Lov å bli litt sur for dette?

[Anonym bruker]

 

Har du og han samme tone som du har her med folk som prøver å hjelpe deg, da er det jammen ikke rart at dere har problemer. Før du innser at du er med på å bidra til problemet så vil dere aldri kunne ha en sjanse til å redde forholdet.

 

Men siden du tydeligvis mener han har all skyld og du ingen, da tenker jeg det er like greit å gå hver til dere - det var det du ville høre, sant?

 

Anonymous poster hash: e72e6...cb7

 

 

Den siste setningen der var ironi. Anbefaler deg å lese det nr. 74 har skrevet til deg flere ganger og ta det til deg.

Det er håp for dere, men da må dere begynne å kommunisere på en helt annen måte, og dere trenger tydeligvis hjelp for å greie det.

 

 

 

Anonymous poster hash: e72e6...cb7

[Anonym bruker]

Han er jo ikke direkte ond. Å si rett ut at nå er du stygg er jo ondt, så det gjorde han jo ikke. Men ingen tvil om at det var det han mente. I frisør tilfellet så svarte jeg at det er jo ikke slik jeg er, etter jeg har dusjet ser jeg jo vanlig ut igjen. Og da svarte han :det er synd. Tolket jeg feil der og? Selvbldet mitt er ikke problemet, har aldri hatt dårlig selvbilde. I mitt hode er det greit å se litt sliten ut etter to barn og greit å bli eldre. Men er jo kjipt at han ikke mener det samme.

 

Jeg tolker ikke det han sier, jeg hører hva han sier. Men ikke motsatt. Og alltid må jeg da lasset. Parterapi hadde han aldri gått med på, da må han jo snakke... Jeg er ikke villig til å svelge alle kameler i verden alene og smiske med ham for å få noe tilbake. Han må delta han også! Jeg har prøvd mye og lenge og er lei! Han spør hva jeg ønsker meg i morsdagsgave: jeg sier at jeg hadde likt om han kunne massert nakken min litt siden jeg er litt anspent der. Både fordi jeg er det og fordi jeg vil at vi skal ta på hverandre og komme nær hverandre. Hva får jeg? Et massasjeapparat! Da slapp han det og! Jeg sa jeg klødde på ryggen når jeg var geavid og ba ham klø meg, han kjøper kløpinne til meg. Så kunne han henvise til den hver fang jeg spurte om å bli klødd. Osv. Altid blir jeg avvist!

 

Anonymous poster hash: f5a7c...8af

Herregud, hør hva du sier, da! Du ønsket deg massasje, han kjøpte noe som masserte deg. Du klødde op ryggen, han kjøpte kløpinne. HAN PRØVER! Han gir deg jo det du vil ha, mens du sutrer og tolker til krampa tar deg. Han kan ikke vite at det var HAN du ønsket deg massasje fra, eller kløing på ryggen. Da må du nesten SI DET! Menn er ikke tankelesere, selv om du sikkert forventer det også.

 

Jeg blir sprø av sånne damer som deg altså.

 

Anonymous poster hash: 1d4ff...2bd

[Anonym bruker]

 

Hei HI

 

Har fulgt tråden din fra du skrev første innlegget, men holdt meg stille til nå, bare for å se en helhet i dette, fordi hovedinnlegget ditt og de første svarene dine minner om meg og min samboer før.

 

Jeg hadde samme rolle som deg i forholdet, den som ikke følte at en var satt pris på og både oversett og tiet av den andre parten, og på mange vis stemte det. Men etter å ha gått lei, og fremstilt to valg for samboeren min: flytte ut eller parterapi, så fikk jeg et annet syn på det. Vi endte opp på et "familievennlig" kontor hos familievernet, et rom med 3 stoler og et bord, levende lys, vann og kaffe, stener på bordet og en pult ved siden av vinduet. Et sted vi skulle snakke ut om hva vi følte i tur og orden. Rett og slett hårreisende opplevelse, ikke fordi jeg eller han ble dømt sønder og sammen, men fordi vi begge måtte se oss selv gjennom den andre partens øyne!

 

Det har tatt oss litt over et år med terapi, men vi er på solid grunn igjen, men jeg kan fortelle deg litt om tiden før, tiden under terapi og tiden nå.

 

 

Tiden før, i mine øyne:

En samboer som aldri viste noe form for samhold eller kjærlighet ovenfor meg, en som nedstemte alle mine forslag og som helt tydelig ga blaffen i meg og mine følelser, blitt en real idiot gjennom de siste årene.

 

Tiden før, i hans øyne:

Han var sliten, rett og slett sliten, først et år med mas fra min side om å få seg jobb, fikk seg jobb, for så å ende opp med mas fra meg om ansvar i hjemme og lignende (i min verden var ikke dette mas, jeg prøvde bare å minne han på ting som måtte gjøres/følges opp) Han gikk lei, sluttet rett og slett å prøve, og når han så at jeg gjorde det samme, følte han at jeg ikke brydde meg lenger i det heletatt.

 

Tiden i terapi:

Vi startet med fri tale, hver vår tur, alle kortene på bordet, brutalt ærlig om følelser og lignende.

Meg i korte trekk:

Han stilte aldri opp, han så ikke hvor sliten jeg ble av å ha alt ansvar, jeg savnet nærhet og kjærlighet, det å vite at han brydde seg om meg og familien, jeg savnet de små tingene i livet, de tingene som knyttet oss så godt sammen. Jeg følte at jeg ikke ble hørt eller sett lenger.

Han i korte trekk:

Følte seg maktesløs, at han aldri var bra nok, og at jeg anså alle hans forslag som håpløse, så han sluttet å foreslå ting eller hjelpe til, han savnet nærhet og kjærlighet, men han følte at vi begge hadde satt opp en barriere, at vi hadde fått så mye mellom oss, som han ikke viste hvordan han kunne grave seg gjennom, eller om han orket, siden han ikke kunne se noen forsøk fra min sin side.

 

Vi lærte fort at vi følte en del av det samme, men at vi tenkte så ulikt på det. Han var fullt klar over at problemet i seg selv startet  med han, men jeg hjalp jo ikke på ved å følge etter hans eksemplar. Å jeg? Jeg så ikke at jeg hadde fulgt med fra starten av, for min sin del, hadde jeg ikke gitt opp før etter 5 mnd var gått, mens han hadde merket en endring hos meg allerede etter første uka, han begrunnet ikke dette for å fortsette slik han selv gjorde, men han følte det var tafatt å prøve, når han gikk med følelse av at jeg hadde gitt opp også.

 

Etter 6 mnd, hadde vi kommet i bunnen av alt, ned til hovedproblemet, det er lenge, 6 mnd. Så kom tiden for å opprette godt forhold igjen, nå som alt var kommet frem, og vi hadde fått "hjemme lekser" for å komme tettere på hverandre uten terapeuten i rommet også. Det var slitsomt i starten, og vi følte begge flere ganger at det ikke var verdt det, men dette hadde terapeuten forberedt oss på, for vi måtte få det verre, før vi kunne få det bedre. Det ER verre, det å høre hva den andre har følt og tenkt, det å høre at vi hadde så mange like følelser, men at all form for kommunikasjon hadde gitt slipp.

 

Så kommer tiden nå, vi er ferdig hos terapeuten, det er fortsatt en jobb å få på plass igjen forholdet, men nå går jobben mer på vedlikehold, vi lærte nye måter å kommunisere på, hvordan vi kunne få tid til forholdet i småbarnstiden, uten at det absolutt må føres inn i planleggingen pr uke, men at vi likevel må sette av bestemte tider hvor vi snakker produktivt sammen, både om det vi har vært gjennom, om hvem vi er nå og hva vi ser for oss i fremtiden.

 

 

Jeg sier ikke med dette at det er den ene eller den andre sin feil, jeg sier ikke at det absolutt er du som må få det på plass igjen, og jeg sier ikke at det er en garanti for at dere vil få det bra igjen.

Det jeg prøver å si er heller det: man er to i et forhold, og når den ene gir opp/distanserer seg, så er det lett for den andre å gjøre det samme, uten å egentlig tenke over det. Jeg selv så ikke at min måte å snakke til han på, endret seg, så han følte at jeg enten angrep han, beskylte han eller maste på han. Han så ikke at det at han fortsatte som før, førte til vondt verre heller. Vi så rett og slett ikke den andres side av saken.

 

Du har prøvd å få frem din mening, men kan hende det kommer feil frem? Han viser null tegn av interesse, men det kan være hans måte å "verne" seg selv om han har det vanskelig, fremfor å fortelle deg det.

 

Kan hende den eneste løsningen, er å sette hardt mot hardt, ikke foreslå noe eller i den duren, men å stille et krav, to valg, og holde fast ved det. Det er ingen som liker å bryte opp en familie, det er heller ingen som liker å såre partneren sin, men av og til, kan man kjøre seg så fast, at man trenger andre for å hjelpe en gjennom det. Man kan trenge at noen andre "tar roret" rett og slett.

 

Samboeren min så ikke velvilje fra meg, før jeg fremstilte mine to alternativer, han ville ikke miste familien, det var det eneste fellestrekket vi hadde til slutt. Vi selv fikk et barn til etter problemene oppsto, noe som på sett og vis gjorde det langt vanskeligere for meg å fremstille alternativet om å flytte ut, for jeg ønsket ikke å bli alene med to barn, og jeg viste ikke hvorfor han oppførte seg som han gjorde, så jeg gruet meg også til å eventuelt "la" han ha ungene uten meg til stede litt hver uke.

 

Det er mulig å redde det inn, men det må kommunikasjon til, om dere ikke klarer å få det på bane selv, må en av dere fremstille det, noe som er lettere for kvinner enn menn. Menn ser det ofte som et nederlag å måtte gå i parterapi, derfor foreslår de det ytterst sjeldent også.

 

Anonymous poster hash: 5fefb...d00

 

Takk for langt utfyllende svar. Et år i parterapi vil nok neppe funke for oss. Min mann nekter å være med på sånt. De få gangene vi har prøvd å snakke så sier han ikke noe. Når jeg ber ham forklare hvordan han har det eller få hans side av saken, greier han ikke/vil han ikke sette ord på det. "Husker ikke" noen konkrete eksempler osv. Så vi kommer aldri noen vei. Å få enda en person med på samtalen vil knyte ham enda mer. Ser jo det bare vi er på foreldresamtale om unga, han deltar aldri og greier aldri få sagt noe der heller.

 

Anonymous poster hash: f5a7c...8af

[Anonym bruker]

 

Har du og han samme tone som du har her med folk som prøver å hjelpe deg, da er det jammen ikke rart at dere har problemer. Før du innser at du er med på å bidra til problemet så vil dere aldri kunne ha en sjanse til å redde forholdet.

 

Men siden du tydeligvis mener han har all skyld og du ingen, da tenker jeg det er like greit å gå hver til dere - det var det du ville høre, sant?

 

Anonymous poster hash: e72e6...cb7

 

Nå MÅ dere slutte å tolke meg fritt til verste mening!! Jeg har ALDRI påstått at han har all skyld, jeg bare kjemper her inne for å faktisk fortelle at det ikke er JEG som har ALL skyld slik mange prøver å fremstille det. Og ikke jeg som har alt ansvar i å fikse dette, for det går jo nemlig ikke.

 

Anonymous poster hash: f5a7c...8af

[Anonym bruker]

Herregud, hør hva du sier, da! Du ønsket deg massasje, han kjøpte noe som masserte deg. Du klødde op ryggen, han kjøpte kløpinne. HAN PRØVER! Han gir deg jo det du vil ha, mens du sutrer og tolker til krampa tar deg. Han kan ikke vite at det var HAN du ønsket deg massasje fra, eller kløing på ryggen. Da må du nesten SI DET! Menn er ikke tankelesere, selv om du sikkert forventer det også.

 

Jeg blir sprø av sånne damer som deg altså.

 

Anonymous poster hash: 1d4ff...2bd

Unnskyld meg, men les nå hva jeg skrev da. Jeg ønsket meg massasje fra ham og det å bli klødd av ham. Sa det klart og tydelig til ham og skrev det her. Men enda så mener du jeg ikke var tydelig nok? Tankelesere vet jeg han ikke er, men å høre det som blir sagt det forventer jeg faktisk! Og jeg synes faktisk sånne som deg burde lese det som står før de går ut med sånne bastante kommentarer og regelrett driter på leggen og sårer andre.

 

Anonymous poster hash: f5a7c...8af

[Anonym bruker]

Herregud, hør hva du sier, da! Du ønsket deg massasje, han kjøpte noe som masserte deg. Du klødde op ryggen, han kjøpte kløpinne. HAN PRØVER! Han gir deg jo det du vil ha, mens du sutrer og tolker til krampa tar deg. Han kan ikke vite at det var HAN du ønsket deg massasje fra, eller kløing på ryggen. Da må du nesten SI DET! Menn er ikke tankelesere, selv om du sikkert forventer det også.

 

Jeg blir sprø av sånne damer som deg altså.

 

Anonymous poster hash: 1d4ff...2bd

 

 

Hva blir det neste da, HI sier hun vil ha sex, og mannen kjøper vibrator til henne for at hun skal bruke den selv? :D Han prøvde nå i hvert fall ...

 

Anonymous poster hash: 92cc8...779

[Anonym bruker]

Det høres ut som om forholdet er over, HI.

Men dere MÅ på familievernkontoret for en samtale siden dere har barn sammen. Så den kan du bare bestille først som sist. Og da MÅ mannen din bli med.....

Anonymous poster hash: 8093b...cb0

[Anonym bruker]

 

Takk for langt utfyllende svar. Et år i parterapi vil nok neppe funke for oss. Min mann nekter å være med på sånt. De få gangene vi har prøvd å snakke så sier han ikke noe. Når jeg ber ham forklare hvordan han har det eller få hans side av saken, greier han ikke/vil han ikke sette ord på det. "Husker ikke" noen konkrete eksempler osv. Så vi kommer aldri noen vei. Å få enda en person med på samtalen vil knyte ham enda mer. Ser jo det bare vi er på foreldresamtale om unga, han deltar aldri og greier aldri få sagt noe der heller.

 

Anonymous poster hash: f5a7c...8af

 

Men hvordan tror du han vil reagere, om du gir han to alternative: Enten flytte ut, eller prøver parterapi, si at det eneste du forventer er et forsøk på parterapi. for det er virkelig noe helt annet, både det å skulle prøve å nå frem selv (når en selv er en del av situasjonen) og det å være på foreldre samtaler osv. I parterapien har terapeuten god tid, og h*n kan få han til å åpne seg litt, på en helt annen måte. Samboeren her stengte også av, han snakket ikke når jeg prøvde å snakke med han, og han var fåmælt både i foreldremøter og andre situasjoner. Men på slutten av første timen i terapi, så løsnet det litt. Vanskeligste steget er å komme seg inn til terapien, men det er mulig, samboeren min mente jo at han heller ville flyttet ut, enn å delta i slikt, men når realiteten endte i de to alternativene, så tvang han seg selv til å prøve terapi

 

Anonymous poster hash: 5fefb...d00

[Gjest Antarctica]

 

Nå MÅ dere slutte å tolke meg fritt til verste mening!! Jeg har ALDRI påstått at han har all skyld, jeg bare kjemper her inne for å faktisk fortelle at det ikke er JEG som har ALL skyld slik mange prøver å fremstille det. Og ikke jeg som har alt ansvar i å fikse dette, for det går jo nemlig ikke.

 

Anonymous poster hash: f5a7c...8af

INGEN prøver å fremstille det som at du har all skyld! Det er INNI HODET DITT!

[Anonym bruker]

INGEN prøver å fremstille det som at du har all skyld! Det er INNI HODET DITT!

Slutt nå da. Når noen sier mannen skal ha kred for å holde ut med meg og fler sier de ikke liker slike damer som meg (slik de tolker jeg er), så er det nettopp det de mener.

 

Anonymous poster hash: f5a7c...8af

[Gjest Antarctica]

Slutt nå da. Når noen sier mannen skal ha kred for å holde ut med meg og fler sier de ikke liker slike damer som meg (slik de tolker jeg er), så er det nettopp det de mener.

 

Anonymous poster hash: f5a7c...8af

Nei. Du er skyldig i den samme basale tankefeil som du projiserer på andre, "de mener noe negativt". Det kommer fram i hver eneste beskrivelse av mannen din og i hvert eneste svar du har gitt - uten unntak - på denne tråden.

 

Mht om du må fikse alt alene: du kan nok ikke det, dere er jo to. Men du må starte. Mannen din går i stå når ting skal snakkes om. Da er han vel sjenert og klønete med ord, og som mange menn føler han kanskje at hjernen blir til gips og tunga til papp? Det er MIN antakelse. Hvis man vil tolke hans taushet negativt kan man si "han bryr seg ikke og syns det er helt OK at forholdet går til helvete, fordi han er sånn en dritt." Hvis man vil tolke ham positivt kan man si "han er taus fordi han ikke vil frata meg muligheten til å snakke ut, og fordi han egentlig er enig."

 

Greia er jo den at når du vet hvor lite han klarer å klemme ut av seg, så koker det jo ned til at familiens eksistens hviler på om du greier å ta på deg noen andre briller i en time eller to om dagen.

[Anonym bruker]

Vet du hva hi, du fremstår som en drittkjærring i denne tråden. Hvis du oppfører deg på samme vis hjemme; gjør familien din en tjeneste og gå fra mannen din. Han fortjener faktisk bedre enn dette her. Og barna fortjener en mor som har det langt bedre enn dette.

 

Anonymous poster hash: 75602...088

[Anonym bruker]

Nei. Du er skyldig i den samme basale tankefeil som du projiserer på andre, "de mener noe negativt". Det kommer fram i hver eneste beskrivelse av mannen din og i hvert eneste svar du har gitt - uten unntak - på denne tråden.

Mht om du må fikse alt alene: du kan nok ikke det, dere er jo to. Men du må starte. Mannen din går i stå når ting skal snakkes om. Da er han vel sjenert og klønete med ord, og som mange menn føler han kanskje at hjernen blir til gips og tunga til papp? Det er MIN antakelse. Hvis man vil tolke hans taushet negativt kan man si "han bryr seg ikke og syns det er helt OK at forholdet går til helvete, fordi han er sånn en dritt." Hvis man vil tolke ham positivt kan man si "han er taus fordi han ikke vil frata meg muligheten til å snakke ut, og fordi han egentlig er enig."

Greia er jo den at når du vet hvor lite han klarer å klemme ut av seg, så koker det jo ned til at familiens eksistens hviler på om du greier å ta på deg noen andre briller i en time eller to om dagen.

Tenk om noen greide å bare svare på det man spør om i utg pkt istedenfor å leke psykolog, parterapeut og det som verre er..,

 

Anonymous poster hash: f5a7c...8af

[Anonym bruker]

Vet du hva hi, du fremstår som en drittkjærring i denne tråden. Hvis du oppfører deg på samme vis hjemme; gjør familien din en tjeneste og gå fra mannen din. Han fortjener faktisk bedre enn dette her. Og barna fortjener en mor som har det langt bedre enn dette.Anonymous poster hash: 75602...088

Jeg har forstått at dere mener jeg er ei drittkjerring! Holder det ikke nå? Vil du legge løkka på også?

 

Anonymous poster hash: f5a7c...8af

[Anonym bruker]

 

Jeg og mannen har vært sammen i 15 år, og har to barn på under 4. Yngste er 7 mnd. Vi er liksom ikke helt kjærester lenger, bor bare sammen og er foreldre sammen. Han viser meg ingen oppmerksomhet lengre. Ingen komplimenter eller romantiske ting. Tar ikke på hverandre. Jeg er ikke noe bedre mot ham, men jeg holder avstand for ikke å bli såret. Synes han gjør mye dumt og vi krangler mye.

 

Her en dag fant vi et fotoalbum fra en ferietur fra noen år før vi fikk barna. Vi satt og så i det sammen og mimret litt. Flere ganger pekte han på bilder av meg inni der og kommenterte hvor pen jeg var der og hvor sexy jeg var på bikinibildene. Dette gjorde at jeg ble lei meg, for tydeligvis liker han meg ikke lengre, bare sånn jeg så ut for noen år, noen barn, og noen kg siden. For han gir meg jo ingen komplimenter nå lenger. Eller jo, han sa jeg var fin på håret etter frisøren en gang for en stund siden. Da hadde frisøren rettet ut håret mitt så jeg så overhodet ikke ut som jeg pleier siden jeg egentlig er krøllete. Da var jeg visst fin.

 

Er det lov å bli litt sur og lei for at han komplimenterer meg bare slik jeg så ut før og når jeg er helt annerledes? Skal jeg liksom ta hintet at jeg er blitt stygg, gammel og feit? Det hjelper meg jo liksom ikke så mye, jeg prøver jo gå ned de resterende 7 babykiloene, alderen får jeg ikke gjort noe med, og jeg har ikke tid eller overskudd til å dolle meg så mye opp. Det gjorde jeg ikke før heller. (Kunne kanskje fått mer overskudd om han bare en natt innimellom kunne tatt babyen, han har hittil ikke tatt henne en eneste natt...)

 

Dagens utblåsning...

 

Anonymous poster hash: f5a7c...8af

Jeg skjønner deg godt! Jeg hadde det litt på samme måte, og var illsint i perioder. Orket ikke at han tok i meg, ble sur for alt, og han var like ille.

 

Nå er minste 4,5 år, vi sover om natten, og har det bedre enn noen gang😊 Så mitt råd er: hold ut til dere får litt overskudd. Så må dere snakke sammen. Du må si i klartekst hva du trenger, og spørre ham hva som vil gi ham en god hverdag. Nå er det kaps hos dere begge, og det blir sånn med høyt stressnivå.

 

Du kan velge å bli sur, men du kan også velge å sette dette på kontoen for småbarnsforeldreperioden..

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 85f3b...00a

[SuperFries]

Herlighet, for en sutring! Er kun på side 2 når jeg skriver dette, men du må da innse at dette er småbarnskrisen?! Det er en fase. En fase hvor dere er slitne, og barna kommer i høyere fokus enn partneren. Alt partneren gjør, irriterer deg. Du er sliten, og det er partnerens skyld. Det er en slik fase de aller fleste av oss går gjennom. Jobb med holdningen din, og deg selv først.

[Gjest Antarctica]

Tenk om noen greide å bare svare på det man spør om i utg pkt istedenfor å leke psykolog, parterapeut og det som verre er..,

 

Anonymous poster hash: f5a7c...8af

Ok, beklager at jeg brydde meg.

 

Svaret på spørsmålet er: nei, du har ikke lov å bli litt sur.

Endret 4. mai 2016 av Pashla

[Anonym bruker]

Ok, beklager at jeg brydde meg.

Svaret på spørsmålet er: nei, du har ikke lov å bli litt sur.

Det har jeg skjønt at du mener. Uttrykkelig.

 

Anonymous poster hash: f5a7c...8af

[Gustav Klitt]

10 % av befolkningen lider av en personlighetsforstyrrelse. Just saying.

[Anonym bruker]

10 % av befolkningen lider av en personlighetsforstyrrelse. Just saying.

Og de holder til her inne? *ler*

 

Anonymous poster hash: f5a7c...8af

[Anonym bruker]

Og de holder til her inne? *ler*

 

Anonymous poster hash: f5a7c...8af

Én av dem gjør i alle fall.

 

 

Anonymous poster hash: e5ad0...fba

[Anonym bruker]

 

Nå MÅ dere slutte å tolke meg fritt til verste mening!! Jeg har ALDRI påstått at han har all skyld, jeg bare kjemper her inne for å faktisk fortelle at det ikke er JEG som har ALL skyld slik mange prøver å fremstille det. Og ikke jeg som har alt ansvar i å fikse dette, for det går jo nemlig ikke.

 

Anonymous poster hash: f5a7c...8af

 

 

Du får bare mene hva du vil, Hi. Jeg har forsøkt å svare deg ordentlig flere ganger i tråden, jeg gjorde det klart at dette er et problem DERE har, at det virker som om dere BEGGE må gjøre ting anderledes fordi DERE har kommet inn i et helt håpløst kommunikasjonsmønster.

DU har hver gang tatt ut en enkeltsetning i det jeg har skrevet, eller velger å svare på bare den delen som sier at du OGSÅ har ansvar for kommunikasjonen... og så hevder du at DU blir beskyldt for å ha ALL skyld.

 

Om DU ikke ser at DU har et problem med kommunikasjon også - ikke bare mannen din! - da kan du like gjerne bestille time til megling på fvk umiddelbart. For parterapi er jo hverken du eller han interessert i.

 

Nå må DU slutte å tillegge mange av oss som svarer deg i tråden meninger som vi aldri har hatt, for måten du går i vranglås på og fokuserer kun på enkeltuttalelser istedenfor å se på hele meningen med det som er sagt, det viser at du har et problem med kommunikasjon! (ikke bare mannen din som også helt tydelig har problemer med det!)

Innse det, og du har en mulighet til å redde forholdet ditt. Er ikke barna dine verdt at du i det minste setter et ultimatum til mannen - at dere må i parterapi om dere skal redde forholdet?

 

Jeg forstår at du er kjempesåret og trist over hvordan forholdet ditt har blitt. Men om du ikke greier å ta ett skritt tilbake fra den uhensiktsmessige følelsesmessige overreaksjonen du viser her inne (til personer som i motsetning til hva du tror IKKE sier at du har all skyld, bare en del av skylden), da vil forholdet ikke kunne reddes.

 

Skal du og mannen ha en sjanse så må du tenke konstruktivt. Dere greier ikke kommunisere sammen, da må dere lære dere å kommunisere med hverandre. Jeg har skrevet det før - det at både du og mannen har så mye følelser og så tydelig blir såret av den andre, det viser at ingen av dere har det godt slik det er, og det viser at dere ønsker å ha et godt forhold. Man blir ikke såret hvis man gir f... i partneren. Mannen din gir ikke f... i deg, men dere tolker begge to den andre i verste mening fordi dere har gått dere inn i et vanskelig mønster.

 

Fortell mannen hvor vanskelig det er for deg at DERE har så dårlig kommunikasjon, at du tror DERE har gått inn i et dårlig mønster og at DERE trenger hjelp, og så foreslår du parterapi.

IKKE kritiser ham, IKKE gi ham skylden for alt. Dere er to i dette forholdet!

Mannen din har helt tydelig ting han må endre, men det har du også, Hi.

 

Du skylder barna dine å i hvert fall stille et ultimatum om at dere må i parterapi!!! Dere har satt to barn inn i dette dysfunksjonelle forholdet, da skylder dere å skaffe dere hjelp når dere ikke fikser det selv!

Fungerer det ikke med parterapi eller en eller begge av dere ikke vil - da kan dere vurdere å gå fra hverandre.

 

Tolk dette slik du vil, Hi, men JEG mener ikke at DU er skyld i ALT. Jeg mener du har din skyld i at kommunikasjonen mellom deg og mannen ikke fungerer - på samme måte som MANNEN din har sitt ansvar for at det ikke fungerer.

 

Anonymous poster hash: e72e6...cb7

[Anonym bruker]

Nå i kveld stilte jeg ham et ultimatum slik dere foreslo. Og nå har han dratt! Etter å ha fortalt at han har ei anna dame på si, har hatt det lenge. Han ville ikke være den som ødela familien så han har prøvd å få meg til å gjøre det. Nå orka han ikke skjule det mer, og det ville jo kommet fram uansett der vi er nå.

 

Så nå blir det jo gøy framover! Og takket være dere så slipper jeg å gå inn i dette med god selvtillit også!

 

Anonymous poster hash: f5a7c...8af

[Anonym bruker]

Nå i kveld stilte jeg ham et ultimatum slik dere foreslo. Og nå har han dratt! Etter å ha fortalt at han har ei anna dame på si, har hatt det lenge. Han ville ikke være den som ødela familien så han har prøvd å få meg til å gjøre det. Nå orka han ikke skjule det mer, og det ville jo kommet fram uansett der vi er nå.

 

Så nå blir det jo gøy framover! Og takket være dere så slipper jeg å gå inn i dette med god selvtillit også!

 

Anonymous poster hash: f5a7c...8af

Kanskje du skal reflektere litt over hva som faktisk fikk han til å være utro og å innrømme det? Samtidig får du brette opp armene og gyve løs på ditt nye liv. Du er ikke første og ikke siste som opplever dette. Føler med deg, og synes det er leit på dine vegne, men mannen din var åpenbart ikke noe å samle på likevel.

 

 

Anonymous poster hash: ddf73...62b

[Anonym bruker]

Kanskje du skal reflektere litt over hva som faktisk fikk han til å være utro og å innrømme det? Samtidig får du brette opp armene og gyve løs på ditt nye liv. Du er ikke første og ikke siste som opplever dette. Føler med deg, og synes det er leit på dine vegne, men mannen din var åpenbart ikke noe å samle på likevel.Anonymous poster hash: ddf73...62b

Ja, for det var min feil også ja! Omg!

 

Anonymous poster hash: f5a7c...8af