Gå til innhold

Gå fra hverandre?


anonymus123

Anbefalte innlegg

Hei,

Jeg har en sak som føles både sår og vanskelig.

Mannen min og jeg har en baby på snart et år, som selvfølgelig er det beste som har skjedd i livene våre.

Forholdet vårt er derimot ikke like enkelt. Vi har slitt siden jeg spontanaborterte da han var på en tur med jobben (en sosial tur som ikke var obligatorisk for de ansatte). Tegnene på spontanaborten begynte noen dager før han dro, jeg småblødde. Legene sa det kunne være en spontanabort, men sa samtidig at det kunne være normalt å blø litt. Jeg ba han nærmest (uten å tvinge) om å ikke dra, han dro likevel, dagen etter var spontanaborten et faktum.

Jeg slet veldig psykisk etter dette. Både pga tapet av barnet, men også pga sviket. Jeg følte at jeg plutselig sto helt alene i det vi i utgangspunktet var to om. Jeg hadde slitt veldig ukene før jeg faktisk mistet, fordi HCG verdiene ikke var som de skulle og det tydet på at noe kunne være galt. Jeg var nok allerede langt nede på det stadiet jeg faktisk mistet.

Vi begge slet nok med dette i ettertid. Mannen min gjentok gang på gang at denne turen hans ikke hadde vært så "skadelig" for forholdet vårt om alt hadde gått bra. Jeg har gjentatt gang på gang at det nå var hans valg å reise vekk på et tidspunkt jeg var langt nede og faktisk hadde begynt å blø så smått. Det kunne gått fint, men det gjorde det nå en gang ikke. Det var en risiko han valgte å ta.

En måneds tid etter dette hadde vi en episode der han var på en jobbmiddag, sendte melding ved 2300 tiden om at han straks tok taxi hjem (det tar maks en halvtime). Jeg sovnet og bråvåknet plutselig 0100, da var han ikke hjemme. Han hadde ikke sendt noen meldinger og tok ikke tlf. Jeg fikk totalt "panikk", ble hysterisk og selvfølgelig livredd. Fikk nærmest et angstanfall. Det viste seg at han bare hadde tatt nok et vinglass og glemt klokka, men nok en gang følte jeg på "sviket" i en sårbar situasjon.

Noen måneder etter blir jeg gravid igjen og vi kommer oss litt "opp av kjelleren". Det kom nok en "sosial tur" med jobben som han dro på. Jeg sa ikke noe på dette og det gikk helt fint. Selvom jeg nok innerst inne skulle ønske han ble hjemme...

Babyen vår kom til verden og som småbarnsforeldre flest har vi vært en kombinasjon av slitne og nyforelska.

Nok en gang kom spørsmålet om en reise med jobben, denne gangen for en langhelg. Jeg var ikke kjempepositiv, sa først at jeg ikke var interessert i at han skulle dra med en baby på bare noen måneder. Jeg opplevde trusler som at jeg ikke fikk lov til å reise neste gang det gjaldt meg, at han ikke kunne skjønne hvorfor jeg ikke ville være alene med babyen vår, at han mente jeg slet med fødselsdepresjon osv... Jeg sa til slutt at han bare fikk dra og at jeg ikke kunne nekte han. Når turen nærmet seg kjente jeg mer og mer på sviket og uttrykte flere ganger at jeg skulle ønske han ikke dro, igjen fikk jeg slengt etter meg at jeg ikke ville være alene med babyen vår osv...

Når turen så pågår blir han selvfølgelig veldig utilgjengelig, sender ikke nattameldinger (noe vi pleier) og blir tydeligvis så full på kveldene at han ikke aner når han kom i seng. 

For meg føles dette som nok et svik og jeg har etter dette sittet med følelsen om at jeg ikke klarer forholdet vårt videre. For meg blir det mye vonde følelser og jeg føler han ikke er i stand til å ta konsekvens eller motbevise tidligere handlinger, samtidig synes jeg det er rart at han har behov for å reise vekk på en sosial tur med fyll når vi har en liten baby.

Etter han kom hjem har stemninga vært rar. Hverdagen går som den skal og vi kan ha hyggelige kvelder sammen, men stemninga merkes liksom i lufta. Jeg føler meg utrolig ambivalent, og føler meg på den ene siden fæl som vurderer å gå fra mannen min "bare" pga noen reiser, samtidig som jeg føler på et vanvittig svik i flere sårbare situasjoner. For meg kjennes dette som en slags sorg.

Må bare avslutningsvis påpeke at det går helt fint å være alene med babyen og vi koser oss, dette handler ikke om hvor vidt det går greit å være alene med baby eller ikke. Ei heller tror jeg det dreier seg om fødselsdepresjon, jeg er i alt for godt humør og vi kjører alt for mye "opplegg# for det, tror jeg da. Men om han så faktisk er bekymret for om jeg er fødselsdeprimert, må jeg si jeg synes det er enda verre at han reiser bort sånn... kan også nevne at jeg har foreslått familievernkontoret flere ganger, til og med fått time, men han synes ikke det er verdt å bruke jobbtiden sin på sånn og mener problemet kun er hos meg.

Starter ikke nødvendigvis denne tråden for at dere skal si/mene hva jeg bør gjøre/ikke gjøre, men heller for innspill og forhåpentligvis støttende råd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg har alltid sagt at det første året med baby er unntakstilstand og at man ikke burde få lov til å gå fra hverandre (litt humoristisk ment, men det er virkelig en tid hvor parforholdet får kjørt seg). 

Det virker som at dere har ulike forventninger ang det å ha barn, så om han ikke vil være med på familievernkontoret må han i det minste være villig til å sette seg ned og snakke ordentlig, uten å være i forsvar og anklage deg for både det ene og det andre. 

Anonymkode: b3267...ae0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det høres ut som du har en del problemer. Du høres både needy og kontrollerende ut. Det virker også som om du har lav selvfølelse. 

Jeg hadde ikke orket å være i et forhold med noen som deg. Beklager. Det høres brutalt ut, men sånn er det.

Anonymkode: 2f1d5...d4f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Herregud, mener du at du skal bestemme over alle aspektene av livet hans? 

Hvor mange ville ikke bedt mannen ryke og reise hvis han hadde prøvd å kontrollere en kvinnes jobbturer. Du trenger å få hjelp. Jeg hadde aldri orket å være sammen med noen som er så lite selvstendig og så needy. 

Anonymkode: ca0b2...dda

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det høres ut som du har en del problemer. Du høres både needy og kontrollerende ut. Det virker også som om du har lav selvfølelse. 

Jeg hadde ikke orket å være i et forhold med noen som deg. Beklager. Det høres brutalt ut, men sånn er det.

Anonymkode: 2f1d5...d4f

Det kan godt hende jeg er det. Men jeg er opptatt av at han må få reise og gjøre det han vil, men det betyr selvfølgelig ikke at jeg er veldig positiv til alt😊

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Herregud, mener du at du skal bestemme over alle aspektene av livet hans? 

Hvor mange ville ikke bedt mannen ryke og reise hvis han hadde prøvd å kontrollere en kvinnes jobbturer. Du trenger å få hjelp. Jeg hadde aldri orket å være sammen med noen som er så lite selvstendig og så needy. 

Anonymkode: ca0b2...dda

Absolutt ikke. Her er det ikke snakk om jobbturen, men sosiale turer med jobb, som er frivillige. Som da selvfølgelig heller ikke alle er med på. Det er ikke i ukedagene, men i helger. Jobb er jobb, og da må man av og til reise vekk. Hvert fall i våre jobber😊 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har alltid sagt at det første året med baby er unntakstilstand og at man ikke burde få lov til å gå fra hverandre (litt humoristisk ment, men det er virkelig en tid hvor parforholdet får kjørt seg). 

Det virker som at dere har ulike forventninger ang det å ha barn, så om han ikke vil være med på familievernkontoret må han i det minste være villig til å sette seg ned og snakke ordentlig, uten å være i forsvar og anklage deg for både det ene og det andre. 

Anonymkode: b3267...ae0

Jeg er helt enig og føler egentlig på det samme.

Men opplever jo at han «kjører løpet sitt», uten interesse for å hvert fall ta opp de problemene jeg føler at vi/jeg har.

Kan godt hende problemene ligger oss meg, men så er vi jo to i et parforhold også da...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror dere først og fremst har kommet veldig skjevt ut etter den spontanaborten da han reiste bort. Du følte at han sviktet deg i en vanskelig situasjon, at du var alene om det. Han opplever så at han blir beskyldt for å ikke strekke til, eller ikke prioritere riktig. Og så har dere egentlig aldri kommet over dette, det påvirker forholdet deres fremdeles slik at begge to overreagerer og ikke handler riktig.

Det er mulig å fikse dette, hvis det "bare" er det som forårsaker problemene deres. Men, da må også begge to være villige til det. Og det er der jeg blir skeptisk. Når du har bestilt og fått timer til fvk og han sier han ikke vil være med fordi det bare er du som har problemer, da tenker jeg at han ikke tar ansvar for forholdet eller de problemene hans valg har forårsaket.

Mulig han er en av disse mennene som ikke setter seg så veldig inn i det med graviditet og risikoer og nesten ikke forholder seg til det å bli far og barnet før babyen er født? I så fall vil jeg tro at han ikke fullt ut forstod risikoen da du hadde fått urovekkende hcg-prøver og blødninger. I så fall kan hans valg ut fra akkurat det kanskje forstås. Men det er vanskeligere å forstå at han velger å reise fra deg når du var så fortvilt, synes jeg.

Episoden med at han ble senere enn han sa hjem fra byen/fest, den er egentlig en bagatell så lenge dette ikke skjer stadig vekk. Men den trigger det som har blitt underliggende i forholdet, at du ikke stoler på ham, fordi den kom så tett etter at du aborterte.

Når han så skal på en ny jobbtur mens baby er liten så trigges du på nytt av dette. Jeg tror ikke du hadde stusset så mye på at han tok denne siste turen hvis dere ikke hadde den forhistorien? Og når du protesterer på at han drar, da føler nok han seg angrepet, at han aldri kan gjøre noe, og så blir han ubehagelig i sine svar mot deg. Måten han da svarer deg på er veldig umoden, etter mitt syn. Det å true med at hvis han ikke får reise så skal heller ikke du få reise noen gang, og så å si at dette bare er ditt problem, at du må være deprimert, det viser igjen at han ikke forstår hvor dypt han såret deg da han reiste på tur når du spontanaborterte.

Så dere har kommet inn i en vond sirkel. Små ting trigger det at du føler du ikke kan stole på at han er der for deg, du blir krevende fordi du ønsker en bekreftelse fra ham som han ikke forstår, men heller blir provosert over, for han føler nok at du holder den episoden mot ham fremdeles, og så får han ganske så umodne reaksjoner.

Dette handler mest om kommunikasjon, tror jeg. Dårlig kommunikasjon og sårede følelser. Det kan repareres, men med den tiden som har gått tror jeg ikke dere greier det alene siden han nekter å ta sin del av ansvaret for forholdet. Jeg ville krevd at han blir med i parterapi, for selv om det skulle være slik at problemet bare lå hos deg (noe det ikke gjør, det ligger hos begge), så ville det være et problem for forholdet, og siden dere er to i det forholdet så må også begge to være en del av løsningen på problemene dere har. Du alene kan ikke reparere forholdet, det må dere begge gjøre.

Anonymkode: 91e1a...50f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du kommer til å miste mannen hvis du fortsetter sånn. Sosiale turer med jobb er faktisk viktig, det er utrolig verdifullt å bli kjent med kollegaer i en annen setting enn på jobb. Jeg deltar selv alltid på de sosiale turene med jobben, og mannen skulle hatt veldig god grunn for å nekte meg å reise (da snakker vi om alvorlig sykdom o.l). 

Anonymkode: 2c4ad...bc6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her føler jeg faktisk med deg jeg! Når du sier at du ønsker å ha han hjemme og at du ikke har følt deg vell så synest jeg at det egoistisk av mannen din og bare ta turen og tenke kun på seg selv! 

Her er det snakk om fulle turer og det burde virkelig komt på siste plass! 

Jeg håper at han skjønner deg etter hvert at han må jobbe han og med forholdet. Hvis dama ikke har det bra med seg selv og han ikke bryr seg så skurrer det veldig! Var er hans forventinger? Hva med at du tar turen ut med jentene og lar han vêr litt hjemme?

Anonymkode: a3c96...434

Lenke til kommentar
Del på andre sider

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du kommer til å miste mannen hvis du fortsetter sånn. Sosiale turer med jobb er faktisk viktig, det er utrolig verdifullt å bli kjent med kollegaer i en annen setting enn på jobb. Jeg deltar selv alltid på de sosiale turene med jobben, og mannen skulle hatt veldig god grunn for å nekte meg å reise (da snakker vi om alvorlig sykdom o.l). 

Anonymkode: 2c4ad...bc6

Nå har han reist på tre sånne turer det siste året. Så skal ikke bli beskyldt for å nekte han noe her😊

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet mannen min på den måten. Vær heller raus og gi masse kjærlighet. Unn ham de turene. Ikke vær så needy og sutrete. Ikke vondt ment❤️

Anonymkode: 60dc7...8ba

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

3 minutter siden, anonymus123 skrev:

Nå har han reist på tre sånne turer det siste året. Og da snakker vi om turer som i reiser. Av andre sosiale aktiviteter, middager, turer på byen osv så er vi sikkert opp i 10-15 ganger. Så skal ikke bli beskyldt for å nekte han noe her😊

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg mistet mannen min på den måten. Vær heller raus og gi masse kjærlighet. Unn ham de turene. Ikke vær så needy og sutrete. Ikke vondt ment❤️

Anonymkode: 60dc7...8ba

Er det needy å be noen om å være hjemme når man spontanabortere og har en liten baby?

Helt ærlig så er man jo to om et svangerskap. Hvis man er needy i et forhold fordi man uttrykker behov i vanskelige perioder, da skjønner jeg hvorfor så mange skilles🤷🏼‍♀️ her tenker jeg det handler om raushet fra begge parter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du følte deg så sviktet når du spontanaborterte da han var på jobbtur. Han hadde uansett ikke kunnet gjøre noe fra eller til med det dersom han var hjemme, annet enn å trøste deg.

Anonymkode: b9483...c36

Lenke til kommentar
Del på andre sider

24 minutter siden, anonymus123 skrev:

Er det needy å be noen om å være hjemme når man spontanabortere og har en liten baby?

Helt ærlig så er man jo to om et svangerskap. Hvis man er needy i et forhold fordi man uttrykker behov i vanskelige perioder, da skjønner jeg hvorfor så mange skilles🤷🏼‍♀️ her tenker jeg det handler om raushet fra begge parter.

Hvis du hadde en liten baby fra før, når du spontanaborterte, så forstår jeg deg godt. Det er for mye å skulle håndtere begge delene alene samtidig. Da burde han ikke ha reist.

Anonymkode: b9483...c36

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du følte deg så sviktet når du spontanaborterte da han var på jobbtur. Han hadde uansett ikke kunnet gjøre noe fra eller til med det dersom han var hjemme, annet enn å trøste deg.

Anonymkode: b9483...c36

Nei altså... for meg er omsorg for hverandre en sentral del av et parforhold. Mulig jeg er på bærtur som mener det?

Selv ble jeg hjemme fra en vennetur da mormoren hans lå for døden. Etter ønske fra han. Jeg kunne ikke akkurat stoppe det, annet enn å være der for han i en vanskelig tid🤷🏼‍♀️ 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange sier at HI er needy etc, men han ser jo ikke hennes behov oppi dette! Han dro da hun begynte å spontanabortere og hun klandrer han i å dra fra henne i en slik situasjon. For en del er faktisk spontanabort så vondt psykisk at man sliter lenge etterpå. Jeg selv gråt i flere uker etter en spontanabort og hadde ikke mannen min vært der den dagen pga en frivillig sosial jobbtur hadde jeg også klandret han. Skjønner hvordan dette har forankret seg i at hun er redd for at han skal forsvinne i situasjoner hvor hun kan bli sårbar som dette igjen. Her må de enten snakke helt ærlig sammen eller skaffe parterapi. Det er ikke godt å gå rundt med dette i bakhodet. Det trigger uheldig vinkling på ting og hun er redd for å bli forlatt om det skulle skje noe kritisk. Det er en naturlig reaksjon folkens! Ja, man skal vise raushet ovenfor hverandre, men her må det kommuniseres mer om hva som trigger dette. Det er det at han dro hun var på sitt aller mest sårbare gjør at hun ikle stoler på at han er der når hun virkelig trenger han. Underbevisstheten er faktoren her...

Anonymkode: d2e1c...72a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veeeeldig små ting blir av deg tillagt veeeeeeeldig stor (symbolsk) vekt. Jobb med deg sjøl først, og finn ut hvorfor du trenger å krampeholde forholdet i tøylene, i stedet for å kritisere ham for ikke å trives godt nok med dine tøyler. Du kan ikke bestemme hva som er rett å føle til enhver tid. Du bruker deg selv som eneste kompass...

Anonymkode: 80680...632

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror dere først og fremst har kommet veldig skjevt ut etter den spontanaborten da han reiste bort. Du følte at han sviktet deg i en vanskelig situasjon, at du var alene om det. Han opplever så at han blir beskyldt for å ikke strekke til, eller ikke prioritere riktig. Og så har dere egentlig aldri kommet over dette, det påvirker forholdet deres fremdeles slik at begge to overreagerer og ikke handler riktig.

Det er mulig å fikse dette, hvis det "bare" er det som forårsaker problemene deres. Men, da må også begge to være villige til det. Og det er der jeg blir skeptisk. Når du har bestilt og fått timer til fvk og han sier han ikke vil være med fordi det bare er du som har problemer, da tenker jeg at han ikke tar ansvar for forholdet eller de problemene hans valg har forårsaket.

Mulig han er en av disse mennene som ikke setter seg så veldig inn i det med graviditet og risikoer og nesten ikke forholder seg til det å bli far og barnet før babyen er født? I så fall vil jeg tro at han ikke fullt ut forstod risikoen da du hadde fått urovekkende hcg-prøver og blødninger. I så fall kan hans valg ut fra akkurat det kanskje forstås. Men det er vanskeligere å forstå at han velger å reise fra deg når du var så fortvilt, synes jeg.

Episoden med at han ble senere enn han sa hjem fra byen/fest, den er egentlig en bagatell så lenge dette ikke skjer stadig vekk. Men den trigger det som har blitt underliggende i forholdet, at du ikke stoler på ham, fordi den kom så tett etter at du aborterte.

Når han så skal på en ny jobbtur mens baby er liten så trigges du på nytt av dette. Jeg tror ikke du hadde stusset så mye på at han tok denne siste turen hvis dere ikke hadde den forhistorien? Og når du protesterer på at han drar, da føler nok han seg angrepet, at han aldri kan gjøre noe, og så blir han ubehagelig i sine svar mot deg. Måten han da svarer deg på er veldig umoden, etter mitt syn. Det å true med at hvis han ikke får reise så skal heller ikke du få reise noen gang, og så å si at dette bare er ditt problem, at du må være deprimert, det viser igjen at han ikke forstår hvor dypt han såret deg da han reiste på tur når du spontanaborterte.

Så dere har kommet inn i en vond sirkel. Små ting trigger det at du føler du ikke kan stole på at han er der for deg, du blir krevende fordi du ønsker en bekreftelse fra ham som han ikke forstår, men heller blir provosert over, for han føler nok at du holder den episoden mot ham fremdeles, og så får han ganske så umodne reaksjoner.

Dette handler mest om kommunikasjon, tror jeg. Dårlig kommunikasjon og sårede følelser. Det kan repareres, men med den tiden som har gått tror jeg ikke dere greier det alene siden han nekter å ta sin del av ansvaret for forholdet. Jeg ville krevd at han blir med i parterapi, for selv om det skulle være slik at problemet bare lå hos deg (noe det ikke gjør, det ligger hos begge), så ville det være et problem for forholdet, og siden dere er to i det forholdet så må også begge to være en del av løsningen på problemene dere har. Du alene kan ikke reparere forholdet, det må dere begge gjøre.

Anonymkode: 91e1a...50f

Takk! Dette er nok en ganske god analyse av situasjonen.

Hovedproblemet ligger i at jeg spontanaborterte mens han var bortreist. Det gjør at ting som ellers er bagateller (som feks den byturen) føles veldig vonde- nettopp fordi de trigger noe.

Dette handler ikke om antall turer, hvor mange sosiale aktiviteter man er på eller lignende. Vi begge reiser i ny og ne i jobbsammenheng og er sosiale på hver vår side. Vi har vært sammen i mange år og dette har aldri vært noe problem. Tidligere har vi vært mye bortreist fra hverandre i helger osv, selvfølgelig før vi fikk baby. 

Dette handler om noe som nok jeg fortsatt sliter veldig med. Noe som ikke er «ryddet opp i». Det gjør at «bagateller» som trigger disse følelsene kan føles veldig vonde. Og igjen, en følelse av svik og kanskje også en «ny» følelse av svik fordi jeg opplever han ikke vil gjøre noe med det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Veeeeldig små ting blir av deg tillagt veeeeeeeldig stor (symbolsk) vekt. Jobb med deg sjøl først, og finn ut hvorfor du trenger å krampeholde forholdet i tøylene, i stedet for å kritisere ham for ikke å trives godt nok med dine tøyler. Du kan ikke bestemme hva som er rett å føle til enhver tid. Du bruker deg selv som eneste kompass...

Anonymkode: 80680...632

Både han og forøvrig jeg gjør akkurat som vi vil. Ingen nekter noen noe, han har nok totalt sett nektet meg flere ting enn omvendt. Så ikke noen tøyler her.

Utenom nå som vi har baby da. Da mener jeg begge forplikter seg til et ansvar der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

59 minutter siden, anonymus123 skrev:

Nå har han reist på tre sånne turer det siste året. Så skal ikke bli beskyldt for å nekte han noe her😊

Tre turer der du har gitt uttrykk for at du ikke ønsket at han skulle reise? 

Anonymkode: 2c4ad...bc6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 minutter siden, anonymus123 skrev:

Takk! Dette er nok en ganske god analyse av situasjonen.

Hovedproblemet ligger i at jeg spontanaborterte mens han var bortreist. Det gjør at ting som ellers er bagateller (som feks den byturen) føles veldig vonde- nettopp fordi de trigger noe.

Dette handler ikke om antall turer, hvor mange sosiale aktiviteter man er på eller lignende. Vi begge reiser i ny og ne i jobbsammenheng og er sosiale på hver vår side. Vi har vært sammen i mange år og dette har aldri vært noe problem. Tidligere har vi vært mye bortreist fra hverandre i helger osv, selvfølgelig før vi fikk baby. 

Dette handler om noe som nok jeg fortsatt sliter veldig med. Noe som ikke er «ryddet opp i». Det gjør at «bagateller» som trigger disse følelsene kan føles veldig vonde. Og igjen, en følelse av svik og kanskje også en «ny» følelse av svik fordi jeg opplever han ikke vil gjøre noe med det.

Ja, det var i hvert fall mitt inntrykk av det du skrev. Og det er ingen tvil om at det var et svik fra hans side å velge å reise bort med en ikke pålagt jobbtur når han visste at du meget mulig hadde en spontanabort, at du hadde slitt med den usikkerheten noen uker og at du tryglet ham om å bli hjemme. Det var rett og slett veldig lite empatisk og omsorgsfullt av ham, uansett hvordan man snur og vender på ting.

Men det at han handlet uempatisk og lite omsorgsfullt, det betyr ikke nødvendigvis at det er slik han normalt er. Han hadde kanskje valgt anderledes hvis han på forhånd visste hvordan det ville gå? Kanskje gjorde han bare en dum vurdering og håpet på det beste. Likevel er det absolutt et problem for forholdet, for det han valgte å gjøre har skadet forholdet deres, og det er det dere sammen må reparere.

Prøv å forklare ham at det er dere som her har problemer, ikke bare en av dere. Og at hvis dere skal greie å være gode foreldre for barnet deres så må dere bli bedre til å kommunisere med hverandre slik at dere får reparert dette såret nå og slik at dere i fremtiden kan unngå lignende unødvendige problemer.

Dere prioriterer nok noe forskjellig når du blir hos han når han mister en kjær, men han velger å sjanse på at du ikke mister det barnet dere begge ønsker dere og derfor reiser på tur. Om han ellers er en fornuftig og omtenksom fyr så tenker jeg at han vil forstå dette med parterapi, og at det ikke vil gjenta seg hvis han ser dette. Men om han mer bare du har problemer og ikke vil i parterapi, da tror jeg ikke dere vil greie å holde sammen på sikt. Så vær tydelig med ham om at dere trenger hjelp til å lære dere å kommunisere slik at dere kan unngå slike unødvendige situasjoner i fremtiden.

Anonymkode: 91e1a...50f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tre turer der du har gitt uttrykk for at du ikke ønsket at han skulle reise? 

Anonymkode: 2c4ad...bc6

Nei, den ene mistet jeg. Og han hadde i utgangspunktet sagt han ikke dro om det oppsto komplikasjoner i graviditeten.

Den andre dro han og koste seg, uten noe dårlig stemning fra noen av oss.

Den tredje var med en baby på noen måneder. Jeg synes vel heller ikke det er urimelig å ønske å være to om en baby de første månedene... selvom det selvfølgelig gikk fint for babyen og meg. 

Var vel også en fjerde tur mellom her. Men det var riktignok en faktisk jobbtur. 

Og som skrevet tidligere. Dette er snakk om reiser. Skal vi legge til alt av sosiale aktiviteter, turer på byen, middager osv er det jo et betraktelig høyere antall. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...