Gå fra hverandre?

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tre turer der du har gitt uttrykk for at du ikke ønsket at han skulle reise? 

Anonymkode: 2c4ad...bc6

Med god grunn. Når hun satt med baby og de visste at hun mest trolig var i ferd med å spontanabortere, når hun trengte at han ble hjemme for å støtte henne, da valgte han heller en ikke pålagt jobbtur...

Og fordi han tok det ubetenksomme valget har slike turer blitt et problem i forholdet, selv om turene i seg selv egentlig ikke er noe problem, det er jo Hi forklart mange nok ganger nå. Det er ikke så vanskelig å forstå at turene er blitt noe som får de egentlige problemene i forholdet opp i dagen igjen.

Hi er ikke needy, hun har en normalreaksjon på hans dårlige valg. Hun ønsker å rydde opp i forholdet, han mener hun får rydde alene, selv om han absolutt har gjort sitt for å bidra til problemene. Det blir feil. Man er to i et forhold, da må begge rydde opp.

Anonymkode: 91e1a...50f

[anonymus123]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, det var i hvert fall mitt inntrykk av det du skrev. Og det er ingen tvil om at det var et svik fra hans side å velge å reise bort med en ikke pålagt jobbtur når han visste at du meget mulig hadde en spontanabort, at du hadde slitt med den usikkerheten noen uker og at du tryglet ham om å bli hjemme. Det var rett og slett veldig lite empatisk og omsorgsfullt av ham, uansett hvordan man snur og vender på ting.

Men det at han handlet uempatisk og lite omsorgsfullt, det betyr ikke nødvendigvis at det er slik han normalt er. Han hadde kanskje valgt anderledes hvis han på forhånd visste hvordan det ville gå? Kanskje gjorde han bare en dum vurdering og håpet på det beste. Likevel er det absolutt et problem for forholdet, for det han valgte å gjøre har skadet forholdet deres, og det er det dere sammen må reparere.

Prøv å forklare ham at det er dere som her har problemer, ikke bare en av dere. Og at hvis dere skal greie å være gode foreldre for barnet deres så må dere bli bedre til å kommunisere med hverandre slik at dere får reparert dette såret nå og slik at dere i fremtiden kan unngå lignende unødvendige problemer.

Dere prioriterer nok noe forskjellig når du blir hos han når han mister en kjær, men han velger å sjanse på at du ikke mister det barnet dere begge ønsker dere og derfor reiser på tur. Om han ellers er en fornuftig og omtenksom fyr så tenker jeg at han vil forstå dette med parterapi, og at det ikke vil gjenta seg hvis han ser dette. Men om han mer bare du har problemer og ikke vil i parterapi, da tror jeg ikke dere vil greie å holde sammen på sikt. Så vær tydelig med ham om at dere trenger hjelp til å lære dere å kommunisere slik at dere kan unngå slike unødvendige situasjoner i fremtiden.

Anonymkode: 91e1a...50f

Takk. Tror også mye handler om kommunikasjon.

Han mener at jeg skulle «nektet» han å dra, mens jeg mener veldig bastant at jeg aldri kan nekte han noe eller tvinge han til å bli hjemme. Det blir også helt feil.

Jeg kan ikke gjøre stort mer enn å si hva jeg føler rundt det og hva det gjør med meg, så må han nesten selv ta en selvstendig vurdering ut i fra det... han kaller det en slags felle og mener jeg bare burde nektet han å dra i stedet. 

[Anonym bruker]

1 time siden, anonymus123 skrev:

Nå har han reist på tre sånne turer det siste året. Så skal ikke bli beskyldt for å nekte han noe her😊

Tre turer er ikke mye. Du nevner at det er et svik alle gangene han drar.. Om han kommer hjem kl 00 eller 01 har ingenting å si. 

Eneste jeg er enige med deg i, er den turen han dro på da du spontanaborterte. Kanskje. Hvor langt var du på vei? Hva skulle han ha gjort? Sittet i sofaen ved siden av deg ? 

Så på God morgen Norge for ett par mnd siden. Der snakket de om at de fleste par med barn som bryter opp, er når barna er fra 0 mnd - 1 år. Så sank raten for hvert år barnet blir. 

Det sier seg jo selv. Det første året er kaos på alle plan. Så går det seg til. Litt etter litt. 

Anonymkode: 86c79...e83

[Anonym bruker]

20 minutter siden, anonymus123 skrev:

Takk. Tror også mye handler om kommunikasjon.

Han mener at jeg skulle «nektet» han å dra, mens jeg mener veldig bastant at jeg aldri kan nekte han noe eller tvinge han til å bli hjemme. Det blir også helt feil.

Jeg kan ikke gjøre stort mer enn å si hva jeg føler rundt det og hva det gjør med meg, så må han nesten selv ta en selvstendig vurdering ut i fra det... han kaller det en slags felle og mener jeg bare burde nektet han å dra i stedet. 

Men .. Er det noe vits i å se tilbake hele tiden ? Ja, det var kjipt at han dro.  Ja, det var dumt at du ikke sa rett ut at du trengte at han var hjemme. 50 / 50 " skyld"  Kan dere ikke bare sette en strek ? Se fremover? 

Fortiden kan man ikke gjøre noe med. Men med fremtiden kan man råde over. 😊

Anonymkode: 86c79...e83

[anonymus123]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Tre turer er ikke mye. Du nevner at det er et svik alle gangene han drar.. Om han kommer hjem kl 00 eller 01 har ingenting å si. 

Eneste jeg er enige med deg i, er den turen han dro på da du spontanaborterte. Kanskje. Hvor langt var du på vei? Hva skulle han ha gjort? Sittet i sofaen ved siden av deg ? 

Så på God morgen Norge for ett par mnd siden. Der snakket de om at de fleste par med barn som bryter opp, er når barna er fra 0 mnd - 1 år. Så sank raten for hvert år barnet blir. 

Det sier seg jo selv. Det første året er kaos på alle plan. Så går det seg til. Litt etter litt. 

Anonymkode: 86c79...e83

Selvfølgelig handler det om den turen.

Jeg tror ingen andre turer hadde føltes som noe svik ellers. «Nyere» turer bare trigger de følelsene. 

[Pobie]

Jeg synes det virker som om du kanskje lider av fødselsdepresjon eller PTSD (fra SA?).

Jeg kan ikke skjønne at det at han reiser bort for en helg når babyen er noen måneder gammel skal være noe problem. Det kan være ganske intenst med ny baby, og hvis han ellers bidrar normalt er det bare sunt med et par dager fri til å kunne prate med kamerater og kose seg uten babyen.

Jeg reiste bort i en uke da baby nr 2 var 3 måneder gammel, da ble mannen alene med en toåring og ny baby. Han dro bort flere helger det første året der jeg ble alene med to små barn. Det er da ikke noe problem å være alene med sine egne barn i 3-4 dager? Det betyr jo ikke at dere ikke "er to om det"? At du reagerer så sterkt på noe som burde være uproblematisk er grunnen til at jeg tror det ligger noe mer bak.

Det at han reiste bort da du hadde en SA skjønner jeg at det føles som er svik, men det var jo lenge siden? Dette burde dere ha pratet ut om for lenge siden, og hvis dere ikke har gjort det er det på tide med parterapi.

[Tøystykke]

Synes mannen din høres ut som en dust. Reise på fylla og etterlate deg hjemme med liten baby? Egoist så til de grader. 

[Anonym bruker]

Min anbefaling er å sette foten ned og kreve fvk!

Forholdet skurrer! Det må man være to om å fikse. Dere må lære dere å kommunisere skikkelig med hverandre. Ellers kommer ikke forholdet til å holde i lengden. Har ikke noe med antall turer å gjøre, men hvordan dere snakker sammen. Det er ikke din skyld eller hans skyld. Det er bare noe som mangler i deres felles verktøyskasse, og uten akkurat det verktøyet klarer dere ikke å holde forholdet gående.

Anonymkode: 09335...10a

[anonymus123]

4 timer siden, Pobie skrev:

Jeg synes det virker som om du kanskje lider av fødselsdepresjon eller PTSD (fra SA?).

Jeg kan ikke skjønne at det at han reiser bort for en helg når babyen er noen måneder gammel skal være noe problem. Det kan være ganske intenst med ny baby, og hvis han ellers bidrar normalt er det bare sunt med et par dager fri til å kunne prate med kamerater og kose seg uten babyen.

Jeg reiste bort i en uke da baby nr 2 var 3 måneder gammel, da ble mannen alene med en toåring og ny baby. Han dro bort flere helger det første året der jeg ble alene med to små barn. Det er da ikke noe problem å være alene med sine egne barn i 3-4 dager? Det betyr jo ikke at dere ikke "er to om det"? At du reagerer så sterkt på noe som burde være uproblematisk er grunnen til at jeg tror det ligger noe mer bak.

Det at han reiste bort da du hadde en SA skjønner jeg at det føles som er svik, men det var jo lenge siden? Dette burde dere ha pratet ut om for lenge siden, og hvis dere ikke har gjort det er det på tide med parterapi.

Dette er jo vanvittig individuelt. 

Det er dessverre lite hjelp i å høre hva andre selv gjør og mener man bør klare. Man kan ikke sammenligne verken barn med barn eller mødre med andre mødre 

Selv hadde jeg aldri klart å reise fra et så lite barn i flere dager. Det synes jeg tyder på en trygg mor-barn relasjon, men jeg kan heller ikke kritisere andre for at de velger å gjøre det. Her er vi forskjellige. 

[Anonym bruker]

For meg høres du utrolig "needy" ut og hadde jeg vært mannen din hadde jeg blitt temmelig oppgitt.

Men som du sier er alle forskjellig, forhold er forskjellig osv, så det er vanskelig å gi råd fordi jeg ikke aner hva som er riktig for dere.

Det at du går og gnur på gammel møkk er også veldig merkelig for meg, ja det var kjipt at du opplevde en abort når han ikke var hjemme, men du kan da ikke la det farge dagens forhold på den måten du gjør.

Men igjen, det er jo dine følelser og jeg har ikke mer rett enn deg så jeg kan ikke komme med pekefingeren og si du tar feil.

Problemet her er at du og mannen ikke er helt på bølgelengde, du har dine følelser og dine reaksjoner, og han forstår de ikke. Han er kanskje mer lik meg, og da blir det slitsomt med en dame som har så til de grader andre reaksjoner og følelser enn seg selv.

For at forholdet skal fungere må nok begge gi og ta litt, du må akseptere at han er forskjellig fra deg, du kan ikke bebreide han for det, men han må også akseptere at du har andre reaksjoner og følelser enn han selv og må ta hensyn til det i sin måte å kommunisere med deg på.

Du kan ikke binde han i gjerdestolpen og forlange av han skal være hjemme og holde deg i hånden hele tiden, men han kan heller ikke forlange at han bare kan komme og gå som han vil og reise på alt han vil reise på og la deg stelle hjemme. Dere må finne en balanse som begge er fornøyd med.

Du må slippe han avgårde med et smil og et "kos deg" så han ikke trenger reise med dårlig samvittighet, men han må også av og til velge å si til deg at jeg blir ikke med på helgens festligheter for jeg vil heller være hjemme med deg og lilleknøtt så vi kan slappe av og kose oss litt sammen. Man må gi og ta litt...

Anonymkode: 242fd...83f

[Anonym bruker]

Brødhuer begge to! Han må bli voksen og se at han nå har ansvar for barn. Du må slutte og sutre for hver lille ting han skal på. Jeg hadde garantert forlatt min mann om han oppførte seg i nærheten av så kontrollerende som du gjør.

Anonymkode: 5821b...236

[anonymus123]

22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Brødhuer begge to! Han må bli voksen og se at han nå har ansvar for barn. Du må slutte og sutre for hver lille ting han skal på. Jeg hadde garantert forlatt min mann om han oppførte seg i nærheten av så kontrollerende som du gjør.

Anonymkode: 5821b...236

Bare for å presisere.

Majoriteten av alt jeg eller han gjør for oss selv gjør vi med et smil fra den andre😊 Her utdyper jeg litt rundt hva jeg har følt om enkelte ting, det betyr ikke at han ikke har blitt vinket avgårde med en «kos deg». Han har heller aldri opplevd at jeg har sagt «du får ikke dra».

Det er kanskje nettopp der problemet ligger- han mener at jeg heller skal nekte han ting. Jeg mener at det er noe jeg aldri kan gjøre.

Jeg har selv en jobb der jeg til tider er mye «borte»- sene møter, mye telefoner på ubeleilige tidspunkter osv. Så jeg har stor raushet for at han også har behov for å gjøre sine ting. 

Sutrer man og er needy hvis man ikke ønsker at partneren ikke skal reise på en sosial ferietur først når man spontanaborterer og så med en liten baby?

Her virker det som at noen tror at mannen min og jeg skal sitte hjemme hver kveld og passe på babyen vår sammen. Sånn er det ikke, men for meg er det en vesentlig forskjell på dra ut og ta noen øl med kompiser og det å faktisk reise bort på sosial fylletur med en liten baby hjemme. 

Tidligere i forholdet vårt har vi begge vært mye borte på småturer. Ofte har han vært mer misfornøyd med at jeg har vært borte enn omvendt. Vi har vært sammen i ti år. Men er det for mye å be om at man av og til dropper noen fylleturer ved «unntakstilstand»? Og at prioriteringene tross alt må endre seg litt etter man får barn?

[anonymus123]

42 minutter siden, Anonym bruker skrev:

For meg høres du utrolig "needy" ut og hadde jeg vært mannen din hadde jeg blitt temmelig oppgitt.

Men som du sier er alle forskjellig, forhold er forskjellig osv, så det er vanskelig å gi råd fordi jeg ikke aner hva som er riktig for dere.

Det at du går og gnur på gammel møkk er også veldig merkelig for meg, ja det var kjipt at du opplevde en abort når han ikke var hjemme, men du kan da ikke la det farge dagens forhold på den måten du gjør.

Men igjen, det er jo dine følelser og jeg har ikke mer rett enn deg så jeg kan ikke komme med pekefingeren og si du tar feil.

Problemet her er at du og mannen ikke er helt på bølgelengde, du har dine følelser og dine reaksjoner, og han forstår de ikke. Han er kanskje mer lik meg, og da blir det slitsomt med en dame som har så til de grader andre reaksjoner og følelser enn seg selv.

For at forholdet skal fungere må nok begge gi og ta litt, du må akseptere at han er forskjellig fra deg, du kan ikke bebreide han for det, men han må også akseptere at du har andre reaksjoner og følelser enn han selv og må ta hensyn til det i sin måte å kommunisere med deg på.

Du kan ikke binde han i gjerdestolpen og forlange av han skal være hjemme og holde deg i hånden hele tiden, men han kan heller ikke forlange at han bare kan komme og gå som han vil og reise på alt han vil reise på og la deg stelle hjemme. Dere må finne en balanse som begge er fornøyd med.

Du må slippe han avgårde med et smil og et "kos deg" så han ikke trenger reise med dårlig samvittighet, men han må også av og til velge å si til deg at jeg blir ikke med på helgens festligheter for jeg vil heller være hjemme med deg og lilleknøtt så vi kan slappe av og kose oss litt sammen. Man må gi og ta litt...

Anonymkode: 242fd...83f

Enig i mye av det du skriver!

Fullt forståelig at han har sine ting han vil gjøre, men enn så lenge (med baby) føler jeg at han kommer og går og at jeg må stelle med baby hjemme. Selvfølgelig blir det litt sånn så lenge baby ammes... men jeg opplever vel egentlig ingen balanse. 

Han reiser vekk en langhelg og når jeg uka etter er invitert på jobbmiddag ender jeg med å avlyse fordi han henger sånn etter på jobb, nettopp fordi han var bortreist. Det føles faktisk ganske urettferdig at han skal være borte flere dager, men ikke klarer å avse noen timer slik at jeg kan dra ut. 

[Anonym bruker]

10 timer siden, anonymus123 skrev:

Både han og forøvrig jeg gjør akkurat som vi vil. Ingen nekter noen noe, han har nok totalt sett nektet meg flere ting enn omvendt. Så ikke noen tøyler her.

Utenom nå som vi har baby da. Da mener jeg begge forplikter seg til et ansvar der.

Begge forplikter seg til å være til stede hver time på døgnet? 

Du måler fortsatt etter din egen målestokk. Det framstår ikke som om du ser på dere som et team og kommuniserer som et team. Det er deg «mot» ham, der du er mammagudinnen og han er familiesabotøren. 

Alle trenger ikke å være til stede på alt. 

Anonymkode: 80680...632

[Anonym bruker]

28 minutter siden, anonymus123 skrev:

Sutrer man og er needy hvis man ikke ønsker at partneren ikke skal reise på en sosial ferietur først når man spontanaborterer og så med en liten baby?

Det rare er jo at du kommer med de der tilbakelagte greiene og lar dem få lov å ha betydning NÅ.

Anonymkode: 80680...632

[anonymus123]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Det rare er jo at du kommer med de der tilbakelagte greiene og lar dem få lov å ha betydning NÅ.

Anonymkode: 80680...632

Det handler vel om at begeret mitt egentlig er nådd og jeg ikke helt vet verken hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg bør gå fram.

[anonymus123]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Begge forplikter seg til å være til stede hver time på døgnet? 

Du måler fortsatt etter din egen målestokk. Det framstår ikke som om du ser på dere som et team og kommuniserer som et team. Det er deg «mot» ham, der du er mammagudinnen og han er familiesabotøren. 

Alle trenger ikke å være til stede på alt. 

Anonymkode: 80680...632

Les lenger opp så ser du at det ikke er tilfellet.

[Anonym bruker]

Nå skrollet jeg ned, uten å lese gjennom så mange av de andre svarene.

Jeg har vært i omtrent samme situasjon som du når det gjaldt den spontanaborten, mannen reiste vekk (på en sosial tur) når symptomene på graviditet avtok. Jeg dro alene til sykehuset og fikk det bekreftet. Ja, det var tungt, men jeg kom gjennom det. Det var tross alt ikke verdens undergang. Menn har ikke det samme forholdet til graviditeten som vi kvinner har, som kjenner det på kroppen og har det som en del av oss helt fra begynnelsen av.

Som en av de første svarene du fikk, så er småbarnsperioden unntakstilstand, og jeg synes ikke du skal ta en slik avgjørelse som å gå fra mannen er på nåværende tidspunkt. Men du kan fortsette å snakke om fvk. Si til mannen at det kan godt være at det er du som "er" problemet, men at da er det kanskje lurt at noen utenfra kan fortelle dere det. Si at dere begge sikkert har områder som kan forbedres (da høres det ikke ut som det kun er han som er problemet, og det er jo det fvk kan brukes til).

Du er sikkert litt yngre enn meg, dette er deres første barn, og dere har kanskje ikke et langt forhold bak dere. Gi det litt tid.

Hvis det er snakk om 4 sosiale jobbreiser på hvor lang tid? 1,5 år? 2 år? Så er det jo ikke så mye. Jobb litt med forholdet, et forhold er ferskvare, og må pleies for å fungere. Det er ikke alle som er klar over, og tar hverandre ofte for gitt. Noen gir dessverre opp altfor lett i et forhold.

Gå ut med venner selv, og gjør noe sosialt uten mannen. og uten barnet.

Anonymkode: a815a...fcf

[Anonym bruker]

Hi ikke bruk tiden her inne på å forsvare deg ovenfor de menneskene her. Du har helt rett i det du skriver. Om man ikke kan være seg selv i ett forhold er det ikke verdt det. Min mann hadde ikke fått lov, men nå er han også klar på at jeg ikke får lov. Sånne jobb greier er bare en arena for tull spør du meg. Han er egoist og bryr seg fint lite. Du er ikke deprimert, situasjonen her gjør deg deprimert. Synes du må finne noen du kan snakke med uten han ❤ klem til deg ❤

Anonymkode: 24e88...b7c

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror dere først og fremst har kommet veldig skjevt ut etter den spontanaborten da han reiste bort. Du følte at han sviktet deg i en vanskelig situasjon, at du var alene om det. Han opplever så at han blir beskyldt for å ikke strekke til, eller ikke prioritere riktig. Og så har dere egentlig aldri kommet over dette, det påvirker forholdet deres fremdeles slik at begge to overreagerer og ikke handler riktig.

Det er mulig å fikse dette, hvis det "bare" er det som forårsaker problemene deres. Men, da må også begge to være villige til det. Og det er der jeg blir skeptisk. Når du har bestilt og fått timer til fvk og han sier han ikke vil være med fordi det bare er du som har problemer, da tenker jeg at han ikke tar ansvar for forholdet eller de problemene hans valg har forårsaket.

Mulig han er en av disse mennene som ikke setter seg så veldig inn i det med graviditet og risikoer og nesten ikke forholder seg til det å bli far og barnet før babyen er født? I så fall vil jeg tro at han ikke fullt ut forstod risikoen da du hadde fått urovekkende hcg-prøver og blødninger. I så fall kan hans valg ut fra akkurat det kanskje forstås. Men det er vanskeligere å forstå at han velger å reise fra deg når du var så fortvilt, synes jeg.

Episoden med at han ble senere enn han sa hjem fra byen/fest, den er egentlig en bagatell så lenge dette ikke skjer stadig vekk. Men den trigger det som har blitt underliggende i forholdet, at du ikke stoler på ham, fordi den kom så tett etter at du aborterte.

Når han så skal på en ny jobbtur mens baby er liten så trigges du på nytt av dette. Jeg tror ikke du hadde stusset så mye på at han tok denne siste turen hvis dere ikke hadde den forhistorien? Og når du protesterer på at han drar, da føler nok han seg angrepet, at han aldri kan gjøre noe, og så blir han ubehagelig i sine svar mot deg. Måten han da svarer deg på er veldig umoden, etter mitt syn. Det å true med at hvis han ikke får reise så skal heller ikke du få reise noen gang, og så å si at dette bare er ditt problem, at du må være deprimert, det viser igjen at han ikke forstår hvor dypt han såret deg da han reiste på tur når du spontanaborterte.

Så dere har kommet inn i en vond sirkel. Små ting trigger det at du føler du ikke kan stole på at han er der for deg, du blir krevende fordi du ønsker en bekreftelse fra ham som han ikke forstår, men heller blir provosert over, for han føler nok at du holder den episoden mot ham fremdeles, og så får han ganske så umodne reaksjoner.

Dette handler mest om kommunikasjon, tror jeg. Dårlig kommunikasjon og sårede følelser. Det kan repareres, men med den tiden som har gått tror jeg ikke dere greier det alene siden han nekter å ta sin del av ansvaret for forholdet. Jeg ville krevd at han blir med i parterapi, for selv om det skulle være slik at problemet bare lå hos deg (noe det ikke gjør, det ligger hos begge), så ville det være et problem for forholdet, og siden dere er to i det forholdet så må også begge to være en del av løsningen på problemene dere har. Du alene kan ikke reparere forholdet, det må dere begge gjøre.

Anonymkode: 91e1a...50f

Ikke hi. 

Jeg kjenner jeg blir sint og lei meg på mange av svarene her. Så lite empatisk og dustete. Men dette svare er empatisk og viser stor forståelse og refleksjon. 

Jeg tenker det samme. Han er umoden, ikke forstått alvoret av både hendelser og det å få barn. 

Jeg ville stilthan et ultimatum. Enten prioritere dere, at dere kommer på rett kjør igjen. Eller så kommer forholdet snart til å være over. Også viser du til noen punkter som er viktig for deg, for å prøve å gå videre sammen. Som å få hjelp på fam.kontoret.

Anonymkode: 1366e...98e

[Anonym bruker]

2 timer siden, anonymus123 skrev:

Enig i mye av det du skriver!

Fullt forståelig at han har sine ting han vil gjøre, men enn så lenge (med baby) føler jeg at han kommer og går og at jeg må stelle med baby hjemme. Selvfølgelig blir det litt sånn så lenge baby ammes... men jeg opplever vel egentlig ingen balanse. 

Han reiser vekk en langhelg og når jeg uka etter er invitert på jobbmiddag ender jeg med å avlyse fordi han henger sånn etter på jobb, nettopp fordi han var bortreist. Det føles faktisk ganske urettferdig at han skal være borte flere dager, men ikke klarer å avse noen timer slik at jeg kan dra ut. 

Men det er jo en helt annen problemstilling enn du tok opp i hovedinnlegget ditt!

Begge skal selvsagt bidra med baby og husarbeid og begge skal selvsagt ha mulighet til å komme seg ut av huset. 

Det er allikevel noe helt annet enn at du bærer gammelt nag for noe som skjedde for lenge siden. 

Anonymkode: 2f1d5...d4f

[Anonym bruker]

2 timer siden, anonymus123 skrev:

Det handler vel om at begeret mitt egentlig er nådd og jeg ikke helt vet verken hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg bør gå fram.

Ja, du må jo leve det livet du ønsker å leve. Ingen kan nekte deg det.  

Og i et samliv må du jo ha rett til å søke så mye fellesskap og samkjørthet som du trenger. Men da må du også være klar over at du løper en risiko for å forbli aleine resten av livet - hvis det nivået du forlanger er så på kollisjonskurs med det nivået som de fleste her ser ut til å mene er vanlig. Det blir jo som om en mann går fra kona fordi hun ikke vil ha sex mer enn to ganger i uka. Kan jo hende han finner ei som vil oftere, men sjansen er nok større for at han finner ei som vil omtrent like mye eller mindre...

Anonymkode: 80680...632

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg kjenner jeg blir sint og lei meg på mange av svarene her. Så lite empatisk og dustete. Men dette svare er empatisk og viser stor forståelse og refleksjon. 

Hun er jo ikke ærlig med oss. Kommer stadig med ny info. Hvordan kan vi føle med henne og gi relevante svar da? 

 

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men det er jo en helt annen problemstilling enn du tok opp i hovedinnlegget ditt!

Begge skal selvsagt bidra med baby og husarbeid og begge skal selvsagt ha mulighet til å komme seg ut av huset. 

Det er allikevel noe helt annet enn at du bærer gammelt nag for noe som skjedde for lenge siden. 

Anonymkode: 2f1d5...d4f

Dette tenker jeg også! Livet her og nå er det man må gå ut fra. Ikke «Den tolvte august 2014 var du et dumt svin!» Da kommer man jo aldri videre.

Anonymkode: 80680...632

[anonymus123]

40 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hun er jo ikke ærlig med oss. Kommer stadig med ny info. Hvordan kan vi føle med henne og gi relevante svar da? 

 

Dette tenker jeg også! Livet her og nå er det man må gå ut fra. Ikke «Den tolvte august 2014 var du et dumt svin!» Da kommer man jo aldri videre.

Anonymkode: 80680...632

Det er mye som skjer i et forhold på et par år, så jeg tar det som en selvfølge at folk vet at all informasjon sjelden vil komme frem i en sånn her tråd og et hovedinnlegg. Og at nye ting kan komme frem etterhvert som samtalen utvikler seg.

Når det er sagt- å genuint slite psykisk som følge av en hendelsene eller ha en sorg som følge av en spontanabort er IKKE å bære nag. Det er helt vanlige følelser. 

I hovedinnlegget skriver jeg at jeg har prøvd å få han med til familievernkontoret flere ganger. I det ligger det jo selvfølgelig et ønske om å jobbe med disse tingene, nettopp sånn at jeg ikke skal "bære nag" (for å bruke dine ord). Men dette er noe han altså ikke er interessert i. For meg går det begge veier da- jeg er ærlig på at jeg sliter med noe og han er ikke interessert i å bistå i å hjelpe meg med det.

Vi har vært sammen i ti år, bodd sammen nesten like lenge. Sier seg selv at det har skjedd mye "dumt" i vårt forhold som ingen driver å kritiserer den andre for i dag. Dette er en situasjonen som har utviklet seg i snart to år. Mye som følge av (mener jeg) at han ikke er interessert i å jobbe med det og "ta sin del av ansvaret" for situasjonen. 

Folk reagerer ulikt på ulike ting- noen krangler om økonomi, andre om fordeling av husoppgaver. Hensikten med dette innlegget er ikke å diskutere hva man har grunnlag for å reagere på eller ikke. At noen synes det er topp å være alene med baby i flere dager eller at samboeren bare må få dra avgårde om man spontanaborter (eller noe annet vanskelig har skjedd, feks sykdom i nær familie eller lignende) er helt greit. På lik linje må det være helt greit at andre (sånn som meg) faktisk synes det er vanskelig og sliter med forholdet som følge av dette.

Som en skriver tidlig i tråden er det ikke disse enkeltepisodene eller turene som i seg selv er noe problem, men en følelse av svik ved at han dro da jeg var på vei til å miste og at disse følelsene så blir trigget av nye situasjoner og hendelser senere. Som tidligere nevnt, jeg føler rett og slett at han kjører sitt eget løp og egentlig tar lite ansvar for den situasjonen vi nå er i. Både forholdet og det faktum at vi har et lite barn som var ønsket av begge. 

[Sommerkroppen 2029]

For å være helt ærlig med deg; jeg tror du kommer til å slite dersom du velger å bryte ut av forholdet. Du virker veldig avhengig av mannen din. Jeg er for så vidt enig i at han burde tatt hensyn til deg da baby var liten. Men de helgeturene han har hatt, har vært en brøkdel i forhold til om du skulle vært alene med baby hver dag hele året hvis du skjønner? 

Hvorfor tar du ikke selv en weekend-tur med venninner av og til? For kanskje det er litt der det også ligger? At det kun er han som er ute.