Jump to content
Anonym bruker

Hvordan klare å se en fremtid med den jævla Aspergers diagnosen?

Recommended Posts

Anonym bruker

ALT er jo feil ved meg! jeg passer ikke til noen ting!! Finnes ikke engang en eneste oppølftende artikkel om det. Folk som lever i forhold med oss orker til slutt ikke mer, men nå er ikke jeg den som ikke ser partner da. Jeg er mer bekymret for hvor lavstatus det er. 
Hvem gidder hun på nav som ikke har ambisjoner? Jeg er ikke på nav altså, ikke er det et mål heller, men blir nok uføre likevel. Jeg kommer på 6 av 10 jobbintervjuer når jeg har søkt de siste mnd. Så det må være noe med meg når de ser meg. 
Det er andre jobber jeg kan søke, som f.eks klesbutikker, men jeg hater å den typer kvinner som jobber der. Ikke alt og alle, men jeg har dessverre lett for å bli mislikt av andre kvinner, særlig de verste pyntedukkene. jeg aner ikke hvorfor, jeg sier ikke noe stygt. jeg er bare ikke med på sladderet de driver med, og det er nok til at man blir mislikt. Jeg har større problemer med å omgås kvinner enn menn, men jeg vil ikke føle meg som en mann resten av livet heller. 
Jeg får direkte angst når jeg leser stillingsannonser. jeg skal søke på noen til, men det begynner å føles "nedverdignede" da det jobber så mange unge der. Folk som jobber ved siden av studiene eller andre ting. 
Jeg går med en blanding av å ikke føle jeg får utfordringer nok, til å få anfall av diverse jobber. 
Jeg har begynt å tenke på å hoppe foran et tog, for det er jo ingen som trenger meg sånn egentlig. Jeg finner ikke tilhørighet noe sted. Jeg liker ikke bakgrunnen min, men så blir man heller liksom ikke helt kjent med folk dit man drar. mange har allerede sine egne, noen flytter og drikkepresset er i tillegg enormt da alkohol ofte blandes inn i sosiale settinger. :( Jeg har vært til behandling før og føles som jeg kjedet meg til døde. så begynner jeg å leve livet igjen, men den jævla aspergersen gjør bare kommer etter og minner om at den eksisterer! 


Takk for meg, har samtaletime i morgen.

Anonymkode: 00147...460

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Jentesen

Huff jeg har full forståelse for at det er en slitsom situasjon for deg! Samfunnet har utrolig liten forståelse for alt som er «rart» og annerledes. Har du prøvd å fortelle at du har Asperger syndrom til intervjuerne? Det kan være at åpenhet kan hjelpe litt. Og hva med å ta utdannelse, hvis du ikke allerede har gjort det da? 
 

klem fra en som har et barn med Asperger syndrom! 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Jeg ville tatt en prat med nav. Det finnes så mange karriere veiledere som nav kan sette deg i kontakt med. Gi det en sjanse. Du har bare ikke funnet det rette for deg ennå. Og sånn er det for mange mennesker.

Anonymkode: 6bb01...d75

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Postmannen her har asberger, han smiler og sier hei til alle, men er ingen "smalltalker". Det passer greit i yrket hans.

Jeg kjenner noen i familien hans og han har visst et greit liv, familie og noen få venner, ingen partner, men full jobb.

Det er dessverre sånn at ikke alle kan få alt, og alle som har div diagnoser har ikke noe annet valg enn å akseptere at sånn er livet. Man får ikke tatt vekk disse diagnosene...

Har en svigerinne som er bipolar, hun har prøvd i alle år å være i jobb, div medisiner, samtaler osv og det skjærer seg igjen og igjen. Til slutt ble hun 100% ufør. Da begynte hun å "jobbe" for Mental helse, og har etterhvert fått lederansvar der, og stortrives. Der er det forståelse for hennes "nedeperioder" og hun har vannvittig med energi og pågangsmot i "oppeperiodene" som er verdt det. Hun gjør en fantastisk innsats der.

 

Anonymkode: cd662...81c

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Det finnes bedrofter som amsetter bare, eller så godt som bare, folk med asberger. Kanskje du bør prøve noe sånt eller en vernet bedrift hvor det er flere som sliter?

Anonymkode: 716e7...3ee

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
24 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det finnes bedrofter som amsetter bare, eller så godt som bare, folk med asberger. Kanskje du bør prøve noe sånt eller en vernet bedrift hvor det er flere som sliter?

Anonymkode: 716e7...3ee

Så diskriminerende.

Anonymkode: 0983d...8c7

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Anonym bruker
1 time siden, Anonym bruker skrev:

Postmannen her har asberger, han smiler og sier hei til alle, men er ingen "smalltalker". Det passer greit i yrket hans.

Jeg kjenner noen i familien hans og han har visst et greit liv, familie og noen få venner, ingen partner, men full jobb.

Det er dessverre sånn at ikke alle kan få alt, og alle som har div diagnoser har ikke noe annet valg enn å akseptere at sånn er livet. Man får ikke tatt vekk disse diagnosene...

Har en svigerinne som er bipolar, hun har prøvd i alle år å være i jobb, div medisiner, samtaler osv og det skjærer seg igjen og igjen. Til slutt ble hun 100% ufør. Da begynte hun å "jobbe" for Mental helse, og har etterhvert fått lederansvar der, og stortrives. Der er det forståelse for hennes "nedeperioder" og hun har vannvittig med energi og pågangsmot i "oppeperiodene" som er verdt det. Hun gjør en fantastisk innsats der.

 

Anonymkode: cd662...81c

Men jeg mister det som er verdt noe for meg pga drittdiagnosen!!! Det er nederlag på nederlag!! Og pratet om at diagnosen er en styrke, det er jeg så lei!! Den er en usynlig ting som tar alt jeg er glad for bort. Så blir det at man må ta til takke med det som faktisk går. Dette er jo en sykdom/hjerneskade? Må være? 

Det er et liv i fengsel! Folk glemmer meg! Men lever videre ig gjør karrieren sin. Jeg er ner den som gjemmer meg fordi jeg ikke vil ha spørsmål om hva jeg gjør. Jeg får avslag etter avslag når jeg søker jobb. Jeg har visst fra jeg var i barndommen at jeg ikke er bra nok. Og det er på grunn av den jævla Aspergersen! Så hvordan innse at man ikke kan noe, og bare må ta til takke med alt man kan få? Og det er ikke engang på grunn av noe fysisk hemming, men at hjernen er på feil kanaler! 

Føler meg også veldig talentløs. Om man fant en hemmelig måte å tjene penger på hadde livet vært intresssant, men jeg er såpass talentløs at jeg kanskje må på nav og bli satt i vanlig lavtlønnsjobb. 

Anonymkode: 00147...460

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Det høres egentlig ut som du er deprimert, på toppen av aspergers-diagnosen. Det du skriver tyder på en del negative tankemønstre. Du har all min sympati, det må være veldig vanskelig å være deg. Hvis du tror det stemmer at du er deprimert, kanskje du kan få hjelp med den biten? 

Anonymkode: 72ff3...095

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det finnes bedrofter som amsetter bare, eller så godt som bare, folk med asberger. Kanskje du bør prøve noe sånt eller en vernet bedrift hvor det er flere som sliter?

Anonymkode: 716e7...3ee

Hei! Her er vi som sliter. Verste er at typisk mennesker som sliter blir ikke noen potensiell partner eller noen ting. 

Anonymkode: 00147...460

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det høres egentlig ut som du er deprimert, på toppen av aspergers-diagnosen. Det du skriver tyder på en del negative tankemønstre. Du har all min sympati, det må være veldig vanskelig å være deg. Hvis du tror det stemmer at du er deprimert, kanskje du kan få hjelp med den biten? 

Anonymkode: 72ff3...095

Men hvordan blir man glad når alt må tas til takke med? Jeg mestrer ikke det mange andre mestrer. Jeg blir glemt av nye bekjente. Så fremtidige jobb blir mest sannsynlig noe jeg tar til takke med, menn blir noe jeg tar til takke med (forelsker meg dessverre bare i menn med mange venner og ok jobber) må ikke være rike og sånn, men menn som ligner meg finner jeg ikke noe bra ved, de gjør meg ikke glad. 

Jeg liker jo noen litt, men jeg kan si med 100% at han lett dumper meg eller er utro med ei som har gjort mer karriere og er yngre. 

 

Anonymkode: 00147...460

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men hvordan blir man glad når alt må tas til takke med? Jeg mestrer ikke det mange andre mestrer. Jeg blir glemt av nye bekjente. Så fremtidige jobb blir mest sannsynlig noe jeg tar til takke med, menn blir noe jeg tar til takke med (forelsker meg dessverre bare i menn med mange venner og ok jobber) må ikke være rike og sånn, men menn som ligner meg finner jeg ikke noe bra ved, de gjør meg ikke glad. 

Jeg liker jo noen litt, men jeg kan si med 100% at han lett dumper meg eller er utro med ei som har gjort mer karriere og er yngre. 

 

Anonymkode: 00147...460

For å få det bedre tror jeg du må inn i en prosess der du aksepterer dine begrensninger og jobber med å føle deg god nok som du er. Det er mange - også med helt andre vansker enn aspergers - som har nytte av terapi. Kanskje det går an å få hjelp til å få det bedre. Jeg tror du må fokusere på din indre prosess, ikke på ytre ting eller hva andre har. 

Anonymkode: 72ff3...095

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
26 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men hvordan blir man glad når alt må tas til takke med? Jeg mestrer ikke det mange andre mestrer. Jeg blir glemt av nye bekjente. Så fremtidige jobb blir mest sannsynlig noe jeg tar til takke med, menn blir noe jeg tar til takke med (forelsker meg dessverre bare i menn med mange venner og ok jobber) må ikke være rike og sånn, men menn som ligner meg finner jeg ikke noe bra ved, de gjør meg ikke glad. 

Jeg liker jo noen litt, men jeg kan si med 100% at han lett dumper meg eller er utro med ei som har gjort mer karriere og er yngre. 

 

Anonymkode: 00147...460

Alle må ta til takke med det de får. Det er veldog få mennesker med perfekt helse, masse penger, drømmejobben og akkurat det livet de ønsker seg mest. Ditt største problem ser ut til å være at du er ekstremt negativ, ikke at du egentlig har så stor grunn til å være negativ.

Anonymkode: 716e7...3ee

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
39 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men hvordan blir man glad når alt må tas til takke med? Jeg mestrer ikke det mange andre mestrer. Jeg blir glemt av nye bekjente. Så fremtidige jobb blir mest sannsynlig noe jeg tar til takke med, menn blir noe jeg tar til takke med (forelsker meg dessverre bare i menn med mange venner og ok jobber) må ikke være rike og sånn, men menn som ligner meg finner jeg ikke noe bra ved, de gjør meg ikke glad. 

Jeg liker jo noen litt, men jeg kan si med 100% at han lett dumper meg eller er utro med ei som har gjort mer karriere og er yngre. 

 

Anonymkode: 00147...460

Hva får deg til å tro at du er den eneste som må ta til takke med?

De fleste mennesker har noe altså, ikke synlig kanskje, men noe er det i alle familier, bak alle vegger osv. Ingen lever et perfekt facebookliv.

Kronisk sykdom kan være så mye, noen sitter i rullestol, noen har hjertefeil, noen har en hoftefeil, noen er psykisk syke. Jeg har selv en datter med bare en arm. Selvfølgelig må hun ta til takke med, hun må leve et liv med en del begrensninger, både i valg av yrke, fritidsaktivteter osv. Det er ganske mange ting man ikke kan gjøre når man mangler en arm, akkurat nå lærer klassen hennes noen grep på ukulele i musikktimene... Hun må ta til takke med å slå litt på et rytmeinstrumet og synge, hun kan aldri spille ukulele. Hun har hele tiden sagt hun vil bli frisør, nå har hun skjønt at det kan hun aldri bli, hun må velge noe annet.

Sånn er livet for veldig veldig mange, man har noen begrensninger og må velge utfra de ressursene man har. Det må du også.

Anonymkode: cd662...81c

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Anonym bruker
49 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hei! Her er vi som sliter. Verste er at typisk mennesker som sliter blir ikke noen potensiell partner eller noen ting. 

Anonymkode: 00147...460

Hva har du selv å by en partner, da? Ville DU ha valgt en som deg til kjæreste?

47 minutter siden, Anonym bruker skrev:

menn blir noe jeg tar til takke med (forelsker meg dessverre bare i menn med mange venner og ok jobber) må ikke være rike og sånn, men menn som ligner meg finner jeg ikke noe bra ved, de gjør meg ikke glad.  

Jeg liker jo noen litt, men jeg kan si med 100% at han lett dumper meg eller er utro med ei som har gjort mer karriere og er yngre. 

 

Anonymkode: 00147...460

De du selv syns du ligner "gjør deg ikke glad" - hvem gjør DU glad? Du utstråler ikke akkurat moro!

Anonymkode: d42d3...818

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Jeg tror virkelig ikke det er Aspergeren som er problemet ditt, ut over at den nok bidrar til at du sitter fast i hangups. Du fremstår noe deprimert og med forvridd virkelighetsforståelse.

Nei, ingen kommer til å komme og tildele deg en høytlønnet og fantastisk jobb, en perfekt partner og venner som underholder deg hele tiden. Du må - i likhet med alle andre - bidra med noe for å få en tilværelse du kan trives med. Det kommer ikke til å skje så lenge du koser deg så intenst med misnøye som du åpenbart gjør, skylder på verden og diagnoser for hva du ikke har og generelt fremstår med en forventning om at lykken skal ramle deg i fanget.

Få hjelp fra behandleren din til å innse hva du selv kan bidra med. Det er ingen andre som kommer til å fikse ditt liv, og en Asperger-diagnose behøver ikke bety evig ulykke. Å møte verden med sutring fra ende til annen, derimot, kan fort gjøre det.

Anonymkode: e763a...d25

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Føler meg også veldig talentløs. Om man fant en hemmelig måte å tjene penger på hadde livet vært intresssant, men jeg er såpass talentløs at jeg kanskje må på nav og bli satt i vanlig lavtlønnsjobb. 

Anonymkode: 00147...460

Og det er verre for deg enn for andre å ha en lavtlønnsjobb fordi? Du er jo stormannsgærn på toppen av alt annet. Hvor mye utdanning har du? Hvilke kvalifikasjoner? Hvilken jobberfaring? Egentlig ingenting, sier du? Men du bare fortjener å ha en dødsinteressant jobb og tjene masssse penger? Ja, nettopp.

Anonymkode: b9814...5ab

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Du er jo forumets egen sutrekopp. Bedre å sitte her inne og sutre enn å gjøre grep i eget liv?

Når det gjelder jobb; Hvilke høytlønnede jobber tenker du at du er kvalifisert til da? Har du høy utdannelse? Har du enestående og høyt etterspurt kompetanse? 

Når det gjelder privatliv; Hvem vil ha en negativ sutrekopp? Du sier selv slik som deg selv er uinteressante for deg - hvorfor skulle andre da være interessert i deg (både de som er lik deg og de som ikke er det)? 

Du er ikke diagnosen din med mindre du velger det selv. Og det ser det jo ut til gjør.

Anonymkode: 3f3a5...0f1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
5 timer siden, Anonym bruker skrev:

For å få det bedre tror jeg du må inn i en prosess der du aksepterer dine begrensninger og jobber med å føle deg god nok som du er. Det er mange - også med helt andre vansker enn aspergers - som har nytte av terapi. Kanskje det går an å få hjelp til å få det bedre. Jeg tror du må fokusere på din indre prosess, ikke på ytre ting eller hva andre har. 

Anonymkode: 72ff3...095

men i mine øyne blir det som å gå inn i en boble og lyve for seg selv. Jeg mine begrensninger er usynlige. En person som ikke kan gå har en begrensning som alle ser. Jeg er mer slik at jeg når opp, men så er det noe "off" med meg som gjør at folk kan trekke seg unna. 

Anonymkode: 00147...460

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Alle må ta til takke med det de får. Det er veldog få mennesker med perfekt helse, masse penger, drømmejobben og akkurat det livet de ønsker seg mest. Ditt største problem ser ut til å være at du er ekstremt negativ, ikke at du egentlig har så stor grunn til å være negativ.

Anonymkode: 716e7...3ee

Det at det er få mennesker med perfekt ditt og datt viser bare hvor misslykket vi er som art. 
Nei, jeg tar ikke til takke med det jeg får. Skal jeg ta en mann jeg ikke liker bare fordi det er han som kommer ? 

Anonymkode: 00147...460

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hva er det egentlig som gjør at du syns du fortjener høytlønnsjobb,da…? Har du så lang utdannelse eller så spesifikke ferdigheter at du burde vært meget ettertraktet? 

Hvis ikke: SKAFF DEG DEM. Eller slutt å klage. Du er et gnagsår her på DIB, jeg makter ikke engang forestille meg hva du er ute i det virkelige liv. Ingen orker å høre på sutring i år etter år.

Anonymkode: d42d3...818

Det er litt dette jeg tenker. De som sliter havner ofte i lavtlønnsyrker fordi .de er kjedelige, har for mange utfordringer slik at det krever mye av folk å måtte evt. ansette dem, generelt lavstatusmennesker. De eier jo ikke engang makt. Man har da ikke råd til å ta seg mye fri, betale for de beste varene osv. 

Anonymkode: 00147...460

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det at det er få mennesker med perfekt ditt og datt viser bare hvor misslykket vi er som art. 
Nei, jeg tar ikke til takke med det jeg får. Skal jeg ta en mann jeg ikke liker bare fordi det er han som kommer ? 

Anonymkode: 00147...460

Så lenge du ikke er villig til å gjøre det du VET du må gjøre noe med for å få det bedre, da får du bare fortsette å ha det som du har det...

ALLE mennesker må gjøre det beste ut av sin situasjon om de vil få det best mulig og bedre.

Du er ikke den eneste som har usynlige problemer. Jeg kunne fortalt deg litt av hvert om det å ha det som burde fått deg til å anse deg som heldig som faktisk har masse muligheter om du er villig til å bruke dem og gjøre det som skal til. Men du, du bare sutrer og fortsetter å ta ansvar for eget liv og later som om du er bedre enn andre og er prinsesse-vil-ikke.

Endringen til et bedre liv ligger i deg selv, og du har alle muligheter til å få det bra tross A-diagnosen din. Men når du ikke vil, så vil du ikke. Når du ikke er villlig til å gjøre det som skal til for å få det bra, da velger du å heller ha det elendig.

SLUTT Å SYT og begynn å bli ærlig med behandlerne dine! Vær villig til å gjøre det du må for å få det bedre. Eller om du ikke er villig til å gjøre det - hold kjeft, aksepter at det er noe du selv velger når du ikke vil gjøre det du må, og slutt å syte.

 

 

Anonymkode: f20f6...a0e

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
45 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det at det er få mennesker med perfekt ditt og datt viser bare hvor misslykket vi er som art. 
Nei, jeg tar ikke til takke med det jeg får. Skal jeg ta en mann jeg ikke liker bare fordi det er han som kommer ? 

Anonymkode: 00147...460

Du må snu den negative tankegangen der. Er det noen som har bestemt hva du må ta til takke med eller er det du selv? Hvordan vet du 100 prosent sikkert at en du liker kommer til å dumpe deg, er du synsk? Og grunnen til at du ikke hører fra bekjente kan jo være at de ikke har hørt noe fra deg? Selvfølgelig gratulerer ikke tyrkeren på bursdagen din når du ikke har sendt ham en melding på veldig lenge, det kan du ikke forvente. Du må også holde kontakten.

Anonymkode: ca766...b72

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
41 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så lenge du ikke er villig til å gjøre det du VET du må gjøre noe med for å få det bedre, da får du bare fortsette å ha det som du har det...

ALLE mennesker må gjøre det beste ut av sin situasjon om de vil få det best mulig og bedre.

Du er ikke den eneste som har usynlige problemer. Jeg kunne fortalt deg litt av hvert om det å ha det som burde fått deg til å anse deg som heldig som faktisk har masse muligheter om du er villig til å bruke dem og gjøre det som skal til. Men du, du bare sutrer og fortsetter å ta ansvar for eget liv og later som om du er bedre enn andre og er prinsesse-vil-ikke.

Endringen til et bedre liv ligger i deg selv, og du har alle muligheter til å få det bra tross A-diagnosen din. Men når du ikke vil, så vil du ikke. Når du ikke er villlig til å gjøre det som skal til for å få det bra, da velger du å heller ha det elendig.

SLUTT Å SYT og begynn å bli ærlig med behandlerne dine! Vær villig til å gjøre det du må for å få det bedre. Eller om du ikke er villig til å gjøre det - hold kjeft, aksepter at det er noe du selv velger når du ikke vil gjøre det du må, og slutt å syte.

 

 

Anonymkode: f20f6...a0e

Men når vet jeg om jeg skal satse på andre ting enn hva jeg har gjort? Å satse på noe jeg bare synes er kjedelig og deprimerende fordi aspergersen står i veien. jeg mener at hvis den skal hindre meg så er jeg for svak til å ha livets rett. hvorfor kunne ikke "feilen" ha vært at jeg var ekstremt bra sosialt tilrettelagt da?
 

Anonymkode: 00147...460

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
15 timer siden, Anonym bruker skrev:

ALT er jo feil ved meg! jeg passer ikke til noen ting!! Finnes ikke engang en eneste oppølftende artikkel om det. Folk som lever i forhold med oss orker til slutt ikke mer, men nå er ikke jeg den som ikke ser partner da. Jeg er mer bekymret for hvor lavstatus det er. 
Hvem gidder hun på nav som ikke har ambisjoner? Jeg er ikke på nav altså, ikke er det et mål heller, men blir nok uføre likevel. Jeg kommer på 6 av 10 jobbintervjuer når jeg har søkt de siste mnd. Så det må være noe med meg når de ser meg. 
Det er andre jobber jeg kan søke, som f.eks klesbutikker, men jeg hater å den typer kvinner som jobber der. Ikke alt og alle, men jeg har dessverre lett for å bli mislikt av andre kvinner, særlig de verste pyntedukkene. jeg aner ikke hvorfor, jeg sier ikke noe stygt. jeg er bare ikke med på sladderet de driver med, og det er nok til at man blir mislikt. Jeg har større problemer med å omgås kvinner enn menn, men jeg vil ikke føle meg som en mann resten av livet heller. 
Jeg får direkte angst når jeg leser stillingsannonser. jeg skal søke på noen til, men det begynner å føles "nedverdignede" da det jobber så mange unge der. Folk som jobber ved siden av studiene eller andre ting. 
Jeg går med en blanding av å ikke føle jeg får utfordringer nok, til å få anfall av diverse jobber. 
Jeg har begynt å tenke på å hoppe foran et tog, for det er jo ingen som trenger meg sånn egentlig. Jeg finner ikke tilhørighet noe sted. Jeg liker ikke bakgrunnen min, men så blir man heller liksom ikke helt kjent med folk dit man drar. mange har allerede sine egne, noen flytter og drikkepresset er i tillegg enormt da alkohol ofte blandes inn i sosiale settinger. :( Jeg har vært til behandling før og føles som jeg kjedet meg til døde. så begynner jeg å leve livet igjen, men den jævla aspergersen gjør bare kommer etter og minner om at den eksisterer! 


Takk for meg, har samtaletime i morgen.

Anonymkode: 00147...460

 

Hva slags utfordringer har du knyttet til diagnosen?

Anonymkode: 55b9e...3c7

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

 

Hva slags utfordringer har du knyttet til diagnosen?

Anonymkode: 55b9e...3c7

Det er faktisk veldig vanskelig for meg å skille hva som skyldes Asperger og hva som skyldes evt. andre ting. Det er jo ADD i tillegg og jeg har ikke fått medisiner. 
Det litt merkelige med meg da, hvis vi tar f.eks arbeidslivet, så har jeg taklet bedre de ekstremt stressede situasjonene enn de stille. Jobbet i service, og når det kom mange mennesker så måtte jeg holde meg i gang konstant og alt gikk så fort. Når det blir stille får jeg for mye tid til å tenke, og ble da super stresset når det plutselig kom kunder, for så å bli stille igjen. 
Men jeg sliter for eksmpel med å vurdere dersom noen sier meg i mot. jeg tenker alltid at det er jeg som har feil.

Jeg har blitt sliten av å omgås mye mennesker på fritiden. For eksempel, kan jeg ikke gå på fest uten å inta alkohol, for det er rett og slett for mye smalltalk og meningsløs oppførsel på en fest. nå er jeg avholds, men før.

Jeg holder ikke kontakten med folk. Fordi jeg alltid er den som tar initiativ, og er redd for å virke masete. sitter ikke med en følelse av at de er lei meg, de bare har mer å fylle dagene sine med. Fulltidsjobb, studier, kjæreste, kjøp av leiligheter, noen får barn osv, og har flere venner de prioriterer. mange holder seg også med de de har vokst opp med. jeg vokste opp et sted jeg ble mobbet, så jeg måtte lete etter nye. men så er det slik at mange av de nye velger sine gamle, eller holder bedre kontakt med andre som er som dem selv. 

Jeg kan ha vansker med å skjønne hvor interessert noen er i kontakt med meg. og om noen har en skjult spydighet i seg.
Jeg tenker ekstremt mye. Jeg er veldig logisk. Jeg må liksom se logikken i noe for å se det meningsfylt. 
 

Anonymkode: 00147...460

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.


Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...