Overreagerte jeg? (avlyst bursdagsselskap)

[Anonym bruker]

26 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nå har jeg fått snakket med henne og sagt at vi kan feire bursdagen hennes om en uke under forutsetning om at hun "holder seg på matta" hele uka. Hun var lei seg, men forstod det. Så vi har "flyttet" bursdagsfeiringen hennes til neste fredag. Hun har snakket med venninnene sine (3 stk som hun inviterte), og de synes det var greit å flytte feiringen. Så får vi heller se hvordan vi kan forbedre dynamikken i forholdet oss to imellom generelt. 

Takk for alle svar. TS.

Anonymkode: 9aff2...6e9

Så bra. Godt håndtert 😊

Anonymkode: d48fa...ccd

[Anonym bruker]

Ser du har snakket med henne og at hun skal få en ny feiring neste uke, men svarer likevel. Jeg mener du overreagerte fordi dette dreide seg om bursdag, som skjer en gang i året. Men det er ikke så viktig.

Det jeg mener ER viktig, det er at du kontakter administrator for denne siden og trygler dem om å slette hele denne tråden, Hi!!!

Du har lagt ut så enormt mye informasjon her at det er veldig lett gjenkjennelig, for jenta di, for hennes venninner som skulle i bursdagen, for deres klassevenner, for din datters treningsvenner, for dine andre barn og trolig flere av deres venner også.

Til @Admin - denne tråden bør slettes pga. det er altfor lett å identifisere barnet og barna som er involvert i denne historien! Barn har rett til særskilt vern, og det gis ikke hvis denne tråden får stå.

Jeg vet ikke hva som er problemet til din datter og deg, HI, men det er ikke bare henne, det er dere begge to.

Et eller annet sted skriver du at du ikke forstå hvorfor hun ev. skal reagere nå, tre år etter at ny stefar kom inn i bildet, spesielt siden han har vært et positivt tilskudd i familien.

Her er hva jeg leser av historien din: (har ikke svart tidligere i tråden)

Fakta er at dette er en jente som mistet sin far som spedbarn. Det trenger ikke være veldig traumatisk og hverken jeg, andre i tråden... eller du (tror jeg) vet hvor mye eller lite dette påvirker henne. Ikke bare mistet hun sin biologiske far, men hun har heller ikke hans foreldre, sine besteforeldre i live, og onkel/tante vil ikke ha med henne å gjøre. Faktum er da at hun har lite å gå på for å bli kjent med sin farsslekt, hvilke ting hun har arvet av egenskaper fra den siden. Det at onkel/tante ikke vil ha med henne å gjøre er jo en form for avvisning. For noen vil det ikke bety noe, de vil kunne heve seg over det og se at det ikke har med dem selv å gjøre, men kun sier noe om de som ikke vil ha kontakt - for andre kan det gi større eller mindre problemer. Hvor din datter står i det, det er det ikke sikkert hun vet selv en gang.

Fra hun var 2-8 år hadde hun en stefar. Så ble det brudd mellom deg og ham, og mens hennes småsøsken fortsetter samvær og kontakt med sin far, så "mistet" hun den eneste som frem til da hadde fungert som far for henne. Og det er viktige barneår.

Tre år senere, for tre år siden, fikk hun en ny stefar. Heldigvis virker det som om det er en mann som stiller opp og at kontakten mellom dem er god. Det betyr ikke at hun tør å knytte seg til ham på ordentlig. Kanskje gjør hun det, kanskje gjør hun det ikke, kanskje vet hun det ikke selv. Men hennes erfaring er at fedre og stefedre forsvinner. Noen vil greie å legge fortiden bak seg, andre vil ikke gjøre det, andre er ikke en gang bevisst de følelsesprosessene de kan ha gående rundt slike opplevelser.

Du har vært det eneste stabile i hennes liv. Du sier at noe skjedde for ti år siden, noe som gjorde at det stod om liv. Da var hun gammel nok til å forstå at noe alvorlig skjedde. Nå er du sykemeldt. Dette året har vært preget av korona og alt rundt det, det har preget alles liv, det har vært mye snakk om risiko og død. Har du noengang vurdert om hun er redd for å miste deg? Hun var bare litt over 13 år da det for alvor ble snakk om koronaen. Har du f.eks. lagt noen planer for hva som skjer med barna hvis du skulle gå bort? Vet hun at hun har noen som vil ta vare på henne om du går bort? Sier ikke at dere bør ha stort fokus på dette, for det i seg selv kan skape en frykt. Småsøsknene har sin far om du skulle bli borte. Hvem har hun?

I tillegg forstår jeg at du har hatt mange utfordringer med at eldste har hatt utfordringer med mobbing og annet, og en av de yngste har hatt utfordringer med en diagnose. Uansett er dette ting som også påvirker både deg og ditt fokus og overskudd, og også henne. Hun har blitt den midt imellom disse to med problemer. Og hun har vært den som "takler alt", hun oppfører seg i alle andre situasjoner, hun gjør det bra på skolen, hun gjør det bra på trening, hun er positiv og har venner, hun har hatt et godt forhold til sine småsøsken. Hun var den "enkle". Nå har hun kommet i den verste hormonalderen, og plutselig er hun ikke den "enkle" lenger.

Kanskje har du også, bevisst eller ubevisst, pga. mye av dette også overkompensert med å "hjelpe" henne for mye med f.eks. slike småting som det å vaske treningsklær osv.? Med det kan du ha gjort dere begge to en bjørnetjeneste, for det blir ekstra belastning på deg, det oppstår konflikter når det ikke skjer slik hun ønsker det, og hun har ikke lært seg å ta ansvar for sine egne ting og å planlegge fremover.

Jeg leser ut fra alt dette en jente som trenger hjelp til å finne sin plass, som kanskje ikke helt vet hvor hun står, som kanskje ikke forstår sine egne følelser, som kanskje er redd for å miste sitt eneste faste punkt i livet - deg, HI. Så går hun på en konstant coktail av tenåringshormoner som gjør at hun trolig ikke helt kjenner igjen seg selv og egne reaksjonsmåter heller. Som andre påpeker, hun greier å oppføre seg ute, men sammen med deg, den trygge, da får alt dette utløp. Og da trenger både hun og du hjelp, for slik dere to fungerer nå, så fungerer det ikke bra nok.

Det er helt tydelig for meg at du også har gjort mye bra oppi alt dette! Og nettopp derfor tror jeg dere har et godt utgangspunkt for å rette opp i det som har gjort at dere nå har kommet skjevt ut det siste året. Men det er helt avgjørende at dere nå får hjelp til å finne ut av det. Hjelp til å nøste opp i hva som egentlig er problemet deres. Tenåringshormoner er ikke noe frikort for å oppføre seg dårlig, men slik jeg leser alt du har skrevet, er dette en mer sammensatt problemstilling. Det trenger ikke være stort og alvorlig å endre, men en endring må til for at det ikke skal bli større problemer.

Du og dere bør også ha i mente at 2020 har vært et rimelig ekstremt år. Noen ganger kan det virke som et forstørrelsesglass på problemer som var der fra før. Dette året har også vært mer krevende for deg mtp. jobb og hjemmekontor og hjemmeskole, og det er kanskje også medvirkende til at du nå er sykemeldt. Prøv å ha i mente at ting gjerne blir større i slike situasjoner. Men også at det kanskje faktisk kan være positivt for dere, fordi ting nå kanskje kommer såpass opp i dagen at det er mulig å få hjelp for det og få til positive og nødvendige endringer for dere begge to.

Snakk med legen din, fvk, helsesøster eller andre, om ikke annet kan de gi deg råd om hvem som kan hjelpe dere videre.

Lykke til videre begge to!

 

 

 

Ps... husk å be om å få tråden slettet!

Anonymkode: fef13...9f5

[Gjest]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Men det er så komplisert, fordi selv om jeg mener at vi skal gi uttrykk for at vi blir lei oss når han er kjip, så tenker jeg noen ganger at det igjen påfører skam og gir han ansvaret for hvordan vi føler oss. Det ansvaret kan han godt få overfor søsken, men kanskje ikke oss voksne? Når han er liten og umoden og ikke har evnen til å regulere seg så bra, så hjelper det ikke at han må skamme seg på toppen av det hele.

Skam er ikke fruktbart, men skyldfølelse og dårlig samvittighet er noe annet enn skam. Skyld kan man erkjenne når man faktisk HAR vært slem, og dårlig samvittighet kan da bli en rettesnor. Men de to trenger man ikke sammenblande med skam, som er en unyttig greie. Så jeg syns ikke du skal ha vondt i deg bare fordi han gradvis innser at hans egne handlinger faktisk kan gjøre andre vondt også. Det er en del av modningen.

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Nå har jeg fått snakket med henne og sagt at vi kan feire bursdagen hennes om en uke under forutsetning om at hun "holder seg på matta" hele uka. Hun var lei seg, men forstod det. Så vi har "flyttet" bursdagsfeiringen hennes til neste fredag. Hun har snakket med venninnene sine (3 stk som hun inviterte), og de synes det var greit å flytte feiringen. Så får vi heller se hvordan vi kan forbedre dynamikken i forholdet oss to imellom generelt. 

Takk for alle svar. TS.

Anonymkode: 9aff2...6e9

Den er jo grei, men hva ligger det i å holde seg på matta? Tror det går ganske langt opp i tenårene før de helt skjønner at f eks summen av flere småting er like ubehagelig som én stor.

Husker en av mine, da jeg hadde stoppet en av planene hans, og han begynte å spørre hvorfor: "Var det bare fordi ditten, eller var det datten, eller var det dette...?" Underveis mens han remset opp, hørte han selv at han hadde tråkket over minst 5-6 ganger, uten at hver av gangene var noe enormt.

Jeg måtte bare svare at jeg ikke tenkte spesifikt på verken den ene eller den andre gangen, men siden han selv kunne remse opp alt som hadde hopet seg opp den uka, så betydde det bare at han generelt ikke hørte etter og ikke respekterte hvordan jeg ville ha det i mitt hjem. Den tok han faktisk til seg.

Men da var han 17 år alt, og hadde litt mer overblikk. Jeg tror fjortenåringer er veldig "i nuet", de greier ikke se at deres egne 1000 små handlinger og episoder utgjør et mønster.

Anonymkode: 6d731...4d5

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Fakta er at dette er en jente som mistet sin far som spedbarn. Det trenger ikke være veldig traumatisk og hverken jeg, andre i tråden... eller du (tror jeg) vet hvor mye eller lite dette påvirker henne. Ikke bare mistet hun sin biologiske far, men hun har heller ikke hans foreldre, sine besteforeldre i live, og onkel/tante vil ikke ha med henne å gjøre. Faktum er da at hun har lite å gå på for å bli kjent med sin farsslekt, hvilke ting hun har arvet av egenskaper fra den siden. Det at onkel/tante ikke vil ha med henne å gjøre er jo en form for avvisning. For noen vil det ikke bety noe, de vil kunne heve seg over det og se at det ikke har med dem selv å gjøre, men kun sier noe om de som ikke vil ha kontakt - for andre kan det gi større eller mindre problemer. Hvor din datter står i det, det er det ikke sikkert hun vet selv en gang.

Men det forklarer jo ikke hvorfor storebroren er helt annerledes. Han mistet jo mer enn søsteren, siden han var 3 år er han jo i stand til å huske faren, og savne både faren og tanter/onkler.

Anonymkode: 6d731...4d5

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men det forklarer jo ikke hvorfor storebroren er helt annerledes. Han mistet jo mer enn søsteren, siden han var 3 år er han jo i stand til å huske faren, og savne både faren og tanter/onkler.

Anonymkode: 6d731...4d5

De er to ulike personer, med ulike styrker og utfordringer, ulike sårbarheter. Det verste man gjør med søsken er å sammenligne dem på den måten. Det å bruke argument om at man har gitt alle f.eks. lik oppdragelse, det betyr jo ikke nødvendigvis at man har gitt alle ungene riktig oppdragelse. De er ulike individer, de kan ha helt ulike behov.

Anonymkode: fef13...9f5

[Anonym bruker]

22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ser du har snakket med henne og at hun skal få en ny feiring neste uke, men svarer likevel. Jeg mener du overreagerte fordi dette dreide seg om bursdag, som skjer en gang i året. Men det er ikke så viktig.

Det jeg mener ER viktig, det er at du kontakter administrator for denne siden og trygler dem om å slette hele denne tråden, Hi!!!

Du har lagt ut så enormt mye informasjon her at det er veldig lett gjenkjennelig, for jenta di, for hennes venninner som skulle i bursdagen, for deres klassevenner, for din datters treningsvenner, for dine andre barn og trolig flere av deres venner også.

Til @Admin - denne tråden bør slettes pga. det er altfor lett å identifisere barnet og barna som er involvert i denne historien! Barn har rett til særskilt vern, og det gis ikke hvis denne tråden får stå.

Jeg vet ikke hva som er problemet til din datter og deg, HI, men det er ikke bare henne, det er dere begge to.

Et eller annet sted skriver du at du ikke forstå hvorfor hun ev. skal reagere nå, tre år etter at ny stefar kom inn i bildet, spesielt siden han har vært et positivt tilskudd i familien.

Her er hva jeg leser av historien din: (har ikke svart tidligere i tråden)

Fakta er at dette er en jente som mistet sin far som spedbarn. Det trenger ikke være veldig traumatisk og hverken jeg, andre i tråden... eller du (tror jeg) vet hvor mye eller lite dette påvirker henne. Ikke bare mistet hun sin biologiske far, men hun har heller ikke hans foreldre, sine besteforeldre i live, og onkel/tante vil ikke ha med henne å gjøre. Faktum er da at hun har lite å gå på for å bli kjent med sin farsslekt, hvilke ting hun har arvet av egenskaper fra den siden. Det at onkel/tante ikke vil ha med henne å gjøre er jo en form for avvisning. For noen vil det ikke bety noe, de vil kunne heve seg over det og se at det ikke har med dem selv å gjøre, men kun sier noe om de som ikke vil ha kontakt - for andre kan det gi større eller mindre problemer. Hvor din datter står i det, det er det ikke sikkert hun vet selv en gang.

Fra hun var 2-8 år hadde hun en stefar. Så ble det brudd mellom deg og ham, og mens hennes småsøsken fortsetter samvær og kontakt med sin far, så "mistet" hun den eneste som frem til da hadde fungert som far for henne. Og det er viktige barneår.

Tre år senere, for tre år siden, fikk hun en ny stefar. Heldigvis virker det som om det er en mann som stiller opp og at kontakten mellom dem er god. Det betyr ikke at hun tør å knytte seg til ham på ordentlig. Kanskje gjør hun det, kanskje gjør hun det ikke, kanskje vet hun det ikke selv. Men hennes erfaring er at fedre og stefedre forsvinner. Noen vil greie å legge fortiden bak seg, andre vil ikke gjøre det, andre er ikke en gang bevisst de følelsesprosessene de kan ha gående rundt slike opplevelser.

Du har vært det eneste stabile i hennes liv. Du sier at noe skjedde for ti år siden, noe som gjorde at det stod om liv. Da var hun gammel nok til å forstå at noe alvorlig skjedde. Nå er du sykemeldt. Dette året har vært preget av korona og alt rundt det, det har preget alles liv, det har vært mye snakk om risiko og død. Har du noengang vurdert om hun er redd for å miste deg? Hun var bare litt over 13 år da det for alvor ble snakk om koronaen. Har du f.eks. lagt noen planer for hva som skjer med barna hvis du skulle gå bort? Vet hun at hun har noen som vil ta vare på henne om du går bort? Sier ikke at dere bør ha stort fokus på dette, for det i seg selv kan skape en frykt. Småsøsknene har sin far om du skulle bli borte. Hvem har hun?

I tillegg forstår jeg at du har hatt mange utfordringer med at eldste har hatt utfordringer med mobbing og annet, og en av de yngste har hatt utfordringer med en diagnose. Uansett er dette ting som også påvirker både deg og ditt fokus og overskudd, og også henne. Hun har blitt den midt imellom disse to med problemer. Og hun har vært den som "takler alt", hun oppfører seg i alle andre situasjoner, hun gjør det bra på skolen, hun gjør det bra på trening, hun er positiv og har venner, hun har hatt et godt forhold til sine småsøsken. Hun var den "enkle". Nå har hun kommet i den verste hormonalderen, og plutselig er hun ikke den "enkle" lenger.

Kanskje har du også, bevisst eller ubevisst, pga. mye av dette også overkompensert med å "hjelpe" henne for mye med f.eks. slike småting som det å vaske treningsklær osv.? Med det kan du ha gjort dere begge to en bjørnetjeneste, for det blir ekstra belastning på deg, det oppstår konflikter når det ikke skjer slik hun ønsker det, og hun har ikke lært seg å ta ansvar for sine egne ting og å planlegge fremover.

Jeg leser ut fra alt dette en jente som trenger hjelp til å finne sin plass, som kanskje ikke helt vet hvor hun står, som kanskje ikke forstår sine egne følelser, som kanskje er redd for å miste sitt eneste faste punkt i livet - deg, HI. Så går hun på en konstant coktail av tenåringshormoner som gjør at hun trolig ikke helt kjenner igjen seg selv og egne reaksjonsmåter heller. Som andre påpeker, hun greier å oppføre seg ute, men sammen med deg, den trygge, da får alt dette utløp. Og da trenger både hun og du hjelp, for slik dere to fungerer nå, så fungerer det ikke bra nok.

Det er helt tydelig for meg at du også har gjort mye bra oppi alt dette! Og nettopp derfor tror jeg dere har et godt utgangspunkt for å rette opp i det som har gjort at dere nå har kommet skjevt ut det siste året. Men det er helt avgjørende at dere nå får hjelp til å finne ut av det. Hjelp til å nøste opp i hva som egentlig er problemet deres. Tenåringshormoner er ikke noe frikort for å oppføre seg dårlig, men slik jeg leser alt du har skrevet, er dette en mer sammensatt problemstilling. Det trenger ikke være stort og alvorlig å endre, men en endring må til for at det ikke skal bli større problemer.

Du og dere bør også ha i mente at 2020 har vært et rimelig ekstremt år. Noen ganger kan det virke som et forstørrelsesglass på problemer som var der fra før. Dette året har også vært mer krevende for deg mtp. jobb og hjemmekontor og hjemmeskole, og det er kanskje også medvirkende til at du nå er sykemeldt. Prøv å ha i mente at ting gjerne blir større i slike situasjoner. Men også at det kanskje faktisk kan være positivt for dere, fordi ting nå kanskje kommer såpass opp i dagen at det er mulig å få hjelp for det og få til positive og nødvendige endringer for dere begge to.

Snakk med legen din, fvk, helsesøster eller andre, om ikke annet kan de gi deg råd om hvem som kan hjelpe dere videre.

Lykke til videre begge to!

 

 

 

Ps... husk å be om å få tråden slettet!

Anonymkode: fef13...9f5

Oh my 🤦🏼‍♀️

Anonymkode: be107...10f

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men det forklarer jo ikke hvorfor storebroren er helt annerledes. Han mistet jo mer enn søsteren, siden han var 3 år er han jo i stand til å huske faren, og savne både faren og tanter/onkler.

Anonymkode: 6d731...4d5

Det du gjør her, må du bare slutte med en eneste gang. Du kan ikke sette sorg og reaksjoner opp mot hverandre sånn og bestemme hva og hvor mye enhver skal føle. Jeg håper du aldri har nevnt eller gitt utrykk for noe sånt til datteren din.
Pappa døde når jeg var ung og jeg fikk en kommentar lignende det du kommer med her, av en som var nær meg, og det satt seg helt fast hos og ga meg følelsen av at jeg ikke hadde like mye rett til å sørge som enkelte andre, og gjorde at jeg lukket den enorme sorgen inne.

Anonymkode: 989ab...129

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det du gjør her, må du bare slutte med en eneste gang. Du kan ikke sette sorg og reaksjoner opp mot hverandre sånn og bestemme hva og hvor mye enhver skal føle. Jeg håper du aldri har nevnt eller gitt utrykk for noe sånt til datteren din.
Pappa døde når jeg var ung og jeg fikk en kommentar lignende det du kommer med her, av en som var nær meg, og det satt seg helt fast hos og ga meg følelsen av at jeg ikke hadde like mye rett til å sørge som enkelte andre, og gjorde at jeg lukket den enorme sorgen inne.

Anonymkode: 989ab...129

Jeg er ikke HI, og jeg antyder ikke noe sted at de har ulik rett til å sørge. Dette handler faktisk ikke om deg eller dine private opplevelser.

Men jeg nevner dette også, fordi mine barn nylig har mistet en kjær person. De sørger på ulikt vis alle sammen, og den som hadde det nærmeste forholdet er mest preget. Ikke som "gråter mest", men andre ting. Og da er det nærliggende å tro at den som kjente vedkommende best i HIs familie også har den mest komplekse reaksjonen.

Selv om noe ubehagelig skjedde da du var barn, trenger  du ikke ta alle innlegg om sorg som om det var personlig kritikk.

Anonymkode: 6d731...4d5

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er ikke HI, og jeg antyder ikke noe sted at de har ulik rett til å sørge. Dette handler faktisk ikke om deg eller dine private opplevelser.

Men jeg nevner dette også, fordi mine barn nylig har mistet en kjær person. De sørger på ulikt vis alle sammen, og den som hadde det nærmeste forholdet er mest preget. Ikke som "gråter mest", men andre ting. Og da er det nærliggende å tro at den som kjente vedkommende best i HIs familie også har den mest komplekse reaksjonen.

Selv om noe ubehagelig skjedde da du var barn, trenger  du ikke ta alle innlegg om sorg som om det var personlig kritikk.

Anonymkode: 6d731...4d5

Det er ikke noen automatikk i at den som hadde mest med en avdød å gjøre er den som sørger mest og at de som hadde mindre med dem å gjøre sørger mindre.

Igjen - det er individuelt.

Anonymkode: fef13...9f5

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er ikke HI, og jeg antyder ikke noe sted at de har ulik rett til å sørge. Dette handler faktisk ikke om deg eller dine private opplevelser.

Men jeg nevner dette også, fordi mine barn nylig har mistet en kjær person. De sørger på ulikt vis alle sammen, og den som hadde det nærmeste forholdet er mest preget. Ikke som "gråter mest", men andre ting. Og da er det nærliggende å tro at den som kjente vedkommende best i HIs familie også har den mest komplekse reaksjonen.

Selv om noe ubehagelig skjedde da du var barn, trenger  du ikke ta alle innlegg om sorg som om det var personlig kritikk.

Anonymkode: 6d731...4d5

Jeg beklager at jeg trodde at du var hi. Resten av innlegget ditt angående meg er bare tull

Anonymkode: 989ab...129

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg beklager at jeg trodde at du var hi. Resten av innlegget ditt angående meg er bare tull

Anonymkode: 989ab...129

Resten av innlegget DITT er bare tull. Ingen har antydet at noen har mindre rett til å sørge, det gjorde heller ikke jeg da jeg lurte på hvorfor storebroren taklet det bedre. Og igjen, din opplevelse av å stenge inne sorgen, er ikke noen fasit på hva HIs datter opplever. Mange går faktisk videre i livet uten noen større sorg.

Anonymkode: 6d731...4d5

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er ikke noen automatikk i at den som hadde mest med en avdød å gjøre er den som sørger mest og at de som hadde mindre med dem å gjøre sørger mindre.

Igjen - det er individuelt.

Anonymkode: fef13...9f5

Ingen sa det heller. Jeg sa at de nærmeste er mer PREGET. Slutt nå å dikte inn ting som ikke står. Det er også rimelig å anta at den eldste her hadde mer tilknytning enn den som var nyfødt, og dermed kan ha mer komplekse reaksjoner. Men uttrykk som "sørger mest" har ingen brukt.

Anonymkode: 6d731...4d5

[Anonym bruker]

Du gjorde rett. Så kan du heller si at vi kan vurdere en bursdag om ting går bedre. Og at dere må lære å prate sammen. Om hun blir sint, må hun prøve å gå et annet sted. For så å komme tilbake å prate roligere. 

Gi også forståelse for at ting er vanskelig. 

Anonymkode: 789e7...912

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ingen sa det heller. Jeg sa at de nærmeste er mer PREGET. Slutt nå å dikte inn ting som ikke står. Det er også rimelig å anta at den eldste her hadde mer tilknytning enn den som var nyfødt, og dermed kan ha mer komplekse reaksjoner. Men uttrykk som "sørger mest" har ingen brukt.

Anonymkode: 6d731...4d5

Det er heller ingen automatikk av at de såkalt nærmeste er mest "PREGET", slik som du skriver.

Du kan anta så mye du vil, men ingen av oss vet hvor mye dette har påvirket og påvirker His datter. Det er ikke en gang sikkert hun vet det selv. Det kan prege en person minst like mye å ikke ha noen minner av en av sine foreldre.

Igjen, hvor mye man blir "preget" over å miste noen, det er individuelt, og ikke noe man kan trekke automatiske slutninger om.

Anonymkode: fef13...9f5

[Anonym bruker]

20 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er ikke HI, og jeg antyder ikke noe sted at de har ulik rett til å sørge. Dette handler faktisk ikke om deg eller dine private opplevelser.

Men jeg nevner dette også, fordi mine barn nylig har mistet en kjær person. De sørger på ulikt vis alle sammen, og den som hadde det nærmeste forholdet er mest preget. Ikke som "gråter mest", men andre ting. Og da er det nærliggende å tro at den som kjente vedkommende best i HIs familie også har den mest komplekse reaksjonen.

Selv om noe ubehagelig skjedde da du var barn, trenger  du ikke ta alle innlegg om sorg som om det var personlig kritikk.

Anonymkode: 6d731...4d5

Det kan jo være helt feil. Han husker, det kan være en trøst også i det. Å ikke kunne huske kan være en like stor sorg. Tapet av det hun aldri fikk. Skremmende tankegang du har.

Anonymkode: c7a23...64c

[Anonym bruker]

Jeg støtter deg 100% og mener du gjorde det som er riktig! Greit med hormoner som herjer, men ingen unnskyldning for en slik oppførsel i det hele tatt. Jeg syntes du er sterk og tøff som tar denne kampen med henne, vet om foreldre som bare lar det gå og unnskylder med hormoner. 
Du gir også signal til de yngre barna om at slik oppførsel ikke er greit i det hele tatt. Huff, fikk så vondt av de små da hun ikke likte gaven hun fikk. Må ha vært vondt for deg som mor å se på. 
Hvordan går det nå i ettermiddag da hun ikke får feiret bursdagen? Skjønner hun hvorfor?  

Anonymkode: 1635a...2d7

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Ser du har snakket med henne og at hun skal få en ny feiring neste uke, men svarer likevel. Jeg mener du overreagerte fordi dette dreide seg om bursdag, som skjer en gang i året. Men det er ikke så viktig.

Det jeg mener ER viktig, det er at du kontakter administrator for denne siden og trygler dem om å slette hele denne tråden, Hi!!!

Du har lagt ut så enormt mye informasjon her at det er veldig lett gjenkjennelig, for jenta di, for hennes venninner som skulle i bursdagen, for deres klassevenner, for din datters treningsvenner, for dine andre barn og trolig flere av deres venner også.

Til @Admin - denne tråden bør slettes pga. det er altfor lett å identifisere barnet og barna som er involvert i denne historien! Barn har rett til særskilt vern, og det gis ikke hvis denne tråden får stå.

Jeg vet ikke hva som er problemet til din datter og deg, HI, men det er ikke bare henne, det er dere begge to.

Et eller annet sted skriver du at du ikke forstå hvorfor hun ev. skal reagere nå, tre år etter at ny stefar kom inn i bildet, spesielt siden han har vært et positivt tilskudd i familien.

Her er hva jeg leser av historien din: (har ikke svart tidligere i tråden)

Fakta er at dette er en jente som mistet sin far som spedbarn. Det trenger ikke være veldig traumatisk og hverken jeg, andre i tråden... eller du (tror jeg) vet hvor mye eller lite dette påvirker henne. Ikke bare mistet hun sin biologiske far, men hun har heller ikke hans foreldre, sine besteforeldre i live, og onkel/tante vil ikke ha med henne å gjøre. Faktum er da at hun har lite å gå på for å bli kjent med sin farsslekt, hvilke ting hun har arvet av egenskaper fra den siden. Det at onkel/tante ikke vil ha med henne å gjøre er jo en form for avvisning. For noen vil det ikke bety noe, de vil kunne heve seg over det og se at det ikke har med dem selv å gjøre, men kun sier noe om de som ikke vil ha kontakt - for andre kan det gi større eller mindre problemer. Hvor din datter står i det, det er det ikke sikkert hun vet selv en gang.

Fra hun var 2-8 år hadde hun en stefar. Så ble det brudd mellom deg og ham, og mens hennes småsøsken fortsetter samvær og kontakt med sin far, så "mistet" hun den eneste som frem til da hadde fungert som far for henne. Og det er viktige barneår.

Tre år senere, for tre år siden, fikk hun en ny stefar. Heldigvis virker det som om det er en mann som stiller opp og at kontakten mellom dem er god. Det betyr ikke at hun tør å knytte seg til ham på ordentlig. Kanskje gjør hun det, kanskje gjør hun det ikke, kanskje vet hun det ikke selv. Men hennes erfaring er at fedre og stefedre forsvinner. Noen vil greie å legge fortiden bak seg, andre vil ikke gjøre det, andre er ikke en gang bevisst de følelsesprosessene de kan ha gående rundt slike opplevelser.

Du har vært det eneste stabile i hennes liv. Du sier at noe skjedde for ti år siden, noe som gjorde at det stod om liv. Da var hun gammel nok til å forstå at noe alvorlig skjedde. Nå er du sykemeldt. Dette året har vært preget av korona og alt rundt det, det har preget alles liv, det har vært mye snakk om risiko og død. Har du noengang vurdert om hun er redd for å miste deg? Hun var bare litt over 13 år da det for alvor ble snakk om koronaen. Har du f.eks. lagt noen planer for hva som skjer med barna hvis du skulle gå bort? Vet hun at hun har noen som vil ta vare på henne om du går bort? Sier ikke at dere bør ha stort fokus på dette, for det i seg selv kan skape en frykt. Småsøsknene har sin far om du skulle bli borte. Hvem har hun?

I tillegg forstår jeg at du har hatt mange utfordringer med at eldste har hatt utfordringer med mobbing og annet, og en av de yngste har hatt utfordringer med en diagnose. Uansett er dette ting som også påvirker både deg og ditt fokus og overskudd, og også henne. Hun har blitt den midt imellom disse to med problemer. Og hun har vært den som "takler alt", hun oppfører seg i alle andre situasjoner, hun gjør det bra på skolen, hun gjør det bra på trening, hun er positiv og har venner, hun har hatt et godt forhold til sine småsøsken. Hun var den "enkle". Nå har hun kommet i den verste hormonalderen, og plutselig er hun ikke den "enkle" lenger.

Kanskje har du også, bevisst eller ubevisst, pga. mye av dette også overkompensert med å "hjelpe" henne for mye med f.eks. slike småting som det å vaske treningsklær osv.? Med det kan du ha gjort dere begge to en bjørnetjeneste, for det blir ekstra belastning på deg, det oppstår konflikter når det ikke skjer slik hun ønsker det, og hun har ikke lært seg å ta ansvar for sine egne ting og å planlegge fremover.

Jeg leser ut fra alt dette en jente som trenger hjelp til å finne sin plass, som kanskje ikke helt vet hvor hun står, som kanskje ikke forstår sine egne følelser, som kanskje er redd for å miste sitt eneste faste punkt i livet - deg, HI. Så går hun på en konstant coktail av tenåringshormoner som gjør at hun trolig ikke helt kjenner igjen seg selv og egne reaksjonsmåter heller. Som andre påpeker, hun greier å oppføre seg ute, men sammen med deg, den trygge, da får alt dette utløp. Og da trenger både hun og du hjelp, for slik dere to fungerer nå, så fungerer det ikke bra nok.

Det er helt tydelig for meg at du også har gjort mye bra oppi alt dette! Og nettopp derfor tror jeg dere har et godt utgangspunkt for å rette opp i det som har gjort at dere nå har kommet skjevt ut det siste året. Men det er helt avgjørende at dere nå får hjelp til å finne ut av det. Hjelp til å nøste opp i hva som egentlig er problemet deres. Tenåringshormoner er ikke noe frikort for å oppføre seg dårlig, men slik jeg leser alt du har skrevet, er dette en mer sammensatt problemstilling. Det trenger ikke være stort og alvorlig å endre, men en endring må til for at det ikke skal bli større problemer.

Du og dere bør også ha i mente at 2020 har vært et rimelig ekstremt år. Noen ganger kan det virke som et forstørrelsesglass på problemer som var der fra før. Dette året har også vært mer krevende for deg mtp. jobb og hjemmekontor og hjemmeskole, og det er kanskje også medvirkende til at du nå er sykemeldt. Prøv å ha i mente at ting gjerne blir større i slike situasjoner. Men også at det kanskje faktisk kan være positivt for dere, fordi ting nå kanskje kommer såpass opp i dagen at det er mulig å få hjelp for det og få til positive og nødvendige endringer for dere begge to.

Snakk med legen din, fvk, helsesøster eller andre, om ikke annet kan de gi deg råd om hvem som kan hjelpe dere videre.

Lykke til videre begge to!

 

 

 

Ps... husk å be om å få tråden slettet!

Anonymkode: fef13...9f5

Nå får du virkelig gi deg

Anonymkode: d48fa...ccd

[Anonym bruker]

Du overreagerte. Hun var kanskje nervøs før bursdagen, om alle kom osv. Gjestene var invitert og alt var klart, da avlyser du ikke, det var bare stygt og ydmykende gjort og splitter dere.

Anonymkode: 095eb...44e

[Anonym bruker]

40 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det kan jo være helt feil. Han husker, det kan være en trøst også i det. Å ikke kunne huske kan være en like stor sorg. Tapet av det hun aldri fikk. Skremmende tankegang du har.

Anonymkode: c7a23...64c

Skremmende, faktisk... Det er vel mer skremmende at folk her står i kø for å pådytte en tenåring et traume de ikke vet om hun har, og begynner å relativisere alle hennes handlinger i lys av dette.

Anonymkode: 6d731...4d5

[Anonym bruker]

Jeg støtter deg 100% i måten du har håndtert dette på. Jeg har selv en datter på 14 år som virkelig ikke er enkel. Så jeg forstår deg. At hun sørger må man selvfølgelig ha forståelse for, men å tillate ufyselig oppførsel gjentatte ganger er bare dumt. Det er bare å gjøre jenta en bjørnetjeneste. Det er greit å ha det vanskelig, men en plass går grensa. Du har tatt en god avgjørelse. Vær fornøyd med deg selv.

Anonymkode: 59553...d6e

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Skremmende, faktisk... Det er vel mer skremmende at folk her står i kø for å pådytte en tenåring et traume de ikke vet om hun har, og begynner å relativisere alle hennes handlinger i lys av dette.

Anonymkode: 6d731...4d5

Det dreier seg ikke å dytte noe på noen, men å komme med forslag til ting som kan være underliggende her. Mor mener tydeligvis oppveksten med død far og utbytting av stefar ikke har noen betydning. Og det er det nok ikke bare jeg som mener er å undervurdere hvor mye slikt påvirker et barn. 

Anonymkode: c7a23...64c

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Datteren min fyller 14 år i dag. Hun har nå i en uke planlagt sin bursdag, og bestemt å feire den på badeland (de har "bursdagspakke" for inntil 10 barn, der svømming, pizza og brus inngår). Hun har selv bestilt tid der og avtalt, så for meg var det bare å betale. Hun har også fått en flott gave fra meg og samboer (ny telefon som hun virkelig trengte, da den gamle var knust og ødelagt). Hun er vanligvis pliktoppfyllende ift skole, trening og den lille deltidsjobben hun har. Både sjefen, trenere og lærere er fornøyd med henne. Men hjemme forvandler hun seg til en furie uten dimensjoner, hun kjefter og smeller, skriker til meg, hermer etter meg og banner. Ikke hele tiden selvfølgelig, men blir oftere og oftere. 

I går kveld etter treningen fikk hun deksel til den nye mobilen fra småsøsken, som lillesøster på 8 har valgt med omhu, pakket inn og gledet seg til å gi henne. Hun pakket opp gaven, slengte den fra seg og sa at sånn deksel vil hun ikke bruke, det var bare dritt og helt feil farge og alt. Jeg kunne se at begge småsøsken var rimelig lei seg. Så fortsetter hun at "hvorfor kunne dere ikke kjøpe noe jeg vil ha, jeg kan jo plukke ut noe så betaler du". Måtte da forklare at man ikke bestiller gaver, og at man takker pent for gaver man får, uansett. Hun fortsatte bare å kjefte og snakket ikke med meg resten av kvelden.

Så kom morgenen i dag, og det begynte med at hun spratt opp til meg og hylte om hvor jeg har gjort av en ting hun hadde i gymbagen sin (siden hun gikk rett på rommet og så i seng i går etter trening, merket jeg at hun glemte å ta ut det våte tøyet og håndkleet fra gymbagen, så jeg tok det ut, vasket det og hengte på tørk. Jeg forklarte rolig hva jeg gjorde i går, så fortsatte hun å hyle om hvorfor i all verden jeg ikke puttet denne tingen tilbake, om jeg var gørrlat og så videre. Kalte meg fattig fordi jeg ikke kunne (eller rettere ville) kjøpe henne en merkejakke til 3 000 og masse annet. Så på veg til skolen i bilen sa jeg til henne at jeg avlyser bursdagen. At jeg ringer til badelandet og kansellerer bestillingen, så hun må si fra til venninner at det ikke blir noe selskap. Hun ba om grunnen til det, og jeg forklarte rolig at oppførselen hennes var grunn, og kom med eksempler fra i går og i dag. Hun sa ikke et ord etter det og gikk da på skolen. 

Overreagerte jeg ved å avlyse bursdagen? Hva synes dere? Jeg bare synes at det begynner å gå over stokk og stein med tenåringsdramaet hennes, og jeg orker ikke mer kjefting, hyling og beskyldninger. Og før dere sier at det er min feil som oppdrager, jeg har tre andre barn, den eldste er 3 år eldre enn henne, og ingen har noen gang oppført seg på en slik måte. Eldste har jo vært gjennom samme periode med pubertet og lignende, har aldri vært borti noe sånt med ham. Trenger noen synspunkt.

Anonymkode: 9aff2...6e9

Synes heller ikke du overreagerer.

Og til trøst: jeg har en tenåring som i blant høres prikk lik ut som din, bortsett fra at det ikke er noen småsøsken det også kan gå ut over. Å sette ned foten kraftig hjelper, og en stund etter det må man ta en skikkelig prat sammen i en rolig stund når de verste følelsene på grunn av avlysningen eller noe annet har herjet ferdig. Da er det bedring i lang tid etterpå. Også får du heller tåle at alle tror du er en skikkelig hurpe av en mamma som avlyser bursdagen (for det vil nok bli sagt),

Anonymkode: ea215...838

[Iiiiik]

Jammen er det mange foreldreeksperter her, og folk som kan kartlegge både foreldreferdigheter, problemløsningsevne, barns sorgmønster og familiefungering på tynt grunnlag!

Mitt inntrykk, HI, er at du over tid har strevd med følelsen av at jenta di ikke setter pris på det du gjør for henne. Det å bli tatt for gitt og utnyttet er vondt. Det er klart det er bra at jenta egentlig vet hvor grensen går, og skjermer omverdenen for sine verste sider, men det blir ekstra tydelig at hun "driter i deg" når hun skiller så klart. Nå tror jeg på ingen måte at hun driter i deg, du beskriver jo også mye godt samspill og at jenta selv har bedt deg om å delta på hennes fritidsarena, men der og da kan det jo allikevel føles som om hun driter i deg.

Når man gjentatte ganger har følt seg tråkket på, er det naturlig at behovet for å sette ned foten en gang for alle melder seg. Jeg synes nok kanskje at det var voldsomt å avlyse bursdagen, tror jeg heller ville tatt fra henne telefonen hvis hun sier at dere bare gir henne dritt. Det hadde også holdt grensesettingen internt i familien, og hun hadde sluppet å forklare seg for venninnene sine.

For meg ville det å forholde seg adekvat i nære relasjoner være et viktig tema. Jenta trenger å lære at også de som elsker henne har noen grenser for hva de tåler. Hun bør ikke gå inn i kjæresteforhold uten bedre emosjonsregulering og uten å ta inn over seg at ikke alt er tillatt selv om man er glade i hverandre.

Er du helt sikker på at familievernkontoret prioriterer slik du beskriver? Vet i hvert fall at Bufdir har forventninger om at barn og unge i større grad får et tilbud på familievernkontoret, og at mange terapeuter "ønsker" seg variasjon i arbeidet sitt. Det dere sliter med er i høyeste grad et relasjonelt problem, og noe som i liten grad kan løses kun av individuelle samtaler. Vil anta at jentas bestilling til helsesøster i beste fall er å snakke om den gærne mora hennes, og det skaper neppe endringer i deres relasjon. Så kan det allikevel hende at datteren din har individuell problematikk hun kunne trengt å jobbe med, men det må hun selv være enig i.

Fint at dere fant en løsning på selve feiringen. Det er noe med hva hun nå hadde hatt igjen å tape, og også hva du skulle brukt ved neste anledning. Jeg synes rådet om å be henne skrive et brev er godt, kanskje kan du også skrive et brev til henne. Dere må jo først og fremst finne ut av hva dette handler om, deretter kan dere bli enige om regler og konsekvenser. Å skyte i blinde fører sjelden til at man treffer blink over tid.

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg støtter deg 100% i måten du har håndtert dette på. Jeg har selv en datter på 14 år som virkelig ikke er enkel. Så jeg forstår deg. At hun sørger må man selvfølgelig ha forståelse for, men å tillate ufyselig oppførsel gjentatte ganger er bare dumt. Det er bare å gjøre jenta en bjørnetjeneste. Det er greit å ha det vanskelig, men en plass går grensa. Du har tatt en god avgjørelse. Vær fornøyd med deg selv.

Anonymkode: 59553...d6e

Jeg er 100 % enig med deg! Helt uhørt å ta lett på slik oppførsel. Men igjen: det beviser mye av det vi som jobber i videregående skole snakker om, nemlig at dagens foreldre ødelegger barna med manglende og totalt misforstått oppdragelse.

Noen ting trenger man ikke diskutere i det uendelige, bare gi klar beskjed om at nok er nok! Og slik oppførsel MÅ få konsekvenser som svir for at beskjeden skal nå frem. Å avlyse bursdagen var helt riktig!

Anonymkode: 6f6f2...406