Jeg er enke i helga jeg

[Anonym bruker]

Det som er sammenligningen og forskjellen på samlivsbrudd og tap ved død, Teline, er vel at ved samlivsbrudd skal en takle sorgen over det som ikke gikk og samtidig kjempe for sine barns beste med en eks som bare vil krangle og lage helvete.

 

Det er ikke likt, men mange ganger har jeg tenkt at det hadde vært så mye enklere om han falt død om. Og da klarer jeg faktisk å tenke lenger enn bare til her og nå. Det er mange år siden bruddet, men barna har han ikke. Han laget bare så inn i helvete mye bråk de første årene etter bruddet, bare for å ha en viss kontroll på meg. Barna har betydd lite for ham. Og barna hadde merket lite til ingenting i forskjell om far er død eller levende. Jaja, de får en liten julegave, men han husker ikke når de har bursdag. Sist jul la han posen med julegaver i ytterboden her og gikk. Vi var hjemme. Han sendte SMS rett etter og sa at posen stod der.......

 

Jeg har mang en gang stått med små barn som lurer på hvorfor de må til "mannen" de ikke kjenner, etter opp til 8 måneder uten kontakt. Han mente at siden barna ikke ringte ham, så var ikke han forpliktet til å holde telefonkontakt, heller.....

 

Og bare så det er sagt; han har alltid hatt åpent tilbud om å komme på besøk til oss. Men han velger det ikke.

[Anonym bruker]

Det har da ingenting med sympati eller ikke å gjøre. Kun hva man kalle seg.

[Anonym bruker]

Syntes det var bra innlegg

 

[Gjest]

Forskjellen er at dine barn har en far som er i live. En far de om ikke annet, kan reise til i voksen alder å skjelle ut for å ha sviktet.

 

Hvis du tror at barns sorg over en fraværende far er enklere å takle enn barns sorg over en død far er du veldig på villspor. Døden gjør det endelig. Der det er liv er det håp sier klisjeen, den er sannere enn mange er klar over.

[Anonym bruker]

Himmel og hav. Alenemødre må vel være det bitreste folkeslaget som eksisterer.

 

 

[Gjest]

Kan du bli mer usaklig?

[Anonym bruker]

Hvordan kan du mene det? Har du lest tråden her med svar? Det tror jeg ikke, for da hadde du virkelig sett hvem som klager, og spm sammenligner seg med alenemødre, akkurat som om det er sååååå fælt å være alenemor. Det skal liksom være synd på dem når de er alene noen dager, selv om de har mann.

 

Hvor her finner du en alenemor som skriver for å få den medlidenheten disse damene ønsker seg?

 

Å påpeke den reelle forskjellen, er nemlig ikke å klage. Men å påberope seg å være en stakkars alenemor når mannen er borte - DET er å klage, det!

[Anonym bruker]

Jeg må innrømme at jeg blir irritert når noen klager å syter fordi mannen er bortreis i fire dager eller så, og kaller seg alenemamma. De skulle prøvd å være alenemamma! Man er alene med alt ansvaret, alle beslutninger, all oppdragelse og man blir så sliten av å aldri få avlastning eller bekreftelse på at det man gjør er riktig. Jeg er alenemamma til mine to små, bf (som pleier å ha eldste en gang i uka og en natt annen hver helg) er på utenlandsreise, og jeg skal love dere at det kjennes å miste den ene dagen med avlastning i uken.

 

Tro meg, hvis enkelte føler seg sliten for å ha vært alene med barna i noen dager/ en uke, så skulle de prøvd å hatt ungene alene uten et snev av avlastning i flere mnder. DA får de kjenne på hvordan det er å være dritt lei og sliten.

 

Og som en sa lengre oppe, selv om mannen er bortreist så får man gjerne hyggelige telefonsamtaler daglig og man har to inntekter.

[Anonym bruker]

Idioti å tro at man er alenemor pga mannen er borte en kveld eller noen dager.

I såfall er mannen min alenefar i kveld for da skal mor ute på livet.