Jump to content
Anonym bruker

Hvordan klare å se en fremtid med den jævla Aspergers diagnosen?

Recommended Posts

Anonym bruker
9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Om du ikke greier å si noe positivt om deg selv, slutt i hvert fall å skrive noe negativt om deg selv!

Hver eneste dag skriver du så mye stygt om deg selv så mange ganger at du har begynt å tro på det du skriver selv.

Vet det er vanskelig å se der du er nå, men derfor må du gå fullt og helt inn for behandlingen din.

Ikke skriv noe om deg selv om du ikke kan skrive noe positivt! En uke.

Anonymkode: f20f6...a0e

Og det gjelder både her på forumet og på kg og ev. andre forum du henger på.

Anonymkode: f20f6...a0e

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Anonym bruker
3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Og det gjelder både her på forumet og på kg og ev. andre forum du henger på.

Anonymkode: f20f6...a0e

Så lenge dere idioter forstetter å svare henne, så vil hun gnage videre. Herregud, det har holdt på i 16 sider, holder det ikke snart?

Anonymkode: 29a19...286

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Og det gjelder både her på forumet og på kg og ev. andre forum du henger på.

Anonymkode: f20f6...a0e

Men jeg har det jo bekreftet hver dag. Dum og dårlig kvalitet. Jeg hører ikke hjemme der jeg liker meg. Men derimot på kjedelige steder, og det eneste jeg klarer er å havne steder jeg ser frem til å slutte allerede dagen jeg evt er der. Jeg fatter ikke hvordan det er mulig å være glade. Å glede seg over noe man har oppnådd eller hva det er

Anonymkode: 00147...460

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men jeg har det jo bekreftet hver dag. Dum og dårlig kvalitet. Jeg hører ikke hjemme der jeg liker meg. Men derimot på kjedelige steder, og det eneste jeg klarer er å havne steder jeg ser frem til å slutte allerede dagen jeg evt er der. Jeg fatter ikke hvordan det er mulig å være glade. Å glede seg over noe man har oppnådd eller hva det er

Anonymkode: 00147...460

Nei, du lager selvoppfyllende negative profetier om deg selv fordi du ikke gjør annet enn å fokusere på og forsterke det som er negativt. Det du gjør fungerer ikke.

Er du fullstendig ærlig og går inn for å gjøre det du må for å bli friskere, da vil du igjen se at det er mulig å være glad, glede seg over ting, oppnå noe. Det er jo dette som er klassisk for en depresjon, det å ikke greie å se noe positivt. Det er ikke deg, det er depresjonen din som du trolig har gått med i veldig mange år, som snakker. Du kan bli bra og få det bra, men da må du slutte å bryte deg selv ned slik du gjør nå.

Ikke skriv noe mer negativt om deg selv, minst en uke!

Anonymkode: f20f6...a0e

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
1 time siden, Anonym bruker skrev:

Skal jeg bare være fornøyd med den jeg er? Se annerledes på meg? 

Anonymkode: 00147...460

Det er de vi andre må gjere. Ingen kan vere andre enn seg sjølv. Og alle strevar vi med noko. 

Anonymkode: 5a1cf...1af

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det er de vi andre må gjere. Ingen kan vere andre enn seg sjølv. Og alle strevar vi med noko. 

Anonymkode: 5a1cf...1af

Stygg nynorsk. Bare få den vekk av samfunnet! Og nei, alle strever ikke med noe. Er meningen at man skal mistrives? Mange andre trives nok med ting jeg mistrives med. Heldigvis er vi forskjellige. 

Anonymkode: 00147...460

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Anonym bruker

Du er psyk hi. Få hjelp.

Anonymkode: 36100...3c5

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
1 time siden, Anonym bruker skrev:

Stygg nynorsk. Bare få den vekk av samfunnet! Og nei, alle strever ikke med noe. Er meningen at man skal mistrives? Mange andre trives nok med ting jeg mistrives med. Heldigvis er vi forskjellige. 

Anonymkode: 00147...460

For en «hyggelig» måte å svare noen som prøver å hjelpe.

Tror du virkelig det finnes noe som har ett helt perfekt liv uten å streve med noe? Nevn en person du mener er i denne kategorien...

 

Anonymkode: 38500...ad6

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

For en «hyggelig» måte å svare noen som prøver å hjelpe.

Tror du virkelig det finnes noe som har ett helt perfekt liv uten å streve med noe? Nevn en person du mener er i denne kategorien...

 

Anonymkode: 38500...ad6

Jeg liker ikke nynorsk. Får helt noja når jeg ser det. Det hører ikke til. 
det gjør det nok ikke. Men tror du virkelig alle mistrives slik som meg? Jeg hater tilhørigheten min. Jeg vil liksom ikke være en del av der jeg er vokst opp. Prøvde å passe inn da jeg var barn og ungdom. Så jager mamma meg på FHS. Eller ikke jager , men sier at jeg skal finne et nytt miljø. I ettertid så har jeg jobbet, og gått mer skole. 
Så finner jeg noe jeg liker som innebærer at vi kanskje ikke ses ila mange år. Og jeg vil heller ha de i utlandet. 
Da holder plutselig familien mer på meg mer. Prøver å overtale meg til å bli osv.... så har jeg mistet helt sporet. Jeg er ikke som andre :( jeg har så mye som har ligger til rette, men så kommer noe usynlig å forteller at jeg er annerledes og ensom. Så skammer jeg meg for mye over hvem jeg er, så kan jeg da heller ikke date, for jeg tror ikke at menn jeg liker ser noe i ei som bare må ta til takke med en jobb som en utplasseringselev. Mens andre faktisk oppnår NOE. 

Men jeg livredd for å være som mamma. Som familien. Er så redd for å bli like kjedelig, at jeg slår meg ned i bygda som dem. Jeg føler meg som hun annerledesjenta fra budeieland, mens de mest suksessfulle jentene er fra byen. 
 

 

Anonymkode: 00147...460

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg liker ikke nynorsk. Får helt noja når jeg ser det. Det hører ikke til. 
det gjør det nok ikke. Men tror du virkelig alle mistrives slik som meg? Jeg hater tilhørigheten min. Jeg vil liksom ikke være en del av der jeg er vokst opp. Prøvde å passe inn da jeg var barn og ungdom. Så jager mamma meg på FHS. Eller ikke jager , men sier at jeg skal finne et nytt miljø. I ettertid så har jeg jobbet, og gått mer skole. 
Så finner jeg noe jeg liker som innebærer at vi kanskje ikke ses ila mange år. Og jeg vil heller ha de i utlandet. 
Da holder plutselig familien mer på meg mer. Prøver å overtale meg til å bli osv.... så har jeg mistet helt sporet. Jeg er ikke som andre :( jeg har så mye som har ligger til rette, men så kommer noe usynlig å forteller at jeg er annerledes og ensom. Så skammer jeg meg for mye over hvem jeg er, så kan jeg da heller ikke date, for jeg tror ikke at menn jeg liker ser noe i ei som bare må ta til takke med en jobb som en utplasseringselev. Mens andre faktisk oppnår NOE. 

Men jeg livredd for å være som mamma. Som familien. Er så redd for å bli like kjedelig, at jeg slår meg ned i bygda som dem. Jeg føler meg som hun annerledesjenta fra budeieland, mens de mest suksessfulle jentene er fra byen. 
 

 

Anonymkode: 00147...460

No fekk eg utruleg lyst til å skrive nynorsk berre for å trasse. Eg brukar aldri nynorsk vanlegvis, men her kjem altså eit langt, innlegg utan innhald, bare for å skrive nynorsk!!!! 

Eg er 40 år, og er ferdig med «rakke ned på seg sjølv» fasen. 20-åra var tøffe, men no er eg herleg nøgd med både livet og meg sjølv! 

Anonymkode: b9564...23d

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
2 timer siden, Anonym bruker skrev:

No fekk eg utruleg lyst til å skrive nynorsk berre for å trasse. Eg brukar aldri nynorsk vanlegvis, men her kjem altså eit langt, innlegg utan innhald, bare for å skrive nynorsk!!!! 

Eg er 40 år, og er ferdig med «rakke ned på seg sjølv» fasen. 20-åra var tøffe, men no er eg herleg nøgd med både livet og meg sjølv! 

Anonymkode: b9564...23d

Så kjipt å bli 40 før du lever...

Anonymkode: 00147...460

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så kjipt å bli 40 før du lever...

Anonymkode: 00147...460

Så lenge du velger å ikke være fullstendig ærlig med behandlerne dine og heller ikke gidder gjøre en innsats selv på andre områder i hverdagen for å få det bedre, ikke gidder gjøre kjedelige ting selv om det er nødvendig for å få det du vil - så garanterer jeg at du vil være langt eldre enn 40 før du ev. begynner å "leve".

Vil du få fortgang i ting så vet du hva du har å gjøre, du har fått hundrevis av råd i hundrevis av tråder på ulike forum. Alle skriver det samme - du må gjøre jobben selv, du må gidde gjøre de kjedelige tingene, du må sette deg mål, du må forplikte deg til og følge opp behandling og alt som skal til for at du skal bli bedre/bra.

Slutt å være så negativ mot deg selv og andre, du er virkelig ikke i en posisjon hvor du bør kritisere andre!

Anonymkode: f20f6...a0e

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
25 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så lenge du velger å ikke være fullstendig ærlig med behandlerne dine og heller ikke gidder gjøre en innsats selv på andre områder i hverdagen for å få det bedre, ikke gidder gjøre kjedelige ting selv om det er nødvendig for å få det du vil - så garanterer jeg at du vil være langt eldre enn 40 før du ev. begynner å "leve".

Vil du få fortgang i ting så vet du hva du har å gjøre, du har fått hundrevis av råd i hundrevis av tråder på ulike forum. Alle skriver det samme - du må gjøre jobben selv, du må gidde gjøre de kjedelige tingene, du må sette deg mål, du må forplikte deg til og følge opp behandling og alt som skal til for at du skal bli bedre/bra.

Slutt å være så negativ mot deg selv og andre, du er virkelig ikke i en posisjon hvor du bør kritisere andre!

Anonymkode: f20f6...a0e

Men hva må jeg gjør for å få det jeg vil? Hva er det du skal frem til? flytte til hjembygda mi, skaffe jobb der og bli fullt og helt innbygger der igjen? jeg skulle vært borte for mange år siden! 

Og hvem har sagt at man ikke kan kritisere andre bare fordi en selv er nedfor? 

Anonymkode: 00147...460

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Anonym bruker
24 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men hva må jeg gjør for å få det jeg vil? Hva er det du skal frem til? flytte til hjembygda mi, skaffe jobb der og bli fullt og helt innbygger der igjen? jeg skulle vært borte for mange år siden! 

Og hvem har sagt at man ikke kan kritisere andre bare fordi en selv er nedfor? 

Anonymkode: 00147...460

Du har fått råd i hundrevis av tråder du har opprettet dette året. Du har fått hundrevis av råd. Bare i denne tråden har jeg gjentatt det til det kjedsommelige. Jeg har også bedt deg lese gjennom de rådene du har fått i denne tråden fra flere, det har du ikke gjort. Jeg har repetert råd mange ganger, også i dag og i går. Du gidder ikke ta til deg noe som helst, du gidder ikke å gjøre noe som helst. Vet du, ingen av oss kan hjelpe deg. Du må begynne å hjelpe deg selv. Du er ikke en gang 100 % ærlig med din terapeut, og da kommer du deg ingen vei.

Du har fått råd og svar så mange ganger at det nå går på viljen din, ikke på noe annet.

Og nei, du skal ikke kritisere folk som har forsøkt å hjelpe deg, og som faktisk gir deg gode svar og gode råd.

Vil du få det bedre og få det du vil - begynn å lese rådene du har fått de siste 16 sidene og begynn å gjøre noe positivt for deg selv hver eneste dag - noe som IGJEN betyr at du blir 100 % ærlig med de som gir deg behandling OG at du slutter å skrive negativt om deg selv, andre og alt mulig annet OG at du hoster opp vilje til å gjøre noe selv. Lykke til videre i livet.

Anonymkode: f20f6...a0e

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du har fått råd i hundrevis av tråder du har opprettet dette året. Du har fått hundrevis av råd. Bare i denne tråden har jeg gjentatt det til det kjedsommelige. Jeg har også bedt deg lese gjennom de rådene du har fått i denne tråden fra flere, det har du ikke gjort. Jeg har repetert råd mange ganger, også i dag og i går. Du gidder ikke ta til deg noe som helst, du gidder ikke å gjøre noe som helst. Vet du, ingen av oss kan hjelpe deg. Du må begynne å hjelpe deg selv. Du er ikke en gang 100 % ærlig med din terapeut, og da kommer du deg ingen vei.

Du har fått råd og svar så mange ganger at det nå går på viljen din, ikke på noe annet.

Og nei, du skal ikke kritisere folk som har forsøkt å hjelpe deg, og som faktisk gir deg gode svar og gode råd.

Vil du få det bedre og få det du vil - begynn å lese rådene du har fått de siste 16 sidene og begynn å gjøre noe positivt for deg selv hver eneste dag - noe som IGJEN betyr at du blir 100 % ærlig med de som gir deg behandling OG at du slutter å skrive negativt om deg selv, andre og alt mulig annet OG at du hoster opp vilje til å gjøre noe selv. Lykke til videre i livet.

Anonymkode: f20f6...a0e

takk. 
Jeg tvinger meg på trening hver dag, i form av å gå oppoverbakke, og da mener jeg slik bakke som er i skogen. Når jeg kommer på en sti så løper jeg oppover stien flere ganger, til jeg nesten ikke kan bevege lårene. Dette har hjulpet på kondis og styrke i beina. 

Men hva mener du med det kjedsommelige? Jeg skjønner jo at man må gjøre ting som ikke frister for å ha det bra. Man må rydde skal man ha det fint osv.... det er ikke noe problem. Problemet er at jeg mislykkes gang etter gang! Og nå går det igjen på nytt. Jeg har siktet for høyt (til meg å være, de andre får det til å gå) . Det er bare at jeg har alltid vært et typisk bunnmenneske. På skolen der jeg ble mobbet, ble jeg alltid satt til å gjøre de verste oppgavene. Og ettersom tiden har gått har jeg vært mye deprimert. Jeg begynyte på videregåene og ble mobbet der også, i tillegg fysisk angrepet fordi jeg svarte mobberne. Var sikkert provoserende å høre sannheten og at jeg ikke var redd henne. Hun var ikke vant med å bli svart. Tiden er likevel over der.
Så var det folkehøgskole og det gikk fint, trenger ikke å srkive så mye om det.
Så måtte jeg fullføre videreågnede, som også gikk.
Drømmen var å fyltte til Oslo, men jeg holdt på å gro fast i jobben min. Der jobbet det omrent bare menn, jeg så bare menn. følte meg ikke som noen kvinne. Var også bare på bygda da. Følte at noe ventet der ute, og det kom liksom.
Deretter flyttet jeg, bare bestemte meg for å flytte dersom jeg ikke ville gro fast, men fikk dessverre samme type jobb. Veldig mannsdominert. Var så lei av å være eneste jente, men slik har det ofte vært for meg.
Så sa jeg opp fordi jeg hatet jobben, flyttet til Oslo uten å være sikker på å få meg jobb, men det fikk jeg. 
Var skikkelig skuffet da jeg kom, typisk 16-åring jobb. Men jeg fikk de bedre oppgavene etter hvert. Jeg trivdes med jobben, men noe fristet mer. 
Så går det selvfølgelig ikke bra, og jeg føler nå ingen mening med livet. Jeg føler at grunnfølelsen i meg har stemt hele tiden. Det er som om det virkelige livet mitt er der depresjonen er, jeg må være såpass realitstisk at jeg er i en liten bygd , er ingen pengemagnet osv.  Jeg havner alltid som en av de usynlige og det er helsikkes irriterende! Blir nok den evt. moren som ikke har råd til en eneste ferie. Det er sånn typisk meg. Jeg skal ikke ha barn, og ikke gidd å skrive det for jeg er klar over det selv. Noen får "DET" til, mens andre ikke, og jeg hører til og har alltid vært blandt de som må ta babyskritt og bare da såvidt klare det. det er som om det ikke ligger i genene. kanskje jeg rett og slett skal holde meg i bygda, for selv om jeg ikke passet så inn, så passer jeg inn mer økonomisk og utdanningsmessig sett. 

Og det er helt ille, at jeg vil til Tyrkia! Det er LANGT fra her og Tyrkia, men selv da bestemor var syk og satt for dødøen så var tankene mine mer i Tyrkia enn her hjemme...

Anonymkode: 00147...460

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

"Vi velger ikke egen skjebne" er noe jeg har hørt. Hvordan VET man at man ikke har en skjebne som er noenlunde forutbestemt? 
Jeg har aldri kjent på mestring.
i tillegg så er jeg lei folks ukreative måte å tenke på. "virkeligheten er sånn", selvfølgelig bare når det er snakk om kjedelige ting. Hvorfor snakker de ikke om virkeligheten når det er noe som er gøy? 
 

Anonymkode: 00147...460

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Jeg har satset for høyt. Hvordan akseptere at klassen forfølger? Jeg synes jeg fortjener kreft og hele pakka. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke naturen utrydder meg! For jeg klarer jo ikke noe særlig! 

Anonymkode: 00147...460

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Får jo aldri sove :( klokken er på ring 10 i dag. Men jeg er så full av selvhat at jeg ikke får det til. Ikke har jeg interesse som vil gi seriøs jobb, ikke får jeg tilbake jobb ig ikke ikke klarer jeg det jeg vil. 
Hele livet går rett og slett forbi. Jeg lurer på hva det er med meg liksom. Og den forbaskede alderen som kommer! Snart må jeg begynne å tenke på om jeg bør ha barn eller ikke. Jeg vil ikke pr i dag for jeg føler meg mega misslykket. Hadde jeg vært en hund ville de ikke avlet videre på meg pga dårlige gener . Men slik er det ikke i menneskeverden. 

 

Og jeg føler ikke tiden har gått siden jeg var 23. Men jeg er faen meg snart 30!! Snart gamnel kjærring liksom. Føler ikke det er igjen tid å ha det gøy på. Og slik som jeg er får jeg neppe noe særlig råd med første. 
 

Skikkelig talentløs dame. Prodtutusjon kunne nok kledd meg.... men det er ikke lov engang. Men slik søppel som jeg er så.... klarer virkelig ikke å like noe jeg er!! Grunnfølelse som barn stemte jo. Jo høyere jeg har siktet, jo hardere har jeg falt. Og jeg har virkelig klart under snittet altså. 

Anonymkode: 00147...460

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Hvem er jeg egentlig? Jeg har ingen karriere en gang. Selv om jeg er på god vei eller var, så går det skeis. Og jeg vet ikke hva som skyldes diagnosen og skjebnen og tilfeldigheten. 
nå søker jeg jobber, men er ikke motivert. Dette her er karrieren min liksom. Tar flere steg tilbake fordi jeg ikke klarer det som er helt forventet. Jeg skulle egentlig ikke vært her i det hele tatt. 

Anonymkode: 00147...460

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvem er jeg egentlig? Jeg har ingen karriere en gang. Selv om jeg er på god vei eller var, så går det skeis. Og jeg vet ikke hva som skyldes diagnosen og skjebnen og tilfeldigheten. 
nå søker jeg jobber, men er ikke motivert. Dette her er karrieren min liksom. Tar flere steg tilbake fordi jeg ikke klarer det som er helt forventet. Jeg skulle egentlig ikke vært her i det hele tatt. 

Anonymkode: 00147...460

Du høres virkelig deprimert ut. Prøv å tenke på de gode sidene ved deg selv. Og at du kanskje ikke lyktes i en jobb, men du er da ikke helt mislykket allikevel. Og du kan ta dine egne valg over hvor du vil bo og reise. Kanskje du føler deg bedre når du har fått en jobb.

Anonymkode: ca766...b72

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du høres virkelig deprimert ut. Prøv å tenke på de gode sidene ved deg selv. Og at du kanskje ikke lyktes i en jobb, men du er da ikke helt mislykket allikevel. Og du kan ta dine egne valg over hvor du vil bo og reise. Kanskje du føler deg bedre når du har fått en jobb.

Anonymkode: ca766...b72

Det beste vi kan gjøre for hi er nok å ikke gi henne respons mer. Jeg tror ikke at vi hjelper henne her inne, så det beste er nok å la tråden dø ut. Hun har profesjonelle som er der for henne, her blir bare vondt verre, virker det som. 

Anonymkode: 8ef5d...fc3

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Dette her er som å lese om meg altså!! Prikk likt! 

https://www.hjelptilhjelp.no/Autisme-og-Aspergers-syndrom/hvordan-er-jenter-med-aspergers-syndrom-2

Det er bare det at jeg vet jeg mest sannsynlig aldri blir normal. Det jeg trodde på siden jeg merket at det var "noe" var at jeg en dag blir som jeg vil, men så handler det kanskje heller om at man akspeterer seg for den man er , men fortsatt har samme arbeidssituasjon, venner/nettverk (om det er noen) osv :( utrolig kjedelig altså!! 

 

Anonymkode: 00147...460

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Nå har jeg flyttet inn i leiligheten jeg skal få låne eller rommet da. Bare for å slippe å gå på mamma 24/7 og det blir kortere vei for meg på jobbintervjuer. 
Jeg er ikke glad likevel. Jeg føler meg dønn misslykket. Jeg kjenner nå på at jeg ikke hører til. 
Familien min er jeg forskjellig fra. De alle bor i samme bygd. Selv om jeg trives med dem, vil ikke jeg ha et slik liv som det de har.
De bor for avsides. Men så når jeg kommer til byen, hører jeg ikke til der heller. Jeg føler jeg leter etter noe nytt alle steder. Jeg tenker jo av og til på han tyrkeren. Jeg var på flyplassen i dag og da tenkte jeg at veien er kort. Men jeg hører jo i realiteten ikke til hos han. Jeg føler et veldig stikk, når jeg ser har sammen med familien sin. Han tilbringer tid med dem, de bor alle i byen deres. Jeg bare prøver å sette meg inn i følelsen av det. Å høre til på et slik sted, ha hele nettverket der. Trenger ikke å strebe etter å finne nye slik som jeg har måttet hele livet. Jeg er altså fra ei liten liten bygd, ikke noe å trakte etter. Men så vanskelig det er å komme inn på folk i Norge! Heldigvis fikk jeg muligheten til å reise i utlandet en del og folk er så enormt mye mer lette å komme i kontakt med. De kan jo også holde kontakt på nett, og i tilelgg tok de initiativ til å finne på ting. INITIATIV. Det er bortglemt her i landet. Det går mest i unnskyldninger for å ikke finne på noe her. 

Det er så mye som føles urealistisk i og med at jeg ikke har noen faste folk, jeg ar ikke jobb for øyeblikket. Og jeg føler meg veldig feig nå fordi jeg ikke søker på jobbene jeg ikke vil ha. Jobbene som jeg hadde før, som gjorde meg deprimert. Det ene er oppvaskarbeider.... Det føler jeg meg rett og slett for gammel til å ha som fulltidsjobb, og det vil føles som en jævla nedtur. Den jeg hadde var det stort sett svært unge mennesker som hadde. 
Gjett om jeg følte meg temmelig dum der jeg stod blandt studentene som hadde jobb ved siden av, og dette var min hovedkarriere liksom.
Jeg er også livredd for å havne med kollegaer jeg ikke liker. Men jeg søker. 
 

Anonymkode: 00147...460

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Aspergers/autisme er ikke problemet ditt.

Mentalt/psykisk sliter du. Kanskje du har en personlighetsforstyrrelse. Anbefaler psykolog og ønsker lykke til

Anonymkode: 658f9...335

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
51 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Aspergers/autisme er ikke problemet ditt.

Mentalt/psykisk sliter du. Kanskje du har en personlighetsforstyrrelse. Anbefaler psykolog og ønsker lykke til

Anonymkode: 658f9...335

psykologen utredet meg. Asperger. Han mener jeg har en enkel utgave siden jeg tidligere i livet har klart meg så bra. jeg har skaffet jobber selv, har aldri vært på nav.
 

Anonymkode: 00147...460

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...