Inspirert. Er du i ett kjærlig forhold?

[mamma til adhd gutt<3]

Hvor du elsker mannen din og dere har det godt sammen? Hvis du er i ett forhold som ikke er kjærlig hvorfor velger du å bli ? 

[Anonym bruker]

Er glad i han, men elsker han ikke. Og han føler det nok på samme måten. Jeg sluttet å elske han fordi han stadig kjefter på meg for småting, i stedet for å snakke, og fordi han aldri gir komplimenter, så tenker følelsene hans gjenspeiler seg i det. Jeg blir pga barna og økonomien, jeg elsker huset vårt og vil bo her med barna.

Anonymkode: ed223...526

[Anonym bruker]

Ja, det er jeg. Traff min mann da jeg var 20 år og vi har holdt sammen halve livet.

Anonymkode: ee092...5c5

[Anonym bruker]

Samme som 526 ovenfor. Lever i sølibat bokstavlig talt. Ingen kjærtegn uten at jeg praktisk talt tvinger han til det. Aldri noe elsker deg i retur, aldri noen omsorg eller omtanke i retur, spør aldri om jobben min selv om jeg spør om hans og han gladelig forteller. Forteller jeg eller sier jeg noe som refererer til hvordan jeg har det kaller han meg selvopptatt. Hans jobb er alltid viktigst, min jobb er triviell i hans øyne. Han vil ikke ta terapi og kan ikke snakke med han fordi det gidder han ikke- han har sagt alt før mener han. Blir pga ungene, huset og økonomien. Når ungene har forlatt redet drar jeg...

Anonymkode: f6b84...d73

[Anonym bruker]

Jeg elsker mannen min og han elsker meg. Vi har et veldig godt liv, fylt med kjærlighet og glede. Dette hørtes nærmest klisje-aktig ut, men jeg er så taknemmelig og glad for mannen min og at jeg fikk oppleve dette. Håper vi er sammen resten av livet. Nå nærmer vi oss 20 år som kjærester.

Anonymkode: 1770d...fea

[Anonym bruker]

Vi er glade i hverandre. Men elsker...? Ikke jeg hvertfall.

Nei. Da vi ble sammen var jeg 19 år, elendig selvtillit. Fikk barn tidlig. Han ble på en måte den første og beste. Han er snill og grei, gjør mye hjemme og måker snø og alt det der. Men intimiteten er fraværende. På mange vis. Sjelden klemmer, kos, ja... Vi sover ofte på hvert vårt rom. Jeg er i starten av 40-åra. Han noen år eldre.

Hvorfor blir jeg, pga situasjonen rundt oss. Jeg liker huset og det økonomiske. Selv om jeg hadde klart meg økonomisk alene. Også praktisk.

Har tenkt å gå mange ganger, men også usikker på om jeg hadde fått det så mye bedre. I tillegg andre forhold som gjør det vanskelig. Hans skrekk er at jeg skal gå, og måten jeg fikk vite det på er også en grunn til at jeg blir.

Vi har det ikke forferdelig sammen, krangler sjelden. Men jeg kan være misfornøyd med en del. Biter i meg mye.

Anonymkode: 942df...4f4

[Anonym bruker]

Samme som andre her, elsker huset og rammene rundt barna. Når de er ute av redet flyr jeg óg. 

Anonymkode: b5755...a93

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Hans skrekk er at jeg skal gå, og måten jeg fikk vite det på er også en grunn til at jeg blir.

Kan du forklare dette?

Hvis det er hans store skrekk, hvorfor endrer han ikke på noe, da?

Anonymkode: f85a4...620

[Anonym bruker]

Oi, den traff. Jeg har følelsen av å ha rota til livet mitt. Har en eksmann jeg fikk barn med under studiene, han ti år eldre. Han stakk midt i mastergraden min da minste var 10 mnd. Jeg ble værende i Oslo for hans skyld (er fra Alta). For barnas skyld. I dag, 5 år senere, angrer jeg. Hadde vært en bedre mot om jeg ikke hadde kuet meg inn i en umulig situasjon etter bruddet. Fått et barn til med min nye samboer. Bor i hans hus, som han kjøpte med eksen. Han nekter å flytte. Jeg har deltidsstudert ved sidne av full jobb for å overleve, snart ferdig. Sitter med en bitter følelse. Jeg føler jeg er til for alle andres skyld. At jeg ikke har hatt et likeverdig medvalg i hvordan livet ble. Men det har jeg jo! Har bare ikke grepet de mulighetene jeg hadde. Savner oppvekststedet mitt. Noe helt ekstremt! Det river i hjertet. Bor isolert i skogen da min mann hater naboer (!). Jobber deltid for å studere ferdig. Ikke nok egenkapital til å etablere meg selv med barn her i denne gedigne byen jeg ikke liker en plass. Min nåværende samboer maser om trekantsex, han jobber borte halve året og jeg føler jeg må GI ham trekantsex med ei han har utpekt, 5 år yngre smashing dame. Føler meg prostituert. Går han fra meg klarer jeg ikke forsørger meg selv og barna. Har 300 tusen i egenkapital og ikke fast jobb. Har gode venner en 45 min kjøretur unna. Det er godt! Barna et nydelige. Jeg får anledning til å studere ferdig. Jeg MÅ se at jeg er kjempeheldig! Hjelp meg å snu tankene, orker ikke ende opp som et tragisk offer i eget liv. Men det river sånn innvendig. Kvalm. Fraværende nærhet. Tror samboer føler seg låst til meg, jeg gjør ham ikke lykkelig. Han ble en annen etter barnet. Ikke den kjærlige faren. Men han som kjeder seg hjemme og snakker om alle damene han sjekket opp før min tid, hvor spennende det var. Nå trekant for å ha spenning uten å være utro tipper jeg. Eksmann har erablert seg med nye barn i giganthus. Føler meg liten. Skulle ønske jeg var høyreist med fred i sjelen, fullt fokus på barna. Egen inntekt som forsørget alle. At jeg var sterk og i posisjon til å velge. Intensjonen er å gjøre forholdet og livet godt. Jobbe med meg selv. Samboer ønsker for alt i verden at vi skal ha det bra sammen og være sammen for alltid. Men han forstår ikke. Ansvaret for barna. At jeg er fullstwndig isolert i huset. Barneskolen er dårlig. Skulle tilbudt barna mer! Hytta hjemme. Føler jeg er låst i en likkiste i en alder av 35. Hjelp meg å se at jeg er heldig! Hater kjøring i lang tid til og fra jobb. Elsker mennesker. Hater huset, det er megalite. Går oppå hvernadre. Før hadde jeg venner terr på, felles middager, gøye stunder. Nå visner jeg. Men ser jeg har i-landsproblemer. Ser jeg kan snu egne holdninger og gjøre livet bedre for alle rundt meg. Likevel har jeg lært. Og håper mkne døtre velger annerledes: man blir ikke lykkelig av å forsake seg selv i senk. Det er ikke verdt det. Ei heller for barnas lykkefølelse. Jeg er ikke den flotte og trygge mammaen jeg kunne vært. Tenker på å rømme, vekk vekk. Kan ikke. Låst. Må snu på dette! 

Anonymkode: 38460...e90

[Anonym bruker]

Samme som de fleste her: Pga det livet vi har skapt, familie, omgangskrets og ikke minst at det siste jeg vil er at barna skal bli skilsmissebarn og må pendle!! Derfor blir jeg inntil videre, og derfor tror jeg at de fleste kvinner sier at de ikke ønsker å bli samboere igjen om de ble alene (jfr annet innlegg ang temaet).

Jeg greier å leve slik som dette fordi barna har det bra, da er jeg lykkelig! Jeg kunne ALDRI "ofret" barnas lykke bare for at jeg selv skulle blitt mer fornøyd.

Anonymkode: ef79c...4dd

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Samme som de fleste her: Pga det livet vi har skapt, familie, omgangskrets og ikke minst at det siste jeg vil er at barna skal bli skilsmissebarn og må pendle!! Derfor blir jeg inntil videre, og derfor tror jeg at de fleste kvinner sier at de ikke ønsker å bli samboere igjen om de ble alene (jfr annet innlegg ang temaet).

Jeg greier å leve slik som dette fordi barna har det bra, da er jeg lykkelig! Jeg kunne ALDRI "ofret" barnas lykke bare for at jeg selv skulle blitt mer fornøyd.

Anonymkode: ef79c...4dd

Dette. 

Vi tok et valg om å sette barn til verden, og da er det deres ve og vel som veier tyngst. 

Vi lever greit sammen, ingen krangling, ingen utroskap og ingen drikking. 

Jeg kommer aldri til å være grunnen til at barna må ha to hjem, feriere med en av oss om gangen eller ha dem bare annenhver jul. 

Min lykke er ikke viktigere enn deres. 

Anonymkode: 31035...513

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at du spør om dette fordi du ikke forstår at barn kan være lykkelige selv om foreldrene ikke lenger har et "kjærlig" forhold.

Så lenge ting er trygt og stabilt, og mor og far samarbeider godt - mener jeg det er et bedre oppvekstmiljø enn at barna skal få to hjem, halvsøsken, stesøsken og steforeldre med alt det det fører med seg. Hvordan skal du sikre at barnet får et "kjærlig" forhold til alle disse nye personene som det ikke har bedt om?

Jeg mener bestemt at barna blir mindre lykkelige av et slikt scenario en graden av kjærlig/godt sammen så lenge det er trygt og rolig. Jeg mener også at man lager unnskyldninger for seg selv med å late som at det betyr mest for barna at mor er lykkelig. Da bruker man barna som en unnskyldning for å ta et valg som er best for seg selv.

 

Anonymkode: 602e1...32c

[Anonym bruker]

55 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg skjønner at du spør om dette fordi du ikke forstår at barn kan være lykkelige selv om foreldrene ikke lenger har et "kjærlig" forhold.

Så lenge ting er trygt og stabilt, og mor og far samarbeider godt - mener jeg det er et bedre oppvekstmiljø enn at barna skal få to hjem, halvsøsken, stesøsken og steforeldre med alt det det fører med seg. Hvordan skal du sikre at barnet får et "kjærlig" forhold til alle disse nye personene som det ikke har bedt om?

Jeg mener bestemt at barna blir mindre lykkelige av et slikt scenario en graden av kjærlig/godt sammen så lenge det er trygt og rolig. Jeg mener også at man lager unnskyldninger for seg selv med å late som at det betyr mest for barna at mor er lykkelig. Da bruker man barna som en unnskyldning for å ta et valg som er best for seg selv.

 

Anonymkode: 602e1...32c

👏🏻👏🏻👏🏻

Anonymkode: 31035...513

[Anonym bruker]

Ja, jeg vil si at vi har et kjærlig forhold. Vi støtter og hjelper hverandre, kjenner hverandres styrker og svakheter og krangler sjelden nå lenger. Har 4 barn sammen. Vi har mye humor og kan prate godt med hverandre.

Men er vi stormende lidenskapelig forelsket?  Har vi noen gang vært det? Vet ikke. Han er den eneste jeg har vært sammen med og vi har vært sammen i tyve år. Vi har det godt sammen seksuelt, for hva det er verdt.

Anonymkode: ca0e5...08a

[mamma til adhd gutt<3]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg skjønner at du spør om dette fordi du ikke forstår at barn kan være lykkelige selv om foreldrene ikke lenger har et "kjærlig" forhold.

Så lenge ting er trygt og stabilt, og mor og far samarbeider godt - mener jeg det er et bedre oppvekstmiljø enn at barna skal få to hjem, halvsøsken, stesøsken og steforeldre med alt det det fører med seg. Hvordan skal du sikre at barnet får et "kjærlig" forhold til alle disse nye personene som det ikke har bedt om?

Jeg mener bestemt at barna blir mindre lykkelige av et slikt scenario en graden av kjærlig/godt sammen så lenge det er trygt og rolig. Jeg mener også at man lager unnskyldninger for seg selv med å late som at det betyr mest for barna at mor er lykkelig. Da bruker man barna som en unnskyldning for å ta et valg som er best for seg selv.

 

Anonymkode: 602e1...32c

For vår del er det og det vil ikke bli stesøsken eller halvsøsken. Jeg vil ikke være stemor og far vil ikke være stefar. Vi ønsker å ta vare på de barna vi allerede har. Når det er sagt er det mange som ønsker flere barn og synes det er greit å være steforeldre og det er helt fint det og. Alle må leve slik det passer dem. For vår del så var ikke ett vennskap nok ( det var det vi var på slutten ) . Jeg unner barna glade foreldre og det har de. 

[Anonym bruker]

Ja, jeg er i et kjærlig forhold, og har vært det i 22 år. Jeg trodde ærlig talt at det var mer vanlig og ble faktisk litt trist av svarene på denne tråden. At så mange blir på grunn av barn, hus og økonomi, men lever uten kjærlighet.

Jeg er selv skilsmissebarn og vil strekke meg langt for å unngå at barna mine skal bli det samme, men samtidig er det faktisk ikke verdens undergang. Jeg var ikke så gammel før jeg skjønte mer av hvorfor foreldrene mine skilte seg, og jeg er så utrolig glad for at de gjorde det når det viste seg at de ikke kunne bli lykkelig sammen. Å vokse opp med skilte foreldre trenger ikke å være fælt, altså.

 

Anonymkode: b9614...b2a

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kan du forklare dette?

Hvis det er hans store skrekk, hvorfor endrer han ikke på noe, da?

Anonymkode: f85a4...620

Vet ikke helt hva jeg skal svare deg. Er ikke bare hans skyld at det ble sånn. Hadde jeg gått den gangen jeg sa det og vi var «enige» hadde jeg aldri fått vite det. Men vi bestemte oss for å prøve litt til. Så vi gjorde det. Jeg har nok også sider jeg burde ha endret på, gjort noe med, så kan ikke legge skylda bare på han. 

Ting fungerer greit nok nå, så får vi se hva fremtiden bringer.

Anonymkode: 942df...4f4

[Anonym bruker]

Samme som de fleste her - vi er sammen kun for barnas del. Men sånn er vel voksenlivet? 

Anonymkode: 3ee3e...348

[mamma til adhd gutt<3]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Samme som de fleste her - vi er sammen kun for barnas del. Men sånn er vel voksenlivet? 

Anonymkode: 3ee3e...348

Jeg håper ikke det er flertallet som har det slik. 

[Anonym bruker]

Ja, jeg er i et veldig kjærlig forhold. Elsker ham over alt på denne jord, og jeg aner ikke hva jeg har gjort for å fortjene det. 

Anonymkode: 321d9...827

[Anonym bruker]

Jeg og samboer har vært sammen i 6 år. Mine og dine barn. Han har to og jeg har et barn. 

Før vi flyttet sammen, så pratet vi sammen om hvordan vi ville ha det osv. Men ting ble helt annerledes etter at vi flyttet sammen. Jeg ser det nå. 

Jeg savner samtalene vi hadde i starten, være på lag, se sammen fremover og være til stede for hverandre...... 

Nå har det blitt han med sine barn og jeg med mitt barn. 

Anonymkode: 6bbc2...ab2

[Anonym bruker]

Som mange her er jeg ikke et kjærlig forhold. Vi elsker ikke hverandre, men er nok glad i hverandre på et vis. Har 2 barn og jeg forlater ikke alt pga mine noe halvlabre følelser for mannen, tror han også tenker sånn. Husker en gang jeg tok opp med mannen min i en krangel at det kanskje var best vi gikk fra hverandre. Vårt eldste barn overhørte det og den reaksjonen glemmer jeg aldri. Jeg går ikke før barna er flyttet, hvis ikke mannen min gjør det før meg, så blir det sånn. Ting fungerer. Er utro noen ganger, det er naturligvis ille, men bærer det inni meg. Har behov for oppmerksomhet og føle medvind attraktiv, rett og slett.

Anonymkode: df753...25b

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Tenker på å rømme, vekk vekk. Kan ikke. Låst. Må snu på dette

Klart du kan. Flytt, avslutt, se deg om etter ny jobb, nytt hus. Han som er borte halve året kan vel like godt treffe barnet sitt i Alta når det passer.

Anonymkode: f85a4...620

[Anonym bruker]

2 timer siden, mamma til adhd gutt<3 skrev:

Jeg håper ikke det er flertallet som har det slik. 

Så lenge folk fortsetter å viderebringe den tanken til neste generasjon, via sitt "gode eksempel", så vil mange se det slik... Men "voksenlivet" betyr ikke å slutte med å være et individ.

Anonymkode: f85a4...620

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg mener bestemt at barna blir mindre lykkelige av et slikt scenario en graden av kjærlig/godt sammen så lenge det er trygt og rolig. Jeg mener også at man lager unnskyldninger for seg selv med å late som at det betyr mest for barna at mor er lykkelig. Da bruker man barna som en unnskyldning for å ta et valg som er best for seg selv.

 

Anonymkode: 602e1...32c

Her er visst flere som lager seg unnskyldninger. I praksis lærer dere bare ungene deres opp til å ikke forvente et kjærlig samliv.

Anonymkode: f85a4...620