Overreagerte jeg? (avlyst bursdagsselskap)

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du sier hun mistet sin far da hun var liten og ikke sørger over det...? En veldig spesiell betrakting og antagelse av eget barn. Tror roten ligger mye her... 

Anonymkode: c85ee...e6b

Hun var 3 måneder gammel. Hun husker ingenting om ham overhode. Vi har snakket om det mange ganger, hva hun føler rundt det, om det er noe hun sliter med, sett på bilder av ham, jeg fortalte om familien hans og sånt, vi har vært på grava hans noen ganger. Hun har ikke sørget over noe som har skjedd da hun var 3 måneder nei. 

Anonymkode: 9aff2...6e9

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Sjokoman skrev:

Etter å ha lest tråden sitter jeg med er inntrykk av at hi har litt dårlig samvittighet, og skrev her inne for å forsvare sitt valg. Når valget blir motsagt kommer det unnskyldninger. Håper du ringer datteren din og sier at hun skal feire bursdag som normalt, men at dere tar en alvorsprat i morgen. 

Jeg har ingen problemer med at VALGET blir motsagt. Men jeg har problemer når folk beskylder meg for alt mulig rart, dikter og fantaserer. De diskuterer jo ikke lenger valget, men meg som person. 

Anonymkode: 9aff2...6e9

[Mostly Harmless]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hun fikk også beskjed i går kveld at i dag skulle hun ta bussen, for jeg ville ikke ha kjeftesmelle i bilen på vei til jobb. Vanligvis er hun treg på morgenen, så jeg gjorde minste klar for å kjøre før hun var ferdig. Men neida, da skyndte hun seg og hoppet inn i bilen, og jeg hadde ikke tid til å bruke en halvtime på å jage henne ut, så jeg kjørte henne bare. Så hun respekterte ikke "straffen" som ble satt. 

Det jeg leser her, er at du her setter en rimelig grense for hvordan du vil behandles, men så gjennomfører du ikke. Du sier du ikke vil ha en kjeftesmelle i bilen, men så orker du ikke sørge for at kjeftesmella faktisk må ta bussen. Hvis slike ting skjer stadig vekk, er det ikke så rart om hun trodde at trusselen om å avlyse bursdagsfeiringen var tom.

Om du er åpen for råd, så ville jeg jobbet videre med slik grensesetting som du forsøkte her. Men da må du ta kampen og gjennomføre. Det er mange grenser du kan sette for hele "du er min slave"-holdningen hennes. Du trenger ikke vaske klærne hennes. Du trenger ikke pakke ut av gymbagen hun har glemt. Hvis du får kjeft uansett, så trenger du i alle fall ikke få kjeft for å ha gjort henne tjenester på feil måte, ikke sant?

På samme måte trenger du ikke kjøre henne hit og dit. Er hun ufin i bilen, snur dere og drar hjem om det er mulig, eller hun nektes skyss ved neste anledning. Ikke diskuter med henne når hun er slik. Hvis hun vil oppnå noe, må hun spørre på en skikkelig måte. Blir hun ufin underveis eller i etterkant av å ha fått det som hun vil, sier du nei neste gang hun spør, og begrunner det med hvordan hun tok imot et ja sist.

Jeg har mer tro på fortløpende grensesetting overfor hva slags oppførsel du tolererer å være gjenstand for, og fjerne deg/stoppe å respondere når hun kaller deg ting, enn å sette i verk en stor "en gang for alle"-straff i håp om at det vil true henne til å bli snill.

 

 

 

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Mostly Harmless skrev:

Det jeg leser her, er at du her setter en rimelig grense for hvordan du vil behandles, men så gjennomfører du ikke. Du sier du ikke vil ha en kjeftesmelle i bilen, men så orker du ikke sørge for at kjeftesmella faktisk må ta bussen. Hvis slike ting skjer stadig vekk, er det ikke så rart om hun trodde at trusselen om å avlyse bursdagsfeiringen var tom.

Om du er åpen for råd, så ville jeg jobbet videre med slik grensesetting som du forsøkte her. Men da må du ta kampen og gjennomføre. Det er mange grenser du kan sette for hele "du er min slave"-holdningen hennes. Du trenger ikke vaske klærne hennes. Du trenger ikke pakke ut av gymbagen hun har glemt. Hvis du får kjeft uansett, så trenger du i alle fall ikke få kjeft for å ha gjort henne tjenester på feil måte, ikke sant?

På samme måte trenger du ikke kjøre henne hit og dit. Er hun ufin i bilen, snur dere og drar hjem om det er mulig, eller hun nektes skyss ved neste anledning. Ikke diskuter med henne når hun er slik. Hvis hun vil oppnå noe, må hun spørre på en skikkelig måte. Blir hun ufin underveis eller i etterkant av å ha fått det som hun vil, sier du nei neste gang hun spør, og begrunner det med hvordan hun tok imot et ja sist.

Jeg har mer tro på fortløpende grensesetting overfor hva slags oppførsel du tolererer å være gjenstand for, og fjerne deg/stoppe å respondere når hun kaller deg ting, enn å sette i verk en stor "en gang for alle"-straff i håp om at det vil true henne til å bli snill.

 

 

 

Jeg har prøvd å få henne til å gå ut av bilen, hun nektet. Så valget stod mellom å dra henne med fysisk vold ut av bilen (hun er høyere og sterkere enn meg) eller sitte og vente og komme for sent på jobb. Det er også begrenset hvor mye jeg kan nekte å kjøre henne. Hun driver med lagidrett og er en av lagets sterkeste. Nekter jeg å kjøre henne på trening eller kamp, vil det gå ut over hele laget, og hun blir ikke motivert til å fortsette med idrett. Mange på hennes alder slutter med idrett, så trening har aldri vært brukt som straff her i huset, det er en regel vi har.

Men det med å slutte å vaske klærne hennes og pakke ut bagen er en god ide. Det samme å kjøpe små ting på butikken til henne eller kjøre henne steder der hun ikke nødvendigvis MÅ være, slik som skole eller trening. Da får hun heller gå på skolen med kjip matpakke og sure klær. 

Anonymkode: 9aff2...6e9

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hun var 3 måneder gammel. Hun husker ingenting om ham overhode. Vi har snakket om det mange ganger, hva hun føler rundt det, om det er noe hun sliter med, sett på bilder av ham, jeg fortalte om familien hans og sånt, vi har vært på grava hans noen ganger. Hun har ikke sørget over noe som har skjedd da hun var 3 måneder nei. 

Anonymkode: 9aff2...6e9

Nei, hun husker jo ikke hendelsen. Men hun sørger jo sikkert over en far hun aldri traff osv. Det er da helt naturlig. Og kanskje også mercæ tydelig for henne som har hatt utbytting av stefar også underveis. Tror du det at hun ikke husker det betyr at dette er en ikke sak for henne? Det kan jo hende du har rett, men det er rimelig kaldt av henne isåfall. 

Anonymkode: c7a23...64c

[Anonym bruker]

Jeg var også sånn. For min del var det ingen annen grunn enn at jeg kunne, rett og slett. Jeg kunne gjøre hva jeg ville uten at det fikk konsekvenser, familien godtok alt fordi jeg var "hormonell". Jeg følte jeg hadde en slags makt, og den misbrukte jeg til de grader.

Blant andre var jeg også snill og grei, jeg visste jo at noe annet ikke nødvendigvis ville bli godtatt der. Men hjemme ble det det. Om jeg plaget småsøsknene mine f.eks. og de sladret til mamma, så kunne hun si til dem: "Si at hun ikke får lov til det." Men det skjedde jo ingenting om jeg gjorde det likevel.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det ikke gikk inn på meg at mamma og søsknene mine ble lei seg, jeg får veldig dårlig samvittighet av å tenke på det nå. Jeg må ha hatt veldig sent utviklet empati eller noe. Det er nok bare konsekvenser som hadde gått direkte ut over meg selv som hadde hjulpet.

Jeg vet jo ikke hva som foregår inni hennes hode, om hun har andre grunner enn jeg hadde osv. Men i mitt tilfelle ville nok en kraftig reaksjon vært på sin plass, for å vise at jeg ikke kunne herje med andre mennesker som jeg ville. Om hun hadde slitt sosialt ville jeg nok valgt noe annet, men det ser det ikke ut som hun gjør ut fra hva du skriver.

Jeg ble forresten en brukbar voksen likevel og har et veldig godt forhold til familien i dag. Men det kunne nok spart mamma for noen fæle år om hun hadde satt litt ordentlige grenser for meg.

Anonymkode: 9e9bc...a3e

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Jeg har prøvd å få henne til å gå ut av bilen, hun nektet. Så valget stod mellom å dra henne med fysisk vold ut av bilen (hun er høyere og sterkere enn meg) eller sitte og vente og komme for sent på jobb. Det er også begrenset hvor mye jeg kan nekte å kjøre henne. Hun driver med lagidrett og er en av lagets sterkeste. Nekter jeg å kjøre henne på trening eller kamp, vil det gå ut over hele laget, og hun blir ikke motivert til å fortsette med idrett. Mange på hennes alder slutter med idrett, så trening har aldri vært brukt som straff her i huset, det er en regel vi har.

Men det med å slutte å vaske klærne hennes og pakke ut bagen er en god ide. Det samme å kjøpe små ting på butikken til henne eller kjøre henne steder der hun ikke nødvendigvis MÅ være, slik som skole eller trening. Da får hun heller gå på skolen med kjip matpakke og sure klær. 

Anonymkode: 9aff2...6e9

Og da har du beveget deg over til konsekvenser istedenfor straff. Vasker hun ikke klær selv evt klager på deg når du gjør det blir konsekvensen at klærne ikke blir vasket osv. Funker mye bedre enn straff.

Du kan fint nekte å ha henne i bilen til trening om hun er ufin mot deg, da blir konsekvensen ikke trening eller komme seg dit selv. Men enig med noen over at bilkjøring er beste plassen å virkelig snakke sammen. 

Anonymkode: c7a23...64c

[Anonym bruker]

22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så du mener at du som person og hva du gjør ikke har noe å si for hvordan din oppdragelsesmetode fungerer? Det er jo faktisk hele kjernen her da. Derfor bør du diskutere dette med fagpersoner. 

Anonymkode: c7a23...64c

Så at det har fungert på de tre andre barna jeg har, også et barn med utfordringer, har du så elegant hoppet bukk over? Hvilke fagpersoner skal jeg snakke med og om hva?

Anonymkode: 9aff2...6e9

[Gjest]

18 minutter siden, Mostly Harmless skrev:

Jeg har mer tro på fortløpende grensesetting overfor hva slags oppførsel du tolererer å være gjenstand for, og fjerne deg/stoppe å respondere når hun kaller deg ting, enn å sette i verk en stor "en gang for alle"-straff i håp om at det vil true henne til å bli snill.

 

HI, den jevne grensesettingen er totalt utmattende, men den skjer nok fortløpende; som Mostly Harmless beskriver her. Etter et års tid med den ene taktikken kan du gjerne skifte gear. Reagere på alt, på mikronivå, men helt umiddelbart. 

[Mostly Harmless]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har prøvd å få henne til å gå ut av bilen, hun nektet. Så valget stod mellom å dra henne med fysisk vold ut av bilen (hun er høyere og sterkere enn meg) eller sitte og vente og komme for sent på jobb. Det er også begrenset hvor mye jeg kan nekte å kjøre henne. Hun driver med lagidrett og er en av lagets sterkeste. Nekter jeg å kjøre henne på trening eller kamp, vil det gå ut over hele laget, og hun blir ikke motivert til å fortsette med idrett. Mange på hennes alder slutter med idrett, så trening har aldri vært brukt som straff her i huset, det er en regel vi har.

Men det med å slutte å vaske klærne hennes og pakke ut bagen er en god ide. Det samme å kjøpe små ting på butikken til henne eller kjøre henne steder der hun ikke nødvendigvis MÅ være, slik som skole eller trening. Da får hun heller gå på skolen med kjip matpakke og sure klær. 

Anonymkode: 9aff2...6e9

Jeg ser den er vanskelig den med bilen. Da ville jeg unnlatt å sette en grense der, siden den er upraktisk å håndheve, og heller gjort de andre tingene du ser kan gjennomføres. Poenget er å velge de grensene som kan håndheves selv om hun ikke samarbeider om dem.

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Mostly Harmless skrev:

Jeg ser den er vanskelig den med bilen. Da ville jeg unnlatt å sette en grense der, siden den er upraktisk å håndheve, og heller gjort de andre tingene du ser kan gjennomføres. Poenget er å velge de grensene som kan håndheves selv om hun ikke samarbeider om dem.

Enig. Så takk for tipset om det å slutte å gjøre tjenester for henne, slik som vask av klær, laging av god frokost og lignende. Vi hadde en periode der hun måtte lage sin egen middag etter å ha sagt foran søsken og samboer at maten jeg laget var dritt og hun ville ikke ha det. Hun holdt ut i en uke før hun sa unnskyld og at hun ikke vil gjøre det igjen. Ble for tungvint for henne å lage middag hver dag til seg selv. Så det funket jo på et vis.

Anonymkode: 9aff2...6e9

[Anonym bruker]

Du sier "alt blir galt, uansett" her på Dib, men det er jo veldig innlysende. Her er mange mennesker, som setter en hendelse som blir fortalt dem, inn i sin erfaring, sine relasjoner, sitt tankemønster, og da blir reaksjonene forskjellige.

Ingen her kjenner deg, eller din datter, og må derfor sette historien din inn i sin erfaring, sine relasjoner, og reaksjonene blir derfor veldig forskjellige.

Alt kan selvfølgelig ikke overføres til deg og dine, og kan derfor ikke brukes, men du kan likevel få noen ideer, noen tanker om hva som beveger seg i hodet til din datter, ting du ikke har tenkt på selv, også kan du bruke de erfaringene og tipsene.

Ikke gå rett i forsvar, skjønn at det som blir skrevet her skrives utfra de erfaringene skribentene har, og se om du kan bruke noe av det selv om det ikke er direkte overførbart til ditt liv.

Du sier du har fire barn, og bare problemer med et av dem, derfor er du ganske god på barn og oppdragelse. Det kan godt hende, men det kan også hende at dette ene barnet er det som er mest forskjellig fra deg, som må "tas" på en annen måte enn de tre andre. Da kan tipsene du får her, fra andre som kanskje også er forskjellige fra deg, være gode å ta med seg videre.

Anonymkode: 35514...fb4

[Anonym bruker]

21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så at det har fungert på de tre andre barna jeg har, også et barn med utfordringer, har du så elegant hoppet bukk over? Hvilke fagpersoner skal jeg snakke med og om hva?

Anonymkode: 9aff2...6e9

Ingen barn er like da. Barnet med adhd hadde de utfordringene, dattera di helt andre. Og det ser jo ikke ut som du greier se hva slags utfordringer det kan være engang.  Du ser ikke henne. Hun som har den tøffe historien bak seg og en barndom i full omveltning. Det må da finnes noe hjelp også i din kommune? Alt jeg har foreslått har du avfeid, men du kan jo høre med dem hvor du skal begynne? Eller snakk med fastlegen  da, han/hun kan vel guide deg videre. Det kan umulig skade eller?

Anonymkode: c7a23...64c

[Gjest]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Alt jeg har foreslått har du avfeid, men du kan jo høre med dem hvor du skal begynne? Eller snakk med fastlegen  da, han/hun kan vel guide deg videre. Det kan umulig skade eller?

Anonymkode: c7a23...64c

Du har vel ellers foreslått noen totalt motstridende ting, da. Så HI kan prøve i øst og vest og likevel treffe blink i forhold til dine forslag 😉

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Pashla skrev:

Du har vel ellers foreslått noen totalt motstridende ting, da. Så HI kan prøve i øst og vest og likevel treffe blink i forhold til dine forslag 😉

Det har jeg ikke, tror du bør notere deg anonymkoder her. Og hi trenger vel litt øst og vest, hun er desperat og må finne det som passer dem. Det kan gjerne være øst som vest. Nord funka ikke hvertfall. Tror du din avsporing og store interesse for meg hjelper hi?

 

Anonymkode: c7a23...64c

[Anonym bruker]

44 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hun var 3 måneder gammel. Hun husker ingenting om ham overhode. Vi har snakket om det mange ganger, hva hun føler rundt det, om det er noe hun sliter med, sett på bilder av ham, jeg fortalte om familien hans og sånt, vi har vært på grava hans noen ganger. Hun har ikke sørget over noe som har skjedd da hun var 3 måneder nei. 

Anonymkode: 9aff2...6e9

Nå håper jeg du tuller. At hun ikke husker at hun døde, fordi hun var et spedbarn, betyr absolutt ingenting i forhold til å savne pappaen sin, eller egentlig å savne at hun aldri fikk bli kjent med ham. Han er jo opphavet til halve hennes identitet. Du sier du fortalte (i preteritum) om hans familie, hvilket jeg tolker som at du ikke snakker om han mer, ei heller at hun har kontakt med eller kjenner halve familien sin. At du ikke forstår at dette preger henne, og sannsynligvis alltid vil det, gjør at du dessverre fremstår som kald og/eller (unnskyld uttrykket) dum.

Tror du har en stor jobb foran deg med å nøste opp i dette her og finne gode løsninger for dere begge.

Anonymkode: c85ee...e6b

[Nyttårs barn]

Tror jenta di er hormonell og tar det ut der hun er trygg, hjemme hos deg. Sannsynligvis legger hun mye bånd på seg ute blant andre og føler for å ta det igjen på de hun vet uansett elsker henne.

Men, det betyr ikke at det er ok å oppføre seg slik hun gjør. Tenåringer må også forstå at hjemmet er for hele familien og at de selv er en del av dynamikken hjemme. 

Jeg vet ikke om hun sliter mer eller mindre ubevisst med at hun ikke har en pappa, det er ikke sikkert at hun selv er bevisst dette tapet, men det er jo et stort tap som hun har lidd.

Synes kanskje det er litt drøyt å avlyse bursdagen hennes men samtidig så setter du en grense for hva du tåler. Det høres ut som om du er litt på felgen når det gjelder denne jenta og det kan jeg forstå

[Gjest]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nå håper jeg du tuller. At hun ikke husker at hun døde, fordi hun var et spedbarn, betyr absolutt ingenting i forhold til å savne pappaen sin, eller egentlig å savne at hun aldri fikk bli kjent med ham. Han er jo opphavet til halve hennes identitet. Du sier du fortalte (i preteritum) om hans familie, hvilket jeg tolker som at du ikke snakker om han mer, ei heller at hun har kontakt med eller kjenner halve familien sin. At du ikke forstår at dette preger henne, og sannsynligvis alltid vil det, gjør at du dessverre fremstår som kald og/eller (unnskyld uttrykket) dum.

Tror du har en stor jobb foran deg med å nøste opp i dette her og finne gode løsninger for dere begge.

Anonymkode: c85ee...e6b

Men et eventuelt savn blir ikke bedre av at tenåringen får «lov» til å krenke småsøsknene og skjelle ut mora. 

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det med brev høres lurt ut. Skal foreslå det for henne.

Avsnitt to er antagelser og diktning igjen. Grenser er det jeg som setter. Samboeren min hjelper henne med lekser, kjøring osv når HUN ber om det. Han har aldri snakket hardt til henne eller "rottet seg sammen" med meg for å gi henne konsekvenser. For øvrig bor over halvparten av hennes venninner 50/50 med foreldrene, eller ikke har far i det hele tatt i bildet, så hun er ikke unik. Det kan selvfølgelig slite på henne likevel, men "hun ser hva de andre har, hun har ikke det" passer ikke her. Hun har det mer stabilt for eksempel enn de som må pendle mellom to hjem, gjerne på forskjellige kanter av byen, annenhver uke. Har snakket med flere av venninnene hennes som sliter skikkelig med ordningen. Hun har alltid bodd i det samme huset, hatt samme vennekrets og ikke trengt å "bo i en bag". 

Anonymkode: 9aff2...6e9

Wæow.. Hårsår?

Har aldri påstått eller antatt at din samboer har kjeftet eller rottet seg sammen med deg. At flere av venninnene hennes sliter med 50/50 deling betyr ikke at din datter ikke savner å ha en pappa. En som er hennes pappa. En pappa som heier på henne, bygger henne opp, støtter henne, lytter til henne og elsker henne. Ja jeg har lest mange ganger at hun hadde en pappa som døde da hun var 3mndr og at hun ikke husker det, men det betyr ikke at hun ikke trenger det eller savner det hun ikke har. En pappa hun kan snakke med når hun synes mamma er dum eller omvendt. Du er liksom begge deler og det er klart det er tøft. Tøft for begge to. Behov og tanker endrer seg ofte så ikke se bort ifra at noe kan ligge her. 
 

Jeg forstår godt frustrasjonen din og jeg skjønner godt at dette er tøft også. Så kanskje er det vanskelig for datteren din å si det akkurat som det er også. For hva om hun savner en pappa da? Hva kan du gjøre med det liksom.. han er jo død uansett. Hvem bryr seg? DU!💕

Ikke føl eller tro at jeg går etter strupen din, for det gjør jeg virkelig ikke.

Anonymkode: 7331c...d74

[Anonym bruker]

25 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nå håper jeg du tuller. At hun ikke husker at hun døde, fordi hun var et spedbarn, betyr absolutt ingenting i forhold til å savne pappaen sin, eller egentlig å savne at hun aldri fikk bli kjent med ham. Han er jo opphavet til halve hennes identitet. Du sier du fortalte (i preteritum) om hans familie, hvilket jeg tolker som at du ikke snakker om han mer, ei heller at hun har kontakt med eller kjenner halve familien sin. At du ikke forstår at dette preger henne, og sannsynligvis alltid vil det, gjør at du dessverre fremstår som kald og/eller (unnskyld uttrykket) dum.

Tror du har en stor jobb foran deg med å nøste opp i dette her og finne gode løsninger for dere begge.

Anonymkode: c85ee...e6b

Igjen tolkning og diktning. "Jeg tolker det som om at du ikke snakket om ham mer, fordi du skrev det i preteritum. Seriøst? Kaller meg dum gjør du også - dette er personangrep og imot forumreglene. Og totalt unødvendig og irrelevant. Jeg slutter å ta folk seriøst når de kaller meg dum og lignende. 

Hun har ikke kontakt med hans del av familien, fordi hans bror og kone ikke ønsket kontakt, og hans foreldre er døde. Men vi har snakket flere ganger om ham de siste årene. Når hun selv vil det. På hennes premisser altså. 

Anonymkode: 9aff2...6e9

[Anonym bruker]

Å avlyse bursdag er en overreaksjon. Det er noe som skjer 1 gang i året og hun har ingen mulighet til å kunne tjene det inn igjen innen rimelig tid. En konsekvens / straff har som mål at barnet, eller den voksne, skal endre adferd og så oppnå goder igjen. Å ta bort noe som ikke er realistisk at barnet kan gå igjen er bare slemt 

Anonymkode: 9db5b...324

[Anonym bruker]

27 minutter siden, Nyttårs barn skrev:

Tror jenta di er hormonell og tar det ut der hun er trygg, hjemme hos deg. Sannsynligvis legger hun mye bånd på seg ute blant andre og føler for å ta det igjen på de hun vet uansett elsker henne.

Men, det betyr ikke at det er ok å oppføre seg slik hun gjør. Tenåringer må også forstå at hjemmet er for hele familien og at de selv er en del av dynamikken hjemme. 

Jeg vet ikke om hun sliter mer eller mindre ubevisst med at hun ikke har en pappa, det er ikke sikkert at hun selv er bevisst dette tapet, men det er jo et stort tap som hun har lidd.

Synes kanskje det er litt drøyt å avlyse bursdagen hennes men samtidig så setter du en grense for hva du tåler. Det høres ut som om du er litt på felgen når det gjelder denne jenta og det kan jeg forstå

Ja, jeg er på felgen. For dette har vart en stund, og uansett hva man prøver, så er trollet fortsatt der. Hun flirer jo mye på trening, med venninner, er kjempesosial og alt tyder på at hun har det bra. Så det er ikke sånn at hun later som hun har det fint, man kan se genuin glede hun viser på trening, konkurranser, med venninner osv. Så selv om hun kan slite med noe, så virker det ikke som det er alvorlig. 

En annen ting er at småsøsken har begynt å ta avstand fra henne og heller trekker seg mot storebror som leker med dem på deres premisser og er snill med dem. Det blir på en måte ond sirkel - hun er slem mot dem, de avviser henne og inkluderer henne ikke i lek, og hun er slem igjen som svar på dette. Så dette er litt vanskelig. 

Anonymkode: 9aff2...6e9

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Nyttårs barn skrev:

Tror jenta di er hormonell og tar det ut der hun er trygg, hjemme hos deg. Sannsynligvis legger hun mye bånd på seg ute blant andre og føler for å ta det igjen på de hun vet uansett elsker henne.

Men, det betyr ikke at det er ok å oppføre seg slik hun gjør. Tenåringer må også forstå at hjemmet er for hele familien og at de selv er en del av dynamikken hjemme. 

Har et barn som er veldig likt. Han er sensitiv og litt usikker, en kontrollfreak som legger mye krefter i hvordan han fremstår ute. Får bare gode tilbakemeldinger fra andre foreldre og skole. Hjemme kan han ta helt av, både mot meg og søsken, og det er veldig vanskelig. Mitt instinkt er å rope tilbake, jeg kjenner at jeg har masse skriking som bare vil ut, men det eneste som hjelper i situasjonen, er å beholde roen, men vise tydelig at det han sier og gjør ikke er greit. Kjefting og argumentering fungerer ikke, han er så urokkelig og lar seg ikke knekke, og da bare ender vi opp i en lang diskusjon. Jeg vil ikke diskutere med tiåringen min når han oppfører seg dårlig, så jeg gjentar inni meg "det er ikke personlig ment, det er ikke personlig ment", står rolig på mitt og lar han steame av seg. Merker ofte at hvis han får ro, så kan vi snakke etterpå. Hvis han får tenkt seg om, gjør han gjerne som han blir bedt om likevel.

Det er supervanskelig, men jeg innser at det er slik han er. Det nytter ikke å slåss mot ham, det blir bare verre og han føler seg mer misforstått og kommentert. Jeg må akseptere ham for det han er, selv de dårlige egenskapene hans. Og så hele tiden jobbe med det og prøve å ta gode valg selv. Vi snakker mye om at det er greit å være lei seg, sint, skuffet, whatever, men det skal ikke gå ut over hele familien med bøllete og urettferdig oppførsel mot andre. Men det er så komplisert, fordi selv om jeg mener at vi skal gi uttrykk for at vi blir lei oss når han er kjip, så tenker jeg noen ganger at det igjen påfører skam og gir han ansvaret for hvordan vi føler oss. Det ansvaret kan han godt få overfor søsken, men kanskje ikke oss voksne? Når han er liten og umoden og ikke har evnen til å regulere seg så bra, så hjelper det ikke at han må skamme seg på toppen av det hele. Jeg synes det er skikkelig vanskelig.

Uff, det var min utlegging... Hpoer noe av det kan være til hjelp. Når det gjelder avlysningen, så synes jeg nok at det er for drøyt. Det blir jo veldig pinlig for henne overfor vennene. Hvordan skal hun forklare dette for dem, når det er hele din og hennes dynamikk som ligger bak? Håper du finner en måte å reparere det på.

Anonymkode: 3352c...5cb

[Anonym bruker]

Nå har jeg fått snakket med henne og sagt at vi kan feire bursdagen hennes om en uke under forutsetning om at hun "holder seg på matta" hele uka. Hun var lei seg, men forstod det. Så vi har "flyttet" bursdagsfeiringen hennes til neste fredag. Hun har snakket med venninnene sine (3 stk som hun inviterte), og de synes det var greit å flytte feiringen. Så får vi heller se hvordan vi kan forbedre dynamikken i forholdet oss to imellom generelt. 

Takk for alle svar. TS.

Anonymkode: 9aff2...6e9

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Har et barn som er veldig likt. Han er sensitiv og litt usikker, en kontrollfreak som legger mye krefter i hvordan han fremstår ute. Får bare gode tilbakemeldinger fra andre foreldre og skole. Hjemme kan han ta helt av, både mot meg og søsken, og (...)

Anonymkode: 3352c...5cb

Siterer meg selv her for å legge til noe:

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men ut fra det du skriver om alt du gjør for henne, så er du kanskje litt vel på hugget? Kanksje hun bør få mer ansvar selv. Går du litt på tå rundt henne og kjører fullservice for å få henne til å være fornøyd? Kanskje hun hadde blitt mer fornøyd hvis hun måtte ta mer ansvar for seg selv og ikke får så mye hele tiden (kanskje til og mer får ting før hun har uttrykt et ønske eller et behov?). Det er er mestring i det, og det kan gjøre at hun føler at du tar henne på alvor, at du stoler på at hun klarer ting selv.

Anonymkode: 3352c...5cb