Mannen på NAV tok det personlig og nå må jeg sende brev i stedet for å ringe de!?

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

 

Responsen her er jo aldeles fascinerende. HI beskriver at hun ikke takler å møte menn, og at hun står utenfor arbeidslivet - men jobber med saken. Femti stykker her finner det konstruktivt å fortelle HI at hun har større problemer enn hun tror og at hun aldeles ikke klarer å komme seg inn i arbeidslivet så raskt som hun selv innbiller seg.

 

Hva i alle dager vil dere oppnå med det? At HI tenker "de har nok rett" og lar være å ta sikte på jobb?

 

Gærne kjerringer.

 

Hva angår saksbehandlertematikken, HI, kan du kontakte NAV-leder og be om bytte. Du bør vedlegge legeerklæring på at det er et medisinsk behov. God bedring.Anonymous poster hash: 8697e...d0d

 

 

En kvinnelig saksbehandler er ikke noe som kan kalles et reelt medisinsk behov.

 

Man arbeider ikke i et vakuum. Alle har kolleger, ledere, oppgaver og liknende som man må forholde seg til og samarbeide med.

En generell fobi mot menn er ekstremt sjelden. Når dette i følge HI verken er midlertidig eller utløst av et traume, så tenker jeg at dette muligens er et symptom ved en mer omfattende lidelse som kanskje også har andre symptomer.

 

Det er svært mulig at både HI, hennes kolleger og lederen, vil ha stor nytte av at hun ikke drar tilbake på jobb før hun faktisk er bedre.

Tar det bare 3 måneder, så er det selvfølgelig fantastisk. Men med så mange ulike behandlere involvert, og noe som invalidiserer henne så til de grader per i dag, så tar jeg meg selv i å undres over om ikke hun hylles feilaktig for sine ambisjoner om å komme raskt tilbake i jobb, når det kanskje egentlig bare handler om manglende selvinnsikt og liten forståelse for at andre vil påvirkes negativt av å måtte forholde seg til dette.

 

Men igjen, det er mulig jeg tar feil.

Uansett hva som er grunnen, har alle i denne historien samme MÅL: at HI skal kunne jobbe og være frisk. Da er det lite matnyttig å ødelegge tilfriskningen ved å late som om hennes problem ikke finnes.

 

Nå leser du noe jeg ikke har skrevet. Hvor i alle dager later jeg som hennes problem ikke finnes?

Jeg har derimot tro på at å heie og bagatellisere alvorlighetsgraden, kan være et større problem enn å gi nyanserte og direkte tilbakemeldinger og forsøke å skape realistiske forventninger.

NAV later som det, hvis de nekter å forholde seg til det.

 

Jeg skulle ha sagt meg enig i det, dersom det var slik at saksbehandlingen stoppet opp uten ny saksbehandler.

Det beste kan nok være å søke om å få ny saksbehandler. Men samtidig så kan jeg ikke se at det skal være umulig å ta dette skriftlig, og ha med en kvinnelig støtte på de få møtene som eventuelt skal avholdes.

Bør da være nok å ringe, de slår seg jo bare vrange...

[Anonym bruker]

 

 

Ærlig talt. Det var et helt legitimt spørsmål basert på det som er beskrevet i hovedinnlegget.

Hvis du leser lengre ned i tråden, så ser du at jeg ikke er den eneste som hadde forståelse for at saksbehandleren ønsket å ta dette skriftlig for fremtiden.

 

Den eneste som faktisk tipper over i noe som likner et ufint personangrep her, det er til info faktisk deg. 

Godt skjult bak anonymknappen selvfølgelig.

 

 

Hele poenget er at denne saksbehandleren ikke viser innsikt i His problemstilling og ikke er villig til å sjekke opp det hun forteller. Muligheten for å ha personlig kontakt med saksbehandler er ofte viktig i en sårbar situasjon som man er i når man er avhengig av Hi. Når Hi pga. sin medisinske historie ikke har mulighet til å møte denne mannlige saksbehandleren, så er det en forringelse av tilbudet Nav gir. Nav har ikke medisinks kompetanse til å vurdere nødvendigheten av en kvinnelig saksbehandler for Hi. Tvert om så har hun levert inn dokumentasjon tidligere, men Nav har greid å rote dette bort - noe som førte til at hun nå feilaktig fikk en mannlig saksbehandler.

Hverken du alle de andre som er enige med deg, eller jeg, har kunnskaper nok til å overprøve det som His medisinske team har støttet henne på tidligere. Ja, vi kan alle synse, men denne tråden utviklet seg til reglrett hetsing av Hi, og det burde du og alle andre holde seg for gode til.

 

Ja, jeg har skrevet anonymt her, som jeg nesten alltid gjør. Jeg har ikke gått til personangrep mot deg, men det har derimot du gjort mot Hi når du har har valgt å konstruere dine egne fakta rundt His situasjon og sykdomsbilde. Det blir et personangrep på Hi når du skriver at hun ikke har realistiske forventninger til sin egen fysiske og psykiske helsetilstand og arbeidsevne, det blir et personangrep på Hi når du skriver følgende uten noen som helst grunn til å skrive det enn din egen fantasi:

"Eller fordi du kanskje skrek inn i røret til ham og dermed ikke virker som du er i stand til å føre en konstruktiv samtale over telefon?"

 

Jeg har påpekt at du bygger din argumentasjon på antakelser og "fakta" du ikke vet noe som helst om. Og ja, jeg ba deg skjerpe deg etter setningen "Eller fordi du kanskje skrek inn i røret til ham og dermed ikke virker som du er i stand til å føre en konstruktiv samtale over telefon?". Det er ikke et personangrep på deg, det er en korrigering av uakseptabel adferd over for en annen bruker på forumet! Og den står jeg for. Om du velger å ta det som et personangrep så bør du kanskje først se på hva det er du har gjort overfor Hi i denne tråden...

 

Anonymous poster hash: f15ef...d09

[Anonym bruker]

Her trengs det oppklaring:

 

- jeg har aldri fått særbehandling i arbeidslivet. Ingen arbeidsgiver har visst om min situasjon ifht menn. Jeg har ikke trengt å forklare noe og har latt som ingenting

- vedr traume eller ei, kan det informeres at det er opplevd opptil flere traumer som jeg ikke skal gå inn på da de er irrelevante for hva innlegget mitt handler om.

- jeg skrek ikke og var ikke usaklig i samtale med saksbehandler. Jeg forklartehan også tydelig at det ikke var noe galt med han og jeg beklaget flere ganger for at jeg er sånn, men likevel tok han det personlig. Jeg forklarte også at jeg har måttet avvise både leger og psykologer pga samme problem.

- jeg har et helvete hver dag med å akseptere at jeg føler det slik overfor menn. Det har aldri vært lett, men jeg har lært meg å akseptere.

- jeg har ikke noe sted i tråden fortalt hvorfor jeg er sykmeldt eller hvorfor jeg ikke kan forholde meg til menn. Ikke noe sted har jeg sagt noe om hvordan arbeidsgiver har det. Dette fordi det ikke har noe med saken å gjøre, men likevel må dibbere i kjent stil anta og dra konklusjoner.

- jeg lar meg heldigvis ikke påvirke av dibbere. De fleste sitter her for å kunne slenge med leppa og griper enhver sjanse.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

[Anonym bruker]

Her trengs det oppklaring:

 

- jeg har aldri fått særbehandling i arbeidslivet. Ingen arbeidsgiver har visst om min situasjon ifht menn. Jeg har ikke trengt å forklare noe og har latt som ingenting

- vedr traume eller ei, kan det informeres at det er opplevd opptil flere traumer som jeg ikke skal gå inn på da de er irrelevante for hva innlegget mitt handler om.

- jeg skrek ikke og var ikke usaklig i samtale med saksbehandler. Jeg forklartehan også tydelig at det ikke var noe galt med han og jeg beklaget flere ganger for at jeg er sånn, men likevel tok han det personlig. Jeg forklarte også at jeg har måttet avvise både leger og psykologer pga samme problem.

- jeg har et helvete hver dag med å akseptere at jeg føler det slik overfor menn. Det har aldri vært lett, men jeg har lært meg å akseptere.

- jeg har ikke noe sted i tråden fortalt hvorfor jeg er sykmeldt eller hvorfor jeg ikke kan forholde meg til menn. Ikke noe sted har jeg sagt noe om hvordan arbeidsgiver har det. Dette fordi det ikke har noe med saken å gjøre, men likevel må dibbere i kjent stil anta og dra konklusjoner.

- jeg lar meg heldigvis ikke påvirke av dibbere. De fleste sitter her for å kunne slenge med leppa og griper enhver sjanse.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

 

Jeg er imponert over den sakligheten du har vist gjennom hele tråden, Hi!

 

Stå på videre, jeg tror du kommer i mål

 

Få byttet saksbehandler. Om du ringer 55 55 33 33 så vil personen der kunne sette deg over til avd.lederen til den saksbehandleren du har nå. Ha gjerne lege- eller psykologerklæringen klar, da slipper du å argumentere så mye.

 

Lykke til videre!

 

Du fortjener kveldens for å ha greid å ikke bli usaklig i denne tråden!

 

Anonymous poster hash: f15ef...d09

[soleia]

Eg forstår det slik at HI har eit heilt behandlingsapparat bak seg for å få hjelp til å komme attende i yrkeslivet.  Eg føresler at "ekspertane" her på forumet overlet til desse fagfolka å vurdere kva ho treng av behandling, og kva som er realistisk for henne å klare i arbeidslivet. 

 

Eg synes denne NAV representanten opptrer uprofft i dette tilfellet.  Kankje blei han litt paff, og reagerte irrasjonellt, men når han får tenkt seg om bør han skjøne at det beste er å legge til rette for klienten. 

 

Synes du verkar som ei tøff dame HI, og du svarar godt for deg.  Stå på!

[Anonym bruker]

 

Hva når muslimske menn krever mannlige veiledere på NAV? Må det også aksepteres?

Du forstår forskjellen? Det utløser angstanfall hos hi. Det er midlertidig. Hun er i behandling. Men trenger saksbehandling nå.

 

 

Anonymous poster hash: 05d6c...1c4

 

Midlertidig? Hun sier jo at hun har klart seg i arbeidslivet i 20 år selv om har problemer med menn, så midlertidig er det vel ikke akkurat

 

Anonymous poster hash: 49226...900

[Anonym bruker]

 

 

Jeg er sykmeldt, mottar aap og er i tiltak/behandling. Har mottatt aap i snart 3 mnd og håper å være i jobb innen de neste 3 er over. Sånn kort fortalt...

 

Av spesielle årsaker kan jeg ikke forholde meg til menn. I perioden jeg var sykmeldt var NAV fullstendig klar over dette og i det jeg skulle over på aap ble jeg presentert for min nye saksbehandler- en kvinne.

Så et sted har noe skjedd og jeg har nå en mannlig saksbehandler. Jeg snakket med han på tlf i dag og sa "dette er ikke vondt ment mot deg, men jeg kan ikke ha en mannlig saksbehandler da jeg ikke kan forholde meg til menn i det hele". Han tok det personlig gitt!

Så nå... Nå må jeg sende HÅNDSKREVET brev til NAV der jeg forklarer hvorfor (det vil jeg da ikke da brevet kan havne på avveie) jeg ikke kan ha en mannlig saksbehandler. Kan jeg komme innom kontoret med det? NEI- da må du jo kanskje møte meg da...... Send det du..

 

Ikke ta det personlig da! Dette visste jo min forrige saksbehandler om, så det er rart det ikke står noe sted....

 

Hun er IKKE psykolog eller spesialist på noen måte, så hun kan ikke uttale seg!

 

Og da var samtalen over.

Kan man gjøre annet enn å le? Og sende det JÅNDSKREVNE BREVET I POSTEN!?

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

Er du sikker på at du får adekvat faglig hjelp? All behandling av angst, tvangsliselser etc. jeg har vært borti, er eksponeringsbehandling en vesentlig del av behandlingen. Altså at man i stadig større grad eksponerer seg for det som fremkaller angsten. Ellers vil jo ditt univers skrumpe inn til kun innenfor hjemmets fire vegger - noe du også setter ord på.

Er forøvrig enig i at saksbehandleren din høres umoden og ukonstruktiv ut. Skulle tro de hadde noen retningslinjer på hvordan oppføre seg i forhold til mennesker med forskjellige utfordringer.

 

Anonymous poster hash: b9aa4...00d

De tre t-er er vesentlig viktigere enn ekponeringen.

 

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

Hva er de tre t-ene?

 

*eksamen i psykiatri rett rundt hjørnet*

 

Anonymous poster hash: 2a6e1...486

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg er sykmeldt, mottar aap og er i tiltak/behandling. Har mottatt aap i snart 3 mnd og håper å være i jobb innen de neste 3 er over. Sånn kort fortalt...

 

Av spesielle årsaker kan jeg ikke forholde meg til menn. I perioden jeg var sykmeldt var NAV fullstendig klar over dette og i det jeg skulle over på aap ble jeg presentert for min nye saksbehandler- en kvinne.

Så et sted har noe skjedd og jeg har nå en mannlig saksbehandler. Jeg snakket med han på tlf i dag og sa "dette er ikke vondt ment mot deg, men jeg kan ikke ha en mannlig saksbehandler da jeg ikke kan forholde meg til menn i det hele". Han tok det personlig gitt!

Så nå... Nå må jeg sende HÅNDSKREVET brev til NAV der jeg forklarer hvorfor (det vil jeg da ikke da brevet kan havne på avveie) jeg ikke kan ha en mannlig saksbehandler. Kan jeg komme innom kontoret med det? NEI- da må du jo kanskje møte meg da...... Send det du..

 

Ikke ta det personlig da! Dette visste jo min forrige saksbehandler om, så det er rart det ikke står noe sted....

 

Hun er IKKE psykolog eller spesialist på noen måte, så hun kan ikke uttale seg!

 

Og da var samtalen over.

Kan man gjøre annet enn å le? Og sende det JÅNDSKREVNE BREVET I POSTEN!?

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

Er du sikker på at du får adekvat faglig hjelp? All behandling av angst, tvangsliselser etc. jeg har vært borti, er eksponeringsbehandling en vesentlig del av behandlingen. Altså at man i stadig større grad eksponerer seg for det som fremkaller angsten. Ellers vil jo ditt univers skrumpe inn til kun innenfor hjemmets fire vegger - noe du også setter ord på.

Er forøvrig enig i at saksbehandleren din høres umoden og ukonstruktiv ut. Skulle tro de hadde noen retningslinjer på hvordan oppføre seg i forhold til mennesker med forskjellige utfordringer.

 

Anonymous poster hash: b9aa4...00d

De tre t-er er vesentlig viktigere enn ekponeringen.

 

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

Hva er de tre t-ene?

 

*eksamen i psykiatri rett rundt hjørnet*

 

Anonymous poster hash: 2a6e1...486

Ting Tar Tid

 

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

[Anonym bruker]

 

 

Her trengs det oppklaring:

 

- jeg har aldri fått særbehandling i arbeidslivet. Ingen arbeidsgiver har visst om min situasjon ifht menn. Jeg har ikke trengt å forklare noe og har latt som ingenting

- vedr traume eller ei, kan det informeres at det er opplevd opptil flere traumer som jeg ikke skal gå inn på da de er irrelevante for hva innlegget mitt handler om.

- jeg skrek ikke og var ikke usaklig i samtale med saksbehandler. Jeg forklartehan også tydelig at det ikke var noe galt med han og jeg beklaget flere ganger for at jeg er sånn, men likevel tok han det personlig. Jeg forklarte også at jeg har måttet avvise både leger og psykologer pga samme problem.

- jeg har et helvete hver dag med å akseptere at jeg føler det slik overfor menn. Det har aldri vært lett, men jeg har lært meg å akseptere.

- jeg har ikke noe sted i tråden fortalt hvorfor jeg er sykmeldt eller hvorfor jeg ikke kan forholde meg til menn. Ikke noe sted har jeg sagt noe om hvordan arbeidsgiver har det. Dette fordi det ikke har noe med saken å gjøre, men likevel må dibbere i kjent stil anta og dra konklusjoner.

- jeg lar meg heldigvis ikke påvirke av dibbere. De fleste sitter her for å kunne slenge med leppa og griper enhver sjanse.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

Jeg er imponert over den sakligheten du har vist gjennom hele tråden, Hi!

 

Stå på videre, jeg tror du kommer i mål

 

Få byttet saksbehandler. Om du ringer 55 55 33 33 så vil personen der kunne sette deg over til avd.lederen til den saksbehandleren du har nå. Ha gjerne lege- eller psykologerklæringen klar, da slipper du å argumentere så mye.

 

Lykke til videre!

 

Du fortjener kveldens for å ha greid å ikke bli usaklig i denne tråden!

 

Anonymous poster hash: f15ef...d09

Takk for det. Jeg har nok falt ut litt et par ganger slik at usaklig antydning har kommet frem, men jeg ser ingen grunn til å bli usaklig. Det gjorde jeg heller ikke i samtalen med saksbehandleren. Jeg har ikke for vane å fare opp og skrike og lireavmeg usakligheter, men kan, som jeg et par ganger har blitt, være i grenseland.

 

Setter den fiktive blomsten i en fiktiv vase.

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

[Anonym bruker]

Eg forstår det slik at HI har eit heilt behandlingsapparat bak seg for å få hjelp til å komme attende i yrkeslivet. Eg føresler at "ekspertane" her på forumet overlet til desse fagfolka å vurdere kva ho treng av behandling, og kva som er realistisk for henne å klare i arbeidslivet.

 

Eg synes denne NAV representanten opptrer uprofft i dette tilfellet. Kankje blei han litt paff, og reagerte irrasjonellt, men når han får tenkt seg om bør han skjøne at det beste er å legge til rette for klienten.

 

Synes du verkar som ei tøff dame HI, og du svarar godt for deg. Stå på!

Det er veldig mange (kvinner) som behandler meg. Og jeg vet at deres forespeiling om jobb ila de neste 3 mnd kanskje ikke er full jobb, men litt er bedre enn ingenting. Noe er mer enn ikke noe. Så da er jeg i gang. Det er ikke totalt urealistisk. Jeg er på god vei allerede. Det eneste som er trist er ventetiden på alle disse spesialistene.

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg er sykmeldt, mottar aap og er i tiltak/behandling. Har mottatt aap i snart 3 mnd og håper å være i jobb innen de neste 3 er over. Sånn kort fortalt...

 

Av spesielle årsaker kan jeg ikke forholde meg til menn. I perioden jeg var sykmeldt var NAV fullstendig klar over dette og i det jeg skulle over på aap ble jeg presentert for min nye saksbehandler- en kvinne.

Så et sted har noe skjedd og jeg har nå en mannlig saksbehandler. Jeg snakket med han på tlf i dag og sa "dette er ikke vondt ment mot deg, men jeg kan ikke ha en mannlig saksbehandler da jeg ikke kan forholde meg til menn i det hele". Han tok det personlig gitt!

Så nå... Nå må jeg sende HÅNDSKREVET brev til NAV der jeg forklarer hvorfor (det vil jeg da ikke da brevet kan havne på avveie) jeg ikke kan ha en mannlig saksbehandler. Kan jeg komme innom kontoret med det? NEI- da må du jo kanskje møte meg da...... Send det du..

 

Ikke ta det personlig da! Dette visste jo min forrige saksbehandler om, så det er rart det ikke står noe sted....

 

Hun er IKKE psykolog eller spesialist på noen måte, så hun kan ikke uttale seg!

 

Og da var samtalen over.

Kan man gjøre annet enn å le? Og sende det JÅNDSKREVNE BREVET I POSTEN!?

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

Er du sikker på at du får adekvat faglig hjelp? All behandling av angst, tvangsliselser etc. jeg har vært borti, er eksponeringsbehandling en vesentlig del av behandlingen. Altså at man i stadig større grad eksponerer seg for det som fremkaller angsten. Ellers vil jo ditt univers skrumpe inn til kun innenfor hjemmets fire vegger - noe du også setter ord på.

Er forøvrig enig i at saksbehandleren din høres umoden og ukonstruktiv ut. Skulle tro de hadde noen retningslinjer på hvordan oppføre seg i forhold til mennesker med forskjellige utfordringer.

 

Anonymous poster hash: b9aa4...00d

De tre t-er er vesentlig viktigere enn ekponeringen.

 

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

Hva er de tre t-ene?

 

*eksamen i psykiatri rett rundt hjørnet*

 

Anonymous poster hash: 2a6e1...486

Ting Tar Tid

 

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

Hehehe, riktig

 

Anonymous poster hash: 2a6e1...486

[Anonym bruker]

 

 

 

Hva når muslimske menn krever mannlige veiledere på NAV? Må det også aksepteres?

Du forstår forskjellen? Det utløser angstanfall hos hi. Det er midlertidig. Hun er i behandling. Men trenger saksbehandling nå.

 

 

Anonymous poster hash: 05d6c...1c4

Midlertidig? Hun sier jo at hun har klart seg i arbeidslivet i 20 år selv om har problemer med menn, så midlertidig er det vel ikke akkurat

 

Anonymous poster hash: 49226...900

Helt korrekt. Det er ikke midlertidig. Heldigvis er det bedre i perioder, men jeg har hatt det slik i mer enn de 20 årene jeg har jobbet.

 

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Jeg er sykmeldt, mottar aap og er i tiltak/behandling. Har mottatt aap i snart 3 mnd og håper å være i jobb innen de neste 3 er over. Sånn kort fortalt...

 

Av spesielle årsaker kan jeg ikke forholde meg til menn. I perioden jeg var sykmeldt var NAV fullstendig klar over dette og i det jeg skulle over på aap ble jeg presentert for min nye saksbehandler- en kvinne.

Så et sted har noe skjedd og jeg har nå en mannlig saksbehandler. Jeg snakket med han på tlf i dag og sa "dette er ikke vondt ment mot deg, men jeg kan ikke ha en mannlig saksbehandler da jeg ikke kan forholde meg til menn i det hele". Han tok det personlig gitt!

Så nå... Nå må jeg sende HÅNDSKREVET brev til NAV der jeg forklarer hvorfor (det vil jeg da ikke da brevet kan havne på avveie) jeg ikke kan ha en mannlig saksbehandler. Kan jeg komme innom kontoret med det? NEI- da må du jo kanskje møte meg da...... Send det du..

 

Ikke ta det personlig da! Dette visste jo min forrige saksbehandler om, så det er rart det ikke står noe sted....

 

Hun er IKKE psykolog eller spesialist på noen måte, så hun kan ikke uttale seg!

 

Og da var samtalen over.

Kan man gjøre annet enn å le? Og sende det JÅNDSKREVNE BREVET I POSTEN!?

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

Er du sikker på at du får adekvat faglig hjelp? All behandling av angst, tvangsliselser etc. jeg har vært borti, er eksponeringsbehandling en vesentlig del av behandlingen. Altså at man i stadig større grad eksponerer seg for det som fremkaller angsten. Ellers vil jo ditt univers skrumpe inn til kun innenfor hjemmets fire vegger - noe du også setter ord på.

Er forøvrig enig i at saksbehandleren din høres umoden og ukonstruktiv ut. Skulle tro de hadde noen retningslinjer på hvordan oppføre seg i forhold til mennesker med forskjellige utfordringer.

 

Anonymous poster hash: b9aa4...00d

De tre t-er er vesentlig viktigere enn ekponeringen.

 

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

Hva er de tre t-ene?

 

*eksamen i psykiatri rett rundt hjørnet*

 

Anonymous poster hash: 2a6e1...486

Ting Tar Tid

 

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

Hehehe, riktig

 

Anonymous poster hash: 2a6e1...486

Det å skulle møte det man er redd for er veldig vanskelig. Det tar masse tid med mental forberedelse, mislykkede forsøk osv før man faktis får et bitte lite fremskritt som man kan bygge videre på.

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

[Virginia.]

 

 

En kvinnelig saksbehandler er ikke noe som kan kalles et reelt medisinsk behov.

 

Man arbeider ikke i et vakuum. Alle har kolleger, ledere, oppgaver og liknende som man må forholde seg til og samarbeide med.

En generell fobi mot menn er ekstremt sjelden. Når dette i følge HI verken er midlertidig eller utløst av et traume, så tenker jeg at dette muligens er et symptom ved en mer omfattende lidelse som kanskje også har andre symptomer.

 

Det er svært mulig at både HI, hennes kolleger og lederen, vil ha stor nytte av at hun ikke drar tilbake på jobb før hun faktisk er bedre.

Tar det bare 3 måneder, så er det selvfølgelig fantastisk. Men med så mange ulike behandlere involvert, og noe som invalidiserer henne så til de grader per i dag, så tar jeg meg selv i å undres over om ikke hun hylles feilaktig for sine ambisjoner om å komme raskt tilbake i jobb, når det kanskje egentlig bare handler om manglende selvinnsikt og liten forståelse for at andre vil påvirkes negativt av å måtte forholde seg til dette.

 

Men igjen, det er mulig jeg tar feil.

 

 

Hvis du leser første siden av tråden på nytt, Ibsenfrue, så vil du se at Hi skriver at årsaken til at hun ikke takler å være alene med en mann i et rom noe som hun ikke spesifiserer. Hun skriver imidlertid at årsaken er noe andre skal være glad om de ikke har opplevd. Da er det ikke så vanskelig å forstå at hva det nå enn er som har skjedd Hi tidligere i livet, så er det noe som har vært traumatisk, kanskje mer enn vi kan forestille oss også.

I et slikt tilfelle så kan absolutt en kvinnelig saksbehandler være en reell medisinsk nødvendighet!

 

Igjen så ilegger du Hi egenskaper og opplevelser som hun ikke har skrevet noe om, og du oppkonstruerer spekulasjoner rundt hennes diagnose. Hva er egentlig hensikten din med å gjøre det? Kanskje du skal lese tråden litt nøyere - i hvert fall His svar - før du skaper slike spekulasjoner som ikke har hold i seg ut fra de opplysningene som finnes i tråden?

 

Hi har skrevet at det ikke er dette som er årsaken til at hun nå er ute av jobb. Men med et slikt traume som hun mest trolig har opplevd, så er det ikke uvanlig at grums fra fortiden kan dukke opp igjen i en periode hvor andre fysiske og psykiske påkjenninger blir for tøffe. Da er det urimelig at Nav skal forverre hennes problemer bare fordi de selv ikke følger opp informasjon de har sittet på tidligere, men nå tydeligvis ikke lenger finner eller tar hensyn til.

 

Det er helt utrolig at ellers tilsynelatende oppegående folk her inne velger å rakke ned på og prøve å psyke ned en annen bruker som det som gjøres i denne tråden.

 

Ja, Hi, har mange behandlere, men so what? Det tyder jo på at hun er under god og tett oppfølging, det betyr ikke at dere damer kan dømme henne og hennes fremtidsutsikter nord og ned!

De fleste har vel en fastlege. Men traumatiske erfaringer så er det også vanlig å ha både psykolog og psykomotorisk fysioterapeut siden disse to fagprofesjonene har svært gode erfaringer med å samarbeide.

Hi er heldig som følges så godt opp, og det gjør også at hun har større sjanser for å komme seg tilbake i jobb igjen.

 

Så sant man ikke synser på ting man ikke har grunnlag for å vite og dikter opp scenarier selv, så har ingen av oss grunnlag for å ikke tro Hi når hun og hennes behandlere håper at hun kan begynne å jobbe igjen om tre måneder. Vi vet jo ikke noe om årsaken til at hun falt ut av jobb. Og det trenger vi ikke vite heller, det er ikke relevant for det Hi tok opp i tråden.

 

Helt utrolig at voksne damer kan sitte å dømme en annen dame slik det gjøres i denne tråden! Det er pinlig og skammelig og viser store mangler i kunnskapsnivået hos altfor mange.

 

Hi har tydeligvis vært gjennom noe som kunne ha gjort mange andre uføretrygdet. I steden for har Hi vært i jobb i 20 år tross sine hemninger. Når hun går på en smell og så kjemper seg tilbake til å være nær ved å komme seg ut igjen i jobb, så bør hun få all mulig støtte for den jobben hun har gjort!

Om dere visste statistikkene for å komme seg tilbake i jobb etter en slik smell så hadde dere blitt enda mer imponert over at Hi nå nærmer seg å komme tilbake i jobb. Med sin historie kunne hun mest trolig ha fått en uføretrygd, ikke så mange som ville protestert på det. Likevel har Hi vært i jobb i 20 år, og hun er tydeligvis på vei ut i jobb igjen også om ikke altfor lenge. Om det er 3 måneder eller 6 eller 9 måneder betyr ikke noe så lenge hun greier det.

Og med en slik historikk så tør jeg påstå at Hi er langt tøffere og sterkere enn mange av de som har svart henne i denne tråden som bare angriper usaklig, som sitter bak sine anonymknapper og prøver å psyke henne ned.

 

Hi fortjener støtte og klapp på skulderen for den jobben hun gjør med å komme seg tilbake i arbeidslivet!

 

 

Tenk dere litt om dere som kritiserer så mye - hva tror dere er mest hensiktsmessig, å psyke noen ned og fortelle hvor håpløs h*n er.... eller rose og støtte for den styrken det krever å komme seg dit Hi er i dag og der hun har vært når hun har jobbet siste 20 år med de hemningene hun har hatt. Hva tror dere er mest hensiktsmessig?

 

Saksbehandleren Hi snakket med i telefonen i dag er bare et utrolig godt eksempel på at Nav ikke bør ha med behandling å gjøre, og det er også dessverre et fantastisk godt eksempel på at saksbehandlere i Nav ofte har pinlig lite forståelse for de sykdommene og problemene brukerne de møter har.

 

Du avsluttet med "men mulig jeg tar feil", Ibsenfrue. Ja, du og altfor mange andre i denne tråden tar feil!

 

Anonymous poster hash: f15ef...d09

 

 

Du har enkelte gode poeng.

 

Samtidig bør det være greit å være både uenig, og å si hva man tenker basert på det som faktisk legges frem av opplysninger av HI selv, uten at det blir vridd til "et forsøk på å psyke ut HI". Å påstå at du har rett, og alle andre her tar feil, blir veldig underlig.

 

Dette "noe" som har reaktivert traumet er f.eks. i følge HI selv inntoget av en mannlig endringskonsulent, og ja, det får meg til å undres. Desto lengre tid siden et traume, desto mer må til for en reaktivering. Det kan naturligvis tenkes at det er langt mer rundt denne hendelsen, enn det som nevnes akkurat her.

Men fortolker jeg det slik, da snakker man om spekulasjoner da.

 

Jeg skal ta selvkritikk på antakelsen min om at det kanskje ikke er realistisk å være i jobb igjen innen tre måneder, for det skal jeg være enig i at jeg kanskje ikke har belegg nok for å anta her. Dette blir på ny en antakelse, som HI gjerne kan bekrefte eller avkrefte; men om hun har en arbeidsplass i dag hvor hun i åresvis har mottatt den tilretteleggingen hun behøver for å fungere, inkludert manglende krav om samarbeide, og kan gå tilbake til denne, så er det naturligvis utsikter til å komme raskere tilbake enn før.

[Anonym bruker]

Må si det er interessant å sitte på gjerdet og lese deres beskrivelser av mitt liv. Må si jeg ler litt her jeg sitter😀

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

[Gjest MiffaBlir3Barnsmor]

Er dere oppdratt av ulver hele gjengen?? At dere ikke skjemmes over å svare ett medmenneske så lusent. Det er ikke alt man forstår eller er enig i, men å oppføre seg som mobbere bare pga det er lavmål.

[Virginia.]

 

 

 

 

 

 

Responsen her er jo aldeles fascinerende. HI beskriver at hun ikke takler å møte menn, og at hun står utenfor arbeidslivet - men jobber med saken. Femti stykker her finner det konstruktivt å fortelle HI at hun har større problemer enn hun tror og at hun aldeles ikke klarer å komme seg inn i arbeidslivet så raskt som hun selv innbiller seg.

 

Hva i alle dager vil dere oppnå med det? At HI tenker "de har nok rett" og lar være å ta sikte på jobb?

 

Gærne kjerringer.

 

Hva angår saksbehandlertematikken, HI, kan du kontakte NAV-leder og be om bytte. Du bør vedlegge legeerklæring på at det er et medisinsk behov. God bedring.Anonymous poster hash: 8697e...d0d

 

En kvinnelig saksbehandler er ikke noe som kan kalles et reelt medisinsk behov.

 

Man arbeider ikke i et vakuum. Alle har kolleger, ledere, oppgaver og liknende som man må forholde seg til og samarbeide med.

En generell fobi mot menn er ekstremt sjelden. Når dette i følge HI verken er midlertidig eller utløst av et traume, så tenker jeg at dette muligens er et symptom ved en mer omfattende lidelse som kanskje også har andre symptomer.

 

Det er svært mulig at både HI, hennes kolleger og lederen, vil ha stor nytte av at hun ikke drar tilbake på jobb før hun faktisk er bedre.

Tar det bare 3 måneder, så er det selvfølgelig fantastisk. Men med så mange ulike behandlere involvert, og noe som invalidiserer henne så til de grader per i dag, så tar jeg meg selv i å undres over om ikke hun hylles feilaktig for sine ambisjoner om å komme raskt tilbake i jobb, når det kanskje egentlig bare handler om manglende selvinnsikt og liten forståelse for at andre vil påvirkes negativt av å måtte forholde seg til dette.

 

Men igjen, det er mulig jeg tar feil.

Uansett hva som er grunnen, har alle i denne historien samme MÅL: at HI skal kunne jobbe og være frisk. Da er det lite matnyttig å ødelegge tilfriskningen ved å late som om hennes problem ikke finnes.

 

Nå leser du noe jeg ikke har skrevet. Hvor i alle dager later jeg som hennes problem ikke finnes?

Jeg har derimot tro på at å heie og bagatellisere alvorlighetsgraden, kan være et større problem enn å gi nyanserte og direkte tilbakemeldinger og forsøke å skape realistiske forventninger.

NAV later som det, hvis de nekter å forholde seg til det.

 

Jeg skulle ha sagt meg enig i det, dersom det var slik at saksbehandlingen stoppet opp uten ny saksbehandler.

Det beste kan nok være å søke om å få ny saksbehandler. Men samtidig så kan jeg ikke se at det skal være umulig å ta dette skriftlig, og ha med en kvinnelig støtte på de få møtene som eventuelt skal avholdes.

Bør da være nok å ringe, de slår seg jo bare vrange...

 

 

Men den nåværende saksbehandleren kan ikke gjøre noe med dette, det må så vidt jeg vet søkes om.

Og frem til ny saksbehandler da er på plass, så må den forrige fortsette.

[Iiiiik]

Tråden er moderert for sjikane. Prøv å unngå personangrep selv om temaet engasjerer. 

 

Brukermoderator Iiiiik

[Anonym bruker]

sjikane ? Nå får dere gi dere moderatorer !!

 

Anonymous poster hash: 794ea...07e

[Anonym bruker]

HI: hva jobber du som?

 

Syns det er spennende å høre siden du har jobbet i 20 år uten å måtte forholde deg til menn.

 

God bedring!

 

Anonymous poster hash: 70c03...428

[Anonym bruker]

HI: hva jobber du som?

 

Syns det er spennende å høre siden du har jobbet i 20 år uten å måtte forholde deg til menn.

 

God bedring!

 

Anonymous poster hash: 70c03...428

Det er irrelevant for hva jeg tar opp. Jeg trenger ikke forholde meg til menn en til en og mer enn det trenger jeg ikke avsløre.

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

[Anonym bruker]

Tråden er moderert for sjikane. Prøv å unngå personangrep selv om temaet engasjerer.

 

Brukermoderator Iiiiik

Må fortelle at jeg som HI ikke føler meg sjikanert på noen måte i denne tråden.

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

[Anonym bruker]

HI: hva jobber du som?

 

Syns det er spennende å høre siden du har jobbet i 20 år uten å måtte forholde deg til menn.

 

God bedring!

 

Anonymous poster hash: 70c03...428

 

Hva i all verden slags betydning har det??

 

Det er for øvrig svært mange steder hbor det er meget enkelt å unngå å måtte oppholde seg alene i et rom med en mann. Det er du og flere andre her inne ikke klarer å tenke ut det selv, sier jo en del om dere.

 

Anonymous poster hash: e6710...9e1

[Anonym bruker]

Du flate, HI. Jeg kjenner jeg har stor respekt for deg og måten du takler alle de kjipe og frekke svarene du har fått i denne tråden. Virkelig.

 

Og jeg må si at jeg er ganske stum over de svarene enkelte klarer å lire av seg her. Og det på tross av at jeg har vært her inne i mange år nå, og tross alt kjenner godt til BIM/DIB-ulvene. På tide å gå inn i seg selv litt folkens. Ærlig talt!

 

Anonymous poster hash: e6710...9e1

[Mandala]

Det er veldig bra jobba, hi, at du er i jobb med dine vansker. Du viser en fantastisk stå-på-vilje.

 

Saksbehandleren på nav opptrådte svært uprofesjonelt og rett og slett barnslig. Akkurat som altfor mange i denne tråden. Så kanskje saksbehandleren sin reaksjon var som man må forvente, det virker hvertfall sånn når man leser her. Og folk sier at man bør være åpen om psykiske vansker! Haha, kyss meg i r#va! Denne tråden beviser virkelig at det er fryktelig dumt å tro at andre vil vise forståelse og respekt for den typen vansker.

 

Jeg blir virkelig sjokkert over hvordan folk får seg til å svare. Og så mange av samme ulla! I min verden er det merkelig å ikke kunne ane at traumer kan forårsake en slik vanske.

 

Forøvrig - jeg har i mine arbeidsår aldri måttet forholde meg til en mann om jeg ikke vil. Dvs, jeg har absolutt kunnet unngå å være alene på et rom med en mann, være seg møter eller hva som helst annet.

 

Og selvsagt er dette er stort handikapp for hi, det er hun nok smertelig klar over. Det hun burde få av dere dib-damer er all heder og ære for å faktisk fungere godt nok i livet og gjøre en gedigen innsats hver eneste dag!

 

Det er noe folk ikke later til å forstå. Hvem vil du si er tøffest og modigest av en som stadig oppsøker fare, hopper i fallskjerm, strikkhopp, paragliding etc fordi det er så gøy eller personen som går i butikken med hamrende hjerte,svette hender og hyperventilering? Selvsagt sistemann! Den overvinner angsten og sterke redsler hver eneste dag! Og får i tillegg ikke heiarop eller oppmuntring, men tvert imot bare negative tilbakemeldinger på at man er dramaqueen etc. De er tøffe de, som lever med det!