Hvordan skal det gå med mitt barn..?

[Mor di!]

Nå hjelper det ikke Hl at vi her inne sitter å

forteller henne hvor alvorlig situasjonen er, det vet hun nok veldig godt selv. Ei heller er vi fagfolk som kan fortelle om senvirninger. Det viktigste er at hun oppsøker hjelp og tar tak i situasjonen.

 

Hl - lykke til. Du må for all del fortelle hvor alvorlig depresjonen var, og være ærlig å fortelle hvor alvorlig situasjonen var. Ikke skjul noe. Da får hjelpeapparatet nok opplysninger til å hjelpe på best mulig måte.

[Anonym bruker]

 

Har ikke lest hele tråden. Men, blir sjokkert over dere som skriver at, ja, du har gjort en feil, men gjort er gjort.

Jeg vet om et barn som ble utsatt for nøyaktig det samme de første seks levemånedene. Barnet ble flyttet til fosterhjem og det har vært en meget lang prosess for å få dette barnet til å stole på voksne mennesker. Det har vært et stort opplegg rundt barnet. Og barnet har brukt flere år på å klare å knytte seg til fosterforeldrene. Barnet er nå 4 år og de er fortsatt ikke helt i mål, spesielt når det gjelder tillitt.

Dette er så alvorlig at mor MÅ fortelle hva som har skjedd, slik at barnet får tilpasset opplegg rundt seg. Dette barnet trenger profesjonell hjelp, det holder ikke at mor nå har skjerpet seg. Kanskje barnet må bytte miljø for å kunne klare seg best mulig. Det er utrolig hva små barn husker.

 

Anonymous poster hash: 09ae7...434

Vet du hva, det eksempelet ditt forteller jo bare det motsatte av den "lærepengen" du prøver å komme med. Har det falt deg inn at SELVE omsorgsovertakelsen også er med på å bryte ned barnets evne til tilknytning...? Hvis barnets miljø (de voksne rundt det) endrer seg uten at barnet flyttes (som i dette tilfellet; mor endrer atferd) så er jo det mye, mye tryggere og bedre enn å endre hele barnets tilværelse og starte prosessen helt fra scratch igjen. Det blir jo spikeren i kista på det lille som fins av tilknytningsatferd hos barnet.

 

Det har jo foregått en viss tilknytning i HIs hjem likevel, i forbindelse med vanlig stell og mating. Det er de øvrige tingene som mangler mest, bevegelse og utfoldelse i lek. Å skifte klær sjeldent eller å klutvaske sjeldent er ikke forsømmelse med mindre barnets hud blir sår av stive, gjennomgulpede plagg. På min helsestasjon fikk vi beskjed om å bade barnet så sjelden som mulig, og ellers bare klutvaske der det trengtes. Huden på magen, ryggen eller på knærne blir ikke "skitten" på et spedbarn og trenger ikke hyppig vask.

 

Denne tråden er ellers tjukk av synsing og sammenblandinger: "dette er grov barnemishandling" osv - eh, nei, verken i juridisk forstand eller i dagligtalen er det mishandling. Mishandling er vold, slag, klyp og smekk (som MANGE av dere Little Miss Perfect-mammaene bruker for å lære 8-12 mnd gamle barn av med naturlig atferd!)

 

HI har ikke mishandlet sitt barn. Hun har understimulert og til dels forsømt barnet. Men med rett innstilling kan mye av det innhentes. Barnet er lite og har stor responsevne.

 

Og når folk får seg til å skrive "du trenger fortsatt mye terapi" så vet de null og niks om svangerskapsdepresjoner. Det er ikke det samme som depresjoner generelt.

Mishandling er å utsette barnet for fysisk og psykisk vold.

Noe hi her gjør.

 

Anonymous poster hash: 56194...eeb

[Mamma_til_2]

Nå har ikke jeg vært borti depresjoner og jeg syns det er flott at hi nå får hjelp, men jeg reagerer på måten hun sier at hun tok barnet ut av rommet og lekte perfekt familie ved besøk av familie ol. noe skurrer i historien,

 

Fikk noen stygge ekle bilder av grusomme historier i hodet mitt og håper jeg tar helt feil!

 

Håper dette ender bra.

[Leirha]

Dette er jo forferdelig, både for barnet ditt og deg selv.
Så bra  at du er på vei utav det, men det virker ikke som om du er helt utav det enda.
Det beste hadde gjerne vært å snakket med helsesøster om situasjonen, du trenger ikke gå i detalj, slik at de kan gi best mulig oppfølging.
Det er viktig for barnets del, og din sin del også.
Men jeg ville også snakket med legen om en eventuell henvisning til psykolog, det er godt mulig du har en depresjon som trenger behandling, uten at jeg er en ekspert på området, men det høres ikke bra ut.
Selv om det virker bedre nå, så virker det ikke helt som det skal.

Du burde snakke med noen.

[Anonym bruker]

 

Jeg har tenkt på denne saken i natt, det gjør vondt å tenke på :-(

Skulle ønske jeg aldri hadde lest det.

 

Anonymous poster hash: 2d6f9...7d7

Og når det gjelder naken biltyv og anonym, HOLD KJEFT! Tenk å begynne å krangle i en slik tråd. Like galne begge to.

 

Anonymous poster hash: 2d6f9...7d7

hvis du hadde sett litt tydelige etter så hadde du sett vi er ferdig å diskutere for lengst! Er det noen som er gal her så er det HI!

 

Anonymous poster hash: 08346...6fb

[Anonym bruker]

 

Har ikke lest hele tråden. Men, blir sjokkert over dere som skriver at, ja, du har gjort en feil, men gjort er gjort.

Jeg vet om et barn som ble utsatt for nøyaktig det samme de første seks levemånedene. Barnet ble flyttet til fosterhjem og det har vært en meget lang prosess for å få dette barnet til å stole på voksne mennesker. Det har vært et stort opplegg rundt barnet. Og barnet har brukt flere år på å klare å knytte seg til fosterforeldrene. Barnet er nå 4 år og de er fortsatt ikke helt i mål, spesielt når det gjelder tillitt.

Dette er så alvorlig at mor MÅ fortelle hva som har skjedd, slik at barnet får tilpasset opplegg rundt seg. Dette barnet trenger profesjonell hjelp, det holder ikke at mor nå har skjerpet seg. Kanskje barnet må bytte miljø for å kunne klare seg best mulig. Det er utrolig hva små barn husker.Anonymous poster hash: 09ae7...434

Vet du hva, det eksempelet ditt forteller jo bare det motsatte av den "lærepengen" du prøver å komme med. Har det falt deg inn at SELVE omsorgsovertakelsen også er med på å bryte ned barnets evne til tilknytning...? Hvis barnets miljø (de voksne rundt det) endrer seg uten at barnet flyttes (som i dette tilfellet; mor endrer atferd) så er jo det mye, mye tryggere og bedre enn å endre hele barnets tilværelse og starte prosessen helt fra scratch igjen. Det blir jo spikeren i kista på det lille som fins av tilknytningsatferd hos barnet.

Det har jo foregått en viss tilknytning i HIs hjem likevel, i forbindelse med vanlig stell og mating. Det er de øvrige tingene som mangler mest, bevegelse og utfoldelse i lek. Å skifte klær sjeldent eller å klutvaske sjeldent er ikke forsømmelse med mindre barnets hud blir sår av stive, gjennomgulpede plagg. På min helsestasjon fikk vi beskjed om å bade barnet så sjelden som mulig, og ellers bare klutvaske der det trengtes. Huden på magen, ryggen eller på knærne blir ikke "skitten" på et spedbarn og trenger ikke hyppig vask.

Denne tråden er ellers tjukk av synsing og sammenblandinger: "dette er grov barnemishandling" osv - eh, nei, verken i juridisk forstand eller i dagligtalen er det mishandling. Mishandling er vold, slag, klyp og smekk (som MANGE av dere Little Miss Perfect-mammaene bruker for å lære 8-12 mnd gamle barn av med naturlig atferd!)

HI har ikke mishandlet sitt barn. Hun har understimulert og til dels forsømt barnet. Men med rett innstilling kan mye av det innhentes. Barnet er lite og har stor responsevne.

Og når folk får seg til å skrive "du trenger fortsatt mye terapi" så vet de null og niks om svangerskapsdepresjoner. Det er ikke det samme som depresjoner generelt.

Så du mener at det bare er fysisk vold som er mishandling? Dette er psykisk mishandling på det groveste. Det er jo tydelig med tanke på at barnet ligger etter på alle områder. Dette barnet trenger profesjonell hjelp, det er det ingen tvil om. Det er heller ingen tvil om at dette barnet har gjennomgått grov omsorgssvikt. Det er heller ikke opp til mor å bestemme hvor barnet har det best. Det er det profesjonelle/barnevern som må avgjøre. Dette barnet må ha hjelp.

 

Anonymous poster hash: 09ae7...434

[Anonym bruker]

 

 

Har ikke lest hele tråden. Men, blir sjokkert over dere som skriver at, ja, du har gjort en feil, men gjort er gjort.

Jeg vet om et barn som ble utsatt for nøyaktig det samme de første seks levemånedene. Barnet ble flyttet til fosterhjem og det har vært en meget lang prosess for å få dette barnet til å stole på voksne mennesker. Det har vært et stort opplegg rundt barnet. Og barnet har brukt flere år på å klare å knytte seg til fosterforeldrene. Barnet er nå 4 år og de er fortsatt ikke helt i mål, spesielt når det gjelder tillitt.

Dette er så alvorlig at mor MÅ fortelle hva som har skjedd, slik at barnet får tilpasset opplegg rundt seg. Dette barnet trenger profesjonell hjelp, det holder ikke at mor nå har skjerpet seg. Kanskje barnet må bytte miljø for å kunne klare seg best mulig. Det er utrolig hva små barn husker.Anonymous poster hash: 09ae7...434

Vet du hva, det eksempelet ditt forteller jo bare det motsatte av den "lærepengen" du prøver å komme med. Har det falt deg inn at SELVE omsorgsovertakelsen også er med på å bryte ned barnets evne til tilknytning...? Hvis barnets miljø (de voksne rundt det) endrer seg uten at barnet flyttes (som i dette tilfellet; mor endrer atferd) så er jo det mye, mye tryggere og bedre enn å endre hele barnets tilværelse og starte prosessen helt fra scratch igjen. Det blir jo spikeren i kista på det lille som fins av tilknytningsatferd hos barnet.

Det har jo foregått en viss tilknytning i HIs hjem likevel, i forbindelse med vanlig stell og mating. Det er de øvrige tingene som mangler mest, bevegelse og utfoldelse i lek. Å skifte klær sjeldent eller å klutvaske sjeldent er ikke forsømmelse med mindre barnets hud blir sår av stive, gjennomgulpede plagg. På min helsestasjon fikk vi beskjed om å bade barnet så sjelden som mulig, og ellers bare klutvaske der det trengtes. Huden på magen, ryggen eller på knærne blir ikke "skitten" på et spedbarn og trenger ikke hyppig vask.

Denne tråden er ellers tjukk av synsing og sammenblandinger: "dette er grov barnemishandling" osv - eh, nei, verken i juridisk forstand eller i dagligtalen er det mishandling. Mishandling er vold, slag, klyp og smekk (som MANGE av dere Little Miss Perfect-mammaene bruker for å lære 8-12 mnd gamle barn av med naturlig atferd!)

HI har ikke mishandlet sitt barn. Hun har understimulert og til dels forsømt barnet. Men med rett innstilling kan mye av det innhentes. Barnet er lite og har stor responsevne.

Og når folk får seg til å skrive "du trenger fortsatt mye terapi" så vet de null og niks om svangerskapsdepresjoner. Det er ikke det samme som depresjoner generelt.

Så du mener at det bare er fysisk vold som er mishandling? Dette er psykisk mishandling på det groveste. Det er jo tydelig med tanke på at barnet ligger etter på alle områder. Dette barnet trenger profesjonell hjelp, det er det ingen tvil om. Det er heller ingen tvil om at dette barnet har gjennomgått grov omsorgssvikt. Det er heller ikke opp til mor å bestemme hvor barnet har det best. Det er det profesjonelle/barnevern som må avgjøre. Dette barnet må ha hjelp.Anonymous poster hash: 09ae7...434

Og det verste er ikke at hun sjeldent vasket og badet babyen og sjeldent byttet klær. Det verste er mangelen på fysisk kontakt. Mangel på fysisk kontakt og omsorg kan skade et barn for livet og være mer alvorlig enn fysisk mishandling.

 

Anonymous poster hash: 09ae7...434

[Anonym bruker]

Gjort er gjort??

Interessert i å vite hvor stor omsorgssviktede må være før denne frasen ikke gjelder?

Gjelder det også fysisk omsorgssvikt?

Sjokkert over uttalelsene til folk her.

 

La oss håpe det ikke sitter andre med samme problem. Da er det fort gjort å tro at det de gjør er helt greit.

Har fosterbarn i familien og kan love at store skader kan skje på denne måten. Blir kvalm av noen av svarene her- jammen ikke rart at mye ikke meldes og at barna kan fremstå som rettsløse.

 

Flott at ballen er begynt å rulle. Bv kobles nok inn og godt er det!

 

Anonymous poster hash: a0bea...765

Er så enig. Rart at noen beskytter HI, når det er et usyldig barn det har gått ut over.

 

Anonymous poster hash: b25fe...dc4

[Anonym bruker]

Jeg har møtt to barn som startet livet sitt på denne måten. (Ikke samme sak)

Begge to var helt passive og uttrykksløse og lå langt etter i utviklingen. Flere år etter er skadene fortsatt ikke helt reparert. De er distanserte fra sine egne følelser og behov, og evner heller ikke å uttrykke dem. De har begge også store problemer i kommunikasjon med andre. Tolker eller bruker ikke ansiktsuttrykk, mimikk eller kroppsspråk. Alvorlig skjevutvikling. Ingen av dem bor hos sine foreldre.

Anonymous poster hash: b51bb...9d5

[Gjest thricane]

Jeg finner det ganske urovekkende at flere her bare konkluderer med at hun har hatt fødselsdepresjon, gjort er gjort og lykke til videre?!?!

 

Har ikke moderator ansvar her? Dette bør meldes i fra om, vi vet da ingenting om hi kommer til å komme seg ut av dette på egenhånd. For det blir det til hvis hun ikke forteller noen. Og fødselsdepresjon? Ingen lege har satt diagnosen her dere! For alt vi vet kan dette være en av mange nedturer som ligger og venter rundt neste hjørne.

 

Har ingen ønske om å sparke noen som ligger nede, men her går barnets behov foran mor.

Endret 16. september 2014 av thricane

[Anonym bruker]

Jeg finner det ganske urovekkende at flere her bare konkluderer med at hun har hatt fødselsdepresjon, gjort er gjort og lykke til videre?!?!

 

Har ikke moderator ansvar her? Dette bør meldes i fra om, vi vet da ingenting om hi kommer til å komme seg ut av dette på egenhånd. For det blir det til hvis hun ikke forteller noen. Og fødselsdepresjon? Ingen lege har satt diagnosen her dere! For alt vi vet kan dette være en av mange nedturer som ligger og venter rundt neste hjørne.

 

Har ingen ønske om å sparke noen som ligger nede, men her går barnets behov foran mor.

Hi har sakt sannheten til mor og hun skal prate med helsesøster på sitt hjemsted.

 

Første steget ved en depresjon er å se at man faktisk er deprimert og sånn hi har opplevd det er dette ganske alvorlig. Hun innrømmer feil og ber nå om hjelp for seg selv og barnet.

 

Har selv hatt fødselsdepresjon, og hadde ikke mannen min oppdaget det så ville jeg tatt både mitt eget og barnets liv under en psykose.

 

Hvis dere ikke har opplevd alvorlig fødseldeperesjon så burde dere ikke utale dere.

 

Det er en sykdom og du ser virkelig ikke hva som er riktig og galt før du får et lyspunkt.

 

Jeg takker mannen min og fastlegen min for all hjelp. Uten de kunne jeg ikke kommet meg på bena. Det tok to år før jeg kunne begynne å være mor.

 

Absolutt vondt og ingen unnskyldning, men sånn er en depresjon.

 

Lykke til Hi

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 96ea8...f1b

[Gjest thricane]

 

Jeg finner det ganske urovekkende at flere her bare konkluderer med at hun har hatt fødselsdepresjon, gjort er gjort og lykke til videre?!?!

 

Har ikke moderator ansvar her? Dette bør meldes i fra om, vi vet da ingenting om hi kommer til å komme seg ut av dette på egenhånd. For det blir det til hvis hun ikke forteller noen. Og fødselsdepresjon? Ingen lege har satt diagnosen her dere! For alt vi vet kan dette være en av mange nedturer som ligger og venter rundt neste hjørne.

 

Har ingen ønske om å sparke noen som ligger nede, men her går barnets behov foran mor.

Hi har sakt sannheten til mor og hun skal prate med helsesøster på sitt hjemsted.

 

Første steget ved en depresjon er å se at man faktisk er deprimert og sånn hi har opplevd det er dette ganske alvorlig. Hun innrømmer feil og ber nå om hjelp for seg selv og barnet.

 

Har selv hatt fødselsdepresjon, og hadde ikke mannen min oppdaget det så ville jeg tatt både mitt eget og barnets liv under en psykose.

 

Hvis dere ikke har opplevd alvorlig fødseldeperesjon så burde dere ikke utale dere.

 

Det er en sykdom og du ser virkelig ikke hva som er riktig og galt før du får et lyspunkt.

 

Jeg takker mannen min og fastlegen min for all hjelp. Uten de kunne jeg ikke kommet meg på bena. Det tok to år før jeg kunne begynne å være mor.

 

Absolutt vondt og ingen unnskyldning, men sånn er en depresjon.

 

Lykke til Hi

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 96ea8...f1b

Hvordan vet du at hun har en fødselsdepresjon? Det er jo bare noe hun antar selv. Det har aldri vært noen lege inne i bildet her. Nå er det over hundre svar i denne tråden, jeg har ikke lest alle, men ut fra første innlegget her har hun ikke fortalt noen hvordan de første seks mnd var. Hvordan kan noen vite at dette ikke gjentar seg hvis ikke hun har nettverk rundt seg som har ansvar for å følge opp barnet?

[Anonym bruker]

Denne mammaen har hatt en alvorlig fødselsdepresjon som dessverre ikke ble oppdaget. Nå som hun er ute av depresjonen er det lite sannsynlig at hun vil fortsette omsorgssvikten i samme ånd. Man må tenke at dette var en sykdomstilstand som gjorde at hun ble en uskikket mor, men det sier lite om hvordan hun vil bli som mor når hun er frisk.

Det er verre med de barna som har mødre med (kroniske) psykiske problemer og/eller rusproblemer som utøver omsorgssvikt på den ene eller andre måten. 

Anonymous poster hash: 3ffd3...3e4

[Anonym bruker]

 

 

Jeg finner det ganske urovekkende at flere her bare konkluderer med at hun har hatt fødselsdepresjon, gjort er gjort og lykke til videre?!?!

 

Har ikke moderator ansvar her? Dette bør meldes i fra om, vi vet da ingenting om hi kommer til å komme seg ut av dette på egenhånd. For det blir det til hvis hun ikke forteller noen. Og fødselsdepresjon? Ingen lege har satt diagnosen her dere! For alt vi vet kan dette være en av mange nedturer som ligger og venter rundt neste hjørne.

 

Har ingen ønske om å sparke noen som ligger nede, men her går barnets behov foran mor.

Hi har sakt sannheten til mor og hun skal prate med helsesøster på sitt hjemsted.

 

Første steget ved en depresjon er å se at man faktisk er deprimert og sånn hi har opplevd det er dette ganske alvorlig. Hun innrømmer feil og ber nå om hjelp for seg selv og barnet.

 

Har selv hatt fødselsdepresjon, og hadde ikke mannen min oppdaget det så ville jeg tatt både mitt eget og barnets liv under en psykose.

 

Hvis dere ikke har opplevd alvorlig fødseldeperesjon så burde dere ikke utale dere.

 

Det er en sykdom og du ser virkelig ikke hva som er riktig og galt før du får et lyspunkt.

 

Jeg takker mannen min og fastlegen min for all hjelp. Uten de kunne jeg ikke kommet meg på bena. Det tok to år før jeg kunne begynne å være mor.

 

Absolutt vondt og ingen unnskyldning, men sånn er en depresjon.

 

Lykke til Hi

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 96ea8...f1b

Hvordan vet du at hun har en fødselsdepresjon? Det er jo bare noe hun antar selv. Det har aldri vært noen lege inne i bildet her. Nå er det over hundre svar i denne tråden, jeg har ikke lest alle, men ut fra første innlegget her har hun ikke fortalt noen hvordan de første seks mnd var. Hvordan kan noen vite at dette ikke gjentar seg hvis ikke hun har nettverk rundt seg som har ansvar for å følge opp barnet?

Om det er en fødseldepersjon, vanlig depresjon, møtt veggen så er det fortsatt noe psykisk inne i bildet.

 

HI har svart løpet av tråden og bedt om hjelp, men å dømme en som ligger nede syns jeg er umenneskelig.

 

Hun har sin mor og familie som vil passe på og nå som helsesøster er inne i bildet så klart hun vil ha et nettverk.

 

Jeg hadde som skrevet en alvorlig fødselsdepresjon og mannen min tok ansvar. Jeg så ikke hva som var riktig og galt. Alt var svart!

 

Dere som ikke har opplevd dette kan heller ikke utale dere eller dømme. Hi har vist omsorgssvikt pga noe hun ikke kan forklare og noe dere ikke forstår dere på og derfor er det viktig å komme med råd.

 

Ikke rart fødselsdepresjon og andre psykisk sykdom er skambelagt hvis holdningen rundt om i verden er som den her inne.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 96ea8...f1b

[Anonym bruker]

 

 

 

 

oi, dette er jo fryktelig alvorlig barnemishandling!

 

Det kan gå bra med barnet, men dessverre er det slik at barn som får så lite oppmerksomhet og blir så forsømt de første 6 mnd ofte har problemer resten av livet i form av relasjonsbygging og nærhet. Veldig vanlig.

 

Anonymous poster hash: 74e63...8db

Vil gjerne vite hvor du får det fra? Noe link, artikkel .. Hva som helst?

 

 

Anonymous poster hash: 532eb...53b

Dette er vel noe de fleste vet? At tilknyttingen til barn er spesielt viktig de første mnd? Hvis du søker litt selv finner du det. Har gått 5 år på skole også med barn og unge som fag, og dette er noe de fleste fagbøker omtaler mye også. Et barn på under 1 år som blir utsatt for omsorgssvikt på denne måten vil bli mye mer skadet av det enn et barn på 6 år (som eksempel). Endel av babyene vil faktisk aldri kunne bli nomale igjen fordi hjernen deres utvikles mye de første årene og da spesielt mye det første året. Forskere har funnet at babyer som blir utsatt for omsorgssvikt de første mnd ikke utvikler hjernen på samme måte som et barn som ikke blir utsatt for omsorgssvikt. Altså gir du faktisk babyen en hjerneskade som ikke kan rettes opp i. Jo større barnet er jo mer ferdig er hjernen, og dermed vil barnet få flere sosiale skader enn fysiske. Sosiale skader kan lettere "fikses". Du må gjerne bruke tid på å søke opp dette selv, men jeg gidder ikke bruke tid på å bevise noe så enkelt og selvsagt.

 

Anonymous poster hash: 74e63...8db

Du ville ikke å bruke tid på å søke det opp , du skreiv heller like så greit en lang omhandling!

At du skriver at du har studert x-antall år og er som du omtaler deg selv utrolig god på dette.

Hva med barn som bor på barnehjem frem til de blir adoptert? ( for å ta hun over sitt eksempel) de blir ofte forsømt ,

Så kommer noen omsorgsfulle , snille og gode foreldre . Da er denne ungen skadet resten av livet? Stakkars alle de som blir adoptert , de er i følge deg nå med en hjerneskade !

Tror nok du nå må revurdere hvor god du er på barns psykiske helse! For dette var bare smålig , og patetisk.

 

Anonymous poster hash: 532eb...53b

Nå er det velkjent at adoptivbarn som har tilbragt første delen av livet på institusjon oftere sliter med tilknytningsproblemer, psykiske lidelser og har forhøyet selvmordsrisiko.

De første månedene er svært viktige. Nærhet og kos påvirker hjernen fysiologisk og fravær av dette kan gi hjerneskader.

 

Anonymous poster hash: 90f51...540

[Gjest thricane]

 

 

 

Jeg finner det ganske urovekkende at flere her bare konkluderer med at hun har hatt fødselsdepresjon, gjort er gjort og lykke til videre?!?!

 

Har ikke moderator ansvar her? Dette bør meldes i fra om, vi vet da ingenting om hi kommer til å komme seg ut av dette på egenhånd. For det blir det til hvis hun ikke forteller noen. Og fødselsdepresjon? Ingen lege har satt diagnosen her dere! For alt vi vet kan dette være en av mange nedturer som ligger og venter rundt neste hjørne.

 

Har ingen ønske om å sparke noen som ligger nede, men her går barnets behov foran mor.

Hi har sakt sannheten til mor og hun skal prate med helsesøster på sitt hjemsted.

 

Første steget ved en depresjon er å se at man faktisk er deprimert og sånn hi har opplevd det er dette ganske alvorlig. Hun innrømmer feil og ber nå om hjelp for seg selv og barnet.

 

Har selv hatt fødselsdepresjon, og hadde ikke mannen min oppdaget det så ville jeg tatt både mitt eget og barnets liv under en psykose.

 

Hvis dere ikke har opplevd alvorlig fødseldeperesjon så burde dere ikke utale dere.

 

Det er en sykdom og du ser virkelig ikke hva som er riktig og galt før du får et lyspunkt.

 

Jeg takker mannen min og fastlegen min for all hjelp. Uten de kunne jeg ikke kommet meg på bena. Det tok to år før jeg kunne begynne å være mor.

 

Absolutt vondt og ingen unnskyldning, men sånn er en depresjon.

 

Lykke til Hi

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 96ea8...f1b

Hvordan vet du at hun har en fødselsdepresjon? Det er jo bare noe hun antar selv. Det har aldri vært noen lege inne i bildet her. Nå er det over hundre svar i denne tråden, jeg har ikke lest alle, men ut fra første innlegget her har hun ikke fortalt noen hvordan de første seks mnd var. Hvordan kan noen vite at dette ikke gjentar seg hvis ikke hun har nettverk rundt seg som har ansvar for å følge opp barnet?

Om det er en fødseldepersjon, vanlig depresjon, møtt veggen så er det fortsatt noe psykisk inne i bildet.

 

HI har svart løpet av tråden og bedt om hjelp, men å dømme en som ligger nede syns jeg er umenneskelig.

 

Hun har sin mor og familie som vil passe på og nå som helsesøster er inne i bildet så klart hun vil ha et nettverk.

 

Jeg hadde som skrevet en alvorlig fødselsdepresjon og mannen min tok ansvar. Jeg så ikke hva som var riktig og galt. Alt var svart!

 

Dere som ikke har opplevd dette kan heller ikke utale dere eller dømme. Hi har vist omsorgssvikt pga noe hun ikke kan forklare og noe dere ikke forstår dere på og derfor er det viktig å komme med råd.

 

Ikke rart fødselsdepresjon og andre psykisk sykdom er skambelagt hvis holdningen rundt om i verden er som den her inne.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 96ea8...f1b

På tide at folk her lærer seg å skille mellom det å dømme og det at en ønsker at et barn skal få den tryggheten barnet har behov for. Ingenting i innleggene mine i hvert fall som dømmer psykisk syke. Men jeg mener helt oppriktig at noen må gripe inn. Og jeg håper moderator har mulighet til å gjøre det. Og ikke bare snu ryggen til fordi det føles betryggende å skylde på en diagnose som ingen vet om er reell. Endret 16. september 2014 av thricane

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg finner det ganske urovekkende at flere her bare konkluderer med at hun har hatt fødselsdepresjon, gjort er gjort og lykke til videre?!?!

 

Har ikke moderator ansvar her? Dette bør meldes i fra om, vi vet da ingenting om hi kommer til å komme seg ut av dette på egenhånd. For det blir det til hvis hun ikke forteller noen. Og fødselsdepresjon? Ingen lege har satt diagnosen her dere! For alt vi vet kan dette være en av mange nedturer som ligger og venter rundt neste hjørne.

 

Har ingen ønske om å sparke noen som ligger nede, men her går barnets behov foran mor.

Hi har sakt sannheten til mor og hun skal prate med helsesøster på sitt hjemsted.

 

Første steget ved en depresjon er å se at man faktisk er deprimert og sånn hi har opplevd det er dette ganske alvorlig. Hun innrømmer feil og ber nå om hjelp for seg selv og barnet.

 

Har selv hatt fødselsdepresjon, og hadde ikke mannen min oppdaget det så ville jeg tatt både mitt eget og barnets liv under en psykose.

 

Hvis dere ikke har opplevd alvorlig fødseldeperesjon så burde dere ikke utale dere.

 

Det er en sykdom og du ser virkelig ikke hva som er riktig og galt før du får et lyspunkt.

 

Jeg takker mannen min og fastlegen min for all hjelp. Uten de kunne jeg ikke kommet meg på bena. Det tok to år før jeg kunne begynne å være mor.

 

Absolutt vondt og ingen unnskyldning, men sånn er en depresjon.

 

Lykke til Hi

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 96ea8...f1b

Hvordan vet du at hun har en fødselsdepresjon? Det er jo bare noe hun antar selv. Det har aldri vært noen lege inne i bildet her. Nå er det over hundre svar i denne tråden, jeg har ikke lest alle, men ut fra første innlegget her har hun ikke fortalt noen hvordan de første seks mnd var. Hvordan kan noen vite at dette ikke gjentar seg hvis ikke hun har nettverk rundt seg som har ansvar for å følge opp barnet?

Om det er en fødseldepersjon, vanlig depresjon, møtt veggen så er det fortsatt noe psykisk inne i bildet.

 

HI har svart løpet av tråden og bedt om hjelp, men å dømme en som ligger nede syns jeg er umenneskelig.

 

Hun har sin mor og familie som vil passe på og nå som helsesøster er inne i bildet så klart hun vil ha et nettverk.

 

Jeg hadde som skrevet en alvorlig fødselsdepresjon og mannen min tok ansvar. Jeg så ikke hva som var riktig og galt. Alt var svart!

 

Dere som ikke har opplevd dette kan heller ikke utale dere eller dømme. Hi har vist omsorgssvikt pga noe hun ikke kan forklare og noe dere ikke forstår dere på og derfor er det viktig å komme med råd.

 

Ikke rart fødselsdepresjon og andre psykisk sykdom er skambelagt hvis holdningen rundt om i verden er som den her inne.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 96ea8...f1b

 

Om det er fødselsdepresjon eller annet som ligger bak skal ikke dette komme i første rekke over barnemishandling. Kjære vene- blir helt satt ut av folk her. Heldigvis finnes det noen som reagerer, jeg finner det bare merkelig at vi er i fåtall.

At en ikke kan kritisere, og være støtt over barnemishandling fordi det setter fødselsdepresjon i dårlig lys, og gjør det skambelagt er virkelig to helt separate saker.

Jeg vil ALDRI mene at "gjort er gjort" bare for å ikke føre skam over den med depresjonen.

 

Og at en ikke har rett til å uttale seg uten å ha hatt depresjon? Vel- det er like teit som resten av utsagnene dine.

 

 

Anonymous poster hash: a0bea...765

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg finner det ganske urovekkende at flere her bare konkluderer med at hun har hatt fødselsdepresjon, gjort er gjort og lykke til videre?!?!

 

Har ikke moderator ansvar her? Dette bør meldes i fra om, vi vet da ingenting om hi kommer til å komme seg ut av dette på egenhånd. For det blir det til hvis hun ikke forteller noen. Og fødselsdepresjon? Ingen lege har satt diagnosen her dere! For alt vi vet kan dette være en av mange nedturer som ligger og venter rundt neste hjørne.

 

Har ingen ønske om å sparke noen som ligger nede, men her går barnets behov foran mor.

Hi har sakt sannheten til mor og hun skal prate med helsesøster på sitt hjemsted.

 

Første steget ved en depresjon er å se at man faktisk er deprimert og sånn hi har opplevd det er dette ganske alvorlig. Hun innrømmer feil og ber nå om hjelp for seg selv og barnet.

 

Har selv hatt fødselsdepresjon, og hadde ikke mannen min oppdaget det så ville jeg tatt både mitt eget og barnets liv under en psykose.

 

Hvis dere ikke har opplevd alvorlig fødseldeperesjon så burde dere ikke utale dere.

 

Det er en sykdom og du ser virkelig ikke hva som er riktig og galt før du får et lyspunkt.

 

Jeg takker mannen min og fastlegen min for all hjelp. Uten de kunne jeg ikke kommet meg på bena. Det tok to år før jeg kunne begynne å være mor.

 

Absolutt vondt og ingen unnskyldning, men sånn er en depresjon.

 

Lykke til Hi

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 96ea8...f1b

Hvordan vet du at hun har en fødselsdepresjon? Det er jo bare noe hun antar selv. Det har aldri vært noen lege inne i bildet her. Nå er det over hundre svar i denne tråden, jeg har ikke lest alle, men ut fra første innlegget her har hun ikke fortalt noen hvordan de første seks mnd var. Hvordan kan noen vite at dette ikke gjentar seg hvis ikke hun har nettverk rundt seg som har ansvar for å følge opp barnet?

Om det er en fødseldepersjon, vanlig depresjon, møtt veggen så er det fortsatt noe psykisk inne i bildet.

 

HI har svart løpet av tråden og bedt om hjelp, men å dømme en som ligger nede syns jeg er umenneskelig.

 

Hun har sin mor og familie som vil passe på og nå som helsesøster er inne i bildet så klart hun vil ha et nettverk.

 

Jeg hadde som skrevet en alvorlig fødselsdepresjon og mannen min tok ansvar. Jeg så ikke hva som var riktig og galt. Alt var svart!

 

Dere som ikke har opplevd dette kan heller ikke utale dere eller dømme. Hi har vist omsorgssvikt pga noe hun ikke kan forklare og noe dere ikke forstår dere på og derfor er det viktig å komme med råd.

 

Ikke rart fødselsdepresjon og andre psykisk sykdom er skambelagt hvis holdningen rundt om i verden er som den her inne.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 96ea8...f1b

På tide at folk her lærer seg å skille mellom det å dømme og det at en ønsker at et barn skal få den tryggheten barnet har behov for. Ingenting i innleggene mine i hvert fall som dømmer psykisk syke. Men jeg mener helt oppriktig at noen må gripe inn. Og jeg håper moderator hatt mulighet til å gjøre det. Og ikke bare snu ryggen til fordi det føles betryggende å skylde på en diagnose som ingen vet om en reell.

Da skriver jeg det igjen. Mor og barn får hjelp av familie, helsesøster som helt sikkert tar saken videre.

 

Så hi har bedt om hjelp!

 

Derfor trenger heller ikke moderator å gripe inn for Hi klarte å be om hjelp. Nå som hun har fått det så er det det som betyr noe. Da vil også barnet bli overtatt!

 

 

Anonymous poster hash: 96ea8...f1b

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Jeg finner det ganske urovekkende at flere her bare konkluderer med at hun har hatt fødselsdepresjon, gjort er gjort og lykke til videre?!?!

 

Har ikke moderator ansvar her? Dette bør meldes i fra om, vi vet da ingenting om hi kommer til å komme seg ut av dette på egenhånd. For det blir det til hvis hun ikke forteller noen. Og fødselsdepresjon? Ingen lege har satt diagnosen her dere! For alt vi vet kan dette være en av mange nedturer som ligger og venter rundt neste hjørne.

 

Har ingen ønske om å sparke noen som ligger nede, men her går barnets behov foran mor.

Hi har sakt sannheten til mor og hun skal prate med helsesøster på sitt hjemsted.

 

Første steget ved en depresjon er å se at man faktisk er deprimert og sånn hi har opplevd det er dette ganske alvorlig. Hun innrømmer feil og ber nå om hjelp for seg selv og barnet.

 

Har selv hatt fødselsdepresjon, og hadde ikke mannen min oppdaget det så ville jeg tatt både mitt eget og barnets liv under en psykose.

 

Hvis dere ikke har opplevd alvorlig fødseldeperesjon så burde dere ikke utale dere.

 

Det er en sykdom og du ser virkelig ikke hva som er riktig og galt før du får et lyspunkt.

 

Jeg takker mannen min og fastlegen min for all hjelp. Uten de kunne jeg ikke kommet meg på bena. Det tok to år før jeg kunne begynne å være mor.

 

Absolutt vondt og ingen unnskyldning, men sånn er en depresjon.

 

Lykke til Hi

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 96ea8...f1b

Hvordan vet du at hun har en fødselsdepresjon? Det er jo bare noe hun antar selv. Det har aldri vært noen lege inne i bildet her. Nå er det over hundre svar i denne tråden, jeg har ikke lest alle, men ut fra første innlegget her har hun ikke fortalt noen hvordan de første seks mnd var. Hvordan kan noen vite at dette ikke gjentar seg hvis ikke hun har nettverk rundt seg som har ansvar for å følge opp barnet?

Om det er en fødseldepersjon, vanlig depresjon, møtt veggen så er det fortsatt noe psykisk inne i bildet.

 

HI har svart løpet av tråden og bedt om hjelp, men å dømme en som ligger nede syns jeg er umenneskelig.

 

Hun har sin mor og familie som vil passe på og nå som helsesøster er inne i bildet så klart hun vil ha et nettverk.

 

Jeg hadde som skrevet en alvorlig fødselsdepresjon og mannen min tok ansvar. Jeg så ikke hva som var riktig og galt. Alt var svart!

 

Dere som ikke har opplevd dette kan heller ikke utale dere eller dømme. Hi har vist omsorgssvikt pga noe hun ikke kan forklare og noe dere ikke forstår dere på og derfor er det viktig å komme med råd.

 

Ikke rart fødselsdepresjon og andre psykisk sykdom er skambelagt hvis holdningen rundt om i verden er som den her inne.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 96ea8...f1b

På tide at folk her lærer seg å skille mellom det å dømme og det at en ønsker at et barn skal få den tryggheten barnet har behov for. Ingenting i innleggene mine i hvert fall som dømmer psykisk syke. Men jeg mener helt oppriktig at noen må gripe inn. Og jeg håper moderator hatt mulighet til å gjøre det. Og ikke bare snu ryggen til fordi det føles betryggende å skylde på en diagnose som ingen vet om en reell.

Da skriver jeg det igjen. Mor og barn får hjelp av familie, helsesøster som helt sikkert tar saken videre.

 

Så hi har bedt om hjelp!

 

Derfor trenger heller ikke moderator å gripe inn for Hi klarte å be om hjelp. Nå som hun har fått det så er det det som betyr noe. Da vil også barnet bli overtatt!

 

 

Anonymous poster hash: 96ea8...f1b

Overtatt = ivaretatt.

 

 

Anonymous poster hash: 96ea8...f1b

[skjotta]

Seriøst? Vi skal forstå oss i hjel på at ei med ubehandlet depresjon har neglisjert barnet sitt på det groveste i 6 mnd, men om noen våger seg å knipse et barn på fingrene er det bv og omsorgsovertakelse det skrikes etter?

 

Hi: få hjelp. Hvis ikke kommer du nesten garantert til å dette ned i depresjon igjen. Om ikke annet så pga skyldfølelse og "tenk om det er pga de første 6 mnd at barnet mitt sliter?"

[Anonym bruker]

 

HI, jeg håper du greier å lese svarene i denne tråden på en konstruktiv måte, for det er mye uforstand i en del av de svarene du har fått.

 

Det er utrolig flott at du har tatt grep i livet ditt og flyttet for å komme nærmere familie og nettverk.

Det er like flott at du har innsett hva du gjorde i barnets første seks levemåneder, hva det skyldes og at du av den grunn har tatt grep. Hvis du ikke hadde innsett det så hadde jo dette trolig fortsatt, men nå har du begynt å snu om på livet både til deg selv og barnet ditt - din lille familie.

 

Det jeg tror er viktigst for deg nå, det er å innse at de første seks månedene og det du gjorde/ikke gjorde da ikke kan gjøres om. De månedene kan du aldri få tilbake. Og derfor er det heller ingen vits å bruke opp masse energi på å kritiserer seg selv, rakke ned på deg selv og såre deg selv - for da tar du fokuset ditt bort fra det som ER viktigst nå, og det er å gjøre det beste for barnet ditt fra i dag og i fremtiden.

 

Og hvordan kan du gjøre det beste fremover?

Du har allerede begynt ved å flytte nærmere familie og nettverk. Men du må gjøre mer.

For det første så må du snakke med helsestasjonen, fortell at du innser at du har hatt en depresjon etter du fødte, og at dette trolig er årsaken til at barnet ditt henger etter.

 

Og hvorfor er det så viktig at du snakker med helsestasjonen om dette?

Av flere grunner, og jeg skal prøve å være så presis som mulig.

For det første så er du i en utrolig sårbar situasjon, du har tydeligvis hatt en svært dyp depresjon. Kanskje er den over, men trolig så henger noe av den igjen fremdeles. Det gjør at du er sårbar for påkjenninger i livet. Hvis du ikke får hjelp så risikerer du å bli deprimert igjen uten at du selv forstår det, og kanskje ikke før det har gått altfor langt. Du har vært der en gang, barnet ditt tåler ikke at du går tilbake dit en gang til.

Du vil kanskje si at du har forstått, at du ikke vil la det gå så langt igjen? Men du trodde vel aldri at du skulle gjøre det du gjorde de første seks månedene heller, gjorde du?

Dette er ikke ment som en kritikk, men for å vise deg at når man blir så syk som du var, så innser man det ikke selv. Da er det viktig å ha noen som kan hjelpe og som kan fange opp signalene. Tydeligvis er du en som greier å skjule slike signaler fra andre siden helsestasjonen ikke fanget det opp. Da er det ekstra viktig at nettopp du forteller din nye helsestasjon hva du har vært gjennom.

For din psykiske helse, for at barnet ditt ikke igjen skal risikerer at mamma "forsvinner" inn i en depresjon uten å forstå det selv.

 

Videre så vil helsestasjonen kunne gi deg et langt bedre tilbud hvis du er åpen og ærlig med dem.

Barnet ditt trenger tett videre oppfølging for å rette opp det som kan rettes opp (og mye kan det om du får riktig hjelp). Du trenger veiledning og du må greie å følge opp det som du må følge opp. Du kan få masse god hjelp fra fysioterapeut, psykolog osv. Mennesker som kan det de holder på med og som har akkurat samme mål som deg - at barnet ditt skal bli minst mulig påvirket av en dårlig start, at barnet ditt skal få det best mulig, og at du skal greie å være den mammaen du ønsker og som barnet ditt fortjener.

Hvis du er åpen og ærlig rundt dette så vil du trolig få mer hjelp enn du eller ville fått.

Velger du å ikke si noe om det så får du trolig noe hjelp - men gjerne ikke så mye hjelp som du og barnet ditt egentlig trenger.

 

Så vær åpen og ærlig med helsestasjonen! Snakk også med legen din og vær ærlig med han eller henne også. Det kan være at du trenger oppfølging pga depresjonen din, og da trenger du også legen din på din side.

 

 

Det å innrømme hvordan du har hatt det kan være beintøft, men jeg tror ikke du har noe valg, HI. Du har allerede åpnet deg til oss - og da har du tatt et stort og viktig steg i riktig retning. Overse de kommentarene her som sårer deg, men les det som vi alle mener tross ulik måte å si det på - skaff deg hjelp, for det er slik du kan gjøre ditt beste for barnet ditt, det barnet ditt trenger og fortjener.

 

Husk også at når du ber om hjelp, så gjør du det til personer som er profesjonelle, som nok (dessverre) har hørt om lignende situasjoner tidligere. Du er ikke et stort, stygt monster! Ved å si klart fra til helsestasjonen at du trenger hjelp, da innrømmer du tvert imot at du er en mamma som ønsker å gjøre det beste for barnet ditt - og det står det respekt av. Du var syk, alvorlig syk - men nå er det på tide å oppsøke hjelp. Og du viser styrke ved å be om hjelp, innrømme hvordan du hadde det og at du nå trenger hjelp for å gjøre det riktige i fremtiden.

Ikke lur deg selv til å tro at du kan fikse alt på egen hånd, for det kan skjære seg, og det har ikke du eller barnet ditt råd til!

 

 

Innlegget du har skrevet er velskrevet, HI, tross det som egentlig er et grusomt innhold. Du er brutalt ærlig. Men likevel så synes jeg innlegget ditt viser at du har en styrke i deg og ressurser i deg som fortjener å bli brukt fullt ut - og det kan du gjøre om du får profesjonell hjelp. Du og barnet ditt trenger litt ekstra tett oppfølging, så ta imot det.

 

Igjen - ikke lur deg selv til å tro at du kan fikse alt helt på egen hånd, du trenger hjelp. Nå har du flyttet, du har en ny helsestasjon og en ny lege du kan forholde deg til. Gi deg selv og barnet en ordentlig ny start - søk hjelp. Da viser du styrke og vilje!

 

 

Sender deg en stor klem og ønsker deg masse lykke til fremover - ta det riktige valget, be om hjelp!

 

Anonymous poster hash: 46153...7fd

HI her..

Tusen takk for dette innlegget, tar spesielt dette med meg videre

 

 

Anonymous poster hash: 68783...146

[Anonym bruker]

Det viktigste for barnet ditt er nærhet, kjærlighet og stimuli. Les alt du kan om hvordan man stimulerer barn og gi masse, masse kjærlighet. 

Ingen vil ta fra deg barnet på grunn av noe du har gjort i fortiden. Det eneste som kan gjøres nå er å sikre at barnet får det godt i fremtiden. Dersom du tar tak og får hjelp, og gjør alt for å oppfylle barnets behov, vil barnet få det godt hos deg fremover.

Ikke vær redd for å spørre om hjelp. Jeg tror folk vil stå i kø for å hjelpe deg å rette opp i dette. Og det vil være godt for deg å ha noen å støtte deg på slik at du kan være trygg på at det du gjør fremover er det riktige. 

 

Stor klem fra meg. 

Anonymous poster hash: 721a8...cc1

[Anonym bruker]

Seriøst? Vi skal forstå oss i hjel på at ei med ubehandlet depresjon har neglisjert barnet sitt på det groveste i 6 mnd, men om noen våger seg å knipse et barn på fingrene er det bv og omsorgsovertakelse det skrikes etter?

Hi: få hjelp. Hvis ikke kommer du nesten garantert til å dette ned i depresjon igjen. Om ikke annet så pga skyldfølelse og "tenk om det er pga de første 6 mnd at barnet mitt sliter?"[/erquote]

 

Det handler ikke om å forstå seg ihjel. Det handler om å oppmuntre til å søke hjelp. Dette har HI også gjort.

 

Psykisk sykdom kan være vanskelig å forstå. Er det ikke bare å skjerpe seg? Den som er deprimert klarer ofte ikke dette uten hjelp.

 

Om HI har hatt fødselsdepresjon eller en annen depresjon er ganske likegyldig: hun har ikke "vært seg selv" og har ikke klart å ta seg av barnet på en ordentlig måte. Nå er det på tide å se framover og gjøre det som er best for barnet og HI(i den rekkefølgen, men å hjelpe mor er en del av det å hjelpe barnet) Når HI nå får hjelp, så er det ikke noen vits i å skjelle henne ut.

 

Ville du skjelt ut en lam person for at vedkommende ikke kunne gå?

 

Anonymous poster hash: c8fbd...e17

[Anonym bruker]

Hvordan visste jeg at dette kom til å bli en kjempe lang tråd da den startet,hehe

Hi: så bra at du endelig kom deg på bena, her har tydeligvis hs og lege ikke fått med seg ting!

 

Anonymous poster hash: 7c5ff...a87

[Anonym bruker]

Jeg skulle ønske jeg aldri, aldri leste denne tråden... Jeg leste den i går kveld og begynte faktisk å gråte, jeg fikk det ikke ut av tankene. Bare av å sette meg ørlite grann inn i barnets sted gav meg en grusom følelse, jeg skulle virkelig ønske at dette aldri skjedde.. Helt forferdelig... Det som hjelper er å vite at barnet nå får hjelp! Endelig vil han/hun få en mor, og en mor som har innsikt nok til å skjønne at det trengs hjelp og behandling. Heldigvis!

Takk og lov!!!

Det du har gjort er ikke greit HI! Grov omsorgssvikt! Men det du gjør nå kan løse alt, og du vil kanskje oppdage en kjærlighet du ikke var klar over fantes en gang. Morskjærlighet - den vil komme til deg også! Jeg mistenker at du allerede kjenner at den kommer snikende.

 

Anonymous poster hash: efbbf...615