Er jeg veldig urimelig?

[Anonym bruker]

26 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det blir litt selvmotsigende å si at du ikke vil ha flere barn enn du kan klare alene, samtidig som du blir drit sur for at mannen reiser bort én helg. 

Var det et felles ønske å få er fjerde barn? Det er jo helt tydelig at mannen din virker å ha en form for krise. Fire barn krever ekstremt mye, og jeg tenker at dere bør gi hverandre litt rom. At han bare trumfer gjennom uten å avklare med deg først tyder jo på at dere har null kommunikasjon og respekt? 

Det er bedritent gjort av mannen din, men samtidig tenker jeg at jeg har sett mange damer som herser rundt med mannen sin, så er ikke sikkert at du er helt uten skyld i hvordan forholdet deres har utviklet seg? 

Anonymkode: 99c88...660

Hei, og takk for svar! Alle barna er godt planlagte, og ønsket av oss begge to. Jeg innrømmer at jeg nok har vært den som har vært mest frampå for å få flere,  men ingen av barna er på noen som helst måte noe solo- løp fra min side.

Jeg skjønner det kan være selvmotsigende når jeg sier jeg ikke skal ha flere barn enn jeg kan klare av alene, når jeg blir oppgitt over at mannen er borte ei helg. Det ligger nok i at jeg har en forventning til at mannen bidrar så lenge vi er to. Jeg trodde det var rom for å få si at man er sliten. At familien AS ville ta hensyn og tilrettelegge, om ikke annet vise litt forståelse. Jeg tenker at å forvente dette ikke er motstridende med å skulle klare å ta seg av barna alene. At det må være lov å bli skuffet når AS ikke fungerer som man hadde håpet. Jeg ønsker ikke å være alene.

 Det blir litt det samme som om den ene parten gjør alt av husarbeid mens den andre ser på,- hvor provoserende kan ikke det være? Og når den som utfører husarbeidet i tillegg er veldig sliten, og mannen tidligere har vært veldig klar på at familien kommer forran alt, har man en forventning om å få hjelp når man ber om det. 

Jeg forventet også at vi på forhånd er enige om eventuelle kompisturer, at man tar hensyn til hverandre i et forhold.  

Uttalelsen din blir litt som å sammenlikne med at alle enslige klarer alt husarbeidet selv, så hvorfor bli sur når samboeren ikke hjelper til. 

Må nok også innrømme at jeg er nødt til å "gjøre meg sterk", for å klare dette. I dag har jeg ikke grått en eneste gang, vært mer irritert over hvordan han har behandlet meg. Dette skaper en slags styrke i meg til å bevise for meg selv om at jeg tar riktige valg, og at jeg skal kunne stå for valgene jeg tar. Og ja, jeg skal klare det alene! 

HI

Anonymkode: cc074...ace

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hei, og takk for svar! Alle barna er godt planlagte, og ønsket av oss begge to. Jeg innrømmer at jeg nok har vært den som har vært mest frampå for å få flere,  men ingen av barna er på noen som helst måte noe solo- løp fra min side.

Jeg skjønner det kan være selvmotsigende når jeg sier jeg ikke skal ha flere barn enn jeg kan klare av alene, når jeg blir oppgitt over at mannen er borte ei helg. Det ligger nok i at jeg har en forventning til at mannen bidrar så lenge vi er to. Jeg trodde det var rom for å få si at man er sliten. At familien AS ville ta hensyn og tilrettelegge, om ikke annet vise litt forståelse. Jeg tenker at å forvente dette ikke er motstridende med å skulle klare å ta seg av barna alene. At det må være lov å bli skuffet når AS ikke fungerer som man hadde håpet. Jeg ønsker ikke å være alene.

 Det blir litt det samme som om den ene parten gjør alt av husarbeid mens den andre ser på,- hvor provoserende kan ikke det være? Og når den som utfører husarbeidet i tillegg er veldig sliten, og mannen tidligere har vært veldig klar på at familien kommer forran alt, har man en forventning om å få hjelp når man ber om det. 

Jeg forventet også at vi på forhånd er enige om eventuelle kompisturer, at man tar hensyn til hverandre i et forhold.  

Uttalelsen din blir litt som å sammenlikne med at alle enslige klarer alt husarbeidet selv, så hvorfor bli sur når samboeren ikke hjelper til. 

Må nok også innrømme at jeg er nødt til å "gjøre meg sterk", for å klare dette. I dag har jeg ikke grått en eneste gang, vært mer irritert over hvordan han har behandlet meg. Dette skaper en slags styrke i meg til å bevise for meg selv om at jeg tar riktige valg, og at jeg skal kunne stå for valgene jeg tar. Og ja, jeg skal klare det alene! 

HI

Anonymkode: cc074...ace

Glemte svare på det du skrev om å hersje med mannen, det er nok helt sikkert det han mener jeg gjør.

Ja, jeg har mine meninger, men føler ikke selv jeg kjører solo- løp. Når jeg sitter her og tenker på de materielle tingene vi omgir oss med har jeg nok hatt en finger med i spillet i det aller meste. Noen ting, som de større tingene, har vi vært to om, mens jeg langt på vei har handlet mer på egenhånd enn han. Her kan jeg forstå han kan tenke jeg bestemmer mye. På den andre side har han jo overlatt innkjøp til meg, han hater dra på butikker, surner tvert vi kommer innom døra på et senter. Ber meg til og med handle klær til ham, så han slipper. Fikk ham med da barna skulle ha nye skoleklær, og da fant han seg en fin bukse og jakke på eget initiativ. Ellers er alt av elektroniske artikler (untatt mac), barnetøy og interiør handlet av meg.Han viser ingen interesse for dette.  Nå er det jo også jeg som har den økonomiske oversikten, da han ikke ønsker å forholde seg til dette. 

Utover dette gjør jeg ikke så store kromspring føler jeg, drar aldri bort før det er klarert hjemme feks. Sluttet på konekvelder da jeg følte jeg trengtes hjemme. Har inntatt sofaen så han får ligge i sengen når baby har vært urolig eller jeg hadde bekkenløsning og ikke klarte andres bevegelser i senga. Ikke hatt noen konekvelder på feriestedet.

Men ja, kan forstå det kan føles litt som jeg bestemmer, feks jeg som lager middag, og da oftest bestemmer hva vi skal ha. Jeg som har lagt plan på barnas " dusjedager", og passer på at disse blir fulgt opp. Organiseringa forøvrig føler jeg vi deler. Han sier like mye som meg hva han ønsker å delta på feks av barnas fritidsaktiviteter ( vi må ofte dele oss i to for å få kabalen til å gå opp).

HI

 

Anonymkode: cc074...ace

[Anonym bruker]

2 timer siden, Pashla skrev:

Du har jo ork så lenge dere er to som drar lasset. Så dette ville jeg ikke tatt innover meg. Barna er ikke ditt private prosjekt. 

Det ringer noen varselbjeller når du forteller om alle "drømmene" hans som du liksom bremser. Det lukter desperat mann på jakt etter sin 2.ungdom her... Hva sier han hvis du nevner at broren kjørte forholdet på ræva? 

Han sier ingenting når jeg nevnte at broren kjørte forholdet på ræva. 

Mulig han ser at broren nå har enda mer frihet, at barrieren med forventninger til "kjernefamilien" er brutt i hans familie, noe som vil kunne gjøre det enklere for ham å gå ut av forholdet? Dette blir bare mine tanker altså, ikke sikkert det er hold i dem. 

Reagerer på at mannen nå er så bestemt og hard ovenfor meg, oppleves så sint. Nesten så skulle tro han hadde en ny på si, eller at han har planlagt få meg så sur at jeg ikke orker mer. At han ønsker friheten med å være alene. Men får det ikke til å stemme heller, da han alltid todligere har vært gråtkvalt ved tanken på at jeg skulle forlate ham. Han er vel lei av meg og familelivets krav forøvrig.

HI

 

Anonymkode: cc074...ace

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Han sier ingenting når jeg nevnte at broren kjørte forholdet på ræva. 

Mulig han ser at broren nå har enda mer frihet, at barrieren med forventninger til "kjernefamilien" er brutt i hans familie, noe som vil kunne gjøre det enklere for ham å gå ut av forholdet? Dette blir bare mine tanker altså, ikke sikkert det er hold i dem. 

Reagerer på at mannen nå er så bestemt og hard ovenfor meg, oppleves så sint. Nesten så skulle tro han hadde en ny på si, eller at han har planlagt få meg så sur at jeg ikke orker mer. At han ønsker friheten med å være alene. Men får det ikke til å stemme heller, da han alltid todligere har vært gråtkvalt ved tanken på at jeg skulle forlate ham. Han er vel lei av meg og familelivets krav forøvrig.

HI

 

Anonymkode: cc074...ace

Vet du sikkert at det er kompiser han er sammen med i helgen, da?

Anonymkode: c0fd6...74c

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Vet du sikkert at det er kompiser han er sammen med i helgen, da?

Anonymkode: c0fd6...74c

Ja du kan så si. Ja, mener å vite det er kompiser der, i den grad jeg velger å tro på det han har sagt. Men har jo ingen garanti for at de ikke har bedt med seg flere.

Anonymkode: cc074...ace

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Ja du kan så si. Ja, mener å vite det er kompiser der, i den grad jeg velger å tro på det han har sagt. Men har jo ingen garanti for at de ikke har bedt med seg flere.

Anonymkode: cc074...ace

Da synes jeg du skal gå ut fra at det er kompishelg han har. Inntil du ev. har større grunn til mistanker. Oppførselen hans nå er jo veldig merkelig, og absolutt slik at man kan mistenke at han har truffet en ny, men det trenger ikke være det som er problemet, så ikke gjør det til noe tema hvis du ikke har grunn ellers til å tro deg.

Du kan jo håpe han har en fornuftig kompis han snakker med i helgen og at denne fornuftige kompisen ber ham skjerpe seg Mannen til en venninne opplevde det, trodde han skulle få masse støtte og sympati av en kompis, men fikk istedenfor klar beskjed av kompisen om å skjerpe seg ordentlig og begynne å oppføre seg som en mann og ikke som en guttunge Det var mer virksomt enn noe annet, virket det som

Anonymkode: c0fd6...74c

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke du er urimelig. Men, det kan hende ikke synes din mann er urimelig heller.

Du er kjempesliten, noe som er selvsagt. Du reagerer på din måte, med gråt etc. Småbarnstiden er slitsomt, og jeg kan ikke tenke meg hvordan en småbarnstid med så mange er. Du trenger din mann ekstra mye i denne perioden.

Men, han er nok sliten han også, og reagerer på sitt vis. Dette er ved å bli mer egoistisk og å sette seg sjøl først - i denne situasjonen. Kanskje i flere også. Etter mange år med små barn og kone som trenger han, trenger han plutselig å ikke trengs, på et vis. Å være fri.  

Kanskje er det lettere for menn å handle på sånn tanke, men jeg tror begge kjønn rammes av den lysten til å være helt uten forpliktelser for en periode. 

Uansett, og dette blir kanskje litt rotete - men småbarnslivet er et helvette for forholdet for mange. Det sliter på, og mange går fra hverandre i denne perioden. 

Men, ingens liv og ingen forhold er lykkelige og problemfrie. Og ved å gå fra hverandre skaper dere fire barn som resten av livet får to hjem å forholde seg til. Måtte dele seg, måtte vise at de er like glad i både mamma og pappa. Det å gå fra hverandre påvirker så veldig mye. 

Nå sier ikke jeg at man skal holde ut alt. Det finnes gode grunner til å gå fra hverandre. Mangel på kjærlighet og respekt over tid er en slik god grunn. Men, det virker på meg nå som du er veldig bestemt på å gå ut av dette forholdet, og jeg tenker at du kanskje forhaster deg litt. Rett og slett fordi livet er langt, og det kan ikke være perfekt alltid. Kanskje tar det noen år, mye jobb og strev så vil dere være veldig glade for at dere klarte å komme dere gjennom en tøff periode.

Jeg er skillsmissebarn, da min mor og far gikk fra hverandre etter at han var utro. Dette er 30 år siden, og i sommer sa min mor at det var det hun angret mest på i hele verden var at hun og pappa ikke klarte å finne ut av det. Jeg har aldri klandret min mor for å gå fra min far, selv om jeg synes det er slitsomt å hele tiden måtte dele meg i to (og nå dele barnebarna dems i to).

Jeg sier ikke at du absolutt ikke må finne på å gå fra din mann, men jeg sier at du bør tenke deg veldig godt om. 

Håper du finner ut at av det, og at uansett hva du velger at det blir det beste for dere alle! 

 

Anonymkode: b064a...422

[Anonym bruker]

Desto mer jeg tenker på mannens avslag om å hjelpe meg i går, tenker på hvor fortvilt og sliten jeg følte meg, hvordan jeg ikke klarte holde tilbake tårene, og flere ganger måtte rømme på soverommet for å få " tømt meg ", hvorpå mannen ubefektet sier rett ut at nei, han kommer ikke til å hjelpe meg i natt. Han hadde bestemt seg for å kunne hjelpe til fra søndag ettermiddag, ikke før. 

Han ville bestemme. Jeg satte et ultimatum- hjelp meg nå eller la være på søndag- ta et valg (kan tolkes som jeg vil bestemme, og han skal ha siste ord ved å nekte å hjelpe?)

Var det urimelig stille dette ultimatet? Jeg følte stort behov for å ha han her, trengte han her. Føler ikke det er greit han skal komme og gå som han vil, barna er like mye hans ansvar inntill annet blir bestemt. Opplever han vil bestemme for å bestemme, eller fordi han hadde lagt planer han ikke ville dele med meg. Han bekreftet i dag at denne kompis-overnattingen var planlagt. 

Blir tydeligere og tydeligere for meg at denne mannen er en egoistisk mann, som mangler minst en viktig egenskap: empati. Han kan ikke være særlig glad i meg når han behandler meg slik? 

HI

Anonymkode: cc074...ace

[Anonym bruker]

Undrer meg også hvordan han klarer knipse om humør, tanker og temning til kompishelg, sånn uten videre? Ser for meg at alle sorger er glemt, han sa selv han skulle være med kompisene for å ha det skøy og prate drit. 

Anonymkode: cc074...ace

[Gjest Antarctica]

53 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Han sier ingenting når jeg nevnte at broren kjørte forholdet på ræva. 

Mulig han ser at broren nå har enda mer frihet, at barrieren med forventninger til "kjernefamilien" er brutt i hans familie, noe som vil kunne gjøre det enklere for ham å gå ut av forholdet? Dette blir bare mine tanker altså, ikke sikkert det er hold i dem. 

Reagerer på at mannen nå er så bestemt og hard ovenfor meg, oppleves så sint. Nesten så skulle tro han hadde en ny på si, eller at han har planlagt få meg så sur at jeg ikke orker mer. At han ønsker friheten med å være alene. Men får det ikke til å stemme heller, da han alltid todligere har vært gråtkvalt ved tanken på at jeg skulle forlate ham. Han er vel lei av meg og familelivets krav forøvrig.

HI

 

Anonymkode: cc074...ace

Det er ikke så uvanlig. Og det er heller ikke så uvanlig at man i den fasen leter etter "gode grunner" til å distansere seg enda mer. F eks å skylde på at hun er urimelig. Eller finne en annen å trøste seg med. 

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg synes ikke du er urimelig. Men, det kan hende ikke synes din mann er urimelig heller.

Du er kjempesliten, noe som er selvsagt. Du reagerer på din måte, med gråt etc. Småbarnstiden er slitsomt, og jeg kan ikke tenke meg hvordan en småbarnstid med så mange er. Du trenger din mann ekstra mye i denne perioden.

Men, han er nok sliten han også, og reagerer på sitt vis. Dette er ved å bli mer egoistisk og å sette seg sjøl først - i denne situasjonen. Kanskje i flere også. Etter mange år med små barn og kone som trenger han, trenger han plutselig å ikke trengs, på et vis. Å være fri.  

Kanskje er det lettere for menn å handle på sånn tanke, men jeg tror begge kjønn rammes av den lysten til å være helt uten forpliktelser for en periode. 

Uansett, og dette blir kanskje litt rotete - men småbarnslivet er et helvette for forholdet for mange. Det sliter på, og mange går fra hverandre i denne perioden. 

Men, ingens liv og ingen forhold er lykkelige og problemfrie. Og ved å gå fra hverandre skaper dere fire barn som resten av livet får to hjem å forholde seg til. Måtte dele seg, måtte vise at de er like glad i både mamma og pappa. Det å gå fra hverandre påvirker så veldig mye. 

Nå sier ikke jeg at man skal holde ut alt. Det finnes gode grunner til å gå fra hverandre. Mangel på kjærlighet og respekt over tid er en slik god grunn. Men, det virker på meg nå som du er veldig bestemt på å gå ut av dette forholdet, og jeg tenker at du kanskje forhaster deg litt. Rett og slett fordi livet er langt, og det kan ikke være perfekt alltid. Kanskje tar det noen år, mye jobb og strev så vil dere være veldig glade for at dere klarte å komme dere gjennom en tøff periode.

Jeg er skillsmissebarn, da min mor og far gikk fra hverandre etter at han var utro. Dette er 30 år siden, og i sommer sa min mor at det var det hun angret mest på i hele verden var at hun og pappa ikke klarte å finne ut av det. Jeg har aldri klandret min mor for å gå fra min far, selv om jeg synes det er slitsomt å hele tiden måtte dele meg i to (og nå dele barnebarna dems i to).

Jeg sier ikke at du absolutt ikke må finne på å gå fra din mann, men jeg sier at du bør tenke deg veldig godt om. 

Håper du finner ut at av det, og at uansett hva du velger at det blir det beste for dere alle! 

 

Anonymkode: b064a...422

Tusen takk for et langt og innholdsrikt innlegg. Ja, vi har kjempet mye i forholdet. En gang brukte jeg 7 år på å komme over utroskap, utrolig slitsomme, såre år. Det at jeg føler jeg har kjempet så mye, og ofret mine egne grunnleggende holdninger og verdier: utroskap= forholdet er over, gir meg både styrke til å tenke at dette klarer vi, når vi har klart så mye annet. På den andre siden tenker jeg at nei, nå er det nok! Jeg har "ofret" så mye for å fortsette forholdet, og når takken er å bli behandlet som dritt- ja, da får det bare være! Nok er nok! 

HI

Anonymkode: cc074...ace

[Anonym bruker]

Ut fra det du skriver, så virker det som om dere har minst fem barn, kanskje flere? Er noen av barna dine fra før? Den eneste grunnen til at det kan være relevant, er at jeg lurer på om han kanskje føler seg mindre dedikert til "storfamilien" enn du gjør i utgangspunktet, og at det kan bidra til oppførselen. Mener overhodet ikke at det gjør det mer spiselig, bare leter etter årsaker. Han har uansett gått inn i familiekonseptet av egen fri vilje, så det unnskylder ingenting. Uansett har denne mannen vært med på den berømmelige småbarnsperioden (med egne barn) flere ganger, han burde vite at det er krevende, spesielt for mor. 

Høres ut som en slags protest mot deg og det han opplever som din dominans, og det virker som om barna og deres behov er ditt ansvar mer enn hans.

Dette er vel en fyr som er mer umoden en du er? Ser at du skriver at han har vært utro tidligere, er du "limet" i familien? Frykter du at han er på nye ville veier, og på tur inn i nytt utroskap?

Hva gjør du hvis/når han (likevel) kommer hjem på søndag?

Anonymkode: f2e07...4cf

[Gjest Antarctica]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Glemte svare på det du skrev om å hersje med mannen, det er nok helt sikkert det han mener jeg gjør.

Ja, jeg har mine meninger, men føler ikke selv jeg kjører solo- løp. Når jeg sitter her og tenker på de materielle tingene vi omgir oss med har jeg nok hatt en finger med i spillet i det aller meste. Noen ting, som de større tingene, har vi vært to om, mens jeg langt på vei har handlet mer på egenhånd enn han. Her kan jeg forstå han kan tenke jeg bestemmer mye. På den andre side har han jo overlatt innkjøp til meg, han hater dra på butikker, surner tvert vi kommer innom døra på et senter. Ber meg til og med handle klær til ham, så han slipper. Fikk ham med da barna skulle ha nye skoleklær, og da fant han seg en fin bukse og jakke på eget initiativ. Ellers er alt av elektroniske artikler (untatt mac), barnetøy og interiør handlet av meg.Han viser ingen interesse for dette.  Nå er det jo også jeg som har den økonomiske oversikten, da han ikke ønsker å forholde seg til dette. 

Utover dette gjør jeg ikke så store kromspring føler jeg, drar aldri bort før det er klarert hjemme feks. Sluttet på konekvelder da jeg følte jeg trengtes hjemme. Har inntatt sofaen så han får ligge i sengen når baby har vært urolig eller jeg hadde bekkenløsning og ikke klarte andres bevegelser i senga. Ikke hatt noen konekvelder på feriestedet.

Men ja, kan forstå det kan føles litt som jeg bestemmer, feks jeg som lager middag, og da oftest bestemmer hva vi skal ha. Jeg som har lagt plan på barnas " dusjedager", og passer på at disse blir fulgt opp. Organiseringa forøvrig føler jeg vi deler. Han sier like mye som meg hva han ønsker å delta på feks av barnas fritidsaktiviteter ( vi må ofte dele oss i to for å få kabalen til å gå opp).

HI

 

Anonymkode: cc074...ace

Men da lever han jo som en tenåring på mange måter fortsatt. Du har (ufrivillig) fått rollen som "mor" også for ham. Og da MÅ det gå galt.

[Anonym bruker]

35 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ut fra det du skriver, så virker det som om dere har minst fem barn, kanskje flere? Er noen av barna dine fra før? Den eneste grunnen til at det kan være relevant, er at jeg lurer på om han kanskje føler seg mindre dedikert til "storfamilien" enn du gjør i utgangspunktet, og at det kan bidra til oppførselen. Mener overhodet ikke at det gjør det mer spiselig, bare leter etter årsaker. Han har uansett gått inn i familiekonseptet av egen fri vilje, så det unnskylder ingenting. Uansett har denne mannen vært med på den berømmelige småbarnsperioden (med egne barn) flere ganger, han burde vite at det er krevende, spesielt for mor. 

Høres ut som en slags protest mot deg og det han opplever som din dominans, og det virker som om barna og deres behov er ditt ansvar mer enn hans.

Dette er vel en fyr som er mer umoden en du er? Ser at du skriver at han har vært utro tidligere, er du "limet" i familien? Frykter du at han er på nye ville veier, og på tur inn i nytt utroskap?

Hva gjør du hvis/når han (likevel) kommer hjem på søndag?

Anonymkode: f2e07...4cf

Hei! Alle barna er våre felles barn, så han burde slik sett føle seg like dedikert til barna som meg. Han er også vanligvis svært deltakende i barnas liv. 

Om jeg frykter nytt utroskap? Ja, gjør jo det på en måte, for skjønner meg ikke på oppførselen hans, den minner mye om oppførselen han hadde da han var utro. Var mye sint på meg den gangen også, såret meg mye. Kunne feks si han måtte til sentrum for å kjøpe ny tannbørste, mens jeg sa jeg hadde en liggende han kunne få, og han ble sur i stedet for å takke. Jeg forsto ingen ting. Skjønte jo i ettertid. Litt samme nå, sur når jeg ber han overnatte. Håper og tror det skyltes avtalen han hadde med kompisen (som han av en eller annen grunn ikke ville fortelle meg). 

Slik jeg kjenner det nå er han ikke velkommen på søndag. 

HI

 

Anonymkode: cc074...ace

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for et langt og innholdsrikt innlegg. Ja, vi har kjempet mye i forholdet. En gang brukte jeg 7 år på å komme over utroskap, utrolig slitsomme, såre år. Det at jeg føler jeg har kjempet så mye, og ofret mine egne grunnleggende holdninger og verdier: utroskap= forholdet er over, gir meg både styrke til å tenke at dette klarer vi, når vi har klart så mye annet. På den andre siden tenker jeg at nei, nå er det nok! Jeg har "ofret" så mye for å fortsette forholdet, og når takken er å bli behandlet som dritt- ja, da får det bare være! Nok er nok! 

HI

Anonymkode: cc074...ace

<3 Takk for at du ikke tolket innlegget mitt i verste mening, for det er ment godt.

Hva vil du ha av livet ditt? Hva gir han deg, og hva tar han fra deg? Styrker han deg? Eller gjør han deg om til noe du ikke vil være?

 

Anonymkode: b064a...422

[Hjertefru]

Det er tydelig at søvnmangel og følelsen av å være "låst" med baby gjør at ting holder på å vokse deg over hodet. Bør kanskje få en utenforstående til å ta en prat med mannen din om at det er fare for at du får en depresjon om han ikke kommer litt mer på banen. Helsesøster kanskje? Det er helt klart at den kompisturen ikke var det rette akkurat nå. 

Min mening er vel at amming ikke er noen unnskyldning for ikke å stille opp. Heller ikke jobb. Man tåler litt våking ei natt eller to selv om man skal på jobb. Snakker nå om normale jobber, ikke hjernekirurg el flyger. At far kan skifte på babyen på natt og bysse hvis babyen er urolig (og mor er sliten) er selvsagt for meg.

I hvertfall må du kunne forlange at far holder og underholder babyen litt på kveldstid før du skal til pers på natta.

Det er ingen spøk å være far i en storfamilie. Det må mannen din snart innse! Spørsmålet er vel bare hvordan ansvarliggjøre ham.

Støtteklem fra meg iallfall!

edit; er veldig for amming, også av større barn, men her tror jeg faktisk jeg ville laget til en flaske, gitt den til far og tatt meg en tur ut om kvelden..

 

Endret 1. september 2017 av Hjertefru

[Anonym bruker]

49 minutter siden, Anonym bruker skrev:

<3 Takk for at du ikke tolket innlegget mitt i verste mening, for det er ment godt.

Hva vil du ha av livet ditt? Hva gir han deg, og hva tar han fra deg? Styrker han deg? Eller gjør han deg om til noe du ikke vil være?

 

Anonymkode: b064a...422

Selv takk for et fint innlegg❤️

Hva jeg vil ha ut av livet mitt spør du- barna er for meg meningen med livet. Har egentlig ikke noen spesielle andre mål i livet enn å se de vokse opp og ha det bra. Selvfølgelig byr livet på så mye mer- familie, venner, kjæreste, hus, bil, jobb osv. Med tiden håper jeg vi får mulighet til å reise mer. Men egentlig er jeg utrolig godt fornøyd med livet mitt nå, har alle materielle ting jeg trenger, god utdannelse, fast jobb, og det beste: mange flotte, friske barn- kan ikke ønske så mye mer da-  jo, en mer forståelsesfull mann hadde vært topp👍

Hva han gir meg spør du? Jo, han gir meg trygghet. Det å ha noen, en å snakke med (om barna), en å dele ansvar med, en å dele opplevelser med. En man stiller likt med økonomisk. Han har gitt meg mange gode barn. 

Hva han tar spør du. Jeg bruker mye energi på å irritere meg over han og ting han gjør, mye tid på å spekulere på hva han tenker og hvordan, noe denne tråden er et eksempel på. En tidstyv, som kan gå ut over mitt humør og min energi.

På de fleste områdene styrker han meg nok til vanlig, men slik ting er nå snakker vi knapt sammen. 

Føler han mer og mer gjør meg om til noe jeg ikke vil være ja- det er i allefall slik jeg føler han beskriver meg- som noe han ikke vil ha i alle fall..

HI

Anonymkode: cc074...ace

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Han sier ingenting når jeg nevnte at broren kjørte forholdet på ræva. 

Mulig han ser at broren nå har enda mer frihet, at barrieren med forventninger til "kjernefamilien" er brutt i hans familie, noe som vil kunne gjøre det enklere for ham å gå ut av forholdet? Dette blir bare mine tanker altså, ikke sikkert det er hold i dem. 

Reagerer på at mannen nå er så bestemt og hard ovenfor meg, oppleves så sint. Nesten så skulle tro han hadde en ny på si, eller at han har planlagt få meg så sur at jeg ikke orker mer. At han ønsker friheten med å være alene. Men får det ikke til å stemme heller, da han alltid todligere har vært gråtkvalt ved tanken på at jeg skulle forlate ham. Han er vel lei av meg og familelivets krav forøvrig.

HI

 

Anonymkode: cc074...ace

Hadde jeg opplevd dette hadde jeg mentalt begynt å forlate ham. Latt ham styre på, ikke hindret ham. Tenkt at jeg nå var alenemor. Jeg hadde ikke giddet å bruke krefter på å "få ham til å forstå". Han er en voksen mann som ønsker å leve litt som en ungkar, der dine og familiens behov er nedprioritert for at han skal kose seg eller "vise seg" for kompisene. Dette er i grunnen et valg han tar i egenskap av å være en voksen mann. 

Han høres ut som en fyr som er på tur inn i en krise, og det store spørsmålet er om det er du eller hans jobb å sørge for at han ikke ødelegger alt dere har jobbet for. Som feks kjærlighet, tillit og respekt. 

Anonymkode: 1f70e...505

[Anonym bruker]

35 minutter siden, Hjertefru skrev:

Det er tydelig at søvnmangel og følelsen av å være "låst" med baby gjør at ting holder på å vokse deg over hodet. Bør kanskje få en utenforstående til å ta en prat med mannen din om at det er fare for at du får en depresjon om han ikke kommer litt mer på banen. Helsesøster kanskje? Det er helt klart at den kompisturen ikke var det rette akkurat nå. 

Min mening er vel at amming ikke er noen unnskyldning for ikke å stille opp. Heller ikke jobb. Man tåler litt våking ei natt eller to selv om man skal på jobb. Snakker nå om normale jobber, ikke hjernekirurg el flyger. At far kan skifte på babyen på natt og bysse hvis babyen er urolig (og mor er sliten) er selvsagt for meg.

I hvertfall må du kunne forlange at far holder og underholder babyen litt på kveldstid før du skal til pers på natta.

Det er ingen spøk å være far i en storfamilie. Det må mannen din snart innse! Spørsmålet er vel bare hvordan ansvarliggjøre ham.

Støtteklem fra meg iallfall!

 

Takk for god støtte og klem! 

Ja dette livet er tøft noen ganger, og da er det ekstra godt å ha noen å støtte seg på, som her inne. Lettere å åpne seg anonymt, og får lett tilgang på fleres meninger og tanker. 

Føler jo egentlig han har vært ansvarlig, men det er noen punkter han svikter totalt altså- det virker som helt låst- han må sove for han skal på jobb, men sier at dersom han skal ta baby, må han begynne gi NAN. Dette med NAN er noe han vet jeg blir lei meg av å høre. Ønsker så indelig få til ammingen i 6 måneder denne gang, aldri lyktes med det tidligere. For meg handler det like mye om omtanke og forståelse fra hans side for min situasjon, mer enn at han fysisk skal være våken om natta.

Ber jeg om å få snakke med ham blir han høylytt og går i forsvar med en gang, for å stikke av fra situasjonen. I denne situasjonen vi nå er i hadde jeg ikke sjans til å ansvarliggjøre ham. Selv ved å gi ultimatum gav ingen respons. Alle forsøk på å få han til å forstå hvor urimelig han var ovenfor meg ble brukt imot meg ved å skjelle meg ut for å ikke unne ham kompistur osv. 

Jeg etterlyser hva som gjør at han tenker at han fortjener friheten mer enn meg. Sikkert barnslig og smålig sett fra noens øyne, men når du går i zoombieland over tid med en som har overskudd til å arrangere fest, og prater myye om det, ja da lurer jeg på hva som skjer.

HI

Anonymkode: cc074...ace

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Hadde jeg opplevd dette hadde jeg mentalt begynt å forlate ham. Latt ham styre på, ikke hindret ham. Tenkt at jeg nå var alenemor. Jeg hadde ikke giddet å bruke krefter på å "få ham til å forstå". Han er en voksen mann som ønsker å leve litt som en ungkar, der dine og familiens behov er nedprioritert for at han skal kose seg eller "vise seg" for kompisene. Dette er i grunnen et valg han tar i egenskap av å være en voksen mann. 

Han høres ut som en fyr som er på tur inn i en krise, og det store spørsmålet er om det er du eller hans jobb å sørge for at han ikke ødelegger alt dere har jobbet for. Som feks kjærlighet, tillit og respekt. 

Anonymkode: 1f70e...505

Tusen takk for svar, fikk meg til å nikke gjenkjennende her ja. Er slik jeg føler det, er nå mentalt i en prosess hvor jeg begynner forberede meg på å være alenemor. 

Jeg må følelsesmessig forlate ham, for å unngå flere nederlag. Dette har han kanskje gjort med meg for lenge siden?

Jeg vil derimot gjerne bruke krefter på å få ham til å forstå, det gir meg en slags tilfredsstillelse å få snakket ut min frustrasjon, sette ord på utfordringene, og håpe han forstår. Skulle så gjerne vist han hvordan det føles å sitte på andre siden av gjerdet!! 

Ja, hvem sitt ansvar er det å berge dette? Jeg tenker vi begge har ansvar for forholdet, men når han ikke vil snakke føler jeg meg maktesløs. Jeg kan liksom ikke gjøre noe mer. Føler jeg har tatt "min part" ved å bearbeide utroskap, noe som tok meg 7 år, så skulle gjerne likt å sett mer engasjement fra hans side nå. Forbanner meg forresten igjen nå at alle disse åra var bortkastede år- sier til meg selv at han aldri kan ha elsket meg, da hadde han ikke gått bak ryggen min i 6 måneder den gangen. Prøver allikevel la tankene slippe- for hadde vi ikke satset hadde vi ikke hatt alle de nydelige barna.

Ett spørsmål til deg:  hvordan hadde du forholdt deg til ham i tiden framover? 

For meg kjennes det nå uaktuelt ut å ta imot ham på søndag- han har i mine øyne tatt et valg. 

Er nemlig helt sikker på at han kommer på søndag, han gjentok det flere ganger, selv om jeg sa at jeg ikke ønsket det. Så står han jo plutselig der på døra da, med jublende glade barn rundt seg. Da er det ikke bare bare å skulle være mor som må gi beskjed om at han må dra. Dette kan nok bli en utfordring. Mange hensyn å ta. Har snakket med barna hjemme her nå, så de er litt forberedt på at det kan bli at vi går fra hverandre. Barna så ut til å ta det greit, selv om de synes det er leit. 

HI

Anonymkode: cc074...ace

[Anonym bruker]

Er det du som eier huset alene siden du tenker at du kannekte gan å komme hjem på søndag?

dersom begge står som eiere så kan du faktisk ikke bare be han flytte. Bare en tanke.

Anonymkode: e5d21...ab6

[Anonym bruker]

Er du fast bestemt at han ikke skal komme tilbake på søndag ville jeg skaffet barnevakt, dvs ha dem ut av huset. Som du skriver, jublende barn gjør det vanskelig å være bestemt.

 

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kanskje er det lettere for menn å handle på sånn tanke, men jeg tror begge kjønn rammes av den lysten til å være helt uten forpliktelser for en periode. 

Jeg skjønner hva du mener, men er dypt uenig at man kan følge lysten her. Man er ikke uten forpliktelser, her må man bite i seg. Merkelig at noen mener dette er noe en kvinne må godta - skulle gjerne sett hva som skjer når hun plutselig bestemmer seg for å være borte en helg, spesielt når mannen har sagt at hun ikke vil at hun drar.

Søvnmangel er garantert ikke noe nytt for deg HI, hvordan har dere løst det med de andre barn? Lurer på om han slapp billig unna tidligere og føler nå at han må ta mye mer enn "vanlig" og at han syns det er urettferdig. Noe det ikke er, selvfølgelig. Han skal være glad det var mindre probleme før, og nå er det ikke så knirkefritt lengre og at han må ta sin del.

Å planlegge og gjennomføre en kompishelg når du gråter fordi du er utslitt og trøtt og ber ham være hjemme er uempatisk og respektløs. En kveld for å komme seg ut er innafor (når du også får en slik kveld forstås), men ikke en hel helg som du skal jonglere 3 barn og et spedbarn på egenhånd.

En god klem til deg, føles som du trenger en.

Anonymkode: 3ec60...96b

[Anonym bruker]

Hvor gammel er han? Dette er veldig typisk midtlivskrise! 

Anonymkode: 62c1a...175

[Anonym bruker]

Jeg har ikke kommentert denne tråden før, men nå har jeg lest hele, og fikk skikkelig flashback til mitt eget brudd for fem år siden. Vi hadde vært sammen i ni år (var 19 da vi ble sammen, han 22) før vi fikk barn, og trodde jeg kjente han godt. Fikk tre barn, og da dukket nye sider opp, noe som toppet seg da yngste var baby.  En del som du beskriver, med manglende interesse og deltakelse, og at han dyrket egne interesser veldig. Han jobbet turnus på denne tiden, og mente seriøst at han hadde fri hjemme også i de jobbfri dagene. Han hadde jo jobbet de inn! Jeg var jo i permisjon og hadde fri fra jobb for å "dille" hjemme! Rett før bruddet kunne en dag hos oss se slik ut: Jeg vekket de to eldste og gjorde klart/leverte på sfo og i bhg innimellom stell og mating av yngste. Baby med i bilen, fordi jeg ikke stolte på at han våknet.. Han ble høylydt og sur om jeg vekket han. Lot derfor være av hensyn til barna. Hjemme igjen var det husarbeid, mat og baby mens han gjorde sitt. Så dro han gjerne på trening, gjerne lang sykkeltur sånn akkurat når barn skulle hentes eller helst ved legging. Var han sulten spiste han gjerne alene en halvtime før middag.. Flere ganger skulle han egentlig hente,  men så fikk jeg tlf fra sykkelturen en halvtime før sfo/bhg stengte om at han ikke rakk det, og så var det å hive minste i bilen og dra avgårde. Så satt han og så film halve natta, for da var det "endelig stille i huset"! Han syntes nok at jeg maste forferdelig, og hadde selv et helt annet syn på sitt bidrag til fellesskapet... Nå var ikke kompishelger eller utroskap noen greie i vårt forhold,  snarere at han var/er en litt "einstøing" med seg selv i fokus. Jeg gikk da yngste var 2, og har klart meg kjempefint! Slitsomt til tider, men det er mye mer slitsomt å være alene om alt når man egentlig skal være to! Nå vet jeg hva jeg skal forholde meg til og planlegger deretter! Barna er harmoniske, trygge og flotte, og jeg jobber 80%. Litt trangt økonomisk, men velger å ha litt bedre tid i hverdagen. Mannen bor på gutterommet hos sine foreldre og ser fortsatt film til langt på natt.. Barna har han ikke noe nært forhold til, for han vet egentlig ikke hva han skal bruke tida med dem til, og han følger heller ikke opp avtaler med dem. Selvfølgelig er alt min feil, og han hadde selvsagt tenkt å skjerpe seg... Det er veldig synd for barna, men jeg tviler på om tilstanden hadde vært noe bedre om jeg hadde blitt. Man er så sliten og har dårlig samvittighet overfor barna at det faktisk går ganske langt før man innser at man ikke bør bli værende. Når man først har tatt steget er det bare befriende, og er det noe jeg angrer på i dag, er det at jeg ikke gikk før! Ikke la deg behandle som dritt, men stå på. Jeg heier på deg!

Anonymkode: 637fd...a03

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Er det du som eier huset alene siden du tenker at du kannekte gan å komme hjem på søndag?

dersom begge står som eiere så kan du faktisk ikke bare be han flytte. Bare en tanke.

Anonymkode: e5d21...ab6

Hei!

Vi har avtale om at jeg overtar hus, for å skape minst mulig forandring for barna. Dette har han vært klar på hele veien, og var en forutsetning fra min side da vi kjøpte hus. Han har også bekreftet dette for FVK, så jeg tar dette som utgangspunkt hva gjelder hus. 

HI

Anonymkode: cc074...ace