Jeg er så dritta lei av psykisk syke!

[malingus]

theresebk, HI aner faktisk hva det vil si å være psykisk syk.

Hun vet kun hvordan det er å leve sammen med noen som er det.

Sikkert ille det. Kan tro det er slitsomt og frustrerende, men hun mangler fullstendig forståelse for hvorfor folk blir syke og hvorfor behandling kan være vanskelig. Hun har generelt vondt i viljen når det kommer til å forstå seg på den psykiske/mentale biten av mennesket.

Hun liker fysiske sykdommer som kan måles og påvises på en enkel måte. Det kan hun forstå. Hun kommer ikke til å skjønne før hun selv evt blir syk selv en dag. Ingen vits i å diskutere med henne. Hun skjønner ikke selv hva som er galt i å generalisere -bare les et av de siste innleggene hennes. Hun må jo få lov til det...

Vi forstår alle at du er lei de psykisk syke rundt deg og at du er lei av å lese om disse vanskelige problemene i aviser ol.

Men kom ikke å si at du er lei av alle -for du kjenner ikke alle. Alle er ikke like!

 

Dessuten HI, man behøver ikke være psykisk syk for å slite i perioder.

Jeg anser ikke meg selv som syk, det gjør heller ikke legen min. Men jeg får jævla tøffe perioder inn i mellom som gjør at jeg blir kjempedeprimert og får masse angst.

Jeg godtar heller ikke å havne i denne båsen din! Du har ingen rett til å sette noen i bås! Og nei, det er like ille å si at man er lei alle innvandrere og alle homofile (eller whatever). Det er dumt å generalisere. Skulle jeg sagt at alle menn er drittsekker bare fordi faren min og kjæresten min hadde vært det? De er ikke det altså, men bare et eksempel. Er alle menn like? Er alle homofile like? Alle innvandrere? Alle økonomer? Alle sykepleiere?

Skjønner du? Psykisk syke er ikke en gruppe som alle er like!

[Anonym bruker]

Det er ikke for ingenting at en pasient engang uttalte:

 

"Jeg skulle ønske at jeg hadde kreft i stedet. Det kunne jeg fortalt omgivelsene med løftet hode..."

 

 

[theresebk]

Nettopp. Dette viser kanskje at noen "psykisk syke" kan være mer reflekterte enn noen "psykisk friske"..

[♂ +♀=♂+ ♂+ ♀]

"De burde hatt en lapp i panna der det sto; tenk ikke på hva jeg kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for meg! :("

 

Min første innskytelse når jeg ser innlegget ditt, HI:

 

Har du tenkt over at det ofte er skyldfølelse som ligger i bunnen for suicidale tanker?

 

Har du tenkt over at det er suicidale tanker som fører til suicidale ønsker?

 

Har du tenkt over at det er suicidale ønsker som fører til suicidale planer?

 

Har du tenkt over at suicidale planer fører til at ca 600 mennesker forlater oss hvert år? (Trolig er det store mørketall i forhold til suicid)

 

Trenger vi å gi de som sliter enda en grunn til å ta sitt liv?

 

Når jeg leser videre i tråden:

 

Jeg forstår at du er lei, HI. Du må gjerne blåse ut her for min del. Jeg deler ditt ønske om et bedre tilbud til pårørende, og jeg tror ikke at noen her er uenige om at slike tiltak er nødvendig.

 

Likevel finner jeg deg avstumpet i forhold til en del av problemstillingene knyttet til de av oss som sliter med psykisk sykdom. Som med somatisk sykdom, finnes det ulike faktorer som påvirker utfallet av sykdommen, og prognosene er forskjellig avhengig av individet, lidelsen og alvorlighetsgraden. Jeg tror du egentlig er klar over dette, HI, og velger å tolke innlegget ditt som et produkt av metning for vanskelige problemstillinger. Du navigerer verden utifra ditt eget perspektiv, på samme måte som du belyser at mennesker som sliter gjør det. Enten du vil eller ei, så er det et likt utgangspunkt for alle.

 

Du sier at folk ikke vet hva det vil si å oppleve pårørendeperspektivet, uten at de har gjennomlevd det selv. Pendelen svinger begge veier og gjør at du derfor ikke forstår hvordan det er å være syk, før du har opplevd det selv.

 

Håper at trykket fra dine nærmeste avtar, og at dere alle får den hjelpen og forståelsen dere føler behov for.

 

Hilsen en som skjønner at frustrasjon noen ganger gjør at man tar hardere i enn man egentlig mente, og retter skytset mot den blinken som står nærmest. ;-)

[malingus]

Veldig godt innlegg Alltid anonym?

[Anonym bruker]

Ikke undervurder kunnskapen og forståelsen til en som er pårørende. Få har forøkt å sette seg så inn i hva som feiler sin venn/familiemedlem etc! Videre har få hørt så mye om nettopp deres sykdom som de som står dere nærmest. Tenk over det!

 

Jeg spår at dere nok går en noe annen fremtid i møte! En fremtid hvor det vil bli satt krav også, ikke bare vist forståelse og der allmenheten igjen blir tatt mer hensyn til! Ønsker dere det ikke må dere selv gjøre noe med det og dere selv.

 

Ha en forstatt fin kvelde! Denne tråden har blitt lang nok for min del. Jeg gidder ikke mer for denne gang, men lykke til fremover

 

HI

[theresebk]

Har alltid kjent på krav og faktisk litt press i fohold til å fungere normalt.

Har både fått forståelse og ikke fått forståelse. Allmenheten ville blitt tatt mer hensyn til dersom psykisk lidende ville blitt tatt hånd om av helsevesenet, og gitt riktig behandlig. Så på det siste punktet håper jeg du har rett i din spådom..

 

Ellers kom jeg over dette innlegget nå, og fikk meg en god latter. Se for dere en person med sosialangst og forfølgelsesvanvidd snike seg rundt å vaske grafitti!?

Smyge seg langs hekken for å levere post..?

En med tvangstanker og bakterieangst rydde i parkene?? Haha!

Bare noen morsomme bilder i hodet

 

 

"AMEN til HI!!!!!!

 

Noen burde ta bladet fra munnen å snakke om dette offentlig!!!

 

Mennesker som er psykisk syke tror verden går i akse rundt navlen deres. Alle som ikke forstår dem ihjel er uempatiske eller usympatiske. Av og til gjelder det å ha litt perspektiv. Stort sett gidder de jo ikke jobbe heller. Tror faktisk de fleste hadde blitt bedre om de hadde giddet å gjøre noe, jeg. Lediggang er rota til mye vondt. Akkurat som de blir bedre av å sitte hjemme og se på Days og Our Lives liksom.

 

De kunne gått med posten, vasket grafitti, ryddet i parkene osv. Det er faktisk mange oppgaver som må gjøres i et samfunn. Ta i et tak!! Kanskje dere glemmer navlen deres for en liten stund i hvert fall?

 

Ta tak i egen situasjon, hjelper ikke sitte på rompa og tro at verden skal forstå dere.

(...) "

 

[Cat.68]

Oisann, glemte du anonymknapen nå theresebk? Jeg likte deg bedre som sympatisk. ))

[Cat.68]

Forøvrig HI så har jeg ikke sagt med det ord om at du skal slå hånden av dine familjemedlemmer som sliter med psykisk sykdom. Det er jævlig langt mellom å slå hånden av noen og å lære seg å sette grenser for seg selv og sin egen familje slik at de ikke skal bli skadelidende. Og tro du meg jeg er smertlig klar over hva jeg snakker om.

 

Men JA psykisk syke bør få snabbere og i mange tilfeller bedre hjelp. JA de pårørende bør bli bedre tatt være på. JA det er lov å blåse ut damp og frustrasjon og ønske de som gjør livet vanskelig for en dit peppern gror MEN, det er styggt å generalisere en hel grupe mennesker som står langt utenfor din kjennskap, og med helt andre erfaringer innen det samme feltet som det du har.

 

Du har kunnskap om DIN situasjon ,og hvordan DU tolker den problemstilling som følge av den. Men du kjenner ikke MIN situasjon og kan derfor ikke si at jeg ikke har peiling fordi jeg ikke ser på tingene akkurat likt som deg.Du må slutte å generalisere.

 

Som pårørende blir man ofte skuvd langt bak, men NESTEN alle psykiske eller fysiske sykdommer har støtteorganisasjoner og intresseforeninger hvor man kan møte andre pårørende man kan dele tanker og erfaring med. Det finnes ofte kurser og selvhjelpsgrupper man kan delta i for å lære seg å holde en god balans mellom den/de syke og seg selv . Det er det jeg mener med å ta ansvar for seg selv, slik at man ikke selv blir syk pga at man lar seg selv bli alt for påvirket av den syke.

 

Lykke til hi,ser ut til at du trenger det.

[Anonym bruker]

Cat.68. Ironisk at du påpeker at HI kun kjenner sin egen situasjon. Hva gjør du? Alle her vet jo at du har psykiske problemer (du har sakt det selv) og jeg støtter HI i at dere ikke er stort opptatt av andre enn dere selv. Som HI hevder er det helt umulig å få deg til å innse dette! Og du skal være jævlig forsiktig med å ønske andre lykke til! Tatt i betraktning din egen situasjon...

[theresebk]

For å fjerne all evnt tvil (cat68, du skjønte det sikkert, men..), dette var ren og skjær selvironi og galgehumor, og et litt syrlig motangrep på forslaget om å gi psykisk syke disse jobbene.

 

Jeg har møtt mange med forskjellige diagnoser (joda, litt inn og ut på psykiatrisk i ungdomstida) og noe av det som berger mange av oss "gale" er at man har selvironi og klarer å se det humoristiske med f. eks. sosialangst, der man er livredd for dagligdagse ting som en uskyldig busstur.

 

 

Dette viser nok at mange er ganske oppegående og er fullstendig klar over sin tilstand. Så igjen, slutt og skjære alle over en kam.

[Anonym bruker]

Per her og nå, og ut fra min egen situasjon: (med forbehold om hvis, aber, etc) Enig med HI!

[malingus]

Så, fordi en har psykiske problemer kan en ikke tenke fornuftig og se utenfor seg selv? Og hvorfor kan en ikke ønske andre lykke til bare fordi en sliter selv? Høres ut som om du vurderer deg selv som bedre enn andre mennesker?

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Påstod aldri at det var synd på meg, sa du mangler empati. Du tror visst alt er enten eller du. Jeg ser meg selv helt fint, jeg har empati og omtanke for andre enn meg selv fordi om jeg er psykisk syk.

Så vi skal heller sitte å godta at friske mennesker slenger med leppa om oss uten å ha peiling? Joda,kos deg.

[Anonym bruker]

Har prøvd å lese gjennom en del av svarene her, men det var mange;)

 

Ser en rød tråd her; de som ikke forstår helt hva HI mener, ser ut til å slite psykisk selv. Kommer med lange svar osv. Og mener at HI ikke forstår, eller at HI tråkker på de osv.

 

Jeg ser veldig godt hva HI prøver å forklare, og det har ikke med å tråkke på psykisk syke. Det har med å være pårørende over lang, lang tid til de som sliter psykisk. Det er en enorm belastning og en får ikke den hjelpen en hadde trengt til å lære å takle det. En får heller ikke mye avlastning fra det, uten at en "rømmer" unna selv. Det skal mye til å klare å stå i det et helt liv uten å reagere. En MÅ som pårørende få synes det er vanskelig og slitsomt å skulle ta hensyn til noen som er "fritatt" fra å ta hensyn; de er jo syke må vite. Men OM de hadde villet, så hadde de likevel klart å ta litt mer hensyn til de nærmeste. At det krever mye av den syke, ja, det er forståelig. Men nødvendig, og faktisk riktig. Det er ikke riktig at de skal være fritatt.

 

Ser at noen sammenligner med kreft, og den påkjenningen det er for alle, både syk og pårørende. Men det mener jeg er feil. Kreft kan drepe i seg selv. Det gjør ikke psykisk sykdom. Ved kreft er en redd for døden på en helt annen måte, enn ved psykisk sykdom. Ved psykisk sykdom med suicidale tendenser ligger "trusselen" der hele tiden, og det er den sykes "valg" om det skjer eller ikke. Det er ikke sykdommen i seg selv som fører til døden, men et valg av den syke.

 

Og en som er psykisk syk er som regel selvsentrert. Psykisk sykdom sitter jo i "personligheten" og ikke i f eks foten. Det sier seg selv at dette gjør at personen endrer seg.

 

En venninne av meg har slitt hele sitt liv med det jeg vil si er svak psykisk sykdom. Og noe mer selvsentrert enn henne på dårlige dager, skal du lete lenge etter; kun snakk om seg selv og sine problemer, og alt er problemer. Nevner du noe om deg selv, så er hun for "trett" til å orke å snakke. Men så kan samtalen vri seg over på henne igjen, og da kan hun plutselig snakke i timevis igjen. Forstå det den som kan..... Og dette er som sagt en lett variant av psykisk syk.

 

Jeg har også en sønn som faller under psykiatrien når det gjelder diagnose, så jeg vet det fra det ståstedet også. Da er det faktisk forståelse for at pårørende trenger hjelp, avlastning og støtte. Fordi det er et barn, ser det ut til.

 

Det er ikke snakk om å tråkke på, eller ikke like. Det er snakk om at en som pårørende ikke ser ut til å ha lov til å være egoist i det å få lov å ta vare på seg selv, men at en hele tiden skal stille opp for den syke og glemme seg selv...... uten å få hjelp til å få det til på en god og riktig måte, og uten å ha rett til å skjerme seg selv fra det.

 

Å være pårørende er ikke det samme som å jobbe med det, eller å være syk selv. Jobber en med dette, så har en arbeidstid og mental avstand til det. Er en syk selv, så ser en ikke hvor mye det sliter på dem rundt. Og er en pårørende, så har en alt; hensyn til den syke, bekymringer for familiemedlemmet som er sykt, aldri fritid(verken mentalt eller praktisk), og ikke mental avstand. Det er dette en hadde trengt hjelp til å lære som pårørende; å holde en mental avstand for sin egen del, og å klare/tillate seg å holde avstand uten dårlig samvittighet. Det er for lett å bli sugd inn i sykdommen og den sykes behov, og plutselig sitter en der uten eget liv. Og velger en å bryte kontakten med den syke eller krever noe av den syke, så er en slem og forstår for lite.......

[Cat.68]

Psykisk syk, Tja jeg hadde en deppresjon som var vanskelig å ta knekken på fordi det hele tiden skjedde oss nye tragiske hendelser i livet.Deppresjonen kom forøvrig av at jeg gjorde tversimot det du sier. Jeg tenkte allt for mye på noen annen en meg selv. Men som du skjønner, en depresjon varer ikke evig, og som noen påpekte så har jeg måttet jobbe med meg selv, og hatt god hjelp underveis. Er 100% frisk nå, er tilbake i arbeidslivet og har lært meg å sette grenser slik at jeg ikke blir dratt med i dragsuget av den som trenger at jeg er oppegående, og kan hjelpe han å hjelpe seg selv.

 

Men for å kunna hjelpe noen må man første hjelpe seg selv. Det har jeg gjort.Derfor mener jeg jeg absolutt jar noe å bidra med i den her tråden anonyn 09.36. Hva bidrog du med?

 

Når jeg skriver at jeg har peiling skriver jeg utfra å være pårørende til en person med fysisk og psykisk lidelse (rusberoende/spykiatri). Så derfor mener jeg det er i min fulle rett å ønske noen som sliter lykke til i sin situasjon, og ønske de skal finne løsninger for å få det bedre.

[Cat.68]

Så du mener at psykisk sykdom ikke dreper?? Er vel ikke under noen annet diagnosebegrep det er så mange som tar livet av seg, og det er så absolutt ikke den sykes valg, Det er SYKDOMMEN som tar det valget for dem, akkurat som ved annen livstruende sykdom. Ingen VIL i utgangspunktet dø, men i et sykt sinn tenker man ikke rasjonellt og kan derfor ikke i samme grad som friske ta rasjonelle valg.så absolutt

 

 

Det er absolutt lov å bli lei som pårørende, det er lov å bli så lei at man skriker i innebygget frustrasjon også, MEN hjelper det??? Blir situasjonen bedre av det?? Kanskje for øyeblikket men så er man der igjen og som du sier lar seg bli oppslukt av de (den syke)

 

Det er det er derfor jeg mener man må stille krav til seg selv, Man må selv finne den ventilen man trenger for å stå oppegående i en pårørende rolle, fordi man kan ikke gjøre den syke frisk, man må sette grenser for seg selv og sin egen familje slik at den ikke blir lidende. Og som pårørende kan man faktisk stille krav til hjelpeapparatet også. Finnes det ingen støtte organisasjon feks kan man jo starte en selv.

 

Støtteapparat finnes som regel for alt, men man som regel finne dem selv. Det er forøvrig drittdårlig av hjelpeapparatet og glemme de pårørende. Men det er ikke den sykes feil, og en annen diskusjon egentlig.

 

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt hi!!

 

Det er i bunn og grunn opp til en selv og man må ta seg i nakken og gjøre noe med det og ikke sitte å sippe om hva som har skjedd før!

 

Det er utrolig mange som unnskylder ALT med at dem er psykisk syke!

 

Ja det er vanskelig men det er ingen som kan hjelpe hvis en ikke vil ha hjelp..

 

Det er veldig mange som setter skyhøye krav til alle rundt seg og venter på en superpille som kan gjøre dem friske med en gang! !

Men de har aldri krav til seg selv fordi de har det så fælt og alle må skjønne det og ikke forvente noe av dem for det blir så fælt for dem!

Det er alltid legen, psykologen, nav eller noen andre sin feil og aldri dems egen feil!

 

Mange virker som en gjeng med svake mennesker som må vokse opp og skjønne at livet er hva man gjør det til!

Ingen som kan leve det for deg og ja det er hardt!!

Det er det for alle.. men noen gjør noe med egen lykke og tenker på framtiden og ikke hva alle andre har gjort galt i fortiden..

 

Jeg mener ikke å si at alle psykisk syke er slik, men mange og jeg har det nært innpå meg fra mange kanter og nå er jeg også lei av mange dumme unnskyldninger og at det er alle andre sin feil og at alle andre skal ordne opp og det er bare klaging på alt!!

 

At dem ikke får penger er nav sin feil og klager på at stønadene ikke er høye nok..

Dem skylder på alt! Familie, venner, samfunnet er ikke tilrettelagt for dem. Leger og psykologer er aldri gode nok men mange gidder ikke en gang å prøve å følge et opplegg fordi dem har ikke tro på at det vil hjelpe uansett.. men få svarte prøv da!!

 

ble litt engasjert her.. sier igjen at jeg mener ikke at alle er slik men mange.. Dette er noe jeg har skjønt etter maaange år med å prøve og forstå og støtte og være der til alle døgnets tider.

Jeg har brukt myye av min tid til ingen nytte.. for det er ingenting som hjelper hvis dem ikke er villige til å prøve og det er det mange som ikke er.. man må ville det selv..men dem har alltid en unnskyldning på alt!

Tror mange havner inn i en ond sirkel som er vanskelig å komme ut av fordi til slutt så stiller dem ingen krav til seg selv..

 

Selvfølgelig er det ingen som er psykisk syke som kjenner seg igjen i dette og jeg er sikkert et helt forferdelig menneske som kan mene dette..

Men flere som har kommet seg ut av dette og blitt friske sier at det stemmer! At de var utrolig egoistiske og innrømmer det nå

 

Det er jo mange forskjellige lidelser og de jeg har vært mest borti er depresjoner, biopolar, angst og posttraumatisk stresssyndrom...

Jeg mener ikke å ta alle under en kam..

 

dagens utblåsning

[Anonym bruker]

Godt skrevet. Og det beskriver utrolig godt mine opplevelser som pårørende, venn og kollega.

 

Jeg har lest gjennom hele denne tråden, og det var påfallende at de som ikke klarte å se HI's side i saken var de samme som står med begge beina på den andre siden. Som hyler over manglende empati hos HI, men som ikke evner å se at de samtidig ikke har empati med henne og hennes situasjon.

[Anonym bruker]

Det jeg mente(som jo ikke ble forstått) er at selve sykdommen ikke er dødelig, men at det er den syke som tar et valg om å avslutte. Det er ikke som kreft, hvor en ønsker å leve og kjemper, men hvor sykdommen dreper kroppen. Hos mentalt syke er det ikke sykdommen i seg selv som er dødelig slik kreft er.

 

Og for mange pårørende er det ikke lett å sette de grensene for seg selv, selv med Organisasjoner. En får ikke støtte i det daglige av dem, men kun råd. Og av og til blir en så sliten og lei av det hele at en orker ikke holde grensen oppe. Og de grensene er mye vanskeligere å holde, når det er familie en er glad i det gjelder.

 

Og hvorfor er det alltid alle andre som skal kjempe? Hvorfor er den syke mye fritatt fra det? Hvorfor kan en ikke forvente av den syke at han/hun tar hensyn? Hva er det som gjør at de er fritatt? Jeg tror mye bunner i misforstått "syns synd på"-tanker, og redselen for å tråkke feil når det kommer til psykisk syke. Det er litt tabu enda med psykisk sykdom. Og følelsen kan lett komme at hvis en stille krav, så kan det gå helt gale veien. Dette mener jeg også er misforstått omsorg; den syke har selv ansvar, ikke bare alle rundt.

 

Jeg vet med hun venninnen min at hun faktisk venter at dette skal fikse seg av noe utenfor henne selv. "bare jeg finner en mann, så blir jeg lykkelig og alt blir bra", "Jeg vil ikke gå til psykolog, for det hjelper ikke", "jeg vil ikke ha medisin, for da blir humøret mitt så flatt". Ja, men alle andre skal tåle opp og nedturer, og ikke kunne foreslå tiltak til bedring. Men bare tåle at personen ikke vil høre sitt eget beste, men bare vil velte seg i plagene, og klager over dem samtidig.

[malingus]

Du siste anonym her, poenget her er vel at alle skjønner HI sitt poeng.

Men måten hun generaliserer og skriver på gjør henne latterlig.

Hvis hun hadde holdt seg til å skrive om de tilfellene hun selv hadde vært borti, så hadde det vært greit nok. Du ser ihvertfall at man ikke kan generak\lisere og si at ALLE er sånn!

Det at man blir egosentrisk er dessverre en del av sykdommen. Noe den syke gjerne skulle vært foruten.

Det er greit å bli lei av og til, men hva med å slutte å gi mer dårlig samvittighet til de som allerede sliter med det? Hva godt kommer ut av å gi folk skyldfølelse? Som igjen kan føre til suicidale tanker og i værste fall suicid? Og enda mer "hodebry" for deg?

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Kan lett se at det blir slitsomt i noen tilfeller å være pårørende til psykisk syke, er ikke det som er greia. Det er måten HI skriver på, det er ikke gitt at alle psykisk syke er slik hun framstiller det.

Hun vil jo forøvrig ikke innrømme at hun har driti litt på draget og derfor skriver hun istedet at hun forlater tråden fordi den er blitt for lang.

 

[Anonym bruker]

Hvorfor skal ikke de som er syke, kunne høre at det er belastende å være pårørende? Hvorfor skal pårørende gå på eggeskall og være overforsiktige med den syke? Hva med om den syke selv grep fatt i sin situasjon og viste omverdenen at han/hun jobbet med problemet?

 

Jeg har selv hatt psykiske "små" problemer. Og kan med hånden på hjertet si at jeg ikke belastet mine omgivelser med det. Og jeg jobbet med det hele tiden, brukte teknikker jeg lærte. Og SØKTE teknikker og hjelp aktivt. Helt fra jeg fant ut hva det var som var galt. Det er ikke lett, men med tid og vilje så går det.

 

Ikke at de med de tyngste diagnosene har det like lett som jeg sikkert hadde det, men de MÅ faktisk stilles litt til veggs, når det kommer til å ville ha hjelp, og å motta den.

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Du ene anonym hær, jeg kan kjenne meg igjen i mye av det, fra den tiden jeg slet som verst som tenåring, alt var alle andres feil og ingen vits i å prøve noe fordi det ville ikke hjelpe. Men, den perioden av det gikk over og hjelp tok jeg imot. Jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg på den tiden bare brydde meg om meg selv og faktisk ikke hadde noen evne til empati. Visste dere at mange aldri blir helt friske? Mange blir tilnærmet frisk, men noe av det vil alltid sitte i.

[Anonym bruker]

Ja, men problemet er jo at det ikke ser ut til at det er noen nevneverdig dårlig samvittighet som plager den psykisk syke. De oppfører seg gjerne egosentrisk med den største selvfølgelighet, og mener de har rett til det. Og spiller - som deg - på pårørendes dårlige samvittighet og redsel for å gjøre ting verre.

 

"Hva godt kommer ut av å gi folk skyldfølelse? Som igjen kan føre til suicidale tanker og i værste fall suicid?" = ikke klag på meg, ikke mas på meg, ikke si hvordan du har det, ikke si at du sliter, for det kan det hende jeg blir verre av ... Det er akkurat den formen for følelsesmessig utpressing jeg opplever fra psykisk syke i min nærhet, og som gjør at "vi som står på utsiden" opplever "dere" som uhyre selventrerte og egosentriske.