Gå fra hverandre?

[Anonym bruker]

28 minutter siden, Sommerkroppen 2029 skrev:

For å være helt ærlig med deg; jeg tror du kommer til å slite dersom du velger å bryte ut av forholdet. Du virker veldig avhengig av mannen din. Jeg er for så vidt enig i at han burde tatt hensyn til deg da baby var liten. Men de helgeturene han har hatt, har vært en brøkdel i forhold til om du skulle vært alene med baby hver dag hele året hvis du skjønner? 

Hvorfor tar du ikke selv en weekend-tur med venninner av og til? For kanskje det er litt der det også ligger? At det kun er han som er ute. 

Det er så dumt når man kommer med slike svar uten egentlig å ha lest tråden ordentlig. Hi har forklart at de begge gjør ting hver for seg selv.

Og at Hi virker avhengig av mannen? Tvert imot. Det eneste hun ønsker av den hun deler livet med er omsorg og empati når hun og de står i en vanskelig livssituasjon som det en spontanabort kan oppleves som. Han prioriterte å dra på fylla og overlate henne alene, selv om hun ba ham om å bli hjemme for å støtte henne.

Til alle dere som beskylder Hi for å være needy - hun er ikke needy, hun forventer det som er normal omtanke av den man lever med, og hun får det ikke. Nå har hun også fortalt at siste turen han tok fremfor å gjøre jobben sin, den førte til at hun måtte droppe en jobbmiddag, fordi han bare informerte henne om at han var kommet på etterskudd med jobben pga. fylleturen sin. Slikt skal man faktisk ikke godta i et forhold.

Man kan ikke se His situasjon bare utfra at hun har "nektet" ham å dra på noen turer. For det første har hun aldri nektet ham noe som helst. Det eneste hun har bedt om var at han viste henne omsorg og støttet henne i en veldig vanskelig situasjon. Han valgte fylletur istedenfor. Å se at den man deler livet med ikke viser hverken støtte eller omsorg skader forholdet, og den skaden må begge jobbe for å lege, det gjør seg ikke ved at Hi svelger kameler og han fortsetter samme adferd...

Hun har tatt initiativ til å reparere forholdet, han nekter. Det sier mye om hans prioriteringer.

Om dette forholdet ryker er jeg ikke i tvil om at Hi vil greie seg fint på egen hånd, det viser alt hun har skrevet at hun vil gjøre. Men om mannen hennes er villig til å bli med i parterapi og innse at dette ikke bare er hennes problem, men et problem han i utgangspunktet skapte, da tror jeg de kan komme seg gjennom det. Om han fortsetter å nekte parterapi og ansvar for forholdet, da tror jeg ikke dette forholdet har noen fremtid.

De er to i dette forholdet, han var den som skapte problemet med å prioritere fylletur fremfor den han deler livet med. Skal de reparere forholdet, og det må de om ikke dette skal dras med dem videre, så må også begge to være villige til å jobbe med forholdet. Hi er villig til å jobbe med forholdet. Han er ikke villig til å gjøre det. At så mange damer her inne mener det da er hun som skal hakkes på, det er mildt sagt merkelig.

Anonymkode: 91e1a...50f

[Anonym bruker]

Hvor langt var graviditeten kommet når du spontanaborterte? 

 

Jeg vil råde deg å ta en tur til psykolog for å bearbeide følelsene dine. Først må du rydde opp i ditt eget indre kaos før du kan endre deg og mannen.

Anonymkode: 5a63d...8c5

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det er så dumt når man kommer med slike svar uten egentlig å ha lest tråden ordentlig. Hi har forklart at de begge gjør ting hver for seg selv.

Og at Hi virker avhengig av mannen? Tvert imot. Det eneste hun ønsker av den hun deler livet med er omsorg og empati når hun og de står i en vanskelig livssituasjon som det en spontanabort kan oppleves som. Han prioriterte å dra på fylla og overlate henne alene, selv om hun ba ham om å bli hjemme for å støtte henne.

Til alle dere som beskylder Hi for å være needy - hun er ikke needy, hun forventer det som er normal omtanke av den man lever med, og hun får det ikke. Nå har hun også fortalt at siste turen han tok fremfor å gjøre jobben sin, den førte til at hun måtte droppe en jobbmiddag, fordi han bare informerte henne om at han var kommet på etterskudd med jobben pga. fylleturen sin. Slikt skal man faktisk ikke godta i et forhold.

Man kan ikke se His situasjon bare utfra at hun har "nektet" ham å dra på noen turer. For det første har hun aldri nektet ham noe som helst. Det eneste hun har bedt om var at han viste henne omsorg og støttet henne i en veldig vanskelig situasjon. Han valgte fylletur istedenfor. Å se at den man deler livet med ikke viser hverken støtte eller omsorg skader forholdet, og den skaden må begge jobbe for å lege, det gjør seg ikke ved at Hi svelger kameler og han fortsetter samme adferd...

Hun har tatt initiativ til å reparere forholdet, han nekter. Det sier mye om hans prioriteringer.

Om dette forholdet ryker er jeg ikke i tvil om at Hi vil greie seg fint på egen hånd, det viser alt hun har skrevet at hun vil gjøre. Men om mannen hennes er villig til å bli med i parterapi og innse at dette ikke bare er hennes problem, men et problem han i utgangspunktet skapte, da tror jeg de kan komme seg gjennom det. Om han fortsetter å nekte parterapi og ansvar for forholdet, da tror jeg ikke dette forholdet har noen fremtid.

De er to i dette forholdet, han var den som skapte problemet med å prioritere fylletur fremfor den han deler livet med. Skal de reparere forholdet, og det må de om ikke dette skal dras med dem videre, så må også begge to være villige til å jobbe med forholdet. Hi er villig til å jobbe med forholdet. Han er ikke villig til å gjøre det. At så mange damer her inne mener det da er hun som skal hakkes på, det er mildt sagt merkelig.

Anonymkode: 91e1a...50f

Gratulerer med å vri å vende så mye på ting at to dusin egg har blitt til fem kålhoder! Det er bra jobba!!! 👏🏻👏🏻👏🏻

Anonymkode: 2f1d5...d4f

[Anonym bruker]

3 timer siden, anonymus123 skrev:

Når det er sagt- å genuint slite psykisk som følge av en hendelsene eller ha en sorg som følge av en spontanabort er IKKE å bære nag. Det er helt vanlige følelser. 

Ikke uenig. Det rare er at du vil ta ut sorgen på HAM, bare fordi han tilfeldigvis ikke var der da det skjedde.

Var det dårlig gjort av ham der og da? Kanskje.

Symboltungt, når man vet hvor mye du legger i det, og når det å få barn var viktig for dere begge? Ja, enig i det også.

Men grunnlag for å sitte på FVK og høre på deg, når han ikke kan endre fortida? Vet ikke helt! Hva skal han liksom gjøre? 

Hvis du vil ut av forholdet, så la det nå ha en reell og GENERELL begrunnelse. «Jeg føler meg reelt ensom og lite verdsatt i forholdet, og har nye eksempler på det hver eneste måned» er noe annet enn «jeg har ved fem anledninger på ti år følt meg lite verdsatt og sett». Ikke bryt opp på grunn av din egen hang til å dyrke det triste. Men bryt gjerne opp hvis du mener mannen har en hang til å være overfladisk, egoistisk og lite snill.

Anonymkode: 80680...632

[Anonym bruker]

16 timer siden, anonymus123 skrev:

Jeg kan ikke gjøre stort mer enn å si hva jeg føler rundt det og hva det gjør med meg, så må han nesten selv ta en selvstendig vurdering ut i fra det... han kaller det en slags felle og mener jeg bare burde nektet han å dra i stedet. 

Mange menn er nok sånn. De vil enten «slippe» å måtte ta en moralsk vurdering av et helhetsbilde, eller de er såpass enkelt skrudd sammen at det å mentalisere og sette seg inn i andres følelser ikke faller dem naturlig.

Da vil de oppleve den utfordringen som en felle. Når du sier «prøv å sette deg inn i mine følelser, og handle som om det gjaldt deg selv» hører de i stedet «gjett vilt ut på en følelse, ut i fra null info, og en straff fra meg hvis du gjetter feil». 

Det er jo synd hvis dere er SÅ ulike, men da må dere jo enten skilles, eller begge begynne å gi og ta litt. I stedet for «du kan jo selv tenke deg hvordan det er for meg», bør du si «å måtte gå gjennom dette alene er tungt og vondt, jeg opplever i tillegg at du ikke egentlig bryr deg, og det gjør også vondt». 

Anonymkode: 80680...632

[Anonym bruker]

8 timer siden, anonymus123 skrev:

Dette er jo vanvittig individuelt. 

Det er dessverre lite hjelp i å høre hva andre selv gjør og mener man bør klare. Man kan ikke sammenligne verken barn med barn eller mødre med andre mødre 

Selv hadde jeg aldri klart å reise fra et så lite barn i flere dager. Det synes jeg tyder på en trygg mor-barn relasjon, men jeg kan heller ikke kritisere andre for at de velger å gjøre det. Her er vi forskjellige. 

Men det er jo ingen som kritiserer deg for å ikke dra fra babyen den første tiden. Det er du som kritiserer mannen. Vi prøver bare å si at det er sunt og normalt. Og det syns tydeligvis mannen din også. Du skriver hele tiden at du lar han dra men også at du føler deg sveket hver gang. 

Hvor langt var du på vei da du spontanaborterte? Med mindre du var lengre på vei enn vanlig ved spontanabort så skjønner jeg ikke hvorfor denne preger dere så lenge etter. Syns hele problemstillingen er tullete og dere lager problemer av noe som ikke bør være det. Ja folk er forskjellig men dette blir for dumt. Greit nok å bli skuffet da han dro den gangen men å niholde på det ennå er smålig. 

Anonymkode: ca0b2...dda

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg. Det er snakk om prioriteringer her. Han prioriterer reiser og jeg ville følt meg sviktet. En virkelig mann ville prioritert familie. 

Anonymkode: 0b6f0...723

[anonymus123]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ikke uenig. Det rare er at du vil ta ut sorgen på HAM, bare fordi han tilfeldigvis ikke var der da det skjedde.

Var det dårlig gjort av ham der og da? Kanskje.

Symboltungt, når man vet hvor mye du legger i det, og når det å få barn var viktig for dere begge? Ja, enig i det også.

Men grunnlag for å sitte på FVK og høre på deg, når han ikke kan endre fortida? Vet ikke helt! Hva skal han liksom gjøre? 

Hvis du vil ut av forholdet, så la det nå ha en reell og GENERELL begrunnelse. «Jeg føler meg reelt ensom og lite verdsatt i forholdet, og har nye eksempler på det hver eneste måned» er noe annet enn «jeg har ved fem anledninger på ti år følt meg lite verdsatt og sett». Ikke bryt opp på grunn av din egen hang til å dyrke det triste. Men bryt gjerne opp hvis du mener mannen har en hang til å være overfladisk, egoistisk og lite snill.

Anonymkode: 80680...632

Er ikke sånn at han "tilfeldigvis" ikke var der da det skjedde. Jeg hadde begynt å småblød noen dager før. Med ikke gode HCG målinger.

[Anonym bruker]

20 hours ago, anonymus123 said:

Hei,

Jeg har en sak som føles både sår og vanskelig.

Mannen min og jeg har en baby på snart et år, som selvfølgelig er det beste som har skjedd i livene våre.

Forholdet vårt er derimot ikke like enkelt. Vi har slitt siden jeg spontanaborterte da han var på en tur med jobben (en sosial tur som ikke var obligatorisk for de ansatte). Tegnene på spontanaborten begynte noen dager før han dro, jeg småblødde. Legene sa det kunne være en spontanabort, men sa samtidig at det kunne være normalt å blø litt. Jeg ba han nærmest (uten å tvinge) om å ikke dra, han dro likevel, dagen etter var spontanaborten et faktum.

Jeg slet veldig psykisk etter dette. Både pga tapet av barnet, men også pga sviket. Jeg følte at jeg plutselig sto helt alene i det vi i utgangspunktet var to om. Jeg hadde slitt veldig ukene før jeg faktisk mistet, fordi HCG verdiene ikke var som de skulle og det tydet på at noe kunne være galt. Jeg var nok allerede langt nede på det stadiet jeg faktisk mistet.

Vi begge slet nok med dette i ettertid. Mannen min gjentok gang på gang at denne turen hans ikke hadde vært så "skadelig" for forholdet vårt om alt hadde gått bra. Jeg har gjentatt gang på gang at det nå var hans valg å reise vekk på et tidspunkt jeg var langt nede og faktisk hadde begynt å blø så smått. Det kunne gått fint, men det gjorde det nå en gang ikke. Det var en risiko han valgte å ta.

En måneds tid etter dette hadde vi en episode der han var på en jobbmiddag, sendte melding ved 2300 tiden om at han straks tok taxi hjem (det tar maks en halvtime). Jeg sovnet og bråvåknet plutselig 0100, da var han ikke hjemme. Han hadde ikke sendt noen meldinger og tok ikke tlf. Jeg fikk totalt "panikk", ble hysterisk og selvfølgelig livredd. Fikk nærmest et angstanfall. Det viste seg at han bare hadde tatt nok et vinglass og glemt klokka, men nok en gang følte jeg på "sviket" i en sårbar situasjon.

Noen måneder etter blir jeg gravid igjen og vi kommer oss litt "opp av kjelleren". Det kom nok en "sosial tur" med jobben som han dro på. Jeg sa ikke noe på dette og det gikk helt fint. Selvom jeg nok innerst inne skulle ønske han ble hjemme...

Babyen vår kom til verden og som småbarnsforeldre flest har vi vært en kombinasjon av slitne og nyforelska.

Nok en gang kom spørsmålet om en reise med jobben, denne gangen for en langhelg. Jeg var ikke kjempepositiv, sa først at jeg ikke var interessert i at han skulle dra med en baby på bare noen måneder. Jeg opplevde trusler som at jeg ikke fikk lov til å reise neste gang det gjaldt meg, at han ikke kunne skjønne hvorfor jeg ikke ville være alene med babyen vår, at han mente jeg slet med fødselsdepresjon osv... Jeg sa til slutt at han bare fikk dra og at jeg ikke kunne nekte han. Når turen nærmet seg kjente jeg mer og mer på sviket og uttrykte flere ganger at jeg skulle ønske han ikke dro, igjen fikk jeg slengt etter meg at jeg ikke ville være alene med babyen vår osv...

Når turen så pågår blir han selvfølgelig veldig utilgjengelig, sender ikke nattameldinger (noe vi pleier) og blir tydeligvis så full på kveldene at han ikke aner når han kom i seng. 

For meg føles dette som nok et svik og jeg har etter dette sittet med følelsen om at jeg ikke klarer forholdet vårt videre. For meg blir det mye vonde følelser og jeg føler han ikke er i stand til å ta konsekvens eller motbevise tidligere handlinger, samtidig synes jeg det er rart at han har behov for å reise vekk på en sosial tur med fyll når vi har en liten baby.

Etter han kom hjem har stemninga vært rar. Hverdagen går som den skal og vi kan ha hyggelige kvelder sammen, men stemninga merkes liksom i lufta. Jeg føler meg utrolig ambivalent, og føler meg på den ene siden fæl som vurderer å gå fra mannen min "bare" pga noen reiser, samtidig som jeg føler på et vanvittig svik i flere sårbare situasjoner. For meg kjennes dette som en slags sorg.

Må bare avslutningsvis påpeke at det går helt fint å være alene med babyen og vi koser oss, dette handler ikke om hvor vidt det går greit å være alene med baby eller ikke. Ei heller tror jeg det dreier seg om fødselsdepresjon, jeg er i alt for godt humør og vi kjører alt for mye "opplegg# for det, tror jeg da. Men om han så faktisk er bekymret for om jeg er fødselsdeprimert, må jeg si jeg synes det er enda verre at han reiser bort sånn... kan også nevne at jeg har foreslått familievernkontoret flere ganger, til og med fått time, men han synes ikke det er verdt å bruke jobbtiden sin på sånn og mener problemet kun er hos meg.

Starter ikke nødvendigvis denne tråden for at dere skal si/mene hva jeg bør gjøre/ikke gjøre, men heller for innspill og forhåpentligvis støttende råd.

For både din egen del og mest hans bør dere gå ja, du Er sikkelig kontrollerende og det jeg leser er MEG, MEG og atter meg. og du nærmest gir din mann skylden for aborten, det blir feil

Anonymkode: 595a0...8a2

[Anonym bruker]

3 minutter siden, anonymus123 skrev:

Er ikke sånn at han "tilfeldigvis" ikke var der da det skjedde. Jeg hadde begynt å småblød noen dager før. Med ikke gode HCG målinger.

Det var alt du fikk ut av innlegget hennes???Begynner å forstå hvor vanskelig mannen din må ha det...

Anonymkode: 2f1d5...d4f

[Anonym bruker]

8 minutter siden, anonymus123 skrev:

Er ikke sånn at han "tilfeldigvis" ikke var der da det skjedde. Jeg hadde begynt å småblød noen dager før. Med ikke gode HCG målinger.

Du fremstiller det nesten som om det er han sin skyld at det skjedde. Skal du holde det mot han resten av livet?

Anonymkode: 07b74...79d

[anonymus123]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det var alt du fikk ut av innlegget hennes???Begynner å forstå hvor vanskelig mannen din må ha det...

Anonymkode: 2f1d5...d4f

Nei, men det var det som var å svare på

[anonymus123]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

For både din egen del og mest hans bør dere gå ja, du Er sikkelig kontrollerende og det jeg leser er MEG, MEG og atter meg. og du nærmest gir din mann skylden for aborten, det blir feil

Anonymkode: 595a0...8a2

Da er vi nok veldig ulike i oppfatningen om å løse ting.

Når jeg har det vanskelig kan jeg først og fremst snakke ut i fra hvordan jeg har det og hva hans handlinger gjør med meg/gjør at jeg føler. Denne tråden var jo for å ta opp noe som jeg opplever som vanskelig, så selvfølgelig blir det "meg". 

[Anonym bruker]

11 timer siden, anonymus123 skrev:

Bare for å presisere.

Majoriteten av alt jeg eller han gjør for oss selv gjør vi med et smil fra den andre😊 Her utdyper jeg litt rundt hva jeg har følt om enkelte ting, det betyr ikke at han ikke har blitt vinket avgårde med en «kos deg». Han har heller aldri opplevd at jeg har sagt «du får ikke dra».

Det er kanskje nettopp der problemet ligger- han mener at jeg heller skal nekte han ting. Jeg mener at det er noe jeg aldri kan gjøre.

Jeg har selv en jobb der jeg til tider er mye «borte»- sene møter, mye telefoner på ubeleilige tidspunkter osv. Så jeg har stor raushet for at han også har behov for å gjøre sine ting. 

Sutrer man og er needy hvis man ikke ønsker at partneren ikke skal reise på en sosial ferietur først når man spontanaborterer og så med en liten baby?

Her virker det som at noen tror at mannen min og jeg skal sitte hjemme hver kveld og passe på babyen vår sammen. Sånn er det ikke, men for meg er det en vesentlig forskjell på dra ut og ta noen øl med kompiser og det å faktisk reise bort på sosial fylletur med en liten baby hjemme. 

Tidligere i forholdet vårt har vi begge vært mye borte på småturer. Ofte har han vært mer misfornøyd med at jeg har vært borte enn omvendt. Vi har vært sammen i ti år. Men er det for mye å be om at man av og til dropper noen fylleturer ved «unntakstilstand»? Og at prioriteringene tross alt må endre seg litt etter man får barn?

Hvordan tenker du at han skal reagere når du venter med et «kos deg» når du ikke mener det? Skal han lese tankene dine? Skal han ikke kunne reise bort 3 ganger på et år fordi du er utrygg på deg selv og situasjonen? Skal han bare være hjemme med deg fordi dere har en baby? Fordi du mener han bør være hjemme og han mener du klarer deg fint alene? 

Jeg er enig med han. Vil du ikke at han skal dra så si «nei». Ikke lat som at det er ok og si «kos deg» det er tvetydig. Men alle disse 3 turene har vært et problem for deg fordi du føler et eller annet, så hadde det vært opp til deg, så hadde han ikke reist noe sted det året. Kan han ikke være litt sosial noen gang fordi dere nå har barn?

Anonymkode: 46bbe...ba2

[Anonym bruker]

1 time siden, anonymus123 skrev:

Er ikke sånn at han "tilfeldigvis" ikke var der da det skjedde. Jeg hadde begynt å småblød noen dager før. Med ikke gode HCG målinger.

Nei, klart. Ingen ting tilfeldig med det. Han gjorde det sikkert for å være jævlig mot deg. 

Seriøst, du må snu tankene dine, eller skille deg. Som det er nå, nager du på gammel dritt og fortolker den inn i et negativt bilde av mannen din. 

Anonymkode: 80680...632

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det var alt du fikk ut av innlegget hennes???Begynner å forstå hvor vanskelig mannen din må ha det...

Anonymkode: 2f1d5...d4f

...nettopp...

Anonymkode: 80680...632

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er så dumt når man kommer med slike svar uten egentlig å ha lest tråden ordentlig. Hi har forklart at de begge gjør ting hver for seg selv.

Og at Hi virker avhengig av mannen? Tvert imot. Det eneste hun ønsker av den hun deler livet med er omsorg og empati når hun og de står i en vanskelig livssituasjon som det en spontanabort kan oppleves som. Han prioriterte å dra på fylla og overlate henne alene, selv om hun ba ham om å bli hjemme for å støtte henne.

Til alle dere som beskylder Hi for å være needy - hun er ikke needy, hun forventer det som er normal omtanke av den man lever med, og hun får det ikke. Nå har hun også fortalt at siste turen han tok fremfor å gjøre jobben sin, den førte til at hun måtte droppe en jobbmiddag, fordi han bare informerte henne om at han var kommet på etterskudd med jobben pga. fylleturen sin. Slikt skal man faktisk ikke godta i et forhold.

Man kan ikke se His situasjon bare utfra at hun har "nektet" ham å dra på noen turer. For det første har hun aldri nektet ham noe som helst. Det eneste hun har bedt om var at han viste henne omsorg og støttet henne i en veldig vanskelig situasjon. Han valgte fylletur istedenfor. Å se at den man deler livet med ikke viser hverken støtte eller omsorg skader forholdet, og den skaden må begge jobbe for å lege, det gjør seg ikke ved at Hi svelger kameler og han fortsetter samme adferd...

Hun har tatt initiativ til å reparere forholdet, han nekter. Det sier mye om hans prioriteringer.

Om dette forholdet ryker er jeg ikke i tvil om at Hi vil greie seg fint på egen hånd, det viser alt hun har skrevet at hun vil gjøre. Men om mannen hennes er villig til å bli med i parterapi og innse at dette ikke bare er hennes problem, men et problem han i utgangspunktet skapte, da tror jeg de kan komme seg gjennom det. Om han fortsetter å nekte parterapi og ansvar for forholdet, da tror jeg ikke dette forholdet har noen fremtid.

De er to i dette forholdet, han var den som skapte problemet med å prioritere fylletur fremfor den han deler livet med. Skal de reparere forholdet, og det må de om ikke dette skal dras med dem videre, så må også begge to være villige til å jobbe med forholdet. Hi er villig til å jobbe med forholdet. Han er ikke villig til å gjøre det. At så mange damer her inne mener det da er hun som skal hakkes på, det er mildt sagt merkelig.

Anonymkode: 91e1a...50f

Helt enig.

Anonymkode: 1366e...98e

[Anonym bruker]

Fy fader, så stygge noen av dere er. Dere kan umulig ha opplevd noe vondt her i livet. Aldri trengt noen ved deres side. 

Dere må være kalde og følelsesløse om dere ikke forstår det Hi sier og mener her. Dere vrir og vender på det hun skriver og får hun til å virke som en kontrollfreak og hjelpesløs dame. Er det rart man blir redd for å si ifra både til andre og den man er sammen med? Man blir redd for at man overreagerer på ting man burde sagt ifra om. 

Dere urimelig gjør en følelsene rundt en spontanabort. Det å føle seg sviktet, nedprioritert og lite ivaretatt. Samt babyen. 

Hva er det dere ikke forstår? Dere kan ikke forvente at hver lille detalj kommer frem i hvert hovedinnlegg. Men at det kommer litt og litt frem jo mer man prater om ting. 

Voksene folk som oppfører seg sånn. Skam dere. 

Anonymkode: 1366e...98e

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Fy fader, så stygge noen av dere er. Dere kan umulig ha opplevd noe vondt her i livet. Aldri trengt noen ved deres side. 

Dere må være kalde og følelsesløse om dere ikke forstår det Hi sier og mener her. Dere vrir og vender på det hun skriver og får hun til å virke som en kontrollfreak og hjelpesløs dame. Er det rart man blir redd for å si ifra både til andre og den man er sammen med? Man blir redd for at man overreagerer på ting man burde sagt ifra om. 

Dere urimelig gjør en følelsene rundt en spontanabort. Det å føle seg sviktet, nedprioritert og lite ivaretatt. Samt babyen. 

Hva er det dere ikke forstår? Dere kan ikke forvente at hver lille detalj kommer frem i hvert hovedinnlegg. Men at det kommer litt og litt frem jo mer man prater om ting. 

Voksene folk som oppfører seg sånn. Skam dere. 

Anonymkode: 1366e...98e

Jeg har opplevd masse vondt i livet. Voldtekt, seksuelle overgrep, ulykker og dødsfall i nær familie, forlatt (på ORDENTLIG forlatt, ikke i 3 dager, men helt forlatt) under svangerskap mens blodstrømmen rant, alvorlig sykt barn og mye annet. Har trengt noen ved min side 1000 ganger. 

Men forskjellen er vel kanskje at jeg vet at det å oppleve noe leit ikke er unikt - det er livet. Det gjør meg ikke til en unik og sart liten blomst som må hegnes om og puses med noe mer enn andre må. Min personlige tragedie er ikke mer tragisk enn andres. 

Jeg vet også forskjell på hva som er MITT ansvar i et forhold og hva som er partnerens. Og det er aldri partneres ansvar å tankelese seg fram til «riktig svar», i betydningen «det svaret jeg helst vil ha, men nekter å avsløre». Det er heller ikke partneres ansvar å fortolke og bearbeide mine traumer. I dette tilfellet kan alle være enige om at mannen kunne ha holdt seg hjemme da hun aborterte, vel og bra, men det hadde faktisk blitt noe annet om hun gikk fra ham DA,  og begrunnet det med at han ikke deltok i hennes smerte eller ga henne nok støtte.

Å tygge på det i lang tid, og så komme etter at neste barn faktisk er født - det blir en umulighet. Hvorfor sette i gang et nytt sv.skap hvis han er sånn en en egoist? Hvorfor valgte hun ham IGJEN? For det å skaffe seg et nytt barn, det er i høyeste grad å velge hverandre. Og nå har hun - ETTER spontanaborten - gått hen og tatt et aktivt valg om at den episoden ikke er nok til å avslutte samlivet; hun vil tvert imot befeste det med å få baby. 

Så er hun skuffa igjen, for han er fortsatt like dårlig til å tankelese, og det er fortsatt hun selv som har mest engasjement i Prosjekt Baby. (Eller i selve Prosjekt Familie, hva vet vel vi.) 

Så er han feil mann? Kanskje, hvis dette er et MØNSTER. Ikke hvis det er episoder. Men vi kan også spørre oss: er hun feil kvinne? Hun spiller enig og spiller etterpå martyr, hun ville ha ønsket mer sympati etter aborten, men formidler likevel at hun vil ha barn med ham igjen - og så skjønner hun ikke at han føler disse samtalene som en felle? Et sted der det blir feil uansett hva han gjør?

Kanskje passer de ikke sammen, det er rett nok, men hvis HI vil forlate mannen bør hun begrunne det i at hun i nåtid og fremtid ikke ser at hun kan få det godt med mannen. Ikke begrunne det med en gang han var for lite snill i fortida. Bitterhet er ufruktbart.

Anonymkode: 80680...632

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Fy fader, så stygge noen av dere er. Dere kan umulig ha opplevd noe vondt her i livet. Aldri trengt noen ved deres side. 

Dere må være kalde og følelsesløse om dere ikke forstår det Hi sier og mener her. Dere vrir og vender på det hun skriver og får hun til å virke som en kontrollfreak og hjelpesløs dame. Er det rart man blir redd for å si ifra både til andre og den man er sammen med? Man blir redd for at man overreagerer på ting man burde sagt ifra om. 

Dere urimelig gjør en følelsene rundt en spontanabort. Det å føle seg sviktet, nedprioritert og lite ivaretatt. Samt babyen. 

Hva er det dere ikke forstår? Dere kan ikke forvente at hver lille detalj kommer frem i hvert hovedinnlegg. Men at det kommer litt og litt frem jo mer man prater om ting. 

Voksene folk som oppfører seg sånn. Skam dere. 

Anonymkode: 1366e...98e

Tvert imot. Jeg vil tro de aller fleste mennesker har opplevd noe vondt. Og da lærte vi at det ikke gir oss definisjonsmakt til å bruke dette vonde mot samboeren vår. Vi lærte at martyrrollen spiser opp ethvert forhold. Vi lærte oss at smerte ikke gir oss enerett på sannheten, og at det er drepen for et forhold å bruke vår egen smerte mot mannen i årevis etterpå for å få han til å føye seg etter våre ønsker. 

Anonymkode: 2f1d5...d4f

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Tvert imot. Jeg vil tro de aller fleste mennesker har opplevd noe vondt. Og da lærte vi at det ikke gir oss definisjonsmakt til å bruke dette vonde mot samboeren vår. Vi lærte at martyrrollen spiser opp ethvert forhold. Vi lærte oss at smerte ikke gir oss enerett på sannheten, og at det er drepen for et forhold å bruke vår egen smerte mot mannen i årevis etterpå for å få han til å føye seg etter våre ønsker. 

Anonymkode: 2f1d5...d4f

👏🏼👏🏼👏🏼 

Jeg forstår at en spontanabort er vanskelig, men man må se på hva man synes er vanskelig. Var det spontanaborten og tapet av barnet, eller sinnet og bitterheten over at mannen ikke var der akkurat da? Jeg tror man må se litt på seg selv og hva man krever av andre. 

Anonymkode: 00983...ed9

[Anonym bruker]

16 timer siden, Anonym bruker skrev:

Gratulerer med å vri å vende så mye på ting at to dusin egg har blitt til fem kålhoder! Det er bra jobba!!! 👏🏻👏🏻👏🏻

Anonymkode: 2f1d5...d4f

Haha, er vel strengt tatt alle andre som alltid skal støtte mannens rett til å «gjøre som han vil» og  har den «stakkars mann som er samme en kontrollfreak som deg» holdningen, bare fordi ho tørr sette litt krav, som vrir på hele historien til Hi??!

Anonymkode: 44325...153

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har opplevd masse vondt i livet. Voldtekt, seksuelle overgrep, ulykker og dødsfall i nær familie, forlatt (på ORDENTLIG forlatt, ikke i 3 dager, men helt forlatt) under svangerskap mens blodstrømmen rant, alvorlig sykt barn og mye annet. Har trengt noen ved min side 1000 ganger. 

Men forskjellen er vel kanskje at jeg vet at det å oppleve noe leit ikke er unikt - det er livet. Det gjør meg ikke til en unik og sart liten blomst som må hegnes om og puses med noe mer enn andre må. Min personlige tragedie er ikke mer tragisk enn andres. 

Jeg vet også forskjell på hva som er MITT ansvar i et forhold og hva som er partnerens. Og det er aldri partneres ansvar å tankelese seg fram til «riktig svar», i betydningen «det svaret jeg helst vil ha, men nekter å avsløre». Det er heller ikke partneres ansvar å fortolke og bearbeide mine traumer. I dette tilfellet kan alle være enige om at mannen kunne ha holdt seg hjemme da hun aborterte, vel og bra, men det hadde faktisk blitt noe annet om hun gikk fra ham DA,  og begrunnet det med at han ikke deltok i hennes smerte eller ga henne nok støtte.

Å tygge på det i lang tid, og så komme etter at neste barn faktisk er født - det blir en umulighet. Hvorfor sette i gang et nytt sv.skap hvis han er sånn en en egoist? Hvorfor valgte hun ham IGJEN? For det å skaffe seg et nytt barn, det er i høyeste grad å velge hverandre. Og nå har hun - ETTER spontanaborten - gått hen og tatt et aktivt valg om at den episoden ikke er nok til å avslutte samlivet; hun vil tvert imot befeste det med å få baby. 

Så er hun skuffa igjen, for han er fortsatt like dårlig til å tankelese, og det er fortsatt hun selv som har mest engasjement i Prosjekt Baby. (Eller i selve Prosjekt Familie, hva vet vel vi.) 

Så er han feil mann? Kanskje, hvis dette er et MØNSTER. Ikke hvis det er episoder. Men vi kan også spørre oss: er hun feil kvinne? Hun spiller enig og spiller etterpå martyr, hun ville ha ønsket mer sympati etter aborten, men formidler likevel at hun vil ha barn med ham igjen - og så skjønner hun ikke at han føler disse samtalene som en felle? Et sted der det blir feil uansett hva han gjør?

Kanskje passer de ikke sammen, det er rett nok, men hvis HI vil forlate mannen bør hun begrunne det i at hun i nåtid og fremtid ikke ser at hun kan få det godt med mannen. Ikke begrunne det med en gang han var for lite snill i fortida. Bitterhet er ufruktbart.

Anonymkode: 80680...632

Da sier det mye om din oppførsel her. Det du har opplevd er langt fra livet bare så det er sagt. 

Anonymkode: 24e88...b7c

[Sommerkroppen 2029]

19 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er så dumt når man kommer med slike svar uten egentlig å ha lest tråden ordentlig. Hi har forklart at de begge gjør ting hver for seg selv.

Og at Hi virker avhengig av mannen? Tvert imot. Det eneste hun ønsker av den hun deler livet med er omsorg og empati når hun og de står i en vanskelig livssituasjon som det en spontanabort kan oppleves som. Han prioriterte å dra på fylla og overlate henne alene, selv om hun ba ham om å bli hjemme for å støtte henne.

Til alle dere som beskylder Hi for å være needy - hun er ikke needy, hun forventer det som er normal omtanke av den man lever med, og hun får det ikke. Nå har hun også fortalt at siste turen han tok fremfor å gjøre jobben sin, den førte til at hun måtte droppe en jobbmiddag, fordi han bare informerte henne om at han var kommet på etterskudd med jobben pga. fylleturen sin. Slikt skal man faktisk ikke godta i et forhold.

Man kan ikke se His situasjon bare utfra at hun har "nektet" ham å dra på noen turer. For det første har hun aldri nektet ham noe som helst. Det eneste hun har bedt om var at han viste henne omsorg og støttet henne i en veldig vanskelig situasjon. Han valgte fylletur istedenfor. Å se at den man deler livet med ikke viser hverken støtte eller omsorg skader forholdet, og den skaden må begge jobbe for å lege, det gjør seg ikke ved at Hi svelger kameler og han fortsetter samme adferd...

Hun har tatt initiativ til å reparere forholdet, han nekter. Det sier mye om hans prioriteringer.

Om dette forholdet ryker er jeg ikke i tvil om at Hi vil greie seg fint på egen hånd, det viser alt hun har skrevet at hun vil gjøre. Men om mannen hennes er villig til å bli med i parterapi og innse at dette ikke bare er hennes problem, men et problem han i utgangspunktet skapte, da tror jeg de kan komme seg gjennom det. Om han fortsetter å nekte parterapi og ansvar for forholdet, da tror jeg ikke dette forholdet har noen fremtid.

De er to i dette forholdet, han var den som skapte problemet med å prioritere fylletur fremfor den han deler livet med. Skal de reparere forholdet, og det må de om ikke dette skal dras med dem videre, så må også begge to være villige til å jobbe med forholdet. Hi er villig til å jobbe med forholdet. Han er ikke villig til å gjøre det. At så mange damer her inne mener det da er hun som skal hakkes på, det er mildt sagt merkelig.

Anonymkode: 91e1a...50f

Men hun hadde da vitterlig ikke abortert før han reiste?? Så det kan jo ikke han egentlig skyldes for da. 

[Anonym bruker]

Seriøst, jeg hadde blitt forbanna om mannen min dro på tur når jeg var redd for å miste barnet i magen! Jeg både håper og regner med at han hadde skjønt at han burde være hjemme for å støtte meg. Om han ikke hadde fortstått det hadde jeg sagt det i klartekst for å si det sånn. Om mannnen ikke skjønner såpass er han rett og slett lite empatisk.

Anonymkode: 9bd2a...767