Inspirert. Er du i ett kjærlig forhold?

[Anonym bruker]

På 3.2.2019 den 23.37, Anonym bruker skrev:

Det er nok ikke slik at de fleste barn har det bedre med skilte foreldre selv om foreldrene ikke lenger er «nyforelsket». Tvert imot! Det er heller ingen automatikk i at lykkelig mor = lykkelige barn. De aller fleste barn har det best med mor og far sammen på ett bosted. Såklart er det unntak når far og mor bare krangler og generelt lager dårlig stemning i huset. Men det greier vel de fleste voksne folk å ikke gjøre mot barna sine. 

Anonymkode: c25a9...1ed

For min del så ønsker jeg at barna mine skal vokse opp i et hjem med sunne forhold rundt seg. De skal se hva det innebærer å være i et godt forhold så de vet selv hva de skal lete etter senere i livet. Jeg ønsker ikke at barna mine skal vokse opp i et hjem hvor foreldrene ikke koser eller kysser, gir kjærtegn og komplimenter. Det bør være en selvfølge. 

Men liten oppvekker en venninne fortalte meg for mange år siden. Hun og mannen levde sammen som venner og gikk i terapi for å se om det ble bedre. De ønsket å bo sammen for barna sin del. De har to døtre og den ene datteren på da 6 år satt og så på TV. TV viste en mann og en dame som ga hverandre en klem. Datteren snudde seg rundt til moren og spurte hvorfor de voksne klemte. 

Da skjønte hun at de måtte bryte. Hvilken «skade» det gir barna å bo slik da de ikke vokser opp med sunne samliv rundt seg. Hun ønsket ikke at døtrene skulle tro at å vise kjærlighet ikke var vanlig. 

De er nå lykkelige på hver sin kant. Ingen nye barn men en stor lykkelig familie med to foreldre som er gode venner. 

Anonymkode: 07bff...bac

[mamma til adhd gutt<3]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

For min del så ønsker jeg at barna mine skal vokse opp i et hjem med sunne forhold rundt seg. De skal se hva det innebærer å være i et godt forhold så de vet selv hva de skal lete etter senere i livet. Jeg ønsker ikke at barna mine skal vokse opp i et hjem hvor foreldrene ikke koser eller kysser, gir kjærtegn og komplimenter. Det bør være en selvfølge. 

Men liten oppvekker en venninne fortalte meg for mange år siden. Hun og mannen levde sammen som venner og gikk i terapi for å se om det ble bedre. De ønsket å bo sammen for barna sin del. De har to døtre og den ene datteren på da 6 år satt og så på TV. TV viste en mann og en dame som ga hverandre en klem. Datteren snudde seg rundt til moren og spurte hvorfor de voksne klemte. 

Da skjønte hun at de måtte bryte. Hvilken «skade» det gir barna å bo slik da de ikke vokser opp med sunne samliv rundt seg. Hun ønsket ikke at døtrene skulle tro at å vise kjærlighet ikke var vanlig. 

De er nå lykkelige på hver sin kant. Ingen nye barn men en stor lykkelig familie med to foreldre som er gode venner. 

Anonymkode: 07bff...bac

Jeg er så utrolig enig med deg. 

[Anonym bruker]

Jeg mener en må gjøre det som er riktig for sin familie. Jeg ser barn som lider under begge forhold(skilsmisse og de som lever sammen for barna). Jeg skulle ønske at vi prioriterte samlivet mer. At det å søke hjelp ikke hadde vært så tabu. 

Jeg giftet meg som 22 åring og den dagen valgte jeg mannen min. Det har aldri vært et alternativ å gå. Vi har vært sammen i 21 år og har tre barn. Jeg lever ikke på en rosa lykkesky 24/7. Men jeg gjør det jeg kan for at vårt samliv skal lykkes. Jeg er raus med han og ønsker at han skal være lykkelig. 

Er han lykkelig er jeg lykkelig. Jeg er heldig som har en mann som tenker likt som meg. Jeg elsker ham over alt på jord. Vi spiller på lag slik at vi blir den beste utgaven av oss selv. 

Vi har de siste 6 årene møtt motgang på grunn av alvorlig sykdom. Og jeg tror oppriktig talt at kjærligheten vi har for hverandre har bært oss gjennom alle prøvelser. 

Jeg tenker vi må spole tilbake denne debatten litt. Før en skiller seg bør en ha prøvd alt, absolutt alt. Tid er også en faktor. Et vennepar skilte seg fordi de ikke hadde noen følelser for hverandre lenger. De hevdet at de skiltes som venner. Plutselig og helt ut av det blå. Det er den styggeste skilsmissen jeg har vært borte i. Barna har det vanskelig på grunn av det dårlige samarbeidet mellom foreldrene. Begge foreldrene knullet som kaniner på hver sin kant og var mer opptatt av festing enn å ta vare på egne barn. Mannen ville ha konen tilbake etter et år(han som gikk), men hun var for såret.

Har man en partner/ektefelle så vil en alltid ha følelser for den andre. De trenger ikke være fulle av lidenskap. Men man har et bånd som knytter en sammen, en har minner sammen. Jeg tror vi vinner mye på å være mer raus og tålmodig med hverandre. 

Våre valg får konsekvenser for andre, det gjør også mangel på valg. Noen ganger er det riktig å gå, men egen lykke er et merkelig argument for meg. Har en barn er det deres lykke som må settes først. 

Anonymkode: 99d91...032

[mamma til adhd gutt<3]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg mener en må gjøre det som er riktig for sin familie. Jeg ser barn som lider under begge forhold(skilsmisse og de som lever sammen for barna). Jeg skulle ønske at vi prioriterte samlivet mer. At det å søke hjelp ikke hadde vært så tabu. 

Jeg giftet meg som 22 åring og den dagen valgte jeg mannen min. Det har aldri vært et alternativ å gå. Vi har vært sammen i 21 år og har tre barn. Jeg lever ikke på en rosa lykkesky 24/7. Men jeg gjør det jeg kan for at vårt samliv skal lykkes. Jeg er raus med han og ønsker at han skal være lykkelig. 

Er han lykkelig er jeg lykkelig. Jeg er heldig som har en mann som tenker likt som meg. Jeg elsker ham over alt på jord. Vi spiller på lag slik at vi blir den beste utgaven av oss selv. 

Vi har de siste 6 årene møtt motgang på grunn av alvorlig sykdom. Og jeg tror oppriktig talt at kjærligheten vi har for hverandre har bært oss gjennom alle prøvelser. 

Jeg tenker vi må spole tilbake denne debatten litt. Før en skiller seg bør en ha prøvd alt, absolutt alt. Tid er også en faktor. Et vennepar skilte seg fordi de ikke hadde noen følelser for hverandre lenger. De hevdet at de skiltes som venner. Plutselig og helt ut av det blå. Det er den styggeste skilsmissen jeg har vært borte i. Barna har det vanskelig på grunn av det dårlige samarbeidet mellom foreldrene. Begge foreldrene knullet som kaniner på hver sin kant og var mer opptatt av festing enn å ta vare på egne barn. Mannen ville ha konen tilbake etter et år(han som gikk), men hun var for såret.

Har man en partner/ektefelle så vil en alltid ha følelser for den andre. De trenger ikke være fulle av lidenskap. Men man har et bånd som knytter en sammen, en har minner sammen. Jeg tror vi vinner mye på å være mer raus og tålmodig med hverandre. 

Våre valg får konsekvenser for andre, det gjør også mangel på valg. Noen ganger er det riktig å gå, men egen lykke er et merkelig argument for meg. Har en barn er det deres lykke som må settes først. 

Anonymkode: 99d91...032

Jeg er helt enig at alt skal være prøvd. Jeg og min ex ble sammen veldig unge. Vi var sammen i mange år, mange av dem gode. Vi var helt supre i begynnelsen da vi fikk all verdens prøvelser i fanget som vi stod fjellstøtt i sammen. Vi sa til hverandre at når vi klarer dette så klarer vi alt. Så enkelt var det ikke. Vi ble voksne sammen og hver for oss. Vi vokste til og gikk i hver vår retning når det gjelder interesser , hobbyer og venner. Vi ønsket forskjellige ting ved ferier og hverdag. Vi så forskjellig på så mye. Ingen gjorde noe galt vi klarte bare ikke samkjøre lenger. Når ting utenfra ikke var vanskelig lenger så var vi ikke så gode på å være sammen. Vi prøvde i mange år til en dag det sa stopp. Vi ble enige om at nå var det nok. Vi bodde under samme tak i ett halvt år etter bruddet. Lot ungene bli vandt til det hele og snakket med dem underveis. Vi dro alle sammen for å besøke barnas nye skole . Når dagen kom så var alle forberedt.  Vi sluttet å være kjærester før vi endte med å ikke være glad i hverandre . Vi sa stopp mens vi var venner og vel forlikte . Vi meldte barna på samtalegrupper for at de skulle takle det hele på best mulig måte. I det store og det hele gikk det ganske så smertefritt og barna viser tydelig at de er gladere nå. De ser oss voksne som er glade og de ser kjærlighet og latter. Jeg tror alt dette gjør dem tryggere og lykkeligere 

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Et vennepar skilte seg fordi de ikke hadde noen følelser for hverandre lenger. De hevdet at de skiltes som venner. Plutselig og helt ut av det blå. Det er den styggeste skilsmissen jeg har vært borte i. Barna har det vanskelig på grunn av det dårlige samarbeidet mellom foreldrene. Begge foreldrene knullet som kaniner på hver sin kant og var mer opptatt av festing enn å ta vare på egne barn. Mannen ville ha konen tilbake etter et år(han som gikk), men hun var for såret.

Da løy de jo både for seg selv og andre. De hadde garantert startet med knullinga først...

Anonymkode: f85a4...620

[Anonym bruker]

29 minutter siden, mamma til adhd gutt<3 skrev:

Jeg er helt enig at alt skal være prøvd. Jeg og min ex ble sammen veldig unge. Vi var sammen i mange år, mange av dem gode. Vi var helt supre i begynnelsen da vi fikk all verdens prøvelser i fanget som vi stod fjellstøtt i sammen. Vi sa til hverandre at når vi klarer dette så klarer vi alt. Så enkelt var det ikke. Vi ble voksne sammen og hver for oss. Vi vokste til og gikk i hver vår retning når det gjelder interesser , hobbyer og venner. Vi ønsket forskjellige ting ved ferier og hverdag. Vi så forskjellig på så mye. Ingen gjorde noe galt vi klarte bare ikke samkjøre lenger. Når ting utenfra ikke var vanskelig lenger så var vi ikke så gode på å være sammen. Vi prøvde i mange år til en dag det sa stopp. Vi ble enige om at nå var det nok. Vi bodde under samme tak i ett halvt år etter bruddet. Lot ungene bli vandt til det hele og snakket med dem underveis. Vi dro alle sammen for å besøke barnas nye skole . Når dagen kom så var alle forberedt.  Vi sluttet å være kjærester før vi endte med å ikke være glad i hverandre . Vi sa stopp mens vi var venner og vel forlikte . Vi meldte barna på samtalegrupper for at de skulle takle det hele på best mulig måte. I det store og det hele gikk det ganske så smertefritt og barna viser tydelig at de er gladere nå. De ser oss voksne som er glade og de ser kjærlighet og latter. Jeg tror alt dette gjør dem tryggere og lykkeligere 

Da gjorde dere det dere mente var best for barna. Det er det alle foreldre burde tenke.

Det finnes mange grunner til at jeg prioriterer og verdsetter samlivet høyt. Jeg ønsker at våre barn alltid skal ha et hjem å komme til. Et hjem der både far og mor bor. Enn trygg havn også når de får ektefeller og barn. Jeg vil feier annenhver jul sammen med dem, ikke hver fjerde. Jeg ønsker å hjelpe dem økonomisk. Jeg ønsker å kunne eie hytte/feriehus eller lignende som de fritt kan benytte seg av. Jeg ønsker å være tilstede i livene deres og gi dem det jeg kan. 

Mine foreldre har gjort dette for oss og det er jeg svært takknemlig for. De har vist en kjærlighet og omsorg for mine søsken og meg som ikke kan beskrives med ord. Hvis jeg klarer å gi halvparten tilbake til mine, vil jeg dø som en lykkelig kvinne. 

Hele poenget er at det å sette andres behov først ikke trenger å gjøre en selv ulykkelig. Vi har bare et liv, så da må man ta de valg og prioriteringer som man selv syntes er viktig/riktig. Vi har alle forskjellige verdier vi handler ut i fra. Vi trenger ikke å dømme andre for deres valg, det fører sjelden noe godt med seg. 

Anonymkode: 99d91...032

[Anonym bruker]

48 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Da løy de jo både for seg selv og andre. De hadde garantert startet med knullinga først...

Anonymkode: f85a4...620

He He, godt mulig! Jeg «vet» at ikke hun gjorde det, men mistenker at han gjorde det! 

Anonymkode: 99d91...032