Blir meldt til barnevernet uten grunn

[Anonym bruker]

Ser flere skriver at du bare må finne deg i det, men det er ikke sant. Psykologer har regler å forholde seg til. Mange, inkludert psykologer, tror at det er bare å sende hvis de mener noen trenger hjelp, men juridisk er ikke det nok til å gå forbi taushetsplikten. Barnevernet oppfordrer helsepersonell til å heller sende melding en gang for mye enn en gang for lite, de vil gjerne ha melding om det meste, men det betyr ikke automatisk at man har hjemmel i lov til å sende melding.

 

For øvrig har han uansett ikke lov til å sende bekymringsmelding på et barn som enda ikke er født uten ditt samtykke. Vet ikke om jeg har misforstått, eller om det er sånn at det er dette som holder på å skje her.

 

Jeg vil anbefale å ta kontakt direkte med sjefen til psykologen og få et møte.

 

 

Hvordan vet du dette? Er det ett sted disste reglene står så jeg kan pugge dem? Barnet er ikke født, nei. Han foreslår at jeg ringer selv, hvis ikke jeg gjør det gjør han det..

[Anonym bruker]

Dette må være en trolledame!

 

Det er da ingen som melder noen til barnevernet uten grunn!!!

 

Tull og vas!

 

HA - HA

[Lillejonas Mekkemikkel]

Er det ikke pussig at alle som meldes mener det er grunnløst?

 

Er vel litt pussig at det at flere blir meldt uten spesielt god grunn blir brukt som "bevis" på at det må være en god grunn likevel.

 

Du misforstår. Man skal ikke bevise at en bekymringsmelding har et bunnsolid grunnlag, man skal bare kunne vise til indisier.

[Anonym bruker]

1. IKKE ring psykologen og prøv å få ham til å endre mening. Dette kan bli brukt mot deg senere. De kan skylde på at du er hoppende gal og paranoid som holder på slik. Han kommer sannsynligvis ikke til å trekke tilbake anklagen. Bruk heller dine krefter på det som kommer. Og glem psykologen. Gå heller til noen andre. Har selv vært borti den typen psykolog. For ham var det ikke normalt at en mamma gråt. Grunn nok til bekymringsmelding (psykisk ustabil).

 

2. Vær ærlig, men ikke for ærlig. Fortell barnevernet om ting som kan styrke din sak, og ikke fortell om ting som ikke er relevant, iallefall ikke om det kan ødelegge for deg. (Min mann fortalte for eksempel barnevernet at jeg var selvskader før, noe jeg ikke synes er relevant, ettersom det var over flere år før vi fikk barn). Når barnevernet spurte om hvorfor jeg var deprimert, sa jeg bare som det var - jobbrelatert, men fikk god oppfølging av psykolog og arbeidsgiver. Trenger ikke å fortelle at jeg kunne gråte meg i søvn fordi jeg følte meg mislykket som ikke taklet jobben osv. Barnevernet trenger kun å vite om ting som er nødvendig i forhold til oppfølging av barn. Går din depresjon på bekostning av barna, kan det bety noe, hvis du skjønner. Om jeg hadde droppet å gi dem mat fordi jeg bare ville sove, ville det være relevant. At jeg har enkelte tunge kvelder er irrelevant. Barna blir godt ivaretatt.

 

3. Har funnet ut at bagasje er noe som ligger i fortiden. Best å ikke fortelle noen om det. Psykolog muligens, men ikke før etter at man stoler på at han ser deg som en skikket mor. Vet han det allerede, må du legge vekt på at det ligger i fortiden, og at det ikke plager deg lenger. Kun nåtiden gjelder. Forhåpentligvis er bv mer profesjonelle enn din psykolog.

 

4. Min mann har og ADHD. Han ble vurdert som en veldig god far, men fikk litt veiledning på enkelte punkter. Det tok en time. Så trakk bv seg ut av saken. For min del ble saken henlagt etter to møter - bv la vekt på at saken må ha bunnet i at psykologen må ha misforstått mye. Mange foreldre kan slite med ting uten at det går utover barna. Det er når barna får det vanskelig, barnevernet skal inn i bildet. Så pass på å vise bl.a helsestasjon, barnehage o.l at du er flink å følge opp barn, så skal det mye til for at de tar barna fra deg. Men de månedene som følger etter en bekymringsmelding er helt jævlige. Jeg ventet at de skulle komme å ta barna når som helst, turde nesten ikke å åpne døren.

 

Lykke til.

 

Takk for dette!

 

Har prøvd å få ham til å forstå at dette (som jeg var så dum å betro til ham) ligger langt inn i fortiden min, men han mener det er et problem nå og et mønster..

Det er et potensielt problem at både jeg og barnefar har adhd, selv om barnefar fungerer vell så bra og faktisk mye bedre enn noe menneske uten adhd jeg har møtt. Jeg sliter litt mer med at jeg kan glemme ting og være litt vimsete, og snakke litt vimsete.. Men skal ha hodet på plass når jeg snakker med bv! Det kommer nok til å gå fint, men som du sier er det ikke noe kjekt når det gjelder, det er barnet mitt det er snakk om liksom..

[Anonym bruker]

Men akkurat HVA er det psykiatikern mener er bekymringsverdig. Hva er det han begrunner bekymringen med. Feil eller ikke?

Er det ADHD`n?

Hva legger HAN i at du hatt en vanskelig barndom?

Hva er det han mener er bekymringsverdig ifht at du budde med din eks, og etterpå nåværende barnefar? Han må jo sagt HVA han mener er bkymringen, lell om du mener den er feil.

 

Det har jeg spurt han om, og svaret jeg får er at på bakgrunn av det jeg har fortalt ham ser han seg nødt til å melde meg.

Saken er det at etter jeg har fotalt ham ting har han sagt sin versjon av det og jeg har prøvd hvær gang å fortelle ham at Nei, det stemmer ikke, men det overser han.

[Anonym bruker]

Gir psykologer ut medisiner mot adhd? Trodde fastlegen gjorde det jeg :S

 

Nei, det fastlegen har kompetanse innen for visse rammer, derav spesialisthenvisninger. Om man trenger behandling for ADHD, henvises man til en psykologspesialist (også kalt psykiater). Dette er en som har legeutdannelse og har spesialisert seg innen psykologi.

 

En psykologspesialist er da ikke det samme som en psykiater?

 

Nei, en psykologspesialist er en psykolog med videreutdanning og spesialisering. En psykiater er en lege med spesialisering i psykiske lidelser.

 

Psykologer (og annet helsepersonell) er pliktige til å melde bekymring til barneverntjenesten dersom de får mistanke om at barn ikke ivaretas godt nok eller dersom de frykter at barn kan komme til å lide overlast. Man kan til og med miste lisensen sin dersom man ikke følger opp dette. Det er imidlertid ikke det samme som at psykologers skjønn alltid er godt og at barneverntjenesten alltid følger opp bekymringsmeldinger fra psykologer med tiltak. Det er nok sånn som Juliea skriver, at en bekymringsmelding fra en psykolog kan komme til å veie tungt, man tror liksom at med en så lang utdannelse, så er skjønnet bedre.

 

Jeg tenker at psykologen her handler raskt og kanskje også på et litt tynt grunnlag. Én samtale med en klient er lite for å danne seg et inntrykk av fremtidig omsorgsevne. Det vil jeg tro at barneverntjenesten også vil stusse på. Hvis de velger å gå til undersøkelse på meldingen, vil de innhente informasjon fra dem som kjenner deg. De skal også innkalle deg til en samtale der innholdet i bekymringsmeldingen gjennomgås. Jeg vil anbefale deg å være mindre i forsvar enn det virker som i denne tråden, det kommer jo frem at det er ting i historien som kan tyde på at du tidligere har levd ustabilt. Det er bedre å erkjenne det, men samtidig understreke at du nå lever annerledes enn å påstå at han tyr til usannheter. Det høres ut som om det han har gjort, er å ta tak i noen enkeltheter og så lagd et annet bilde enn det du ville ha gjort.

 

 

Jeg levde ustabilt i ungdomstida mi, men det har jeg vokst i fra og har også vokst på det. Jeg har bygget meg ett flott og stabilt liv som jeg ikke ser hos mine jevnaldrende venner som alltid er blitt ansett som flinke unger. Jeg har også funnet en fantastisk mann som har gjort alt endra bedre! Jeg erkjenner at jeg har historie (men jeg er langt ifra den eneste som har tullet litt i ungdomsårene) Dette har bare løftet meg opp og hjulpet meg til å få livet jeg har og er stolt av i dag.

[Anonym bruker]

Han mener han må melde oss pga min turbulente (og helt normale) ungdomstid for mange mange år siden.

 

Pga. måten jeg og barnefar møttes:

[Lang historie krympet ned så godt jeg klarer]

Jeg hadde min egen leilighet, men var hele tiden hos X, og sov også der, så det ble dumt å betale for en plass jeg aldri var, så det ble til at jeg flyttet inn dit. Han var jeg aldri sammen med, men vi var veldig gode venner. Vi ble uvenner og jeg ble kastet ut/flyttet ut derifra. Ja, jeg gjorde en feil der som jeg gjerne skulle gjort på en annen måte, men det førte til at alle havnet der de skulle. Da han kastet meg ut/jeg flyttet veldig frivillig valgte jeg å bo ilag med nåværende barnefar og en annen god venn siden jeg ikke hadde noen plass å bo akuratt da, og senere ble vi sammen så jeg ble værende.

 

En annen grunn er at han mener foreldrene mine ikke har gitt meg noen god oppvekst, noe som er så langt ifra sannheten som det kunne blitt! Og jeg har heller aldri antydet til det. Mine foreldre har vert utrolig flinke og gitt meg den beste oppveksten jeg noensinne kunne ønsket meg. De har gitt meg og lært meg alt jeg trenger, har aldri manglet noe. Og de har gitt meg en god oppdragelse som jeg er stolt av! De har også holdt meg i ørene når adhden ville rive meg løs. Jeg kan takke dem for alt jeg er i dag, og det er jeg utrolig glad for!

 

Den siste grunnen er at svigermor er utdannet regnskapsfører og hjelper oss med økonomien, istedenfor at vi skulle betalt for en regnskapsfører som normale folk gjør. Ikke at vi trenger hjelp, men det er gode råd hun kommer med, så hvorfor ikke når hun står der til vår disposisjon og elsker å hjelpe.

 

Og foresten pga min sexuelle angst. Det høres jo ut som en potensiell fare for barnet mitt..

 

Men da stemmer det jo ikke at det er blitt levert inn bekymringsmelding uten grunn, det er bare det at du ikke er enig i grunnlaget.

 

Så du mener at her er det gyldig grunn for å melde meg til barnevernet?

 

Nei, jeg sier han mener han har gyldig grunn, og disse grunnene har han oppgitt, og så lenge han mener at det finnes indisier som gir grunnlag for bekymring, SKAL han videreformidle dette til barnevernet. Det er ikke noe han kan velge bort om han skulle ønske det.

 

Ja og det skremmer meg at han kan trekke slike konklusjoner ut av det jeg har fortalt ham. Og at han føler det er grunnlag for å melde meg, for det er det nemlig ikke. Da er det noe som ikke helt stemmer her.

 

Da blir jeg meld til barnevernet og masse resurser blir brukt på meg, som de kunne brukt på folk som faktisk trenger det. Og i verste fall kan dette ødelegge hele min familie, og det fordi legen min lyger til barnevernet. Skal jeg bare nikke og si ja da liksom? Fordi han er lege og er pliktet til å melde ifra? Han er ikke pliktet til å dikte opp historier for å sende barnevernet på folk. Hvordan kan vi stole på de som skal passe på oss om slike ting skjer? For det skjer oftere enn vi vet om.

 

Legen lyger for å ødelegge for deg....???? Eh, sorry, men sånn lønner det seg i ALLE fall ikke å snakke... da framstår man som paranoid og ikke spesielt tilregnelig.

 

Dere som sitter og pisker opp stemningen om at barnevernet er ute etter å hente barn ut av familier og sette dem i fosterhjem: er dere klar over hvor mye det koster å sette i gang en omsorgsovertakelse? Hvor mye det koster for jurister osv? Og for selve fosterhjemmet...? Kommunene vil IKKE at det skal skje omsorgsovertakelser om de kan unngå det.

 

Jeg vet ikke jeg, om han gjør dette bevisst eller om han oppriktig tror på det han sier, men det han har fått ut av samtalen vi hadde er ikke det jeg har fortalt, og dermed ikke sannheten.

Her inne kan jeg fremstå som hva som helst, det har ingenting å si, og jeg får ut mine tanker og frustrasjon og er veldig takknemlig for gode og hjelpende svar!

 

Når du ser på hvordan de bla. lager veier og sløser med penger her i norge så kan jeg ikke stole på at de er helt ærlige om pengene de sitter på. Og man kan jo spørre seg hvorfor så mage blir unødvending blandet inn i barnevernet også da..

[Anonym bruker]

Uansett hva som skjer kommer barnevernet til å se at de ikke trenger å følge oss opp.

 

Men synes det er unødvendig at mitt barn skal bli påført bekymringer og stress og sorg igjennom meg pga en stor feil min psykolog gjorde, dette er ikke noe jeg ønsker for mitt barn og synes det er jævlig urettferdig og unødvenig å ødelgge for min plan om at barnet skulle ha det godt fra frø til menneske, jeg vet ikke hvor store konsekvenser dette har, men jeg vet at dette er eneste grunn som finnes for bekymring her i huset.

 

Jeg ser noen her skriver at så lenge jeg ikke har barn fra før og og barnet enda ikke er født, så har han ikke lov å melde meg. Om noen har pålitelige kilder til hvor jeg kan finne denne informasjonen er jeg evig takknemmelig om dere kan sende meg en link! Om dette er sant er det ikke lengre grunn til bekymring

 

Tusen takk for hjelpende og støttende ord!

[Anonym bruker]

Gir psykologer ut medisiner mot adhd? Trodde fastlegen gjorde det jeg :S

 

Nei, det fastlegen har kompetanse innen for visse rammer, derav spesialisthenvisninger. Om man trenger behandling for ADHD, henvises man til en psykologspesialist (også kalt psykiater). Dette er en som har legeutdannelse og har spesialisert seg innen psykologi.

 

En psykologspesialist er da ikke det samme som en psykiater?

 

Nei, en psykologspesialist er en psykolog med videreutdanning og spesialisering. En psykiater er en lege med spesialisering i psykiske lidelser.

 

Psykologer (og annet helsepersonell) er pliktige til å melde bekymring til barneverntjenesten dersom de får mistanke om at barn ikke ivaretas godt nok eller dersom de frykter at barn kan komme til å lide overlast. Man kan til og med miste lisensen sin dersom man ikke følger opp dette. Det er imidlertid ikke det samme som at psykologers skjønn alltid er godt og at barneverntjenesten alltid følger opp bekymringsmeldinger fra psykologer med tiltak. Det er nok sånn som Juliea skriver, at en bekymringsmelding fra en psykolog kan komme til å veie tungt, man tror liksom at med en så lang utdannelse, så er skjønnet bedre.

 

Jeg tenker at psykologen her handler raskt og kanskje også på et litt tynt grunnlag. Én samtale med en klient er lite for å danne seg et inntrykk av fremtidig omsorgsevne. Det vil jeg tro at barneverntjenesten også vil stusse på. Hvis de velger å gå til undersøkelse på meldingen, vil de innhente informasjon fra dem som kjenner deg. De skal også innkalle deg til en samtale der innholdet i bekymringsmeldingen gjennomgås. Jeg vil anbefale deg å være mindre i forsvar enn det virker som i denne tråden, det kommer jo frem at det er ting i historien som kan tyde på at du tidligere har levd ustabilt. Det er bedre å erkjenne det, men samtidig understreke at du nå lever annerledes enn å påstå at han tyr til usannheter. Det høres ut som om det han har gjort, er å ta tak i noen enkeltheter og så lagd et annet bilde enn det du ville ha gjort.

 

 

Jeg levde ustabilt i ungdomstida mi, men det har jeg vokst i fra og har også vokst på det. Jeg har bygget meg ett flott og stabilt liv som jeg ikke ser hos mine jevnaldrende venner som alltid er blitt ansett som flinke unger. Jeg har også funnet en fantastisk mann som har gjort alt endra bedre! Jeg erkjenner at jeg har historie (men jeg er langt ifra den eneste som har tullet litt i ungdomsårene) Dette har bare løftet meg opp og hjulpet meg til å få livet jeg har og er stolt av i dag.

Hvis du nå er 35 og har levd rolig og stabilt siden du var 20 er jeg enig med deg i at det må være usaklig å dra det frem, men om du nå er 21 og du "tullet litt" frem til du var 19 for eksempel forstår jeg at psykologen tar hensyn til det.

 

Uansett tror jeg det lureste du gjør er å prate med barnvernet og høre på hva de sier. Kansje er de enig med deg og kansje mener de du trenger hjelp med noe. De kan være til god hjelp.

[Anonym bruker]

kan være flere ting psykologen reagerer på her, besluttningen er sikkert tatt på ett helhetlig inntrykk. hvordan du fremstår, toneleie, humør, hygiene/klær, jobb/inntekt, døgnrytme, selvinnsikt, boplass og omgangskrets. jeg jobber på legekontor å ser ofte epikriser fra sykehuset der pasienter med psykiske problemer blir utredet og vi får tilbakemeldinger på bekymringsmeldinger til barnevernet, der alle disse punktene er vurdert.

[HvittHus]

Barnevernloven gir ikke adgang til å sette inn tiltak mot ufødte barn, men er BV bekymret nok kan de selvfølgelig få et hastevedtak som gir rett til å gå inn så snart barnet er født.

[Anonym bruker]

Det er lov å melde sin bekymring til barnevernet før barnet er født, men barnevernet kan bare i liten grad bruke tvangsmidler mot mor. Det eneste de kan gjøre med en mor som ikke vil være med på frivillige tiltak er å kreve tvangsinnleggelse i forbindelse med rus (gjelder ikke bare narkotika men også alkohol, nikotin, metadon ol).

[Anonym bruker]

Ser flere skriver at du bare må finne deg i det, men det er ikke sant. Psykologer har regler å forholde seg til. Mange, inkludert psykologer, tror at det er bare å sende hvis de mener noen trenger hjelp, men juridisk er ikke det nok til å gå forbi taushetsplikten. Barnevernet oppfordrer helsepersonell til å heller sende melding en gang for mye enn en gang for lite, de vil gjerne ha melding om det meste, men det betyr ikke automatisk at man har hjemmel i lov til å sende melding.

 

For øvrig har han uansett ikke lov til å sende bekymringsmelding på et barn som enda ikke er født uten ditt samtykke. Vet ikke om jeg har misforstått, eller om det er sånn at det er dette som holder på å skje her.

 

Jeg vil anbefale å ta kontakt direkte med sjefen til psykologen og få et møte.

 

 

Hvordan vet du dette? Er det ett sted disste reglene står så jeg kan pugge dem? Barnet er ikke født, nei. Han foreslår at jeg ringer selv, hvis ikke jeg gjør det gjør han det..

 

 

Jeg vet dette fordi jeg ble truet med en slik melding selv av min psykolog da jeg var gravid. Han ville gjerne at jeg skulle gi mitt samtykke til meldingen "fordi det ville være det beste for min sak", og maste veldig om hvor bekymringsverdig det var at jeg ikke innså mine begrensninger osv.

 

Jeg kunne ikke skjønne at han skulle ha grunn til å tro at jeg drev med mishandling eller omsorgssvikt, så jeg ba om et møte med sjefen hans. Der prøvde de igjen å overbevise meg om at det eneste riktige var å sende melding, at den kom til å bli sendt uansett hva jeg sa, så jeg kunne like gjerne samarbeide.

 

De var veldig unnvikende til å diskutere det juridiske i dette, men ville heller vi skulle "bli enige" dvs at jeg skulle bli enig i det de hadde bestemt.

 

Til slutt sa jeg klart i fra at det kunne hende de var bekymret, men de kunne ikke tvinge meg til å være enig. Skulle de sende melding ble det uten mitt samtykke, da jeg ikke mente det var riktig. Og at jeg kom til å følge saken videre og gjøre mitt for at det skulle få konsekvenser dersom de gjorde noe de ikke hadde lov til.

 

DA innrømmet sjefen til psykologen min at de ikke kunne sende melding uten mitt samtykke så lenge barnet ikke var født. Så de hadde rett og slett prøvd å lure meg til å gi samtykke.

 

Jeg kan ikke finne dette noe sted i selve lovteksten nå, men jeg har også vært i kontakt med juristen i helseforetaket her angående dette. Vil anbefale deg å gjøre det samme hvis du ikke kommer noen vei på annen måte.

 

Har funnet noe et par steder, men vet ikke hvor pålitelige disse sidene er:

 

"Opplysningsplikt til barnevernet gjelder ikke ufødte barn, her rapporteres til sosialtjenesten (hlsp § 32)."

 

http://www.helsebiblioteket.no/retningslinjer/pediatri/14.trygd-lovverk/14.3-barnevern

 

"Et ufødt foster er ikke vernet av barnevernloven. Det kan ikke iverksettes undersøkelsessak eller tiltak etter barnevernloven med mindre den gravide kvinnen samtykker til dette."

 

http://www.forebygging.no/en/Skole/Hjelpeinstanser/Barnevern/

 

Ellers står dette i helsepersonelloven:

 

§ 33. Opplysninger til barneverntjenesten

Den som yter helsehjelp, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.

Uten hinder av taushetsplikt etter § 21 skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11 og § 4-12. Det samme gjelder når et barn har vist vedvarende og alvorlige atferdsvansker, jf. nevnte lov § 4-24.

 

Her står jo blant annet "grunn til å tro at et barn BLIR mishandlet i hjemmet eller det FORELIGGER andre former for alvorlig omsorgssvikt"

 

Altså ikke kommer til å bli mishandlet eller kommer til å foreligge... kanskje dette betyr noe, jeg vet ikke. Jeg regner i allefall ikke med at min psykolog hadde gitt seg hvis ikke han var nødt...

[Anonym bruker]

Er det ikke pussig at alle som meldes mener det er grunnløst?

 

Kunne skjedd deg og.

[Gjest sug lut]

Er det ikke pussig at alle som meldes mener det er grunnløst?

 

Kunne skjedd deg og.

Jeg omgir meg ikke med idioter.

[Anonym bruker]

Idioter kan være folk i nettverket man har valgt selv. En bitter kollega, en sjalu nabo eller psykopatisk venninne.

Vi bor ikke i Kardemommeby heller.

Å mistenke en mann for pedofili og en kvinne for omsorgssvikt er vel det mest ondskapsfulle man kan gjøre mot et annet menneske.

 

Og misunnelse er den største driften på høyde med kjønnsdriften.

 

Så er Ikke enig med at alle som blir meldt har grunn for det.

[Anonym bruker]

Idioter kan være folk i nettverket man har valgt selv. En bitter kollega, en sjalu nabo eller psykopatisk venninne.

Vi bor ikke i Kardemommeby heller.

Å mistenke en mann for pedofili og en kvinne for omsorgssvikt er vel det mest ondskapsfulle man kan gjøre mot et annet menneske.

 

Og misunnelse er den største driften på høyde med kjønnsdriften.

 

Så er Ikke enig med at alle som blir meldt har grunn for det.

 

IKKE har valgt selv skulle det stå.

[Toocute]

Er det ikke pussig at alle som meldes mener det er grunnløst?

 

Kunne skjedd deg og.

Jeg omgir meg ikke med idioter.

 

Der sank du... du må huske at "offentlige" og kan gjøre feil i noen tilfeller. De har gjort feil med meg, men det handler ikke om bv eller noe med barn i bildet...men MEG selv. Alle har sine historier og syns punkter...trenger ikke være en idiot fordi en føler seg sviktet.

[Gjest sug lut]

Er det ikke pussig at alle som meldes mener det er grunnløst?

 

Kunne skjedd deg og.

Jeg omgir meg ikke med idioter.

 

Der sank du... du må huske at "offentlige" og kan gjøre feil i noen tilfeller. De har gjort feil med meg, men det handler ikke om bv eller noe med barn i bildet...men MEG selv. Alle har sine historier og syns punkter...trenger ikke være en idiot fordi en føler seg sviktet.

Nå har jeg vel ikke akkurat kalt de som blir meldt for idioter, hvis du leser på nytt.

[Anonym bruker]

kan være flere ting psykologen reagerer på her, besluttningen er sikkert tatt på ett helhetlig inntrykk. hvordan du fremstår, toneleie, humør, hygiene/klær, jobb/inntekt, døgnrytme, selvinnsikt, boplass og omgangskrets. jeg jobber på legekontor å ser ofte epikriser fra sykehuset der pasienter med psykiske problemer blir utredet og vi får tilbakemeldinger på bekymringsmeldinger til barnevernet, der alle disse punktene er vurdert.

 

Jeg vet folk pleier å få et veldig godt inntrykk av meg. Jeg har hyggelig toneleie, alltid godt humør. God hygiene og fine/normale klær. Jobb har jeg desverre ikke, men jobber hardt med å få det, og får beskjed fra arbeidstakerene at jeg stiller veldig sterkt. Barnefar jobber. Døgnrytmen er bra. Selvinsikt har jeg alltid hatt en egen evne for, det mener også ei jeg har snakket med som er psykolog (ikke fordi jeg gikk til psykolog, men jeg var på et jobbsøkerkurs og saksbehandleren min var utdannet psykolog) vi bor i en fin utvik leilighet i et trivelig nabolag med mye fin natur rundt oss. Vi har en veldig god omgangskrets, ikke noe gale å si om dem.

[Toocute]

Er det ikke pussig at alle som meldes mener det er grunnløst?

 

Kunne skjedd deg og.

Jeg omgir meg ikke med idioter.

 

Der sank du... du må huske at "offentlige" og kan gjøre feil i noen tilfeller. De har gjort feil med meg, men det handler ikke om bv eller noe med barn i bildet...men MEG selv. Alle har sine historier og syns punkter...trenger ikke være en idiot fordi en føler seg sviktet.

Nå har jeg vel ikke akkurat kalt de som blir meldt for idioter, hvis du leser på nytt.

 

Greit, Jeg siterer en gang til:

 

 

 

 

Er det ikke pussig at alle som meldes mener det er grunnløst?

Kunne skjedd deg og.

Jeg omgir meg ikke med idioter. (merk det siste)

 

Så vist du mener på at jeg ikke "tolket" riktig det du skrev. Så får jeg være den "dumme" her, men før jeg tar den beslutningen, kan du fortelle meg hva du mener med "Jeg omgir meg ikke med idioter"?

[Anonym bruker]

Ser flere skriver at du bare må finne deg i det, men det er ikke sant. Psykologer har regler å forholde seg til. Mange, inkludert psykologer, tror at det er bare å sende hvis de mener noen trenger hjelp, men juridisk er ikke det nok til å gå forbi taushetsplikten. Barnevernet oppfordrer helsepersonell til å heller sende melding en gang for mye enn en gang for lite, de vil gjerne ha melding om det meste, men det betyr ikke automatisk at man har hjemmel i lov til å sende melding.

 

For øvrig har han uansett ikke lov til å sende bekymringsmelding på et barn som enda ikke er født uten ditt samtykke. Vet ikke om jeg har misforstått, eller om det er sånn at det er dette som holder på å skje her.

 

Jeg vil anbefale å ta kontakt direkte med sjefen til psykologen og få et møte.

 

 

Hvordan vet du dette? Er det ett sted disste reglene står så jeg kan pugge dem? Barnet er ikke født, nei. Han foreslår at jeg ringer selv, hvis ikke jeg gjør det gjør han det..

 

 

Jeg vet dette fordi jeg ble truet med en slik melding selv av min psykolog da jeg var gravid. Han ville gjerne at jeg skulle gi mitt samtykke til meldingen "fordi det ville være det beste for min sak", og maste veldig om hvor bekymringsverdig det var at jeg ikke innså mine begrensninger osv.

 

Jeg kunne ikke skjønne at han skulle ha grunn til å tro at jeg drev med mishandling eller omsorgssvikt, så jeg ba om et møte med sjefen hans. Der prøvde de igjen å overbevise meg om at det eneste riktige var å sende melding, at den kom til å bli sendt uansett hva jeg sa, så jeg kunne like gjerne samarbeide.

 

De var veldig unnvikende til å diskutere det juridiske i dette, men ville heller vi skulle "bli enige" dvs at jeg skulle bli enig i det de hadde bestemt.

 

Til slutt sa jeg klart i fra at det kunne hende de var bekymret, men de kunne ikke tvinge meg til å være enig. Skulle de sende melding ble det uten mitt samtykke, da jeg ikke mente det var riktig. Og at jeg kom til å følge saken videre og gjøre mitt for at det skulle få konsekvenser dersom de gjorde noe de ikke hadde lov til.

 

DA innrømmet sjefen til psykologen min at de ikke kunne sende melding uten mitt samtykke så lenge barnet ikke var født. Så de hadde rett og slett prøvd å lure meg til å gi samtykke.

 

Jeg kan ikke finne dette noe sted i selve lovteksten nå, men jeg har også vært i kontakt med juristen i helseforetaket her angående dette. Vil anbefale deg å gjøre det samme hvis du ikke kommer noen vei på annen måte.

 

Har funnet noe et par steder, men vet ikke hvor pålitelige disse sidene er:

 

"Opplysningsplikt til barnevernet gjelder ikke ufødte barn, her rapporteres til sosialtjenesten (hlsp § 32)."

 

http://www.helsebibl.../14.3-barnevern

 

"Et ufødt foster er ikke vernet av barnevernloven. Det kan ikke iverksettes undersøkelsessak eller tiltak etter barnevernloven med mindre den gravide kvinnen samtykker til dette."

 

http://www.forebyggi...nser/Barnevern/

 

Ellers står dette i helsepersonelloven:

 

§ 33. Opplysninger til barneverntjenesten

Den som yter helsehjelp, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.

Uten hinder av taushetsplikt etter § 21 skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11 og § 4-12. Det samme gjelder når et barn har vist vedvarende og alvorlige atferdsvansker, jf. nevnte lov § 4-24.

 

Her står jo blant annet "grunn til å tro at et barn BLIR mishandlet i hjemmet eller det FORELIGGER andre former for alvorlig omsorgssvikt"

 

Altså ikke kommer til å bli mishandlet eller kommer til å foreligge... kanskje dette betyr noe, jeg vet ikke. Jeg regner i allefall ikke med at min psykolog hadde gitt seg hvis ikke han var nødt...

 

Ok, shit.. men så er det det at de kan mene at jeg ikke har selvinsikt da, og bare gjør meg vrang.. Godt typen har en god advokat, tror det er nettopp dette jeg må gjøre. Har allerede sagt til han at jeg kan ikke si meg enig, og jeg KAN bare ikke ringe selv (som han mente var det beste) å forklare noe som ikke er sant. Takk for dette!

[Gjest sug lut]

Er det ikke pussig at alle som meldes mener det er grunnløst?

 

Kunne skjedd deg og.

Jeg omgir meg ikke med idioter.

 

Der sank du... du må huske at "offentlige" og kan gjøre feil i noen tilfeller. De har gjort feil med meg, men det handler ikke om bv eller noe med barn i bildet...men MEG selv. Alle har sine historier og syns punkter...trenger ikke være en idiot fordi en føler seg sviktet.

Nå har jeg vel ikke akkurat kalt de som blir meldt for idioter, hvis du leser på nytt.

 

Greit, Jeg siterer en gang til:

 

 

 

 

Er det ikke pussig at alle som meldes mener det er grunnløst?

Kunne skjedd deg og.

Jeg omgir meg ikke med idioter. (merk det siste)

 

Så vist du mener på at jeg ikke "tolket" riktig det du skrev. Så får jeg være den "dumme" her, men før jeg tar den beslutningen, kan du fortelle meg hva du mener med "Jeg omgir meg ikke med idioter"?

Jeg tror faktisk ikke jeg orker.

[Anonym bruker]

Er det ikke pussig at alle som meldes mener det er grunnløst?

 

Kunne skjedd deg og.

Jeg omgir meg ikke med idioter.

 

Det gjør heller ikke jeg.

 

Men jeg ser at dette her kommer jo ikke til å gå noen plass, så tror jeg avslutter denne samtalen her.

[Toocute]

Er det ikke pussig at alle som meldes mener det er grunnløst?

 

Kunne skjedd deg og.

Jeg omgir meg ikke med idioter.

 

Der sank du... du må huske at "offentlige" og kan gjøre feil i noen tilfeller. De har gjort feil med meg, men det handler ikke om bv eller noe med barn i bildet...men MEG selv. Alle har sine historier og syns punkter...trenger ikke være en idiot fordi en føler seg sviktet.

Nå har jeg vel ikke akkurat kalt de som blir meldt for idioter, hvis du leser på nytt.

 

Greit, Jeg siterer en gang til:

 

 

 

 

Er det ikke pussig at alle som meldes mener det er grunnløst?

Kunne skjedd deg og.

Jeg omgir meg ikke med idioter. (merk det siste)

 

Så vist du mener på at jeg ikke "tolket" riktig det du skrev. Så får jeg være den "dumme" her, men før jeg tar den beslutningen, kan du fortelle meg hva du mener med "Jeg omgir meg ikke med idioter"?

Jeg tror faktisk ikke jeg orker.

 

Akkurat ja.... Men da lar vi det bare ligge