Snakket med legen om alt.....vi er likevel usikre

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Aldri noensinne møtt noen som elsker å være offer, like mye som du gjør. Du tilber jo offerrollen. Drukner deg selv i selvmedlidenhet. Og for hva? Så du kan sikre deg enda mer elendighet, og klage til alle rundt deg?

Anonymkode: 16a9f...c08

Nei jeg har det visst med å bli versting. Klager ikke til de rundt meg lenger, det er bedre å ta det på forum.

Anonymkode: fd595...e69

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei jeg har det visst med å bli versting. Klager ikke til de rundt meg lenger, det er bedre å ta det på forum.

Anonymkode: fd595...e69

Nei. Tro meg, det er virkelig ikke bedre. I alle fall ikke for oss som må høre på deg gnåle i tråd etter tråd etter tråd. 

Anonymkode: 6de66...bc2

[Anonym bruker]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor akkurat hasj? Blir man slik da? Jeg røyker ikke hasj. Har prøvd det 6 ganger i livet uten virkning. Enten var det dårlig hasj enten klarte jeg ikke å dra det ned ordentlig, det er jo dritsterkt. Jeg røyker ikke vanlig røyk heller. 

Anonymkode: fd595...e69

Har jobbet med unge som var avhengige av diverse rusmidler. De som var avhengige av hasj, hadde en helt annen virkelighetsoppfattelse enn andre. 

Anonymkode: 16a9f...c08

[Anonym bruker]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei jeg har det visst med å bli versting. Klager ikke til de rundt meg lenger, det er bedre å ta det på forum.

Anonymkode: fd595...e69

Der var du i offerrollen igjen. 

Anonymkode: 16a9f...c08

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har jobbet med unge som var avhengige av diverse rusmidler. De som var avhengige av hasj, hadde en helt annen virkelighetsoppfattelse enn andre. 

Anonymkode: 16a9f...c08

Og hva var deres virkelighetsoppfatning? Kanskje jeg bør medisineres med hasj? Siden jeg er så naturlig hasjhode? 

Anonymkode: fd595...e69

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Og hva var deres virkelighetsoppfatning? Kanskje jeg bør medisineres med hasj? Siden jeg er så naturlig hasjhode? 

Anonymkode: fd595...e69

Jeg informerer deg om at dette er skader som oppstår etter rusmisbruk. Og du tenker «Det må jeg prøve!» ? Du trenger hjelp. Ikke i form av narkotika (som gjør vondt verre), men i form av psykologhjelp. 

Anonymkode: 16a9f...c08

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Jeg informerer deg om at dette er skader som oppstår etter rusmisbruk. Og du tenker «Det må jeg prøve!» ? Du trenger hjelp. Ikke i form av narkotika (som gjør vondt verre), men i form av psykologhjelp. 

Anonymkode: 16a9f...c08

Det var litt ironisk. 
Men hva kan egentlig en psykolog fikse? Hva er målet? Å få meg til å innse hva som er mine forutsetninger og akseptere de? 
eller finne oppskriften på å gjøre meg vellykket?

Anonymkode: fd595...e69

[Anonym bruker]

Men det er jo kun du, som er ansvarlig for ditt liv, og hva som skjer i ditt liv. Så hva har du lyst til at skal skje i livet ditt? Og når du finner ut det, må du jobbe for å komme dit.

Jeg er oppvokst med virkelige drittforeldre, utsatt for grovt seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold av begge, fra jeg kom til verden. Oppvokst i hat og frykt. Jobbet fra jeg var 13 år, kom meg vekk som 16 åring, flyttet til Italia som 18 åring for å jobbe der 1 år, jeg har og elsket av hele mitt hjerte, jeg har studert, og jeg lever livet mitt som jeg ønsker. For ja, jeg fikk grusomme foreldre, og jeg kunne ikke kontrollere hva som skjedde meg som barn. Men resten av livet mitt, er det jeg som er ansvarlig for. Det er kun jeg som er ansvarlig, for at jeg kan ha det bra, og være lykkelig nå. Men det kommer ikke gratis, man må jobbe for det.

Anonymkode: cae5c...a33

[Anonym bruker]

Jeg har to gutter på 16 og 19 år, og til dem sier jeg stadig at "Veien blir til mens man går".

Det er helt umulig å vite når man er 15 år og skal velge linje på vgs hva man har lyst til å jobbe med som 30-åring, eller 45-åring. Men man må satse litt, prøve det som frister, se hvordan det blir. Eneste jeg forventer er en viss evne til å gjennomføre. Helt greit å finne ut at dette var ikke noe for meg, her har jeg valgt feil, men da fullfører man det man har begynt på så man får et papir på det man har gjort også går man videre i den retningen man føler er riktig.

Det gjelder utdanning, det gjelder kjærligheten, det gjelder det meste egentlig.

Jeg anbefaler mine barn å flytte vekk en stund, til en annen by, til et annet miljø, klare seg selv, få nye venner, kjenne på mestring litt unna "mammas vinger".

Så blir man voksen, finner veien sin.

Min 19-åring er lærling, og blir mer og mer sikker på at dette ikke er riktig for han. Det er helt greit, fullfør lærlingetiden sier jeg og få det fagbrevet, også går du videre. Aldri feil å ha med seg et fagbrev, men hopper han av nå får han ingen papirer og kan ikke vise til noen fullføringsevner senere. Å si at der valgte jeg feil men fullførte er mye bedre enn å si at der valgte jeg feil og gadd ikke mer.

Du virker ikke å ha noe av dette i deg? Veien blir til mens man går og ingen kan gå gjennom livet uten å trå feil noen ganger. Det hjelper ikke å legge seg ned å gruble og gruble, man må riste av seg de valgene som var feil og gå videre, prøve på nytt, finne sin vei.

Rist av deg tungsinnet og grubleriene, lev isteden. Så skal du se det åpner seg muligheter for deg også.

Anonymkode: 81cc4...674

[Anonym bruker]

Det første jeg tenker etter å ha lest tråder fra deg og svarene du får:  

 

Trollene i trådene her er ikke HI. Det er alle dere som svarer henne frekt. Det jeg nå skal si HI, må du ikke ta deg nær av på noen måte. Dette er til de andre: 

Hva vet dere om hvilken psykisk tilstand HI er i? Vet dere om HI sliter med suisidale tanker? Om HI er selvskader? Og jeg ser det spøkes om borrelås sko og hjelm over her. Hva vet egentlig dere? Jeg har selv en datter med bipolar lidelse. Det HI skriver (slik jeg leser sinnsstemningen) er ikke ulikt det jeg ser hos min datter i hennes «nede-tider». Hva vet dere om HI er i autismespekteret? Om HI et lettere psykisk utviklingshemmet? Tenk litt før dere svarer som dere gjør! Er dere lei, ja så skroll da for helvete forbi! Ingen tvang dere inn i denne tråden og ingen tvang dere til å lese, og ingen tvang dere til å svare. Dere har ikke som samfunnsplikt å få folk i den type sinnsstemning til å føle seg værre! 
 

Og HI: jeg mente ikke med dette å si at du er autist, psykisk utviklingshemmet eller er bipolar (ingen av disse _er_man forsåvidt ikke heller, men man _har_ det), jeg ville bare poengtere ovenfor folk her at du kan være hvem som helst og at man kan tenke seg om to ganger før man lirer av seg som noen har en stor interesse av å gjøre.

 

Når det er sagt HI så er min største anbefaling til deg å kreve en henvisning til psykolog litt kvikt. Og om du syntes det er vanskelig å si ordene så les opp fra trådene du har skrevet her. Ønsker deg alt godt, men du bør snakke med en proffesjonell ❤️

Anonymkode: 721f1...9f5

[Anonym bruker]

Å milde ... Snart starter jeg en spleis til én-veisbillett til Tyrkia til deg. Aner du hvor inderlig lei deg og survinga vi er?  

Anonymkode: 24922...3c0

[Anonym bruker]

34 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det første jeg tenker etter å ha lest tråder fra deg og svarene du får:  

 

Trollene i trådene her er ikke HI. Det er alle dere som svarer henne frekt. Det jeg nå skal si HI, må du ikke ta deg nær av på noen måte. Dette er til de andre: 

Hva vet dere om hvilken psykisk tilstand HI er i? Vet dere om HI sliter med suisidale tanker? Om HI er selvskader? Og jeg ser det spøkes om borrelås sko og hjelm over her. Hva vet egentlig dere? Jeg har selv en datter med bipolar lidelse. Det HI skriver (slik jeg leser sinnsstemningen) er ikke ulikt det jeg ser hos min datter i hennes «nede-tider». Hva vet dere om HI er i autismespekteret? Om HI et lettere psykisk utviklingshemmet? Tenk litt før dere svarer som dere gjør! Er dere lei, ja så skroll da for helvete forbi! Ingen tvang dere inn i denne tråden og ingen tvang dere til å lese, og ingen tvang dere til å svare. Dere har ikke som samfunnsplikt å få folk i den type sinnsstemning til å føle seg værre! 
 

Og HI: jeg mente ikke med dette å si at du er autist, psykisk utviklingshemmet eller er bipolar (ingen av disse _er_man forsåvidt ikke heller, men man _har_ det), jeg ville bare poengtere ovenfor folk her at du kan være hvem som helst og at man kan tenke seg om to ganger før man lirer av seg som noen har en stor interesse av å gjøre.

 

Når det er sagt HI så er min største anbefaling til deg å kreve en henvisning til psykolog litt kvikt. Og om du syntes det er vanskelig å si ordene så les opp fra trådene du har skrevet her. Ønsker deg alt godt, men du bør snakke med en proffesjonell ❤️

Anonymkode: 721f1...9f5

Hun har skrevet tidligere at hun har aspergers og går til psykolog, men ikke føler hun kommer noen vei. Hun sliter med det samme og psykologen klarer ikke hjelpe henne....

Anonymkode: 81cc4...674

[Anonym bruker]

Hvorfor er dere så frekke? Dette er en dame med Asperger, altså hun har en diagnose innenfor autismespekteret, skjerp dere! 
Dere kan gjerne lese litt her før dere forsetter å være nedlatende mot henne

http://www.autismesiden.no/Page.aspx?id=12

 

Kjære Hi, jeg har ikke lest de andre innleggene dine, men ser en skriver at du har gått til psykolog men at du føler du ikke kommer noen vei. Har du prøvd å bytte psykolog? Jeg har selv gått til psykolog av andre grunner og det tok meg lang tid før jeg fant en jeg fikk kjemi med og som skjønte meg. 
Har du hørt med legen din om det finnes HAVO (Habiliteringstjenesten for voksne) på sykehuset hvor du kunne fått komme til? Ser ut som en del sykehus har det tilbudet. 
Mange klemmer til deg ❤️

Anonymkode: b5c1a...f06

[Anonym bruker]

49 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor er dere så frekke? Dette er en dame med Asperger, altså hun har en diagnose innenfor autismespekteret, skjerp dere! 
Dere kan gjerne lese litt her før dere forsetter å være nedlatende mot henne

http://www.autismesiden.no/Page.aspx?id=12

 

Kjære Hi, jeg har ikke lest de andre innleggene dine, men ser en skriver at du har gått til psykolog men at du føler du ikke kommer noen vei. Har du prøvd å bytte psykolog? Jeg har selv gått til psykolog av andre grunner og det tok meg lang tid før jeg fant en jeg fikk kjemi med og som skjønte meg. 
Har du hørt med legen din om det finnes HAVO (Habiliteringstjenesten for voksne) på sykehuset hvor du kunne fått komme til? Ser ut som en del sykehus har det tilbudet. 
Mange klemmer til deg ❤️

Anonymkode: b5c1a...f06

Takk du. Jeg har ikke hatt tid siste timene å være her. 
 

Jeg lurer faktisk noen ganger på om jeg har en hjerneskade jeg. Kanskje det er det som gjør at jeg ikke blir helt voksen? Eller føler meg voksen? Jeg har nok en litt annen virkelighetsoppfatning enn de fleste ja. 
men ingen lege eller psykolog jeg har vært i kontakt med hele livet har mistenkt hjerneskade

Anonymkode: fd595...e69

[Anonym bruker]

18 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men det er jo kun du, som er ansvarlig for ditt liv, og hva som skjer i ditt liv. Så hva har du lyst til at skal skje i livet ditt? Og når du finner ut det, må du jobbe for å komme dit.

Jeg er oppvokst med virkelige drittforeldre, utsatt for grovt seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold av begge, fra jeg kom til verden. Oppvokst i hat og frykt. Jobbet fra jeg var 13 år, kom meg vekk som 16 åring, flyttet til Italia som 18 åring for å jobbe der 1 år, jeg har og elsket av hele mitt hjerte, jeg har studert, og jeg lever livet mitt som jeg ønsker. For ja, jeg fikk grusomme foreldre, og jeg kunne ikke kontrollere hva som skjedde meg som barn. Men resten av livet mitt, er det jeg som er ansvarlig for. Det er kun jeg som er ansvarlig, for at jeg kan ha det bra, og være lykkelig nå. Men det kommer ikke gratis, man må jobbe for det.

Anonymkode: cae5c...a33

Jeg kjenner til et par andre tilfeller som er som hos deg. Kanskje du har hatt en interesse fra barndommen eller fra du var ung, som gjorde at du fint kunne ta en utdannelse innenfor det? 
Du har kanskje hatt gode sosiale antenner? 
Vært heldig med interesser? 
 

 

Anonymkode: fd595...e69

[Anonym bruker]

18 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har to gutter på 16 og 19 år, og til dem sier jeg stadig at "Veien blir til mens man går".

Det er helt umulig å vite når man er 15 år og skal velge linje på vgs hva man har lyst til å jobbe med som 30-åring, eller 45-åring. Men man må satse litt, prøve det som frister, se hvordan det blir. Eneste jeg forventer er en viss evne til å gjennomføre. Helt greit å finne ut at dette var ikke noe for meg, her har jeg valgt feil, men da fullfører man det man har begynt på så man får et papir på det man har gjort også går man videre i den retningen man føler er riktig.

Det gjelder utdanning, det gjelder kjærligheten, det gjelder det meste egentlig.

Jeg anbefaler mine barn å flytte vekk en stund, til en annen by, til et annet miljø, klare seg selv, få nye venner, kjenne på mestring litt unna "mammas vinger".

Så blir man voksen, finner veien sin.

Min 19-åring er lærling, og blir mer og mer sikker på at dette ikke er riktig for han. Det er helt greit, fullfør lærlingetiden sier jeg og få det fagbrevet, også går du videre. Aldri feil å ha med seg et fagbrev, men hopper han av nå får han ingen papirer og kan ikke vise til noen fullføringsevner senere. Å si at der valgte jeg feil men fullførte er mye bedre enn å si at der valgte jeg feil og gadd ikke mer.

Du virker ikke å ha noe av dette i deg? Veien blir til mens man går og ingen kan gå gjennom livet uten å trå feil noen ganger. Det hjelper ikke å legge seg ned å gruble og gruble, man må riste av seg de valgene som var feil og gå videre, prøve på nytt, finne sin vei.

Rist av deg tungsinnet og grubleriene, lev isteden. Så skal du se det åpner seg muligheter for deg også.

Anonymkode: 81cc4...674

Men det er snart ikke igjen flere veier å finne. Det trenger heller ikke være at jeg ikke er flink nok, det er rett og slett at jeg ikke skiller meg nok ut kanskje. Det blir for mange om en ting.

og vi med denne dritt diagnosen stiller vel stort sett ikke særlig sterkt på nettverk? 
 

føler meg underutviklet på alle områder.

ikke har jeg sterk personlighet, ikke har jeg høy utdannelse, ingen autoritet osv.

 

Anonymkode: fd595...e69

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men det er snart ikke igjen flere veier å finne. Det trenger heller ikke være at jeg ikke er flink nok, det er rett og slett at jeg ikke skiller meg nok ut kanskje. Det blir for mange om en ting.

og vi med denne dritt diagnosen stiller vel stort sett ikke særlig sterkt på nettverk? 
 

føler meg underutviklet på alle områder.

ikke har jeg sterk personlighet, ikke har jeg høy utdannelse, ingen autoritet osv.

 

Anonymkode: fd595...e69

Men da må du akseptere at det er sånn, og ikke hele tiden lengte etter noe du ikke er.

Jeg er selv kronisk syk og har endt som ufør. Det har tatt tid å akseptere, men jeg har jo ikke noe annet valg.

Det har ikke du heller. Du må akseptere at du er du, og ditt liv blir hva du gjør det til.

Men trenger da ikke hverken sterk personlighet, høy utdannelse eller autoritet for å leve et godt liv.

Det nytter ikke å sitte gruble over hvordan livet ville vært om du bare var annerledes, da vil lykken alltid løpe foran deg i det du tror du må være.

Du er ikke alene om å måtte "ta til takke" med de kortene du har fått utdelt. Vi er mange som har drømmer som aldri blir noe av, det gjelder faktisk de fleste.

Snakket faktisk med en kompis om det forrige dagen, han har god utdanning, tjener godt, har et stort hus og en kone som alt fungerer greit med osv, et helt fint liv. Men han har en drøm da, om å kjøpe en stor båt, bo litt i den, bruke hele ferien til å reise opp og ned svenskekysten og kose seg med denne store båten, problemet er bare at kona hans kunne ikke tenke seg det i det hele tatt. Hun kan bli med på noen dagsturer i en mindre båt, men det er grensa hennes. Så må han velge da, kunne han tenke seg å leve ut denne drømmen alene, nei han vil jo gjerne ha med kona. Men hun deler ikke den drømmen.... Det er faktisk en sorg for han at drømmen om å bo i båt aldri blir noe av, men sånn er livet, det er ikke alle drømmer man kan leve ut.

Innfinn deg med det du også, du har prøvd i snart 30 år å finne lykken ved å strebe etter noe du ikke er og hvor har det bragt deg? Kanskje på tide å akseptere at du er den du er, og gjøre det beste ut av det. De fleste av oss må det altså, det er få som lever ut drømmen hele tiden.
 

Anonymkode: 81cc4...674

[Anonym bruker]

22 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men da må du akseptere at det er sånn, og ikke hele tiden lengte etter noe du ikke er.

Jeg er selv kronisk syk og har endt som ufør. Det har tatt tid å akseptere, men jeg har jo ikke noe annet valg.

Det har ikke du heller. Du må akseptere at du er du, og ditt liv blir hva du gjør det til.

Men trenger da ikke hverken sterk personlighet, høy utdannelse eller autoritet for å leve et godt liv.

Det nytter ikke å sitte gruble over hvordan livet ville vært om du bare var annerledes, da vil lykken alltid løpe foran deg i det du tror du må være.

Du er ikke alene om å måtte "ta til takke" med de kortene du har fått utdelt. Vi er mange som har drømmer som aldri blir noe av, det gjelder faktisk de fleste.

Snakket faktisk med en kompis om det forrige dagen, han har god utdanning, tjener godt, har et stort hus og en kone som alt fungerer greit med osv, et helt fint liv. Men han har en drøm da, om å kjøpe en stor båt, bo litt i den, bruke hele ferien til å reise opp og ned svenskekysten og kose seg med denne store båten, problemet er bare at kona hans kunne ikke tenke seg det i det hele tatt. Hun kan bli med på noen dagsturer i en mindre båt, men det er grensa hennes. Så må han velge da, kunne han tenke seg å leve ut denne drømmen alene, nei han vil jo gjerne ha med kona. Men hun deler ikke den drømmen.... Det er faktisk en sorg for han at drømmen om å bo i båt aldri blir noe av, men sånn er livet, det er ikke alle drømmer man kan leve ut.

Innfinn deg med det du også, du har prøvd i snart 30 år å finne lykken ved å strebe etter noe du ikke er og hvor har det bragt deg? Kanskje på tide å akseptere at du er den du er, og gjøre det beste ut av det. De fleste av oss må det altså, det er få som lever ut drømmen hele tiden.
 

Anonymkode: 81cc4...674

Den drømmen til han kompisen din kan ikke sammenlignes. Det er sikkert mye annet han kan. Det blir litt som å drømme om å dra til syden, men du har en kone eller mann som ikke vil. Da kan man dra alene eller ikke dra. Dessuten er det midlertidig, han finner nok andre drømmer.

han har tross alt kona.

Men dette med å akseptere at jeg er den jeg er, vil jeg liksom ikke. For den jeg er hindrer meg i gjøre det jeg vil. Hvorfor skal jeg leve? Jeg kjenner enkelte stikk i kroppen for tiden, som ikke har vært der før. Jeg har også kraftige menssmerter, men jeg gidder faktisk ikke å sjekke hva det er. Er det kreft får det bare herje tenker jeg. Jeg tviler sterkt.

men så lite glad er jeg faktisk i meg selv. 
 

Hvorfor skal jeg leve videre? Jeg tilføyer jo ikke verden noe nyttig.

det irriterer meg at jeg ikke evner å finne en vei. Rett og slett for lav intelligens. Jeg visst jo fra dag 1 at jeg ikke er noe verdt og vi har det jo bekreftet. Jeg er rett og slett for dum for det meste. Problemet er jo at jeg finner bare ting interessant som tydeligvis er utenfor min rekkevidde. Eller noe av det. Jeg vil ikke bli astronaut, politi eller advokat. Kunne jo gjerne blitt sistnevnte men jeg vet at jeg ikke har det som skal til,e men det finnes mye annet. Men når absolutt ikke noe av det jeg vil går bra så aner jeg virkelig ikke.

tror mobberne så det. Bare at jeg ville ikke se det. Foreldrene og lærere sier jo at alle er likene verdt, men det er bare finsnakk. Man ser hvem som er dum og svak. 
 

Eller skal jeg bare prøve å være dritglad for at jeg er meg? Jenta som ikke har lønnsomme interesser, en ubrukelig hjerne som trenger ekstra tid på å lære og ikke klarer å bli godt nok likt blandt folk.

Nei jeg gidder ikke akseptere at jeg er hun ubrukelige. Og jeg lirer fremdeles på hcordan det føles å bare kunne drite i alt, slippe bekymringene og gå for det du ønsker. Men her i gården må man tenke alvorlig over! Man må for all del være alvorlig! «Med dine utfordringer så....» herregud så kjedelig jente jeg er. 
 

hvordan er det å forelske seg liksom? Og faktisk kunne gå for den man liker? Jeg mæ heller alltid tenke at de kan være interessert i meg, men at jeg må regne med å dumpes etter hvert som de vi videreføre seg for de vil ikke ha en barnslig autist. 
 

Søsteren min har begynt å spørre når jeg skal ha barn, det er visse andre som hinter også. Men hcordan kan jeg få barn når jeg ikke har lov å forelske meg? Og skal jeg finne en mann som er på mitt nivå så kommer et nytt mobbeoffer til å bli født. Lavstatus foreldre får lavstatus barn.

 

Anonymkode: fd595...e69

[Anonym bruker]

22 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men da må du akseptere at det er sånn, og ikke hele tiden lengte etter noe du ikke er.

Jeg er selv kronisk syk og har endt som ufør. Det har tatt tid å akseptere, men jeg har jo ikke noe annet valg.

Det har ikke du heller. Du må akseptere at du er du, og ditt liv blir hva du gjør det til.

Men trenger da ikke hverken sterk personlighet, høy utdannelse eller autoritet for å leve et godt liv.

Det nytter ikke å sitte gruble over hvordan livet ville vært om du bare var annerledes, da vil lykken alltid løpe foran deg i det du tror du må være.

Du er ikke alene om å måtte "ta til takke" med de kortene du har fått utdelt. Vi er mange som har drømmer som aldri blir noe av, det gjelder faktisk de fleste.

Snakket faktisk med en kompis om det forrige dagen, han har god utdanning, tjener godt, har et stort hus og en kone som alt fungerer greit med osv, et helt fint liv. Men han har en drøm da, om å kjøpe en stor båt, bo litt i den, bruke hele ferien til å reise opp og ned svenskekysten og kose seg med denne store båten, problemet er bare at kona hans kunne ikke tenke seg det i det hele tatt. Hun kan bli med på noen dagsturer i en mindre båt, men det er grensa hennes. Så må han velge da, kunne han tenke seg å leve ut denne drømmen alene, nei han vil jo gjerne ha med kona. Men hun deler ikke den drømmen.... Det er faktisk en sorg for han at drømmen om å bo i båt aldri blir noe av, men sånn er livet, det er ikke alle drømmer man kan leve ut.

Innfinn deg med det du også, du har prøvd i snart 30 år å finne lykken ved å strebe etter noe du ikke er og hvor har det bragt deg? Kanskje på tide å akseptere at du er den du er, og gjøre det beste ut av det. De fleste av oss må det altså, det er få som lever ut drømmen hele tiden.
 

Anonymkode: 81cc4...674

Og nei, jeg gidder ikke å være kjedelige meg. Jeg synes slike som meg ikke har livets rett. 
i motsetning til deg er jeg frisk og da er det enda mer irriterende at jeg ikke har energiene eller hjernen til å få til det jeg vil. Dette går seg utover de rundt meg og. Jeg lurer på hvordan det er å fortelle om seg selv og være fornøyd. Jeg unngår heller å treffe folk for jeg er så flau over meg selv. 
 

Det er veldig stor forskjell på å være ei som finner en kjæreste i utlandet, flytter dit og ei kjedelig bygdejente som bare endte opp på et av Norges små drittsteder. 
 

Hvordan kaster man kortene sine? Jeg gidder ikke ha dem

Anonymkode: fd595...e69

[Anonym bruker]

23 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg kjenner til et par andre tilfeller som er som hos deg. Kanskje du har hatt en interesse fra barndommen eller fra du var ung, som gjorde at du fint kunne ta en utdannelse innenfor det? 
Du har kanskje hatt gode sosiale antenner? 
Vært heldig med interesser? 
 

 

Anonymkode: fd595...e69

Har aldri hatt en spesiell interesse. Og utdannelsen min tok jeg i voksen alder, da jeg ikke fikk tatt videregående, siden jeg måtte jobbe. Og da ble det til at jeg tok en utdannelse som ville gi meg en trygg jobb, har selvfølgelig en interesse innenfor det og. Men hadde et studie jeg ønsket mer, men veldig vanskelig å få jobb innenfor det.

Jeg har nok bra sosiale antenner ja, det lærte jeg som barn, for var jeg venn med alle, så slapp jeg å være hjemme, da kunne jeg heller være med de.

Men jeg skrev og svaret mitt, før jeg fikk vite at TS har Asperger. Og da vet jeg det er vanskeligere på TS, men heller ikke helt umulig. Og håper virkelig TS kan få den hjelpen hun trenger, så hun kan bli fornøyd med livet sitt.

Anonymkode: cae5c...a33

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har aldri hatt en spesiell interesse. Og utdannelsen min tok jeg i voksen alder, da jeg ikke fikk tatt videregående, siden jeg måtte jobbe. Og da ble det til at jeg tok en utdannelse som ville gi meg en trygg jobb, har selvfølgelig en interesse innenfor det og. Men hadde et studie jeg ønsket mer, men veldig vanskelig å få jobb innenfor det.

Jeg har nok bra sosiale antenner ja, det lærte jeg som barn, for var jeg venn med alle, så slapp jeg å være hjemme, da kunne jeg heller være med de.

Men jeg skrev og svaret mitt, før jeg fikk vite at TS har Asperger. Og da vet jeg det er vanskeligere på TS, men heller ikke helt umulig. Og håper virkelig TS kan få den hjelpen hun trenger, så hun kan bli fornøyd med livet sitt.

Anonymkode: cae5c...a33

Saken er at aspergersen kanskje vil gjøre meg annerledes for alltid. Derfor føler jeg ingen gleder rundt det jeg gjør. Tenker jeg diskvalifisert for det meste. 
Og tror også folk vil se annerledes på meg når de får vite jeg har Asperger. Altså, de snur ryggen til. En autist er lavstatus. Adhd er ok

Anonymkode: fd595...e69

[Anonym bruker]

40 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Og nei, jeg gidder ikke å være kjedelige meg. Jeg synes slike som meg ikke har livets rett. 
i motsetning til deg er jeg frisk og da er det enda mer irriterende at jeg ikke har energiene eller hjernen til å få til det jeg vil. Dette går seg utover de rundt meg og. Jeg lurer på hvordan det er å fortelle om seg selv og være fornøyd. Jeg unngår heller å treffe folk for jeg er så flau over meg selv. 
 

Det er veldig stor forskjell på å være ei som finner en kjæreste i utlandet, flytter dit og ei kjedelig bygdejente som bare endte opp på et av Norges små drittsteder. 
 

Hvordan kaster man kortene sine? Jeg gidder ikke ha dem

Anonymkode: fd595...e69

Nei, du er ikke frisk. Du har arbergers, sliter med depresjoner osv. Det er ikke å være frisk. 

Du må akseptere de diagnosene du har og leve et så godt liv som mulig med dem. 

De blir ikke borte selv om du ønsker det. 

Anonymkode: 81cc4...674

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei, du er ikke frisk. Du har arbergers, sliter med depresjoner osv. Det er ikke å være frisk. 

Du må akseptere de diagnosene du har og leve et så godt liv som mulig med dem. 

De blir ikke borte selv om du ønsker det. 

Anonymkode: 81cc4...674

Men det betyr sikkert at jeg ikke kan forelske meg med glede (for Asperger er lavstatus) jeg visste jo fra dag 1 at jeg var mindre verdt. 
 

tror du dette er hinderet for å bosette meg i Tyrkia og bli sammen med den jeg ønsker? Det MÅ ikke være Tyrkia. Men jeg lurer på hvordan det er å være så fri at man kan bare gjøre slik. Mens vi kjedelige lavstatus mennesker trenger ekstra trygghet og er mer byrder enn glede for andre. 

Anonymkode: fd595...e69

[Anonym bruker]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei, du er ikke frisk. Du har arbergers, sliter med depresjoner osv. Det er ikke å være frisk. 

Du må akseptere de diagnosene du har og leve et så godt liv som mulig med dem. 

De blir ikke borte selv om du ønsker det. 

Anonymkode: 81cc4...674

Men jeg vil bare til utlandet. Ta igjen det tapte , men ser ut til at jeg må bli like kjedelig som de andre jeg gikk i klasse med... 

Anonymkode: fd595...e69

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men det betyr sikkert at jeg ikke kan forelske meg med glede (for Asperger er lavstatus) jeg visste jo fra dag 1 at jeg var mindre verdt. 
 

tror du dette er hinderet for å bosette meg i Tyrkia og bli sammen med den jeg ønsker? Det MÅ ikke være Tyrkia. Men jeg lurer på hvordan det er å være så fri at man kan bare gjøre slik. Mens vi kjedelige lavstatus mennesker trenger ekstra trygghet og er mer byrder enn glede for andre. 

Anonymkode: fd595...e69

Nei, det som stopper deg er ikke diagnosene dine, det er synet ditt på deg selv. 

Anonymkode: 81cc4...674