Ikke for å kritisere.. men må bare få det ut!

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg kjenner på de samme følelsene som HI innimellom. Forstår at det føles urettferdig. Trøster meg med at jeg ikke kjenner hele bildet, og at verdien i å kunne ha en jobb er viktig på mange ulike måter. 

Jeg er selv rammet av to autoimmune/revmatiske diagnoser, er medisinert, går i behandling, og gjør «alt riktig» med trening og kosthold. Tenker at min egeninnsats er mye av grunnen til at jeg klarer å stå i jobb, selv om det i perioder koster for mye til at det føles verdt det. 
Kjenner at jeg kan bli oppgitt over noen i min omgangskrets som har liknende sykdommer, er ufør, og synes å ha overskudd til så mye mer enn meg på fritiden. Men jeg tar meg i det, og tenker at jeg ikke ville byttet... 

Anonymkode: e0d3e...f06

Du vet da heller ikke hvor mye smerter de andre har.

Anonymkode: 346e1...2a2

[Gjest]

På 27.7.2020 den 9.16, Anonym bruker skrev:

Så vidt jeg kan se er vi en håndfull personer i denne tråden, som klarer å sette ord på at vi føler en kompleks miks av sympati og forståelse, samtidig som vi ikke er helt enige i hvordan noen velger å gjøre det. Resten har trekt ned rullegardina.

Anonymkode: 5531c...871

Hadde det vært bedre om hun dama valgte å ha en kjedelig ferie, for ikke å tråkke på tærne til dere stakkarer som dessverre ikke har hatt privilegiet av å få kreft og uføretrygd??

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Pashla skrev:

Hadde det vært bedre om hun dama valgte å ha en kjedelig ferie, for ikke å tråkke på tærne til dere stakkarer som dessverre ikke har hatt privilegiet av å få kreft og uføretrygd??

Det som ville vært bedre var dersom denne dama, som åpenbart har en viss arbeidsevne i behold, arbeidet litt ved siden av å ta i mot trygd.

Anonymkode: b2c8e...321

[Gjest]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det som ville vært bedre var dersom denne dama, som åpenbart har en viss arbeidsevne i behold, arbeidet litt ved siden av å ta i mot trygd.

Anonymkode: b2c8e...321

Hvem skulle ansette henne? 
Så seint som i går snakket jeg med en kjenning som har vært på jobbintervju. Hun er 50% ufør, og ble spurt og spurt om hennes helse tillot henne å ta jobben - selv om den er på kun 50%. Men selv om hun er i ferd med å bli friskere nå, og prøver å øke jobbdeltakelsen sin, så fikk hun den ikke. Med helse som begrunnelse...

Endret 28. juli 2020 av Pashla

[*Miss Marple*]

Det er jo smått utrolig å se at voksne folk ikke skjønner at man ikke ser alle aspekt av et liv på sosiale medier! 

Man sitter faktisk her og misunner og mistror mennesker som av forskjellige grunner har fått innvilget uførestønad, men som beundringsverdig nok ikke legger seg ned (hele tiden) av den grunn. 

Det er jo nesten så man mister troen på menneskeheten. 

[Anonym bruker]

25 minutter siden, *Miss Marple* skrev:

Det er jo smått utrolig å se at voksne folk ikke skjønner at man ikke ser alle aspekt av et liv på sosiale medier! 

Man sitter faktisk her og misunner og mistror mennesker som av forskjellige grunner har fått innvilget uførestønad, men som beundringsverdig nok ikke legger seg ned (hele tiden) av den grunn. 

Det er jo nesten så man mister troen på menneskeheten. 

Det handler (for de fleste) ikke om misunnelse. Man kan også miste troen på menneskeheten når så mange syns det er bekvemt å ikke forsørge seg selv. 

Jeg elsker jobben min!

Anonymkode: b2c8e...321

[Gjest]

20 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det handler (for de fleste) ikke om misunnelse. Man kan også miste troen på menneskeheten når så mange syns det er bekvemt å ikke forsørge seg selv. 

Jeg elsker jobben min!

Anonymkode: b2c8e...321

Hvor har du det fra at det er «så mange»? 
 

[*Miss Marple*]

32 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det handler (for de fleste) ikke om misunnelse. Man kan også miste troen på menneskeheten når så mange syns det er bekvemt å ikke forsørge seg selv. 

Jeg elsker jobben min!

Anonymkode: b2c8e...321

De som jeg kjenner som er blitt ufør elsket også jobben sin. 

Hvis denne kritikken ikke handler om misunnelse, hva er det da? Redd for hvor skattepengene dine går? 

[Anonym bruker]

57 minutter siden, *Miss Marple* skrev:

Det er jo smått utrolig å se at voksne folk ikke skjønner at man ikke ser alle aspekt av et liv på sosiale medier! 

Man sitter faktisk her og misunner og mistror mennesker som av forskjellige grunner har fått innvilget uførestønad, men som beundringsverdig nok ikke legger seg ned (hele tiden) av den grunn. 

Det er jo nesten så man mister troen på menneskeheten. 

Det er ikke (bare) det det handler om i denne tråden, så da har du nok ikke fått med deg alle aspekt av den.

Man priorierer seg selv foran samfunnet, for å kunne gjøre sitt eget liv best mulig ved å bli ufør når man har såpass kapasitet. Poenget er at det er ikke alle som velger slik.

Tråden består også av syke som prioriterer jobb og da er liggende ellers, mens andre prioriterer fartsfyllt ferie, shopping, toppturer og er liggende ellers.

Så de som jobber i disse tilfellene er ikke misunnelige på trygda, og de er heller ikke så "heldige" at de har en frisk kropp. Det er det største skytset de som prioriterer vekk jobb har: "du er jo så HELDIG som har en helt FRISK kropp". Men det er slett ikke slik at alle som jobber er helt friske. Tvert imot.

Ser du forskjellen? Som påpekt har vi en svært høy andel av folk i arbeidsfør alder på trygd sammenlignet med andre land. For i Norge kan man i mye større grad prioritere seg selv foran fellesskapet, enn i mange andre land. Og da gjør noen det, selvfølgelig.

Anonymkode: ce389...4aa

[prebs]

1 time siden, Pashla skrev:

Hvem skulle ansette henne? 
Så seint som i går snakket jeg med en kjenning som har vært på jobbintervju. Hun er 50% ufør, og ble spurt og spurt om hennes helse tillot henne å ta jobben - selv om den er på kun 50%. Men selv om hun er i ferd med å bli friskere nå, og prøver å øke jobbdeltakelsen sin, så fikk hun den ikke. Med helse som begrunnelse...

Jeg gråter av å høre slikt. Hvordan løser vi dette? 

[Gjest]

10 minutter siden, prebs skrev:

Jeg gråter av å høre slikt. Hvordan løser vi dette? 

Fagforeninger ...

[Anonym bruker]

Jeg tror det var lettere før sosiale medier kom jeg altså, for alle legger jo ut glansbildesiden av ferien sin. 

Jeg er selv ufør, ingen tviler på begrunnelsen etter en hendelse som påførte meg en hjerneskade og påfølgende kognitiv svikt og fatigue/hjernetrøtthet. 

Men jeg har vært på ferie jeg også. Det bør bare tatt hensyn til meg hele tiden, hensyn omverdenen selvfølgelig ikke ser. Vi var i Flåm. Familien tok Flomsbanen opp, leide sykler og syklet rallarveien ned igjen. Jeg tok Flåmsbanen opp og ned og hvilte på hotellet mens jeg ventet på syklistene. 

Hele veien var det sånn, jeg var med på en tilpasset aktivitet på formiddagen, f.eks gondoltur på Voss, tok mange fine bilder av utsikten på toppen, hvilte på hotellet mellom lunsj og middag mens mann og barn gjorde noe aktivt jeg ikke kunne være med på, også spiste vi middag sammen. 

Det går fint an å på sosiale medier få det til å se ut som jeg "er i 100 fra morgen til kveld", men jeg er ikke det. 

Ferien er tilrettelagt så jeg kan være med, for mann og barn (og jeg), vil gjerne at vi skal ha noen opplevelser sammen også. 

Nå gleder jeg meg til skolestart og roligere dager.... 

Anonymkode: b3cab...385

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det er ikke (bare) det det handler om i denne tråden, så da har du nok ikke fått med deg alle aspekt av den.

Man priorierer seg selv foran samfunnet, for å kunne gjøre sitt eget liv best mulig ved å bli ufør når man har såpass kapasitet. Poenget er at det er ikke alle som velger slik.

Tråden består også av syke som prioriterer jobb og da er liggende ellers, mens andre prioriterer fartsfyllt ferie, shopping, toppturer og er liggende ellers.

Så de som jobber i disse tilfellene er ikke misunnelige på trygda, og de er heller ikke så "heldige" at de har en frisk kropp. Det er det største skytset de som prioriterer vekk jobb har: "du er jo så HELDIG som har en helt FRISK kropp". Men det er slett ikke slik at alle som jobber er helt friske. Tvert imot.

Ser du forskjellen? Som påpekt har vi en svært høy andel av folk i arbeidsfør alder på trygd sammenlignet med andre land. For i Norge kan man i mye større grad prioritere seg selv foran fellesskapet, enn i mange andre land. Og da gjør noen det, selvfølgelig.

Anonymkode: ce389...4aa

Godt formulert.

Men det biter nok ikke på dem som allerede har bestemt seg for at de som kjenner på noe annet enn politisk akseptable følelser, burde gå og skamme seg. 

Anonymkode: 5531c...871

[Anonym bruker]

Jeg elsker å være ufør! Har ikke angret et sekund på at jeg ble det. Klarte å lure den ene spesialisten som undersøkte meg til å tro at jeg var syk, selv om jeg egentlig bare ikke vil jobbe (hadde en jobb jeg likte, men likte plutselig ikke å arbeide lenger). Den andre spesialisten lo da jeg innrømmet at jeg bare faket syk. Han sa: "jeg sender gjerne en erklæring på at du er syk til NAV, likevel!🤣 Folk slipper unna med hva som helst, og jeg bryr meg i hvert fall IKKE om at jeg ikke gjør spesialistjobben min ordentlig". Haha! Selv de NAV-sakkyndige var lette å lure😂

 

Det har vært en lettelse å få redusert inntekten min med 34 prosent. For å være ærlig, likte jeg aldri å ha god råd. Jeg stortrives med å være fattig😊 Kunne aldri tenke meg noe annet enn å dele soverom med femtenåringen min, og han er helt enig🥰 Så klart blir jeg søvnløs av å ikke vite om jeg klarer å betale regninger, men det er bare spennende.

 

Jeg elsker å sprade rundt omkring i samfunnet og vise at jeg er helt frisk selv om jeg er ufør. Jeg elsker å provosere folk og jeg elsker at folk ser ned på meg😀 Dette var også en av grunnene til at jeg ønsket trygden i utgangspunktet. Noe av det beste jeg vet, er å vite at folk tror jeg har snyltet til meg trygden, det gir meg en følelse av stolthet og mestring😊 Jeg var sikker på at livet som frisk ufør skulle bli bra, men det har blitt enda mer magisk enn jeg noensinne hadde drømt om❤️

 

Anonymkode: 746d3...679

[*Miss Marple*]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det er ikke (bare) det det handler om i denne tråden, så da har du nok ikke fått med deg alle aspekt av den.

Man priorierer seg selv foran samfunnet, for å kunne gjøre sitt eget liv best mulig ved å bli ufør når man har såpass kapasitet. Poenget er at det er ikke alle som velger slik.

Tråden består også av syke som prioriterer jobb og da er liggende ellers, mens andre prioriterer fartsfyllt ferie, shopping, toppturer og er liggende ellers.

Så de som jobber i disse tilfellene er ikke misunnelige på trygda, og de er heller ikke så "heldige" at de har en frisk kropp. Det er det største skytset de som prioriterer vekk jobb har: "du er jo så HELDIG som har en helt FRISK kropp". Men det er slett ikke slik at alle som jobber er helt friske. Tvert imot.

Ser du forskjellen? Som påpekt har vi en svært høy andel av folk i arbeidsfør alder på trygd sammenlignet med andre land. For i Norge kan man i mye større grad prioritere seg selv foran fellesskapet, enn i mange andre land. Og da gjør noen det, selvfølgelig.

Anonymkode: ce389...4aa

Å få innvilget uføretrygd er ikke en kvikk-fix. Det tar som regel flere år med vurdering og måling av restarbeidsevne, mulighet for bedring ved behandling og medisinering osv. Jeg tror vi kan være ganske trygge på at hovedtyngden av de som er uføre har en god grunn til dette. 

Og jo, det er jo helt tydelig at det er misunnelse i alle aspekt. Selv for de «tapre» som kjemper seg på jobb og forsaker alt annet. Når de kritiserer de som ikke er så tapre, sterke eller som har så høy arbeidsmoral så er det vel fordi de selv gjerne skulle hatt mer overskudd selv? Hvorfor lar de seg ellers provosere til de grader at de faktisk ikke innser at det er mer ved en sak enn de fleste viser omverdenen?

[Anonym bruker]

4 minutter siden, *Miss Marple* skrev:

Å få innvilget uføretrygd er ikke en kvikk-fix. Det tar som regel flere år med vurdering og måling av restarbeidsevne, mulighet for bedring ved behandling og medisinering osv. Jeg tror vi kan være ganske trygge på at hovedtyngden av de som er uføre har en god grunn til dette. 

Og jo, det er jo helt tydelig at det er misunnelse i alle aspekt. Selv for de «tapre» som kjemper seg på jobb og forsaker alt annet. Når de kritiserer de som ikke er så tapre, sterke eller som har så høy arbeidsmoral så er det vel fordi de selv gjerne skulle hatt mer overskudd selv? Hvorfor lar de seg ellers provosere til de grader at de faktisk ikke innser at det er mer ved en sak enn de fleste viser omverdenen?

Men jeg sier jo ikke at de ikke har grunn for det.

Jeg sier at det også handler om prioritering. Du maser bare på med misunnelsen. Det er en grov forenkling og et hån mot de som står i jobb med sykdommer og plager!

Hadde det ikke vært for de som jobber hadde svært få fått trygd; og jeg skal love deg at " gode grunner" ikke nødvendigvis hadde vært gode nok lenger. 

Anonymkode: ce389...4aa

[*Miss Marple*]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men jeg sier jo ikke at de ikke har grunn for det.

Jeg sier at det også handler om prioritering. Du maser bare på med misunnelsen. Det er en grov forenkling og et hån mot de som står i jobb med sykdommer og plager!

Hadde det ikke vært for de som jobber hadde svært få fått trygd; og jeg skal love deg at " gode grunner" ikke nødvendigvis hadde vært gode nok lenger. 

Anonymkode: ce389...4aa

Men hvorfor skal det at andre er uføre ha noe å si for dem som ikke har det?

Jeg tviler sterkt på at NAV godtar «prioritere fritiden» som grunn god nok til å innvilge uføretrygd. 

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det handler (for de fleste) ikke om misunnelse. Man kan også miste troen på menneskeheten når så mange syns det er bekvemt å ikke forsørge seg selv. 

Jeg elsker jobben min!

Anonymkode: b2c8e...321

Gratulerer, da er du nok immun for alvorlig sykdom og evt uføretrygd

Anonymkode: e63e2...69d

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Men jeg sier jo ikke at de ikke har grunn for det.

Jeg sier at det også handler om prioritering. Du maser bare på med misunnelsen. Det er en grov forenkling og et hån mot de som står i jobb med sykdommer og plager!

Hadde det ikke vært for de som jobber hadde svært få fått trygd; og jeg skal love deg at " gode grunner" ikke nødvendigvis hadde vært gode nok lenger. 

Anonymkode: ce389...4aa

Handler om prioriteringer? Herregud, du vet ikke hva du snakker om.

Anonymkode: e63e2...69d

[Anonym bruker]

22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Gratulerer, da er du nok immun for alvorlig sykdom og evt uføretrygd

Anonymkode: e63e2...69d

Det var ikke poenget mitt. Poenget er at jeg ikke finnes misunnelig.

Anonymkode: b2c8e...321

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Handler om prioriteringer? Herregud, du vet ikke hva du snakker om.

Anonymkode: e63e2...69d

Herregud, det vet jeg virkelig.

Anonymkode: ce389...4aa

[Anonym bruker]

2 timer siden, *Miss Marple* skrev:

Men hvorfor skal det at andre er uføre ha noe å si for dem som ikke har det?

Jeg tviler sterkt på at NAV godtar «prioritere fritiden» som grunn god nok til å innvilge uføretrygd. 

Men det gjør de. Så kan du tvile så mye du vil.

Anonymkode: ce389...4aa

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er alltid Systemet sin skyld. Alltid. Se litt på hvilke diagnoser som er hovedårsaker til uføretrygd. Det er ikke i hovedsak alvorlige sykdommer som behandles med skolemedisin og der tiden er avgjørende faktor.

Anonymkode: b2c8e...321

Det er jo forferdelig trist om du mener det (hva du enn mener med "det") alltid er systemets feil...

Jada, jeg forstår du trolig mente det ironisk.

Jeg har ikke noe sted skrevet at jeg mener at det "alltid er systemet sin skyld" at folk havner ut av arbeidslivet. Men det er et faktum at systemet for altfor mange faktisk ikke fungerer i nærheten av slik det burde gjort! Jeg svarte det jeg gjorde ut fra ditt spørsmål og ut fra temaet i tråden, uføre. I tråder som omhandler det å ta ansvar for egen helse også, der er jeg alltid frempå og er veldig tydelig på hva jeg mener om viktigheten av det og hva det også har å si for samfunnet. Men det er en annen diskusjon.

 

Men ja, la oss se på hvilke diagnoser som er hovedårsaker til uføretrygd og din påstand om at det "ikke i hovedsak (er) alvorlige sykdommer som behandles med skolemedisin og der tiden er avgjørende faktor".

63 % av alle som uføretrygdes i dag blir uføretrygdet pga. psykiske lidelser eller muskel-skjelettsykdom. Blant unge som uføretrygdes er psykisk sykdom hovedårsak. Dobbelt så mange kvinner som menn uføretrygdes av muskel-skjelettsykdom.

La oss ta de unge som uføretrygdes pga. psykisk sykdom først. Hvor mange av disse tror du har fått den hjelpen de trengte tidlig nok? Mange av dem har ikke blitt sett, ikke blitt fulgt opp, ikke fått den behandlingen de har trengt, og om de har fått behandling har de sjelden fått den helhetlige oppfølgingen de hadde trengt for å bli friske. Noen har vært utsatt for overgrep, mobbing, omsorgssvikt uten at noen har tatt tak for å hjelpe dem, selv der folk har visst om det. Noen begynner å selvskade, men selv da blir man gjerne sendt hjem fra legevakt med noen sting og smertestillende (hvis man ikke har møtt en av legene som mener slikt er selvpåført og derfor har sydd uten bedøvelse og mener man ikke "fortjener" smertestillende), og hvis de er heldige - en henvisning til BUP eller andre fagpersoner. Men en henvisning er ikke nødvendigvis en garanti for faktisk å få hjelp, og i hvert fall ikke å få nok hjelp eller lang nok hjelp. Joda, noen er heldige, men mange får ikke nok hjelp. Men selv hos de som får hjelp er det ofte et faktum at de må gå altfor lenge og vente før de får behandling, og der det egentlig er nødvendig med mer tverrfaglig hjelp så kan det ta år før disse hjelpetiltakene er på plass. I mellomtiden er ofte barnet eller ungdommen blitt verre, familier utslitt, og om barnet så fyller 18 år så ses det på som voksen - og må da de inn i nye køer, nå for å få hjelp innen voksenpsykiatrien. Og man må ha vært i koma og nedgravd i årevis for å ikke ha fått med seg at psykiatrien ikke har kapasitet til å hjelpe alle som trenger det. Så da er ofte det triste faktum at man har et barn som skulle fått hjelp, men som ikke har fått eller ikke har fått nok hjelp, som ofte har fått problemer med skolegang og sosialt nettverk, som ofte da får tilleggsproblemer pga. inaktivitet, feil kosthold osv. osv. - og disse overlates så mer eller mindre til seg selv å skaffe seg hjelp i voksenpsykiatrien. Dette er ofte unge som da har negative erfaringer med å be om hjelp, som ikke har positive erfaringer med behandling, og som i tillegg vet at når de har kommet over i kategori voksen så er det enda mindre sjanser for å få nok og riktig hjelp. Selv de som har fått hjelp og som får en mer sømløs overgang har ofte så store etterslep mtp. skolegang og det sosiale at de faller utenfor pga. dette. Deres jevngamle begynner å studere, får seg jobber, de selv henger etter. Er det noen hvor tiden er en avgjørende faktor for, så er det da vitterlig alle disse unge!

Og de voksne som får psykiske sykdommer, vel de møter en psykiatri som ofte ikke har kapasitet til å gi dem hjelp når de oppsøker hjelp. Og ventelistene er så eviglange at mange ikke en gang kommer i behandling før de er godt over på AAP. I mellomtiden mister de gjerne jobben, får økonomiske problemer, familier går i oppløsning. Tiden er definitivt en avgjørende faktor også for disse.

Så har du muskel-skjelettlidelser... og din påstand om at det "ikke i hovedsak (er) alvorlige sykdommer som behandles med skolemedisin og der tiden er avgjørende faktor". Jeg tør påstå at tiden absolutt er en avgjørende faktor her også for å unngå at man må gå til invasiv behandling. Først av alt, helt klart, det er mye man selv kan gjøre for å unngå en god del av dette, eller i det minste at det får store helsemessige følger (kosthold og ernæring, trening, vekt, ikke røyke, livsstil++). Men selv de som tar tak i alt dette selv kan trenge hjelp. De som søker hjelp må som regel vente i måneder for å komme til en fysioterapeut. I mellomtiden blir de ofte betraktelig verre. Det går utover søvn, mer stress i hverdagen, man har ikke samme ork lenger, ender med mer lettvindte løsninger for kosthold og livsstil, løsninger som ofte dessverre øker betennelser i kroppen, som igjen vil forverre problemene. Så kunne man alltids tatt en lengre diskusjon om hvordan muskelsykdommer behandles i systemet og den (ofte for dårlige) effektiviteten behandlingen har, men det er en annen diskusjon. Faktum er der også at mange går altfor lenge før de får behandling, og når de får behandling følges de ofte for dårlig opp. Sykemelding er da ofte kommet langt og de bikker over i AAP og har mistet jobben. Du aner ikke hvor mange ganger jeg i min jobb har fått inn pasienter som er blitt uføretrygdet for noe som i utgangspunktet egentlig var en bagatell muskel-skjelettmessig, men som de ikke fikk riktig hjelp tidsnok, problemene ble langt mer alvorlige, noen blir opererte, noen kan ikke bli bra igjen fordi de har fått ytterligere skader og komplikasjoner av å gå for lenge å vente på undersøkelser og behandling. Og når de får behandling er den ofte for dårlig og for lite sett ut fra de forverringene som har vært i tiden som er gått før man kommer til behandling. Noen får problemer med å skaffe seg nye jobber fordi de ikke vet hva de tåler og arb.givere er skeptiske til de som har vært utenfor arb.livet, og ofte spesielt de som da har en slik sykdomshistorie. Noen har ikke utdannelse som trengs for å få en annen jobb heller. Behandling hos kiropraktor og andre som tilbyr effektive behandlinger må betale dyrere egenandeler, mange har ikke råd til det. Noen blir til og med frarådet å forsøke den typen behandling av leger og annet helsepersonell som ikke har god nok kunnskap om og erfaring med de typene behandling. Når folk selv blir så desperat at de er villige til å prøve "alt", da har de ofte også fått svært redusert inntekt fordi de ikke kan jobbe, så de har ofte ikke muligheten til å følge opp den typen behandling lenge nok heller. Og noen har så dårlig betalte jobber i utgangspunktet at de selv i sykemeldingsåret knapt har råd til behandling hos fysioterapeut med driftstilskudd.

Så kommer det at mange av de muskel-skjelettproblemene som gjør at folk blir uføretrygdet ofte er sammensatte problemer. Der over- eller feilbelastning eller ulykke er starten. Så har de kanskje en hjemmesituasjon som er vanskelig, kanskje et barn med ekstra utfordringer som gjør at de bruker opp tiden på å skaffe hjelp og ellers ikke har tid til å trene som de gjorde tidligere, eller starte med trening. Kostholdet er for mange feil, noe som bidrar til å både skape og opprettholde og forverre betennelsestilstander hos en stor del. Kanskje vil de fysiske problemene og de ekstrabelastningene det medfører av smerter, usikkerhet og økonomi ofte føre til at man får et psykisk problem, eller trigger gamle problemer. Noen har gjerne en uoppdaget eller udiagnostisert tarmproblematikk som ytterligere forsterker både muskel-skjelettplager og kan påvirke psyken.

Så kan vi se på hvordan mange arbeidssteder i dag driftes. Ensidige belastninger, arbeidsmiljø som skaper økte problemer. Se bare på trenden med åpne landskap, selv om forskning i flere år har påpekt at dette ikke er heldig for helsen til arbeidstakerne. Det settes ofte krav til effektivitet som ikke er funksjonelt over tid, det "spares" ved å ikke sette inn vikarer ved sykefravær. Noen steder kan det gå greit å la ting hope seg opp, men andre steder fører det til en enorm ekstrabelastning på de kollegaene som ikke er syke. Og i typiske kvinneyrker, som innen helse, vil det oftere bety altfor tunge og feil løft, som igjen fører til ikke bare overbelastninger, men også skader.

Og da er vi over på det at kvinner oftere enn menn blir uføretrygdet. En ting er at kvinner oftere er dobbelarbeidende. Men like viktig er det at det er forsket langt mindre på kvinnehelse, kvinners fysiologi gjør at de er mer utsatt for en god del sykdommer. Ofte trenger også kvinner annen behandling enn menn. Symptomer på mer alvorlige sykdommer vises ofte som mer diffuse symptomer hos kvinner enn hos menn, noe som også gjør at mange kvinner går i årevis før de får riktig diagnose, fordi symptomene blir avvist som hypokondriske, som psykiske, som stress osv. Tiden er definitivt også for dissse gruppene pasienter helt avgjørende for å ikke utvikle mer alvorlig sykdom, eller for å redusere problemene av sykdom.

Tilbake til psykiske sykdommer, som er en av de tingene du altså mener ikke er så alvorlig at tiden spiller noen avgjørende rolle. Du tar feil der også. Det kommer stadig mer forskning som viser at mange fysiske sykdommer, også alvorlige sykdommer, ofte kan debutere som tilsynelatende vanlige og mindre alvorlige psykiske problemer/sykdommer. Ofte kommer da de psykiske symptomene mange år før den fysiske sykdommen, som egentlig er årsaken til problemene, blir oppdaget. Jeg har i flere år spurt fastleger, flere spesialister på sykehus, psykologer og psykiatere om de har skaffet seg kunnskap om dette. Jeg har til gode å møte én som har vært klar over dette. Kun én psykiater syntes det var litt interessant, men mente at hvis det stemte så burde han ha hørt noe om det før. Jeg viste da til kildene, men om han faktisk leste seg opp, det aner jeg ikke. Norge er nærmest et uland på å se mange av disse sammenhengene.

Det samme gjelder mage-tarmproblematikk og den betydningen det har for psykiske sykdommer. Der vil selvfølgelig kosthold også være en viktig del av behandling, om enn ofte alene ikke nok. Samme med visse infeksjoner av virus, bakterier, parasitter, generelle eller lokaliserte til mage-/tarm, som også i stor grad kan forårsake psykiske problemer. Sammenheng mellom flere alvorlige psykiske diagnoseer og parasitter eller andre zoonoser er f.eks. ganske stor. Jeg har tilgode å møte pasienter med disse diagnosene som også har fått sjekket om de har slike parasitter, selv de av dem som f.eks. har vokst opp steder med mye mer parasitter eller har bodd i utlandet eller reist i utlandet hvor slike parasitter er langt hyppigere. Også i alle disse tilfellene er tiden en avgjørende faktor når det kommer til bred nok utredning og behandling. Men da må systemets ulike deler samarbeide langt bedre i dag. I dag sitter ofte hver spesialist på hver sin hylle, fokuserer på sin spesialitet, og samarbeidet blir for dårlig, dermed også den tverrfaglige utredningen og behandlingen.

Så jo, tiden er absolutt en avgjørende faktor for store grupper av de som i dag ender som uføretrygdede! Og der feiler systemet i å hjelpe disse! Eller det tar ofte så lang tid før de får hjelp at de uansett ender på uføretrygd. Resultatet er det samme, systemet fungerer ikke.

Vi har verdens beste muligheter til å få et virkelig velfungerende system, men folks holdninger til å betale det en slik endring er ikke der. Dette vet også politikerne, og de er ikke villige til å ta slike upopulære beslutninger. Vi har ikke råd til å fortsette som vi gjør i dag. Bruker vi penger i dag til å snu om hele systemet og får et faktisk effektivt system, da vil vi spare enorme summer i fremtiden, og vi vil greie å beholde langt flere i arbeid.

 

 

Anonymkode: c0307...87e

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er jo forferdelig trist om du mener det (hva du enn mener med "det") alltid er systemets feil...

Jada, jeg forstår du trolig mente det ironisk.

Jeg har ikke noe sted skrevet at jeg mener at det "alltid er systemet sin skyld" at folk havner ut av arbeidslivet. Men det er et faktum at systemet for altfor mange faktisk ikke fungerer i nærheten av slik det burde gjort! Jeg svarte det jeg gjorde ut fra ditt spørsmål og ut fra temaet i tråden, uføre. I tråder som omhandler det å ta ansvar for egen helse også, der er jeg alltid frempå og er veldig tydelig på hva jeg mener om viktigheten av det og hva det også har å si for samfunnet. Men det er en annen diskusjon.

 

Men ja, la oss se på hvilke diagnoser som er hovedårsaker til uføretrygd og din påstand om at det "ikke i hovedsak (er) alvorlige sykdommer som behandles med skolemedisin og der tiden er avgjørende faktor".

63 % av alle som uføretrygdes i dag blir uføretrygdet pga. psykiske lidelser eller muskel-skjelettsykdom. Blant unge som uføretrygdes er psykisk sykdom hovedårsak. Dobbelt så mange kvinner som menn uføretrygdes av muskel-skjelettsykdom.

La oss ta de unge som uføretrygdes pga. psykisk sykdom først. Hvor mange av disse tror du har fått den hjelpen de trengte tidlig nok? Mange av dem har ikke blitt sett, ikke blitt fulgt opp, ikke fått den behandlingen de har trengt, og om de har fått behandling har de sjelden fått den helhetlige oppfølgingen de hadde trengt for å bli friske. Noen har vært utsatt for overgrep, mobbing, omsorgssvikt uten at noen har tatt tak for å hjelpe dem, selv der folk har visst om det. Noen begynner å selvskade, men selv da blir man gjerne sendt hjem fra legevakt med noen sting og smertestillende (hvis man ikke har møtt en av legene som mener slikt er selvpåført og derfor har sydd uten bedøvelse og mener man ikke "fortjener" smertestillende), og hvis de er heldige - en henvisning til BUP eller andre fagpersoner. Men en henvisning er ikke nødvendigvis en garanti for faktisk å få hjelp, og i hvert fall ikke å få nok hjelp eller lang nok hjelp. Joda, noen er heldige, men mange får ikke nok hjelp. Men selv hos de som får hjelp er det ofte et faktum at de må gå altfor lenge og vente før de får behandling, og der det egentlig er nødvendig med mer tverrfaglig hjelp så kan det ta år før disse hjelpetiltakene er på plass. I mellomtiden er ofte barnet eller ungdommen blitt verre, familier utslitt, og om barnet så fyller 18 år så ses det på som voksen - og må da de inn i nye køer, nå for å få hjelp innen voksenpsykiatrien. Og man må ha vært i koma og nedgravd i årevis for å ikke ha fått med seg at psykiatrien ikke har kapasitet til å hjelpe alle som trenger det. Så da er ofte det triste faktum at man har et barn som skulle fått hjelp, men som ikke har fått eller ikke har fått nok hjelp, som ofte har fått problemer med skolegang og sosialt nettverk, som ofte da får tilleggsproblemer pga. inaktivitet, feil kosthold osv. osv. - og disse overlates så mer eller mindre til seg selv å skaffe seg hjelp i voksenpsykiatrien. Dette er ofte unge som da har negative erfaringer med å be om hjelp, som ikke har positive erfaringer med behandling, og som i tillegg vet at når de har kommet over i kategori voksen så er det enda mindre sjanser for å få nok og riktig hjelp. Selv de som har fått hjelp og som får en mer sømløs overgang har ofte så store etterslep mtp. skolegang og det sosiale at de faller utenfor pga. dette. Deres jevngamle begynner å studere, får seg jobber, de selv henger etter. Er det noen hvor tiden er en avgjørende faktor for, så er det da vitterlig alle disse unge!

Og de voksne som får psykiske sykdommer, vel de møter en psykiatri som ofte ikke har kapasitet til å gi dem hjelp når de oppsøker hjelp. Og ventelistene er så eviglange at mange ikke en gang kommer i behandling før de er godt over på AAP. I mellomtiden mister de gjerne jobben, får økonomiske problemer, familier går i oppløsning. Tiden er definitivt en avgjørende faktor også for disse.

Så har du muskel-skjelettlidelser... og din påstand om at det "ikke i hovedsak (er) alvorlige sykdommer som behandles med skolemedisin og der tiden er avgjørende faktor". Jeg tør påstå at tiden absolutt er en avgjørende faktor her også for å unngå at man må gå til invasiv behandling. Først av alt, helt klart, det er mye man selv kan gjøre for å unngå en god del av dette, eller i det minste at det får store helsemessige følger (kosthold og ernæring, trening, vekt, ikke røyke, livsstil++). Men selv de som tar tak i alt dette selv kan trenge hjelp. De som søker hjelp må som regel vente i måneder for å komme til en fysioterapeut. I mellomtiden blir de ofte betraktelig verre. Det går utover søvn, mer stress i hverdagen, man har ikke samme ork lenger, ender med mer lettvindte løsninger for kosthold og livsstil, løsninger som ofte dessverre øker betennelser i kroppen, som igjen vil forverre problemene. Så kunne man alltids tatt en lengre diskusjon om hvordan muskelsykdommer behandles i systemet og den (ofte for dårlige) effektiviteten behandlingen har, men det er en annen diskusjon. Faktum er der også at mange går altfor lenge før de får behandling, og når de får behandling følges de ofte for dårlig opp. Sykemelding er da ofte kommet langt og de bikker over i AAP og har mistet jobben. Du aner ikke hvor mange ganger jeg i min jobb har fått inn pasienter som er blitt uføretrygdet for noe som i utgangspunktet egentlig var en bagatell muskel-skjelettmessig, men som de ikke fikk riktig hjelp tidsnok, problemene ble langt mer alvorlige, noen blir opererte, noen kan ikke bli bra igjen fordi de har fått ytterligere skader og komplikasjoner av å gå for lenge å vente på undersøkelser og behandling. Og når de får behandling er den ofte for dårlig og for lite sett ut fra de forverringene som har vært i tiden som er gått før man kommer til behandling. Noen får problemer med å skaffe seg nye jobber fordi de ikke vet hva de tåler og arb.givere er skeptiske til de som har vært utenfor arb.livet, og ofte spesielt de som da har en slik sykdomshistorie. Noen har ikke utdannelse som trengs for å få en annen jobb heller. Behandling hos kiropraktor og andre som tilbyr effektive behandlinger må betale dyrere egenandeler, mange har ikke råd til det. Noen blir til og med frarådet å forsøke den typen behandling av leger og annet helsepersonell som ikke har god nok kunnskap om og erfaring med de typene behandling. Når folk selv blir så desperat at de er villige til å prøve "alt", da har de ofte også fått svært redusert inntekt fordi de ikke kan jobbe, så de har ofte ikke muligheten til å følge opp den typen behandling lenge nok heller. Og noen har så dårlig betalte jobber i utgangspunktet at de selv i sykemeldingsåret knapt har råd til behandling hos fysioterapeut med driftstilskudd.

Så kommer det at mange av de muskel-skjelettproblemene som gjør at folk blir uføretrygdet ofte er sammensatte problemer. Der over- eller feilbelastning eller ulykke er starten. Så har de kanskje en hjemmesituasjon som er vanskelig, kanskje et barn med ekstra utfordringer som gjør at de bruker opp tiden på å skaffe hjelp og ellers ikke har tid til å trene som de gjorde tidligere, eller starte med trening. Kostholdet er for mange feil, noe som bidrar til å både skape og opprettholde og forverre betennelsestilstander hos en stor del. Kanskje vil de fysiske problemene og de ekstrabelastningene det medfører av smerter, usikkerhet og økonomi ofte føre til at man får et psykisk problem, eller trigger gamle problemer. Noen har gjerne en uoppdaget eller udiagnostisert tarmproblematikk som ytterligere forsterker både muskel-skjelettplager og kan påvirke psyken.

Så kan vi se på hvordan mange arbeidssteder i dag driftes. Ensidige belastninger, arbeidsmiljø som skaper økte problemer. Se bare på trenden med åpne landskap, selv om forskning i flere år har påpekt at dette ikke er heldig for helsen til arbeidstakerne. Det settes ofte krav til effektivitet som ikke er funksjonelt over tid, det "spares" ved å ikke sette inn vikarer ved sykefravær. Noen steder kan det gå greit å la ting hope seg opp, men andre steder fører det til en enorm ekstrabelastning på de kollegaene som ikke er syke. Og i typiske kvinneyrker, som innen helse, vil det oftere bety altfor tunge og feil løft, som igjen fører til ikke bare overbelastninger, men også skader.

Og da er vi over på det at kvinner oftere enn menn blir uføretrygdet. En ting er at kvinner oftere er dobbelarbeidende. Men like viktig er det at det er forsket langt mindre på kvinnehelse, kvinners fysiologi gjør at de er mer utsatt for en god del sykdommer. Ofte trenger også kvinner annen behandling enn menn. Symptomer på mer alvorlige sykdommer vises ofte som mer diffuse symptomer hos kvinner enn hos menn, noe som også gjør at mange kvinner går i årevis før de får riktig diagnose, fordi symptomene blir avvist som hypokondriske, som psykiske, som stress osv. Tiden er definitivt også for dissse gruppene pasienter helt avgjørende for å ikke utvikle mer alvorlig sykdom, eller for å redusere problemene av sykdom.

Tilbake til psykiske sykdommer, som er en av de tingene du altså mener ikke er så alvorlig at tiden spiller noen avgjørende rolle. Du tar feil der også. Det kommer stadig mer forskning som viser at mange fysiske sykdommer, også alvorlige sykdommer, ofte kan debutere som tilsynelatende vanlige og mindre alvorlige psykiske problemer/sykdommer. Ofte kommer da de psykiske symptomene mange år før den fysiske sykdommen, som egentlig er årsaken til problemene, blir oppdaget. Jeg har i flere år spurt fastleger, flere spesialister på sykehus, psykologer og psykiatere om de har skaffet seg kunnskap om dette. Jeg har til gode å møte én som har vært klar over dette. Kun én psykiater syntes det var litt interessant, men mente at hvis det stemte så burde han ha hørt noe om det før. Jeg viste da til kildene, men om han faktisk leste seg opp, det aner jeg ikke. Norge er nærmest et uland på å se mange av disse sammenhengene.

Det samme gjelder mage-tarmproblematikk og den betydningen det har for psykiske sykdommer. Der vil selvfølgelig kosthold også være en viktig del av behandling, om enn ofte alene ikke nok. Samme med visse infeksjoner av virus, bakterier, parasitter, generelle eller lokaliserte til mage-/tarm, som også i stor grad kan forårsake psykiske problemer. Sammenheng mellom flere alvorlige psykiske diagnoseer og parasitter eller andre zoonoser er f.eks. ganske stor. Jeg har tilgode å møte pasienter med disse diagnosene som også har fått sjekket om de har slike parasitter, selv de av dem som f.eks. har vokst opp steder med mye mer parasitter eller har bodd i utlandet eller reist i utlandet hvor slike parasitter er langt hyppigere. Også i alle disse tilfellene er tiden en avgjørende faktor når det kommer til bred nok utredning og behandling. Men da må systemets ulike deler samarbeide langt bedre i dag. I dag sitter ofte hver spesialist på hver sin hylle, fokuserer på sin spesialitet, og samarbeidet blir for dårlig, dermed også den tverrfaglige utredningen og behandlingen.

Så jo, tiden er absolutt en avgjørende faktor for store grupper av de som i dag ender som uføretrygdede! Og der feiler systemet i å hjelpe disse! Eller det tar ofte så lang tid før de får hjelp at de uansett ender på uføretrygd. Resultatet er det samme, systemet fungerer ikke.

Vi har verdens beste muligheter til å få et virkelig velfungerende system, men folks holdninger til å betale det en slik endring er ikke der. Dette vet også politikerne, og de er ikke villige til å ta slike upopulære beslutninger. Vi har ikke råd til å fortsette som vi gjør i dag. Bruker vi penger i dag til å snu om hele systemet og får et faktisk effektivt system, da vil vi spare enorme summer i fremtiden, og vi vil greie å beholde langt flere i arbeid.

 

 

Anonymkode: c0307...87e

Herre. Min. Skaper!!!🤦🏼‍♀️

Anonymkode: 248a7...e1c

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Herre. Min. Skaper!!!🤦🏼‍♀️

Anonymkode: 248a7...e1c

At du ikke gidder å lese eller er uenig eller bagatelliserer det som står, det gjør det ikke mindre sant. Det er dessverre virkelig, og den påstanden som anonym 321 kom med stemmer ikke og er en stygg bagatellisering av de aktuelle diagnosene det gjelder og som i altfor stor grad fører til uføretrygd hos altfor mange.

Anonymkode: c0307...87e