Jeg er så dritta lei av psykisk syke!

[Gjest Tale30]

Når jeg sier det med å leve sammen med en psykisk syk mor må jeg tilføye at det også kommer an på i hvilken grad vedkommede er psykisk syk. Mange mennesker med psykisk sykdom kan klare ansvarsrollen på en utmerket måte, men så finns det jo da diagnoser som dessverre ikke er forenelig med det å ha barn.

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Jo takk, og vi er lei av mennesker som deg HI, jeg er nesten fristet til å si at det burde vært skuddpremie på folk med slike holdninger, men siden jeg i min "syke" verden innehar mer empati enn hva du har sier jeg heller god bedring og lykke til den dagen DU kanskje er en av de psykisk syke, for det kan faktisk skje alle, enn det....

[Anonym bruker]

De aller, aller fleste får en knekk på psyken, HI..

 

Det er "psykisk sykt" å ha fks kjærlighetssorg, eller å sørge over tapet av et menneske når man har mistet noen i dødsfall også.

Visste du det, HI?

 

Så du slipper ikke unna selv heller.

 

 

[Anonym bruker]

Oi, med så mange psykisk syke i familien, så har du det i genene, HI, og overfører sikkert noe av det til ungene dine, om du har barn. Eller har det i deg selv, men vet det ikke.

[Anonym bruker]

Mye mulig, men nå har oppvekstvilkår en god del å si også og mine barn lider på ingen måte noen nød. Videre har jeg en jobb som gjør at jeg faktisk må være psykisk stabil (noe som følges med på og kontrolleres), så jeg er i grunnen ikke så veldig redd

 

HI

[Anonym bruker]

Det der blir jo bare for dumt! Snakker ikke om noen som har en forbigående sorg av fullstendig forståelige årsaker.

 

HI

[Anonym bruker]

Ja, det er som jeg har sakt tidligere fullstendig umulig å diskutere dette med psykisk syke! Det ENESTE argumentet dere kommer med er at det er synn på dere og at ALLE andre mangler empati om de tør å uttale seg noe annet.

Jeg håper en dag du blir frisk nok til å se deg selv bedre!

 

HI

[malingus]

Hvis du vil bli tatt seriøst her HI, bør du forandre måten du skriver på.

Dessuten heter det SYND på, ikke SYNN på!

Du skriver på en særdeles krass og frekk måte. Bare det å neve alle psykisk syke som de og dere! Og er du lege forresten? Siden du setter diagnose på oss her?

Det er helt klart at det er viktig med støttegrupper for pårørende og at det bør informeres bedre om at det faktisk fins. Men sånn er det jo med nesten alle tilbud. Man må finne ut av ting selv.

Og det er absolutt lov til å bli frustrert og lei og få ut litt damp.

Men det dreier seg om måten man sier ting på!

Du bryr deg overhodet ikke om at andre kanskje blir såret av det du skriver, gjør du vel?

Det å si at alle psykisk syke bør ta seg sammen og se på hvordan de "plager" omgivelsene, eller hva du nå skrev, vitner om ren idioti og uvitenhet fra din side.

Og du, hvorfor kan man ikke sammenligne psykisk og fysisk sykdom? Du må begrunne hvorfor det ikke går. Holder ikke å bare si at det går ikke! Da blir du ikke tatt på alvor. Men jeg begynner jo å forstå at hele innlegget bare er en vits!

Forskjellen er bare at noen har vondt i kroppen, andre i sjela.

Det er det samme som å si at, greit nok at kreftpasienter har smerter, men de kan vel for faen holde kjeft om det og konsentere seg om andre! Da går sikkert smertene over! Idiot!

Og du, selv om noen halvkjendiser står fram og sier at de ble "utbrent" på jobben eller "møtte veggen" betyr det ikke at de som virkelig sliter tør stå fram. Det er ikke en person her bortsett fra meg HI, som har stått fram med nick og sagt at de sliter psykisk. Er jo anonymt det og men... Ingen! Skjønner du?

Det er fortsatt tabu å slite psykisk. Takket være tomskaller som deg!

Er det rart folk er redde for å si noe? Jeg får jo faktisk slengt i trynet her at jeg er en pest og en plage for folk rundt meg og at plagene mine ikke er reelle (siden du mener det bare er å begynne å jobbe og slutte å synes synd på seg selv!). For øvrig er jeg i jobb!

Selv om flere i din familie er psykisk syke/sliter psykisk, vet du ikke noe om hele "gruppen" psykisk syke! De menneskene jeg kjenner som sliter psykisk, er også de menneskene jeg kjenner som bryr seg mest om andre mennesker, bekymrer seg og stiller opp så langt de klarer!

Derimot er det mange jeg har møtt som ikke har hatt særlig store problemer i livet som ikke aner hva de skal si eller gjøre hvis andre sliter! Som ikke greier å vise empati!

 

Så slutt å slenge dritt, før du driter deg ut enda mer!

[Gjest Tale30]

Veldig bra skrevet Malingus!

 

Dessuten, angående det med støttegrupper for pårørende og vanskeligheten med å få hjelp som pårørende. Det er helt tragisk at det skal være så vanskelig å få hjelp. Men det er fryktelig vanskelig å komme inn i behandlingsapparatet som psykisk syk også. Mange må derfor benytte seg av sitt sosiale nettverk for å lufte ut. Et sosialt nettverk som minsker etterhvert som tiden går uten at den syke får behandling.

[malingus]

Kunne ikke sagt det bedre selv Tale30!

Kjenner jeg ble skikkelig provosert av denne dama!

Vet jeg ikke burde bry meg om det, men det koker litt, ja!

[Anonym bruker]

Vet du, jeg forstår din frustrasjon veldig godt jeg.. Jeg har selv en psykisk syk pappa som nekter å la seg behandle, ingen utenfor husets fire vegger kan vite noe om hvor tøft det har vært for resten av familien til tider.

 

Jeg har også opplevd en psykisk knekk selv da jeg fikk en svangerskapsdepresjon, fremdeles 5 år etter er jeg full av beundring og takknemlighet overfor partneren min som holdt ut med meg det året, og ikke minst tok sjansen på å få enda flere barn med meg.

 

Jeg er enig i at man ikke kan sammeligne midlertidige psykiske plager pga f.eks sorg, utbrenthet eller svangerskap med en livsvarig psykisk diagnose. Alle kan takle sykdom i perioder, men å leve med noen som du vet aldri vil bli frisk er tøft!

 

Heldigvis har min pappa fått 5 barn som alle er friske, så vi er mange om å dele på belastningen ved sykdommen hans, for selv om vi har vondt av han og vet det er sykdommen sin skyld kjenner jeg ingen som er mer krevende og selvsentrert enn den mannen. Selv da det ene barnebarnet hans var lagt inn på sykehuset i 6 uker og svevde mellom liv og død var det han det var synd på, han spurte ikke etter ungen engang. Ingen som ikke har opplevd noe sånt fra sin far kan sette seg inn i hvordan det er og føles.

 

Så jeg skjønner at du må rase litt og få ut litt frustrasjon, for det er ikke lett å være pårørende til en psykisk syk person. Selv om man selvfølgelig ikke kan skjære alle under en kam, ingen psykisk syke er like, og det finnes et utall av forskjellige diagnoser der også. Du var nok litt krass i uttallelsene dine, så du tråkket noen ufortjent på tærne, men jeg forstår deg og meningen med innlegget.

[Anonym bruker]

Huff da, her er man ute å kaster sten i glasshus igjen ser jeg... Dersom du mener jeg er frekk bør du virkelig lese igjennom innlegget ditt en gang til! MEN du har vel sikkert MYE større grunn til å være sint og oppfarende enn hva jeg har, eller hva?

 

Jeg har ALDRI skrevet at man bare skal begynne å jobbe og slutte å synes SYND (så forstår du hva jeg mener også?) på seg selv! Her blander du.

 

Nei, det blir som jeg har hevdet tidligere! Å diskutere dette med psykisk syke går ikke! De ser dessverre ikke seg selv slik de egentlig er. Og husk nå på at jeg ikke har stilt en diagnose! Det er du som skriver selv at du er syk...

 

HI

[Anonym bruker]

Ja og denne var forresten til malingus.

HI

[Anonym bruker]

Enig med deg HI!!

 

Min løsning er å dumpe de og la noen andre ta jobben. Feigt kanskje, men jeg orker ikke det selvsentrerte gnålet!

[malingus]

Men anonym, da er du vel like selvsentrert selv?

[Anonym bruker]

Jeg syns det blir litt for enkelt å si at alle som er psykisk syke bare bryr seg om seg selv.

Ja, jeg vet at det er mange som gjør det, men jeg kjenner også mange som setter seg selv til side å prøver å støtte andre så godt det er mulig å har sine egne følelser for seg selv, selom ikke det alltid er det beste når man har en diagnose selv som går på det psykiske.

 

 

[malingus]

HI, du skriver kanskje ikke ting rett ut, men det er tydelig hva du mener! Jeg mener at du har skrevet til andre at de er psykisk syke -noe du ikke kan vite noe somhelst om! Du skal være forsiktig med å si sånt!

Ser du ikke at måten du skriver på er veldig krass?

Jeg blir provosert av deg, derfor sarer jeg med samme mynt. Like barnslig som deg kanskje men...

Og du svarer fremdeles ikke på HVORFOR man ikke kan sammenligne fysisk og psykisk sykdom?

Hvorfor er det lettere å være pårørende til en som har kreft?

Faren til samboeren min hadde kreft i 20 år, og jeg skal bare fortelle deg at det ikke var lett for hverken han, broren eller mora!

Og igjen, det er lov å bli frustrert, men tenk litt igjennom måten du sier ting på! Heldigvis er jeg hardhudet og tåler mye, men det er det ikke alle som er!

Alle skjønner poenget ditt HI, og ingen sier du tar feil, men ordlegg deg anderledes! Høres ut som at du bærer et veldig nag til alle som sliter psykisk og at du tror det er en ensartet gruppe!

 

[Anonym bruker]

Jeg bærer ikke nag til noen, jeg sier bare jeg er dritta lei psykisk syke!

 

Mye mulig jeg er krass, men lar man seg provosere må det da bety at jeg faktisk er inne på noe også eller hva?

 

Det er faktisk veldig mye enklere å forstå at en kreftsyk er selvsentrert og syk i psyken enn at en er psykisk syk pga ....? De færreste jeg kjenner vet selv hvorfor de er blitt slik. Det virker som om når de begynner å forklare innser selv hvor "svak" forklaringen er. Alternativt vil de ikke si det, MEN uansett forventer de faktisk at andre skal forstå de uansett....

 

At du velger å lese mellom linjene, får bli ditt problem. Jeg står ved at psykisk syke er belastende for omgivelsene og at det bør rettes mer fokus på dette i samfunnet og at jeg for min del er dritta lei!

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg så altfor godt HI...

 

Jeg har levd med en psykisk syk far i alle år. Han er så selvsentrert og empatiløs som det går an. Jada han er nok syk og det er sikkert derfpr han er slik, men for to år siden orket jeg ikke mer. Jeg fortalte ham at jeg ikke orket å ha ham i llivet mitt mer. jeg vet det er hjerterått, men jeg måtte velge meg selv og min familie fremfor ham. Holdt på å bli gal selv..

 

Han sendte meg meldinger om at han holdt på å dø og at han kom til å ta selvmord. Jeg satte himmel og jord i bevegelse og da vi fant ham, forsto han ikke hvorfor i alle dager vi reagerte så voldsomt, Han hadde jo ikke ment det.. Han var ikke kapabel til å høre at andre kanskje hadde det litt tøft. Da barnet mitt ble alvorlig sykt, klagde han sin nød over hvor stressende denne situasjonen var for ham. Han ringte til hele verden som gadd å høre på ham for å fortelle hvor fælt HAN hadde det siden MIN datter var syk. Ikke en eneste gang spurte han hvordan det gikke med meg eller min datter.

 

Det er bare meg, meg, meg og atter meg for ham.. Nå har jeg det myyyye bedre., Jeg tenker lite på ham Han lever sitt syke/psyke liv, mens jeg har det godt sammen med mi familie. Mine yngste barn vet ikke hevm han er og det er helt greit for meg...

 

Og det tristete er nok at jeg ikke kjenner at jeg er glad i ham lenger. Jeg har en slagr plliktfølelse i fohold til ham Jeg håper jo at han har det bra, men jeg klarer ikke kjenne på en kjærlig pappa-tanke i forhold til ham og jeg prøver aldri så hardt!!!! Det gikk rett og slett tomt for følelser.. For det gikk faktisk an..

[Gjest Tale30]

Veldig bra igjen Malingus.

 

HI:

Jeg forstår som sagt tidligere sagt ditt ståsted med tanke på hva du gjennomlever, men du fremstår veldig lite forståelsesfull for andres situasjon egentlig. Psykisk syke kan ikke nevnes som en gruppe. Det er den største feilen du gjør her. Du kan for eksempel si at du er dritlei av de psykisk syke i ditt liv. Det du sier om at du må være inne på noe fordi folk lar seg provosere er jeg ikke med på. Folk lar seg provosere fordi du tar hendelser i ditt liv og overfører det til en hel gruppe som består av en brokade av diagnoser som ikke kan sammenliknes.

 

Det jeg syns er vanskelig å forstå er hvordan noen som har levd så lenge med mennesker tett innpå seg som er svært psykisk syke kan si at det er enklere å forstå at en kreftsyk er selvsentrert enn en som sliter med psyken. Du må vel ha sett fra tribuneplass hvor vondt de rundt deg har det? Så er det vel ingen som betviler at det å leve sammen med psykisk syke er nedbrytende for de pårørende.

[Anonym bruker]

Huff så trist! Hjerteskjærende historie synes jeg Håper din datter er frisk igjen forøvrig.

 

Ja, sant. Det er slitsomt og det bør finnes hjelp/støtte/forståelse for oss også. Håper på mer fokus på denne problematikken jeg da, men det spørs vel.... Kun vi som har stått/står planta i det med begge bena som fatter hva vi prater om

 

HI

[Anonym bruker]

Mulig det, men jeg vil ikke la de ødelegge mitt liv.

[Anonym bruker]

Det var dette med å ha en grunn for å bli syk da vet du Tale30. Og det med å ha en grunn for ikke å bli frisk igjen. Er man kreftsyk er grunnen der. Ser du virkelig ikke det?

 

Selv om jeg legger ut mine nærmeste med problemer her, betyr da vel ikke det at jeg kjenner personlig og også kjenner til mange flere som er psykisk syke? Fellesnevneren for de alle er at de er veldig selvsentrerte! Mulig det finnes unntak, men jeg lurer fælt på hvor disse finnes...!?!? Om de finnes!

 

Jeg ser folk med psykisk sykdom har det vondt jeg, men gir det dem rett til å slite ut andre med sin oppførsel i år ut og år inn? NEI, vil jeg si!

[Anonym bruker]

Dette var HI igjen da

 

 

HI

[Gjest Tale30]

HI (jeg regner med at det var du som svarte meg)

 

Nei, jeg mener ikke at de psykisk syke skal slite ut sine nærmeste. Det er i svært mange tilfeller et resultat av store hull i psykiatrien. Det er vel ingen som tviholder på sykdommen sin?