Blir meldt til barnevernet uten grunn

[LillaGorilla♥♥]

Men kan det være at psykologen er bekymret for DIN psykiske helse, og dermed er redd det kan bli overveldende for deg å bli mor, og at han derfor ønsker å involvere barnevernet slik at de kan avlaste og hjelpe?

[Marjoriee Dawes]

Bare det at du sier at du er hos psykologen for å få medisiner mot adhd, får det til å skurre hos meg. En psykolog er ingen lege, og har derfor ikke rekvireringsrett på legemidler.

En lege med spesialutdannelse innenfor psykiatri, altså en psykiater, har rekvireringsrett på legemidler og kan gi deg legemidler mot adhd.

 

Så, er det en psykolog eller en psykiater du går til?

 

Hvorfor i alle dager mener du at det skurrer? Alle blir henvist til f.eks dps og lignende da de skal medisineres mot Adhd. Om man havner direkte hos en psykriater/lege eller en psykolog varierer jo. De er alltid flere med i spillet da det skrives ut slike medisiner.

 

Og fastlegen og andre leger må jo ha erklæring for å skrive ut slike type medisiner. Jeg formulerer meg veldig kronglete her nå, jeg vet. Men jeg regner med du forstår hva jeg mener.

[Anonym bruker]

Nei, jeg vet ikke hvorfor sykologen min gjør slik? Til barnefar hadde han kommet med nye påstander som jeg ikke har sagt i det hele tatt! Så fortell meg, hvorfor skulle psykologen min gjort dette?

 

Jeg gikk til ham for å få medisiner for adhd, men det kan jeg jo ikke når jeg er gravid uansett. (Og jeg har alt på stell fordeom jeg har adhd)

 

Det skal nok gå helt fint, men er så unødvendig! Og også å få det på seg at barnevernet måtte komme til oss.. Men det skal bli hyggelig, og de kommer ikke til å komme mange gangene.

 

Dette er vårt første barn.

Barnefar har tidligere vert stefar, og jeg har sett ham i aksjon, han er fantastisk! Og den eneste jeg noensinne kunne gitt lov å være far til mine barn.

 

Vel min tidligere psykolog meldte meg til BV det ble et HELVETE uten like. De hadde ingen sak, men en psykolog sine ord veier TUNGT! De fant ingen bekymring hos meg i det hele tatt. Men hun bv damen var super sta og mente at psykologen sine ord var lov! Jeg hadde aldri sagt dette psykologen sa i det hele tatt. og satt som det og var så fortvilet og skjønte ikke bæret over hva som skjedde eller hvorfor.

 

Satt en dyktig advokat på saken og min psykolog var en bitter dame som hadde en personlig vendetta mot min familie på grunn av tildigere historie de i mellom.

 

Bv nektet jo å tro meg helt til dette kom frem. Samtidig som de ikke hadde noe konkret å komme med.

 

Så dette var vel ikke positiv lesning for deg.

 

Men jeg er en av de få som ikke lenger stoler på bv og ikke mener de er så bra alle sammen. De er så mange barn som burde prioriteres. Og i dette tilfellet ble også saksgangen drevet helt ulovlig saken ble bestemt uten et eneste møtet med verken meg eller barneet. Så saksgangen var skummel.

 

Hadde ikke jeg hatt mitt nettverk som er beintøffe hadde jeg faktisk mistet barnet mitt.

 

Så jeg skjønner godt du er redd! jeg var livredd selv. Vi får bare håpe bv du møter faktisk kan jobben sin og ser din sak og din side før de fatter vedtak. Det er nemlig ikke alle som gjør det, fordi de vil ha fortgang i saken. Skaff deg en god advokat som kan loven og reglene og hjemler i barnevernssaker. Ikke ta med han på de første møtene, men se an sakens gang først. Tar du med advokaten tidlig vil bv ofte se på deg som lite samarbeidsvillig og i klar forsvarsposisjon.

 

Som sagt dette gjelder ikke alle. Men dette gjaldt meg og jeg føler virkelig med deg om det du sier stemmer!

 

Krysser fingrene for deg!

 

Huff, trist å høre! Godt dere kom dere vekk!

[Anonym bruker]

Er noe slik som Juliea skriver jeg er livredd for! Selv om det kanskje bare er for å hjelpe, så klarer vi oss fint uten hjelp og vill helst oppdra ungen vår selv. Jeg klarer selv og se når jeg trenger avlastning og hjelp, og da har vi 4 fantastiske besteforeldre som stiller gledelig opp før vi trenger å vurdere barnevernet.

 

Det som skurrer hos meg og gir meg grunn til bekymring er jo at legen min ikke oppfører seg særlig profesjonelt, og faktisk lyger.

 

Det er sikkert en sykriater jeg går til da, men det er ikke det som trengs å diskuteres.

 

Jeg har en ryggsekk ja, men ikke som jeg drar på. Jeg har lært av mine erfaringer, og dette har bare vært med på å løfte meg opp!

[Anonym bruker]

Han mener han må melde oss pga min turbulente (og helt normale) ungdomstid for mange mange år siden.

 

Pga. måten jeg og barnefar møttes:

[Lang historie krympet ned så godt jeg klarer]

Jeg hadde min egen leilighet, men var hele tiden hos X, og sov også der, så det ble dumt å betale for en plass jeg aldri var, så det ble til at jeg flyttet inn dit. Han var jeg aldri sammen med, men vi var veldig gode venner. Vi ble uvenner og jeg ble kastet ut/flyttet ut derifra. Ja, jeg gjorde en feil der som jeg gjerne skulle gjort på en annen måte, men det førte til at alle havnet der de skulle. Da han kastet meg ut/jeg flyttet veldig frivillig valgte jeg å bo ilag med nåværende barnefar og en annen god venn siden jeg ikke hadde noen plass å bo akuratt da, og senere ble vi sammen så jeg ble værende.

 

En annen grunn er at han mener foreldrene mine ikke har gitt meg noen god oppvekst, noe som er så langt ifra sannheten som det kunne blitt! Og jeg har heller aldri antydet til det. Mine foreldre har vert utrolig flinke og gitt meg den beste oppveksten jeg noensinne kunne ønsket meg. De har gitt meg og lært meg alt jeg trenger, har aldri manglet noe. Og de har gitt meg en god oppdragelse som jeg er stolt av! De har også holdt meg i ørene når adhden ville rive meg løs. Jeg kan takke dem for alt jeg er i dag, og det er jeg utrolig glad for!

 

Den siste grunnen er at svigermor er utdannet regnskapsfører og hjelper oss med økonomien, istedenfor at vi skulle betalt for en regnskapsfører som normale folk gjør. Ikke at vi trenger hjelp, men det er gode råd hun kommer med, så hvorfor ikke når hun står der til vår disposisjon og elsker å hjelpe.

 

Og foresten pga min sexuelle angst. Det høres jo ut som en potensiell fare for barnet mitt..

 

Men da stemmer det jo ikke at det er blitt levert inn bekymringsmelding uten grunn, det er bare det at du ikke er enig i grunnlaget.

 

Så du mener at her er det gyldig grunn for å melde meg til barnevernet?

[Anonym bruker]

Men kan det være at psykologen er bekymret for DIN psykiske helse, og dermed er redd det kan bli overveldende for deg å bli mor, og at han derfor ønsker å involvere barnevernet slik at de kan avlaste og hjelpe?

 

Jeg skjønner hva du mener, men etter mitt møte med barnevernet var nettopp dette med psykolog en av tingene de hadde tenkt å foreslå.

 

Eksen min var klin gæærn, og etter mange år med han bikket det over for meg. Jeg slet da med angst og depresjoner. Da han dro ønsket han delt omsorg for våre små barn på 1 og 3 år. Da han ikke fikk det etter fraråding hos familievernkontoret, måtte han finne nye triks. Da ble det barnevernet neste. Han kjørte på med at jeg var psykisk ustabil og en fare for meg selv og barna for å få mer omsorg for barna. Barnevernet gjennomskuet han fort, de kalte meg inn til samtale, jeg og moren min møtte opp, innhenting av opplysninger om meg og barna fra barnehage og lege, og saken ble kjapt henlagt.

 

Men en ting saksbehandleren sa til meg var at når de fikk inn bekymringsmelding av denne typen, så pleide de å tilby avlastning (men jeg hadde moren min der som gikk god for at de avlastet meg ved behov uansett) og psykolog. Men siden jeg allerede gikk i terapi sa hun bare at; jaja, da er det ikke mer vi kan tilby deg, ser ut som du har ordnet deg selv.

 

Derfor syns jeg det er rart at en psykolog ikke først prøver å hjelpe før han melder bekymring, når nettopp psykologhejlp er en av løsningene barnevernet tilbyr....

[Anonym bruker]

Men kan det være at psykologen er bekymret for DIN psykiske helse, og dermed er redd det kan bli overveldende for deg å bli mor, og at han derfor ønsker å involvere barnevernet slik at de kan avlaste og hjelpe?

 

Jeg skjønner hva du mener, men etter mitt møte med barnevernet var nettopp dette med psykolog en av tingene de hadde tenkt å foreslå.

 

Eksen min var klin gæærn, og etter mange år med han bikket det over for meg. Jeg slet da med angst og depresjoner. Da han dro ønsket han delt omsorg for våre små barn på 1 og 3 år. Da han ikke fikk det etter fraråding hos familievernkontoret, måtte han finne nye triks. Da ble det barnevernet neste. Han kjørte på med at jeg var psykisk ustabil og en fare for meg selv og barna for å få mer omsorg for barna. Barnevernet gjennomskuet han fort, de kalte meg inn til samtale, jeg og moren min møtte opp, innhenting av opplysninger om meg og barna fra barnehage og lege, og saken ble kjapt henlagt.

 

Men en ting saksbehandleren sa til meg var at når de fikk inn bekymringsmelding av denne typen, så pleide de å tilby avlastning (men jeg hadde moren min der som gikk god for at de avlastet meg ved behov uansett) og psykolog. Men siden jeg allerede gikk i terapi sa hun bare at; jaja, da er det ikke mer vi kan tilby deg, ser ut som du har ordnet deg selv.

 

Derfor syns jeg det er rart at en psykolog ikke først prøver å hjelpe før han melder bekymring, når nettopp psykologhejlp er en av løsningene barnevernet tilbyr....

 

Det er rart, men skal jeg fortelle deg hva det hele går ut på?

...Mer penger

[Lillejonas Mekkemikkel]

Han mener han må melde oss pga min turbulente (og helt normale) ungdomstid for mange mange år siden.

 

Pga. måten jeg og barnefar møttes:

[Lang historie krympet ned så godt jeg klarer]

Jeg hadde min egen leilighet, men var hele tiden hos X, og sov også der, så det ble dumt å betale for en plass jeg aldri var, så det ble til at jeg flyttet inn dit. Han var jeg aldri sammen med, men vi var veldig gode venner. Vi ble uvenner og jeg ble kastet ut/flyttet ut derifra. Ja, jeg gjorde en feil der som jeg gjerne skulle gjort på en annen måte, men det førte til at alle havnet der de skulle. Da han kastet meg ut/jeg flyttet veldig frivillig valgte jeg å bo ilag med nåværende barnefar og en annen god venn siden jeg ikke hadde noen plass å bo akuratt da, og senere ble vi sammen så jeg ble værende.

 

En annen grunn er at han mener foreldrene mine ikke har gitt meg noen god oppvekst, noe som er så langt ifra sannheten som det kunne blitt! Og jeg har heller aldri antydet til det. Mine foreldre har vert utrolig flinke og gitt meg den beste oppveksten jeg noensinne kunne ønsket meg. De har gitt meg og lært meg alt jeg trenger, har aldri manglet noe. Og de har gitt meg en god oppdragelse som jeg er stolt av! De har også holdt meg i ørene når adhden ville rive meg løs. Jeg kan takke dem for alt jeg er i dag, og det er jeg utrolig glad for!

 

Den siste grunnen er at svigermor er utdannet regnskapsfører og hjelper oss med økonomien, istedenfor at vi skulle betalt for en regnskapsfører som normale folk gjør. Ikke at vi trenger hjelp, men det er gode råd hun kommer med, så hvorfor ikke når hun står der til vår disposisjon og elsker å hjelpe.

 

Og foresten pga min sexuelle angst. Det høres jo ut som en potensiell fare for barnet mitt..

 

Men da stemmer det jo ikke at det er blitt levert inn bekymringsmelding uten grunn, det er bare det at du ikke er enig i grunnlaget.

 

Så du mener at her er det gyldig grunn for å melde meg til barnevernet?

 

Nei, jeg sier han mener han har gyldig grunn, og disse grunnene har han oppgitt, og så lenge han mener at det finnes indisier som gir grunnlag for bekymring, SKAL han videreformidle dette til barnevernet. Det er ikke noe han kan velge bort om han skulle ønske det.

Endret 30. oktober 2012 av Lillejonas Mekkemikkel

[Anonym bruker]

Han mener han må melde oss pga min turbulente (og helt normale) ungdomstid for mange mange år siden.

 

Pga. måten jeg og barnefar møttes:

[Lang historie krympet ned så godt jeg klarer]

Jeg hadde min egen leilighet, men var hele tiden hos X, og sov også der, så det ble dumt å betale for en plass jeg aldri var, så det ble til at jeg flyttet inn dit. Han var jeg aldri sammen med, men vi var veldig gode venner. Vi ble uvenner og jeg ble kastet ut/flyttet ut derifra. Ja, jeg gjorde en feil der som jeg gjerne skulle gjort på en annen måte, men det førte til at alle havnet der de skulle. Da han kastet meg ut/jeg flyttet veldig frivillig valgte jeg å bo ilag med nåværende barnefar og en annen god venn siden jeg ikke hadde noen plass å bo akuratt da, og senere ble vi sammen så jeg ble værende.

 

En annen grunn er at han mener foreldrene mine ikke har gitt meg noen god oppvekst, noe som er så langt ifra sannheten som det kunne blitt! Og jeg har heller aldri antydet til det. Mine foreldre har vert utrolig flinke og gitt meg den beste oppveksten jeg noensinne kunne ønsket meg. De har gitt meg og lært meg alt jeg trenger, har aldri manglet noe. Og de har gitt meg en god oppdragelse som jeg er stolt av! De har også holdt meg i ørene når adhden ville rive meg løs. Jeg kan takke dem for alt jeg er i dag, og det er jeg utrolig glad for!

 

Den siste grunnen er at svigermor er utdannet regnskapsfører og hjelper oss med økonomien, istedenfor at vi skulle betalt for en regnskapsfører som normale folk gjør. Ikke at vi trenger hjelp, men det er gode råd hun kommer med, så hvorfor ikke når hun står der til vår disposisjon og elsker å hjelpe.

 

Og foresten pga min sexuelle angst. Det høres jo ut som en potensiell fare for barnet mitt..

 

Men da stemmer det jo ikke at det er blitt levert inn bekymringsmelding uten grunn, det er bare det at du ikke er enig i grunnlaget.

 

Så du mener at her er det gyldig grunn for å melde meg til barnevernet?

 

Nei, jeg sier han mener han har gyldig grunn, og disse grunnene har han oppgitt.

 

Ja, og disse grunnene er falske og derfor ikke egentlig er noen grunn, selv om han mener det. Kanskje jeg skulle skrevet det litt anderledes, men de som har noe smart å si om dette forstår iallefall hva det går i

[Laluuna]

Han mener han må melde oss pga min turbulente (og helt normale) ungdomstid for mange mange år siden.

 

Pga. måten jeg og barnefar møttes:

[Lang historie krympet ned så godt jeg klarer]

Jeg hadde min egen leilighet, men var hele tiden hos X, og sov også der, så det ble dumt å betale for en plass jeg aldri var, så det ble til at jeg flyttet inn dit. Han var jeg aldri sammen med, men vi var veldig gode venner. Vi ble uvenner og jeg ble kastet ut/flyttet ut derifra. Ja, jeg gjorde en feil der som jeg gjerne skulle gjort på en annen måte, men det førte til at alle havnet der de skulle. Da han kastet meg ut/jeg flyttet veldig frivillig valgte jeg å bo ilag med nåværende barnefar og en annen god venn siden jeg ikke hadde noen plass å bo akuratt da, og senere ble vi sammen så jeg ble værende.

 

En annen grunn er at han mener foreldrene mine ikke har gitt meg noen god oppvekst, noe som er så langt ifra sannheten som det kunne blitt! Og jeg har heller aldri antydet til det. Mine foreldre har vert utrolig flinke og gitt meg den beste oppveksten jeg noensinne kunne ønsket meg. De har gitt meg og lært meg alt jeg trenger, har aldri manglet noe. Og de har gitt meg en god oppdragelse som jeg er stolt av! De har også holdt meg i ørene når adhden ville rive meg løs. Jeg kan takke dem for alt jeg er i dag, og det er jeg utrolig glad for!

 

Den siste grunnen er at svigermor er utdannet regnskapsfører og hjelper oss med økonomien, istedenfor at vi skulle betalt for en regnskapsfører som normale folk gjør. Ikke at vi trenger hjelp, men det er gode råd hun kommer med, så hvorfor ikke når hun står der til vår disposisjon og elsker å hjelpe.

 

Og foresten pga min sexuelle angst. Det høres jo ut som en potensiell fare for barnet mitt..

 

Men da stemmer det jo ikke at det er blitt levert inn bekymringsmelding uten grunn, det er bare det at du ikke er enig i grunnlaget.

 

Så du mener at her er det gyldig grunn for å melde meg til barnevernet?

 

Nei, jeg sier han mener han har gyldig grunn, og disse grunnene har han oppgitt, og så lenge han mener at det finnes indisier som gir grunnlag for bekymring, SKAL han videreformidle dette til barnevernet. Det er ikke noe han kan velge bort om han skulle ønske det.

 

Ja og det skremmer meg at han kan trekke slike konklusjoner ut av det jeg har fortalt ham. Og at han føler det er grunnlag for å melde meg, for det er det nemlig ikke. Da er det noe som ikke helt stemmer her.

 

Da blir jeg meld til barnevernet og masse resurser blir brukt på meg, som de kunne brukt på folk som faktisk trenger det. Og i verste fall kan dette ødelegge hele min familie, og det fordi legen min lyger til barnevernet. Skal jeg bare nikke og si ja da liksom? Fordi han er lege og er pliktet til å melde ifra? Han er ikke pliktet til å dikte opp historier for å sende barnevernet på folk. Hvordan kan vi stole på de som skal passe på oss om slike ting skjer? For det skjer oftere enn vi vet om.

[Marjoriee Dawes]

Han mener han må melde oss pga min turbulente (og helt normale) ungdomstid for mange mange år siden.

 

Pga. måten jeg og barnefar møttes:

[Lang historie krympet ned så godt jeg klarer]

Jeg hadde min egen leilighet, men var hele tiden hos X, og sov også der, så det ble dumt å betale for en plass jeg aldri var, så det ble til at jeg flyttet inn dit. Han var jeg aldri sammen med, men vi var veldig gode venner. Vi ble uvenner og jeg ble kastet ut/flyttet ut derifra. Ja, jeg gjorde en feil der som jeg gjerne skulle gjort på en annen måte, men det førte til at alle havnet der de skulle. Da han kastet meg ut/jeg flyttet veldig frivillig valgte jeg å bo ilag med nåværende barnefar og en annen god venn siden jeg ikke hadde noen plass å bo akuratt da, og senere ble vi sammen så jeg ble værende.

 

En annen grunn er at han mener foreldrene mine ikke har gitt meg noen god oppvekst, noe som er så langt ifra sannheten som det kunne blitt! Og jeg har heller aldri antydet til det. Mine foreldre har vert utrolig flinke og gitt meg den beste oppveksten jeg noensinne kunne ønsket meg. De har gitt meg og lært meg alt jeg trenger, har aldri manglet noe. Og de har gitt meg en god oppdragelse som jeg er stolt av! De har også holdt meg i ørene når adhden ville rive meg løs. Jeg kan takke dem for alt jeg er i dag, og det er jeg utrolig glad for!

 

Den siste grunnen er at svigermor er utdannet regnskapsfører og hjelper oss med økonomien, istedenfor at vi skulle betalt for en regnskapsfører som normale folk gjør. Ikke at vi trenger hjelp, men det er gode råd hun kommer med, så hvorfor ikke når hun står der til vår disposisjon og elsker å hjelpe.

 

Og foresten pga min sexuelle angst. Det høres jo ut som en potensiell fare for barnet mitt..

 

Men da stemmer det jo ikke at det er blitt levert inn bekymringsmelding uten grunn, det er bare det at du ikke er enig i grunnlaget.

 

Så du mener at her er det gyldig grunn for å melde meg til barnevernet?

 

Nei, jeg sier han mener han har gyldig grunn, og disse grunnene har han oppgitt, og så lenge han mener at det finnes indisier som gir grunnlag for bekymring, SKAL han videreformidle dette til barnevernet. Det er ikke noe han kan velge bort om han skulle ønske det.

 

Ja og det skremmer meg at han kan trekke slike konklusjoner ut av det jeg har fortalt ham. Og at han føler det er grunnlag for å melde meg, for det er det nemlig ikke. Da er det noe som ikke helt stemmer her.

 

Da blir jeg meld til barnevernet og masse resurser blir brukt på meg, som de kunne brukt på folk som faktisk trenger det. Og i verste fall kan dette ødelegge hele min familie, og det fordi legen min lyger til barnevernet. Skal jeg bare nikke og si ja da liksom? Fordi han er lege og er pliktet til å melde ifra? Han er ikke pliktet til å dikte opp historier for å sende barnevernet på folk. Hvordan kan vi stole på de som skal passe på oss om slike ting skjer? For det skjer oftere enn vi vet om.

 

Men hva med helsesøster, fastlegen din, og andre da? Barnevernet kommer jo til å ringe rundt for å ta en undersøkelse. Og hvis du f.eks har ett godt forhold til helsesøster, og dere har fått normal og bra oppfølging der, uten at noe har blitt påpekt så har dere jo godt grunnlag bare der.

 

Som de andre sier må du nesten bare slippe de inn på en kaffekopp med ett smil, fortelle hvordan du opplever ting, og svare på det de lurer på. Send meg pm hvis du vil høre mine historier om lignende hendelser HI :-)

[Anonym bruker]

Uff, dette bekymrer meg så alt for mye! Også barnefar.. Er ikke bare fryd og gammen med barnevernet, de kan vri på ting de også.. Dere må bare tro han har grunn til å melde meg, som anonym hadde jeg ikke hatt noe problemer med å innrømme det om det hadde vert en grunn. Jeg har god selvinnsikt, og det han sier er ikke sant.

Akuratt nå klarer jeg ikke å glede meg over gravidieteten engang, og DET er hva som er bekymringsverdig for barnet i magen

 

Skal jeg gå hele gravidieteten og være bekymret og la det gå utover barnet i magen, for så å bli sjekket av barnevernet 1 gang når barnet er født før de finner ut at det ikke trengs, det virker jo litt imot sin hensikt, gjør det ikke? Jeg vill gi mitt barn kun det beste, og dette er ikke bra.

 

Barnefar snakker på telefonen med sykologen nå, itilleg har jeg ordnet en avtale med meg, barnfar, svigerforeldre og mine foreldre før han ringer, så han forhåpentligvis (om ikke han har bestemt seg for at bildet han har inni hodet er sannheten) kan se at påstandene han kommer med ikke stemmer og at barnevernet er helt unødvendig for meg. Det er nok av barn der ute som skriker etter hjelp som barnevernet overser.

 

Jeg skal sammarbeide, men jeg har vell lov å forklare at det han sier ikke er sant, og gi dem min versjon av saken? Eller vil de bare tenke at jeg prøver å skjule sannheten og skylde på at legen ikke kan jobben sin? Må jeg skjule det som er sannhet og lyge for at ting skal gå bra, er det slik verden fungerer i dag?

Ut i fra måten du skriver på her og det du skriver virker det som du er veldig ung og umoden. Du har blandet inn foreldrene dine?

[gravid me nr 8 :-)]

visst du mener at psykologen din ikke har noe på deg å at alt han kommer med er løgn så ville jeg ikke bekymret meg i d hele tatt..d er jo bare til å sammarbeide med barnevernet å ta i mot di,skaff deg en advokat så fort som mulig å snakk me di om dette å di vil veilede deg videre du bør aldri stå alene mot noen uansett å d skal mye til før barnevernet faktisk tar drastiske tiltak til...

[Anonym bruker]

Gir psykologer ut medisiner mot adhd? Trodde fastlegen gjorde det jeg :S

 

Nei, det fastlegen har kompetanse innen for visse rammer, derav spesialisthenvisninger. Om man trenger behandling for ADHD, henvises man til en psykologspesialist (også kalt psykiater). Dette er en som har legeutdannelse og har spesialisert seg innen psykologi.

 

En psykologspesialist er da ikke det samme som en psykiater?

[Anonym bruker]

Ser flere skriver at du bare må finne deg i det, men det er ikke sant. Psykologer har regler å forholde seg til. Mange, inkludert psykologer, tror at det er bare å sende hvis de mener noen trenger hjelp, men juridisk er ikke det nok til å gå forbi taushetsplikten. Barnevernet oppfordrer helsepersonell til å heller sende melding en gang for mye enn en gang for lite, de vil gjerne ha melding om det meste, men det betyr ikke automatisk at man har hjemmel i lov til å sende melding.

 

For øvrig har han uansett ikke lov til å sende bekymringsmelding på et barn som enda ikke er født uten ditt samtykke. Vet ikke om jeg har misforstått, eller om det er sånn at det er dette som holder på å skje her.

 

Jeg vil anbefale å ta kontakt direkte med sjefen til psykologen og få et møte.

[Anonym bruker]

Dette må være en trolledame!

 

Det er da ingen som melder noen til barnevernet uten grunn!!!

 

Tull og vas!

[Anonym bruker]

1. IKKE ring psykologen og prøv å få ham til å endre mening. Dette kan bli brukt mot deg senere. De kan skylde på at du er hoppende gal og paranoid som holder på slik. Han kommer sannsynligvis ikke til å trekke tilbake anklagen. Bruk heller dine krefter på det som kommer. Og glem psykologen. Gå heller til noen andre. Har selv vært borti den typen psykolog. For ham var det ikke normalt at en mamma gråt. Grunn nok til bekymringsmelding (psykisk ustabil).

 

2. Vær ærlig, men ikke for ærlig. Fortell barnevernet om ting som kan styrke din sak, og ikke fortell om ting som ikke er relevant, iallefall ikke om det kan ødelegge for deg. (Min mann fortalte for eksempel barnevernet at jeg var selvskader før, noe jeg ikke synes er relevant, ettersom det var over flere år før vi fikk barn). Når barnevernet spurte om hvorfor jeg var deprimert, sa jeg bare som det var - jobbrelatert, men fikk god oppfølging av psykolog og arbeidsgiver. Trenger ikke å fortelle at jeg kunne gråte meg i søvn fordi jeg følte meg mislykket som ikke taklet jobben osv. Barnevernet trenger kun å vite om ting som er nødvendig i forhold til oppfølging av barn. Går din depresjon på bekostning av barna, kan det bety noe, hvis du skjønner. Om jeg hadde droppet å gi dem mat fordi jeg bare ville sove, ville det være relevant. At jeg har enkelte tunge kvelder er irrelevant. Barna blir godt ivaretatt.

 

3. Har funnet ut at bagasje er noe som ligger i fortiden. Best å ikke fortelle noen om det. Psykolog muligens, men ikke før etter at man stoler på at han ser deg som en skikket mor. Vet han det allerede, må du legge vekt på at det ligger i fortiden, og at det ikke plager deg lenger. Kun nåtiden gjelder. Forhåpentligvis er bv mer profesjonelle enn din psykolog.

 

4. Min mann har og ADHD. Han ble vurdert som en veldig god far, men fikk litt veiledning på enkelte punkter. Det tok en time. Så trakk bv seg ut av saken. For min del ble saken henlagt etter to møter - bv la vekt på at saken må ha bunnet i at psykologen må ha misforstått mye. Mange foreldre kan slite med ting uten at det går utover barna. Det er når barna får det vanskelig, barnevernet skal inn i bildet. Så pass på å vise bl.a helsestasjon, barnehage o.l at du er flink å følge opp barn, så skal det mye til for at de tar barna fra deg. Men de månedene som følger etter en bekymringsmelding er helt jævlige. Jeg ventet at de skulle komme å ta barna når som helst, turde nesten ikke å åpne døren.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Dette må være en trolledame!

 

Det er da ingen som melder noen til barnevernet uten grunn!!!

 

Tull og vas!

 

Forstod HI som at det var en grunn, men at hun mente at den ikke kunne være gyldig. Psykologen kan ha tolket ting hun har sagt på feil måte for eksempel, og kan derfor mene han har veldig god grunn. Men dette håper jeg det blir oppklaring i. HI får uansett anledning til å forsvare seg.

[Gjest sug lut]

Er det ikke pussig at alle som meldes mener det er grunnløst?

[Anonym bruker]

Er det ikke pussig at alle som meldes mener det er grunnløst?

 

Er vel litt pussig at det at flere blir meldt uten spesielt god grunn blir brukt som "bevis" på at det må være en god grunn likevel.

[Anonym bruker]

Er det ikke pussig at alle som meldes mener det er grunnløst?

 

 

Det er mange som blir meldt som ikke skulle være det, bare fordi personen som melder skulle være psykolog, lege, helsesøster eller barnehage ansatt for. eksempel betyr ikke at de selv er stabile og normale og klarer å se klart i situasjonen.

Spesielt blant de som jobber med psykisk syke er det dessverre mange merkelige individer som ikke burde jobbet med dette. Og som har sære meninger om hva som er rett og galt.

 

Ei venninne av meg som har slitt seg gjennom anoreksia blant annet som ung, ble kraftig deprimert og fikk medisiner mot dette som gjorde at hun gikk hurtig og mye opp i vekt, noe som igjen slet kraftig på henne.

Under en samtale med psykologen hun fikk utdelt hvor hun ba om å få prøve et annet merke ga psykologen henne beskjed om at ho fikk bare slutte å spise mat. Uten å spise noe ville ho ikke gå opp i vekt og siden hun hadde slitt med anoreksia tidligere hadde hun jo bevist at hun kunne klare det. (denne damen jobber ikke der lengre for å si det slik)

 

Jeg har selv gått i 6 mnd i terapi hos noen som brukte timene til å snakke om seg selv. Etter 6 mnd visste jeg alt om terapauten, personens mann, barn, hjem, svigerforeldre, mor , tante også videre. terapauten visste derimot minimalt om meg. (dette var mitt første møte med terapauter så jeg antok personen prøvde å roe meg ned å få meg til å åpne meg med å begynne med å prate om seg selv, men timene gikk og det fortsatte og jeg var så langt nede at jeg ikke orket å ta tak i et.

 

Når naboen min vurderte om de skulle vaksinere barnet sitt eller ikke og uttrykte til sin helsesøster at de var litt usikker hva de ønsket, så truet hun de med å melde de til barnevernet om de ikke valgte å vaksinere.

Samme damen truet høyt med å melde en mor til barnevernet i et fullt "venterom" da hun overhørte at denne moren si til en annen at hun skulle slutte å amme siden hun ikke fikk det til.

 

dette er bare noen av de episoder jeg har hørt om fra det ene eller andre holdet.

Om det finnes en god grunn eller ikke i hi sitt tilfelle er det jo ingen som kan vite egentlig. Men i dine øyne er man tydeligvis skyldig i å gjøre noe galt samme hva ..............

 

Men Hi så lenge du ikke har barn fra før men er gravid og du ikke gjør ting som skader barnet i magen (narkotika eller alkohol) så gir det han faktisk ikke lov til å gå fra taushetsplikten, og så lenge barnet har en far i bildet (virket slik her du skrev) som er der så skal det mye til at barnevernet gjør stort.

Skaff deg en annen psykolog og snakk med slik at du får den hjelpen du var der for å få.

Om han melder så ta møtet med barnevernet så rolig og avslappet og vær ærlig men som andre sier ingen behov å fortelle ting som ikke er relevant.

De er der for å hjelpe om de finner at du har et behov for hjelp.

Og prøv å legg dette bak deg så du ikke blir dyp (eventuelt dypere) deprimert og får resten av graviditeten ødelagt

[Cat.68]

Men akkurat HVA er det psykiatikern mener er bekymringsverdig. Hva er det han begrunner bekymringen med. Feil eller ikke?

Er det ADHD`n?

Hva legger HAN i at du hatt en vanskelig barndom?

Hva er det han mener er bekymringsverdig ifht at du budde med din eks, og etterpå nåværende barnefar? Han må jo sagt HVA han mener er bkymringen, lell om du mener den er feil.

[Iiiiik]

Gir psykologer ut medisiner mot adhd? Trodde fastlegen gjorde det jeg :S

 

Nei, det fastlegen har kompetanse innen for visse rammer, derav spesialisthenvisninger. Om man trenger behandling for ADHD, henvises man til en psykologspesialist (også kalt psykiater). Dette er en som har legeutdannelse og har spesialisert seg innen psykologi.

 

En psykologspesialist er da ikke det samme som en psykiater?

 

Nei, en psykologspesialist er en psykolog med videreutdanning og spesialisering. En psykiater er en lege med spesialisering i psykiske lidelser.

 

Psykologer (og annet helsepersonell) er pliktige til å melde bekymring til barneverntjenesten dersom de får mistanke om at barn ikke ivaretas godt nok eller dersom de frykter at barn kan komme til å lide overlast. Man kan til og med miste lisensen sin dersom man ikke følger opp dette. Det er imidlertid ikke det samme som at psykologers skjønn alltid er godt og at barneverntjenesten alltid følger opp bekymringsmeldinger fra psykologer med tiltak. Det er nok sånn som Juliea skriver, at en bekymringsmelding fra en psykolog kan komme til å veie tungt, man tror liksom at med en så lang utdannelse, så er skjønnet bedre.

 

Jeg tenker at psykologen her handler raskt og kanskje også på et litt tynt grunnlag. Én samtale med en klient er lite for å danne seg et inntrykk av fremtidig omsorgsevne. Det vil jeg tro at barneverntjenesten også vil stusse på. Hvis de velger å gå til undersøkelse på meldingen, vil de innhente informasjon fra dem som kjenner deg. De skal også innkalle deg til en samtale der innholdet i bekymringsmeldingen gjennomgås. Jeg vil anbefale deg å være mindre i forsvar enn det virker som i denne tråden, det kommer jo frem at det er ting i historien som kan tyde på at du tidligere har levd ustabilt. Det er bedre å erkjenne det, men samtidig understreke at du nå lever annerledes enn å påstå at han tyr til usannheter. Det høres ut som om det han har gjort, er å ta tak i noen enkeltheter og så lagd et annet bilde enn det du ville ha gjort.

[Gjest Antarctica]

Han mener han må melde oss pga min turbulente (og helt normale) ungdomstid for mange mange år siden.

 

Pga. måten jeg og barnefar møttes:

[Lang historie krympet ned så godt jeg klarer]

Jeg hadde min egen leilighet, men var hele tiden hos X, og sov også der, så det ble dumt å betale for en plass jeg aldri var, så det ble til at jeg flyttet inn dit. Han var jeg aldri sammen med, men vi var veldig gode venner. Vi ble uvenner og jeg ble kastet ut/flyttet ut derifra. Ja, jeg gjorde en feil der som jeg gjerne skulle gjort på en annen måte, men det førte til at alle havnet der de skulle. Da han kastet meg ut/jeg flyttet veldig frivillig valgte jeg å bo ilag med nåværende barnefar og en annen god venn siden jeg ikke hadde noen plass å bo akuratt da, og senere ble vi sammen så jeg ble værende.

 

En annen grunn er at han mener foreldrene mine ikke har gitt meg noen god oppvekst, noe som er så langt ifra sannheten som det kunne blitt! Og jeg har heller aldri antydet til det. Mine foreldre har vert utrolig flinke og gitt meg den beste oppveksten jeg noensinne kunne ønsket meg. De har gitt meg og lært meg alt jeg trenger, har aldri manglet noe. Og de har gitt meg en god oppdragelse som jeg er stolt av! De har også holdt meg i ørene når adhden ville rive meg løs. Jeg kan takke dem for alt jeg er i dag, og det er jeg utrolig glad for!

 

Den siste grunnen er at svigermor er utdannet regnskapsfører og hjelper oss med økonomien, istedenfor at vi skulle betalt for en regnskapsfører som normale folk gjør. Ikke at vi trenger hjelp, men det er gode råd hun kommer med, så hvorfor ikke når hun står der til vår disposisjon og elsker å hjelpe.

 

Og foresten pga min sexuelle angst. Det høres jo ut som en potensiell fare for barnet mitt..

 

Men da stemmer det jo ikke at det er blitt levert inn bekymringsmelding uten grunn, det er bare det at du ikke er enig i grunnlaget.

 

Så du mener at her er det gyldig grunn for å melde meg til barnevernet?

 

Nei, jeg sier han mener han har gyldig grunn, og disse grunnene har han oppgitt, og så lenge han mener at det finnes indisier som gir grunnlag for bekymring, SKAL han videreformidle dette til barnevernet. Det er ikke noe han kan velge bort om han skulle ønske det.

 

Ja og det skremmer meg at han kan trekke slike konklusjoner ut av det jeg har fortalt ham. Og at han føler det er grunnlag for å melde meg, for det er det nemlig ikke. Da er det noe som ikke helt stemmer her.

 

Da blir jeg meld til barnevernet og masse resurser blir brukt på meg, som de kunne brukt på folk som faktisk trenger det. Og i verste fall kan dette ødelegge hele min familie, og det fordi legen min lyger til barnevernet. Skal jeg bare nikke og si ja da liksom? Fordi han er lege og er pliktet til å melde ifra? Han er ikke pliktet til å dikte opp historier for å sende barnevernet på folk. Hvordan kan vi stole på de som skal passe på oss om slike ting skjer? For det skjer oftere enn vi vet om.

 

Legen lyger for å ødelegge for deg....???? Eh, sorry, men sånn lønner det seg i ALLE fall ikke å snakke... da framstår man som paranoid og ikke spesielt tilregnelig.

 

Dere som sitter og pisker opp stemningen om at barnevernet er ute etter å hente barn ut av familier og sette dem i fosterhjem: er dere klar over hvor mye det koster å sette i gang en omsorgsovertakelse? Hvor mye det koster for jurister osv? Og for selve fosterhjemmet...? Kommunene vil IKKE at det skal skje omsorgsovertakelser om de kan unngå det.

[Anonym bruker]

Uff, dette bekymrer meg så alt for mye! Også barnefar.. Er ikke bare fryd og gammen med barnevernet, de kan vri på ting de også.. Dere må bare tro han har grunn til å melde meg, som anonym hadde jeg ikke hatt noe problemer med å innrømme det om det hadde vert en grunn. Jeg har god selvinnsikt, og det han sier er ikke sant.

Akuratt nå klarer jeg ikke å glede meg over gravidieteten engang, og DET er hva som er bekymringsverdig for barnet i magen

 

Skal jeg gå hele gravidieteten og være bekymret og la det gå utover barnet i magen, for så å bli sjekket av barnevernet 1 gang når barnet er født før de finner ut at det ikke trengs, det virker jo litt imot sin hensikt, gjør det ikke? Jeg vill gi mitt barn kun det beste, og dette er ikke bra.

 

Barnefar snakker på telefonen med sykologen nå, itilleg har jeg ordnet en avtale med meg, barnfar, svigerforeldre og mine foreldre før han ringer, så han forhåpentligvis (om ikke han har bestemt seg for at bildet han har inni hodet er sannheten) kan se at påstandene han kommer med ikke stemmer og at barnevernet er helt unødvendig for meg. Det er nok av barn der ute som skriker etter hjelp som barnevernet overser.

 

Jeg skal sammarbeide, men jeg har vell lov å forklare at det han sier ikke er sant, og gi dem min versjon av saken? Eller vil de bare tenke at jeg prøver å skjule sannheten og skylde på at legen ikke kan jobben sin? Må jeg skjule det som er sannhet og lyge for at ting skal gå bra, er det slik verden fungerer i dag?

Ut i fra måten du skriver på her og det du skriver virker det som du er veldig ung og umoden. Du har blandet inn foreldrene dine?

 

Ung er jeg, men vill ikke si jeg er så veldig umoden. Kan forstå at du synes det, for igår var jeg helt utavmeg og kanskje litt ''panisk'' om jeg kan si det slik.. (Dessuten er det godt å kunne være anonym å bare få ut alt;) Jeg gjør hva som helst for mitt barn, kall det hva du vil, men jeg vil gjerne vise ham at barnevernet ikke er nødvendig, og at foreldrene mine stiller opp og ikke har gitt meg noen dårlig oppvekst. Dette var hans forslag.