Beholde/ Abort???

[Stine?]

Okey, her kommer det!

Har seg sånn at jeg og min kjære har vært sammen i 6 år, og jeg er gravid i 5 uke.. Jeg sluttet med prevensjon i sommer, og han visste det veldig godt. vi skulle ikke prøve og få barn, så jeg sa klart i fra når jeg hadde eggløsning, men han kjørte på som aldri før, og virket nesten som han ønsket seg et barn,

Så på søndag viste jeg han den positive graviditetstesten, og etter det har han vært litt ute av seg. Har prøv å snakke med han, og han vipper 50/50 for og imot og beholde ungen. Jeg ble verdens lykkeligste da jeg fikk positiv test, men synes han skal ha noe å si i denne saken også! Synes dette er SINNSYKT vanskelig, å vet ikke helt hva jeg skal gjøre!

Tror han vil helst fjerne babyen, og prøve igjen om noen år.

Har vært gjennom en abort for 5 år siden, angrer fortsatt, og vil ikke gjennom det en gang til, slet sånn psykisk.. Men vil gjøre det som er best for oss, og jeg vil ikke bære fram et barn som ikke er ønsket av begge:S

[Hemmeline]

Jeg ville helt klart ha beholdt det...

Når han viste du hadde sluttet med prevensjon og attpåtil sagt til han når du har eggløsning, men han alikevel kjører på, da synes jeg virkelig han bør være voksen nok til å ta ansvar han også.

Attpå til har dere vært sammen i 6 år så dere må jo ha et ganske stabilt forhold...for ut fra innlegget virker det ikke som dere har hatt noe planer om å gå fra hverandre.

Sikkert skummelt med en gang den tanken på å bli pappa, men tror du ikke han vil venne seg til det etterhvert?

Ønsker deg uansett lykke til med valget ditt.

[Missy med sine 2 barn (✿◠‿◠)]

hei... gratulerer med en liten spire!!! jeg er selv i uke 5.. og har gått igjennom akkurat det samme som deg..

etter en SA sist gang vi prøvde hadde vi bestemt oss for å prøve igjen rundt sept. sa klart å tydelig i fra om at jeg sluttet med pillen da..

tiden gikk og sept kom.. og jeg ble gravid..

min kjære ble veldig sint på meg.. trodde jeg gikk på pillen.. men da ble jeg like sint.. for dette var noe vi hadde planlagt og gledet oss til..

det tok en dag...så ble han blid igjen.nå gleder han seg kjempemasse.. forteller det til alle å greier..

 

er vel sånn med gutter at de tenker veldig mye på hvordan de skal klare å ta hånd om ett lite barn...når de kanskje knapt nok klarer å ta vare på seg selv..(noen er sånn) de blir veldig redde for hva framtiden skal bringe dem.. det ble i værtfall min kjære.. han tenker og tenker...hver dag.. på alt mulig rart..men tror han har kommet over frykten nå.. de fleste gjør det.. de trenger bare litt tid å fordøye det...

 

vi gleder oss noe enormt til å få en liten en her i huset...

fra før av har jeg en datter på 4 år.. så jeg vet det er livet vært å få barn..

 

jeg har også tatt abort en gang for 10 år siden.. og jeg angrer den dag i dag..men jeg tenker som så..at jeg ikke hadde vært her i dag..hvis ikke ting hadde skjedd på den måten ting har skjedd...i livet mitt..

men en abort til er uakseptabelt..

 

hvis jeg var deg.. så ville jeg snakket litt mere med gutten din... ta ansvar for deres egne handlinger...

beholde barnet.. hvis dere er glad i hverandre..så går dette bare en vei... dere kommer ikke til å angre.. det er bare lykke og glede å få ett barn sammen...og man skjønner også meningen med livet når man får barn...

 

ønsker dere lykke ti videre da.. og håper dere kommer fram til en løsning.siden du har vært gjennom en abort tidligere også..så råder jeg deg til ikke å ta abort.. for det kommer til å knekke deg..

etter at jeg hadde SA her tidligere i sommer...så knakk jeg helt sammen... kunne ikke tro dette skjedde meg..

men nå venter vi en ny igjen.. denne gangen uten komplikasjoner..så håper lykken er med oss denne gangen... og føler at også denne graviditeten har fått meg litt opp igjen liksom....

[Stine?]

Tenker og beholde jeg også. Er ikke akkurat slik at jeg har lurt han, eller at jeg ble gravid med et uhell.. Hadde det vært det, skulle jeg hørt mer på han! Men nå? det er bare vanskelig:) Ja, vi er jo i et veldig stabilt forhold. Jeg er bare 20 år, men stortrives med han, har hatt våre opp og nedturer, men funnet ut hvordan vi vil ha det nå. Jeg går å håper hver dag at han skal si han vil ta ansvar for det, og gjennomføre dette, men prøver å ikke presse han. Skal ta oss en prat når jeg kommer hjem fra jobb, og prøve å bli enige om hva som skjer. Håper han har innsett at det beste for oss begge er å gjennomføre dette svangerskapet:) Takk for svar:)

 

[Stine?]

Tusen takk for det fine svaret -stardust-

Ja, han er nok mest redd og bekymret for fremtiden. Tror hele ordet forpliktelse er skremmende på han.. Han sa i går han var bekymret over økonomien, men vi tjener tilsammen over 30 000,- i mnd etter skatt tilsammen. Tenker også på at det ikke er mange av kompisene hans som har kommet til det punktet hvor man får barn, og det skjønner jeg er litt skremmende, men noen må være først, så vet jeg mange kommer etter... Han jobber også i barnehage og ser hvordan mange av barna der er, og sammenlikner seg selv med mange foreldre der. Han sier de ser så slitne ut, at de er så lei at de ikke en gang gidder å gi sine egne barn et skikkelig svar hvis de spør om noe. Prøver å si til han at vi bestemmer selv hvordan vi blir som foreldre:)

 

Har ikke noe lyst til å ta abort igjen, da vil jeg heller være alenemamma, for det er det VÆRSTE jeg noensinne har gjort. Håper han tenker litt mer fremover nå, og ikke bare på regnværsdagene fremover, for jeg vet det blir masse solskinn også

Så er jeg litt egoistisk og tenker at hvis det er 50/50 hos han, hvorfor kan han ikke se hvor mye det betyr for meg, og innstille seg på å bli pappa og se fremover på det. Så slipper det å bli så mye fram og tilbake. Det ødelegger dagene og nattesøvnen.

Vet ting ordner seg, bare at det tar litt tid:)

[Lillevenn33]

Jeg tror det høres ut som om du allerede vet hva du vil, men at du bare blir usikker pga han. Dere er i en situasjon med et langt og stabilt (?) forhold, du har vært gjennom en abort som du angret på i etterkant. Ville du kunne levd med beslutningen om å ta abort nå? Husk at det er din kropp og det er egentlig bare du som bestemmer, ikke han, selv om du ønsker at han skal ha noe å si. Jeg tenker også på babyen, som ikke har noe å si. Kanskje den har lyst til å leve? (Uten å være veldig anti-abort altså!) Jeg bare tenker at dere er i en situasjon hvor dere kan klare å ta dere av et barn, og du allerede lener deg mot å beholde babyen. Du er den som bestemmer om du tar abort, han har ikke noe å si. Kanskje pappaen bare må venne seg til tanken og så går det bra. Lykke til med avgjørelsen!

[pjokkemamma*07+10*]

Uff så forferdelig! Det må være trist når ikke mannen din gleder seg sammen med deg. Men hvis det verste du noensinne har gjort var å ta abort den gangen, så må du jo ikke finne på det igjen. Man klarer seg alltids, selv om det kan bli trangt om økonomien eller du i verste fall ender som alenemamma. Du kommer til å føle at det er verdt det når du har barnet ditt i armene. Han har et poeng i at det er veldig slitsomt å være foreldre, og når dere er såpass unge som dere er, så kan dere føle at dere mister noen viktige år hvor dere kan leve livet og være frie i noen år til. Men - det er jo ingenting mot et barn =). Hvis du har noen besteforeldre som kan stille opp så er det veldig veldig mye hjelp i det. Jeg kjenner flere par der fedrene har kommet i en liten krise i starten av småbarnsperioden. De har fått litt panikk av hele situasjonen og vært ute og drukket øl hver kveld og ikke stilt opp særlig mye. Men etter et år eller to har de blitt superpappaer som elsker å være med barna sine og som ordner og fikser alt som trengs. Du sier at kjæresten din jobber i barnehage, og det er jo et godt tegn, da er han vel interessert i / glad i barn, og da har han også fått med seg gode erfaringer derfra. At han har observert foreldre som han ikke vil være som er en fin ting å ta med seg, så man har noen mål som foreldre. Jeg syns du skal stole på at han kommer til å komme på gli etterhvert. Lykke til!

[tone-29]

Er/var i samme situasjon som deg, men har bestemt meg for å beholde barnet. Var til samtale hos legen før jeg bestemte meg, han sa til meg med en gang jeg beg å snakke om samboer "stopp! før du snakker videre skal du vite at i denne saken er det ikke juridisk sett noe dere. Jeg forstår at du gjerne vil at han skal være enig og ha et ord med i laget,- men jurisdisk sett er det du, og bare du som skal ta dette valget." Så bad han med gå en tur i skogen alene, skrike ut all min frustrasjon - og så se for meg to scenarioer. Det første var at jeg fikk barnet. Da ville ofte det som virket helt "krise" nå, kanskje har forandret seg om et halvt års tid, og slett ikke være et problem. man ville uansett hvor vanskelig man enn ville se for seg hverdagen ALDRI angre på at man fikk barnet. man angrer aldri et barn, uansett hvor sliten man er. Så skulle jeg se for meg den andre siden, valget da jeg hadde tatt abort. hver dag datoen kom, ville jeg huske aborten, når jeg så babyer som var født rundt termindato ville jeg også tenke på dette. og så påpekte han at uansett hvor nær man er samboer, så vil det å ta en abort være en veldig "ensom" sorg. Å miste et barn har alle forståelse for er vanskelig, men det er ikke lett å ha sympati med noen som har tatt valget selv, og det er ikke sikkert man ville fått bearbeidet sorgen så godt. vet ikke jeg.... er dette råd for deg? du har jo allerede vært gjennom en abort, så du vet jo hvordan det er å gå igjennom den. dessuten ønsker du deg dette barnet virkelig, og da er det det du skal ta hensyn til. Gratulerer med graviditeten!!!

Hilsen snart mor til 3:)

[Stine?]

Tusen takk for så gode svar. Kom hjem i dag og fikk vite at han går for abort!!! Vet ikke hva jeg skal gjøre. Vet om jeg gjør det så kommer jeg til å HATE meg selv resten av livet, men hvis jeg alikevell fullfører svangerskapet føler jeg at jeg svikter han...

Blir gal av dette. Har lakt meg allerede, ligger bare på sengen og gråter... Blir ikke klok på dette!

[rima]

Hei på deg. Hvordan går det med deg? Dette var litt av et dilemma du er kommet i. ser at du skriver andre innlegg her og gleder deg til å bli mamma. Har du innerst inne bestemt deg uavhengig av hva han sier? Det høres leit ut at han ikke ønsker barnet nå som det faktisk er der. Men det kan jo være et sjokk for han. Dere virker som dere er unge og det kan jo være at dere trenger litt tid på dere. Det er vanskelig å ta inn over seg hva som faktisk befinner seg der inne. Hva med å gi det litt tid og så ta det opp igjen om noen dager. Skal ikke be deg fortelle hva du føler, for det regner jeg med han har fått høre. Men fortell hva dette vil bety for deg og spesielt i forhold til hva du har opplevd tidligere.

Ønsker deg lykke til! Om du orker hadde det vært fint å få høre hvordan det går videre! Sender deg en klem

[Stine?]

Tusen takk rima.

Joda,går litt sånn i rykk og napp.. Føler meg lammet, og vet ikke hva som er best lengre.. Setter stor pris at dere kommer med råd og erfaringer. det hjelper meg stort, iallefall... Får vell bare ta dagene til hjelp og se hva tiden bringer.. Føler meg så SINNSYYYYKT egoistisk hvis jeg beholder... Dette er ikke gøy

[rima]

Nei, vet du hva! Du er da ikke egoistisk om du beholder! Den tanken må du legge fra deg. Den ville jeg dytta over på en viss en som har vært med på moroa uten å ta støyten nå. Uff, misforstå meg rett!

Dere var to om dette og var begge klare for det. Det er klart det er et stort sjokk når testen viser positivt. Det var det for meg for fire år siden da jeg ble gravid med førstemann, delvis uplanlagt. Og det var det for meg i helga også da jeg testet positivt, selv om det var planlagt. Man blir jo slått tilbake og sjokkert og har mange følelser å takle. Det har nok kjæresten din også. Men kjære deg, ikke tenk at det er egoistisk å ville beholde det du har inni deg som du har drømt om. Du er ung, men det er absolutt ingen ulempe!

[ben1+ny?]

Hei, du skriver at du vil at HAN skal ha et ord med i laget, men her virker det som DU ikke har et ord med i laget... Dette er noe dere må bli ENIGE om!!!!

 

Du SKAL ta abort, hvis det er det dere blir ENIGE om, men ikke fordi du føler deg presset, egoistisk eller at du er redd for å miste han hvis du ikke føyer deg!!?? Eller hva?

 

Uansett hvor vanskelig det er, så må dere bli enige. Be han sette seg ned sammen med deg, hold han i handa, og si at dere skal bli enige om dette. Det betyr ikke at du vil prøve å manipulere han eller at han skal sette et ultimatum når det gjelder abort. Det virker litt "halleluja" kanskje at jeg sier at dere skal holde hender, men det er faktisk ganske sterkt, når man er veldig glad i hverandre og vil unngå å krangle til tross for vanskelige motstridende følelser.. Huff, her ble det litt rotete ja!

 

Men husk at det er DU som må gå igjennom aborten! Det er DU som skal bestemme at barnet deres skal dø (nei, jeg er absolutt ikke anti-abort), og det er du som må takle sorgen, som hun over her skrev hun fikk beskjed om ved samtale..

 

Lykke til med valget!! Håper dere finner ut av dette sammen, men når alt kommer til alt, så er valget ditt!!!

[ღLykkelig mღmmღ til to:)]

hei. Ser du har fått mye respons og mange gode tanker her. Ville bare si at jeg VET hvordan du har det. Jeg tok abort i april.. var da 11+6 uker. Aldri angret på noe så mye!! Neste hver eneste dag disse ukene var det eneste samboeren min sa.. "jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke". Beholder du det skal jeg spille lykkelig og ikke si noe til utenforstående.. det var et skritt fram.. fikk først beskjed om hvis jeg beholder det, så måtte jeg flytte ut. Har riktif nok vært sammen litt over to år. Er 21 nå. Han har to barn fra før, og leier hus. Han fikk totalt panikk. Hadde ikke noe i orden økonomisk.. ikke kjøpt hus enda.. også det styre med særkullsbarn. Det var ikke det han hadde sett for seg. Det var rett og slett de verste månedene i mitt liv. På toppen av det hele hadde vi bestilt en romantisk tur midt oppi det hele.. Må si den turen ble vellykket!!

 

Jeg var på sykehuset først etter 8 uker for å ta abort.. tok pille jeg måtte ha før inngrepet.. men ombestemte meg, og ble sendt hjem under tvil på om dette skulle gå bra.. Så ble den noen uker til.. med en stemning man kan skjære gjennom med kniv! Tok til slutt abort i april..(er egentlig i mot abort- men når man elsker noe så høyt.. han sier han ikke er klar- skjønner det er vanskelig avgjørelse, men samboeren min var og er 99 % for abort)

 

De siste månedene nå har alt vært strålende mellom oss. Tror egentlig han hadde blitt like glad i den babyen som de andre barna han har. Angrer på at jeg ikke bare gjennomførte det. Da hadde jeg vært mamma nå Men jeg har faktisk greid meg overraskende bra den siste tiden. Tenker på det ofte. Ble gravid på ny nå i september.. skulle egentlig vært 9 uker nå i dag.. men fikk spontanabort nå på mandagen.. ny sorg å komme over.

 

Hmm.. dette ble mye. Skulle egentlig fram til at jeg vet hvordan du har det. Og unner ingen den sistuasjonen du er i. Det er helt jævelig! Jeg ville beholdt. Sånn jeg ser det nå så kan jeg umulig ha tenkt klart. Jeg tok kun den avgjørelsen med abort fordi jeg tenkte på han. Avgjørelsen stod mellom å såre meg, eller han med avgjørelsen. Av dette har jeg lært at jeg må tenke litt på meg selv også Jeg var redd for å bli alene, siden jeg går på skole, og det er han som har inntekten.

 

Håper uansett alt ordner seg for deg. Jeg angrer meg hvert fall på det jeg gjorde. Det høres ut som du vet hva du vil. Gjorde det jeg også. Så skjønner det ikke er lett. Sikkert tenkt tanken om noen andre bare kan ta avgjørelsen. Tenker på deg hvert fall:) kjempemasse lykke til. KLEM

[Stine?]

Tusen takk til a_m og alle dere andre:)

Dere alle sammen har vært en god støtte til meg:) Har snakket med barnefaren i en stund nå, og vi har klaret opp i mange saker og ting.. Tror begge er lettere til sinns, så vi får ta dagene til hjelp og komme oss igjennom dette:) Dere aner ikke hvor mye dette betyr for meg! Viste han denne tråden, så han fikk lese alle innleggene og fikk mer innsikt i hva jeg tenkte og følte og han fikk se hva dere hadde skrevet:) Det hjalp en GOD del:) Så tusen takk til alle som tok seg tid til å skrive til meg:) Skal holde dere oppdatert:)

[Oo Miss Sophie oO]

Hei!

 

Fikk vondt i meg av å lese denne tråden.

Har aldri vært gjennom en abort eller vært i samme situasjon som deg. Men tenkte likevel jeg kanskje kunne komme med et par innspill.

 

Skjønner på mange måter at din kjære er usikker. Menn er jo som kjent litt mer umodne enn kvinner på samme alder... og bare det å skulle finne to like sokker kan jo være en utfordring for dem til tider. Så skjønner jo at de kan bli skremt av å få et barn.

Men fikk litt lyst til å fortelle deg om faren til tantebarnet mitt. Han og hans kjære ble gravide etter at de hadde vært sammen i svært kort tid. Riktignok er han 15 år eldre enn dere, men han fikk sjokk. Rett og slett. Han klarte ikke å forholde seg til graviditeten overhodet. Men nå som den lille har kommet til verden...er han totalt forandret. Alle bekymringene rundt økonomi, parforholdet osv osv forsvant med fødselen.

Grunnen til at de valgte å beholde barnet i utgangspunktet var fordi hans kjære hadde fått beskjed om at hun ikke kunne få barn. De ble derfor sammen enige om at dette til slutt ville være den løsningen de kunne leve med BEGGE to.

Det jeg prøver å si er det kanskje er viktig å anerkjenne de panikkfølelsene kjæresten din har og bearbeide dem, men samtidig er det utrolig viktig at han setter seg i dine sko også.

Noe det nå virker som om han kanskje har gjort?

Dette var vel egentlig en liten historie til han for å fortelle at det er flere menn der ute som får panikk, men den panikken er ikke alltid rasjonell. Noen ganger trenger man bare å tenke seg godt om. Jeg vet hvertfall om én som elsker sitt lille "uplanlagte" over alt i verden!

 

Håper ikke du sliter mer med dårlig samvittighet og føler deg egoistisk fordi du gjerne vil beholde barnet. Dine ønsker skal telle vel så mye som hans!!

Om din kjære er redd for å få barn fordi dere er så unge og kanskje ikke er dere vil være i livet når dere får barn kan du fortelle han historien om min gode venninne...som kanskje også vil være en trøst til deg. Min venninne ble gravid når hun var 19. Hun og barnefaren hadde et noe ustabilt forhold. Når barnet rundet et par år, bestemte de seg for å gå fra hverandre, noe de gjorde på en veldig pen måte. Likevel har min venninne klart å fullføre en stor og prestisjetung udannelse ved siden av å være alenemamma. Så uansett om dere velger å holde sammen for resten av livet eller dere finner på noe annet, så betyr ikke det å få barn at dere er strandet på det nivået dere er nå. Dere kan fortsatt ta den utdannelsen dere vil om det er fokus, eller ta den jobben dere vil....eller egentlig gjøre akkurat som dere vil. Alt Dette er fortsatt mulig med barn.

Men min venninne sa en ting til meg her om dagen når jeg fortalte at jeg er gravid. Hun sa " Jeg synes det er så trist at det er blitt slik i samfunnet at det nesten er blitt populært å være negativ i forhold til det å få barn". Det har hun på mange måter rett i. Ofte blir det i en situasjon som deres fokusert på alt det negative, fremfor alt det positive.

 

Håper dere finner den løsningen som er best for dere. Uansett hva det måtte være. Du kan gi typen din et smekk i bakhodet fra meg fordi han visste du ikke gikk på prevensjon men han likevel valgte å kjøre løpet. Det er svært urettferdig å sette deg i en situasjon som denne hvor han vet du kan bli gravid, men gir blaffen i konsekvensene fordi det er du som eventuelt må ta abort

 

Ble litt rotete skrevet alt dette. Sitter her og neste dupper med hodet. Men håper det kom nogenlunde frem det jeg mente. Ville bare vise at det er andre som har vært i samme situasjon hvor alt har gått bra, og at dere fortsatt har alle verdens muligheter om dere skulle få barn. Det er jo da livet begynner.

[Stine?]

Hjertelig takk for det fine svaret ditt Miss Sophie 82=)

Tok oss en lang prat i går, og jeg tror han skjønte hva jeg følte mer om den aborten. Har som sakt gjort det tidligere, og gruer meg hvert år til den tiden jeg tok abort og den dagen jeg skulle føde. Vet ikke om jeg takler 2 nye slike dager. Spurte han i går hva han følte etter vi pratet, og da sa han at han ikke var så redd lengre.. Han sa også at han var blitt litt gla i babyen som lever i magen min, og da sa jeg han kom til å angre om vi tok det bort. Er lettere å angre på en abort, for jeg har ALDRI hørt om noen som har angret på å få et barn. Så jeg tror vi finner ut av det. Jeg vet han trenger tid, og tid skal han få Følte meg 30 kg lettere i går etter den praten vi hadde:) Så blir spennende fremover:) Jeg tror jeg har han på gli:p Men skjønner at han er redd/bekymret, og det sa jeg til han også, at det kan være ting han føler på en stund, og at jeg selv er bekymret om vi har nok materielle ting og gi babyen. Men begge har et stort nettverk rundt oss, så det er alltid folk som stiller opp for oss, og når babyen kommer glemmer han alle tankene han hadde om å fjerne babyen. Han kommer til å forgude sitt lille barn:)

 

Nevnte at han var redd han ikke hadde noe å gi babyen hvis han var sliten og alt det der, og snakket om forpliktelser og slikt, men jeg sa a t når babyen kommer og han skal gjøre ting for den lille kommer han ikke til å se på det som en forpliktelse, men som en stor glede.

Jeg er ikke så urolig som jeg har vært, og det kan jeg takke alle dere for:) SÅ TUSEN TAKK ALLE SAMMEN =)

[Missy med sine 2 barn (✿◠‿◠)]

....så utrolig bra at alt ordnet seg da...

da sier jeg gratulerer en gang til.... hihi

alltid spennende med et nytt barn i vente..nevnte lengre opp her at jeg også er 5 uker på vei.. så vi er vel like langt på vei vi da? har akkurat påbegynt i 6 uke..

 

åå.. si til gutten din, at i uke 6 begynner det lille hjerte å slå...(hihi)..

 

kan jeg spørre deg hvor du er i fra?

selv er jeg i fra asker..min kjære jobber også i barnehage.

hadde tenkt å vente med å fortelle datteren min om barnet enda.. skulle vente til uke 12.. men har en bror som hadde slengt litt med leppa..hehe.. stakkars..han trodde jo hun visste det.så jeg hadde en 4 åring som kom hjem i går å lurte på om mamma hadde baby i magen sin..

hva skulle jeg si?...fortalte henne selvfølgelig sannheten..

og selvfølgelig skulle hun bestemme hva barnet skulle hete, når den kommer til sommern igjen.. hihi..

ja ja...

jo, tenkte også å nevne en annen ting..men ser jo at alt har ordnet seg for deg nå men..

men da jeg gikk gravid med dattern min, var jeg sammen med en gutt som knapt ville være med meg. han ville ikke ha noe med verken meg eller barnet å gjøre..så han etterlot meg i ett DA lite dilemma..

jeg brukte noen uker på å bestemme hva jeg skulle gjøre.. avgjørelsen var å beholde ho.. uten en far..

og jeg angrer IKKE den dag i dag.. han er totalt ute av bilde..han vil ikke være inn i bilde..

min datter har vokst opp uten en pappa inn i bilde.. jeg har vært alenemamma i 3 år...anger ikke.. vi hadde det ganske lett..og økonomien var helt ok..

og nå har jeg en herlig kjæreste som jeg forguder, og vi storkoser oss om dagen og har det ganske bra sammen..

han ble en ertstattningspappa til min datter.. og det har vært ganske så bra..

og nå venter vi jo selvfølgelig vårt første felles barn..!!!

føler at jeg lever på en rosa sky om dagen... he he..

 

men nok om meg...

hvordan er formen din om dagen?

[Stine?]

Han har jo ikke sakt at vi skal beholde barnet enda, men jeg er 99%sikker på at det er slikt det blir:) Føler meg nesten gravid på ny=)

Ja, vi er ca like langt da:) Er 5 uker akkurat i dag jeg=) så gleder meg så veldig mye fremover nå. Har ikke sakt det til en sjel at jeg er gravid, selv om jeg vil rope det til hele verden:) Tenkte å si det til mamma på bursdagen hennes om en mnd, men vet ikke hva jeg skal si eller noe, er litt nervøs. Tenkte å si det til mormor og resten av familien på julaften=) Ut i fra sidene på babyverden går jeg over på 2.trimester 25.desember:) Så det passer jo kjempe bra! Hadde kanskje tenkt å gi mormor en ramme der jeg skriver inn et dikt jeg fant på netttet:

 

Du kan ikke med det samme

Fyllet få til denne ramme

Men til juli neste år

Du et duggfriskt bilde får

For storken den vil komme

Innen sommeren er omme

 

Er spent på familiens reaksjoner. Jeg er bare 20 år, og sambo 22, så det blir første barnebarn og oldebarn på begge sidene:)

Jeg bor i Trondheim=) En skikkelig trønder hehe (flaut med alle assosiasjonene på "typiske" trøndere)

Ellers er formen og humøret strålende, hadde det så bra etter jeg fikk snakket med sambo i går! Var en lettelse.. Lot bare tårene strømme på, og fikk sakt alt jeg tenkte på. Gikk også helt tilbake til den forje aborten.. Mye tanker om den fortsatt som jeg ikke hadde snakket om:) Så nå står jeg på jobb og tar meg på magen hele tiden og smiler til meg selv. Jeg må være verdens lykkeligste person <3 Føler alt ordner seg:) Tror jeg skal springe en tur på bokhandleren og kjøpe meg en bok om svangerskap og fødsel, for nå er jeg GIRA!!!!!!!!!!

hehe, stor klem til alle dere

 

[☆lillastjerne☆]

Hei du!

 

Ville bare si at jeg tror dette er en helt vanlig reaksjon hos mannfolk!!!!!

De får liksom panikk, når de ser at det faktisk skjer...

De trenger litt tid å få det inn å tenke på hva som faktisk skjer!!

Mange skjønner det nesten ikke før ungen er ute..de "mister/går glipp av" jentenes følelse, som faktisk har ett liv i magen!

 

Ønsker dere lykke til uansett hva dere bestemmer dere for.

Tror nok dere velger det som er rett for dere begge!!

 

Klemmer til dere begge...

[Stine?]

Tusen takk nr3 2010:)

Ja, det er nok en naturlig reaksjon:) Så han trenger tid, og det skal han få også Har bestilt meg legetime i dag da, og den er ikke før 17.desember:) Gleder meg virkelig til det:) Så blir spennende å se:) Snakker litt sammen hver dag, så blir vi enige til slutt=)

[Lillevenn33]

Gratulerer så mye til deg som har nesten samme nick som meg Veldig koselig å lese at du gleder deg så mye! Og jammen tror jeg jeg kanskje skal "stjele" den fine dikten du har funnet!!

[Stine?]

Tusen takk Jeg skal bli mamma! =)

Gleder meg noe helt enormt:) Bare ta diktet du også Likte det veldig godt jeg også, så blir spennende å se om mormor skjønner den:) Lykke til:)

[Tobarnsmamma!!!]

Gratulerer, Skal Bli Mamma!

 

Vil bare fortelle min historie for å tydliggjøre hvos viktig det er at du gjør som du ønsker:

Jeg var i omtrent samme situasjon for fem år siden, bortsett fra at vårt forhold var ganske nytt da jeg ble gravid. Jeg ville ha barnet, han ville "vente", ta abort og prøve seinere. Men jeg ga meg ikke, jeg vet også at jeg ville syntes det hadde vært vanskelig å fortsette forholdet hvis jeg hadde gitt etter for hans press. Samtidig ville jeg, som deg, at det skulle være en felles avgjørelse.

 

Men det ble det etter hvert, og vi fikk en nydelig datter.. Han ble verdens beste far. Vi ventet en stund med å prøve på flere, fordi vi hadde mye annet å stå i, og måtte få på plass en del ting i livet. Men for et snaut år siden begynte vi å prøve på en til, det tok lenger tid å bli gravid denne gangen, men i sommer skjedde det. Dessverre fikk jeg nylig vite på ultralyd at det er noe alvorlig galt, og at fosteret ikke er levedyktig. Dermed må jeg gjennom en seinabort, og gruer meg forferdelig.

 

Men gjett om jeg er glad for at jeg ikke tok abort for fem år siden, bare fordi jeg ble gravid litt før vi hadde tenkt! Jeg håper ennå på flere barn, men det er ikke sikkert det skjer. Man kan ikke alltid regne med at man får flere sjanser - man må bare gripe dem man får!

[Stine?]

Takk for svar Tobarnsmamma neste år=)

Er så godt å lese at andre har klart og tatt samme avgjørelse som jeg sliter med:) Er så glad i denne siden:) Vi skal nok snakke mer om det i kveld:) Trenger litt tid for å la det synke inn:)