Flytte tilbake til Norge, uten barnefar?

[Anonym bruker]

Jeg bor utenfor Norge og har gjort det i mange år. Jeg ble skilt for fire år siden og har følt meg mer og mer ensom de siste årene, har lite nettverk her jeg bor og savner familie og venner i Norge. I det siste har det blitt såpass ille at jeg faktisk vurderer å flytte tilbake til Norge, selv om eksmannen (som er herfra) har sagt at det ikke er aktuelt for ham. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke kan flytte barna vekk fra faren sin, men nå har jeg det så dårlig at det er vanskelig å se andre muligheter.

Jeg har gjort mye for å trives her; jeg snakker språket flytende, har forsøkt å få nye venner, har byttet jobb, meldt meg inn i en forening, gått hos psykolog og coach (!), prøvd å treffe en ny mann, begynt å trene. Men ingenting hjelper, jeg føler meg mer utenfor og ensom enn noen gang. Vet at jeg uansett flytter herfra når ungene blir voksne, men vil jo heller ikke bo i et annet land enn ungene mine... det føles som et helt uløselig problem og gjør at alt virker svart. 

I jula var jeg i hjembyen min, og plutselig fikk jeg et glimt av hva livet kunne ha vært: Familie og venner rundt meg i hverdagen, mitt eget språk, barn som også ser på Norge som sitt hjemland, trygghet, tilhørighet. Jeg vet at jeg må snakke med eksmannen en gang til, at jeg må prøve igjen. Men hvis han sier blankt nei, hva gjør jeg da? Har han rett til å dømme meg til å bo her, ensom og ulykkelig og uten nettverk? Har jeg rett til å la ungene flytte vekk fra faren sin? 

Blir gal av alle tankene. Og veldig takknemlig for innspill... Barna bor hos meg og er annenhver helg og en dag i uka hos faren, forresten. Han er en god pappa. Dette er forøvrig ikke hjembyen hans, han har ikke noe særlig nettverk her han heller. 

Anonymkode: 3edd9...94e

[Anonym bruker]

Jeg tror det er smart å før du gjør eller sier noe som helst til din eks, først sjekke hva lovgivningen i det landet dere bor i sier om dine, hans og barnas rettigheter. Sjekk lover, regler, hva som ev. kreves for at du skal kunne flytte barna ut av landet osv. Når du har fått kartlagt det, da vet du lettere hvordan du kan ta dette videre med din eks.

Jo mer konkret det er, jo bedre er det. Jo mer du vet, jo lettere er det å vite hva du kan og må gjøre.

Slik det virker på meg har du gjort veldig mye for å slå deg til ro der du bor, du har virkelig forsøkt. Nå virker det som om du er i ferd med å bli deprimert av å bo der, og da tenker jeg en endring må til. Jeg ville ikke sagt til mannen at du ev. begynner å bli deprimert, for det kan kanskje brukes mot deg. Du kjenner ham, da vet du kanskje også hvordan han vil reagere, hvordan han ev. vil motarbeide deg osv.

Men først - sjekk ut hvilke muligheter du har, hvilke lover og regler som gjelder.

Så lenge barna har så lite samvær med far tenker jeg at det ikke er umulig å få til en god ordning for dere/dem, selv om du og barna flytter tilbake til Norge. Men det kommer jo også litt an på hvilket land du nå bor i, avstand fra Norge, lover i det landet.

Allier deg med venner/familie i Norge, og ta gjerne kontakt med UDI i Norge for å høre hvilken erfaring de ev. har med å flytte barn mellom disse landene. Du er garantert ikke den første derfra.

Anonymkode: 520b4...711

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror det er smart å før du gjør eller sier noe som helst til din eks, først sjekke hva lovgivningen i det landet dere bor i sier om dine, hans og barnas rettigheter. Sjekk lover, regler, hva som ev. kreves for at du skal kunne flytte barna ut av landet osv. Når du har fått kartlagt det, da vet du lettere hvordan du kan ta dette videre med din eks.

Jo mer konkret det er, jo bedre er det. Jo mer du vet, jo lettere er det å vite hva du kan og må gjøre.

Slik det virker på meg har du gjort veldig mye for å slå deg til ro der du bor, du har virkelig forsøkt. Nå virker det som om du er i ferd med å bli deprimert av å bo der, og da tenker jeg en endring må til. Jeg ville ikke sagt til mannen at du ev. begynner å bli deprimert, for det kan kanskje brukes mot deg. Du kjenner ham, da vet du kanskje også hvordan han vil reagere, hvordan han ev. vil motarbeide deg osv.

Men først - sjekk ut hvilke muligheter du har, hvilke lover og regler som gjelder.

Så lenge barna har så lite samvær med far tenker jeg at det ikke er umulig å få til en god ordning for dere/dem, selv om du og barna flytter tilbake til Norge. Men det kommer jo også litt an på hvilket land du nå bor i, avstand fra Norge, lover i det landet.

Allier deg med venner/familie i Norge, og ta gjerne kontakt med UDI i Norge for å høre hvilken erfaring de ev. har med å flytte barn mellom disse landene. Du er garantert ikke den første derfra.

Anonymkode: 520b4...711

Tusen takk for svar og gode råd. Jeg har tenkt på å kontakte en eller annen myndighet i Norge for å høre hva jeg bør være oppmerksom på, men var usikker på hvilken. Det er et nordisk land vi bor i nå, så avstanden er ikke altfor håpløs. Det jeg er mest redd for, er at barna vil holde det imot meg at vi flytter vekk fra faren deres, og at det vil gjøre overgangen til et nytt land vanskeligere. 

Jeg er deprimert allerede, og det er derfor jeg føler at jeg må handle nå, før det blir enda verre. Hadde selvmordstanker før jul, og selv om jeg er sikker på at jeg aldri vil gjøre noe sånt mot barna og foreldrene mine, er jeg allikevel redd for hva en enda tyngre depresjon kan føre til. Ari Behns dødsfall har nok også satt noen tanker i gang - han trodde nok heller ikke at det skulle ende sånn...

Men det er så vanskelig! Ungene fungerer godt her, de har venner og aktiviteter og klarer seg bra på skolen, de har kommet seg fint etter skilsmissen og er glade og fornøyde - og derfor blir jeg redd for å sette det på spill, at de vil mistrives i Norge og hate meg fordi vi flyttet... men jeg er så ensom her at jeg blir syk av det. 

 

Anonymkode: 3edd9...94e

[Anonym bruker]

30 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for svar og gode råd. Jeg har tenkt på å kontakte en eller annen myndighet i Norge for å høre hva jeg bør være oppmerksom på, men var usikker på hvilken. Det er et nordisk land vi bor i nå, så avstanden er ikke altfor håpløs. Det jeg er mest redd for, er at barna vil holde det imot meg at vi flytter vekk fra faren deres, og at det vil gjøre overgangen til et nytt land vanskeligere. 

Jeg er deprimert allerede, og det er derfor jeg føler at jeg må handle nå, før det blir enda verre. Hadde selvmordstanker før jul, og selv om jeg er sikker på at jeg aldri vil gjøre noe sånt mot barna og foreldrene mine, er jeg allikevel redd for hva en enda tyngre depresjon kan føre til. Ari Behns dødsfall har nok også satt noen tanker i gang - han trodde nok heller ikke at det skulle ende sånn...

Men det er så vanskelig! Ungene fungerer godt her, de har venner og aktiviteter og klarer seg bra på skolen, de har kommet seg fint etter skilsmissen og er glade og fornøyde - og derfor blir jeg redd for å sette det på spill, at de vil mistrives i Norge og hate meg fordi vi flyttet... men jeg er så ensom her at jeg blir syk av det. 

 

Anonymkode: 3edd9...94e

Når dere nå bor i et nordisk land tenker jeg at det er enklere enn jeg først trodde det kanskje var. Det er jo positivt, da blir overgangen mindre kulturmessig og språkmessig for ungene. Avstanden kan fremdeles være stor om du nå f.eks. bor sør i Sverige og kommer fra Vardø men likevel enklere pga. de tette båndene mellom landene.

Jeg tenker at det vil være langt verre for ungene dine å vokse opp med en kronisk alvorlig deprimert mor enn å flytte. Når du har gjort så enormt mye for å trives, skape deg nettverk og tilpasse deg, og det likevel ikke har hjulpet, da tenker jeg det er lov å si at nok er nok.

Det beste er nok at far sier seg enig i at du og barna flytter, da er det "bare" formaliteter som må ordnes. Kanskje finner du noe nyttig her: https://www.skatteetaten.no/skjema/Melding-om-flytting-til-norge/?170446=0

Jeg forsøkte å google litt for deg, men ser at selv om jeg googler flytte fra nordisk land til Norge, så får jeg hovedsaklig opp det motsatte. Så jeg ville googlet i landet du bor i "flytte fra *land* til Norge med barn" eller lignende, da får du nok mer direkte relevant informasjon for deg som skal flytte fra annet land og til Norge.

Fant dette, se under pkt. 7.3, der står det mer om hvert av de ulike nordiske landene. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-161-l-20152016/id2512104/?ch=7

Men tror det å kontakte UDI kan være lurt for deg, de bør i hvert fall vite hvor du kan henvende deg videre.

I Norge finnes også Jurk og Jussbuss som er gratis juridisk rådgivning, mulig de kan hjelpe deg litt også, i hvert fall som en liten start.

Bestem deg at du nå sjekker alt du kan sjekke selv av lover og regler, da er du tryggere på situasjonen selv, har fått litt oversikt. Og så snakker du med din eks når du har mer oversikt. Det kan sikkert også være en fordel om du da har gjort deg en del tanker om hvordan sikre at han og barna får sett hverandre nok fremover også. Hvis det er slik at han ikke har tilhørighet der dere bor nå, så kan det jo være han kan la seg overbevise til å flytte til Norge også, siden du nå har forsøkt å bo mange år i hans land?

Sett i gang med det samme over nyttår.

Lykke til videre. Klem ❤️

Anonymkode: 520b4...711

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Jeg er vant til å fikse alt selv og blir helt rørt av at noen tar seg tid til å google for å hjelpe meg! Jeg kontakter myndighetene både her og i Norge så snart alt er åpent igjen. Snakket med familien min i jula og vet at jeg har en leilighet som kan stå klar til oss etter sommeren, hvor vi kan bo mens vi orienterer oss. Plutselig virket det ikke som en umulig drøm lenger, men som noe som faktisk kunne la seg gjøre. 

Men jeg gruer meg intenst til å snakke med eksmannen. Og høre hva ungene ev sier... 

Anonymkode: 3edd9...94e

[Anonym bruker]

Jeg vet bare med meg selv at om far til mine barn hadde tatt ungene med seg til sitt hjemland hadde jeg gått i spinn! 

Anonymkode: 504c6...08d

[Anonym bruker]

42 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg vet bare med meg selv at om far til mine barn hadde tatt ungene med seg til sitt hjemland hadde jeg gått i spinn! 

Anonymkode: 504c6...08d

Det forstår jeg godt. Men hvis han vantrivdes intenst i ditt hjemland og virkelig hadde gjort et forsøk på å trives der i flere år? Hvis han ble alvorlig deprimert? Hvorfor skal han måtte holde ut i ditt hjemland, men ikke du i hans? 

Når det er sagt, så håper jeg jo at faren til ungene kan flytte med, om ikke annet så for et år eller to (permisjon fra jobb, leie ut leilighet osv., ikke nødvendigvis for alltid). Jeg vil absolutt at barna mine skal ha mye og god kontakt med faren sin, jeg kan bare ikke se andre løsninger, når jeg mistrives så mye her at jeg blir syk av det. 

Anonymkode: 3edd9...94e

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det forstår jeg godt. Men hvis han vantrivdes intenst i ditt hjemland og virkelig hadde gjort et forsøk på å trives der i flere år? Hvis han ble alvorlig deprimert? Hvorfor skal han måtte holde ut i ditt hjemland, men ikke du i hans? 

Når det er sagt, så håper jeg jo at faren til ungene kan flytte med, om ikke annet så for et år eller to (permisjon fra jobb, leie ut leilighet osv., ikke nødvendigvis for alltid). Jeg vil absolutt at barna mine skal ha mye og god kontakt med faren sin, jeg kan bare ikke se andre løsninger, når jeg mistrives så mye her at jeg blir syk av det. 

Anonymkode: 3edd9...94e

Han kunne selvsagt flyttet. Uten ungene. Samme om vi hadde bodd i hans hjemland. Da måtte jeg blitt eller flyttet uten ungene. 

Velger man å bosette seg og få barn i et land har man tatt sitt valg. 

Anonymkode: 504c6...08d

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det forstår jeg godt. Men hvis han vantrivdes intenst i ditt hjemland og virkelig hadde gjort et forsøk på å trives der i flere år? Hvis han ble alvorlig deprimert? Hvorfor skal han måtte holde ut i ditt hjemland, men ikke du i hans? 

Når det er sagt, så håper jeg jo at faren til ungene kan flytte med, om ikke annet så for et år eller to (permisjon fra jobb, leie ut leilighet osv., ikke nødvendigvis for alltid). Jeg vil absolutt at barna mine skal ha mye og god kontakt med faren sin, jeg kan bare ikke se andre løsninger, når jeg mistrives så mye her at jeg blir syk av det. 

Anonymkode: 3edd9...94e

Det er faktisk helt annerledes å be noen bryte opp og flytte, eller å ta noens barn og flytte til et annet land. Det du planlegger er ren ondskap. 

Flytt alene, eller bli. 

Anonymkode: 374fe...c57

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Han kunne selvsagt flyttet. Uten ungene. Samme om vi hadde bodd i hans hjemland. Da måtte jeg blitt eller flyttet uten ungene. 

Velger man å bosette seg og få barn i et land har man tatt sitt valg. 

Anonymkode: 504c6...08d

For alltid, mener du? Men omstendighetene i livet kan jo endre seg, skal man ikke ta høyde for det? Jeg tror ikke på at det er best for barna å bo her med en dypt deprimert mamma og uten nettverk, sammenliknet med å bo i Norge omgitt av en stor, kjærlig og ressurssterk familie. Men jeg forstår deg allikevel, jeg har jo også hele tiden tenkt at jeg må bli her for hans skyld, problemet er bare at jeg ikke klarer det lenger. 

Synes du heller jeg skal overlate hovedomsorgen til ham og flytte selv? Men er det best for barna, tror du? 

Anonymkode: 3edd9...94e

[Anonym bruker]

Jeg mener også det, når du har valgt hjemsted til barna dine så forplikter det valget. 

Du har slått deg ned et sted, fått barn der og dermed valgt sted for både dem og deg. 

De har roten sin der, vennene sine, skolen sin, fritidsakrivitetene, hele livet sitt, og du vil rykke de opp med rot og flytte de vekk fra pappaen sin fordi du har ombestemt deg..? 

Anonymkode: 64fbc...f98

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er faktisk helt annerledes å be noen bryte opp og flytte, eller å ta noens barn og flytte til et annet land. Det du planlegger er ren ondskap. 

Flytt alene, eller bli. 

Anonymkode: 374fe...c57

Takk for innspill. Tenker du at det er best for barna å bli her uten moren sin? 

Og onskap, jeg vet ikke... forstår godt at det er å kreve mye av ham. Men jeg har gjort alt jeg kan for å tilpasse meg ham og hans hjemland i årevis, nå klarer jeg faktisk ikke mer. Hvorfor skulle det ikke være mulig for ham å gjøre det samme som jeg har gjort? 

Anonymkode: 3edd9...94e

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

For alltid, mener du? Men omstendighetene i livet kan jo endre seg, skal man ikke ta høyde for det? Jeg tror ikke på at det er best for barna å bo her med en dypt deprimert mamma og uten nettverk, sammenliknet med å bo i Norge omgitt av en stor, kjærlig og ressurssterk familie. Men jeg forstår deg allikevel, jeg har jo også hele tiden tenkt at jeg må bli her for hans skyld, problemet er bare at jeg ikke klarer det lenger. 

Synes du heller jeg skal overlate hovedomsorgen til ham og flytte selv? Men er det best for barna, tror du? 

Anonymkode: 3edd9...94e

Jeg tenker du prøver å rettferdiggjøre å skulle flytte barna fra deres hjemland, fra far, venner, skole etc. og du ønsker at vi skal si at det er greit. 

Jeg tror du gjør deg selv syk av lengsel. Snu tankegangen og du skal se at det går bedre. Eller vil du fortsatt flytte alene om far nekter deg å ta barna med? 

Anonymkode: 504c6...08d

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Jeg mener også det, når du har valgt hjemsted til barna dine så forplikter det valget. 

Du har slått deg ned et sted, fått barn der og dermed valgt sted for både dem og deg. 

De har roten sin der, vennene sine, skolen sin, fritidsakrivitetene, hele livet sitt, og du vil rykke de opp med rot og flytte de vekk fra pappaen sin fordi du har ombestemt deg..? 

Anonymkode: 64fbc...f98

Jeg har ikke «ombestemt» meg, jeg blir syk, ensom og deprimert av å bo her, og tro meg, jeg har gjort mye for å forsøke å endre det. Jeg prøver å se hvilke løsninger som er mulige og hvordan jeg skal kunne klare å fungere i årene fremover, for barnas skyld. 

Anonymkode: 3edd9...94e

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Takk for innspill. Tenker du at det er best for barna å bli her uten moren sin? 

Og onskap, jeg vet ikke... forstår godt at det er å kreve mye av ham. Men jeg har gjort alt jeg kan for å tilpasse meg ham og hans hjemland i årevis, nå klarer jeg faktisk ikke mer. Hvorfor skulle det ikke være mulig for ham å gjøre det samme som jeg har gjort? 

Anonymkode: 3edd9...94e

1. Fordi du gjorde det av egen vilje, du vil mer eller mindre tvinge han til å flytte. 

2. Fordi dere nå er etablert et sted dere var enige om. 

3. Fordi det er hjemlandet til barna dine. 

Det beste er å ha begge foreldre samme sted. Det nestbeste, om man bare kan ha en av foreldrene, er å slippe å begynne på nytt i et annet land i tillegg. 

Anonymkode: 374fe...c57

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tenker du prøver å rettferdiggjøre å skulle flytte barna fra deres hjemland, fra far, venner, skole etc. og du ønsker at vi skal si at det er greit. 

Jeg tror du gjør deg selv syk av lengsel. Snu tankegangen og du skal se at det går bedre. Eller vil du fortsatt flytte alene om far nekter deg å ta barna med? 

Anonymkode: 504c6...08d

Jeg har bodd her i over ti år, jeg har oppsøkt hjelp, byttet jobb, gjort alt jeg kan for å trives. Jeg ønsker ikke at dere skal si at det er greit, selv om det selvfølgelig er godt å bli møtt med forståelse, jeg ønsker å høre andres tanker om dette. 

Anonymkode: 3edd9...94e

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har bodd her i over ti år, jeg har oppsøkt hjelp, byttet jobb, gjort alt jeg kan for å trives. Jeg ønsker ikke at dere skal si at det er greit, selv om det selvfølgelig er godt å bli møtt med forståelse, jeg ønsker å høre andres tanker om dette. 

Anonymkode: 3edd9...94e

Hvordan hadde du følt det om far tok barna med til et annet land? 

Jeg vet iallfall at her hadde det ikke vært aktuelt! 

Anonymkode: 504c6...08d

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har bodd her i over ti år, jeg har oppsøkt hjelp, byttet jobb, gjort alt jeg kan for å trives. Jeg ønsker ikke at dere skal si at det er greit, selv om det selvfølgelig er godt å bli møtt med forståelse, jeg ønsker å høre andres tanker om dette. 

Anonymkode: 3edd9...94e

Det handler ikke om å ikke forstå ønsket, det handler om at det som er best for deg er en dårlig løsning for far og barn og at du som voksent menneske må se det i øynene. 

Anonymkode: 374fe...c57

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det handler ikke om å ikke forstå ønsket, det handler om at det som er best for deg er en dårlig løsning for far og barn og at du som voksent menneske må se det i øynene. 

Anonymkode: 374fe...c57

Men hvis alternativet er at ungene mister moren sin? Synes du ikke jeg skylder dem å se på alle andre løsninger enn det? Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg kunne «snu tankegangen min» og slå meg til ro her, men det er ikke lenger mulig, jeg er forbi det punktet. Og som jeg har skrevet lenger oppe, jeg har gjort ALT for å snu det, inkludert profesjonell hjelp i en årrekke. 

Flere skriver at da får jeg flytte, uten ungene. Mener dere virkelig det? Flytte fra ungene som har bodd fast hos meg siden skilsmissen? Det var eksmannens valg, forøvrig, å bare ha dem annenhver helg. Vil dere bare være kjipe fordi dere er så uenige det jeg skriver, eller mener dere oppriktig at det er bedre for ungene? At venner, skole og fritidsaktiviteter er viktigere enn mamma? 

Anonymkode: 3edd9...94e

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har ikke «ombestemt» meg, jeg blir syk, ensom og deprimert av å bo her, og tro meg, jeg har gjort mye for å forsøke å endre det. Jeg prøver å se hvilke løsninger som er mulige og hvordan jeg skal kunne klare å fungere i årene fremover, for barnas skyld. 

Anonymkode: 3edd9...94e

Jeg forstår ønsket ditt, men det er et egoistisk ønske, og egoisme ble vi ferdig med når vi fikk barn. 

Jeg er også bosatt på mannens hjemsted, riktignok i Norge, men langt fra min hjemplass. 

Jeg måtte gå mange runder med meg selv før jeg fikk barn, for jeg visste at om jeg fikk det var jeg "låst" til plassen jeg også. Deres hjemsted ville også bli mitt. 

Man rykker ikke barn opp med rot pga egen egoisme. 

Tror du bare må snu fokuset ditt, det er ikke sånn at lykken kommer til deg bare du flytter altså. Fokuset ditt nå må være på barna og deres lykke, så kommer det en tid igjen for å være mer egoistisk senere 

Anonymkode: 64fbc...f98

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Men hvis alternativet er at ungene mister moren sin? Synes du ikke jeg skylder dem å se på alle andre løsninger enn det? Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg kunne «snu tankegangen min» og slå meg til ro her, men det er ikke lenger mulig, jeg er forbi det punktet. Og som jeg har skrevet lenger oppe, jeg har gjort ALT for å snu det, inkludert profesjonell hjelp i en årrekke. 

Flere skriver at da får jeg flytte, uten ungene. Mener dere virkelig det? Flytte fra ungene som har bodd fast hos meg siden skilsmissen? Det var eksmannens valg, forøvrig, å bare ha dem annenhver helg. Vil dere bare være kjipe fordi dere er så uenige det jeg skriver, eller mener dere oppriktig at det er bedre for ungene? At venner, skole og fritidsaktiviteter er viktigere enn mamma? 

Anonymkode: 3edd9...94e

Det beste er selvsagt at du tar deg sammen. Men ja, det er bedre å miste en forelder enn å miste en forelder, en vennegjeng og et hjemland. 

Anonymkode: 374fe...c57

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Men hvis alternativet er at ungene mister moren sin? Synes du ikke jeg skylder dem å se på alle andre løsninger enn det? Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg kunne «snu tankegangen min» og slå meg til ro her, men det er ikke lenger mulig, jeg er forbi det punktet. Og som jeg har skrevet lenger oppe, jeg har gjort ALT for å snu det, inkludert profesjonell hjelp i en årrekke. 

Flere skriver at da får jeg flytte, uten ungene. Mener dere virkelig det? Flytte fra ungene som har bodd fast hos meg siden skilsmissen? Det var eksmannens valg, forøvrig, å bare ha dem annenhver helg. Vil dere bare være kjipe fordi dere er så uenige det jeg skriver, eller mener dere oppriktig at det er bedre for ungene? At venner, skole og fritidsaktiviteter er viktigere enn mamma? 

Anonymkode: 3edd9...94e

Alternativet er at du blir med ungene. Det er det beste for barna. Og ja, nettverk, skole, fritidsaktiviteter osv. er også svært viktig. Samt å få bo i hjemlandet sitt.

Du skriver mye om jeg, meg og mitt. Størst fokus på hva du vil og ønsker. 

Anonymkode: 504c6...08d

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg forstår ønsket ditt, men det er et egoistisk ønske, og egoisme ble vi ferdig med når vi fikk barn. 

Jeg er også bosatt på mannens hjemsted, riktignok i Norge, men langt fra min hjemplass. 

Jeg måtte gå mange runder med meg selv før jeg fikk barn, for jeg visste at om jeg fikk det var jeg "låst" til plassen jeg også. Deres hjemsted ville også bli mitt. 

Man rykker ikke barn opp med rot pga egen egoisme. 

Tror du bare må snu fokuset ditt, det er ikke sånn at lykken kommer til deg bare du flytter altså. Fokuset ditt nå må være på barna og deres lykke, så kommer det en tid igjen for å være mer egoistisk senere 

Anonymkode: 64fbc...f98

Takk for svar. Men hvis du bor i Norge, kan du ikke sammenligne med din egen situasjon. Språk, kultur, sammenhengskraft, tilhørighet - vi snakker om to helt forskjellige ting.

Anonymkode: 3edd9...94e

[Anonym bruker]

Jeg syns du skal prøve å få til en midlertidig ordning først. Avtal med barna at dere skal prøve et år eller to i Norge. Lei ut leiligheten, søk permisjon fra jobb, avtal med barnas skoler at de har plassen sin når de kommer tilbake. Lag en god samværsordning med far. Etter et år vurderer dere hvordan veien videre skal se ut. Skriv gjerne en kontrakt med far. 

Jeg kjenner mange som tar med barna til et annet land midlertidig, og vi ønsker også å gjøre det selv. Så lenge samvær med far er ivaretatt er det ikke egoistisk. 

Anonymkode: 9e7ad...b8c

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Alternativet er at du blir med ungene. Det er det beste for barna. Og ja, nettverk, skole, fritidsaktiviteter osv. er også svært viktig. Samt å få bo i hjemlandet sitt.

Du skriver mye om jeg, meg og mitt. Størst fokus på hva du vil og ønsker. 

Anonymkode: 504c6...08d

Fokuserer ikke du også endel på deg selv i livet ditt, tro? Også fordi hvordan du selv har det påvirker de rundt deg? 

Jeg er faktisk ikke sikker på om en oppvekst med en deprimert mor i en storby uten nettverk er det beste for ungene. Jeg ser hvordan de har det med familien rundt seg i Norge og kan ikke la være å tenke at det er ganske trist i hverdagen i sammenligning. 

Og til de av dere som synes jeg er ren ondskap - jeg flytter jo ikke hvis ikke faren går med på det og vi finner en løsning. Noen svarer som om jeg hadde planlagt å kidnappe dem i nattens mulm og mørke og sabotere alt samvær med faren deres. 

Anonymkode: 3edd9...94e