Gå til innhold

Ikke for å kritisere.. men må bare få det ut!


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vet jeg trakker på ømme tær og reaksjoner vil komme.

Poenget er at hun holder høyere tempo enn de fleste av oss greier, selv i feriene våre. Det er ingen pause, fullt program hver dag og mye innbefatter kun de voksne og. Hunner den i min omgangskrets som har hatt den travleste og mest krevende ferien av alle.

HI

Anonymkode: d5f07...2b2

Vet du hvilken pris hun betaler for å gi barna en fin sommer? Hva vet du egentlig om hun f.eks ligger rett ut dagen etterpå, smerter som river i kroppen som allerede satte i gang mens hun holdt på med disse aktivitetene?

Jeg ser frisk ut, men har smerter hver eneste dag som blir verre av liten tur på tivoli, liten mini topptur, båttur, lang biltur osv. Jeg vil gnage av meg kroppen, men jeg gjør det for at barnet skal ha iallefall noen ferieminner med mamma. Jeg gruer meg alltid til bryllup og slike store sammenkomster, barneselskaper, for jeg betaler for det i ekstra smerter i flere dager etterpå, selv om jeg ikke drikker og tar det rolig. For å bevare psyken min må jeg også få være litt sosial.

Det er i grunn bare mann og barn som ser prisen jeg betaler for å ikke bare sitte i ro for å råtne opp på rot. De vennene mine som har sett meg dagen etterpå skjønner at kroppen min er veldig lite grei med meg. Og det er ingen som ser at jeg er så vond i kroppen at jeg legger meg igjen når jeg har fått barn til skolen, noe jeg må for å få samlet nok krefter til å være god mamma med leksehjelp og annet som kreves resten av dagen.

Misunnelse fra slike som deg, du skulle bare visst hvor mye jeg ønsker jeg kunne ha våknet en dag med en helt fin kropp for bare en dag.

Og det er en veldig lang prosess å bli ufør. Det er virkelig ikke noe som skjer over natta mer, den tid er forbi for lenge siden.

Anonymkode: a5e65...0cb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vet du hvilken pris hun betaler for å gi barna en fin sommer? Hva vet du egentlig om hun f.eks ligger rett ut dagen etterpå, smerter som river i kroppen som allerede satte i gang mens hun holdt på med disse aktivitetene?

Jeg ser frisk ut, men har smerter hver eneste dag som blir verre av liten tur på tivoli, liten mini topptur, båttur, lang biltur osv. Jeg vil gnage av meg kroppen, men jeg gjør det for at barnet skal ha iallefall noen ferieminner med mamma. Jeg gruer meg alltid til bryllup og slike store sammenkomster, barneselskaper, for jeg betaler for det i ekstra smerter i flere dager etterpå, selv om jeg ikke drikker og tar det rolig. For å bevare psyken min må jeg også få være litt sosial.

Det er i grunn bare mann og barn som ser prisen jeg betaler for å ikke bare sitte i ro for å råtne opp på rot. De vennene mine som har sett meg dagen etterpå skjønner at kroppen min er veldig lite grei med meg. Og det er ingen som ser at jeg er så vond i kroppen at jeg legger meg igjen når jeg har fått barn til skolen, noe jeg må for å få samlet nok krefter til å være god mamma med leksehjelp og annet som kreves resten av dagen.

Misunnelse fra slike som deg, du skulle bare visst hvor mye jeg ønsker jeg kunne ha våknet en dag med en helt fin kropp for bare en dag.

Og det er en veldig lang prosess å bli ufør. Det er virkelig ikke noe som skjer over natta mer, den tid er forbi for lenge siden.

Anonymkode: a5e65...0cb

Men det slike som deg ikke skjønner, er at det ee noen av oss som slettes ikke våkner en enesre dag med en helt fin kropp - men faktisk en ganske så jævlig en; men som likevel jobber og ikke prøver å bli ufør. Det handler ikke om misunnelse, hadde nok fått trygd - men det handler om bidraget til fellesskapet og prioriteringer.

Anonymkode: ce389...4aa

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men det slike som deg ikke skjønner, er at det ee noen av oss som slettes ikke våkner en enesre dag med en helt fin kropp - men faktisk en ganske så jævlig en; men som likevel jobber og ikke prøver å bli ufør. Det handler ikke om misunnelse, hadde nok fått trygd - men det handler om bidraget til fellesskapet og prioriteringer.

Anonymkode: ce389...4aa

Men siden du kan jobbe, så er du jo tydeligvis ikke syk nok.

Anonymkode: e63e2...69d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men det slike som deg ikke skjønner, er at det ee noen av oss som slettes ikke våkner en enesre dag med en helt fin kropp - men faktisk en ganske så jævlig en; men som likevel jobber og ikke prøver å bli ufør. Det handler ikke om misunnelse, hadde nok fått trygd - men det handler om bidraget til fellesskapet og prioriteringer.

Anonymkode: ce389...4aa

Jeg vet godt at ikke alle våkner opp med en helt fin kropp hver dag. Jeg har hatt kreft selv og har i perioder vondt både her og der og er sliten pga det jeg har vært gjennom. Jeg er tilbake i jobb igjen, men det er jo bare fordi jeg er heldig. Flere her framstiller det som et valg. Kunne jeg valgt å ikke få kreft og slite i ettertid, hadde jeg selvfølgelig valgt å slippe å bli syk!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

15 minutter siden, Hengebukksvinet skrev:

Jeg vet godt at ikke alle våkner opp med en helt fin kropp hver dag. Jeg har hatt kreft selv og har i perioder vondt både her og der og er sliten pga det jeg har vært gjennom. Jeg er tilbake i jobb igjen, men det er jo bare fordi jeg er heldig. Flere her framstiller det som et valg. Kunne jeg valgt å ikke få kreft og slite i ettertid, hadde jeg selvfølgelig valgt å slippe å bli syk!

Men veldig ofte er det faktisk et valg om man ønsker uføretrygd eller ikke. Jeg har selv hatt kreft, og for det første ble det antatt av alle at man automatisk skulle ha sykemelding fra dag en. Altså fra før jeg i det hele tatt starter behandling, for å svelge beskjeden. At jeg ville jobbe inntil behandling ble møtt med store øyne.
 

Så når alt var ferdig, ble jeg spurt om jeg ikke ville gå for uføretrygd. Dette var på automatikken! Dette var både fra fastlege og legene på sykehuset. Så å si at det ikke er noe valg er bare tull. Jeg har også vært engasjert i Kreftforeningen, og dette er noe som har fått mer oppmerksomhet i den senere tid.

Anonymkode: 2b242...500

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men veldig ofte er det faktisk et valg om man ønsker uføretrygd eller ikke. Jeg har selv hatt kreft, og for det første ble det antatt av alle at man automatisk skulle ha sykemelding fra dag en. Altså fra før jeg i det hele tatt starter behandling, for å svelge beskjeden. At jeg ville jobbe inntil behandling ble møtt med store øyne.
 

Så når alt var ferdig, ble jeg spurt om jeg ikke ville gå for uføretrygd. Dette var på automatikken! Dette var både fra fastlege og legene på sykehuset. Så å si at det ikke er noe valg er bare tull. Jeg har også vært engasjert i Kreftforeningen, og dette er noe som har fått mer oppmerksomhet i den senere tid.

Anonymkode: 2b242...500

Får alle som har hatt kreft tilbud om uføretrygd? Med meg var det aldri et tema an gang! Er det virkelig så enkelt at jeg bare kunne sagt at jeg ville ha trygd, så hadde jeg fått det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Men det slike som deg ikke skjønner, er at det ee noen av oss som slettes ikke våkner en enesre dag med en helt fin kropp - men faktisk en ganske så jævlig en; men som likevel jobber og ikke prøver å bli ufør. Det handler ikke om misunnelse, hadde nok fått trygd - men det handler om bidraget til fellesskapet og prioriteringer.

Anonymkode: ce389...4aa

Jeg var der jeg, våkna hver dag med en ganske jævlig kropp og var i full jobb i over 10 år før det ikke gikk mer. Og jeg har aldri gått inn for å bli ufør, det var legen og NAV som sa at nå måtte jeg gi meg for kroppen tåler ikke mer. Så jeg er fullstendig klar over det og jeg har virkelig bidratt til felleskapet med mine år i arbeidslivet. 

Anonymkode: a5e65...0cb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er uføretrygdet pga fatigue og en alvorlig sykdom. Ikke kreft men en sykdom som krever tung medisinering og mange operasjoner regelmessig.

 

Det er få som ser hvor dårlig jeg er, ingen som vet at jeg måtte gå til psykolog når jeg ble ufør. man kan bli ufør mot sin vilje, når både min fantastiske arbeidsgiver, nav og spesialister mener ufør er det rette. Jeg var aldri på aap, fikk ufør innvilget før maxsdato for sykemelding var brukt opp og det gikk 4 dager fra søknaden ble sendt til 100% ufør ble innvilget.

 

men til saken: jeg går toppturer (ikke de største), men har vært på preikestolen i sommer. Går i fjellet en gang i uka med en god venninne. Da hviler jeg hele dagen før og som regel 1-2 dager etter. Knasker sterke smertestillende når jeg er på tur. Men turen gir meg mye, frisk luft, avkobling, prating med venninne osv.

 

jeg trener i helsestudio 4 ganger i uken. Mange vet det, det folk ikke vet er at det er fysioterapeuter som setter opp programmet. At damene på 80 år som trener der, de er mye sterkere og mer utholdende enn meg. At fysioterapeuten står ved siden av meg og tar meg viss jeg plutselig holder på å svime av. Jeg har alltid time kl 8. Da kan jeg gå hjem å hvile til ungene kommer hjem. Hvorfor jeg trener? Fordi spesialistene mener det er nøkkelen til en litt bedre fremtid for meg. At vi håper at det snart skal snu og bli bedre. I utlandet mener de at styrketrening på et veldig lavt nivå er bra for fatigue.

 

hvorfor jeg ikke forteller folk hvordan livet mitt egentlig er? Da begynner jeg å gråte. Jeg har en fantastisk mann og barn, men jeg savner jobben/kolleger/være til nytte/en meningsfull hverdag. Så jeg unnlater å fortelle hvor galt det er, og sender heller en snap fra fjellturen eller strandturen. Jeg sender ingen snap fra de timene jeg hver dag tilbringer i senga, full av dårlig samvittighet at de andre må ta hensyn til meg igjen.

 

de fleste bekjente og også familie lurer nok på hvorfor jeg er ufør, men de ser meg kun på gode dager/timer. Det er kun et fåtall av mine venninner som vet hvordan jeg har det. 
 

nå er vi på hytta. Jeg opererte for en uke siden og har mye smerter. Tar sterke tabletter, har pålagt kontakt med sykehuset annenhver dag og klarer ikke gjøre noe. Men jeg vet svoger sender mye snap herfra, så folk ser jo jeg er her.

Anonymkode: 70507...114

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil vel tro at de aller fleste som er uføre er det av en grunn og at vi andre bare ser dem på gode dager. Uheldigvis er det også noen som utnytter systemet og har mer vondt i viljen enn noen annen plass. Ettersom mange sykdommer er usynlige, er det ofte ikke mulig å se forskjell. Man kan dermed velge om man vil mistro uføre som man til tider ikke kan se det på eller tenke at de aller fleste er uføretrygdet av en grunn og de fleste av oss ville ikke byttet med dem. Vi ville heller vært vanlig sliten og jobbe enn å være syk og ufør. 

Jeg kjenner til to som har vondt i viljen. Den ene hadde fra hun var ung en plan om å uføretrygde seg for å kunne jobbe med hobbyen sin (går ikke an å leve av dette om du ikke er ekstremt flink). Hun endte opp med å lykkes. Den andre føler av en eller annen grunn at verden skyller henne noe. Hun vil ha god utdannelse og gode jobber, men ønsker ikke å ofre noe for dette. Når NAV ikke fikser dette for henne blir hun bitrere og bitrere. Tipper hun ender helt utenfor arbeidslivet for hun føler seg for god for alle yrkene hun kan jobbe som og motarbeider dermed tiltakene hun havner på og er allerede delvis ufør. 

Spesielt nummer 1 har en stor omgangskrets og i den kretsen blir alle som er uføre mistrodd. De er så vant til denne damen og hennes planer at de tror alle uføre er som henne (spesielt om de har et bilde eller to på SoMe der de er i aktivitet). Vet at det er noen der som synes det er så slitsomt at de vurderer å flytte pga. manglende respekt og support fra venner pga dette. 

Anonymkode: 74f36...742

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men det slike som deg ikke skjønner, er at det ee noen av oss som slettes ikke våkner en enesre dag med en helt fin kropp - men faktisk en ganske så jævlig en; men som likevel jobber og ikke prøver å bli ufør. Det handler ikke om misunnelse, hadde nok fått trygd - men det handler om bidraget til fellesskapet og prioriteringer.

Anonymkode: ce389...4aa

Det er nettopp dette. 

Jeg hører alle dere som forteller om kreft, fatigue etc, og jeg sympatiserer. Det gjør jeg virkelig. 

Samtidig vekker det noen ikke-så-politisk-korrekte følelser, når uføretrygdede kan gjennomføre en slik sommer som HI skisserer, og man henger i stroppen selv uten å ha energi til verken å være sosial eller bestige fjell. 

Det handler ikke om at man reagerer VELDIG på det, eller at man ikke ser situasjonen rundt eller på mange plan unner vedkommende det. Det er mer slik at det rører ved en streng av mistro, når det gjelder hvordan denne personen porsjonerer ut de ressursene denne faktisk er i besittelse av. 

Anonymkode: 5531c...871

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men det slike som deg ikke skjønner, er at det ee noen av oss som slettes ikke våkner en enesre dag med en helt fin kropp - men faktisk en ganske så jævlig en; men som likevel jobber og ikke prøver å bli ufør. Det handler ikke om misunnelse, hadde nok fått trygd - men det handler om bidraget til fellesskapet og prioriteringer.

Anonymkode: ce389...4aa

Det handler så absolutt om prioriteringer. Hvor dårlig mener du man skal være før man er syk nok til å "fortjene" en uføretrygd? Hvor jævlig må jævlig være før man "fortjener" å få en uføretrygd? Bør man helst dø først?

Jeg trappet ned og ned og ned og ned på arbeidsprosent, var selvstendig næringsdrivende og Nav mente jeg bare hadde vondt i viljen og ville bestride sykemelding. Jeg hadde ikke krefter til å ta kampen, så trappet ned, tenkte at det sikkert gikk over. Det gjorde ikke det. Det ble verre og verre og verre. Til slutt jobbet jeg to halve dager i uken og av og til var en av de halve dagene bare en time eller to. På slutten jobbet jeg 1-2 timer to dager i uken. Etterpå sjanglet jeg hjem. Jeg satte meg ned i grøfta midtvinters og bare satt der, en iskald kveld, hadde ikke krefter til å gå lenger, var så svimmel at synet sviktet. Jeg kunne like gjerne ha frosset ihjel, for jeg hadde det faktisk behagelig der jeg satt i snøen. Noen kom forbi i bil, da kravlet jeg meg opp og latet som om det gikk bra. Gikk femti meter før jeg igjen måtte sette meg i snøen. Da innså jeg at det var på tide å innse at jeg var for syk til å jobbe. De andre dagene i uken hvor jeg ikke jobbet, da lå jeg stort sett hele dagene, en god dag kunne jeg sitte i sofaen en liten stund. Samtidig som jeg var så syk at jeg bokstavelig talt knapt stod på beina hadde en kollega av meg fått kreft. Hun var sykemeldt en veldig kort periode etter operasjon, men jobbet ellers gjennom behandling, trente masse og var sosial. Hun fikk all sympatien, for "hun er jo alvorlig syk", jeg fikk høre at jeg hadde vondt i viljen og burde tøffe meg opp.

Syv år senere er jeg uføretrygdet. Nå er jeg blitt litt bedre, og jeg er nok en av de mange mener burde jobbe. Det er målet mitt også, det. Men før man ev. kan begynne å jobbe igjen så må man bygge seg opp igjen. Å bygge opp igjen kroppen etter så alvorlig og langvarig sykdom som man blir så svekket av, det tar tid. Mye lenger tid enn hva mange tror. Og ikke bare det, man må få en noenlunde stabil form slik at man kan fortsette å trene når man ev. begynner å jobbe igjen, for hvis ikke vil man raskt bli for dårlig igjen. Men har man levd isolert i flere år så må man også bygge opp igjen et halvveis fungerende liv ellers, hvor man kan greie å være litt sosial, kan greie å gjøre nødvendige gjøremål, i tillegg til treningen. Tilbakegangen kan ta år for mange, selv med veldig målbevisst jobbing.

Jeg har skrevet det før, men det trengs tydeligvis sies igjen - de som er syke og trener og er aktive, de bør støttes og hylles, for det viser at de tar ansvar for egen helse og jobber seg mot et bedre liv. Selv de som aldri kommer tilbake i jobb bør roses for at de trosser sykdom og smerter og gjør det de kan for egen helse, for de sparer trolig helsevesenet og samfunnet for store kostnader på støtte og behandling som disse ellers ofte ville hatt behov for.

Og hvordan i h... skal noen bli frisk nok til å komme seg tilbake i jobb når så mange forsøker å gjøre det skambelagt bare å gå utenfor egen bolig, skambelagt å trene, skambelagt å ha en noenlunde sosialt liv? Man får ikke folk frisk ved å påføre dem skam!

Alle dere som rakker ned på de som er for syke til å jobbe, dere er med på å hindre folk i å komme tilbake i funksjon og arbeid!

Anonymkode: c0307...87e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man sitter faktisk her og lese om folk som er misunnelige på folk som har blitt friskmeldt fra en alvorlig sykdom!

Det er så man nesten ikke tror sine egne øyner!

Anonymkode: 248a7...e1c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

34 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er nettopp dette. 

Jeg hører alle dere som forteller om kreft, fatigue etc, og jeg sympatiserer. Det gjør jeg virkelig. 

Samtidig vekker det noen ikke-så-politisk-korrekte følelser, når uføretrygdede kan gjennomføre en slik sommer som HI skisserer, og man henger i stroppen selv uten å ha energi til verken å være sosial eller bestige fjell. 

Det handler ikke om at man reagerer VELDIG på det, eller at man ikke ser situasjonen rundt eller på mange plan unner vedkommende det. Det er mer slik at det rører ved en streng av mistro, når det gjelder hvordan denne personen porsjonerer ut de ressursene denne faktisk er i besittelse av. 

Anonymkode: 5531c...871

Dette!

Anonymkode: ce389...4aa

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det handler så absolutt om prioriteringer. Hvor dårlig mener du man skal være før man er syk nok til å "fortjene" en uføretrygd? Hvor jævlig må jævlig være før man "fortjener" å få en uføretrygd? Bør man helst dø først?

Jeg trappet ned og ned og ned og ned på arbeidsprosent, var selvstendig næringsdrivende og Nav mente jeg bare hadde vondt i viljen og ville bestride sykemelding. Jeg hadde ikke krefter til å ta kampen, så trappet ned, tenkte at det sikkert gikk over. Det gjorde ikke det. Det ble verre og verre og verre. Til slutt jobbet jeg to halve dager i uken og av og til var en av de halve dagene bare en time eller to. På slutten jobbet jeg 1-2 timer to dager i uken. Etterpå sjanglet jeg hjem. Jeg satte meg ned i grøfta midtvinters og bare satt der, en iskald kveld, hadde ikke krefter til å gå lenger, var så svimmel at synet sviktet. Jeg kunne like gjerne ha frosset ihjel, for jeg hadde det faktisk behagelig der jeg satt i snøen. Noen kom forbi i bil, da kravlet jeg meg opp og latet som om det gikk bra. Gikk femti meter før jeg igjen måtte sette meg i snøen. Da innså jeg at det var på tide å innse at jeg var for syk til å jobbe. De andre dagene i uken hvor jeg ikke jobbet, da lå jeg stort sett hele dagene, en god dag kunne jeg sitte i sofaen en liten stund. Samtidig som jeg var så syk at jeg bokstavelig talt knapt stod på beina hadde en kollega av meg fått kreft. Hun var sykemeldt en veldig kort periode etter operasjon, men jobbet ellers gjennom behandling, trente masse og var sosial. Hun fikk all sympatien, for "hun er jo alvorlig syk", jeg fikk høre at jeg hadde vondt i viljen og burde tøffe meg opp.

Syv år senere er jeg uføretrygdet. Nå er jeg blitt litt bedre, og jeg er nok en av de mange mener burde jobbe. Det er målet mitt også, det. Men før man ev. kan begynne å jobbe igjen så må man bygge seg opp igjen. Å bygge opp igjen kroppen etter så alvorlig og langvarig sykdom som man blir så svekket av, det tar tid. Mye lenger tid enn hva mange tror. Og ikke bare det, man må få en noenlunde stabil form slik at man kan fortsette å trene når man ev. begynner å jobbe igjen, for hvis ikke vil man raskt bli for dårlig igjen. Men har man levd isolert i flere år så må man også bygge opp igjen et halvveis fungerende liv ellers, hvor man kan greie å være litt sosial, kan greie å gjøre nødvendige gjøremål, i tillegg til treningen. Tilbakegangen kan ta år for mange, selv med veldig målbevisst jobbing.

Jeg har skrevet det før, men det trengs tydeligvis sies igjen - de som er syke og trener og er aktive, de bør støttes og hylles, for det viser at de tar ansvar for egen helse og jobber seg mot et bedre liv. Selv de som aldri kommer tilbake i jobb bør roses for at de trosser sykdom og smerter og gjør det de kan for egen helse, for de sparer trolig helsevesenet og samfunnet for store kostnader på støtte og behandling som disse ellers ofte ville hatt behov for.

Og hvordan i h... skal noen bli frisk nok til å komme seg tilbake i jobb når så mange forsøker å gjøre det skambelagt bare å gå utenfor egen bolig, skambelagt å trene, skambelagt å ha en noenlunde sosialt liv? Man får ikke folk frisk ved å påføre dem skam!

Alle dere som rakker ned på de som er for syke til å jobbe, dere er med på å hindre folk i å komme tilbake i funksjon og arbeid!

Anonymkode: c0307...87e

Men hør her, det er forskjell på å være aktiv og å være aktiv, kan vi være enige om det? 

Det er så mange som blir så veldig personlige i sånne diskusjoner som det her. De tar det veldig til seg, føler seg personlig angrepet, og klarer ikke å være objektive. 

Dette handler ikke om opptrening og aktiviteter enhver skjønner er bra for folk som har vært syke og skal tilbake til livet, ok? 

Det handler om at man reagerer på personer som fyker rundt med et tempo ingen syk person ville vært i nærheten av å klare. Jeg blir faktisk irritert av at folk ikke klarer (vil) se den forskjellen.

Anonymkode: 5531c...871

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke rart velferdsstaten vil kollapse med de holdningen man ser. Tæring etter næring. Alle som er i stand til å arbeide for å forsørge seg selv skal gjøre det. Er man frisk nok til å reise land og strand rundt er man også frisk nok til å jobbe noe. Klart det er noe revnende galt i dette landet når nesten 11 prosent av arbeidsstyrken er uføretrygdet. Legg til de som får AAP, sosialhjelp og sykepenger og se hvilke fremtidsprognoser dette gir. Skremmende.

Anonymkode: b2c8e...321

Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men hør her, det er forskjell på å være aktiv og å være aktiv, kan vi være enige om det? 

Det er så mange som blir så veldig personlige i sånne diskusjoner som det her. De tar det veldig til seg, føler seg personlig angrepet, og klarer ikke å være objektive. 

Dette handler ikke om opptrening og aktiviteter enhver skjønner er bra for folk som har vært syke og skal tilbake til livet, ok? 

Det handler om at man reagerer på personer som fyker rundt med et tempo ingen syk person ville vært i nærheten av å klare. Jeg blir faktisk irritert av at folk ikke klarer (vil) se den forskjellen.

Anonymkode: 5531c...871

Problemet er at slike som deg ikke forstår at det man tror ikke nødvendigvis stemmer!

Og jo, det handler om opptrening og aktiviteter, for mange av de aktivitetene noen etterhvert kan greie, de er en del av opptreningen.

Jeg vet at mange tror at jeg også "fyker rundt". Og det hadde vært null problem å forsterke det inntrykket hvis jeg hadde brukt sosiale medier. Treningsklær, jogging, møte en venninne, en tur til sjøen, en tur i naturen, noen treningsvekter, et glass vin... det har min siste uke inneholdt. Det ingen ser er at jeg stort sett er hjemme og inne 22 timer i døgnet, på en super dag bare 21 timer i døgnet. Og dette er stor fremgang for min del. Det ingen ser er at de over 20 timene jeg er hjemme, da ligger jeg, sitter eller ligger i sofaen. Alt hoper seg opp. I dag har jeg gått meg en tur på 40 minutter, og etter det har jeg sittet i sofaen og lurt på hvordan jeg skal greie å lage meg middag. Greide å hente meg et glass vann i sted... Men det hadde vært null problemer med å gi inntrykk av at jeg fyker rundt og er kjempeaktiv, og mange tror jeg er det også. Er bare noen dager siden jeg fikk en kommentar fra ei om at hun skulle ønske hun var så sprek som jeg er. Hun jobber 100-120 %, hun har tre unger, hun holder hus og hage plettfri (mannen er mye borte), hun går på kulturelle ting, er sosial med venninner og hun går tur med hund to-tre ganger om dagen og reiser på venninneturer et par-tre ganger i året. Hun har sett meg i treningstøy én gang på mange år, det var her om dagen da jeg jogget bittelitt.

Ei jeg kjenner kunne godt vært His venninne, hun er virkelig alvorlig syk. Hun velger å legge ut masse på sosiale medier som gir inntrykk av nettopp det du sier, at hun orker mer enn mange friske hadde orket. Men hun gjør jo ikke det. Ingen ser alle de utallige tilpasningene hun og mannen og ungene gjør for å få henne med på ting og forsøke å ha en normalitet i familielivet. Ingen ser hvor mye hun forsaker. Ingen ser hvor mye mannen hennes og ungene forsaker pga. hennes helse. Måten hun holder ut er å late som om hun er friskere enn hun er, for da greier hun å holde seg selv oppe psykisk, greier å holde troen på at hun en dag skal bli frisk nok til å komme seg tilbake i jobb.

En annen jeg kjenner til vet jeg det er mange som tenker at er en av snylterne. Hun legger daglig ut bilder av alle treningsturene sine, noen ganger to turer. På en og samme dag kan hun ha tatt en topptur på fjellet, så en tur til sjøen og så en shoppingrunde. Hun forteller alle at hun er uføretrygdet pga. en spesifikk ryggdiagnose. Men den diagnosen hadde ikke hindret henne fra å jobbe. Psyken hennes, derimot, den gjør at hun overhodet ikke fungerer i jobb. Hun er imidlertid enormt god på å skjule dette for folk, så det er ikke mange som vet dette. Men hun kommer ikke overens med noen annet enn få nære, ellers sliter hun ut alle eller kommer på kant med dem, lager drama, greier ikke tilpasse seg tidspunkter eller regler eller forventninger i jobb eller noe som kan ligne på jobb, har vært i arbeidstrening utallige ganger gjennom Nav. Listen er uendelig. Selv om jeg var 100 % frisk og ikke hadde vært i jobb hadde jeg ikke greid å holde hennes fysiske tempo! Men hennes tempo er eneste måten hun greier å holde seg noenlunde i vater psykisk. Og det fungerer jo på et vis. Hun greier ikke være åpen om sine psykiske problemer, og det gjør jo at de fleste mener hun er en av disse klassiske "snylterne", selv om hun virkelig ikke greier å jobbe.

Du skriver mange blir for personlige, ikke greier å se det objektivt. Det du ikke greier å se er at alle disse "enkelthistoriene" ikke er unike eller uvanlige, at de ikke er unntakene. Det er virkeligheten for en veldig stor del av uføre. De ytterst få som faktisk har snyltet seg til en uføretrygd, det er de som er sjeldne unntak. Men til og med blant en del av de i den tilsynelatende gruppen er det ofte uoppdaget psykisk sykdom som ligger bak at de frivillig trekker seg fra arbeidsliv. Så den reelle andelen med faktiske snyltere av uføretrygd, den er veldig liten.

Hvordan bør en uføretrygdet egentlig forholde seg? Hvis man trener (og trening kan også være å være sosial, gå og handle, sitte på en kafé eller til og med male huset for enkelte, avhengig av diagnose) da blir man uglesett, for mener andre at man ser frisk nok ut til å jobbe, da bør man også jobbe. Legger man ut noe positivt på sosiale medier så eier man ikke skam og andre tar positive øyeblikk til å bli en sannhet om den andres liv og ergo bevis for at man er mer enn frisk nok til å jobbe. Hvis man ikke greier noenting, da er man gjerne lat, tar ikke ansvar for egen helse og er selv skyld i sykdommen. Legger man ut noe om sykdom eller dårlige dager på sosiale medier, da velter man seg i elendigheten sin, bruker sykdommen for å få oppmerksomhet og blir sin diagnose. Og mange sier da at det er ikke rart personen ikke greier å jobbe når den bare fokuserer på sykdommen. Og om den som ikke har greid noe blir litt bedre og gir uttrykk for glede eller fremgang, da blir det også brukt som bevis for at den egentlig ikke har vært så syk som den har vært. Uansett hva uføre gjør så blir det galt i mange andres øyne, og de blir stemplet som snyltende latsabber. Man taper uansett hva man gjør, skal uansett påføres skam fra alle synserne der ute som mener de vet langt bedre enn fagpersoner som har fulgt opp de uføre, oftest i årevis, før uføretrygd ble innvilget.

Jeg gir fullstendig blaffen i hva andre mener om meg om mitt funksjonsnivå, heldigvis. Men mange tar til seg alle negative holdninger og kommentarer og blir dårligere av det.

Slik systemet er i dag er det nesten umulig å lure seg til en uføretrygd. Det er på tide at holdningene blant folk begynner å endre seg også, ikke legge sten til byrden for de som faktisk er syke og dermed faktisk vanskeliggjøre andres funksjon og deltakelse i samfunnet.

Anonymkode: c0307...87e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Ikke rart velferdsstaten vil kollapse med de holdningen man ser. Tæring etter næring. Alle som er i stand til å arbeide for å forsørge seg selv skal gjøre det. Er man frisk nok til å reise land og strand rundt er man også frisk nok til å jobbe noe. Klart det er noe revnende galt i dette landet når nesten 11 prosent av arbeidsstyrken er uføretrygdet. Legg til de som får AAP, sosialhjelp og sykepenger og se hvilke fremtidsprognoser dette gir. Skremmende.

Anonymkode: b2c8e...321

Selvfølgelig er noe galt. Men det er ikke nødvendigvis folk som er syke det er noe galt med.

Sett deg inn i hvordan helsesystemet faktisk fungerer, hvordan politikerne i årevis har bygget ned helsevesenet og kompetansemiljøer. Sett deg inn i hvordan kapasiteten er for utredning og behandling. Sett deg inn i hvilke rettigheter man faktisk har som pasient. Sett deg inn i sannheten om helsekøene og rettigheter pasienter har, ikke de bevisste løgnene politikerne driver med, som ikke er annet enn triksing med tall for å skjule den faktiske sannheten. Sett deg inn i kapasiteten for behandling, hvor lange ventelister det er både når det kommer til behandling av fysiske og psykiske sykdommer, både hos spesialist og hos kommunehelsetjenesten. Se ventetiden for å komme til hos f.eks. fysioterapeut, der også mindre enn halvparten av pasienter får komme til behandling innen den tiden de egentlig skal.

Nå er AAP-ordningen redusert til tre år, med få muligheter til forlengelse med et år. Mange bruker hele sykemeldingsåret sitt på å vente på å komme til undersøkelser og eller behandling. Veldig mange kunne fortsatt å jobbe fullt eller redusert om de f.eks. fikk undersøkelse og operasjon tidsnok, eller de fikk fysioterapibehandling før de falt ut av jobb, eller de fikk psykologhjelpen de trengte for å hindre forverring av psykiske problemer. Det er ikke uvanlig at mange ikke kommer seg lenger enn til fastlegen ila. sykemeldingsåret. Det vil si at mange ikke får time på sykehus før de er inni første året på AAP. Det å komme til en poliklinisk time første gang, det betyr for en stor andel pasienter bare at de går over fra den offisielle ventelisten til den uoffisielle, interne ventelisten på det aktuelle sykehuset (og mens du da er i gang, sett deg inn i helseforetaksmodellene og finansieringsmodellen for sykehusene). I den siste har du få, om noen rettigheter. Det kan fort gå 6-9-12 måneder før du får neste innkallelse, og da gjerne med en ny lege som så skal gjøre sin nye vurdering. Denne finner kanskje ut at du må ta en undersøkelse før de kan vurdere hva de kan gjøre for å hjelpe deg, og den undersøkelsen må du kanskje vente 3-6-9-12-15 måneder før du får. Etterpå må du i verste fall vente like lenge før du da får ny vurdering hos spesialist. Er du blant de heldige da så vet de hva de kan gjøre for å hjelpe deg, men det må du selvfølgelig vente en god stund før de kan gjøre. Og når du da har fått den f.eks. operasjonen, da skal du begynne rehabilitering. Jobben din har du selvfølgelig mistet for lenge siden. Og fordi du måtte vente så lenge så har du fått ekstra fysiske problemer som gjør at rehabilitering vil ta lenger tid, fordi skadene ble verre i ventetiden. Likevel kan man være blant de heldige som faktisk "har fått hjelp". Og er man kjempeheldig da så får man den fysioterapibehandlingen man trenger, selv om bare halvparten får det innen den tiden som er satt som avgjørende for å ikke miste yterligere funksjon. De tre årene på AAP er utgått, sannsynligvis også det ekstraåret du fikk innvilget fordi det ble sett som at du var i aktiv og nødvendig behandling med utsikt til bedring. Men så mister du kanskje AAP også etter det året, og du har ikke rett til uføretrygd. Du greier heller ikke følge opp behandling fordi du ikke lenger har økonomi til det. Ekteskapet har kanskje havarert eller er i ferd med det, familien sliter, og du begynner kanskje å få psykiske problemer i tillegg. Etter ett år uten inntekt får du kanskje komme på AAP igjen, men nå står du på liste til psykologhjelp, og de fysiske plagene etter opprinnelig problem er blitt verre pga. for sen og for lite behandling. Et år eller to frem i tid da og man blir ansett for å ha så alvorlige og sammensatte problemer at man ikke er arbeidsdyktig, og plutselig blir man uføretrygdet (dvs. hvis man da er "heldig", hvis ikke må man anke og gå runden på nytt mens man mest trolig bare blir enda sykere fordi man ikke har ressurser til å få riktig og nok behandling).

Slike tilfeller, i en eller annen form, finnes det utallige av i dag. Dette er enorm systemfeil i velferdsstaten! Det er en enorm kunnskapsløshet hos våre byråkrater og politikere - og en enorm likegyldighet! Det er systemfeil i helsevesenet, det er systemfeil i Navsystemet. De store reformene har vist seg å ikke gi resultater, for store grupper er muligheten for å få hjelp blitt langt dårligere.

Videre må det være vilje til å forske langt mer bredt på hva som skaper dårlig helse i befolkningen, for det er ikke bare systemfeil, det er også mye i måten vi bygger opp samfunnet vårt på nå. Det er masse kunnskap om hvor mye forebygging kan spare samfunnet, og likevel brukes det forsvinnende lite penger på forebygging sammenlignet med (for dårlig, for sen osv.) behandling og stønader pga. dette.

Hvilke partier og politikere tror du er villige til å gå på valg på en full omforming av både helsevesenet (alle deler av det) og Nav-etaten? Du vinner ikke et valg om du sier at nå må vi bruke xxx antall milliarder fordi vi har kastet bort xxx antall milliarder på reformer som ikke fungerer likevel (det er jo ikke bare reformer i helsevesenet og Nav som har feilet, det har langt på vei også den såkalte nærpolitireformen og store deler av skolereformene også). Derimot er det langt større sjanse for å vinne valg hvis du skaper syndebukker og polariserer debattene til å gjelde "de og oss" og snakke i store ord om populistiske saker som egentlig er ganske uviktige for landet og velferdsstaten...

Anonymkode: c0307...87e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 26.7.2020 den 21.48, Anonym bruker skrev:

Jeg har ei venninne som er uføretrygdet pga fatigue etter en kreft magen hun er kurert fra. Men må bare ta av meg hatten for alt hun orker. Hun har tre barn, de har vært på reise eller hatt besøk i hele sommer. Alltid med minst to familier til. I båt, i telt, i Jotunheimen og sykkeltur med telt osv osv. De har ikke hatt en rolig dag uten høyt tempo og masse folk. 
Så har du meg som måtte jobbe i hele sommer og fikk ikke ferie før etter skolestart. Jeg er så sliten at jeg har null overskudd til å gjøre noe i nærheten av det min venninne orker, verken etter jobb eller i helgene. Jeg er utslitt! 
 

Sånn. Da har jeg sagt det her, siden jeg ikke sier det noe annet sted.

Anonymkode: d5f07...2b2

Godt du bare sier det her. For du vet ingenting hvordan vedkommende har det innenfor husets fire vegger. 

Får høre at jeg gjør mye sammen med barna mine, altfor mye... selvom jeg er ufør etter en stygg trafikkulykke. 

De og du skulle bare visst hvordan jeg egentlig hadde det. Føler jeg må presse meg for du stakkars barna mine som har en deprimert og alltid sliten mor.  Og de gangene vi er på kino eller camping, ligger jeg mange dager i senga forferdelig dårlig. Kan du ikke snu tankegangen din? Tenk heller så flott hva hun får til? 

Tror ikke du trenger å være misunnelig. 

Anonymkode: c473e...9dd

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Selvfølgelig er noe galt. Men det er ikke nødvendigvis folk som er syke det er noe galt med.

Sett deg inn i hvordan helsesystemet faktisk fungerer, hvordan politikerne i årevis har bygget ned helsevesenet og kompetansemiljøer. Sett deg inn i hvordan kapasiteten er for utredning og behandling. Sett deg inn i hvilke rettigheter man faktisk har som pasient. Sett deg inn i sannheten om helsekøene og rettigheter pasienter har, ikke de bevisste løgnene politikerne driver med, som ikke er annet enn triksing med tall for å skjule den faktiske sannheten. Sett deg inn i kapasiteten for behandling, hvor lange ventelister det er både når det kommer til behandling av fysiske og psykiske sykdommer, både hos spesialist og hos kommunehelsetjenesten. Se ventetiden for å komme til hos f.eks. fysioterapeut, der også mindre enn halvparten av pasienter får komme til behandling innen den tiden de egentlig skal.

Nå er AAP-ordningen redusert til tre år, med få muligheter til forlengelse med et år. Mange bruker hele sykemeldingsåret sitt på å vente på å komme til undersøkelser og eller behandling. Veldig mange kunne fortsatt å jobbe fullt eller redusert om de f.eks. fikk undersøkelse og operasjon tidsnok, eller de fikk fysioterapibehandling før de falt ut av jobb, eller de fikk psykologhjelpen de trengte for å hindre forverring av psykiske problemer. Det er ikke uvanlig at mange ikke kommer seg lenger enn til fastlegen ila. sykemeldingsåret. Det vil si at mange ikke får time på sykehus før de er inni første året på AAP. Det å komme til en poliklinisk time første gang, det betyr for en stor andel pasienter bare at de går over fra den offisielle ventelisten til den uoffisielle, interne ventelisten på det aktuelle sykehuset (og mens du da er i gang, sett deg inn i helseforetaksmodellene og finansieringsmodellen for sykehusene). I den siste har du få, om noen rettigheter. Det kan fort gå 6-9-12 måneder før du får neste innkallelse, og da gjerne med en ny lege som så skal gjøre sin nye vurdering. Denne finner kanskje ut at du må ta en undersøkelse før de kan vurdere hva de kan gjøre for å hjelpe deg, og den undersøkelsen må du kanskje vente 3-6-9-12-15 måneder før du får. Etterpå må du i verste fall vente like lenge før du da får ny vurdering hos spesialist. Er du blant de heldige da så vet de hva de kan gjøre for å hjelpe deg, men det må du selvfølgelig vente en god stund før de kan gjøre. Og når du da har fått den f.eks. operasjonen, da skal du begynne rehabilitering. Jobben din har du selvfølgelig mistet for lenge siden. Og fordi du måtte vente så lenge så har du fått ekstra fysiske problemer som gjør at rehabilitering vil ta lenger tid, fordi skadene ble verre i ventetiden. Likevel kan man være blant de heldige som faktisk "har fått hjelp". Og er man kjempeheldig da så får man den fysioterapibehandlingen man trenger, selv om bare halvparten får det innen den tiden som er satt som avgjørende for å ikke miste yterligere funksjon. De tre årene på AAP er utgått, sannsynligvis også det ekstraåret du fikk innvilget fordi det ble sett som at du var i aktiv og nødvendig behandling med utsikt til bedring. Men så mister du kanskje AAP også etter det året, og du har ikke rett til uføretrygd. Du greier heller ikke følge opp behandling fordi du ikke lenger har økonomi til det. Ekteskapet har kanskje havarert eller er i ferd med det, familien sliter, og du begynner kanskje å få psykiske problemer i tillegg. Etter ett år uten inntekt får du kanskje komme på AAP igjen, men nå står du på liste til psykologhjelp, og de fysiske plagene etter opprinnelig problem er blitt verre pga. for sen og for lite behandling. Et år eller to frem i tid da og man blir ansett for å ha så alvorlige og sammensatte problemer at man ikke er arbeidsdyktig, og plutselig blir man uføretrygdet (dvs. hvis man da er "heldig", hvis ikke må man anke og gå runden på nytt mens man mest trolig bare blir enda sykere fordi man ikke har ressurser til å få riktig og nok behandling).

Slike tilfeller, i en eller annen form, finnes det utallige av i dag. Dette er enorm systemfeil i velferdsstaten! Det er en enorm kunnskapsløshet hos våre byråkrater og politikere - og en enorm likegyldighet! Det er systemfeil i helsevesenet, det er systemfeil i Navsystemet. De store reformene har vist seg å ikke gi resultater, for store grupper er muligheten for å få hjelp blitt langt dårligere.

Videre må det være vilje til å forske langt mer bredt på hva som skaper dårlig helse i befolkningen, for det er ikke bare systemfeil, det er også mye i måten vi bygger opp samfunnet vårt på nå. Det er masse kunnskap om hvor mye forebygging kan spare samfunnet, og likevel brukes det forsvinnende lite penger på forebygging sammenlignet med (for dårlig, for sen osv.) behandling og stønader pga. dette.

Hvilke partier og politikere tror du er villige til å gå på valg på en full omforming av både helsevesenet (alle deler av det) og Nav-etaten? Du vinner ikke et valg om du sier at nå må vi bruke xxx antall milliarder fordi vi har kastet bort xxx antall milliarder på reformer som ikke fungerer likevel (det er jo ikke bare reformer i helsevesenet og Nav som har feilet, det har langt på vei også den såkalte nærpolitireformen og store deler av skolereformene også). Derimot er det langt større sjanse for å vinne valg hvis du skaper syndebukker og polariserer debattene til å gjelde "de og oss" og snakke i store ord om populistiske saker som egentlig er ganske uviktige for landet og velferdsstaten...

Anonymkode: c0307...87e

Vi har den friskeste befolkningen i verden, så helsevesenet fungerer stort sett godt. Pussig å ha den friskeste befolkningen, men være ledende på folk som mottar helserelaterte ytelser. Syns du ikke?

Anonymkode: b2c8e...321

Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vi har den friskeste befolkningen i verden, så helsevesenet fungerer stort sett godt. Pussig å ha den friskeste befolkningen, men være ledende på folk som mottar helserelaterte ytelser. Syns du ikke?

Anonymkode: b2c8e...321

Og hvis du hadde tatt til deg det jeg skrev over her, da hadde du funnet en stor del av forklaringen på det. Slik systemet fungerer i dag tvinges mange ut i AAP og uføretrygd eller på sosiale ytelser.

Nei, helsevesenet fungerer ikke "stort sett godt" når det er så store problemer i systemet som i dag, hvor det kun er få utvalgte diagnoser som får behandling innen garantitid, og at man har et finansieringssystem for helsevesenet som ikke fungerer for å gjøre det effektivt. En spesialist på et sykehus bruker i dag sjelden mer enn 40 % av tiden sin på pasienter/behandling, resten er administrasjon. Men slik går det når byråkrater uten innsikt, kunnskap og erfaring skal bestemme at de skal spare inn og effektivisere helsevesenet, og når politikerne stoler på samme byråkrater (som ofterer ikke går til fagfolk for å skaffe seg kunnskap, men som i 80 % av tilfeller bruker google på samme måte som folk flest...).

Anonymkode: c0307...87e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner på de samme følelsene som HI innimellom. Forstår at det føles urettferdig. Trøster meg med at jeg ikke kjenner hele bildet, og at verdien i å kunne ha en jobb er viktig på mange ulike måter. 

Jeg er selv rammet av to autoimmune/revmatiske diagnoser, er medisinert, går i behandling, og gjør «alt riktig» med trening og kosthold. Tenker at min egeninnsats er mye av grunnen til at jeg klarer å stå i jobb, selv om det i perioder koster for mye til at det føles verdt det. 
Kjenner at jeg kan bli oppgitt over noen i min omgangskrets som har liknende sykdommer, er ufør, og synes å ha overskudd til så mye mer enn meg på fritiden. Men jeg tar meg i det, og tenker at jeg ikke ville byttet... 

Anonymkode: e0d3e...f06

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Og hvis du hadde tatt til deg det jeg skrev over her, da hadde du funnet en stor del av forklaringen på det. Slik systemet fungerer i dag tvinges mange ut i AAP og uføretrygd eller på sosiale ytelser.

Nei, helsevesenet fungerer ikke "stort sett godt" når det er så store problemer i systemet som i dag, hvor det kun er få utvalgte diagnoser som får behandling innen garantitid, og at man har et finansieringssystem for helsevesenet som ikke fungerer for å gjøre det effektivt. En spesialist på et sykehus bruker i dag sjelden mer enn 40 % av tiden sin på pasienter/behandling, resten er administrasjon. Men slik går det når byråkrater uten innsikt, kunnskap og erfaring skal bestemme at de skal spare inn og effektivisere helsevesenet, og når politikerne stoler på samme byråkrater (som ofterer ikke går til fagfolk for å skaffe seg kunnskap, men som i 80 % av tilfeller bruker google på samme måte som folk flest...).

Anonymkode: c0307...87e

Det er alltid Systemet sin skyld. Alltid. Se litt på hvilke diagnoser som er hovedårsaker til uføretrygd. Det er ikke i hovedsak alvorlige sykdommer som behandles med skolemedisin og der tiden er avgjørende faktor.

Anonymkode: b2c8e...321

Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du har klippetro på NAV som institusjon hører jeg. Vel, det har ikke jeg. 

Anonymkode: 5531c...871

Men du har jo ikke vært igjennom den mølla? Du bare synser. 

Har nær familie som er slik som HI. Misunnelig. Tror livet mitt er enkelt. Er ikke nok syk. Jeg klarer jo å gå på kino? Har tatt med barna på Tusenfryd. Gått tur på fjellet. De ser ikke de andre 350 dagene i året. 

Var i en uforskyldt, alvorlig ulykke. Flere hundretalls sider med spsialisterklæringer, men NAV lar deg ikke slippe unna. Det er en lang prosess. Mange år og mye slit. Er ikke bare å knipse å få ufør altså. 

Anonymkode: c473e...9dd

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har leddgikt og fatigue. Bruker sterke medisiner og er kvalm en dag i uka året rundt. Jeg husker hvordan jeg var før jeg ble syk. Noen dager er bedre enn andre, da glemmer jeg meg bort. Lever livet som jeg pleide. Jeg betaler som regel prisen for dette dagen etterpå, med feber, smerter og følelsen av å ha influensa. Har flere venninner som fortsatt tror at jeg er like frisk som de ser når de er sammen med meg. Jeg har vært på flere jenteturer og da er jeg kanskje den mest aktive. Akkurat som jeg var før jeg ble syk. Når jeg kommer hjem er jeg utkjørt. Tenker på at jeg burde ha lært, at jeg burde porsjonert ut energien. Det er ikke så lett når hode og kropp ikke følger hverandre. Jeg snakker aldri om sykdommen min, smertene mine eller de dårlige dagene i sosiale lag. Jeg vil ikke fremstå som ynkelig og sutrete. På jobb er et vanskeligere å skjule sykdommen, det hender jo at jeg må ha hjelp opp fra kontorstolen. Det hender jeg kle klarer å bevege meg ut til kantinen fordi jeg har stivnet og det er for smertefullt å rette ut leddene. Jeg jobber fortsatt i full stilling, men er sykemeldt store eller av vinteren. Håper ikke mine venninner stiller spørsmål om jeg egentlig er syk nok til å ikke jobbe. 

Anonymkode: d0637...70d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 timer siden, Anonym bruker skrev:

Den ene hadde fra hun var ung en plan om å uføretrygde seg for å kunne jobbe med hobbyen sin (går ikke an å leve av dette om du ikke er ekstremt flink). Hun endte opp med å lykkes. Den andre føler av en eller annen grunn at verden skyller henne noe. Hun vil ha god utdannelse og gode jobber, men ønsker ikke å ofre noe for dette. Når NAV ikke fikser dette for henne blir hun bitrere og bitrere. Tipper hun ender helt utenfor arbeidslivet for hun føler seg for god for alle yrkene hun kan jobbe som og motarbeider dermed tiltakene hun havner på og er allerede delvis ufør. 

Men helt ærlig - ingen av disse låter jo som de er friske i hodet. Min egen bror er en sånn - han ville nok gjerne ha framstilt det som om han hadde «lurt systemet», siden han går på uføretrygd. Men sannheten er jo at han allerede som 16-åring hadde sterke symptomer på psykisk sykdom. Og det har ikke blitt noe bedre de neste 30 år; snarere tvert om. Han har langt framskreden paranoia og maniske episoder, men hvis du møter ham når han virker normal, kan han komme til å si at han har lurt systemet og greid å skaffe seg den borgerlønna han fortjener. I realiteten levde han i over 25 år på å snylte på mamma, tante, kompiser osv, i tillegg til det lille han klarte å skrape til seg av sosialstønad (som også bare var sporadisk, for med paranoia er det ikke så ofte man klarer å møte opp og fylle ut papirer.) Han har ikke jobb fordi han er umulig å ansette. 
 

Når man planlegger å leve på uføretrygd før man i det hele tatt har hatt inntekt, er man neppe frisk.

Anonymkode: 346e1...2a2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...