Gå fra hverandre?

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Haha, er vel strengt tatt alle andre som alltid skal støtte mannens rett til å «gjøre som han vil» og  har den «stakkars mann som er samme en kontrollfreak som deg» holdningen, bare fordi ho tørr sette litt krav, som vrir på hele historien til Hi??!

Anonymkode: 44325...153

For så er dama evneveik og lite smart om det blir slutt og hun ikke sa ifra hva som var galt. Og mannen er ikke tankeleser osv. Kvinner vinner aldri. Hverken som partner eller mor. Som mor at hun hysterisk og kontrollerende om hun ikke lar far få gjøre som han vil, eller ikke er enig i hva han gjør etter et brudd. Men også en dårlig mor om det gikk galt og hun ikke kjørte hardt mot hardt. 

Anonymkode: 1366e...98e

[Anonym bruker]

2 timer siden, Sommerkroppen 2029 skrev:

Men hun hadde da vitterlig ikke abortert før han reiste?? Så det kan jo ikke han egentlig skyldes for da. 

Sånn jeg har lest det, var det noe på gang, og legen hadde sagt at det kunne ende i abort, for han dro. 

Da hadde hvert fall min samboer holdt seg hjemme, når det kun er snakk om sosialt samvær. 

Anonymkode: 1366e...98e

[Anonym bruker]

19 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ikke uenig. Det rare er at du vil ta ut sorgen på HAM, bare fordi han tilfeldigvis ikke var der da det skjedde.

Var det dårlig gjort av ham der og da? Kanskje.

Symboltungt, når man vet hvor mye du legger i det, og når det å få barn var viktig for dere begge? Ja, enig i det også.

Men grunnlag for å sitte på FVK og høre på deg, når han ikke kan endre fortida? Vet ikke helt! Hva skal han liksom gjøre? 

Hvis du vil ut av forholdet, så la det nå ha en reell og GENERELL begrunnelse. «Jeg føler meg reelt ensom og lite verdsatt i forholdet, og har nye eksempler på det hver eneste måned» er noe annet enn «jeg har ved fem anledninger på ti år følt meg lite verdsatt og sett». Ikke bryt opp på grunn av din egen hang til å dyrke det triste. Men bryt gjerne opp hvis du mener mannen har en hang til å være overfladisk, egoistisk og lite snill.

Anonymkode: 80680...632

Hva han skal gjøre? Støtte sin samboer i de tunge stundene. Og nei, mener ikke sitte ved hennes siden 24/7. Men være med å høre hva han evt kan bidra med. Kanskje finne frem selvinnsikten å sjekke om han har bidratt til det negativet. 

Anonymkode: 1366e...98e

[anonymus123]

20 minutter siden, Anonym bruker skrev:

For så er dama evneveik og lite smart om det blir slutt og hun ikke sa ifra hva som var galt. Og mannen er ikke tankeleser osv. Kvinner vinner aldri. Hverken som partner eller mor. Som mor at hun hysterisk og kontrollerende om hun ikke lar far få gjøre som han vil, eller ikke er enig i hva han gjør etter et brudd. Men også en dårlig mor om det gikk galt og hun ikke kjørte hardt mot hardt. 

Anonymkode: 1366e...98e

Hvis du leser tråden ordentlig så vil du oppdage at:

1) mannen min og jeg gjør ofte egne ting og er i ny og ne ute på turer hver for oss, middager, sosialt samvær med venner og lignende. Da blir vi begge vinket av gårde med et smil. Det er ikke å være kontrollerende å en sjelden gang be partneren om å være hjemme.

2) ved to anledninger (en spontanabort og en gang med en liten baby) har jeg bedt han om å ikke dra, men han har likevel dratt. Jeg har sagt at jeg ikke kan tvinge han til å bli hjemme, men likevel vært tydelig på mitt ønske. Dette er ikke å forvente at han skal være tankeleser.

3) jeg har vært tydelig på hva problemet er og bedt om at vi tar i mot hjelp fra familievernkontoret. Noe han ikke ønsker. Da er det vel heller han som er en dårlig far hvis forholdet ryker og han har takket nei til den hjelpen som finnes.

Vi har vært sammen i mange år og i en periode for noen år siden var vi borte fra hverandre i snitt kanskje annenhver helg. Vi har sikkert hatt nærmere 100 turer borte fra hverandre i løpet av forholdet vårt. Så til alle dere som synes så synd på mannen min som aldri får reise- det er ikke tilfellet.

[Anonym bruker]

Hvor langt på vei var du da du aborterte? Stor forskjell på om du var 5 uker eller 12 uker.

Anonymkode: 5a63d...8c5

[anonymus123]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Hvor langt på vei var du da du aborterte? Stor forskjell på om du var 5 uker eller 12 uker.

Anonymkode: 5a63d...8c5

Jeg har unngått å svare på dette fordi jeg mener det er litt irrelevant- å mene at man har mer rett til å slite hvis man mister i uke 5 enn 12 blir feil. Tror folk opplever dette veldig ulikt. Men selvfølgelig, det er forskjell på å ha visst om graviditeten og forberedt seg i en uke før man mister kontra i nesten to måneder 

Men siden mange spør. Jeg var ni uker på vei. Litt lav HCG stigning ble oppdaget i uke 7. Vi fikk tidlig ultralyd omtrent på dagen da legen var redd graviditeten var utenfor livmoren.  Tidlig ultralyd viste et bankende hjerte og at ting så greit ut.

Noen dager etter fikk vi derimot beskjed om at HCG stigningen fortsatt ikke var helt god, men gynekologen anbefalte oss å heller stole på ultralyden og prøvde å berolige oss med at de fleste spontanaborter skjedde før uke 8 og at de aller fleste egentlig skjer før uke 6.

Da jeg var 9+1 dag på vei begynte jeg å småblød. Ringte legen dagen etter (9+2) som sa at vi nesten bare måtte vente å se om blødningen stoppet, vedvarte på samme nivå eller ble verre, han sa likevel at «men HCG stigningen din har vært lav, så noe kan være galt». Mannen reiste bort da jeg var 9+3 og den store blødningen og embryoet (ja, jeg så det) kom 9+4. 

Å gå i uvitenhet sånn et par uker og få svært ulike beskjeder var egentlig en enorm påkjenning i seg selv. 

[Anonym bruker]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

Tvert imot. Jeg vil tro de aller fleste mennesker har opplevd noe vondt. Og da lærte vi at det ikke gir oss definisjonsmakt til å bruke dette vonde mot samboeren vår. Vi lærte at martyrrollen spiser opp ethvert forhold. Vi lærte oss at smerte ikke gir oss enerett på sannheten, og at det er drepen for et forhold å bruke vår egen smerte mot mannen i årevis etterpå for å få han til å føye seg etter våre ønsker. 

Anonymkode: 2f1d5...d4f

Hun har jo ikke inntatt martyrrollen. Tvert imot har hun tatt initiativ flere ganger for at de sammen kan finne ut hva som ikke fungerer i kommunikasjonen i forholdet - mannen nekter og mener alt er hennes problem, til og med når hun trygler ham om å bli hjemme fordi hun er i ferd med å abortere så mener han at det å trygle ham om å bli hjemme ikke er nok til at han skal ønske å støtte henne, hun burde nekte ham å dra. Det viser i høyeste grad at de har et problem i forholdet. Hun har flere ganger ønsket å rydde opp i kommunikasjonen, han vil ikke.

Anonymkode: 91e1a...50f

[Anonym bruker]

6 timer siden, Sommerkroppen 2029 skrev:

Men hun hadde da vitterlig ikke abortert før han reiste?? Så det kan jo ikke han egentlig skyldes for da. 

Hun har da heller ikke skyldt på ham fordi hun aborterte. Men hun visste pga. hcg-verdier målt flere ganger at hun trolig ville abortere, og hun hadde begynt å blø før han dro og hun tryglet ham om å bli hjemme for å støtte henne gjennom det som faktisk ikke bare er hennes, men også hans ansvar. De var to om å lage det ønskede barnet, han valgte å vise tydelig at han ikke prioriterer henne selv i en vanskelig situasjon. Han visste at hun mest trolig stod midt i en abort, han mente det var viktigere med en fylletur enn å bli hjemme og støtte henne - det er det han er skyldig i.

Anonymkode: 91e1a...50f

[Anonym bruker]

Hi, denne tråden har utviklet seg veldig negativt og er trist lesning hvor stygge kvinner kan være mot hverandre. Og kanskje enda mer trist med tanke på hvor lite mange forventer av sine partner. Trenger man støtte i en vanskelig livssituasjon, da skal man tydeligvis ikke kunne forvente noe av mannen, for det er jo hans rett som mann å dra på fylleturer istedenfor. Å spørre mannen to ganger på 10 år om han kan bli hjemme og la være å dra på fylletur fordi man trenger støtte av ham, da er man visst needy. I tillegg er det tydeligvis greit for mange i tråden at det gjelder ulike regler for ham og henne. Når han trenger hennes støtte i en vanskelig situasjon, da er det opplagt at hun skal støtte ham. Om hun trenger støtte er det greit at han ikke støtter henne. Hvis han prioriterer fylletur fremfor egen jobb, da skal hun droppe egne jobbtilstelninger for han må ta igjen det han ble hengende etter pga. fylletur. Og hvis noe er galt i forholdet er man visstnok urimelig og needy om man tar initiativ til parterapi for å reparere forholdet og få hjelp til å bedre kommunikasjonen i forholdet. Forstå det den som kan...

Jeg er virkelig glad jeg har andre forventninger til den jeg deler livet mitt. Og ikke minst at han ser på det som en selvfølge å støtte den man lever med i vanskelige situasjoner, og at dette går begge veier, og at begge har et ansvar for at forholdet skal fungere.

Hi, du har ingen grunn til å forsvare deg eller gi flere detaljer til de som er så negative. Uansett hva du skriver, og jo mer du skriver, vil de bare plukke det fra hverandre for å hakke deg mer ned.

Var jeg deg ville jeg vært veldig saklig med samboer, sagt det som det er - kommunikasjonen i forholdet deres fungerer ikke godt nok lenger, dere har fått flere utfordringer etter dere ble foreldre, dere har ulike prioriteringer og at hvis dere begge nå ikke gjør noe for å bli bedre på å kommunisere så risikerer dere å skli så mye fra hverandre at dere ikke greier å bevare forholdet og familien. Fortell ham at du er glad i ham og ønsker en god fremtid med ham, men skal dere få det godt sammen så må dere ha hjelp til å reparere og forebygge fremtidige misforståelser pga. dårlig kommunikasjon. At dere er to i forholdet og da også må stå sammen i å fikse det.

Anonymkode: 91e1a...50f

[Anonym bruker]

5 timer siden, anonymus123 skrev:

Hvis du leser tråden ordentlig så vil du oppdage at:

1) mannen min og jeg gjør ofte egne ting og er i ny og ne ute på turer hver for oss, middager, sosialt samvær med venner og lignende. Da blir vi begge vinket av gårde med et smil. Det er ikke å være kontrollerende å en sjelden gang be partneren om å være hjemme.

2) ved to anledninger (en spontanabort og en gang med en liten baby) har jeg bedt han om å ikke dra, men han har likevel dratt. Jeg har sagt at jeg ikke kan tvinge han til å bli hjemme, men likevel vært tydelig på mitt ønske. Dette er ikke å forvente at han skal være tankeleser.

3) jeg har vært tydelig på hva problemet er og bedt om at vi tar i mot hjelp fra familievernkontoret. Noe han ikke ønsker. Da er det vel heller han som er en dårlig far hvis forholdet ryker og han har takket nei til den hjelpen som finnes.

Vi har vært sammen i mange år og i en periode for noen år siden var vi borte fra hverandre i snitt kanskje annenhver helg. Vi har sikkert hatt nærmere 100 turer borte fra hverandre i løpet av forholdet vårt. Så til alle dere som synes så synd på mannen min som aldri får reise- det er ikke tilfellet.

 

5 timer siden, anonymus123 skrev:

Hvis du leser tråden ordentlig så vil du oppdage at:

1) mannen min og jeg gjør ofte egne ting og er i ny og ne ute på turer hver for oss, middager, sosialt samvær med venner og lignende. Da blir vi begge vinket av gårde med et smil. Det er ikke å være kontrollerende å en sjelden gang be partneren om å være hjemme.

2) ved to anledninger (en spontanabort og en gang med en liten baby) har jeg bedt han om å ikke dra, men han har likevel dratt. Jeg har sagt at jeg ikke kan tvinge han til å bli hjemme, men likevel vært tydelig på mitt ønske. Dette er ikke å forvente at han skal være tankeleser.

3) jeg har vært tydelig på hva problemet er og bedt om at vi tar i mot hjelp fra familievernkontoret. Noe han ikke ønsker. Da er det vel heller han som er en dårlig far hvis forholdet ryker og han har takket nei til den hjelpen som finnes.

Vi har vært sammen i mange år og i en periode for noen år siden var vi borte fra hverandre i snitt kanskje annenhver helg. Vi har sikkert hatt nærmere 100 turer borte fra hverandre i løpet av forholdet vårt. Så til alle dere som synes så synd på mannen min som aldri får reise- det er ikke tilfellet.

Det jeg skrev vår en forlengelse av den hun andre skrev. Ikke om deg. 

I denne tråden vinner du ikke mot de som bare ikke vil se ditt ståsted. 

Nå sier de at du er kontrollfreak og avhengig. Om det blir slutt av de samme grunnene de sier du er kontrollfreak og avhengig, så vil de si du er lite smart som ikke oppdaget at typen var sånn og sånn. No win. 

Jeg mener du har rett på å føle deg sviktet, og ser hele bilde. 

Du må bare følge mage følelsen. Still et ultimatum. Hjelp, eller slutt. 

Anonymkode: 1366e...98e

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hi, denne tråden har utviklet seg veldig negativt og er trist lesning hvor stygge kvinner kan være mot hverandre. Og kanskje enda mer trist med tanke på hvor lite mange forventer av sine partner. Trenger man støtte i en vanskelig livssituasjon, da skal man tydeligvis ikke kunne forvente noe av mannen, for det er jo hans rett som mann å dra på fylleturer istedenfor. Å spørre mannen to ganger på 10 år om han kan bli hjemme og la være å dra på fylletur fordi man trenger støtte av ham, da er man visst needy. I tillegg er det tydeligvis greit for mange i tråden at det gjelder ulike regler for ham og henne. Når han trenger hennes støtte i en vanskelig situasjon, da er det opplagt at hun skal støtte ham. Om hun trenger støtte er det greit at han ikke støtter henne. Hvis han prioriterer fylletur fremfor egen jobb, da skal hun droppe egne jobbtilstelninger for han må ta igjen det han ble hengende etter pga. fylletur. Og hvis noe er galt i forholdet er man visstnok urimelig og needy om man tar initiativ til parterapi for å reparere forholdet og få hjelp til å bedre kommunikasjonen i forholdet. Forstå det den som kan...

Jeg er virkelig glad jeg har andre forventninger til den jeg deler livet mitt. Og ikke minst at han ser på det som en selvfølge å støtte den man lever med i vanskelige situasjoner, og at dette går begge veier, og at begge har et ansvar for at forholdet skal fungere.

Hi, du har ingen grunn til å forsvare deg eller gi flere detaljer til de som er så negative. Uansett hva du skriver, og jo mer du skriver, vil de bare plukke det fra hverandre for å hakke deg mer ned.

Var jeg deg ville jeg vært veldig saklig med samboer, sagt det som det er - kommunikasjonen i forholdet deres fungerer ikke godt nok lenger, dere har fått flere utfordringer etter dere ble foreldre, dere har ulike prioriteringer og at hvis dere begge nå ikke gjør noe for å bli bedre på å kommunisere så risikerer dere å skli så mye fra hverandre at dere ikke greier å bevare forholdet og familien. Fortell ham at du er glad i ham og ønsker en god fremtid med ham, men skal dere få det godt sammen så må dere ha hjelp til å reparere og forebygge fremtidige misforståelser pga. dårlig kommunikasjon. At dere er to i forholdet og da også må stå sammen i å fikse det.

Anonymkode: 91e1a...50f

Helt enig

Anonymkode: 1366e...98e

[Anonym bruker]

Mye merkelige folk her inne. Virker også at det er et problem med leseforståelsen. Selvsagt skal hi's følelser tas på alvor av mannen og bli degradert som "needy" og hjelpeløs, om en mann ikke hører etter og vrir ting til at hi (i dette tilfellet) ikke orker/klarer å være alene med barnet og at hun nekter han å dra osv, da er det han som har et problem ikke den som prøver å fortelle hvordan hun opplever det.

At han ikke kommer hjem til avtalt tid, en tid han selv ringte og informerte om, blir fort et problem når det er andre ting som også gnager på forholdet.

Hvorfor er det så viktig at denne mannen skal få reise på 3-4 sosialturer med kollegaer i løpet av et år(?)? 

Sorry altså, men jeg leser det annerledes enn mange av dere, slik jeg ser det er det mannen som ikke er involvert nok i familielivet, og han bør jo se at han også må gjøre noe om forholdet skal bedre seg, om kun en i et forhold prøver er det nytteløst. 

Er man virkelig needy om man ønsker å ha mannen der når man gjennomgår en spontanabort? Eller det rart at en mor gjerne vil ha mannen hjemme i starten istedenfor at han drar på enda en fyllatur med kollegaer? Ikke nødvendigvis fordi man trenger mannen helt praktisk, men noen kan trenge han der. Er det så fælt å utsette en sånn tur pga familien hans hadde hatt nytte av han hjemme. Og er ikke helgene ofte da man endelig kan sove ut en dag fordi da er mannen der?

Svarene her er så utrolig typisk denne siden, isteden for å gi litt støtte og gode forlag og annet, er det enda en gang at hi må forsvare og forklare (og dermed få kritikk for å komme med mer..)

Til hi: Som andre skriver, så handler det nok mye om kommunikasjonen hos dere. Det kan sikkert også være lurt å få snakket ordentlig sammen, fortelle hvordan du ser det og føler det, og mannen det samme. Gjerne sammen med en 3.part.

Når man har opplevd noe trist/traumatisk, så er det ikke opp til andre å fortelle hvordan man skal ta det og hvordan man skal føle om det. For den følelsen vedkommende sitter igjen med er jo 100% reell og det er lite empatisk og ganske kunnskapsløst av andre å undergrave ens følelser.

Anonymkode: b8828...5af

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hi, denne tråden har utviklet seg veldig negativt og er trist lesning hvor stygge kvinner kan være mot hverandre. Og kanskje enda mer trist med tanke på hvor lite mange forventer av sine partner. Trenger man støtte i en vanskelig livssituasjon, da skal man tydeligvis ikke kunne forvente noe av mannen, for det er jo hans rett som mann å dra på fylleturer istedenfor. Å spørre mannen to ganger på 10 år om han kan bli hjemme og la være å dra på fylletur fordi man trenger støtte av ham, da er man visst needy. I tillegg er det tydeligvis greit for mange i tråden at det gjelder ulike regler for ham og henne. Når han trenger hennes støtte i en vanskelig situasjon, da er det opplagt at hun skal støtte ham. Om hun trenger støtte er det greit at han ikke støtter henne. Hvis han prioriterer fylletur fremfor egen jobb, da skal hun droppe egne jobbtilstelninger for han må ta igjen det han ble hengende etter pga. fylletur. Og hvis noe er galt i forholdet er man visstnok urimelig og needy om man tar initiativ til parterapi for å reparere forholdet og få hjelp til å bedre kommunikasjonen i forholdet. Forstå det den som kan...

Jeg er virkelig glad jeg har andre forventninger til den jeg deler livet mitt. Og ikke minst at han ser på det som en selvfølge å støtte den man lever med i vanskelige situasjoner, og at dette går begge veier, og at begge har et ansvar for at forholdet skal fungere.

Hi, du har ingen grunn til å forsvare deg eller gi flere detaljer til de som er så negative. Uansett hva du skriver, og jo mer du skriver, vil de bare plukke det fra hverandre for å hakke deg mer ned.

Var jeg deg ville jeg vært veldig saklig med samboer, sagt det som det er - kommunikasjonen i forholdet deres fungerer ikke godt nok lenger, dere har fått flere utfordringer etter dere ble foreldre, dere har ulike prioriteringer og at hvis dere begge nå ikke gjør noe for å bli bedre på å kommunisere så risikerer dere å skli så mye fra hverandre at dere ikke greier å bevare forholdet og familien. Fortell ham at du er glad i ham og ønsker en god fremtid med ham, men skal dere få det godt sammen så må dere ha hjelp til å reparere og forebygge fremtidige misforståelser pga. dårlig kommunikasjon. At dere er to i forholdet og da også må stå sammen i å fikse det.

Anonymkode: 91e1a...50f

👏👏👏

Anonymkode: b8828...5af

[Pobie]

Ja, jeg vil forandre svaret mitt nå som det har kommet mer informasjon fra HI. Det er overhodet ikke noe galt i å si ifra at mannen burde holde seg hjemme fordi hun ikke vil han skal reise, når han ellers reiser mye.

Tidlig i tråden virket det som HI ikke hadde sagt ifra tydelig og at mannen ikke reiste spesielt ofte.

Hvis du ikke får han med på parterapi virker det helt riktig å gå ifra han hvis det er det du vil. 

[Anonym bruker]

Jeg tilbragte en temmelig kjip helg med blødninger og mistanke om graviditet utenfor livmoren, med to små barn og en mann på «helt nødvendig skitur». Helt nødvendig fordi det var det han elsket, og ikke følte seg vel uten. Jeg hadde vondt og følte meg nokså omtåket, og hadde en treåring og en ettåring å ta vare på.

Da han kom hjem, revnet egglederen min, og jeg ble innlagt med indre blødninger og operasjon pga nettopp svangerskap utenfor livmoren. Jeg var så fanget i viktigheten av hans behov, at jeg ikke engang tenkte tanken å be han være hjemme. 

Noen år senere, og veldig mye mindre påvirket av hva mannen trengte, så ser jeg at han selvfølgelig, og som eneste vettige mulighet, burde blitt hjemme, og hatt omsorg for kona. (Og barn, i vårt tilfelle).

Man er faktisk to om en graviditet, og naturligvis også når det oppstår komplikasjoner/abort/ekstrauterin graviditet. HI’s mann burde utvilsomt blitt hos henne i den vanskelige situasjonen hun var i. Det spiller ingen rolle hvor langt på vei hun var, eller hvor «viktig» han opplevde at den sosiale turen han prioriterte var. Fyren prioriterte seriøst feil.

Jeg skjønner at det gjør at HI ble skuffet på en måte som fortsatt henger ved, og jeg skjønner at det skapte en tvil om hvor mannens lojalitet ligger. Og så lenge han ikke vedstår seg dette, og innser at hans valg den gang påvirker dem i dag, så er han faktisk på minussiden. Han må bli med på FVK, ellers tror jeg ikke de noen gang kommer helt over dette. Og det er ikke HI alenecsom skal komme over dette, det er de som par som må gå gjennom situasjonen og legge den bak seg. Det er helt urimelig å forlange at hun skal «svelge unna» og tåle, eller at noen leter etter at graviditeten var kommet så kort at «man må regne med det». 

Mannen må rett og slett skjerpe seg, og det er det kanskje håp om at han gjør, siden de virker å ha et sunt og godt forhold ellers. 

Anonymkode: 86f5f...867

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tilbragte en temmelig kjip helg med blødninger og mistanke om graviditet utenfor livmoren, med to små barn og en mann på «helt nødvendig skitur». Helt nødvendig fordi det var det han elsket, og ikke følte seg vel uten. Jeg hadde vondt og følte meg nokså omtåket, og hadde en treåring og en ettåring å ta vare på.

Da han kom hjem, revnet egglederen min, og jeg ble innlagt med indre blødninger og operasjon pga nettopp svangerskap utenfor livmoren. Jeg var så fanget i viktigheten av hans behov, at jeg ikke engang tenkte tanken å be han være hjemme. 

Noen år senere, og veldig mye mindre påvirket av hva mannen trengte, så ser jeg at han selvfølgelig, og som eneste vettige mulighet, burde blitt hjemme, og hatt omsorg for kona. (Og barn, i vårt tilfelle).

Man er faktisk to om en graviditet, og naturligvis også når det oppstår komplikasjoner/abort/ekstrauterin graviditet. HI’s mann burde utvilsomt blitt hos henne i den vanskelige situasjonen hun var i. Det spiller ingen rolle hvor langt på vei hun var, eller hvor «viktig» han opplevde at den sosiale turen han prioriterte var. Fyren prioriterte seriøst feil.

Jeg skjønner at det gjør at HI ble skuffet på en måte som fortsatt henger ved, og jeg skjønner at det skapte en tvil om hvor mannens lojalitet ligger. Og så lenge han ikke vedstår seg dette, og innser at hans valg den gang påvirker dem i dag, så er han faktisk på minussiden. Han må bli med på FVK, ellers tror jeg ikke de noen gang kommer helt over dette. Og det er ikke HI alenecsom skal komme over dette, det er de som par som må gå gjennom situasjonen og legge den bak seg. Det er helt urimelig å forlange at hun skal «svelge unna» og tåle, eller at noen leter etter at graviditeten var kommet så kort at «man må regne med det». 

Mannen må rett og slett skjerpe seg, og det er det kanskje håp om at han gjør, siden de virker å ha et sunt og godt forhold ellers. 

Anonymkode: 86f5f...867

Det var bare flaks at eggelederen min ikke revnet før han kom hjem, og at han faktisk var der og kunne bistå meg i den ekstremt smertefulle situasjonen. Poenget er at jeg var engstelig, og (heldigvis) ikke visste hvordan dette skulle gå. Og når da mannen prioriterer egne behov framfor partnerens, så torpederer det tryggheten i forholdet; hvis ikke en redd og usikker kone er grunn til å bli hjemme, når kan man regne med denne karen?

Anonymkode: 86f5f...867