Hvordan klare å se en fremtid med den jævla Aspergers diagnosen?

[Anonym bruker]

og så skal jeg utredes for ADD, satt på medisiner for å roe tankene.

Anonymkode: 00147...460

[Anonym bruker]

Du kan fint ha asperger, med og uten andre problemer. Sånn som du skriver her, er asperger ditt minste problem. Har du prøvd å få hjelp av psykolog /psykiater? Har du vært ærlig om tanker og følelser? Har du tatt imot den hjelpen du har blitt tilbudt? 

Anonymkode: 09b84...bb6

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Du kan fint ha asperger, med og uten andre problemer. Sånn som du skriver her, er asperger ditt minste problem. Har du prøvd å få hjelp av psykolog /psykiater? Har du vært ærlig om tanker og følelser? Har du tatt imot den hjelpen du har blitt tilbudt? 

Anonymkode: 09b84...bb6

Hun har fått lassevis med gode råd, men spinner på det samme side opp og side ned. 

Jeg tror det er best at vi ikke gir henne respons, hun blir jo bare verre av det. 

Ignorer og håp at hun snart får hjelp 🙌🏼

Anonymkode: 8ef5d...fc3

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Du kan fint ha asperger, med og uten andre problemer. Sånn som du skriver her, er asperger ditt minste problem. Har du prøvd å få hjelp av psykolog /psykiater? Har du vært ærlig om tanker og følelser? Har du tatt imot den hjelpen du har blitt tilbudt? 

Anonymkode: 09b84...bb6

Psykologen sier ikke noe mer enn at jeg skal utredes for ADD og settes på mulig medisin. Jeg ble ikke tilbudt noe hjelp. 
Ja, veldig ærlig! Han sa at det er trist at jeg har det sånn. 
Men jeg er faktisk helt rotløs!! Jeg vil ikke bo med familien min, røttene mine, fordi stedet er kjedelig. 
Jeg vi ikke bo her jeg er nå, fordi stedet er ikke mitt, det er en bekjent som låner ut rom til meg. 
Jeg kjenner ikke så mange her. Jeg kjenner egentlig ingen her. Jeg kjenner egentlig bare folk i hjembygden. 

Jeg blir så lei meg når jeg tenker på Tyrkia osv. Jeg følte livet smilte, jeg følte meg avslappet. At jeg hadde funnet plassen min. Jeg savnet ingen. Men så går livet bare imot og jeg går nå rundt som en forvirret møll. Jeg er ikke engang sikker på om det er i Oslo jeg vil være. Fordi jeg synes den virker som en klasseskille, materialistisk, statusjag by. Man må liksom kjenne folk.
Jeg får en splittelse. Jeg tenker liksom på han i Tyrkia av og til. Skulle ønske jeg hadde en på en måte kjæreste som jeg faktisk LIKER! er glad for å høre fra! 
Men jeg vil ikke kontakte han, hva vil han tro om meg?? Har ikke jobb fordi jeg ikke mestret det jeg startet med. Må kanskje starte et liv jeg ikke vil trives med, fordi "man må jobbe for å tjene". Jeg er ikke slik som mener at jeg ikke skal gjøre noe. Jeg er jo arbeidsfør, eller jeg var. Det er påkjenningene som har gjort at KANSKJE ikke er det. 
Jeg ser virkelig ikke frem til noen verdens ting lenger, ogj eg er kjempe redd for at jeg ikke får meg jobb. 
Og så er det slik at jeg kanskje prøver en gang til på det jeg prøvde på, og da kommer jeg til å måtte si opp jobben en gang til. 
Jeg er så sur for at jeg ikke fikk jobben som jeg var på intervju for 1 mnd tid siden!! da hadde jeg jobbet nå!!!!
Men jeg er fremdeles ikke i gang. Livet tilrettelegger seg du liksom.... Det går så treigt. Ting kommer liksom når du ikke lenger ønsker det. 

Anonymkode: 00147...460