Overreagerte jeg? (avlyst bursdagsselskap)

[Anonym bruker]

29 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Svarer til alle her: hun fikk advarsel i går, men jeg tror at hun oppfattet det som en tom trussel. Jeg sa til henne i går kveld at fortsetter hun i samme duren, blir bursdagen avlyst. Så det kommer ikke "ut av det blå" her. Når det gjelder inndragelse av goder, så betaler hun sin egen mobilabonnement. Så det kan jeg ikke ta fra henne, siden det er hennes private penger (som hun tjener på deltidsjobben sin). Men jeg kan nekte å kjøre hun steder hun ikke må være, for eksempel til venninner, eller nekte henne å sitte på med meg på morgenen. Hun har rett til buss, men bruker å sitte på med meg fordi skolen ligger 100 meter unna min jobb, så det passer seg sånn. Tilbake fra skolen tar hun bussen. Men nå kan jeg faktisk nekte henne å være med hvis dette fortsetter, så får hun sitte i en kald buss i stedet for varm bil. Er så forbanna akkurat nå.

 

TS

Anonymkode: 9aff2...6e9

Litt vesentlig informasjon å komme med i hovedinnlegg for å få skikkelige svar. 
OK advarsel gitt i går da er det innafor. Men slik du svarer videre her så er du voldsomt i forsvarsposisjon, mer opptatt av å forsvarere enn å lytte. Mon tro om kommunikasjonen din kan forbedres med din datter. Jeg aner ingenting om hvordan du kommuniserer utover det du skriver her. Du mener du er saklig og rolig, kanskje du ikke er det? Kanskje du er mest opptatt av å høre egen stemme fremfor å lytte og bli enig. Jeg tenker at ofte (ikke alltid) er kanskje slik oppførsel et resultat av enveiskommunikasjon. Ja hun har motbydelig oppførsel og på dette tidspunktet har dere behov for å se på dynamikken deg og henne imellom. Dere har altså fire barn. Kanskje hun føler dette er eneste måten å få oppmerksomhet på? Sier ikke måten hun oppfører seg på kan forsvares, men KANSKJE er den et resultat av mange faktorer hjemme hos dere. 
Be om hjelp, dette har pågått for lenge. Du er egentlig kommet til veis ende her, åpenbart trenger dere en ny innfallsvinkel. 

Anonymkode: 7d375...905

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Datteren min fyller 14 år i dag. Hun har nå i en uke planlagt sin bursdag, og bestemt å feire den på badeland (de har "bursdagspakke" for inntil 10 barn, der svømming, pizza og brus inngår). Hun har selv bestilt tid der og avtalt, så for meg var det bare å betale. Hun har også fått en flott gave fra meg og samboer (ny telefon som hun virkelig trengte, da den gamle var knust og ødelagt). Hun er vanligvis pliktoppfyllende ift skole, trening og den lille deltidsjobben hun har. Både sjefen, trenere og lærere er fornøyd med henne. Men hjemme forvandler hun seg til en furie uten dimensjoner, hun kjefter og smeller, skriker til meg, hermer etter meg og banner. Ikke hele tiden selvfølgelig, men blir oftere og oftere. 

I går kveld etter treningen fikk hun deksel til den nye mobilen fra småsøsken, som lillesøster på 8 har valgt med omhu, pakket inn og gledet seg til å gi henne. Hun pakket opp gaven, slengte den fra seg og sa at sånn deksel vil hun ikke bruke, det var bare dritt og helt feil farge og alt. Jeg kunne se at begge småsøsken var rimelig lei seg. Så fortsetter hun at "hvorfor kunne dere ikke kjøpe noe jeg vil ha, jeg kan jo plukke ut noe så betaler du". Måtte da forklare at man ikke bestiller gaver, og at man takker pent for gaver man får, uansett. Hun fortsatte bare å kjefte og snakket ikke med meg resten av kvelden.

Så kom morgenen i dag, og det begynte med at hun spratt opp til meg og hylte om hvor jeg har gjort av en ting hun hadde i gymbagen sin (siden hun gikk rett på rommet og så i seng i går etter trening, merket jeg at hun glemte å ta ut det våte tøyet og håndkleet fra gymbagen, så jeg tok det ut, vasket det og hengte på tørk. Jeg forklarte rolig hva jeg gjorde i går, så fortsatte hun å hyle om hvorfor i all verden jeg ikke puttet denne tingen tilbake, om jeg var gørrlat og så videre. Kalte meg fattig fordi jeg ikke kunne (eller rettere ville) kjøpe henne en merkejakke til 3 000 og masse annet. Så på veg til skolen i bilen sa jeg til henne at jeg avlyser bursdagen. At jeg ringer til badelandet og kansellerer bestillingen, så hun må si fra til venninner at det ikke blir noe selskap. Hun ba om grunnen til det, og jeg forklarte rolig at oppførselen hennes var grunn, og kom med eksempler fra i går og i dag. Hun sa ikke et ord etter det og gikk da på skolen. 

Overreagerte jeg ved å avlyse bursdagen? Hva synes dere? Jeg bare synes at det begynner å gå over stokk og stein med tenåringsdramaet hennes, og jeg orker ikke mer kjefting, hyling og beskyldninger. Og før dere sier at det er min feil som oppdrager, jeg har tre andre barn, den eldste er 3 år eldre enn henne, og ingen har noen gang oppført seg på en slik måte. Eldste har jo vært gjennom samme periode med pubertet og lignende, har aldri vært borti noe sånt med ham. Trenger noen synspunkt.

Anonymkode: 9aff2...6e9

Hun må jo få grenser, men  bursdagsfeiringen har vel ikke noen tilknytning til oppførselen hennes? Det var jo bare stygt gjort, ydmykende også. 

Dere må jo snakke sammen, og du må finne ut hvorfor hun er slik. Tenåringer under ombygging sliter med mye, de greier ikke helt se alt klart og trenger veiledning ikke straff. Det du gjør da er jo å brenne broen mellom dere. 

Anonymkode: c7a23...64c

[Anonym bruker]

34 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vi har forsøkt "gulrot" i nesten 1 år nå. Oversett hennes utbrudd, pratet rolig (jeg har til dags dato ikke reist stemmen mens jeg snakket med henne, men forklarte rolig og behersket). Det hun gjør nå, er å herme etter meg når jeg prater til henne, ber meg holde kjeft og slutte å snakke eller krangler åpenlyst. Kaller meg skjellsord, banner og skriker. Hun vil heller ikke hate småsøsknene sine, fordi jeg sa jeg avlyser selskapet fordi hun har oppført seg uakseptabelt mot MEG, blant annet i går kveld og i morges, og egentlig flere måneder i strekk nå. 

Det kan hende det jeg gjorde var feil, men hun stopper jo ikke oppførselen sin når jeg tar vekk mindre goder eller snakker pedagogisk. Ingenting funker.

Anonymkode: 9aff2...6e9

Hvis du alltid snakker rolig og behersket uten å heve stemmen oppfattes du provoserende, at du ikke bryr deg. Å heve stemmen og kjefte litt trengs av og til og er mye bedre enn "straff" tatt ut av det blå. Hun må merke at du bryr deg, at dine følelser påvirkes av dette osv. Rolig snakking av deg oppleves som kaldt, at du ikke bryr deg. 

Anonymkode: c7a23...64c

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hun må jo få grenser, men  bursdagsfeiringen har vel ikke noen tilknytning til oppførselen hennes? Det var jo bare stygt gjort, ydmykende også. 

Dere må jo snakke sammen, og du må finne ut hvorfor hun er slik. Tenåringer under ombygging sliter med mye, de greier ikke helt se alt klart og trenger veiledning ikke straff. Det du gjør da er jo å brenne broen mellom dere. 

Anonymkode: c7a23...64c

Vi har snakket mange mange ganger om dette, hun lovet å skjerpe seg, så skjer det igjen, og eskalerer attpåtil ganske mye. Veiledning har hun fått i bøtter og spann. Skal jeg bare godta at hun brøler, kaller meg stygge ting, prøver å behandle meg som slave etter prinsippet kjøp-hent-kjør-og ellers hold kjeft, hermer og kjefter?

 

TS

Anonymkode: 9aff2...6e9

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Hvis du alltid snakker rolig og behersket uten å heve stemmen oppfattes du provoserende, at du ikke bryr deg. Å heve stemmen og kjefte litt trengs av og til og er mye bedre enn "straff" tatt ut av det blå. Hun må merke at du bryr deg, at dine følelser påvirkes av dette osv. Rolig snakking av deg oppleves som kaldt, at du ikke bryr deg. 

Anonymkode: c7a23...64c

Jeg kjefter aldri på noen og hever aldri stemmen i en diskusjon. Har ikke skreket til noen på sikkert 10 år. Jeg er ikke slik person. Jeg kan også vise følelser uten å helt miste kontrollen og skrike. 

Og jeg bryr meg faktisk i massevis. Jeg har meldt meg som trener i hennes idrettsklubb, fordi hun ønsket at jeg skulle trene henne. Hun ber meg ofte å sjekke leksene hennes eller hjelpe med en oppskrift eller kjøre til venner, på butikken osv, og jeg sier veldig sjeldent nei. Jeg spør ofte hvordan hun har det, hun bestemmer middag to ganger i uken, vi går sammen på kino, går turer. Jeg bryr meg altså ikke bare fordi jeg ikke skriker? Skal jeg lære meg å skrike til folk?

Anonymkode: 9aff2...6e9

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Litt vesentlig informasjon å komme med i hovedinnlegg for å få skikkelige svar. 
OK advarsel gitt i går da er det innafor. Men slik du svarer videre her så er du voldsomt i forsvarsposisjon, mer opptatt av å forsvarere enn å lytte. Mon tro om kommunikasjonen din kan forbedres med din datter. Jeg aner ingenting om hvordan du kommuniserer utover det du skriver her. Du mener du er saklig og rolig, kanskje du ikke er det? Kanskje du er mest opptatt av å høre egen stemme fremfor å lytte og bli enig. Jeg tenker at ofte (ikke alltid) er kanskje slik oppførsel et resultat av enveiskommunikasjon. Ja hun har motbydelig oppførsel og på dette tidspunktet har dere behov for å se på dynamikken deg og henne imellom. Dere har altså fire barn. Kanskje hun føler dette er eneste måten å få oppmerksomhet på? Sier ikke måten hun oppfører seg på kan forsvares, men KANSKJE er den et resultat av mange faktorer hjemme hos dere. 
Be om hjelp, dette har pågått for lenge. Du er egentlig kommet til veis ende her, åpenbart trenger dere en ny innfallsvinkel. 

Anonymkode: 7d375...905

Hun er vel den som kjøres desidert mest rundt og som får mest tid med meg. Småsøsken er hos oss annenhver uke, og de ukene jeg bare har de to store finner vi veldig ofte på ting bare vi to. Så det er INGEN mangel på oppmerksomhet her. Hun bestemmer sin egen klesstil, hårfarge, aktiviteter, hun er med og bestemmer middag to ganger i uken, hun var med på å bestemme ferien. Jeg er lydhør når det gjelder skoleting som krangling med venninner, lekser hun ikke forstår og lignende. 

Kan gjerne be om hjelp, men hvem ber man da? Fastlegen?

Anonymkode: 9aff2...6e9

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hun sliter verken med mobbing, mangel på venner, skole, trening eller andre ting. Hun er populær på skolen, blir ansett som pen og kul, mange vil være med henne og ser opp til henne. Hun har besøk hele tiden (eller er på besøk), finner på ting med venner, jeg nekter henne vanligvis aldri å finne på ting. Hun trives på skole, idrett og jobb. Mangler ingenting hjemme, bruker å elske å være med småsøsken og leke med dem (det har hun alltid gjort), og jeg ber henne aldri å passe dem for meg med mindre det er krise, noe som er veldig sjeldent. Hun har fått en ganske dyr mobil i bursdagsgave. Vi tilbringer mye tid sammen, også bare jeg og henne (siden jeg er trener i hennes idrettslag, så har vi en annen interesse vi deler sammen). Så jeg vet faktisk ikke hvorfor hun oppfører seg slik. Vi har snakket om det utallige ganger.

Ja, året har vært tøft, men det har også vært tøft for meg. Hun opprettholdt kontakten med venner digitalt, jeg satt der med fulltid hjemmekontor, hjemmebarnehage og tre barn i hjemmeskole, der det ene barnet måtte ha ekstra oppfølging som selvfølgelig jeg måtte stå for. Vi snakket om utfordringene, og jeg har alltid møtt hennes behov. Så denne frekkheten kommer helt uprovosert, hun begynner bare å skrike og hyle. Jeg ser at flere av venninnene hennes er dritfrekke mot foreldrene sine, så det er noe som går igjen i hennes vennegjeng.

For øvrig avlyste jeg bursdagen ikke fordi jeg er sur, men fordi noen må sette stopper for denne oppførselen. Ingen i familien orker å forholde seg til konstant skriking, slenging med dørene, kasting av ting, suring og kjefting. 

Anonymkode: 9aff2...6e9

Du svarte ikke på om alle søsknene har samme far som henne? At hun er pen har da ingenting med hvordan hun føler seg inni seg?
 

Det du beskriver om koronasituasjonen, viser jo at du er mest opptatt av hvordan du hadde det. Hvor mye tid hadde du til henne oppi det der? Sannsynligvis særdeles lite. Hun var antagelig den som klarte seg best uten din hjelp, og da er det fort at man ikke prioriterer det som ikke brenner. 
 

Jeg sier ikke at du ikke skal jobbe for å stoppe en oppførsel som overhode ikke er akseptabel, jeg sier at måten du gjorde det på er helt feil. Dette kommer antagelig bare til å eskalere konflikten. Hun blir sint og bitter fordi du ødela hennes bursdag. Bursdag er viktig for en 14 åring, og en dag som er hennes. Du kunne gjort masse for å stoppe dette, men frata henne bursdagsfeiring (og det attpåtil samme dag som den skal feires!) står ikke til det hun gjorde i det hele tatt. 

Anonymkode: f30aa...7f0

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Jeg kjefter aldri på noen og hever aldri stemmen i en diskusjon. Har ikke skreket til noen på sikkert 10 år. Jeg er ikke slik person. Jeg kan også vise følelser uten å helt miste kontrollen og skrike. 

Og jeg bryr meg faktisk i massevis. Jeg har meldt meg som trener i hennes idrettsklubb, fordi hun ønsket at jeg skulle trene henne. Hun ber meg ofte å sjekke leksene hennes eller hjelpe med en oppskrift eller kjøre til venner, på butikken osv, og jeg sier veldig sjeldent nei. Jeg spør ofte hvordan hun har det, hun bestemmer middag to ganger i uken, vi går sammen på kino, går turer. Jeg bryr meg altså ikke bare fordi jeg ikke skriker? Skal jeg lære meg å skrike til folk?

Anonymkode: 9aff2...6e9

Det handler ikke om å skrike, men om hun aldri opplever at du blir sint eller lei deg av dette, så skjønner hun jo ikke det hun gjør heller. Konsekvensen her er jo at dere blir lei dere. Ikke at bursdagsfesten avlyses, det er en straff. Sikker på at om du faktisk hadde eksplodert eller grått eller vist dine følelser så hadde det vært mye mer virkningsfult enn en kald rolig mor som bare tar vekk goder en etter en.

Kjenner meg litt igjen i din datter. Mamma var også rolig. Først når jeg en dag fersket henne i å sitte og hulke og gråte da jeg måtte inn igjen og hente noe etter en krangel gikk det opp for meg hva jeg drev med. Før det hadde hun jo bare virket uberørt og streng. Ufølsom og usympatisk. 

Anonymkode: c7a23...64c

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Du svarte ikke på om alle søsknene har samme far som henne? At hun er pen har da ingenting med hvordan hun føler seg inni seg?
 

Det du beskriver om koronasituasjonen, viser jo at du er mest opptatt av hvordan du hadde det. Hvor mye tid hadde du til henne oppi det der? Sannsynligvis særdeles lite. Hun var antagelig den som klarte seg best uten din hjelp, og da er det fort at man ikke prioriterer det som ikke brenner. 
 

Jeg sier ikke at du ikke skal jobbe for å stoppe en oppførsel som overhode ikke er akseptabel, jeg sier at måten du gjorde det på er helt feil. Dette kommer antagelig bare til å eskalere konflikten. Hun blir sint og bitter fordi du ødela hennes bursdag. Bursdag er viktig for en 14 åring, og en dag som er hennes. Du kunne gjort masse for å stoppe dette, men frata henne bursdagsfeiring (og det attpåtil samme dag som den skal feires!) står ikke til det hun gjorde i det hele tatt. 

Anonymkode: f30aa...7f0

Her spekulerer du i noe du faktisk ikke har noen grunnlag for å uttale deg om. Nei, jeg nedprioriterte ikke henne i koronatiden. Hun er den som faktisk trengte mer hjelp enn både storebror og lillesøster mht skolearbeid. Hun måtte også motiveres til å trene mens hennes aktivitet var "stengt", så vi løp ute, gjorde øvelser i stua osv bare vi to. Som jeg skrev over, er hun den av søsknene som desidert får mest tid med meg.

Nei, småsøsknene har ikke samme far som henne. Men de har vært i livet hennes i hhv. 9 og 6 år, og hun har alltid forgudet dem. Så jeg forstår ikke relevansen i dette. Jeg bor ikke sammen med far til småsøsknene, så her er det ingen far/stefar som diskriminerer henne og favoriserer de minste. Alle barn er elsket like mye av meg. 

Anonymkode: 9aff2...6e9

[Anonym bruker]

Som lærer i videregående skole blir jeg matt av noen av svarene du får. Samtidig er det veldig oppklarende i forhold til mangelen på folkeskikk som vi daglig opplever blant ungdommer i skolen!

Du burde selvfølgelig for lenge siden gitt klar beskjed om oppførselen hennes. Det burde aldri gått så langt at hun tillater seg en brøkdel av det du beskriver her. 

Å avlyse bursdagen var det eneste riktige. I tillegg tar du/dere en alvorsprat med henne om at denne oppførselen skal opphøre umiddelbart! ELLERS får det ytterligere konsekvenser: Innskrenket inntid, skjermtid, beslaglegge mobil etc. 

Denne oppførselen er så graverende at dere MÅ sette ned foten NÅ, og mene det!! 

Anonymkode: 6f6f2...406

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det handler ikke om å skrike, men om hun aldri opplever at du blir sint eller lei deg av dette, så skjønner hun jo ikke det hun gjør heller. Konsekvensen her er jo at dere blir lei dere. Ikke at bursdagsfesten avlyses, det er en straff. Sikker på at om du faktisk hadde eksplodert eller grått eller vist dine følelser så hadde det vært mye mer virkningsfult enn en kald rolig mor som bare tar vekk goder en etter en.

Kjenner meg litt igjen i din datter. Mamma var også rolig. Først når jeg en dag fersket henne i å sitte og hulke og gråte da jeg måtte inn igjen og hente noe etter en krangel gikk det opp for meg hva jeg drev med. Før det hadde hun jo bare virket uberørt og streng. Ufølsom og usympatisk. 

Anonymkode: c7a23...64c

Men jeg er ikke en som eksploderer og skriker, skal jeg gå inn for å lære meg det? Ja, jeg har grått, jeg har sagt at jeg er sint og lei meg, jeg viste mange ganger at jeg er sint og skuffet med min oppførsel og fortalte dette rett ut til henne. Jeg har fortalt at jeg er sliten på grunn av situasjonen, og at jeg er avhengig av at vi alle samarbeidet og oppfører oss pent mot hverandre. Og at jeg blir lei meg og kjenner meg hjelpeløs når hun oppfører seg slik uten grunn. Alt det der har hun fått sett og hørt. Men jeg skriker aldri til henne. Er det en god egenskap som mor, at man skriker til barna sine? Det visste jeg ikke. Rart at man ikke blir rådet til å brøle til barna på helsestasjon, av barnevernet og andre som skal ha mye peiling på barneoppdragelse. 

https://sosialnytt.com/derfor-fungerer-a-rope-barna-dine/

https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/skadelig-at-foreldre-skriker-1.894816

https://www.nrk.no/livsstil/sa-mye-sinne-taler-barnet-ditt-1.11621576

https://www.barneombudet.no/for-barn-og-unge/dine-rettigheter/vold-og-overgrep

Defineres som vold av barneombudet å brøle til barna sine gitt...

 

TS

 

Anonymkode: 9aff2...6e9

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Som lærer i videregående skole blir jeg matt av noen av svarene du får. Samtidig er det veldig oppklarende i forhold til mangelen på folkeskikk som vi daglig opplever blant ungdommer i skolen!

Du burde selvfølgelig for lenge siden gitt klar beskjed om oppførselen hennes. Det burde aldri gått så langt at hun tillater seg en brøkdel av det du beskriver her. 

Å avlyse bursdagen var det eneste riktige. I tillegg tar du/dere en alvorsprat med henne om at denne oppførselen skal opphøre umiddelbart! ELLERS får det ytterligere konsekvenser: Innskrenket inntid, skjermtid, beslaglegge mobil etc. 

Denne oppførselen er så graverende at dere MÅ sette ned foten NÅ, og mene det!! 

Anonymkode: 6f6f2...406

Problemet er jo at hun er snill engel både på skolen, trening og jobb, lærere skryter henne opp i skyene og hun har aldri hatt en eneste anmerkning, ikke en gang for å prate eller bruke mobil i timen. Det er kun meg det her går ut over, og noen få ganger småsøsken. Så verken lærere eller arbeidsgiver er klar over hvordan hun egentlig er, alle sier til meg at jeg må være heldig å ha så pliktoppfyllende, snill, rolig og hyggelig jente. 

 

TS

Anonymkode: 9aff2...6e9

[Anonym bruker]

Kipt å betale full pris på badelandet når dere avlyser så sent.

Synes det er trist at jenta må avlyse så sent for vennene sine. Flere skal kanskje direkte fra skole til badeland og logistikken for flere familier blir ødelagt.

 

regner med det er flere fedre i bilde her? Småsøsken en far? Jenta og evt eldre samme far eller hver sin? I tillegg ny samboer. Blir mye å forholde seg til for jenta.

 

hun blir 14 år og har deltidsjobb, trener og er flink. I tillegg til småsøsken der faren er flyttet ut og ny samboer har flyttet inn. Har du pratet med henne skikkelig om hvordan hun har det?

 

Jeg synes du er en dårlig mor som slenger straffen til henne på vei til skolen. Dette burde du ha ventet med til hun kom hjem. Hun har nok en fryktelig trist dag på skolen idag.

Anonymkode: 29814...574

[Anonym bruker]

Du høres litt ut som meg, HI. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Du gir og gir så får du dette tilbake. Jeg hører deg💕 Det er ekstremt utfordrende!

Helt ærlig synes jeg at å avlyse bursdagen var litt drøy, det tror jeg du kjenner litt på selv også, men sagt er sagt og gjort er gjort. Så får du stå for det. 
Så håper jeg du tar en lengre samtale med henne i dag der du forklarer henne hvorfor bursdagen røyk. Hvis du angrer så si gjerne det også. Så håper jeg hun forstår deg. Hun kan godt si unnskyld til småsøsknene også. 
Men slik jeg ser det så er hun ekstremt trygg på deg og er ikke redd for å vise sitt sanne jeg. Men si gjerne at du blir så lei deg når du får dette tilbake. Og si gjerne at hvis det er noe som hun kjenner på så vil du være der for henne, men at det er vanskelig for deg å forstå hva det kan være når hun oppfører seg på denne måten. Gi mange eksempler på hva du gjør for henne og hva du forventer tilbake. Du ønsker respekt, dette er ikke respekt. 
Jeg heier på deg! Jeg er heller ingen kjefter, liker å snakke rolig om ting, men er ikke redd for å felle en tåre hvis jeg må det.

 

Anonymkode: 7331c...d74

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kipt å betale full pris på badelandet når dere avlyser så sent.

Synes det er trist at jenta må avlyse så sent for vennene sine. Flere skal kanskje direkte fra skole til badeland og logistikken for flere familier blir ødelagt.

 

regner med det er flere fedre i bilde her? Småsøsken en far? Jenta og evt eldre samme far eller hver sin? I tillegg ny samboer. Blir mye å forholde seg til for jenta.

 

hun blir 14 år og har deltidsjobb, trener og er flink. I tillegg til småsøsken der faren er flyttet ut og ny samboer har flyttet inn. Har du pratet med henne skikkelig om hvordan hun har det?

 

Jeg synes du er en dårlig mor som slenger straffen til henne på vei til skolen. Dette burde du ha ventet med til hun kom hjem. Hun har nok en fryktelig trist dag på skolen idag.

Anonymkode: 29814...574

Faren til de minste har flyttet ut for 6 år siden, dette er ikke noe nytt. Den nye samboeren har jeg hatt i 3 år. Hvorfor det plutselig er mye å forholde seg til for henne som har hatt den samme stabile situasjonen de siste 3 årene, skjønner ikke jeg. Hennes egen far døde da hun var 3 måneder gammel, hun husker ham ikke og har aldri sørget over å miste faren sin. Min ekssamboer ble sammen med meg da hun var 2 år, og flyttet ut da hun var 8. Vi har hele tiden snakket om utfordringer ved familiesituasjon, jeg har lyttet til de to eldste, vist forståelse, spurt om deres mening med ting. Så hvorfor hun plutselig nå som situasjonen har vært stabil i 3 år, begynner å slite med diverse ting, er uforståelig for meg. Hun har heller ikke fortalt meg om det, og vi har veldig åpen tone ellers, hun forteller om alt fra nederlag i idretten, erting på skolen, krangling med venninner, kjærlighetssorg og annet.  

Anonymkode: 9aff2...6e9

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Du høres litt ut som meg, HI. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Du gir og gir så får du dette tilbake. Jeg hører deg💕 Det er ekstremt utfordrende!

Helt ærlig synes jeg at å avlyse bursdagen var litt drøy, det tror jeg du kjenner litt på selv også, men sagt er sagt og gjort er gjort. Så får du stå for det. 
Så håper jeg du tar en lengre samtale med henne i dag der du forklarer henne hvorfor bursdagen røyk. Hvis du angrer så si gjerne det også. Så håper jeg hun forstår deg. Hun kan godt si unnskyld til småsøsknene også. 
Men slik jeg ser det så er hun ekstremt trygg på deg og er ikke redd for å vise sitt sanne jeg. Men si gjerne at du blir så lei deg når du får dette tilbake. Og si gjerne at hvis det er noe som hun kjenner på så vil du være der for henne, men at det er vanskelig for deg å forstå hva det kan være når hun oppfører seg på denne måten. Gi mange eksempler på hva du gjør for henne og hva du forventer tilbake. Du ønsker respekt, dette er ikke respekt. 
Jeg heier på deg! Jeg er heller ingen kjefter, liker å snakke rolig om ting, men er ikke redd for å felle en tåre hvis jeg må det.

 

Anonymkode: 7331c...d74

Takk for svar. Jeg føler at hun tar alt jeg gjør for gitt, selv om mange foreldre forteller meg at jeg gjør mye mer enn de fleste andre. Når jeg svært sjeldent påpeker hva jeg gjør for henne, får jeg til svar: "men det er det alle andre også gjør", "skal du ha medalje eller", kaller meg fattiglus fordi jeg ikke ønsker å kjøpe merkeklær som venninner har og lignende. Hun presterte å si i forrige uke at jeg MÅ rydde etter henne fordi jeg er mora hennes, da jeg ba henne om å sette oppvasken sin i oppvaskmaskin. 

Anonymkode: 9aff2...6e9

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar. Jeg føler at hun tar alt jeg gjør for gitt, selv om mange foreldre forteller meg at jeg gjør mye mer enn de fleste andre. Når jeg svært sjeldent påpeker hva jeg gjør for henne, får jeg til svar: "men det er det alle andre også gjør", "skal du ha medalje eller", kaller meg fattiglus fordi jeg ikke ønsker å kjøpe merkeklær som venninner har og lignende. Hun presterte å si i forrige uke at jeg MÅ rydde etter henne fordi jeg er mora hennes, da jeg ba henne om å sette oppvasken sin i oppvaskmaskin. 

Anonymkode: 9aff2...6e9

Du kan bare si med en gang at slik er det IKKE for alle andre, nei! Men hvis hun ikke kan snakke skikkelig til deg og svare ordentlig så kan du bare begynne å stryke fra listen din hva du gjør for henne. Skriv opp alt du gjør for henne, den lista blir lang. Så si gjerne hva du forventer at hun skal gjøre. Sette inn i maskinen, ta med skittentøyet sitt på vaskerommet, legge klærne i skapet som er rent, dekke på bordet hvis du spør, gå med søpla hvis du spør, henge opp jakka og sette skolene i skohylla. Det er ikke så mye, men det forventer du. Sykt vanskelig alder med hormoner og 2020. Men gjør hun ikke sine oppgaver så orker ikke du å gjøre alt for henne for å være grei heller. Man må gi å ta.  Snudde det når hun begynte å få hormoner i sving eller har hun alltid vært slik?

Anonymkode: 7331c...d74

[Anonym bruker]

23 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men jeg er ikke en som eksploderer og skriker, skal jeg gå inn for å lære meg det? Ja, jeg har grått, jeg har sagt at jeg er sint og lei meg, jeg viste mange ganger at jeg er sint og skuffet med min oppførsel og fortalte dette rett ut til henne. Jeg har fortalt at jeg er sliten på grunn av situasjonen, og at jeg er avhengig av at vi alle samarbeidet og oppfører oss pent mot hverandre. Og at jeg blir lei meg og kjenner meg hjelpeløs når hun oppfører seg slik uten grunn. Alt det der har hun fått sett og hørt. Men jeg skriker aldri til henne. Er det en god egenskap som mor, at man skriker til barna sine? Det visste jeg ikke. Rart at man ikke blir rådet til å brøle til barna på helsestasjon, av barnevernet og andre som skal ha mye peiling på barneoppdragelse. 

https://sosialnytt.com/derfor-fungerer-a-rope-barna-dine/

https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/skadelig-at-foreldre-skriker-1.894816

https://www.nrk.no/livsstil/sa-mye-sinne-taler-barnet-ditt-1.11621576

https://www.barneombudet.no/for-barn-og-unge/dine-rettigheter/vold-og-overgrep

Defineres som vold av barneombudet å brøle til barna sine gitt...

 

TS

 

Anonymkode: 9aff2...6e9

Herregud, skjønner jo nå hvorfor det er blitt slik. Du er jo perfekt... det er ikke skriking og brøling jeg snakker om, prøv å forstå det du leser. Å vise følelse, heve stemmen og kjefte strengt er ikke roping og brøling. Vet du ikke det?? Det er jo slik man setter grenser, hun må jo høre at du er streng og at du mener det du sier  ikke bare dullekoseprater. Du går rett i forsvar hele tiden, kommer med stadig ny info, og alt er hennes feil. Det lyser nok godt gjennom hjemme også.

Anonymkode: c7a23...64c

[Anonym bruker]

28 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hun er vel den som kjøres desidert mest rundt og som får mest tid med meg. Småsøsken er hos oss annenhver uke, og de ukene jeg bare har de to store finner vi veldig ofte på ting bare vi to. Så det er INGEN mangel på oppmerksomhet her. Hun bestemmer sin egen klesstil, hårfarge, aktiviteter, hun er med og bestemmer middag to ganger i uken, hun var med på å bestemme ferien. Jeg er lydhør når det gjelder skoleting som krangling med venninner, lekser hun ikke forstår og lignende. 

Kan gjerne be om hjelp, men hvem ber man da? Fastlegen?

Anonymkode: 9aff2...6e9

Ville forhørt meg med helsesøster og lege ja. Igjen så ser jeg at du i svarene fremstår som veldig i forsvarsposisjon. Jeg skriver ikke dette for å ta deg og være slem. Men du virker veldig på hugget og i forsvarsposisjon. Jeg synes ikke du har fått mange stygge svar her men likevel er du skikkelig på. Jeg tenker dette gjenspeiler personligheten din og måten du reagerer på kritikk. Dette er sikkert også måten du reagerer mot din datter også. Det er vanskelig å se seg selv. 
Jeg selv er blitt fortalt flere ganger mine svakheter når det gjelder kommunikasjon. Jeg synes selv ikke jeg er slik (for jeg mener jo ikke å være slik) likevel er tilbakemelding fra flere den samme. Jeg må da selvsagt la dette synke inn, jeg mener det jo ikke men likevel fremstår jeg slik. 
For å åpne for bedre kommunikasjon MÅ man starte med seg selv og når motparten er en pubertal fjortis så ligger selvsagt hele ansvaret hos deg. 
Det er umulig å si hvor skoen trykker og hva som blir gjort feil osv. Det åpenbare at ingen har det særlig bra hjemme hos dere i perioder. Dét ansvaret ligger hos de voksne. Du sier alt er forsøkt. Da gjenstår ekstern bistand. Om det er så ille som du beskriver. 

Anonymkode: 7d375...905

[Anonym bruker]

25 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Problemet er jo at hun er snill engel både på skolen, trening og jobb, lærere skryter henne opp i skyene og hun har aldri hatt en eneste anmerkning, ikke en gang for å prate eller bruke mobil i timen. Det er kun meg det her går ut over, og noen få ganger småsøsken. Så verken lærere eller arbeidsgiver er klar over hvordan hun egentlig er, alle sier til meg at jeg må være heldig å ha så pliktoppfyllende, snill, rolig og hyggelig jente. 

 

TS

Anonymkode: 9aff2...6e9

Du vet fint lite om barn. Les deg litt opp, ta noen kurs. Klart det er deg det går utover, barna tester jo grenser der de er tryggest, hjemme. De vil se hva de slipper unna med, hvor grensa går, og du slipper jo gjennom alt. Og de vil se om vi elsker dem selv om vi gjør "sånn". Og her merker hun nok at det skurrer, så da tester og tester hun. Du burde bedt om hjelp for lenge siden...

Anonymkode: c7a23...64c

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Herregud, skjønner jo nå hvorfor det er blitt slik. Du er jo perfekt... det er ikke skriking og brøling jeg snakker om, prøv å forstå det du leser. Å vise følelse, heve stemmen og kjefte strengt er ikke roping og brøling. Vet du ikke det?? Det er jo slik man setter grenser, hun må jo høre at du er streng og at du mener det du sier  ikke bare dullekoseprater. Du går rett i forsvar hele tiden, kommer med stadig ny info, og alt er hennes feil. Det lyser nok godt gjennom hjemme også.

Anonymkode: c7a23...64c

Hun hører at jeg er sint, og jeg sier det også til henne. Men jeg har ikke kjeftet på et eneste menneske de siste 10 årene, jeg er ikke en slik person. 

Anonymkode: 9aff2...6e9

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Faren til de minste har flyttet ut for 6 år siden, dette er ikke noe nytt. Den nye samboeren har jeg hatt i 3 år. Hvorfor det plutselig er mye å forholde seg til for henne som har hatt den samme stabile situasjonen de siste 3 årene, skjønner ikke jeg. Hennes egen far døde da hun var 3 måneder gammel, hun husker ham ikke og har aldri sørget over å miste faren sin. Min ekssamboer ble sammen med meg da hun var 2 år, og flyttet ut da hun var 8. Vi har hele tiden snakket om utfordringer ved familiesituasjon, jeg har lyttet til de to eldste, vist forståelse, spurt om deres mening med ting. Så hvorfor hun plutselig nå som situasjonen har vært stabil i 3 år, begynner å slite med diverse ting, er uforståelig for meg. Hun har heller ikke fortalt meg om det, og vi har veldig åpen tone ellers, hun forteller om alt fra nederlag i idretten, erting på skolen, krangling med venninner, kjærlighetssorg og annet.  

Anonymkode: 9aff2...6e9

Jeg blir faktisk helt matt. Du skjønner ikke hvorfor hun har mye å forholde seg til?? Med død far, ny stefar, og så en ny. Fatter du ikke hvilken omstilling dette har vært for henne gjennom livet hennes???? Kanskje hun også er redd for å miste deg, hun er jo ikke vant til stabilitet. Søk hjelp!!! Dette hverken forstår du eller evner du håndtere. 

Anonymkode: c7a23...64c

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du vet fint lite om barn. Les deg litt opp, ta noen kurs. Klart det er deg det går utover, barna tester jo grenser der de er tryggest, hjemme. De vil se hva de slipper unna med, hvor grensa går, og du slipper jo gjennom alt. Og de vil se om vi elsker dem selv om vi gjør "sånn". Og her merker hun nok at det skurrer, så da tester og tester hun. Du burde bedt om hjelp for lenge siden...

Anonymkode: c7a23...64c

Jeg vet fint lite om barn? Jeg har oppfostret en god ungdom som snart er 18, og jeg har aldri hatt noen bemerkninger på oppdragelse av de minste. Det er ETT barn av fire jeg sliter med, så påstår du at jeg ikke vet noe som helst om barn? Hvilke kurs finnes det? Hvor? Hva får man ut av disse kursene når man har vært mor i snart 18 år? Hvor ber man om hjelp da? Fastlege?

Anonymkode: 9aff2...6e9

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hun hører at jeg er sint, og jeg sier det også til henne. Men jeg har ikke kjeftet på et eneste menneske de siste 10 årene, jeg er ikke en slik person. 

Anonymkode: 9aff2...6e9

Men du gjorde det for 10 år siden? Hvorfor har du blitt en annen person nå?

Anonymkode: c7a23...64c

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Jeg blir faktisk helt matt. Du skjønner ikke hvorfor hun har mye å forholde seg til?? Med død far, ny stefar, og så en ny. Fatter du ikke hvilken omstilling dette har vært for henne gjennom livet hennes???? Kanskje hun også er redd for å miste deg, hun er jo ikke vant til stabilitet. Søk hjelp!!! Dette hverken forstår du eller evner du håndtere. 

Anonymkode: c7a23...64c

Igjen, hvor søker man hjelp? Og hvilken omveltning har det vært for henne å forholde seg til to omsorgspersoner på 14 år? Hvorfor skal hun miste meg? Hvorfor er hun ikke vant til stabilitet? Hun har bodd i samme hus hele livet, samme vennekrets, skole, barnehage, aldri flyttet. Hun har opplevd brudd mellom meg og eksen, og det tok 3 år før jeg fant meg en ny. 3 år, ikke noen måneder. Jeg ventet blant annet i 2 år fra vi traff hverandre til han flyttet inn. Han kjører henne rundt, fikser hennes ting, hjelper henne med lekser, de har utrolig godt forhold. Og som sagt, sin døde far husker hun ikke, hun var 3 måneder da det skjedde. 

Anonymkode: 9aff2...6e9