Gå til innhold

Flytte tilbake til Norge, uten barnefar?


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg syns du skal prøve å få til en midlertidig ordning først. Avtal med barna at dere skal prøve et år eller to i Norge. Lei ut leiligheten, søk permisjon fra jobb, avtal med barnas skoler at de har plassen sin når de kommer tilbake. Lag en god samværsordning med far. Etter et år vurderer dere hvordan veien videre skal se ut. Skriv gjerne en kontrakt med far. 

Jeg kjenner mange som tar med barna til et annet land midlertidig, og vi ønsker også å gjøre det selv. Så lenge samvær med far er ivaretatt er det ikke egoistisk. 

Anonymkode: 9e7ad...b8c

Takk for fint svar. Jeg har også vurdert det som en mulighet, men var redd det vil føre til enda flere oppbrudd for barna og gjøre det vanskeligere å etablere seg for dem i Norge. Men veldig godt innspill og helt klart noe jeg skal ta med meg videre. 

Anonymkode: 3edd9...94e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hvor gamle er barna da? 

Det er ikke sikkert de vil flytte, kanskje de heller vil bo med far enn å flytte til Norge, hva da? 

Anonymkode: 64fbc...f98

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det beste er selvsagt at du tar deg sammen. Men ja, det er bedre å miste en forelder enn å miste en forelder, en vennegjeng og et hjemland. 

Anonymkode: 374fe...c57

Jeg forstår at du ikke har så mye kunnskap om depresjon (eller så mye empati, for den saks skyld), men det er dessverre ikke bare å «ta seg sammen». Hadde det enda vært så lett! Det hadde vært fantastisk.

Anonymkode: 3edd9...94e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Takk for fint svar. Jeg har også vurdert det som en mulighet, men var redd det vil føre til enda flere oppbrudd for barna og gjøre det vanskeligere å etablere seg for dem i Norge. Men veldig godt innspill og helt klart noe jeg skal ta med meg videre. 

Anonymkode: 3edd9...94e

Ja, det er klart et poeng. Småskolebarn vil nok kjapt finne seg til rette, mens eldre barn kanskje vil anse Norge kun som et «venteår». I tillegg må du jo være åpen for at far og barn faktisk ikke trives med ordningen når året er omme. 

Jeg fastholder likevel at det å bytte miljø for barna i en periode kan være veldig berikende, og i min omgangskrets er det veldig vanlig. Men da er som oftest begge foreldre med, skal sies. 

Anonymkode: 9e7ad...b8c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Hvor gamle er barna da? 

Det er ikke sikkert de vil flytte, kanskje de heller vil bo med far enn å flytte til Norge, hva da? 

Anonymkode: 64fbc...f98

Da må jeg vurdere alt på nytt, jeg vil jo finne en løsning hvor de kan ha begge foreldrene sine. De er ni og tolv år gamle.

Anonymkode: 3edd9...94e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oi oi oi her må jeg si jeg er meget overrasket over svarene hi for! Jeg Langtvekkistan tråd om far som er fullstendig uegnet foreldre ønsker å ta med ett av barna mine og flytte til sitt hjemmlad. Ett land barnet ikke snakker språket ordentlig eller har noe på skole å gjøre der, til en usikker fremtid. Svarene jeg fikk sjokkerte meg. Det var snakk om at far hadde rett. Far skulle selvsagt ha mye samvær osv. Far var viktig far far far.... faktumet er at det er far som drar. Jeg kjenner at jeg blir ganske så sinna jeg synes ikke du burde dra fra barna dine i det landet ditt vokser opp. Du kan dra og overlate hovedomsorgen til far og så ha samvær i helger, ferier osv. 
 

jeg ser helt ærlig ikke særlig forskjell på din og min situasjon bare at hos meg er det omvendt. 

Anonymkode: 30be2...6ad

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

43 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Oi oi oi her må jeg si jeg er meget overrasket over svarene hi for! Jeg Langtvekkistan tråd om far som er fullstendig uegnet foreldre ønsker å ta med ett av barna mine og flytte til sitt hjemmlad. Ett land barnet ikke snakker språket ordentlig eller har noe på skole å gjøre der, til en usikker fremtid. Svarene jeg fikk sjokkerte meg. Det var snakk om at far hadde rett. Far skulle selvsagt ha mye samvær osv. Far var viktig far far far.... faktumet er at det er far som drar. Jeg kjenner at jeg blir ganske så sinna jeg synes ikke du burde dra fra barna dine i det landet ditt vokser opp. Du kan dra og overlate hovedomsorgen til far og så ha samvær i helger, ferier osv. 
 

jeg ser helt ærlig ikke særlig forskjell på din og min situasjon bare at hos meg er det omvendt. 

Anonymkode: 30be2...6ad

Å sammenligne din situasjon og HIs situasjon er ikke mulig, etter min mening. Situasjonene deres er helt forskjellige. Det som er rett for dine barn og deg er noe helt annet enn det som er riktig for HI her og hennes barn.

Jeg var en av de som svarte deg i den andre tråden, og svarte på din side. Her er situasjonen en helt annen på alle måter. Da bør du heller ikke sammenligne dere. Og det er helt feil at du bare fikk svar som sa at far var så viktig, spesielt siden far til dine barn ikke eier bakkekontakt eller er egnet til å ha omsorg for barna.

Jo, det er enorm forskjell på din situasjon og His. Hos deg er det eneste rette at barna blir hos deg i Norge. Jeg forstår at dagene dine nå er tøffe, at du er redd og lei deg, men ikke sammenligne situasjoner som ikke kan sammenlignes, det hjelper hverken deg og dine barn eller HI og hennes barn.

Hos HI her har barna bodd hos henne bortsett fra annenhver helg i flere år etter skillsmissen. Far selv valgte å ikke ha mer samvær. Barna er mest knyttet til mor. Kulturen der de bor og her er lik nok til at overgangen ikke blir altfor stor, His barn vil få et stort nettverk i Norge, familie som de helt tydelig har vist at de har det godt sammen med. Der de bor nå har de kun mor, og far innimellom. Hi er reflektert, har forsøkt i flere år, nå er hun i ferd med å bli alvorlig syk av situasjonen, hun forsøker å finne løsninger som er best for alle.

Anonymkode: 520b4...711

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hi, jeg har ikke tid til å skrive så mye nå. Jeg svarte deg i går kveld også.

Jeg synes flere av svarene du har fått er merkelig unyanserte. Det viser at mange tenker altfor svart-hvitt. Det er ikke slik at hvis man tar ett valg i livet så må det være for evig og alltid. Det er ikke alltid det valget man tok er det rette lenger heller, skulle man da la være å ta et nytt valg bare fordi man en gang tok det første valget?

Jeg vet om to familier som har gjort lignende som du nå planlegger. Ene også mellom to nordiske land. Det har gått fint, og barna har tilpasset seg bra. Ene barnet i ene familien slet mer enn de andre, men det gikk seg også til etterhvert. I tillegg har man jo de som flytter fordi foreldre jobber f.eks. i militæret, frelsesarmeen/misjon, innen diplomatiet, innen internasjonale storkonsern eller norske storfirma med stasjoner i utlandet. Disse flytter mange ganger, noen takler det godt, andre takler det mindre bra og sliter. Du snakker om å flytte én gang, til et miljø som tross alt er kjent for barna, hvor de allerede har mange kjære og et nettverk.

Jeg har spurt barna (som nå er mer eller mindre voksne) som hadde lignende flyttinger som du planlegger, om de ser på seg selv som xxx eller norsk. To av barna sier norsk, de andre tre så bare rart på meg og sa at de var begge deler, selvfølgelig. Foreldrene har greid å ivareta ungene fint og opprettholdt kontakten, også med barnas venner i første land.

Det viktigste for barn er å få beholde sin primære omsorgsperson, tenker jeg, så lenge dette er en god omsorgsperson.

Men som jeg skrev i går, søk så mye informasjon du kan, da stiller du sterkere. Søk ev. også etter hjelp om hvordan best ivareta ungene i en slik ev. overgang som det tross alt er. Viktigst tenker jeg det er at det er en god plan for å opprettholde et så tett forhold til far som er bra for barna.

Anonymkode: 520b4...711

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at du bør bli boende til barna er store. De har bodd hele livet sitt i dette landet og har sitt liv og nettverk der. Forstår det er tungt, men prøv å sett det i perspektiv. Dere lever i et rikt land og har det dere trenger. Jeg syns det er egoistisk av deg å flytte barna fra far, skole og venner. Å flytte uten barna er en helt hinsides tanke.

Anonymkode: 31263...8ff

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Hi, jeg har ikke tid til å skrive så mye nå. Jeg svarte deg i går kveld også.

Jeg synes flere av svarene du har fått er merkelig unyanserte. Det viser at mange tenker altfor svart-hvitt. Det er ikke slik at hvis man tar ett valg i livet så må det være for evig og alltid. Det er ikke alltid det valget man tok er det rette lenger heller, skulle man da la være å ta et nytt valg bare fordi man en gang tok det første valget?

Jeg vet om to familier som har gjort lignende som du nå planlegger. Ene også mellom to nordiske land. Det har gått fint, og barna har tilpasset seg bra. Ene barnet i ene familien slet mer enn de andre, men det gikk seg også til etterhvert. I tillegg har man jo de som flytter fordi foreldre jobber f.eks. i militæret, frelsesarmeen/misjon, innen diplomatiet, innen internasjonale storkonsern eller norske storfirma med stasjoner i utlandet. Disse flytter mange ganger, noen takler det godt, andre takler det mindre bra og sliter. Du snakker om å flytte én gang, til et miljø som tross alt er kjent for barna, hvor de allerede har mange kjære og et nettverk.

Jeg har spurt barna (som nå er mer eller mindre voksne) som hadde lignende flyttinger som du planlegger, om de ser på seg selv som xxx eller norsk. To av barna sier norsk, de andre tre så bare rart på meg og sa at de var begge deler, selvfølgelig. Foreldrene har greid å ivareta ungene fint og opprettholdt kontakten, også med barnas venner i første land.

Det viktigste for barn er å få beholde sin primære omsorgsperson, tenker jeg, så lenge dette er en god omsorgsperson.

Men som jeg skrev i går, søk så mye informasjon du kan, da stiller du sterkere. Søk ev. også etter hjelp om hvordan best ivareta ungene i en slik ev. overgang som det tross alt er. Viktigst tenker jeg det er at det er en god plan for å opprettholde et så tett forhold til far som er bra for barna.

Anonymkode: 520b4...711

Jeg forstår hva du mener jeg er nok fortsatt i sjokk og farget av det som skjer her nå. Veldig mye å ordne på veldig kort tid. Far skal reise allerede i slutten av måneden og jeg er høygravid i tillegg så det setter ting litt i perspektiv. Men jeg føler fortsatt at saken har sine likheter. Vi må ikke glemme at vi ser kun en side av saken. Er det noen som spør min x, så for vi de samme svarene, han har prøvd å bo her, gjort alt for barna osv. Jeg personlig synes at kontakt med begge foreldre er veldig viktig og i dette tilfellet valgte Ts å bo der i det landet helt frivillig. Det er ett vestlig land nærme Norge. Det er kjapt å fly til Norge. Hadde dette vert meg så hadde jeg flydd hjem til Norge når far hadde barna. På den måten oppretthold kontakt med venner og familie men allikevel være der barna er.

Anonymkode: 30be2...6ad

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare ett spørsmål, om landet dere bor i er i Europa, kan ikke ungene ta fly til deg eller far som før?  

Anonymkode: 961e4...204

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Da må jeg vurdere alt på nytt, jeg vil jo finne en løsning hvor de kan ha begge foreldrene sine. De er ni og tolv år gamle.

Anonymkode: 3edd9...94e

Da er de jo ganske store, og de har bodd hele sitt liv i fars hjemland?

For meg høres det helt vannvittig ut å flytte så store barn, en 12-åring flytter vel ikke frivillig vekk fra alt sitt heller?

Du burde virkelig holde ut en stund til synes jeg, kanskje kan barna påvirkes til å ta vgs eller andre studier i Norge så du kan flytte hit sammen med dem da?

Nå kan du heller fokusere på deres liv, og reise hjem f.eks en helg i måneden når de er hos far.

Anonymkode: 64fbc...f98

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tenker at du bør bli boende til barna er store. De har bodd hele livet sitt i dette landet og har sitt liv og nettverk der. Forstår det er tungt, men prøv å sett det i perspektiv. Dere lever i et rikt land og har det dere trenger. Jeg syns det er egoistisk av deg å flytte barna fra far, skole og venner. Å flytte uten barna er en helt hinsides tanke.

Anonymkode: 31263...8ff

Jeg ser ting i perspektiv, det er det som gjør det så tungt. Det handler ikke jo ikke bare om å holde ut her til barna er voksne, det handler om å ha et annet hjemland enn barna mine resten av livet. Jeg er bare 41 år, jeg har ikke lyst til å gi opp alt håp om en bedre fremtid for meg selv og ungene mine, eller ha et liv som utelukkende handler om å holde ut. Som tidligere skrevet har vi nesten ikke noe nettverk her, og barna har også et nettverk i Norge av familie og venner. Dette er en europeisk storby hvor folk flytter til og fra, ikke et hjemsted barna vil kunne komme tilbake til hele livet, som vi får hvis vi flytter. Dette valget er først og fremst mitt, ja, men jeg tror helt oppriktig det vil være bedre for barna også. 

Anonymkode: 3edd9...94e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Da er de jo ganske store, og de har bodd hele sitt liv i fars hjemland?

For meg høres det helt vannvittig ut å flytte så store barn, en 12-åring flytter vel ikke frivillig vekk fra alt sitt heller?

Du burde virkelig holde ut en stund til synes jeg, kanskje kan barna påvirkes til å ta vgs eller andre studier i Norge så du kan flytte hit sammen med dem da?

Nå kan du heller fokusere på deres liv, og reise hjem f.eks en helg i måneden når de er hos far.

Anonymkode: 64fbc...f98

Er alle som flytter med ungene sine virkelig helt vanvittige? Alle som flytter av ulike grunner, nye jobber, familie, diplomatiet, bistandsarbeidere, folk som mistrives og vil skape en ny tilværelse for seg og ungene sine? Helt vanvittige alle sammen?

Anonymkode: 3edd9...94e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ser ting i perspektiv, det er det som gjør det så tungt. Det handler ikke jo ikke bare om å holde ut her til barna er voksne, det handler om å ha et annet hjemland enn barna mine resten av livet. Jeg er bare 41 år, jeg har ikke lyst til å gi opp alt håp om en bedre fremtid for meg selv og ungene mine, eller ha et liv som utelukkende handler om å holde ut. Som tidligere skrevet har vi nesten ikke noe nettverk her, og barna har også et nettverk i Norge av familie og venner. Dette er en europeisk storby hvor folk flytter til og fra, ikke et hjemsted barna vil kunne komme tilbake til hele livet, som vi får hvis vi flytter. Dette valget er først og fremst mitt, ja, men jeg tror helt oppriktig det vil være bedre for barna også. 

Anonymkode: 3edd9...94e

Men synes du det er riktig å ta barna bort fra pappaen deres da, bare se han i enkelte ferier? Hvorfor har dere bosatt dere i en by som dere ikke anser som et hjemsted, og blitt der i 10 år, når ingen av dere foreldre har tilknytning til stedet?

Anonymkode: cea38...986

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tingen er jo at det finnes ingen enkel løsning på dette. Uansett hva dere gjør, er det en part som faller dårligere ut enn den andre. Så er det ungene i tillegg, de blir tapere uansett hva som blir resultatet. Er det viktigere at ungene har det bra enn at du og far har det bra? Ja, selvfølgelig er det det. Dere er voksne, dere må ta ansvar for situasjonen dere har satt dere selv i og ansvar for å håndtere det på best måte.

Det første som må skje er jo at du og far begynner å snakke skikkelig om det. Og det uten at du legger fram at du har bestemt  deg for å ta ungene med å flytte. Det er et dårlig utgangspunkt. I de fleste tilfeller vil det vel heller være lurt å være litt ydmyk og begynne med å snakke om hvordan dere best kan løse det om du flytter og ungene blir igjen og hvordan det kan løses best mulig, om ungene blir med deg når du flytter. Start samtalen på blanke ark og med stor vekt på diplomati. Samarbeid og gjensidig respekt og forståelse mellom dere foreldre og et felles ønske om å gjøre det minst mulig vanskelig for ungene. 

Ingen av oss kan si hva som er rett eller galt. Ingenting er nemlig rett eller galt, men det kan være rett og gale måter å gjøre det på. 

Anonymkode: b16e0...2e8

Lenke til kommentar
Del på andre sider

35 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tingen er jo at det finnes ingen enkel løsning på dette. Uansett hva dere gjør, er det en part som faller dårligere ut enn den andre. Så er det ungene i tillegg, de blir tapere uansett hva som blir resultatet. Er det viktigere at ungene har det bra enn at du og far har det bra? Ja, selvfølgelig er det det. Dere er voksne, dere må ta ansvar for situasjonen dere har satt dere selv i og ansvar for å håndtere det på best måte.

Det første som må skje er jo at du og far begynner å snakke skikkelig om det. Og det uten at du legger fram at du har bestemt  deg for å ta ungene med å flytte. Det er et dårlig utgangspunkt. I de fleste tilfeller vil det vel heller være lurt å være litt ydmyk og begynne med å snakke om hvordan dere best kan løse det om du flytter og ungene blir igjen og hvordan det kan løses best mulig, om ungene blir med deg når du flytter. Start samtalen på blanke ark og med stor vekt på diplomati. Samarbeid og gjensidig respekt og forståelse mellom dere foreldre og et felles ønske om å gjøre det minst mulig vanskelig for ungene. 

Ingen av oss kan si hva som er rett eller galt. Ingenting er nemlig rett eller galt, men det kan være rett og gale måter å gjøre det på. 

Anonymkode: b16e0...2e8

Takk for et fint svar, det tar jeg til meg. 

Anonymkode: 3edd9...94e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Men synes du det er riktig å ta barna bort fra pappaen deres da, bare se han i enkelte ferier? Hvorfor har dere bosatt dere i en by som dere ikke anser som et hjemsted, og blitt der i 10 år, når ingen av dere foreldre har tilknytning til stedet?

Anonymkode: cea38...986

Jeg vil jo helst at pappaen skal bli med. Og hvorfor vi ble her? Tja, har absolutt alt i livet ditt blitt som du planla? I så fall er jeg misunnelig! Her er det mest en kombinasjon av tilfeldigheter og uforutsette hendelser, som at eksmannen tok opp forbrukslån osv bak min rygg og med det ødela begges sjanser for å komme inn på boligmarkedet. Da vi skulle flytte til hans hjemsted, fikk vi ikke lån av overnevnte grunn, og så ble det heller ikke til noe...

Jeg har kjempet hardt for familien min i mange år, for å føle meg hjemme her, eller i det minste for å få en hverdag jeg klarer å holde ut, men nå vet jeg at det snart ikke går lenger. Jeg har selvmordstanker, jeg klarer ikke leve så ensomt lenger, jeg klarer ikke ha det så tungt. Vi må finne en løsning hvor han kan se barna mye, ja, men jeg kan ikke bli her. Og jeg kan strengt talt heller ikke forestille meg at han vil ha barna på fulltid, som så mange forslår. 

Anonymkode: 3edd9...94e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg leser bare «meg, meg, meg» her. Det virker som om du bare tenker på deg selv. Forstår du har det tungt med depresjon og alt det. Men det er ikke rett at deg og la det gå utover barna dine og rive de vekk fra faren sin, venner osv. 
Hvis du har det så forferdelig der du er så får du flytte tilbake til Norge og la barna bo hos far

Anonymkode: 634d6...794

Lenke til kommentar
Del på andre sider

21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg leser bare «meg, meg, meg» her. Det virker som om du bare tenker på deg selv. Forstår du har det tungt med depresjon og alt det. Men det er ikke rett at deg og la det gå utover barna dine og rive de vekk fra faren sin, venner osv. 
Hvis du har det så forferdelig der du er så får du flytte tilbake til Norge og la barna bo hos far

Anonymkode: 634d6...794

Det virker som at du ikke leser det hi skriver. Hvorfor i alle dager gir du så ræva råd? Det er mange som flytter med barn langt unna hjemsted, men innenfor landets grenser. Vekk fra far. Hvorfor skal ikke hi kunne gjøre det samme? Hvorfor skal hi fortsette å bo et sted uten nettverk? Der heller ikke far har nettverk. Hva er poenget med det? Jeg regner med at hi er fullt ut oppegående og fint klarer å få barna inn i en hverdag i Norge som er bra. Med nettverk. Med familie. Og en samvørsordning med far. 

Anonymkode: 99215...59c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner at situasjonen er vanskelig for deg, og at det kan være fristende å ta med seg ungene å flytte til "hjem". Men det høres ikke ut for meg som du har tatt helt inn over deg hva dette vil bety for ungene dine.

Jeg flyttet "hjem" med min mor da jeg var 11. Vi flyttet riktignok innen Norge, men vi fikk da en dagsreise med bil, eller eventuelt en flytur med litt reise i hver ende, for å komme tilbake til det jeg så på som mitt hjemsted. Min far ble boende, men flyttet etterhvert etter, fordi samvær ble vanskelig. Jeg hadde vært mye på min mors hjemsted i ferier, og trivdes godt der før vi flyttet. Likevel var det en dramatisk opplevelse for meg å måtte flytte. Det er noe helt annet å bo et sted enn å være der på ferie. Jeg bodde plutselig på et sted der jeg ikke kjente noen, andre enn familien. Kulturen var anderledes, og jeg måtte tilpasse meg. Kulturforskjellen vil være mye større for dine barn. Jeg mistet gradvis kontakten med de gamle vennene mine, men det tok tid å skape nye venner. Jeg gikk inn i ungdomstiden med et lite nettverk av jevnaldrende, der vennskapene var nye og dermed også skjøre. For meg ble ikke resultatet at jeg hørte til begge steder, men at jeg nå som voksen ikke hører til noen steder. Sedet jeg flyttet fra utviklet seg videre uten meg, stedet jeg flyttet til ble ldri ordentlig mitt. Det ble ikke mitt selv om jeg faktisk var positiv til flyttingen. Det ble ikke mitt selv om jeg ble godt mottatt. Det ble ikke mitt fordi jeg ikke hadde felles historie med de andre, fordi jeg ikke klarte å føle at jeg hørte til, og fordi jeg lengtet tilbake til det jeg hadde fra før. Hvis du spør foreldrene mine ville de fortalt deg at det gikk helt fint for meg å flytte som barn. Jeg gled inn i skolemiljøet, fikk venner og hadde det på mange måter fint. Likevel opplever jeg at flyttingen gjorde meg rotløs. Når folk spør hvor jeg kommer fra har jeg mest lyst til å svare at jeg ikke vet, for det er sånn det føles. 

Det er selvsagt ikke sikkert dine barn vil føle det på samme måten, men er du villig til å ta sjansen? Kan du tenke deg andre måter du kan få det bedre på? Hva om du heller begynner å reise "hjem" regelmessig? Hvis du reiser hver helg barna er hos far, så er det aldri mer en 14 dager til neste gang. Hadde det lettet situasjonen for deg? I tillegg kan du jo ta de med deg en og annen av dine helger, så er du plutselig i Norge ganske mye. Dette krever jo en del reising, og vil dermed være en utgift. Jeg vet lite om din økonomi, men så sant dette lar seg gjøre kan du kanskje prøve det ut en periode? Hvis noe slikt kunne gjort livet ditt lettere kunne barna dine slippe å bli revet vekk fra det stedet som er hjem for dem. 

Anonymkode: 90176...b97

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når du som mor har hovedomsorgen, er du uten tvil viktigste omsorgsperson. Du må ha det bra for at barna dine skal ha det bra. 
 

helgesamvær kan opprettholdes med godvilje fra begge parter. Om du i tillegg legger godviljen til med deling av ferier, ser jeg flytting som en god løsning. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

23 timer siden, Anonym bruker skrev:

Fokuserer ikke du også endel på deg selv i livet ditt, tro? Også fordi hvordan du selv har det påvirker de rundt deg? 

Jeg er faktisk ikke sikker på om en oppvekst med en deprimert mor i en storby uten nettverk er det beste for ungene. Jeg ser hvordan de har det med familien rundt seg i Norge og kan ikke la være å tenke at det er ganske trist i hverdagen i sammenligning. 

Og til de av dere som synes jeg er ren ondskap - jeg flytter jo ikke hvis ikke faren går med på det og vi finner en løsning. Noen svarer som om jeg hadde planlagt å kidnappe dem i nattens mulm og mørke og sabotere alt samvær med faren deres. 

Anonymkode: 3edd9...94e

Du spør flere ganger i tråden om barna vil ha godt av å miste mor? Men, vil de ha godt av å midte far da? Hva med vennene og familien de har rundt seg der dere bor nå? 

I svaret her spør du i tillegg om det er bra for ungene å vokse opp i en storby med en deprimert mor uten nettverk. Hvordan vet du at depresjonen blir borte av å flytte? Du må huske at hverdagen på hjemstedet ditt ikke er det samme som i ferier. Folk har sitt og sine de følger opp og prioriterer. Sjansen er stor for at du ender på akkurat samme plass i livet som du er nå. Har barna dine godt av å bo sammen med en deprimert mor der de ikke har noe tilhørighet? 

Anonymkode: 9dc9e...afc

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du spør flere ganger i tråden om barna vil ha godt av å miste mor? Men, vil de ha godt av å midte far da? Hva med vennene og familien de har rundt seg der dere bor nå? 

I svaret her spør du i tillegg om det er bra for ungene å vokse opp i en storby med en deprimert mor uten nettverk. Hvordan vet du at depresjonen blir borte av å flytte? Du må huske at hverdagen på hjemstedet ditt ikke er det samme som i ferier. Folk har sitt og sine de følger opp og prioriterer. Sjansen er stor for at du ender på akkurat samme plass i livet som du er nå. Har barna dine godt av å bo sammen med en deprimert mor der de ikke har noe tilhørighet? 

Anonymkode: 9dc9e...afc

Dere er ganske krasse i svarene her, men jeg prøver å ikke la det gå for hardt inn på meg. Vi har ingen familie og nesten ingen venner her vi bor nå. Barna har skolekamerater, selvfølgelig, noe som er veldig viktig og sammen med samvær med faren grunnen til at jeg ikke engang har vurdert å flytte før nå. Jeg ser bare ingen løsning akkurat nå. Jeg ønsker selvfølgelig ikke at barna skal miste faren sin, hvor har jeg skrevet det? 

Anonymkode: 3edd9...94e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg skjønner at situasjonen er vanskelig for deg, og at det kan være fristende å ta med seg ungene å flytte til "hjem". Men det høres ikke ut for meg som du har tatt helt inn over deg hva dette vil bety for ungene dine.

Jeg flyttet "hjem" med min mor da jeg var 11. Vi flyttet riktignok innen Norge, men vi fikk da en dagsreise med bil, eller eventuelt en flytur med litt reise i hver ende, for å komme tilbake til det jeg så på som mitt hjemsted. Min far ble boende, men flyttet etterhvert etter, fordi samvær ble vanskelig. Jeg hadde vært mye på min mors hjemsted i ferier, og trivdes godt der før vi flyttet. Likevel var det en dramatisk opplevelse for meg å måtte flytte. Det er noe helt annet å bo et sted enn å være der på ferie. Jeg bodde plutselig på et sted der jeg ikke kjente noen, andre enn familien. Kulturen var anderledes, og jeg måtte tilpasse meg. Kulturforskjellen vil være mye større for dine barn. Jeg mistet gradvis kontakten med de gamle vennene mine, men det tok tid å skape nye venner. Jeg gikk inn i ungdomstiden med et lite nettverk av jevnaldrende, der vennskapene var nye og dermed også skjøre. For meg ble ikke resultatet at jeg hørte til begge steder, men at jeg nå som voksen ikke hører til noen steder. Sedet jeg flyttet fra utviklet seg videre uten meg, stedet jeg flyttet til ble ldri ordentlig mitt. Det ble ikke mitt selv om jeg faktisk var positiv til flyttingen. Det ble ikke mitt selv om jeg ble godt mottatt. Det ble ikke mitt fordi jeg ikke hadde felles historie med de andre, fordi jeg ikke klarte å føle at jeg hørte til, og fordi jeg lengtet tilbake til det jeg hadde fra før. Hvis du spør foreldrene mine ville de fortalt deg at det gikk helt fint for meg å flytte som barn. Jeg gled inn i skolemiljøet, fikk venner og hadde det på mange måter fint. Likevel opplever jeg at flyttingen gjorde meg rotløs. Når folk spør hvor jeg kommer fra har jeg mest lyst til å svare at jeg ikke vet, for det er sånn det føles. 

Det er selvsagt ikke sikkert dine barn vil føle det på samme måten, men er du villig til å ta sjansen? Kan du tenke deg andre måter du kan få det bedre på? Hva om du heller begynner å reise "hjem" regelmessig? Hvis du reiser hver helg barna er hos far, så er det aldri mer en 14 dager til neste gang. Hadde det lettet situasjonen for deg? I tillegg kan du jo ta de med deg en og annen av dine helger, så er du plutselig i Norge ganske mye. Dette krever jo en del reising, og vil dermed være en utgift. Jeg vet lite om din økonomi, men så sant dette lar seg gjøre kan du kanskje prøve det ut en periode? Hvis noe slikt kunne gjort livet ditt lettere kunne barna dine slippe å bli revet vekk fra det stedet som er hjem for dem. 

Anonymkode: 90176...b97

Takk for svar. Jeg forstår at flyttingen var veldig vanskelig for deg og at det er en stor sjanse å ta. Jeg har ikke tenkt på annet i flere år. Men nå er jeg kommet til et punkt hvor jeg nesten ikke fungerer her lenger, og da blir jeg nødt til å prøve å finne en løsning. 

Det er ikke det å være i Norge noen helger her og der jeg har behov for, jeg har behov for å se en fremtid for meg selv og ungene mine, å ha et hjem, en tilhørlighet, et vanlig liv. Jeg har ingen av de tingene her, og tro meg, jeg har prøvd - jeg har brukt år etter år på å prøve å passe inn, få nye venner, ta initiativer, gå til psykolog, få ny jobb, prøve å bli kjent med kollegaer, melde meg inn i foreninger, datingapper, treningssentre... Jeg HAR prøvd å skape meg en fremtid her, for ungenes skyld, men det nytter ikke, og jeg klarer ikke å leve sånn lenger. Å fly til og fra Norge ville dessverre ikke løse noe, jeg trenger et hjem, i mitt hjemland, hvor ungene mine kan ha et nettverk og en familie og høre til. Ingen hører til her vi bor, det er midt i en storby hvor folk flytter til og fra hele tiden. Ungene har skolekamerater, ja, men hvem vet hvor de er om noen år; de fleste familier flytter ut av byen på et tidspunkt og bytter skole. Det er dessverre ikke mulig for meg, siden eksmannen min ødela økonomien vår. 

 

Anonymkode: 3edd9...94e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...