere dyr har følelser?

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 95a00...1e1

Beklager, har lest svarene dine,men sett under ett:

(at dyr gjenkjenner, husker, tenker analytisk, har språk, har lik kjemisk utskillelse i hjernen som mennesker, og at mennesker også som voksne reagerer på instinkt. Vi kjenner også til at dyr gir sterkt utrykk for glede, sinne og sorg, empati m.m.)

..skjønner jeg fremdeles ikke hvordan du da kan tenke at dyrene er så annerledes enn oss, biologisk, at de hverken kan tenke eller føle? Man må jo nesten være kreasjonist for å mene noe slikt med dagens viten, og tro at mennesket er så totalt annerledes i sin funksjon enn resten av dyreverdenen.

Det er jo et stykke mellom å mene at dyr opererer med etikk og moral, til å mene at de ikke kan tenke og føle i det hele tatt.

 

Altså: dyr har evne til å gjenkjenne, føle fysisk (behov) de kan løse problemer basert på instinkt, de kan kommunisere. At de uskiller kjemiske stoffer kan jeg ikke noe om, og jeg er ikke enig i at de uttrykker glede, sorg, empati fordi de føler det. Altså slik mener jeg at de ikke kan tenke eller de har ikke følelser som ikke er instinktbasert.

 

Anonymous poster hash: 95a00...1e1

 

Når mennesker føler frykt, glede, sinne, tilknytning osv, er det på grunn av bestemte hormon som skilles ut og flyter rundt. De samme hormonene blir også skilt ut hos dyr. Vi kan dermed "vite" at dyr også føler.

 

Når mennesker er deprimerte skyldes det (forenklet sett) en kjemisk ubalanse av seritoninnivået i hjernen. Antideprisiva kan virke ved å heve seritoninnivået i hjernen. Slike medisiner virker likt på dyr og mennesker, og man kan derfor anta at dyr opplever en depresjon lignende et menneske.

 

Med kunnskap om dyr og menneskedyrets biologi, er det for meg meget usannsynlig at dyr ikke har følelser.

 

Men dette er jeg enig i. De blir skremt og de flykter instinktivt. Men: vi mennesker kan tenke oss redde. Vi kan tenke oss glade, sinte, forelsket osv. Dette kan ikke dyr, og der stopper de instinktive reaksjonene.

 

At dyr og mennesker kan ha en kjemisk ubalanse i hjernen er greit, men det er jo rent tilfeldig (eller "dårlige gen") som gjør at dette skjer. Men vi mennesker kan tenke oss triste. Vi kan sitte en hel dag og tenke at "ingen er glad i meg" og slik skape en depresjon.

 

Jeg mener fortsatt at mennesker er "overlegne" mtp følelser og tanker og at dyr er overlegne mtp intuisjon og instinkt og sansebruk.

 

Anonymous poster hash: 95a00...1e1

 

Du nevner bare en følelse: frykt. Men de skiller også ut hormonene som gir glede og tilknytning f.eks. Og dette skjer ikke ved "genfeil", men ved stimuli, akkurat slik som hos menneskene. F. eks. ved kos, mat, lek, gjensyn, selskap osv.

Dyrene føler dette da på lik linje som mennesker.

Hva de tenker vet hverken du eller jeg, men at de har tankevirksomhet (også utover sine instinkt, f.eks. finne ut samarbeid) er bevist.

 

Jeg nevner jo også glede og lykke. Men det er den instinktive delen av følelser. Eller den spontane om jeg kan kalle det det. Men de følelsene vi får ved å tenke oss slik, den har ikke dyr etter min menig.

 

Flokkdyr samarbeider fordi det er den flokk gjør. Men jeg har ikke sett dyr som ikke (fra naturens side) opprinnelig er Flokkdyr samarbeide på noen måte. Flokkdyr har et medfødt samarbeidinstinkt. Naturen er komplisert.

 

Anonymous poster hash: 95a00...1e1

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Jeg sier jo at dur kan kommunisere. Jeg sier at de ikke kan tenke og føle "usynlige følelser"

 

Anonymous poster hash: 95a00...1e1

Så hvordan kan dyr bli deprimerte og få angst?

 

Anonymous poster hash: c67ae...d17

Jeg mener at de ikke har depresjon eller angst. De bare har negative erfaringer som de gjenkjenner.

 

Anonymous poster hash: 95a00...1e1

Katten min fikk angst etter mange år som innekatt. Var altså ingen negative erfaringer, likevel tisset hun blod når visse mennesker kom på besøk, selv om disse menneskene aldri hadde vært slem mot henne.

Dyrlegen sa det var angst, hun fikk angstdempende og ble bra igjen etter "terapi". Helt frisk i dag.

 

Anonymous poster hash: 210fe...0a5

Det er jo en negativ erfaring når et rovdyr ikke får bruke instinktene sine mtp jakt og fri løping. Alle dyr trenger å bruke instinktene.

At dyr reagerer på visse mennesker er også det dyriske. De kan "lukte" følelser og de kan "ta på seg følelser" mennesker har. De har en imponerende intuisjon. At det tusser blod etterpå kan være urinveisinfeksjon? Men neppe angst. Dyrkelsen kan mene hva den vil og medisinere som den vil og katten kan bli frisk, men er den fortsatt innekatt? Dersom den er ute, så er jo problemet løst. Dersom den fortsatt er inne, så er det ikke pent å nekte dyr å benytte seg av sine instinkter.

 

Anonymous poster hash: 95a00...1e1

Hvorfor skulle det gjøre noe å nekte dyret å bruke sine instinkter, hvis det hverken kan tenke eller bli lei seg/deprimert? Dyret ville jo ikke føle noe?

Fordi det fortsatt er et levende vesen. Det er ikke pent å brekke kvister av levende trær heller. De kan i alle fall ikke tenke eller føle, men det lever.

 

Anonymous poster hash: 95a00...1e1

[Anonym bruker]

Dyr har følelser, kanskje tillogmed mer rene følelser enn det vi mennesker har. Dyr er iallefall ærlige.

Jeg husker en jævlig opplevelse for noen år tilbake der jeg ble nødt til å ta en valp. Valpen var født uten endetarm og ettersom ikke veterinæren svarte iløpet av natta skjønte jeg tilslutt at jeg ble nødt til å gjøre det selv. Satt alle de andre hundene på et eget rom og tok med meg valpen. De andre hundene var så rare og det var akkurat som om at de skjønte hva som skulle skje. Tok med meg valpen på stua og tok livet av den der. Etterpå tok jeg å la den i en liten eske og puttet den i vedovnen. Det var vinter så jeg kunne ikke begrave den og jeg hadde heller ikke hjerte til å hive den i søppla. Når jeg slapp de andre hundene ut, gikk de med senket hode forbi meg. Akkurat som om at de var redde for meg, men samtidig skjønte at jeg måtte gjøre det (veldig merkelig oppførsel). Alle 4 satt seg framfor vedovnen å så rett inn, mens de "trøstet" hverandre. Der og da følte jeg meg som verdens værste person

Anonymous poster hash: a66af...c54

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Jeg sier jo at dur kan kommunisere. Jeg sier at de ikke kan tenke og føle "usynlige følelser"

 

Anonymous poster hash: 95a00...1e1

Så hvordan kan dyr bli deprimerte og få angst?

 

Anonymous poster hash: c67ae...d17

Jeg mener at de ikke har depresjon eller angst. De bare har negative erfaringer som de gjenkjenner.

 

Anonymous poster hash: 95a00...1e1

Katten min fikk angst etter mange år som innekatt. Var altså ingen negative erfaringer, likevel tisset hun blod når visse mennesker kom på besøk, selv om disse menneskene aldri hadde vært slem mot henne.

Dyrlegen sa det var angst, hun fikk angstdempende og ble bra igjen etter "terapi". Helt frisk i dag.

 

Anonymous poster hash: 210fe...0a5

Det er jo en negativ erfaring når et rovdyr ikke får bruke instinktene sine mtp jakt og fri løping. Alle dyr trenger å bruke instinktene.

At dyr reagerer på visse mennesker er også det dyriske. De kan "lukte" følelser og de kan "ta på seg følelser" mennesker har. De har en imponerende intuisjon. At det tusser blod etterpå kan være urinveisinfeksjon? Men neppe angst. Dyrkelsen kan mene hva den vil og medisinere som den vil og katten kan bli frisk, men er den fortsatt innekatt? Dersom den er ute, så er jo problemet løst. Dersom den fortsatt er inne, så er det ikke pent å nekte dyr å benytte seg av sine instinkter.

 

Anonymous poster hash: 95a00...1e1

Katten har aldri hatt en interesse av å være ute, og er nervøs om hun er ute. Det er derfor ikke slemt at hun er innekatt. Hun stortrives.

Joda, hun tisset blod av angst. 8 ganger var vi hos dyrlegen med blodig urin, og 8 ganger testet de for UVI. Ingen bakterier i blodet.

Da vi byttet dyrlege fikk vi beskjed om at katter kan få angst, og at blodig urin er en av symptomene.

Etter lang "terapi", med medisinering og eksponering er katten nå bra igjen, og ja, hun er fremdeles innekatt.

Mener du virkelig at jeg skal trosse hva katten vil og hive henne ut? Jeg hadde nemlig overnattingsbesøk som mente det samme som deg, at jeg var så slem som holdt katten inne og slapp den ut uten at jeg visste det. Resultatet var en livredd katt som skrek seg hes på utsiden.

 

Stol på at jeg gjør hva som er best for katten. Alltid.

 

Anonymous poster hash: 210fe...0a5

Jeg sier ikke at du skal tvinge katten til å være ute. Den vet jo ikke hva å være ute er, så det er klart den vil oppfatte det å være ute som en fare. I alle fall til den får tilvent seg å være ute. Det går jo på hva katten er vant til. Men hvis du lar den få tilvenningen medmenneske være ute, så vil katten bli mer "lykkelig" tror jeg.

 

Anonymous poster hash: 95a00...1e1

 

 

Eneste gangene katten er ute er når vi er ute. Det går greit en times tid, så vil hun inn. Aldri alene. 

Vi gjør selvfølgelig alt vi kan for at katten vår skal ha det bra.

 

Anonymous poster hash: 210fe...0a5

[Anonym bruker]

Dyr har følelser, kanskje tillogmed mer rene følelser enn det vi mennesker har. Dyr er iallefall ærlige.Jeg husker en jævlig opplevelse for noen år tilbake der jeg ble nødt til å ta en valp. Valpen var født uten endetarm og ettersom ikke veterinæren svarte iløpet av natta skjønte jeg tilslutt at jeg ble nødt til å gjøre det selv. Satt alle de andre hundene på et eget rom og tok med meg valpen. De andre hundene var så rare og det var akkurat som om at de skjønte hva som skulle skje. Tok med meg valpen på stua og tok livet av den der. Etterpå tok jeg å la den i en liten eske og puttet den i vedovnen. Det var vinter så jeg kunne ikke begrave den og jeg hadde heller ikke hjerte til å hive den i søppla. Når jeg slapp de andre hundene ut, gikk de med senket hode forbi meg. Akkurat som om at de var redde for meg, men samtidig skjønte at jeg måtte gjøre det (veldig merkelig oppførsel). Alle 4 satt seg framfor vedovnen å så rett inn, mens de "trøstet" hverandre. Der og da følte jeg meg som verdens værste person Anonymous poster hash: a66af...c54

Akkurat det du beskriver her ser ut til å være et eksempel på at vi mennesker tilegner dyrene andre følelser enn det de har. Jeg skjønner veldig godt følelsen din, må ha vært forferdelig å måtte drepe den. Jeg tror hundene reagerer mye mer på dine følelser enn at valpen er død. Gamlehunden min drepte sin egen valp, ikke det at hun beit over strupen akkurat, men hun skjøv den unna pattene sine med snuta gang på gang. Denne valpen var mindre enn di andre, og mora skjønte vel at den uansett ikke kom til å overleve, da ønsket hun ikke å gi melk til denne for ikke å risikere at det ble for lite til de andre. Det var sånn jeg så på det i alle fall.

 

Anonymous poster hash: 93331...804

[Anonym bruker]

 

En menneskelig egenskap er å tillegge andre, dyr og ting, følelser og egenskaper de ikke har.

 

Når det gjelder HIs spørsmål så har selvfølgelig dyr følelser. Hvis noen sparker en hund, en katt, en hest eller en gedigen okse så reagerer dyret som følge av følelsen smerte og det er da en viss fare for at dyret opplever sinne. Så ja, dyr har følelser.

 

Forskjellen fra dyr til menneske er likevel gedigen. Jeg, for eksempel, har ingenting mot å spise kjøtt. Dette er ikke fordi jeg på noen måte ignorerer dyrs følelser, men nettopp fordi jeg vet at dyret drepes raskt og smertefritt. Men dyr er redde for å dø? Nei, dyr har ikke noen tanker om døden. Dyr har frykt for smerte. Men dyr har ikke noe forhold til døden. På så måte føler jeg ikke dårlig samvittighet for å spise døde dyr.

 

Men det vil alltid være de som overanalyserer og overvurderer dyrs følelser.

 

Anonymous poster hash: c1337...20b

 

http://www.youtube.com/watch?v=LUkHkyy4uqw

 

Anonymous poster hash: 9feb7...3dc

[Anonym bruker]

Jeg har hatt mange dyr, og at jeg sett og opplevd litt av hvert saa kan jeg faktisk ikke med haanden paa hjertet si annet enn at det er alt for mange som undervuderer dyr i forhold til folelser, tanker, intelligens. Dyr tar til seg laerdom, ikke slik vi mennesker men med det de har til raadighet og bruker det deretter. At dyr ikke kan tenke og resonnere seg frem til ting er tull og manglende kunnskap. Og mennesker som lever i fangenskap er ikke noe mer annerledes enn de dyrene som blir nevnt ovenfor. Forskjellen er at ingen har gaatt til dyrene og sagt " Kom igjen og la oss kjempe for vaar frihet!".... 

Anonymous poster hash: 9feb7...3dc

[Anonym bruker]

Absolutt! Både glede for at jeg kommer hjem, sorg for at jeg drar og sjenanse om det henger bæsj i pelsen er kost her i gården. Hver morgen og kveld hopper lillegutt opp i senga og krever kos før vi står opp eller sover, jeg tror det er fordi han syns det er deilig å bli klødd på magen men også fordi han er glad i meg! Kun meg han koser sånn med, ikke samboer 😊

 

Anonymous poster hash: f12e0...aa6