Beholde/ Abort???

[Stine?]

Tusen takk Sanna:)

Han er mors lillegutt og alltid vært vant til at andre føyer seg etter han! Og det vises så sinnsykt godt i denne situasjonen.. Har bare lyst å denge han så hardt inne i veggen at han får litt vett!!!

Er så sint at jeg er istand til å gjøre hva som helst.. Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre

[to_tette?]

hvis han ikke vil at du skal "fremstille ham som en hestk*k" som han sier, så bør han kanskje vurdere å slutte å oppføre seg som en...

 

sånn jeg ser det, er det HAN som har et valg å gjøre nå, ikke du...

 

kjenner jeg blir litt mannefiendlig mens jeg sitter her og følger med på tråden, men heldigvis finnes det mange reale menn der ute og...

 

 

[Skihild]

Kjære Skal Bli Mamma.

Sitter her med tårer i øya nå (kan jo være at hormonene spiller litt inn også:-) Men dette har jeg vært med på selv!!

Kjenter jeg gjenopplever våre dager, da dette var et tema for oss.

Alle hans argumet er klin like de min mann brukte mot meg for 11 år siden.

Han var 100% innstilt på abort, og jeg var 100% innstilt på det ble det IKKE!! Var selv 20 år, mens han var 24. Vi hadde kjent hverandre i 6 månder, når jeg ble gravid.....Det stabile forholdet og den stabile økonominen som dere har, var vi lagt fra på den tiden.

Det ble jeg som bestemte den gangen, og var helt klar for å ta det ansvaret aleine, om det ble konsekvensen.

Skal si det at, det svangerskapet var ingen dans på roser, mye syk, dårlig økonomi, en barnefar som definitivt ikke støtta meg når jeg trengte det som mest. Men jeg den tanken som holdt meg oppe var, bare vent til barnet er ute!!

Vi holdt sammen gjennom svangerskapet, og han var med på UL i uke 18, og var med på selve fødselen. Han nekta egentlig det, men jeg fikk overbevist han:-) Dagen etter at vår sønn var født, kom han på fødestua, skulle vært på jobb, men kom innom tidlig om morgenen, mens jeg var på do. Tok med seg den sovende gutten ut i gangen, og satt og såg på han. Når jeg kom satt han med et smil om munnen (ååååå tårer). Den vonde tida var over!!

I dag er vi lykkelig gift, har to barn og venter nr. 3 i februar!

Vi har brukt litt tid på å fordøye alt som ble sagt mellom oss, mens det sto på som værst. Men det har vært viktig for oss, og i dag er alt det der glemt.

MEN jeg skal hilse å si, at det svangerskapet jeg nå går gjennom, tre 100 ganger lettere enn det første. Fordi vi er sammen om det!

Lykke til og IKKE gi deg, ta gjerne kontakt!

[Stine?]

Tusen takk skimamma:D

Svaret ditt varmet meg virkelig i hjertet.. Alle andre sier at han kommer til å bli klar for det og alt, men jeg ser ikke det for meg slik som tempramentet er mellom oss nå.. Har prøvd alt for å få han til å skjønne at jeg virkelig ser hans side av saken også, men han vender og vrir på det uansett og mener jeg setter han i et dårlig lys og er egoistisk som beholder... Han klikker på meg når jeg sier at jeg vil heller gjøre dette alene enn og ha han som skal ta avgjørelsen for meg.. Vet dette påvirker hans liv også, men det burde han virkelig ha tenkt på FØR jeg ble gravid, ikke når jeg har funnet ut at jeg er det.. Har sakt i 5 år nå, at jeg aldri kommer til å ta abort igjen og han har vært forståelsesfull for det frem til den dagen at den positive testen dukket opp.. Har også sakt til han at de følelsene han har er helt normale, og at mange andre mannfolk som blir satt i samme situasjon har de samme tankene, men han mener bestemt at han ikke kommer til å endre mening..

 

Jeg har alltid vært litt for den likestillingen at menn også skal ha noe å si i en abortsak om de ikke vil beholde, men jeg tenker da mest på de som "lurer" mannfolka på byen og som "driter" i hvem som er far så lenge de får et barn.. Ikke misforstå meg, det er heldigvis ikke mange av de... Og det bruker han som et argument mot meg.. Så klart han har noe å si i denne saken han også, men synes ikke jeg skal kvitte meg med det lille frøet som vokser inni meg bare for at han ikke kan ta konsekvenser for det han har gjort...

 

Har sakt at jeg vil ha minst mulig tid sammen med han nå, rett og slett for at det er alt for tøft for meg.. Men han jatter bare om sine behov og følelser... Blir gal av denne situasjonen... Håper han bare kan innse at han skal bli pappa, og drite i å presse meg til å ta en abort som ikke er aktuelt for meg...

[Skihild]

Har hørt alt det der før! Min mann holdt på sånn i ja, nesten, ni månder! Det er et sant helvete, når man går der med voksende mage, voksende følelser, masse hormoner og et ønske om at dette skal gå bra en dag. Jeg slet med svangerskapsdepresjoner i første og andre svangerskap, er 2,5 år mellom disse. Skal ikke legge all skyld på han for det, men støtte hadde vært godt, når enn trengte det som mest.

Dersom ikke han vil være med å søke hjelp, fra f.eks Amathea, så gjør det du!!

Er det noe jeg angrer på, så er det det at jeg ikke søkte hjelp hos noen, når jeg trengte det som mest.

Men jeg trudde jeg var aleine i hele verden om å ha det sånn! Helt ærlig, jeg kunne ikke tenke meg at andre kunne komme opp i sånne situasjoner.

Jeg øser gjerne av mine erfaringer til deg i denne situasjonen, mest fordi jeg vet å vondt du har det nå. (jeg sitter på jobb og tårene triller når jeg skriver dette her) Det er så altfor kjent for meg.....

Også er vi så lykkelige i dag.

Min mann kom å ville at vi skulle ha tre barn her i vinter. Jeg hadde slått meg til ro med to. De begynner å bli store, snart 10 og 7,5. Og nå kan vi slå til med nr. 3, fordi vi fortsatt er unge!

Vi har flytta siden førstemann kom, jeg har tatt meg utdannelse nå de siste årene. Vi bygde oss hus for 2,5 år siden.

Alle de tinga som han trudde skulle gå galt for oss, har løst seg til slutt!

 

 

[MamaPink]

Hei.

 

Husker en tid tilbake at du svarte meg på et av mine innlegg fordi vi var i samme situasjon med at bf ikke var klar. Men etter å ha lest hele tråden nå så skjønner jeg ikke hvordan du klarer å spandere mer tid og krefter på han? Det er nok tøft, men jeg tror du ville klart deg en million ganger bedre uten han, for sånn som han holder på er ikke holdbart.

Ja, han er redd og tvilende, men har da ingen rett til å dra deg så langt ned og skyve alle sine negative tanker over på deg når du skal konsentrere deg over det store som er i ferd med å skje; nemmelig det å bli mamma Alle fortjener en sjanse, men ikke tusen.

Ønsker deg masse lykke til.

Klem

[Linn,Skrållan&LilleSøster]

Uff,jeg syntes så utrolig synd på deg.

men,for gudsskyld IKKE ta abort.Du kommer til og slite resten av livet.

Tenk på deg og dine og ikke minst babyens følelser.Skal en egoistiks person som ikke tar ansvar for sine handlinger får bestemme over to andre??????????

Har du snakket med foreldrene dine om dette her?Du må ha det så utrolig vanskelig.Føler sånn med deg.

 

Sender deg en *god klem*

[Stine?]

Tusen takk for svar alle sammen..

Spanderte på meg selv en tur til frisøren i dag. Satt der i 2 TIMER!! Det var så hærlig... satt bare og ble pleid og slappet skikkelig av, noe av det beste jeg har kjent på lenge... Fikk tid til å koble ut litt og bare tenke på meg selv... Innså kanskje at jeg ikke har noe mer og bearbeide, men at all jobbinga er hans oppgave nå.. Jeg har vell tatt mitt valg, så nå må han velge sitt.. Takket være dere jenter!!!!

[Linn,Skrållan&LilleSøster]

Å håper virkelig ikke han får overtalt deg på noen måte.

Du SKAL jo nyte og kose deg i denne tiden og slappe av.

Ikke stresse og bekymre deg over slike bekymringer.

Det påvirker også babyen.

Si det rett til han,at du har tatt ditt valg om og BEHOLDE og da får han ta sitt valg om han blir eller ikke.

 

[Stine?]

Har prøvd og stilt han et ultimatum også.. Sakt at jeg beholder at endten blir han her å stiller opp eller så kan han pakke sakene sine og dra sin vei.. Men da fikk jeg kjeft og lurte på hva f**n jeg holdt på med, tok ikke hensyn til hans følelser og han lurte på om jeg virkelig hadded rett til å styre og kontrollere livet hans på den måten.. Mente jeg var feig og egoistisk

[Linn,Skrållan&LilleSøster]

Herregud for en dust.

Men,du har ikke noen du kan bo hos litt da??familie?mamma??

Da hadde jeg bare pakket klær og bodd der en stund.

[Stine?]

Kan sikkert bo til mor, men jeg leier leiligheten her, Han bare bor her, ikke på papiret men i praksis...

[Linn,Skrållan&LilleSøster]

Å om det er "din" leilighet er det jo HAN som skal ut.

[Stine?]

Joda, men jeg tror ikke saken blir enklere av den grunn.. jeg vil ha et skikkelig svar fra han om han blir der å stiller opp for meg eller om han stikker av før jeg "kaster" han ut.. Valget er hans

[babyklar er lykkelig :)]

Hei:) er sikkert veldig skremmende tanke for samboeren din Men dere har vært sammen i 6 år, vil ha barn senere høres det ut som, og jeg er ingen abortmotstander, overhodet, men han visste da godt hva konsekvensene kunne bli. Nemlig at det kunne bli barn litt tidligere enn planlagt. Jeg vet ikke hvorfor dere har valgt å ikke bruke prevensjon, men sjansene er jo rimelig store for at det da kan skje. Så da syns jeg jo at han har fått være med å bestemme da! Uansett,jeg håper alt ordner seg. Og han trenger nok litt tid å venne seg til tanken på så ordner nok alt seg

[May-juli07+mai09]

først vil jeg si at jeg er veldig glad på dine veine at du har tatt valget på å beholde!!

 

så får du ha lykke til med samboeren.. håper så klart han tar til fornuft, men hvis ikke han gjør det så skal du uansett få et nydelig lite barn!!!

 

gratulerer )

[Stine?]

Jo, takk.

Skal ta kontakt med amathea over helgen for jeg føler meg så usikker.. Vil vite litt mer om økonomiske ordninger og rettigheter før jeg "styrer livet hans rett til helvette" Har ikke snakket om det på noen dager nå, og litt godt det også, men tiden renner jo fra oss

[May-juli07+mai09]

Lykke til med amathea samtalen!!!

[Smock]

Hei Skal Bli Mamma!

 

Jeg er inne på besøk fra 2.trimester, men har fulgt med på tråden din fra starten. Kan ikke si at jeg har vært eller er i samme situasjon selv, og det høres ganske så tøft ut å skulle sitte midt i et sånt dilemma mens kroppen er hormonfylt og hodet egentlig burde hatt nok med å fordøyde de "normale" tankene rundt en graviditet!

 

Fra mitt synspunkt ser det jo ut til at nicket ditt taler for seg selv... den endelige og vanskelige avgjørelsen om beholde/abort virker det jo som du (bevist/ubevist?) har tatt ganske tidlig...

 

Skal ikke si så mye om kjæresten din, hans tanker og oppførsel er det mange som har kommentert gjennom tråden... Det du kanskje bør gjøre er å se for deg din egen situasjon om X antall måneder. Hvordan ser livet ditt ut 1 år fra nå? Jeg synes i alle fall at den enkleste måten å ta vanskelige avgjørelser som virkelig er avgjørende for min egen fremtid på, er å forestille meg fremtiden med utgangspunkt i de alternativene som finnes... da bruker ofte svaret å gi seg selv.

 

Ut fra det du har skrevet tidligere virker det jo som det finnes tre alternative utganger:

1. Alene uten barn (i og med at du ikke ser for deg å kunne fortsette sammen med han etter aborten)

2. Nybakt mamma, alene med barnet

3. Nybakt mamma, sammen med barnefaren

 

Hvilke av disse situasjonene er helt utenkelig for deg? Du virker jo som en fornuftig og absolutt oppegående jente som er i stand til å ta egne, bevisste og gjennomtenkte avgjørelser basert på både fornuft og følelser. Synes absolutt ikke du skal ha dårlig samvittighet for å "ødelegge" fremtiden til kjæresten din slik som han sier. Dere har vært sammen i 6 år og er heller ikke "urovekkende" unge med tanke på å bli foreldre. Når ser kjæresten din for seg å få barn dersom dere velger å ikke gjennomføre i denne omgangen? Dersom han er klar om ett år eller tre - er situasjonen deres så ekstremt annerledes eller bedre da?

 

Virker ikke som det er så enkelt for deg å få han til å verken tenke eller diskutere rasjonelt om situasjonen deres, og da blir det vel til syvende og sist du som må ta en avgjørelse basert på dine egne følelser. Er det mulig for deg å ta din endelige avgjørelse, dele dette med han og så gi han en viss tid å fordøye dette og ta sitt valg? Slik at du om ikke så lenge kan si deg ferdig med selve dilemmaet som du nå står oppe i, og heller konsentrere deg om å gå videre og fordøye situasjonen og starte forberedelsene til din egen fremtid - med eller uten han? Om han ønsker eller ikke ønsker en felles fremtid med deg med de forutsetningene dere nå har, må jo bli opp til han. Jeg mener uansett, i likhet med mange andre her, at du må følge dine egne følelser. Kun på den måten kan du rettferdiggjøre dine egne valg for deg selv i ettertid!

 

Ble langt og muligens litt rotete dette her... Poenget mitt er i alle fall: dersom ikke han innen kort tid viser seg i stand til å diskutere situasjonen på en mer rasjonell måte, ta en avgjørelse basert på hva du faktisk ønsker og ser for deg, vær ærlig med han om dette, og gi han deretter en "frist" for å ta sin egen beslutning basert på de alternativene han nå faktisk har. Ikke vær redd for å flytte presset og ansvaret for å ta en avgjørelse fra deg selv og over på han. Til syvende og sist må også han ta et valg uansett!

 

Uansett hvordan utfallet blir så ønsker jeg deg lykke til fremover. Håper at alt ordner seg til det beste for deg

[Stine?]

Tusen takk for svar smock..

Har hatt noen dager uten å bekymre meg eller tenke over det valget jeg står over.. Blir ikke enig med meg selv.. Driver også helsekost så det er begrenset med tid jeg får til et besøk hos amathea.. Håper kjæresten ringer i dag.. Han bare utsetter og utsetter hele tiden.. Holder på å bli gal!!!