Noen flere "nye" her inne som vil skravle, vi har jo ganske mange uker igjen ;)

[♥Spirevipp♥]

Spirevipp: Jeg gleder meg også til å møte den lille, men husker som du sier, også tiden med nattevåk og mye gråt, båd jeg og samboer var veldig slitne med førstemann. Men vi føler oss mye bedre forberedt denne gangen, selv om vi også er obs på at alt kan være annerledes denne gangen, så har vi hvertfall en erfaring i ryggen denne gangen. Har også lagt på meg litt, termin om tre uker, tror jeg har lagt på meg i underkant av 10 kg, får se når jeg skal på kontroll nå før helgen. Men hvis dette er ditt 3. barn så kan jeg umulig se for meg at man kan legge på seg noe mindre enn du har gjort. Har inntrykket av at man kanskje legger på seg litt mer for hvert barn, men det er nå bare det jeg har tenkt da. Dessuten bør man jo ha litt for ammingen sin del så man har litt å gå på. Det merket jeg med første. Jeg går til samtaler på sykehuset i forbindelse med forberedelse til neste fødsel. Er veldig redd for fødselen etter første fødsel til tross for at det ikke skjedde noe som var overdramatisk (en fødsel er vel rimelig dramatisk i seg selv). Der har vi lagt en fødselsplan. Hadde jeg vært førstegangsfødende så tror jeg ikke det hadde vært noe nytte i å planlegge fødselen for man aner jo ikke hva man går til. Og likegreit er jo det, for fødselen er jo forskjellig for alle. Hvordan er det for deg da, som skal føde for 3. gang?

 

Jeg har faktisk hatt en samtale med Gaia jordmor på sykehuset der jeg skal føde ikke fordi jeg gruer meg til selveste fødselen, men for å forsikre meg om at jeg vil bli behandlet med respekt av jordmor. Fikk litt sjokk av forrige jordmor som ikke hadde tid til å lese fødselsbrev eller ta hensyn til hva jeg ønsket. Hun overkjørte meg fulstendig og ga meg null pusterom når jeg trengte det.

 

Fikk heldigvis en kjempegod samtale med Gaia jordmor, hun kunne nesten med hånden på hjerte fortelle at de skulle ta vare på meg og gi meg en bedre fødselopplevelse. Smertene vet jeg vi kvinner takler.

 

Har også bevisst latt være å vite kjønnet denne gangen, for å ta fokuset på selveste fødselen bort og heller glede seg til å møte vår lille gutt eller jente

 

Siden jeg har gjort dette to ganger før kan jeg sikkerhet at nr 2 er peace of cake...man er ikke så bekymret for å gjøre feil, og stort sett alt går seg til veldig fort. Jeg dro faktisk hjem tidligere fra sykehuset denne gangen kun fordi jeg kunne ikke gå glipp av bryllupet til min beste kompis. Så når veslegutt var 2 dager gammel, var vi i bryllup...hehehe (ja det var slitsomt, men jeg hadde akkurat fått melk i puppene, så veslegutten sov stort sett igjennom applaus og middag), mens storebror på 4 lekte med andre barn fra festen

 

Det er vel sant som du sier at man legger vel på seg mer etter hvert barn. Gikk aldri ned til normalen etter han første, men på en annen side litt glad til også...for da var jeg for tynn.

 

Mitt fokus er å føle seg vel igjen og komme seg til en trivselsvekt å stramme opp det som henger. Og det er vel det som tar tid og krefter

 

Gruer du deg til fødselen? Til smertene? Så du forresten på God Morgen Norge i dag...der var det noen fra En god fødsel.no som snakket om et mentalt forberedene webbasert kurs. Legger ved linken til deg jeg http://engodfødsel.no/

 

Vurderer å kjøpe kurset, men vil høre med min samboer om han vil være med på det så vi kan se det sammen og forberede oss sammen.

[Vilde2012]

Takk for link! Jeg rakk bare slutten av programmet hvor hun gravide damen snakket om at hun skulle føde i høyhæla sko og silkekjole, så jeg fikk ikke så mye ut av det. Så det var kjekt med en link til det som antagelig var essensen i innslaget.Det høres jo i og for seg nyttig ut med et sånt kurs. Men så har jeg vært på Lamazekurs også, og tror kanskje det holder. Synes forøvrig at det var et veldig bra kurs.

 

Men ja, jeg gruer meg likevel, både til smertene og følelsen av at det er så uoverkommelig. Jeg var så redd sist, hadde ikke i min villeste fantasi kunnet se for meg fødselen og ble nok litt overrumplet. Skulle ønske jeg ikke hadde lest så mye om alle disse "drømmefødslene" på forum på forhånd, det er likegreit å vite at det gjør vondt synes nå jeg. Skal ikke gå noe mer inn på det i fall ikke alle er enige i dette i og med at det er en del førstegangsfødende her også.

Nå opplever jo alle dette helt ulikt, jeg satser uansett på en litt raskere fødsel denne gangen, og håper at den også oppleves tryggere på et vis.

Du høres veldig trygg ut, og det er kanskje ikke så rart når det er 3. barnet ditt, du gruer deg ikke?

[♥Spirevipp♥]

Jeg gruer meg faktisk ikke til smertene...litt rart egentlig, for jeg er en pyse. Når jeg tenker på fødselen vet jeg at urkvinnen i meg vil håndtere det meste. Kroppen vår er skapt for å bringe fram et barn, og vi er fryktelig heldige som har et så bra helsepersonell og sykehus i Norge. Har hørt om steder hvor man kommer inn kun for å føde i en jernstol, så er det rett ut igjen.

 

Dessuten vet jeg at smertene, gleden ved å treffe den lille utløser masse endorfiner som gjør at smertene ikke blir så ille som det de egentlig er.

 

Jeg har lest en del om Lamaze metoden til førstemann...fikk også prøvd teknikken med å presse fra toppen av livmora og nedover. Hadde aldri klart det uten epiduralen, den hjalp meg veldig så jeg fikk konsentrert meg om annet en smertene.

 

Når jeg fikk nr 2 fikk jeg ikke epidural, og spinal bedøvelsen fikk jeg bare en allergisk reaksjon på. Jeg presset i en time...noe som tar knekken på en hvis man ikke får slappe av mellom riene (noe jeg ikke fikk, fordi jordmor tøyde sånn der nede)...så det var vel egentlig det som var det værste med den fødselen. Følte meg rett og slett ubrukelig, som om kroppen min ikke var min. Den lystret ikke, og hjalp ikke særlig at jordmora klagde på meg.

 

Så det er vel det jeg er mest redd for; å føle seg ubrukelig å bli fulstendig overkjørt av jordmor. Jeg vet jo at jeg kan klare dette!

 

Nå skal det sies at jeg har bakoverlent livmor som gjør at begge guttene mine ville ut som stjernetittere...men de vrir seg i siste liten og setter seg litt fast med skulderen. Har lest at stjernetittere begynner da med den største delen av hodet, og de kan fort bruke litt tid på å komme seg ut en vanlig.

 

I dag er det 50 dager til termin, og det hender jeg gruer meg...men da prøver jeg å fokusere på det som jeg gleder meg til. Gleder meg til å treffe den lille

[Vilde2012]

Ja for meg var utdrivelsesfasen den tyngste og vondeste, men den tok ikke så lang tid som hos deg, tror det var snakk om 25 minutter og jeg hadde jo pauser mellom pressinga. Hadde ikke vært noe ok med en jordmor som overkjørte meg fullstendig. Rart at det kan finnes slike jordmødre, man skulle tro at mennesker som valgte en slik utdanning var mer empatiske og lydhøre av seg.

 

Jeg hadde epidural med første, men en litt for lav dose, er lovet at jeg skal få en god del mer denne gangen. Men lamaze kan man også bruke i tillegg til annen smertelindring. Aner jo ikke om det vil være noe jeg engang klarer å tenke på under fødselen, men jeg liker å vite at jeg har det der i bakhodet.

 

Jeg kjenner likevel at det er litt annerledes denne gangen, det høres kanskje litt rart ut, men jeg gleder meg mer til å møte den lille i magen enn sist. Ved første graviditet så var fødselen et så stort "hinder" for å glede meg, jeg klarte ikke helt å se forbi den. Men det klarer jeg nå fordi jeg vet hvor fantastisk det er å bli kjent med et lite menneske og få følge det i oppveksten, det er ingenting som er så givende som det.

 

Men jeg er veldig overrasket over norsk helsevesen etter min første fødsel, det er mulig jeg vet lite om hvilke smerter ulike mennesker i ulike helsesituasjoner går i gjennom. Men jeg er overbevist om at hadde det vært menn som hadde født barn, så hadde det aldri i verden vært "tillatt" å ha så sterke smerter som under en fødsel. Men nå skal jeg ikke tenke så mye mer på det, heller fokusere på de gode tingene som kommer etterpå.

[♥Spirevipp♥]

Har forresten funnet ut at hun jordmora jeg hadde som er fra Iran har jobbet på leger uten grenser i Afganistan...så hun er nok vant med tøffe fødsler. Synes nå allikevel de kan ta hensyn når de jobber i Norge. Heldigvis hadde jeg en super jordmorstudent som tok masse vare på meg, uten henne hadde jeg nok følt meg veldig alene. Min mann var i sjokktilstand og ble temmelig satt ut han også.

 

Har snakket med han om det nå, så håper han vil være der litt mer for meg denne gangen. Har sagt at jeg vil han skal ta på meg og snakke med meg, selv om jeg er helt borte.

 

Nevnte til han den linken jeg fant, han sa han skulle være med å kikke på den

 

Menn er jo pingler da...når jeg tok tatovering for mange år siden sa tattovøren at det var som oftest menn som svimte av. De har en lavere smerteterskel enn oss kvinner. De klager ihvertfall fælt når de har bare litt hodepine etter gårsdagen alkoholinntak...da sier jeg: det er selvforsynt, du kan takke deg selv og slutte å klage! hehehe

 

Tipper innstillingen vår til fødsel også endrer seg når vi nærmer oss terminen...når jeg gikk 8 dager på overtid, var jeg bare så lei og ville bare ha den ungen ut. Kanskje derfor jeg der og da taklet alt. Er jo i etterkant at jeg har reagert på måten jeg ble behandlet på.

 

Nei, vi får satse på at vi får en fødsel som er tilnærmet lik den vi ønsker oss Man vet jo aldri!