Beholde/ Abort???

[Gjest]

Dette var et veldig godt svar! Jeg ble rett imponert! Legen du var hos hørtes veldig flink ut. Jeg skulle ønske at du la ut dette innlegget på "Beholde barnet?", hvor denne problemstillingen opptrer ofte.

[Gjest Sauen ruger for harde livet]

Hei!

Så bra at det ser ut til at dere kommer til å beholde=)

 

Jeg var i en ganske lik situasjon for snart 2 år siden.

Jeg var 19 år, gravid med min kjæreste på 22, og han var ikke klar... Forholdet var også veldig nytt. Jeg hadde vært gjennom en abort noen år tidligere, og ville absolutt ikke gjøre det igjen. Han ville ikke ha barn, men ville heller vente en stund. Jeg lot meg presse, og bestilte time til abort, selv om jeg virkelig ikke ønsket det selv. Følte også jeg var egoistisk. MEn kvelden før aborten fant jeg ut at jeg ikke klarte det, så jeg lot vær å møte opp på sykehuset. Ga kjæresten min beskjed om at jeg hadde tatt en avgjørelse, og at slik ble det uansett.

Da ble det andre boller! Etter kort tid gledet han seg like mye som meg, og fortalte om graviditeten til alle som gadd høre på... hehe.

Jeg tror ting ble litt enklere for ham når jeg bare tok en avgjørelse. For til syvende og sist er det DU som bestemmer over din kropp - og om han er 50/50 eller rundt der, er det du som må ta avgjørelsen. Det hjalp ihvertfall her=)

 

Vi er fremdeles samboere, har kjøpt oss leilighet og har en jente på 14 mnd, som forguder pappaen sin - og han er verdens beste pappa.

I tillegg er jeg 11 uker på vei med vårt andre - og godt planlagte - barn=)

 

Lykke, lykke til=)

[Stine?]

Så fint med svar Sauen:)

Er spent for å se hvordan det går ja. Bestilte meg time hos legen i går, men i dag da jeg våknet kom det litt friskt blod på papiret,. Kanskje ingen av oss trenger og ta denne vanskelige avgjørelsen, men at naturen gjør det... Håper alt står bra til med den lille, og at blødningen skyldes noe annet:) Krysser fingrene for det... Selv om jeg er skikkelig nervøs akkurat nå

[Miss Misantrop]

Leste bare HI ditt, men ut fra det vil jeg si. Dere brukte ikke prevensjon. Abort er ikke prevensjon. Jeg blaaser en god dag i at denne karen ikke vet hvordan barn blir til.

Mange mennesker velger aa faa barn helt alene i dagenssamfunn. At du fjerner et barn bare fordi det har en far som er uansvarlig er helt ufattelig. Du vil ha barnet. Du har hatt en abort du angrer paa. Da er det vel helt soleklart at du Skal Bli Mamma.

Jeg er nok litt krass i dette innlegget, men jeg er saa lei av disse mannfolka som ikke fulgte med paa barneskolepensumet i anatomi.

[hippootto]

Hei. Så fint at kjæresten din er på glid!

Vil bare si at jeg også hadde litt friskt blod på papiret i forrige uke. Ble engstelig og spurte jordmor om det. Hun sa at omtrent alle har litt blødning en eller annen gang i løpet av svangerskapet, og at det ikke er noe uvanlig. Hvis det derimot er smerter forbundet med blødningen, og den er større, så er det kanskje noe galt. Jeg har ikke sett noe blod senere, så det går nok greit.

 

Ønsker deg masse lykke til! Og tips: bestill en tidlig ultralyd og ta med kjærsten. Det tror jeg nok han vil synes er kjempegøy, og lettere kan få et forhold til den der inne. Stor klem!

[anrø]

Vet akkurat hvordan du har d nå. Var der for over et år siden,på juni i fjor. Nå har jeg ei lita jente på 8 mnd. Angrer ikke et sekund på at jeg beholdt ho. Hun er verdens beste jente. Barnefaren har jeg ikke mere kontakt med lenger.På mai i fjor hadd jeg og bf en ma.Da var han skikkelig ute av seg og ville at jeg skulle bli gravid igjen fort. For han sa at han ville ha barn med meg.Da jeg ble gravid en mnd etterpå,va d et helvete for meg.Da ville han at jeg skulle ta abort,og ja d var et vanskelig valg.Men innerst ville jeg beholde. men d var tøft for meg der å da. Men jeg sa klart fra at nei,jeg vil ha barnet.Da flyttet han ut,men han kom tilbake igjen.jeg trodde d skulle ordne seg,men han var ikke intressert i meg eller magen. På januar i år så fant jeg tilbake til pappan til mine to andre,og han er pappan hennes nå. Bf vil ikke erkenne farskapet heller,så nav sender han papir hele tia,men han nekter.Noen som vet va som skjer om han nekter? Jeg har d bra nå,vi flytter inni nytt hus snart. Og jeg er gla jeg ikke tok abort. D ordner seg til slutt vettu:)) Ikke gjør d forde om typen din sier d.Han er ikke verd d at du skal ta livet av ditt ufødte barn. Du har d bedre uten han:)) Stå på jente,dette klarer du:))

[Staffemamma86]

Hei! Ville bare si lykke til!!!

Dette er som å lese noe av det jeg gikk igjennom for noen måneder siden!!

Jeg ble uplanlagt gravid(hadde glemt pillen i 2 dager noe som kjæresten min visste om). Når jeg fant det ut fikk samboern min panikk, han ble kvalm og skalv og sa han ville jeg skulle ta abort. Han sa også at det var egoistisk av meg å beholde barnet og at han var redd for at jeg hadde lurt han.

Jeg ble helt ødelgt, så sinnsykt lei meg!!!! Jeg ville IKKE ta abort, men følte at jeg måtte det. Vi bestilte time til abort, men så ombestemte jeg meg. Jeg sskrev et LANGT brev til han og forklarte hvor vanskelig jeg hadde det, gikk meg en tur når han leste det. Når jeg kom tilbake hadde han forandret seg, han beklaget at han hadde oppført seg som en drittsekk. Og vi bestemte oss for å vente å se, jeg begynte å glede meg til å bli mamma.

I midten av 5. uke begynte jeg å blø, og spontanabrterte dagen etterpå. Det var veldig trist, men også veldig befriende. For da trengte ingen av oss å ta valget!!

 

I ettertid har samboern min beklaget seg veldig, han sa han var i sjokk og visste ikke hva han sa eller gjorde. Tror dette skjer med mange menn! Vi bestemte oss 5 måneder senere for å begynne prøvinga på baby, for vi begge hadde faktisk fått lyst på baby etter jeg var blitt gravid. For vi hadde fått kjenne på følelsen om det å vskulle bli foreldre. Samboern sa at han faktisk hadde begynt å glede seg litt. Og nå gleder han seg MASSE til jeg blir gravid.

 

Det ble langt. Men iallefall: det går så bra!! Uansett om du spontanaborterer eller beholder barnet så vil dette ordne seg, Typen din fikk seg bare et veldig stort sjokk, men når magen begynner å vokse skal du se at han begynner å glede seg:-)

 

Lykke til!

[Stine?]

Tusen takk, alle dere=)

Her går det mye bedre:) Har hatt noen dager der vi ikke har snakket så mye om det, mest fordi han skal få tid til å fordøye det som har skjedd. Han har nok innfunnet seg med at det ikke blir noen abort..

Har fortsatt litt blodig utflod, så får ringe legen i morgen, eller er det bedre å ta en telefon ned til sykehuset for å snakke med en jordmor? Hmmm.. Barnefaren ble veldig nervøs da jeg sa at jeg blødde litt, så tror han ønsker seg det barnet enda mer nå

Så vi får se hva som skjer=) Har heldigvis ikke smerter, så håper at ingenting er galt:) Tusen takk for god støtte alle sammen=)

Stor klem

[Stine?]

HUFF!!!!!!!!!!!

Har latt saken ligge noen dager, men i dag sa han at han fortsatt ikke følte seg klar for det! Blir så FORBANNA!! Det burde han tenke på FØR han smalt meg på tjukka! Faen altså! Har heller lyst å bli alenemamma enn at jeg skal ta livet av ungen min bare for at han ikke klarer å stå for det han har gjort! Blir gal!!!!!

[pjokkemamma*07+10*]

Stå på kjære deg, ikke gi deg!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[to_tette?]

vet du hva, sånn tror jeg alle mannfolk er ei stund, hvis dere ikke har PRØVD å bli gravide. mange får kalde føtter selv om de ønsket seg barn og!

 

MEN dette er et spørsmål som bare dere kan svare på...

[Stine?]

Tusen takk for oppmuntrende ord:)

Har funnet ut at det heller ikke er noe vits i å la saken ligge for da blir han mer usikker og redd for fremtiden.. Han vil bare ta abort

[to_tette?]

jeg må bare si noe, som kanskje kommer til å vekke reaksjoner. men det er vel lov å si hva man tenker... ?

 

jeg mener, at hvis du virkelig vil ha barnet, og det blir helt feil for deg å ta abort, så bør du beholde selv om han ikke vil. selvfølgelig bør barnefar ha medbestemmelsesrett i om han skal bli pappa,

MEN du kan komme til å klandre han så lenge dere lever sammen hvis han "tvinger" deg til å ta abort! og klandre deg selv også.

 

Det er mange vanskelige valg å ta, spesielt hvis det går så langt at du må velge mellom barnet og forholdet... Jeg vet selvsagt ingenting om dette er aktuellt for deg.

 

-igjen: dette er valg ingen andre kan ta for deg, du må selv bestemme hva som er riktig for deg

[to_tette?]

har hørt at det er mange mannfolk som er klare for å bli far før de faktisk har blitt det.

det trenger ikke å skje på fødestua heller, tror ikke samboeren min følte seg "klar" for å bli pappa før lenge etter at første unge var født. han sa aldri noe om det da, og han hadde lyst på barn.

men tror han var redd fordi han ikke hadde peiling, og DEN følelesen er det MANGE som har. også mammaer!

 

når det gjelder materielle ting så er det noe som ordner seg etterhvert. det er selvfølgelig enklere hvis begge er ferdig utdannet og har arbeid osv, men det er faktisk ingen katastrofe å få barn men man er ung... Vil du ta mer utdanning, kan du begynne igjen om et år hvis du vil. ungen er faktisk ikke avhengig av at dere eier eget hus osv.

 

Vi fikk første barnebarn på begge sider, og vi har ikke fått kjøpt NOE barneutstyr selv, det sloss besteforeldrene om å "få lov til". Jeg var student da jeg ble gravid første gang, og har vært hjemmeværende siden da, er gravid igjen nå, ungen er 16 måneder. Samboeren har en vanlig jobb, og vi klarer oss helt fint økonomisk, på en inntekt. Man får ganske bra fødselsstipend fra lånekassen hvis man har vært student, og engangsstønad hvis man ikke har jobbet. Jeg får også kontantstøtte og self barnetrygd nå. Vi leier leilighet, hadde nok vært litt blakkere hvis vi hadde eid. Jeg kjenner mange par som har barn, der begge er studenter, de klarer seg også fint.

 

det meste ordner seg, selv om man ikke er i en ideell økonomisk situasjon. "voksen" blir man tidsnok og

[Linn,Skrållan&LilleSøster]

Kjære vene,du må IKKE gi deg i denne saken.

Jeg mener at vi jenter har litt mere og si i forhold til det og ta abort osv.

Det er i vår krop den lille vokser,det er i vår krop som event inngrep skal gjøres,det er i vår krop alle forandringene skjer,og det er vi som merker det først.

det er i vår krop de triste følelsene etter ett savn av en baby som ikke fikk leve.

Jeg syntes du skal følge ditt hjerte og hva du vil i denne saken.

Vil du beholde og du blir alene,javel,du kommer til og klare deg.

Jeg øsnker deg masse masse lykke til.Og håper dere finner ut av den beste løsningen sammen.

Kan jeg spørre hvor gamle dere er?

 

*KLEM*

[Bøtteknott]

Jeg må bare slenge inn min støtte til deg her! Enig med de andre jentene her; ikke gi deg!

Det kan hende samboeren din kommer seg etter hvert, når tanken virker litt mer kjent.

Jeg håper og tror det kommer til å gå bra med deg!

[May-juli07+mai09]

Vi ser alle her at du virkelig IKKE vil ta abort!!!! og da er saken klar slik jeg ser det.....

 

du skal ikke ta abort når du føler det slik du gjør...

jeg syns du skal si dette til samboeren din så får han heller bestemme seg for å bli eller dra...

 

jeg ville aldri byttet bort min sønn mot et forhold!!! det er helt sikkert!!!!!

Nå ble jeg kanskje litt direkte.....

 

lykke til!!!

[Stine?]

Tusen takk alle sammen=)

Dette var ikke lett nei! Men men. tar en dag om gangen. Han vil ikke ha dette barnet i det hele tatt, og skylder på at han ikke visste hva han gjorde iogmed at vi hadde sex uten prevensjon.. Så:S Jeg er foresten 20 år og han er 22. Har leilighet og begge har utdannelse og fast jobb.. Har en inntekt på 30 000 etter skatt hver mnd, så sånn sett skal vi nok klare oss ja!

[Bøtteknott]

Da klarer dere det helt fint alene! Du fortjener så mye nedre, og den sjansen får du ikke sånn som det er nå.

Det kan virke håpløst å velge mellom en du er glad i, og et ufødt barn, men tror du vet svaret allerede :-)

[Linn,Skrållan&LilleSøster]

Har du tatt noen avgjørelse på hva du skal gjøre eller?

Hva sier sambo at han gjør om du velger og beholde?

Håper du finner ut hva du vil,så du slipper gå og lure.

Du skal jo nyte denne tiden om du velger og beholde;)

[Stine?]

Hei igjen alle sammen=)

Har ikke tatt noen felles avgjørelse enda:) Prøvde å spørre han i går, men ville ikke snakke om det. Han sa han hadde "glemt" det for en stund, men jeg sa at barnet forsvinner ikke selv om du ikke tenker på det! Men ble ikke noe mer enn det! Jeg er så lite lysten til å ta abort, og det er ingen sjans i havet at jeg kommer til å gjennomføre en abort som jeg selv ikke ville være med på. Skjønner at han er nervøs og alt det der, og skal ikke forlange at han skal kjenne på den samme gleden som meg, for det er jo noe som skje i kroppen MIN, men hadde håpet at han kunne ha litt mer glede over det da:) Og hos oss handler det ikke om å velge mellom barnet eller forholdet, for jeg VET han kommer til å stille opp uansett! Har tilogmed spurt han om det, og han sa "ja, selvfølgelig" Så jeg vet rett og slett ikke.. synes det er en ekkel avgjørelse uansett. Føler fortsatt litt på å ta hensyn til hans følelser, men jeg er litt egoistisk og tenker at når han ikke tar hensyn til mine så gidder ikke jeg å ta så mye hensyn til hans heller... Jeg har også sakt til han at det blir værre for hver dag som går når han smeller i tryne mitt at han vil jeg skal ta abort!!! Det er da også hans kjøtt og blod!!!!

[b77h]

Hei

 

Har lest en del av innleggene her - og dine innlegg.

Det gjør vondt å høre hvordan du strir med en samboer som ikke ønsker barn nå - og hvordan du strir med dine egne følelser. Det er ikke alltid lett å ta enkle avgjørelser, og iallefal ikke store avgjørelser som dette.

Selv er jeg 31 år og har nettopp vært gjennom IVF-forsøk, med positivt resultat. Jeg og min mann har prøvd å få barn i nesten 3 år, så jeg er i en helt annen situasjon enn deg.

Men jeg har en venninne, som er like gammel som meg, og som for 3 år siden tok abort. Hun hadde en samboer, de hadde vært sammen ganske lenge og forholdet var veldig bra og de var begge ferdig utdannet og hadde jobb. Hun hadde ønsket seg barn hele livet, og var kjempeglad da hun oppdaget hun var gravid. Det tragiske er at hun tok abort fordi samboeren ønsket det - fordi han nettopp hadde startet eget firma! Jeg var helt sjokkert når jeg etterpå fikk vite dette (en venninne i utlandet jeg ikke snakker så ofte med). Sjokkert over at hun lot hans egoisme styre henne til å gjøre noe hun selv var helt i mot. Det endte med depresjon, at de gikk fra hverandre et halvt års tid, og da de ble sammen igjen ble hun gravid igjen første måneden. Hun ble helt desperat etter å bli gravid igjen. Og de fikk en nydelig datter som også samboeren er helt forelsket i. Og det viste seg at det gikk helt fint å kombinere med å ha et eget firma...

Men selv om de fikk et nytt barn, så vil det jo alltid ligge der: det faktum at de også skulle hatt et annet barn, som de valgte bort. Det må være tungt å ta med seg videre.

Jeg er ikke i mot abort, jeg syns det er helt riktig at kvinner skal ha den muligheten i tilfeller der det føles umulig å kunne ta i mot et barn. At man er alt for ung, at man er blitt voldtatt, at man ikke har kontakt m faren og derfor ikke orker ansvaret osv.

Men når man har vært i et parforhold i lang tid, vet det er den partneren man vil dele resten av livet med, så syns jeg det blir alt for egoistisk å velge vekk et barn. Og når det i ditt tilfelle kun er faren som er usikker (og umoden?) så håper jeg inderlig at du lytter til stemmen inni deg - og ikke til hans.

Det høres for meg ut som at du ønsker å beholde barnet, og faren sier han vil stille opp... Jeg tenker at du må ta ansvaret her og være den voksne. Og ikke gjøre noe som kanskje vil ødelegge forholdet deres enda mer en et lite barn vil.

Jeg forstår du ønsker at han også skal ønske dette. Men kanskje du må ta litt kontroll over situasjonen og lytte til deg selv. som du selv sier; hvorfor skal du ta mer hensyn til hans følelser enn dine egne + et barns liv? Det høres ikke ut som at han prioriterer dine følelser først...

 

Kjenn etter hva din egen magefølelse sier,og hold deg til den. Ikke la hans usikkerhet overdøve det.

Lykke til :-)

Men jeg syns

[Stine?]

Wow. Tusen takk for det fine svaret ditt b77h:)

Er nok helst inne på det der og beholde, men så innmari synd at han ikke føler den samme gleden som meg også, og det har jeg fortalt han .. I følge han virker det som at hvis jeg tar abort så blir liksom det problemet glemt akkurat som det aldri har skjedd.. Har jo tross alt vært sammen i 6 år, men han er fortsatt redd for at barnet skal splitte oss! Men som jeg sier, at man kan ALDRI være helt sikker på det uansett hvor lenge man har vært sammen, for det er noe ingen av oss har opplevd før, og kan ikke sette oss inn i hvordan det vil bli.. Jeg slet også veldig med aborten sist gang, og tenker på den nesten daglig.. Gruer meg hvert år til den dagen jeg tok abort, og den dagen jeg skulle hatt termin, vil ikke ha to slike dager til! Og jeg tror ikke at alle problemene blir glemt med aborten, vet jeg kommer til å slite med det i ettertid og tenke på alt og ingenting rundt det! Tror heller en abort vil ødelegge forholdet vårt enn et barn! Men det er min mening da

[to_tette?]

syns jeg leste et eller annet om at han var bekymret for hva han kunne gi barnet av materialistiske ting, derfor jeg tenkte at han var student eller ikke hadde jobb eller noe i den dur, tror jeg...

 

Dette høres ikke lenger ut som et spørsmål om Beholde/Abort?, men mer som du skal beholde, men at dere har en stor jobb foran dere med samlivet, eller hva jeg skal si...

Tror du han vil bli med på par-terapi el.l??

 

Da er det bare (veldig) kalde føtter fra hans side da...? -og at han ikke visste hva han gjorde da dere hadde sex uten prevansjon, og dere begge visste det, var bare tåpelig av han å si!

[Stine?]

Ingen av oss studerer akkurat nå, men begge har jo lyst på mer utdannelse senere, men jeg ser ikke på det som en hindring.. Så vi får bare se hvordan det går med han, Jeg klarer ikke å fullføre en abort iallefall, ikke på det grunnlaget han sier!