Ikke for å kritisere.. men må bare få det ut!

[Anonym bruker]

37 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er jo forferdelig trist om du mener det (hva du enn mener med "det") alltid er systemets feil...

Jada, jeg forstår du trolig mente det ironisk.

Jeg har ikke noe sted skrevet at jeg mener at det "alltid er systemet sin skyld" at folk havner ut av arbeidslivet. Men det er et faktum at systemet for altfor mange faktisk ikke fungerer i nærheten av slik det burde gjort! Jeg svarte det jeg gjorde ut fra ditt spørsmål og ut fra temaet i tråden, uføre. I tråder som omhandler det å ta ansvar for egen helse også, der er jeg alltid frempå og er veldig tydelig på hva jeg mener om viktigheten av det og hva det også har å si for samfunnet. Men det er en annen diskusjon.

 

Men ja, la oss se på hvilke diagnoser som er hovedårsaker til uføretrygd og din påstand om at det "ikke i hovedsak (er) alvorlige sykdommer som behandles med skolemedisin og der tiden er avgjørende faktor".

63 % av alle som uføretrygdes i dag blir uføretrygdet pga. psykiske lidelser eller muskel-skjelettsykdom. Blant unge som uføretrygdes er psykisk sykdom hovedårsak. Dobbelt så mange kvinner som menn uføretrygdes av muskel-skjelettsykdom.

La oss ta de unge som uføretrygdes pga. psykisk sykdom først. Hvor mange av disse tror du har fått den hjelpen de trengte tidlig nok? Mange av dem har ikke blitt sett, ikke blitt fulgt opp, ikke fått den behandlingen de har trengt, og om de har fått behandling har de sjelden fått den helhetlige oppfølgingen de hadde trengt for å bli friske. Noen har vært utsatt for overgrep, mobbing, omsorgssvikt uten at noen har tatt tak for å hjelpe dem, selv der folk har visst om det. Noen begynner å selvskade, men selv da blir man gjerne sendt hjem fra legevakt med noen sting og smertestillende (hvis man ikke har møtt en av legene som mener slikt er selvpåført og derfor har sydd uten bedøvelse og mener man ikke "fortjener" smertestillende), og hvis de er heldige - en henvisning til BUP eller andre fagpersoner. Men en henvisning er ikke nødvendigvis en garanti for faktisk å få hjelp, og i hvert fall ikke å få nok hjelp eller lang nok hjelp. Joda, noen er heldige, men mange får ikke nok hjelp. Men selv hos de som får hjelp er det ofte et faktum at de må gå altfor lenge og vente før de får behandling, og der det egentlig er nødvendig med mer tverrfaglig hjelp så kan det ta år før disse hjelpetiltakene er på plass. I mellomtiden er ofte barnet eller ungdommen blitt verre, familier utslitt, og om barnet så fyller 18 år så ses det på som voksen - og må da de inn i nye køer, nå for å få hjelp innen voksenpsykiatrien. Og man må ha vært i koma og nedgravd i årevis for å ikke ha fått med seg at psykiatrien ikke har kapasitet til å hjelpe alle som trenger det. Så da er ofte det triste faktum at man har et barn som skulle fått hjelp, men som ikke har fått eller ikke har fått nok hjelp, som ofte har fått problemer med skolegang og sosialt nettverk, som ofte da får tilleggsproblemer pga. inaktivitet, feil kosthold osv. osv. - og disse overlates så mer eller mindre til seg selv å skaffe seg hjelp i voksenpsykiatrien. Dette er ofte unge som da har negative erfaringer med å be om hjelp, som ikke har positive erfaringer med behandling, og som i tillegg vet at når de har kommet over i kategori voksen så er det enda mindre sjanser for å få nok og riktig hjelp. Selv de som har fått hjelp og som får en mer sømløs overgang har ofte så store etterslep mtp. skolegang og det sosiale at de faller utenfor pga. dette. Deres jevngamle begynner å studere, får seg jobber, de selv henger etter. Er det noen hvor tiden er en avgjørende faktor for, så er det da vitterlig alle disse unge!

Og de voksne som får psykiske sykdommer, vel de møter en psykiatri som ofte ikke har kapasitet til å gi dem hjelp når de oppsøker hjelp. Og ventelistene er så eviglange at mange ikke en gang kommer i behandling før de er godt over på AAP. I mellomtiden mister de gjerne jobben, får økonomiske problemer, familier går i oppløsning. Tiden er definitivt en avgjørende faktor også for disse.

Så har du muskel-skjelettlidelser... og din påstand om at det "ikke i hovedsak (er) alvorlige sykdommer som behandles med skolemedisin og der tiden er avgjørende faktor". Jeg tør påstå at tiden absolutt er en avgjørende faktor her også for å unngå at man må gå til invasiv behandling. Først av alt, helt klart, det er mye man selv kan gjøre for å unngå en god del av dette, eller i det minste at det får store helsemessige følger (kosthold og ernæring, trening, vekt, ikke røyke, livsstil++). Men selv de som tar tak i alt dette selv kan trenge hjelp. De som søker hjelp må som regel vente i måneder for å komme til en fysioterapeut. I mellomtiden blir de ofte betraktelig verre. Det går utover søvn, mer stress i hverdagen, man har ikke samme ork lenger, ender med mer lettvindte løsninger for kosthold og livsstil, løsninger som ofte dessverre øker betennelser i kroppen, som igjen vil forverre problemene. Så kunne man alltids tatt en lengre diskusjon om hvordan muskelsykdommer behandles i systemet og den (ofte for dårlige) effektiviteten behandlingen har, men det er en annen diskusjon. Faktum er der også at mange går altfor lenge før de får behandling, og når de får behandling følges de ofte for dårlig opp. Sykemelding er da ofte kommet langt og de bikker over i AAP og har mistet jobben. Du aner ikke hvor mange ganger jeg i min jobb har fått inn pasienter som er blitt uføretrygdet for noe som i utgangspunktet egentlig var en bagatell muskel-skjelettmessig, men som de ikke fikk riktig hjelp tidsnok, problemene ble langt mer alvorlige, noen blir opererte, noen kan ikke bli bra igjen fordi de har fått ytterligere skader og komplikasjoner av å gå for lenge å vente på undersøkelser og behandling. Og når de får behandling er den ofte for dårlig og for lite sett ut fra de forverringene som har vært i tiden som er gått før man kommer til behandling. Noen får problemer med å skaffe seg nye jobber fordi de ikke vet hva de tåler og arb.givere er skeptiske til de som har vært utenfor arb.livet, og ofte spesielt de som da har en slik sykdomshistorie. Noen har ikke utdannelse som trengs for å få en annen jobb heller. Behandling hos kiropraktor og andre som tilbyr effektive behandlinger må betale dyrere egenandeler, mange har ikke råd til det. Noen blir til og med frarådet å forsøke den typen behandling av leger og annet helsepersonell som ikke har god nok kunnskap om og erfaring med de typene behandling. Når folk selv blir så desperat at de er villige til å prøve "alt", da har de ofte også fått svært redusert inntekt fordi de ikke kan jobbe, så de har ofte ikke muligheten til å følge opp den typen behandling lenge nok heller. Og noen har så dårlig betalte jobber i utgangspunktet at de selv i sykemeldingsåret knapt har råd til behandling hos fysioterapeut med driftstilskudd.

Så kommer det at mange av de muskel-skjelettproblemene som gjør at folk blir uføretrygdet ofte er sammensatte problemer. Der over- eller feilbelastning eller ulykke er starten. Så har de kanskje en hjemmesituasjon som er vanskelig, kanskje et barn med ekstra utfordringer som gjør at de bruker opp tiden på å skaffe hjelp og ellers ikke har tid til å trene som de gjorde tidligere, eller starte med trening. Kostholdet er for mange feil, noe som bidrar til å både skape og opprettholde og forverre betennelsestilstander hos en stor del. Kanskje vil de fysiske problemene og de ekstrabelastningene det medfører av smerter, usikkerhet og økonomi ofte føre til at man får et psykisk problem, eller trigger gamle problemer. Noen har gjerne en uoppdaget eller udiagnostisert tarmproblematikk som ytterligere forsterker både muskel-skjelettplager og kan påvirke psyken.

Så kan vi se på hvordan mange arbeidssteder i dag driftes. Ensidige belastninger, arbeidsmiljø som skaper økte problemer. Se bare på trenden med åpne landskap, selv om forskning i flere år har påpekt at dette ikke er heldig for helsen til arbeidstakerne. Det settes ofte krav til effektivitet som ikke er funksjonelt over tid, det "spares" ved å ikke sette inn vikarer ved sykefravær. Noen steder kan det gå greit å la ting hope seg opp, men andre steder fører det til en enorm ekstrabelastning på de kollegaene som ikke er syke. Og i typiske kvinneyrker, som innen helse, vil det oftere bety altfor tunge og feil løft, som igjen fører til ikke bare overbelastninger, men også skader.

Og da er vi over på det at kvinner oftere enn menn blir uføretrygdet. En ting er at kvinner oftere er dobbelarbeidende. Men like viktig er det at det er forsket langt mindre på kvinnehelse, kvinners fysiologi gjør at de er mer utsatt for en god del sykdommer. Ofte trenger også kvinner annen behandling enn menn. Symptomer på mer alvorlige sykdommer vises ofte som mer diffuse symptomer hos kvinner enn hos menn, noe som også gjør at mange kvinner går i årevis før de får riktig diagnose, fordi symptomene blir avvist som hypokondriske, som psykiske, som stress osv. Tiden er definitivt også for dissse gruppene pasienter helt avgjørende for å ikke utvikle mer alvorlig sykdom, eller for å redusere problemene av sykdom.

Tilbake til psykiske sykdommer, som er en av de tingene du altså mener ikke er så alvorlig at tiden spiller noen avgjørende rolle. Du tar feil der også. Det kommer stadig mer forskning som viser at mange fysiske sykdommer, også alvorlige sykdommer, ofte kan debutere som tilsynelatende vanlige og mindre alvorlige psykiske problemer/sykdommer. Ofte kommer da de psykiske symptomene mange år før den fysiske sykdommen, som egentlig er årsaken til problemene, blir oppdaget. Jeg har i flere år spurt fastleger, flere spesialister på sykehus, psykologer og psykiatere om de har skaffet seg kunnskap om dette. Jeg har til gode å møte én som har vært klar over dette. Kun én psykiater syntes det var litt interessant, men mente at hvis det stemte så burde han ha hørt noe om det før. Jeg viste da til kildene, men om han faktisk leste seg opp, det aner jeg ikke. Norge er nærmest et uland på å se mange av disse sammenhengene.

Det samme gjelder mage-tarmproblematikk og den betydningen det har for psykiske sykdommer. Der vil selvfølgelig kosthold også være en viktig del av behandling, om enn ofte alene ikke nok. Samme med visse infeksjoner av virus, bakterier, parasitter, generelle eller lokaliserte til mage-/tarm, som også i stor grad kan forårsake psykiske problemer. Sammenheng mellom flere alvorlige psykiske diagnoseer og parasitter eller andre zoonoser er f.eks. ganske stor. Jeg har tilgode å møte pasienter med disse diagnosene som også har fått sjekket om de har slike parasitter, selv de av dem som f.eks. har vokst opp steder med mye mer parasitter eller har bodd i utlandet eller reist i utlandet hvor slike parasitter er langt hyppigere. Også i alle disse tilfellene er tiden en avgjørende faktor når det kommer til bred nok utredning og behandling. Men da må systemets ulike deler samarbeide langt bedre i dag. I dag sitter ofte hver spesialist på hver sin hylle, fokuserer på sin spesialitet, og samarbeidet blir for dårlig, dermed også den tverrfaglige utredningen og behandlingen.

Så jo, tiden er absolutt en avgjørende faktor for store grupper av de som i dag ender som uføretrygdede! Og der feiler systemet i å hjelpe disse! Eller det tar ofte så lang tid før de får hjelp at de uansett ender på uføretrygd. Resultatet er det samme, systemet fungerer ikke.

Vi har verdens beste muligheter til å få et virkelig velfungerende system, men folks holdninger til å betale det en slik endring er ikke der. Dette vet også politikerne, og de er ikke villige til å ta slike upopulære beslutninger. Vi har ikke råd til å fortsette som vi gjør i dag. Bruker vi penger i dag til å snu om hele systemet og får et faktisk effektivt system, da vil vi spare enorme summer i fremtiden, og vi vil greie å beholde langt flere i arbeid.

 

 

Anonymkode: c0307...87e

🙌👏

Anonymkode: 746d3...679

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men helt ærlig - ingen av disse låter jo som de er friske i hodet. Min egen bror er en sånn - han ville nok gjerne ha framstilt det som om han hadde «lurt systemet», siden han går på uføretrygd. Men sannheten er jo at han allerede som 16-åring hadde sterke symptomer på psykisk sykdom. Og det har ikke blitt noe bedre de neste 30 år; snarere tvert om. Han har langt framskreden paranoia og maniske episoder, men hvis du møter ham når han virker normal, kan han komme til å si at han har lurt systemet og greid å skaffe seg den borgerlønna han fortjener. I realiteten levde han i over 25 år på å snylte på mamma, tante, kompiser osv, i tillegg til det lille han klarte å skrape til seg av sosialstønad (som også bare var sporadisk, for med paranoia er det ikke så ofte man klarer å møte opp og fylle ut papirer.) Han har ikke jobb fordi han er umulig å ansette. 
 

Når man planlegger å leve på uføretrygd før man i det hele tatt har hatt inntekt, er man neppe frisk.

Anonymkode: 346e1...2a2

Dette stemmer ikke for den første dama. Hobbyen er også et yrke. Utfordringen er at man må være svært flink for å tjene noe på det. Hun visste at hun ikke var flink nok og fant ut at en uføretrygd var en fin måte å finansiere dette på. Hun jobber fulltid med dette på lik linje med andre i yrket, hun får bare dårlig betalt. Det er en krevende jobb med strenge frister så dette er ikke en jobb det er mulig å ha om man har psykiske utfordringer.

Den andre damen har heller ingen psykisk diagnose og fungerer fint i jobb når hun av og til får noe som interesserer henne (jobben kan være en av de hun ellers forakter, men så plutselig gir det henne en mulighet til å av og til treffe på en kjendis f.eks.).  Hun er en greit likt medarbeider, men tar gjerne litt mer plass enn andre (veldig opptatt av seg selv), men sliter som sagt med det at hun føler at verden skyller henne noe som hun passivt sitter og venter på, men ikke får. Jeg tror forøvrig at offerrollen (det å føle at verden skulle vært bedre for en selv, at det er alle andre sin skyld og at det er de som må rette opp i dette mens man selv er passiv), kan være ganske begrensende. Jeg tror at om hun hadde fått hjelp til å komme ut av denne rollen av noen profesjonelle og et spark i baken med tanke på hva hun kan gjøre selv for å komme dit hun ønsker, så tror jeg raskt hun kunne fått et bedre liv og jobbet fullt og faktisk trives i jobben. 

Anonymkode: 74f36...742

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Herre. Min. Skaper!!!🤦🏼‍♀️

Anonymkode: 248a7...e1c

Hva mener du egentlig? Du uttrykker deg mildt sagt uklart. Det 87e skriver er derimot en svært presis beskrivelse av situasjonen idag.

Anonymkode: 05672...431

[Anonym bruker]

49 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dette stemmer ikke for den første dama. Hobbyen er også et yrke. Utfordringen er at man må være svært flink for å tjene noe på det. Hun visste at hun ikke var flink nok og fant ut at en uføretrygd var en fin måte å finansiere dette på. Hun jobber fulltid med dette på lik linje med andre i yrket, hun får bare dårlig betalt. Det er en krevende jobb med strenge frister så dette er ikke en jobb det er mulig å ha om man har psykiske utfordringer.

Den andre damen har heller ingen psykisk diagnose og fungerer fint i jobb når hun av og til får noe som interesserer henne (jobben kan være en av de hun ellers forakter, men så plutselig gir det henne en mulighet til å av og til treffe på en kjendis f.eks.).  Hun er en greit likt medarbeider, men tar gjerne litt mer plass enn andre (veldig opptatt av seg selv), men sliter som sagt med det at hun føler at verden skyller henne noe som hun passivt sitter og venter på, men ikke får. Jeg tror forøvrig at offerrollen (det å føle at verden skulle vært bedre for en selv, at det er alle andre sin skyld og at det er de som må rette opp i dette mens man selv er passiv), kan være ganske begrensende. Jeg tror at om hun hadde fått hjelp til å komme ut av denne rollen av noen profesjonelle og et spark i baken med tanke på hva hun kan gjøre selv for å komme dit hun ønsker, så tror jeg raskt hun kunne fått et bedre liv og jobbet fullt og faktisk trives i jobben. 

Anonymkode: 74f36...742

Og du har full innsikt i disse damenes sykejournaler? Da må jeg bare si at du bryter taushetsplikten så det synger her. Om du ikke er helsepersonell og bare tror du vet alt om dem, er du er skummel, og jeg er glad jeg ikke har deg i min omgangskrets. 

Anonymkode: 248a7...e1c

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Dette stemmer ikke for den første dama. Hobbyen er også et yrke. Utfordringen er at man må være svært flink for å tjene noe på det. Hun visste at hun ikke var flink nok og fant ut at en uføretrygd var en fin måte å finansiere dette på. Hun jobber fulltid med dette på lik linje med andre i yrket, hun får bare dårlig betalt. Det er en krevende jobb med strenge frister så dette er ikke en jobb det er mulig å ha om man har psykiske utfordringer.

Den andre damen har heller ingen psykisk diagnose og fungerer fint i jobb når hun av og til får noe som interesserer henne (jobben kan være en av de hun ellers forakter, men så plutselig gir det henne en mulighet til å av og til treffe på en kjendis f.eks.).  Hun er en greit likt medarbeider, men tar gjerne litt mer plass enn andre (veldig opptatt av seg selv), men sliter som sagt med det at hun føler at verden skyller henne noe som hun passivt sitter og venter på, men ikke får. Jeg tror forøvrig at offerrollen (det å føle at verden skulle vært bedre for en selv, at det er alle andre sin skyld og at det er de som må rette opp i dette mens man selv er passiv), kan være ganske begrensende. Jeg tror at om hun hadde fått hjelp til å komme ut av denne rollen av noen profesjonelle og et spark i baken med tanke på hva hun kan gjøre selv for å komme dit hun ønsker, så tror jeg raskt hun kunne fått et bedre liv og jobbet fullt og faktisk trives i jobben. 

Anonymkode: 74f36...742

Så hun jobber og har inntekt ved siden av uføretrygd, hvordan kan det være galt da?

Anonymkode: e63e2...69d

[Anonym bruker]

På 27.7.2020 den 17.29, Anonym bruker skrev:

Men det slike som deg ikke skjønner, er at det ee noen av oss som slettes ikke våkner en enesre dag med en helt fin kropp - men faktisk en ganske så jævlig en; men som likevel jobber og ikke prøver å bli ufør. Det handler ikke om misunnelse, hadde nok fått trygd - men det handler om bidraget til fellesskapet og prioriteringer.

Anonymkode: ce389...4aa

Ja, og mange av oss som har kroniske sjukdommar men likevel klarar å jobbe er glade for at vi klarar akkurat det, og føler med dei som ikkje klarar det, og unner dei ein ferie som dei sjølve har valt og tilpassa det dei kan klare.  Og nei, det handlar nok ikkje om misunnelse for mange av dykk som svarar som deg. Men kanskje eit behov for å føle seg moralsk overlegen andre? 

Anonymkode: ccbd0...96b

[Gjest]

 En fersk rapport fra Nav viser at innstrammingen i arbeidsavklaringspenger har ført til flere på sosialhjelp og uføretrygd, men ikke flere i arbeid. Det er også flere enn før som er uten både jobb og statlig ytelse. Reglene ble innført fra og med 2018. Kronisk syke og skadde opplevde å miste sin inntektssikring på grunn av dette.

https://www.nav.no/no/nav-og-samfunn/kunnskap/analyser-fra-nav/arbeid-og-velferd/arbeid-og-velferd/arbeid-og-velferd-nr.2-2020/flere-mottar-uforetrygd-og-sosialhjelp-etter-innstramming-i-aap-regelverket

[Anonym bruker]

56 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, og mange av oss som har kroniske sjukdommar men likevel klarar å jobbe er glade for at vi klarar akkurat det, og føler med dei som ikkje klarar det, og unner dei ein ferie som dei sjølve har valt og tilpassa det dei kan klare.  Og nei, det handlar nok ikkje om misunnelse for mange av dykk som svarar som deg. Men kanskje eit behov for å føle seg moralsk overlegen andre? 

Anonymkode: ccbd0...96b

Nei, det handler om å bidra. Har du noe å bidra med, utenom å tillegge folk meninger de ikke har når de er uenige med deg?

Anonymkode: ce389...4aa

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei, det handler om å bidra. Har du noe å bidra med, utenom å tillegge folk meninger de ikke har når de er uenige med deg?

Anonymkode: ce389...4aa

Tror du helt oppriktig at de fleste som er ufør er det pga feil prioritering og manglende ønske om å bidra? 

Anonymkode: 248a7...e1c

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Ja, og mange av oss som har kroniske sjukdommar men likevel klarar å jobbe er glade for at vi klarar akkurat det, og føler med dei som ikkje klarar det, og unner dei ein ferie som dei sjølve har valt og tilpassa det dei kan klare.  Og nei, det handlar nok ikkje om misunnelse for mange av dykk som svarar som deg. Men kanskje eit behov for å føle seg moralsk overlegen andre? 

Anonymkode: ccbd0...96b

Virkelig ikke, jeg føler meg moralsk sett sånn helt midt på treet. 

Vanskelig å sette fingeren helt på hva det handler om, for jeg har ikke et helt klart bilde av hva som får meg til å føle noe rundt  dette. Men flere av de som har skrevet inn har hatt gode tanker rundt dette, som jeg kan nikke gjenkjennende til. 

Hva handler det om for deg, forresten? Mistenker uansett deg og dine meningsfeller for å gjøre forsvinnende liten innsats for å virkelig lese og forstå tankene og intensjonene på "andre siden". Mye morsommere å fordømme og lage steile fronter. 

Anonymkode: 5531c...871

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Virkelig ikke, jeg føler meg moralsk sett sånn helt midt på treet. 

Vanskelig å sette fingeren helt på hva det handler om, for jeg har ikke et helt klart bilde av hva som får meg til å føle noe rundt  dette. Men flere av de som har skrevet inn har hatt gode tanker rundt dette, som jeg kan nikke gjenkjennende til. 

Hva handler det om for deg, forresten? Mistenker uansett deg og dine meningsfeller for å gjøre forsvinnende liten innsats for å virkelig lese og forstå tankene og intensjonene på "andre siden". Mye morsommere å fordømme og lage steile fronter. 

Anonymkode: 5531c...871

Ikke meg du spør, men det er jo litt festlig at du mener bare den ene siden er sånn

Anonymkode: e63e2...69d

[Anonym bruker]

27 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei, det handler om å bidra. Har du noe å bidra med, utenom å tillegge folk meninger de ikke har når de er uenige med deg?

Anonymkode: ce389...4aa

Ja har eindel å bidra med faktisk, men eg tvilar på at eg får akkurat deg til å sjå det. 

 

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Virkelig ikke, jeg føler meg moralsk sett sånn helt midt på treet. 

Vanskelig å sette fingeren helt på hva det handler om, for jeg har ikke et helt klart bilde av hva som får meg til å føle noe rundt  dette. Men flere av de som har skrevet inn har hatt gode tanker rundt dette, som jeg kan nikke gjenkjennende til. 

Hva handler det om for deg, forresten? Mistenker uansett deg og dine meningsfeller for å gjøre forsvinnende liten innsats for å virkelig lese og forstå tankene og intensjonene på "andre siden". Mye morsommere å fordømme og lage steile fronter. 

Anonymkode: 5531c...871

Eg trur det som får deg til å føle noko rundt dette er at du meiner du bidreg utover det som er kravet mtp å bli uføretrygda, du føler, (kanskje med rette, kva veit eg?) at du er så sliten etter jobb og bruker så mange krefter på å jobbe at du ikkje har mykje anna liv. Det er kanskje prisverdig av deg, og om alle var som deg ville nok sjukepengeutbetalingane osv gå ned, men er det verdt det? Vi har eit godt velferdssystemet her til lands, og det skal vi vere glade for. Og det er ikkje noko staten har funne på fordi ein har for lite å bruke pengar på. Det er slik fordi enkeltindivid skal ha overkommeleg liv, ha moglegheit for eit verdig liv sjølv om dei skulle vere uheldige å bli sjuke eller skade seg. Dette gjeld òg for deg. Så då kan det vere at slike som deg skal gje seg sjølv litt slakk, om du faktisk eigentleg er for sjuk til å jobbe, så er du det. Eg forstår at ein vil halde seg i jobb, det vil vel alle? Men ingen er tente med at folk brenn seg heilt aldeles ut. Og om ein slit seg slik ut at ein blir bitre og mistenksomme mot andre som faktisk er uføretrygda (og som i dei fleste tilfelle er det med god grunn) så må ein prøve å sjå at sjølv om ein sjølv er sjuk, men likevel vel å stå på, så kan; For det første, andre faktisk vere sjukare enn deg, sjølv om dei skjuler det. For det andre, ha andre faktorar i livet som gjer at dei vurderer livssituasjonen sin annleis enn deg. For det tredje: andre vel å bruke velferdssystemet slik det er meint, å ha ein overkomeleg kvardag trass i at ein er sjuke. 

 

Anonymkode: ccbd0...96b

[Anonym bruker]

53 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tror du helt oppriktig at de fleste som er ufør er det pga feil prioritering og manglende ønske om å bidra? 

Anonymkode: 248a7...e1c

Har jeg sagt de fleste? Jeg har heller ikke sagt feil prioritering, men de prioriter seg selv først. Kanskje man skal det for å få en overkommerlig hverdag til tross for at man er syk, slik b6 over meg skriver. At man skal bruke energien sin på familie, venner, hus, trening og moro. Det virkelige problemet kommer den dagen alle som er syke tenker sånn. Da rakner garantert hele velferdssystemet. Hva da? Fordi jeg skulle gi meg selv litt slakk og benytte meg av velferdssystemet slik det er ment? Det er et betimelig spørsmål synes jeg. Og skremmende at mange i denne tråden ikke vil ta svaret inn over seg.

Nei, det er ikke sikkert den alle som er uføre er sykere enn de som jobber - hvorfor skulle de være det i alle tilfeller?

Og nei, det er ikke sikkert de blir så mye fattigere heller. De som prioriterer slik har ofte gode uføreforsikringer også. Slik at de har like mye eller mer utbetalt enn når de var i jobb. Så det økonomiske incentivet er nødvendigvis heller ikke der for alle.

Anonymkode: ce389...4aa

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har jeg sagt de fleste? Jeg har heller ikke sagt feil prioritering, men de prioriter seg selv først. Kanskje man skal det for å få en overkommerlig hverdag til tross for at man er syk, slik b6 over meg skriver. At man skal bruke energien sin på familie, venner, hus, trening og moro. Det virkelige problemet kommer den dagen alle som er syke tenker sånn. Da rakner garantert hele velferdssystemet. Hva da? Fordi jeg skulle gi meg selv litt slakk og benytte meg av velferdssystemet slik det er ment? Det er et betimelig spørsmål synes jeg. Og skremmende at mange i denne tråden ikke vil ta svaret inn over seg.

Nei, det er ikke sikkert den alle som er uføre er sykere enn de som jobber - hvorfor skulle de være det i alle tilfeller?

Og nei, det er ikke sikkert de blir så mye fattigere heller. De som prioriterer slik har ofte gode uføreforsikringer også. Slik at de har like mye eller mer utbetalt enn når de var i jobb. Så det økonomiske incentivet er nødvendigvis heller ikke der for alle.

Anonymkode: ce389...4aa

Altfor mange har ikke uføreforsikringer, spesielt ikke de som blir uføre som unge eller de som er i mer lavtlønnede yrker. Så for store deler av de uføretrygdede så betyr det å gå mye ned i inntekt.

Noen uføretrygdede kan nok ha en restarbeidsevne, men det er få arbeidsgivere som vil ta dem inn. Hvis du ikke selv forstår at de fleste uføre er sykere enn de som kan jobbe 100 %, da har du en lang vei igjen å gå før du forstår hvordan prosessen for å innvilge en uføretrygd er i dag.

Har det virkelig ikke slått deg at for en veldig stor andel av uføretrygdede så har de vært der du og mange andre er i dag? At de har vært syke, de har prioritert jobb, de har kuttet ned i alle andre aktiviteter, latt hus og hjem gå på halvt gir - for å greie å gå på jobb hver dag, selv om de ikke har hatt noe som helst energi igjen etterpå, hverken i hverdagene eller helger eller ferier. Uendelig mange har prioritert jobb foran alt annet så lenge det var fysisk mulig for dem. Så en dag var det ikke mulig lenger. At de da likevel innimellom, som uføretrygdede, kan ha noen timer eller dager som er bedre, det betyr heller ikke at de nødvendigvis har en restarbeidsevne. Og for de som kanskje blir bedre etterhvert så må de teste seg ut i flere forskjellige arenaer før de kan tenke på å prøve seg ut i jobb igjen.

Du er faktisk ikke spesielt heroisk fordi du tvinger deg til å stå i jobb tross j... dager pga. helsa. Det er noe de fleste uføretrygdede faktisk har gjort lenge før de ble uføretrygdet.

Anonymkode: c0307...87e

[Anonym bruker]

20 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har jeg sagt de fleste? Jeg har heller ikke sagt feil prioritering, men de prioriter seg selv først. Kanskje man skal det for å få en overkommerlig hverdag til tross for at man er syk, slik b6 over meg skriver. At man skal bruke energien sin på familie, venner, hus, trening og moro. Det virkelige problemet kommer den dagen alle som er syke tenker sånn. Da rakner garantert hele velferdssystemet. Hva da? Fordi jeg skulle gi meg selv litt slakk og benytte meg av velferdssystemet slik det er ment? Det er et betimelig spørsmål synes jeg. Og skremmende at mange i denne tråden ikke vil ta svaret inn over seg.

Nei, det er ikke sikkert den alle som er uføre er sykere enn de som jobber - hvorfor skulle de være det i alle tilfeller?

Og nei, det er ikke sikkert de blir så mye fattigere heller. De som prioriterer slik har ofte gode uføreforsikringer også. Slik at de har like mye eller mer utbetalt enn når de var i jobb. Så det økonomiske incentivet er nødvendigvis heller ikke der for alle.

Anonymkode: ce389...4aa

Jeg har så mye jeg ville ha sagt men jeg orker ikke diskutere. Men dette punktet vil jeg påpeke for det er 100% umulig å få det bedre økonomisk med uføretrygd selv om man også har forsikring. Det er grenser for maks utbetaling utifra tidligere inntekt. Man kan ikke få høyere utbetaling enn man har hatt.

Det finnes ett unntak og det er de som lever på så lav inntekt at den er under minstesatsen. De fortjener også hver eneste krone økning de måtte få, da minstesatsen likevel er bortpå umenneskelig lav.

Anonymkode: d72b8...ed6

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Herregud, det vet jeg virkelig.

Anonymkode: ce389...4aa

Hva vet du om det?

Anonymkode: e63e2...69d

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har så mye jeg ville ha sagt men jeg orker ikke diskutere. Men dette punktet vil jeg påpeke for det er 100% umulig å få det bedre økonomisk med uføretrygd selv om man også har forsikring. Det er grenser for maks utbetaling utifra tidligere inntekt. Man kan ikke få høyere utbetaling enn man har hatt.

Det finnes ett unntak og det er de som lever på så lav inntekt at den er under minstesatsen. De fortjener også hver eneste krone økning de måtte få, da minstesatsen likevel er bortpå umenneskelig lav.

Anonymkode: d72b8...ed6

Med forsikring så kan man vel det, det regnes jo ikke som inntekt

Anonymkode: e63e2...69d

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har så mye jeg ville ha sagt men jeg orker ikke diskutere. Men dette punktet vil jeg påpeke for det er 100% umulig å få det bedre økonomisk med uføretrygd selv om man også har forsikring. Det er grenser for maks utbetaling utifra tidligere inntekt. Man kan ikke få høyere utbetaling enn man har hatt.

Det finnes ett unntak og det er de som lever på så lav inntekt at den er under minstesatsen. De fortjener også hver eneste krone økning de måtte få, da minstesatsen likevel er bortpå umenneskelig lav.

Anonymkode: d72b8...ed6

Du tar feil.

Anonymkode: ce389...4aa

[Anonym bruker]

37 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har jeg sagt de fleste? Jeg har heller ikke sagt feil prioritering, men de prioriter seg selv først. Kanskje man skal det for å få en overkommerlig hverdag til tross for at man er syk, slik b6 over meg skriver. At man skal bruke energien sin på familie, venner, hus, trening og moro. Det virkelige problemet kommer den dagen alle som er syke tenker sånn. Da rakner garantert hele velferdssystemet. Hva da? Fordi jeg skulle gi meg selv litt slakk og benytte meg av velferdssystemet slik det er ment? Det er et betimelig spørsmål synes jeg. Og skremmende at mange i denne tråden ikke vil ta svaret inn over seg.

Nei, det er ikke sikkert den alle som er uføre er sykere enn de som jobber - hvorfor skulle de være det i alle tilfeller?

Og nei, det er ikke sikkert de blir så mye fattigere heller. De som prioriterer slik har ofte gode uføreforsikringer også. Slik at de har like mye eller mer utbetalt enn når de var i jobb. Så det økonomiske incentivet er nødvendigvis heller ikke der for alle.

Anonymkode: ce389...4aa

Igjen. For de aller fleste handler ikke det å bli ufør om prioritering. Det handler om å ikke ha helse til å stå i jobb. Det virker ikke som du skjønner helt hva det å få innvilget uføretrygd innebærer.

Man får jo bare håpe at du aldri kommer i en situasjon hvor du faktisk ikke klarer å prioritere å jobbe! 

Anonymkode: 248a7...e1c

[Anonym bruker]

20 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Med forsikring så kan man vel det, det regnes jo ikke som inntekt

Anonymkode: e63e2...69d

Forsikringen har også en øvre begrensning utifra inntekt. Kan ikke tegne uføreforsikring for 4 mill om man har en årslønn på 400.000. Totalsum utbetalt vil ikke overstige lønn utbetalt før man ble syk.

Anonymkode: d72b8...ed6

[Anonym bruker]

44 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har jeg sagt de fleste? Jeg har heller ikke sagt feil prioritering, men de prioriter seg selv først. Kanskje man skal det for å få en overkommerlig hverdag til tross for at man er syk, slik b6 over meg skriver. At man skal bruke energien sin på familie, venner, hus, trening og moro. Det virkelige problemet kommer den dagen alle som er syke tenker sånn. Da rakner garantert hele velferdssystemet. Hva da? Fordi jeg skulle gi meg selv litt slakk og benytte meg av velferdssystemet slik det er ment? Det er et betimelig spørsmål synes jeg. Og skremmende at mange i denne tråden ikke vil ta svaret inn over seg.

Nei, det er ikke sikkert den alle som er uføre er sykere enn de som jobber - hvorfor skulle de være det i alle tilfeller?

Og nei, det er ikke sikkert de blir så mye fattigere heller. De som prioriterer slik har ofte gode uføreforsikringer også. Slik at de har like mye eller mer utbetalt enn når de var i jobb. Så det økonomiske incentivet er nødvendigvis heller ikke der for alle.

Anonymkode: ce389...4aa

Du er helt på jordet. 

Ja, det finnes nok noen som svindler systemet, men de er ikke så mange altså.

Jeg er ufør, og jeg skal love at jeg ikke har "prioritert meg selv" som du sier. Jeg sto i jobb så lenge jeg maktet, også sto jeg i jobb enda en stund, fordi jeg så gjerne ønsket. Så sto jeg i jobb helt til jeg kneblet, fordi jeg nektet å gi opp. 

Når jeg måtte kaste inn håndkleet hadde jeg ikke prioritert meg selv på mange år. Absolutt all energi gikk til å stå i jobb, og til slutt gikk det ikke lenger. Ikke fordi jeg prioriterte meg selv, men fordi kroppen ikke maktet mer. 

Vekdig mange av oss som er uføre er det fordi vi ikke har noe valg, hadde vi hatt et valg hadde vi jobbet, det kan jeg garantere. 

Anonymkode: b3cab...385

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Forsikringen har også en øvre begrensning utifra inntekt. Kan ikke tegne uføreforsikring for 4 mill om man har en årslønn på 400.000. Totalsum utbetalt vil ikke overstige lønn utbetalt før man ble syk.

Anonymkode: d72b8...ed6

Selvfølgelig kan man det, da får man 4 mill som en engangsutbetaling og blir gjeldsfri og lever av uføretrygden etterpå. 

Anonymkode: b3cab...385

[Anonym bruker]

21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du er helt på jordet. 

Ja, det finnes nok noen som svindler systemet, men de er ikke så mange altså.

Jeg er ufør, og jeg skal love at jeg ikke har "prioritert meg selv" som du sier. Jeg sto i jobb så lenge jeg maktet, også sto jeg i jobb enda en stund, fordi jeg så gjerne ønsket. Så sto jeg i jobb helt til jeg kneblet, fordi jeg nektet å gi opp. 

Når jeg måtte kaste inn håndkleet hadde jeg ikke prioritert meg selv på mange år. Absolutt all energi gikk til å stå i jobb, og til slutt gikk det ikke lenger. Ikke fordi jeg prioriterte meg selv, men fordi kroppen ikke maktet mer. 

Vekdig mange av oss som er uføre er det fordi vi ikke har noe valg, hadde vi hatt et valg hadde vi jobbet, det kan jeg garantere. 

Anonymkode: b3cab...385

For n..te gang. Jeg har ikke sagt et ord om at noen svindler systemet. 

Og ut i fra det du skriver angår ikke det jeg skriver deg - men det ser du ikke fordi det blir personlig og du blir følelsesmessig involvert. Jeg forstår at det engasjerer, men det handler ikke om deg. Det handler om de som prioriterer alt annet enn jobb i hverdagen, for så å bruke det som kunne vært arbeidsevnen til å hvile. Og som jeg sier, for all del - det er selvfølgelig best for enkeltindividet. Men velferdssystemet tåler bare så mange.

 

Anonymkode: ce389...4aa

[Gjest]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det handler om de som prioriterer alt annet enn jobb i hverdagen, for så å bruke det som kunne vært arbeidsevnen til å hvile.

Men det skal de da også. Hvis man ikke har krefter til mer enn å «bare» være mor, ektefelle og privatperson, så skal man ikke jobbe i de timene man har snev av overskudd, for så å ligge strak de timene man kunne ha hatt en hverdag med familien. Også syke folk har krav på et levelig liv.

[Anonym bruker]

3 timer siden, Pashla skrev:

Men det skal de da også. Hvis man ikke har krefter til mer enn å «bare» være mor, ektefelle og privatperson, så skal man ikke jobbe i de timene man har snev av overskudd, for så å ligge strak de timene man kunne ha hatt en hverdag med familien. Også syke folk har krav på et levelig liv.

Ja, det "skal" de. Tenker du at alle som har det sånn bør være uføre? Altså slik at de kan bruke energien sin på alt annet enn jobb?

Flott at du som profilert bruker skriver dette, for det ser ut som mange i tråden tror at man må være dødssyk og permanent sengeliggende for å bli ufør. Realiteten er jo den du beskriver - man blir ofte ufør fordi "syke folk har krav på et levelig liv". Tenk om alle syke i arbeidslivet hadde den tankegangen..

 

Anonymkode: ce389...4aa