Mannen på NAV tok det personlig og nå må jeg sende brev i stedet for å ringe de!?

[Anonym bruker]

Jeg har sovet to timer i natt og har en hjerne som går på lavgir, likevel er jeg fullt i stand til å tenke meg mange årsaker til at man kan utvikle en slik angst som Hi har og jobber med. Er det virkelig så mange korte damer her inne som ikke greier å tenke lenger enn de gir uttrykk for i denne tråden??

 

Hi forteller at hun har fungert i 20 år i arbeidslivet. Da spiller det ingen rolle at dere kakledamer her inne ikke forstår at det kan fungere. Det har fungert, ferdig med det. Det er ikke en gang derfor Hi er ute av jobb nå.

Av og til kan man lure på leseevnen og forståelsesevnen til mange her inne!

 

Hi, gjør som et par andre har foreslått, kontakt din forrige saksbehandler som visste om dette, forklar situasjonen.

Nav har jo et valg, enten skaffer de deg en kvinnelig saksbehandler, eller de må sørge for at din saksbehandler alltid har med seg en kvinnelig kollega i møte med deg. Det er jo også et alternativ, om en ressurssløsing. De kan ikke forvente at kjente av deg skal ta seg fri for å være med deg i alle møter.

Du har rett til å bytte saksbehandler, så det bør egentlig være en bagatell å få gjort. Om ikke forrige saksbehandler er til hjelp, så kontakt sjefen for avdelingen, som en annen også foreslo.

 

Den mannlige saksbehandleren virker uerfaren i måten han forholdt seg til dette problemet på. Det naturlige ville vært at han sjekket det opp med dine tidligere kvinnelige saksbehandlere.

 

Jeg er dessverre langtidssyk og må forholde meg mye til Nav. Siste halvannet året har jeg hatt åtte forskjellige saksbehandlere på saken min. Nav har ikke én gang greid å overføre riktige opplysninger til neste saksbehandler. Så hver eneste gang jeg får en ny saksbehandler må jeg begynne på nytt, ha flere møter og telefonsamtaler for å fortelle det jeg har fortalt kanskje 30 ganger før. De journalfører for dårlig, så viktige opplysninger går tapt hver gang. Når jeg blir utålmodig pga. dette så er det i følge Nav jeg som har problemer. Legen min har i møte bedt om at det snart må bli kontinuitet i arbeidet til Nav, men det har de ikke en gang journalført, de har ikke journalført noe av det legen min sa i det møtet, bortsett fra det som står i en kort legeerklæring fra før. Nav er dessverre en etat som ikke fungerer slik den er beregnet å skulle fungere, og i mange tilfeller så gjøre dette at folk blir sykere.

 

Ta tak i det selv, Hi, og be om ny saksbehandler. Både legen og psykologen din kan gi erklæringer om at du bør få en kvinnelig saksbehandler hos Nav, så det burde bare være en formalitet.

For å stryke dem litt med hårene, så si til Nav at du ikke har noe imot den nye saksbehandleren, så det er ingen kritikk av ham, at det bare ikke hjelper deg uansett hvor dyktig han er så lenge han er mann.

 

Lykke til videre

 

 

Ps... imponert over hvor saklig du har vært hele veien mot alle de uvitende og korttenkte i denne tråden

Anonymous poster hash: f15ef...d09

[Anonym bruker]

Hva når muslimske menn krever mannlige veiledere på NAV? Må det også aksepteres?

Du forstår forskjellen? Det utløser angstanfall hos hi. Det er midlertidig. Hun er i behandling. Men trenger saksbehandling nå.

 

 

Anonymous poster hash: 05d6c...1c4

[Anonym bruker]

Herrefred, så mange idiotsvar!!

 

Du, HI, denne mannen har rett og slett oppført seg uprofesjonelt!

 

Hadde (maskinskrevet) et brev til Nav-sjefen på ditt kontor. Veldig saklig!

 

Skriv at du pga alvorlige personlige problem (som Nav tidligere er informert om!) har blitt lovd en kvinnlig saksbehandler, og nå var denne "plutselig" blitt en mann.

Skriv at dine problem gjelder menn generelt, og ikke denne mannen spesielt!

Skriv også at du oppfatter hans respons som lite profesjonell, da han i ly av sin stilling kommer til å være i befatning med mennesker med så ymse diagnoser.

 

Og til alle dere som kverulerer, dere vet vel at angst ikke er rasjonelt??

Tenker HI er fullstendig klar over at de fleste menn er hyggelige mennesker, men det hjelper veldig lite når kroppen og psyken protesterer!

 

Stå på, HI! Saksbehandler er ute å kjører....

 

Anonymous poster hash: 53434...ade

[Anonym bruker]

Trodde ikke man kunne kreve en type saksbehandler ut i fra kjønn, religion eller etnisitet jeg.

Og det er faktisk ikke sånn at en eller annen lege kan instruere NAV på dette. De kan anbefale, men NAV trenger ikke etterkomme.

 

Og; det er komplett frivillig å forholde seg til NAV. Du har ingen plikt å gjøre noe som helst. Vil du derimot ha penger fra felleskassa, må du forholde deg til de og ja, det kan inkludere menn. På lik linje at det kan være en mann som sitter i kassen når du handler mat, ekspederer deg på posten eller hvis du må i en bank. Eller en mannlig lege som møter deg på legevakta dersom du trenger hjelp.

Men igjen, er bare til holde seg inne og leve på egne penger det.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 99635...0fd

[Anonym bruker]

 

Be behandleren din ( lege eller psykolog)? Sende en anbefaling om at du får en kvinne snarest.

 

Anonymous poster hash: 05d6c...1c4

Hvilken behandler er best? Jeg behandles av et helt team med lege, fysio, nevro, raumatolog, psykolog og psykomotorisk. Hvem (eller alle?) bør skrive denne?

 

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

Stakkars stakkars din arbeidsgiver. Det verste av alt oppi her er at det er ditt forhold til å møte menn som er grunnen til sykemeldingen engang. Sjokkert.

 

 

Anonymous poster hash: 9c13f...3e9

[Anonym bruker]

 

Så du skal snart tilbake til jobb, men kan ikke forholde deg til menn?

Jeg HÅPER å være tilbake i jobb.. I store rom med flere mennesker, kan jeg forholde meg til menn. En til en kan jeg ikke. Jeg hadde kvinnelig leder til omorganisering på arbeidsplassen og da fikk jeg en mannlig... Og sammenbrudd..

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

 

 

Dette har ikke med menn, men din psyke å gjøre. Jeg vil tro du har et godt stykke arbeid igjen før du er klar for å stå i jobb.

 

 

 

Anonymous poster hash: faad8...00c

[Virginia.]

 

 

 

Hvem vil ansette deg når du ikke kan forholde deg til menn? Som arbeidsgiver er du helt uinteressant selv om du er kvalifisert. Skal jeg som sjef passe på at ingen menn kommer inn på kontoret ditt eller henvender seg til deg? Hva med kunder eller pasienter hvis du jobber innafor dette.

 

Eh...tror du trenger mye hjelp.

 

Anonymous poster hash: ffb22...c73

Ja! Det er det første jeg sier på et intervju! "Hei, jeg heter Pia og jeg er redd for menn. Jeg er redd de alle er voldtektsmenn! Vil du ansette meg??"

 

Tåpelig kommentar

 

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

Greit du ikke sier i fra...men du vil jo ikke kunne fungere i arbeidslivet slik du har det nå. Hvem kan jobbe uten å kunne forholde seg til begge kjønn...??

 

 

 

Anonymous poster hash: ffb22...c73

Det har fungert for meg de 20 år jeg har vært yrkesaktiv..

 

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

 

 

Du har sluppet å forholde deg til menn i de 20 årene du har vært yrkesaktiv?!

[Virginia.]

 

Jeg forstår at du har det vanskelig. Men du må vel også forstå at du stiller urimelige krav? Å ikke kunne snakke med en mann - på telefon? Og så får du faktisk tilbud om å kommunisere via brev, og da er ikke det bra nok heller? Det er helt unormalt å ikke kunne snakke med personer av et bestemt kjønn per telefon, da må faktisk du bare akseptere at du må skrive et brev. Vi kan ikke omorganisere hele verden for deg. Du er syk, og det er trist, men det er faktisk ikke mannen på NAV sin feil.

 

Anonymous poster hash: 65eec...724

Her leser du feil. Jeg snakker med han på telefon, men jeg kan ikke sitte i møte med han. Han tok det personlig og da får jeg ikke lov å ringe han mer, kun sende håndskrevne brev. Fordi han tok det personlig..

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

 

 

Stusser litt på fortolkningen her.

Fordi han tok det personlig?

Eller fordi du kanskje skrek inn i røret til ham og dermed ikke virker som du er i stand til å føre en konstruktiv samtale over telefon?

Endret 29. mai 2015 av Ibsenfrue

[Anonym bruker]

Hei Hi,

jeg må først si at jeg forstår deg godt - i samtale med folk på NAV lurer jeg ofte på hvorfor det er de som sitter i den enden av telefonen og jeg som sitter i den andre. Ettersom en del av dem framstår som såpass under middels begavede at de neppe ville holdt i en vanlig jobb (les: det private næringsliv eller et sykehus, veivesenet, hvor som helst hvor resultat og gjennomstrømming er viktig!)

 

Selv hadde jeg en latterlig undermåler til saksbehandler, han satt og fniste i møtene. Jeg innså etter 3-4 møter at hans latter var usikkerhet, men jeg trenger ikke en fjollete skolepike til å hjelpe meg. En annen saksbehandler holdt på å veilede meg rett inn i økonomisk ruin, hun kjente ikke opp og ned på de skjemaene hun skulle hjelpe meg å fylle ut. Så jeg forlangte å slippe å møte disse to. NAV fikk spa opp en ny til meg. Hva grunnen er, er uvesentlig. Det er brukeren som skal være i sentrum.

 

Anonymous poster hash: 535ae...870

[Anonym bruker]

Responsen her er jo aldeles fascinerende. HI beskriver at hun ikke takler å møte menn, og at hun står utenfor arbeidslivet - men jobber med saken. Femti stykker her finner det konstruktivt å fortelle HI at hun har større problemer enn hun tror og at hun aldeles ikke klarer å komme seg inn i arbeidslivet så raskt som hun selv innbiller seg.

 

Hva i alle dager vil dere oppnå med det? At HI tenker "de har nok rett" og lar være å ta sikte på jobb?

 

Gærne kjerringer.

 

Hva angår saksbehandlertematikken, HI, kan du kontakte NAV-leder og be om bytte. Du bør vedlegge legeerklæring på at det er et medisinsk behov. God bedring.

Anonymous poster hash: 8697e...d0d

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvem vil ansette deg når du ikke kan forholde deg til menn? Som arbeidsgiver er du helt uinteressant selv om du er kvalifisert. Skal jeg som sjef passe på at ingen menn kommer inn på kontoret ditt eller henvender seg til deg? Hva med kunder eller pasienter hvis du jobber innafor dette.

 

Eh...tror du trenger mye hjelp.

 

Anonymous poster hash: ffb22...c73

Ja! Det er det første jeg sier på et intervju! "Hei, jeg heter Pia og jeg er redd for menn. Jeg er redd de alle er voldtektsmenn! Vil du ansette meg??"

 

Tåpelig kommentar

 

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

Greit du ikke sier i fra...men du vil jo ikke kunne fungere i arbeidslivet slik du har det nå. Hvem kan jobbe uten å kunne forholde seg til begge kjønn...??

 

 

 

Anonymous poster hash: ffb22...c73

Det har fungert for meg de 20 år jeg har vært yrkesaktiv..

 

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

Du sier jo at du ikke kan forholde deg til menn....du er sykmeldt osv. Hvorfor er du sykmeldt da hvis det fungerer?? Du sier du ikke kan gå ut av huset engang? ?

 

 

 

Anonymous poster hash: ffb22...c73

Jeg fungerer i arbeidslivet. Sykmeldt er andre årsaker enn dette.

 

Problemet mitt er at denne mannen tokdet personlig. Og at han nå nekter å forholde seg til meg og ikke vil finne ny saksbehandler til meg.

 

Problemet med at jeg er sykmeldt og hvorfor velger jeg å holde for meg selv da det er irrelevant for episoden.

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

Hvordan kan du fungere på jobb med mannlige kollegaer når du ikke engang kan ha en mannlig saksbehandler?

 

Tror dette er tull..

 

 

 

Anonymous poster hash: ffb22...c73

Må man sitte "oppå" sine mannlige kolleger da? Det er en viss forskjell på å være i samme yrke og å sitte i samme rom en til en..

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

Du skjønner. ...i det virkelige arbeidslivet må du kanskje samarbeide ned en mann, ha et møte osv... du faller rimelig lett gjennom hvis du ikke takler det.

 

 

 

Anonymous poster hash: ffb22...c73

Problemet er kanskje det å måtte betro seg til en mann om sykdom/angst? Det blir veldig personlig. Å forholde seg til en mann på et mer hverdagslig nivå er kanskje lettere?

 

 

 

Anonymous poster hash: 82f1b...796

[Anonym bruker]

 

 

Jeg forstår at du har det vanskelig. Men du må vel også forstå at du stiller urimelige krav? Å ikke kunne snakke med en mann - på telefon? Og så får du faktisk tilbud om å kommunisere via brev, og da er ikke det bra nok heller? Det er helt unormalt å ikke kunne snakke med personer av et bestemt kjønn per telefon, da må faktisk du bare akseptere at du må skrive et brev. Vi kan ikke omorganisere hele verden for deg. Du er syk, og det er trist, men det er faktisk ikke mannen på NAV sin feil.

 

Anonymous poster hash: 65eec...724

Her leser du feil. Jeg snakker med han på telefon, men jeg kan ikke sitte i møte med han. Han tok det personlig og da får jeg ikke lov å ringe han mer, kun sende håndskrevne brev. Fordi han tok det personlig..

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

 

 

Stusser litt på fortolkningen her.

Fordi han tok det personlig?

Eller fordi du kanskje skrek inn i røret til ham og dermed ikke virker som du er i stand til å føre en konstruktiv samtale over telefon?

 

 

Fy flate for en unødvendig kommentar, Ibsenfrue!

 

Hvor i all verden får du det fra at Hi skrek inn i røret til ham og ikke var i stand til å føre en konstruktiv samtale????

 

Dette er å slå under beltestedet - har du en dårlig dag i dag så er det helt unødvendig å ta det ut over anonyme på forumet! Skjerp deg!

 

Hi har fått flere sider med usakligheter her i denne tråden og hun har likevel svart rolig på alt uten å hisse seg opp. Hun er tydeligvis mer i stand til det enn det du er i øyeblikket med den kommentaren din.

 

Hi er under behandling hos profesjonelle. Nav er ikke behandlere og er ikke ment å være det heller. Nav er der for å hjelpe folk som av ulike grunner trenger hjelp. Hvis det er uhensiktsmessig for His behandling og fremgang å ha en mannlig saksbehandler så må Nav forholde seg til dette. Selv om mange her inne er sjokkert over at det er mulig å fungere slik Hi gjør, så er det mulig så lenge hun - som hun har sagt - slipper å være alene med en mann i et lukket rom.

Det finnes utallige jobber man kan gjøre uten å være alene med en mann i lukket rom, så det i seg selv er ikke nødvendigvis noe som utelukker Hi fra arbeidslivet. At det vanskeliggjør livet hennes, ja, ingen tvil. Men Nav er ikke behandlende instans, og siden Nav har ulike grader av kvalitet på sine saksbehandlere så er det heller ikke rette stedet å starte en eksponeringsterapi. Kontakt med Nav er for mange et stort stressmoment i utgangspunktet, da blir det feil å bruke den situasjonen for eksponeringen.

 

 

 

Anonymous poster hash: f15ef...d09

[Anonym bruker]

Kan du ikke bare ha med deg følge til NAV? Hvor mye er du der egentlig? Var sykmeldt selv og så ikke saksbehandleren min før etter 6 mnd, og så henne aldri igjen.. Var sykmeldt 10 mnd..

Og forsto det sånn at du var korttidssykmeldt?

 

Anonymous poster hash: bc28c...e9a

[Anonym bruker]

Så nå at du var på AAP.. Men uansett er det vel ikke så mye du må møte opp der?

 

Anonymous poster hash: bc28c...e9a

[Miamimom]

Hvis du svarte han på samme måte som du svarer her, hadde jeg også bedt om å få din henvendelse skriftlig.

[overlord]

 

Hva når muslimske menn krever mannlige veiledere på NAV? Må det også aksepteres?

Du forstår forskjellen? Det utløser angstanfall hos hi. Det er midlertidig. Hun er i behandling. Men trenger saksbehandling nå.

 

 

Anonymous poster hash: 05d6c...1c4

Den muslimske mannen kan potensielt havne i trøbbel med Allah og det kan nok være angstutløsende i seg selv.

[Anonym bruker]

Så du diskriminerer alle menn? Og dette skal folk rundt godta?

 

Anonymous poster hash: 70c03...428

[Anonym bruker]

Jeg blir helt flau av å lese de rett og slett slemme kommentarene HI får. At det finnes så mange som mangler empati og overhodet ikke evner å sette seg bittelitte grann inn i hva som har utløst HI sin angst, det er for meg ubegripelig!!

 

 

 

Anonymous poster hash: 6b0fc...8d2

[Virginia.]

 

Responsen her er jo aldeles fascinerende. HI beskriver at hun ikke takler å møte menn, og at hun står utenfor arbeidslivet - men jobber med saken. Femti stykker her finner det konstruktivt å fortelle HI at hun har større problemer enn hun tror og at hun aldeles ikke klarer å komme seg inn i arbeidslivet så raskt som hun selv innbiller seg.

 

Hva i alle dager vil dere oppnå med det? At HI tenker "de har nok rett" og lar være å ta sikte på jobb?

 

Gærne kjerringer.

 

Hva angår saksbehandlertematikken, HI, kan du kontakte NAV-leder og be om bytte. Du bør vedlegge legeerklæring på at det er et medisinsk behov. God bedring.

 

Anonymous poster hash: 8697e...d0d

 

 

En kvinnelig saksbehandler er ikke noe som kan kalles et reelt medisinsk behov.

 

Man arbeider ikke i et vakuum. Alle har kolleger, ledere, oppgaver og liknende som man må forholde seg til og samarbeide med.

En generell fobi mot menn er ekstremt sjelden. Når dette i følge HI verken er midlertidig eller utløst av et traume, så tenker jeg at dette muligens er et symptom ved en mer omfattende lidelse som kanskje også har andre symptomer.

 

Det er svært mulig at både HI, hennes kolleger og lederen, vil ha stor nytte av at hun ikke drar tilbake på jobb før hun faktisk er bedre.

Tar det bare 3 måneder, så er det selvfølgelig fantastisk. Men med så mange ulike behandlere involvert, og noe som invalidiserer henne så til de grader per i dag, så tar jeg meg selv i å undres over om ikke hun hylles feilaktig for sine ambisjoner om å komme raskt tilbake i jobb, når det kanskje egentlig bare handler om manglende selvinnsikt og liten forståelse for at andre vil påvirkes negativt av å måtte forholde seg til dette.

 

Men igjen, det er mulig jeg tar feil.

Endret 29. mai 2015 av Ibsenfrue

[Gjest Antarctica]

 

Responsen her er jo aldeles fascinerende. HI beskriver at hun ikke takler å møte menn, og at hun står utenfor arbeidslivet - men jobber med saken. Femti stykker her finner det konstruktivt å fortelle HI at hun har større problemer enn hun tror og at hun aldeles ikke klarer å komme seg inn i arbeidslivet så raskt som hun selv innbiller seg.

 

Hva i alle dager vil dere oppnå med det? At HI tenker "de har nok rett" og lar være å ta sikte på jobb?

 

Gærne kjerringer.

 

Hva angår saksbehandlertematikken, HI, kan du kontakte NAV-leder og be om bytte. Du bør vedlegge legeerklæring på at det er et medisinsk behov. God bedring.

Anonymous poster hash: 8697e...d0d

 

 

En kvinnelig saksbehandler er ikke noe som kan kalles et reelt medisinsk behov.

 

Man arbeider ikke i et vakuum. Alle har kolleger, ledere, oppgaver og liknende som man må forholde seg til og samarbeide med.

En generell fobi mot menn er ekstremt sjelden. Når dette i følge HI verken er midlertidig eller utløst av et traume, så tenker jeg at dette muligens er et symptom ved en mer omfattende lidelse som kanskje også har andre symptomer.

 

Det er svært mulig at både HI, hennes kolleger og lederen, vil ha stor nytte av at hun ikke drar tilbake på jobb før hun faktisk er bedre.

Tar det bare 3 måneder, så er det selvfølgelig fantastisk. Men med så mange ulike behandlere involvert, og noe som invalidiserer henne så til de grader per i dag, så tar jeg meg selv i å undres over om ikke hun hylles feilaktig for sine ambisjoner om å komme raskt tilbake i jobb, når det kanskje egentlig bare handler om manglende selvinnsikt og liten forståelse for at andre vil påvirkes negativt av å måtte forholde seg til dette.

 

Men igjen, det er mulig jeg tar feil.

Uansett hva som er grunnen, har alle i denne historien samme MÅL: at HI skal kunne jobbe og være frisk. Da er det lite matnyttig å ødelegge tilfriskningen ved å late som om hennes problem ikke finnes.

[Anonym bruker]

 

En kvinnelig saksbehandler er ikke noe som kan kalles et reelt medisinsk behov.

 

Man arbeider ikke i et vakuum. Alle har kolleger, ledere, oppgaver og liknende som man må forholde seg til og samarbeide med.

En generell fobi mot menn er ekstremt sjelden. Når dette i følge HI verken er midlertidig eller utløst av et traume, så tenker jeg at dette muligens er et symptom ved en mer omfattende lidelse som kanskje også har andre symptomer.

 

Det er svært mulig at både HI, hennes kolleger og lederen, vil ha stor nytte av at hun ikke drar tilbake på jobb før hun faktisk er bedre.

Tar det bare 3 måneder, så er det selvfølgelig fantastisk. Men med så mange ulike behandlere involvert, og noe som invalidiserer henne så til de grader per i dag, så tar jeg meg selv i å undres over om ikke hun hylles feilaktig for sine ambisjoner om å komme raskt tilbake i jobb, når det kanskje egentlig bare handler om manglende selvinnsikt og liten forståelse for at andre vil påvirkes negativt av å måtte forholde seg til dette.

 

Men igjen, det er mulig jeg tar feil.

 

 

Hvis du leser første siden av tråden på nytt, Ibsenfrue, så vil du se at Hi skriver at årsaken til at hun ikke takler å være alene med en mann i et rom noe som hun ikke spesifiserer. Hun skriver imidlertid at årsaken er noe andre skal være glad om de ikke har opplevd. Da er det ikke så vanskelig å forstå at hva det nå enn er som har skjedd Hi tidligere i livet, så er det noe som har vært traumatisk, kanskje mer enn vi kan forestille oss også.

I et slikt tilfelle så kan absolutt en kvinnelig saksbehandler være en reell medisinsk nødvendighet!

 

Igjen så ilegger du Hi egenskaper og opplevelser som hun ikke har skrevet noe om, og du oppkonstruerer spekulasjoner rundt hennes diagnose. Hva er egentlig hensikten din med å gjøre det? Kanskje du skal lese tråden litt nøyere - i hvert fall His svar - før du skaper slike spekulasjoner som ikke har hold i seg ut fra de opplysningene som finnes i tråden?

 

Hi har skrevet at det ikke er dette som er årsaken til at hun nå er ute av jobb. Men med et slikt traume som hun mest trolig har opplevd, så er det ikke uvanlig at grums fra fortiden kan dukke opp igjen i en periode hvor andre fysiske og psykiske påkjenninger blir for tøffe. Da er det urimelig at Nav skal forverre hennes problemer bare fordi de selv ikke følger opp informasjon de har sittet på tidligere, men nå tydeligvis ikke lenger finner eller tar hensyn til.

 

Det er helt utrolig at ellers tilsynelatende oppegående folk her inne velger å rakke ned på og prøve å psyke ned en annen bruker som det som gjøres i denne tråden.

 

Ja, Hi, har mange behandlere, men so what? Det tyder jo på at hun er under god og tett oppfølging, det betyr ikke at dere damer kan dømme henne og hennes fremtidsutsikter nord og ned!

De fleste har vel en fastlege. Men traumatiske erfaringer så er det også vanlig å ha både psykolog og psykomotorisk fysioterapeut siden disse to fagprofesjonene har svært gode erfaringer med å samarbeide.

Hi er heldig som følges så godt opp, og det gjør også at hun har større sjanser for å komme seg tilbake i jobb igjen.

 

Så sant man ikke synser på ting man ikke har grunnlag for å vite og dikter opp scenarier selv, så har ingen av oss grunnlag for å ikke tro Hi når hun og hennes behandlere håper at hun kan begynne å jobbe igjen om tre måneder. Vi vet jo ikke noe om årsaken til at hun falt ut av jobb. Og det trenger vi ikke vite heller, det er ikke relevant for det Hi tok opp i tråden.

 

Helt utrolig at voksne damer kan sitte å dømme en annen dame slik det gjøres i denne tråden! Det er pinlig og skammelig og viser store mangler i kunnskapsnivået hos altfor mange.

 

Hi har tydeligvis vært gjennom noe som kunne ha gjort mange andre uføretrygdet. I steden for har Hi vært i jobb i 20 år tross sine hemninger. Når hun går på en smell og så kjemper seg tilbake til å være nær ved å komme seg ut igjen i jobb, så bør hun få all mulig støtte for den jobben hun har gjort!

Om dere visste statistikkene for å komme seg tilbake i jobb etter en slik smell så hadde dere blitt enda mer imponert over at Hi nå nærmer seg å komme tilbake i jobb. Med sin historie kunne hun mest trolig ha fått en uføretrygd, ikke så mange som ville protestert på det. Likevel har Hi vært i jobb i 20 år, og hun er tydeligvis på vei ut i jobb igjen også om ikke altfor lenge. Om det er 3 måneder eller 6 eller 9 måneder betyr ikke noe så lenge hun greier det.

Og med en slik historikk så tør jeg påstå at Hi er langt tøffere og sterkere enn mange av de som har svart henne i denne tråden som bare angriper usaklig, som sitter bak sine anonymknapper og prøver å psyke henne ned.

 

Hi fortjener støtte og klapp på skulderen for den jobben hun gjør med å komme seg tilbake i arbeidslivet!

 

 

Tenk dere litt om dere som kritiserer så mye - hva tror dere er mest hensiktsmessig, å psyke noen ned og fortelle hvor håpløs h*n er.... eller rose og støtte for den styrken det krever å komme seg dit Hi er i dag og der hun har vært når hun har jobbet siste 20 år med de hemningene hun har hatt. Hva tror dere er mest hensiktsmessig?

 

Saksbehandleren Hi snakket med i telefonen i dag er bare et utrolig godt eksempel på at Nav ikke bør ha med behandling å gjøre, og det er også dessverre et fantastisk godt eksempel på at saksbehandlere i Nav ofte har pinlig lite forståelse for de sykdommene og problemene brukerne de møter har.

 

Du avsluttet med "men mulig jeg tar feil", Ibsenfrue. Ja, du og altfor mange andre i denne tråden tar feil!

 

Anonymous poster hash: f15ef...d09

[Anonym bruker]

 

Selv om noen ikke deler din oppfatning av hvem som burde møte mest forståelse her, så betyr det ikke at de mangler empati. Jeg forstår at HI har det vondt og er i ubalanse, men jeg mener likevel at det er snakk om urealistiske forventninger.

 

Jeg tenker heller ikke at det er empati hun har behov for, og min sympati går faktisk i større grad til kolleger og leder, dersom det er snakk om å kronisk måtte ta enorme hensyn og gi særbehandling.

 

 

Atter en gang kommer du med antakelser som er helt unødvendige og som du ikke har grunnlag for. Hverken du eller jeg vet noe som helst om kolleger og leder noen gang har vært nødt til å ta "enorme hensyn og gi særbehandling". Hi kan ha vært i en jobb hvor hun aldri kom i en situasjon hvor hun måtte være alene med en mann i et lukket rom. Det finnes mange slike jobber, og Hi hadde tydeligvis en slik jobb hvor det fungerte.

 

Hverken du eller jeg har grunnlag for å si noe om His forventninger er urealistiske. Jeg vil tro dette er noe hun diskuterer tett med sine behandlere som vet.

 

 

 

 

 

Jeg har derimot tro på at å heie og bagatellisere alvorlighetsgraden, kan være et større problem enn å gi nyanserte og direkte tilbakemeldinger og forsøke å skape realistiske forventninger.

 

 

De tilbakemeldingene du har gitt har du gitt ut fra forutsetninger som du selv har satt for His situasjon, ikke informasjon som Hi har gitt. Du sier at du forsøker å skape realistiske forventninger - men hvordan i huleste kan du vite hva som er realistisk når du ikke kjenner til nok fakta i saken? Tvert om så har du kommet med flere antagelser som du bygger dine såkalte nyanserte og direkte tilbakemeldingene dine på.

 

Om det skulle være slik at Hi ikke har realistiske forventninger så har hun et godt team av behandlere rundt seg som kan hjelpe henne med det. I motsetning til deg, Ibsenfrue, og andre her, så er det ingen av oss som kan si noe om hvorvidt His antakelse om å komme tilbake i jobb om tre måneder er realisisk eller ei.

Men med den ståpåviljen som Hi viser i prosessen med å komme seg tilbake i jobb så bør hun støttes, ikke psykes ned med "realisme" som kanskje bygger på alt annet enn realiteter.

 

Anonymous poster hash: f15ef...d09

[Gjest Antarctica]

 

 

 

Responsen her er jo aldeles fascinerende. HI beskriver at hun ikke takler å møte menn, og at hun står utenfor arbeidslivet - men jobber med saken. Femti stykker her finner det konstruktivt å fortelle HI at hun har større problemer enn hun tror og at hun aldeles ikke klarer å komme seg inn i arbeidslivet så raskt som hun selv innbiller seg.

 

Hva i alle dager vil dere oppnå med det? At HI tenker "de har nok rett" og lar være å ta sikte på jobb?

 

Gærne kjerringer.

 

Hva angår saksbehandlertematikken, HI, kan du kontakte NAV-leder og be om bytte. Du bør vedlegge legeerklæring på at det er et medisinsk behov. God bedring.Anonymous poster hash: 8697e...d0d

 

 

En kvinnelig saksbehandler er ikke noe som kan kalles et reelt medisinsk behov.

 

Man arbeider ikke i et vakuum. Alle har kolleger, ledere, oppgaver og liknende som man må forholde seg til og samarbeide med.

En generell fobi mot menn er ekstremt sjelden. Når dette i følge HI verken er midlertidig eller utløst av et traume, så tenker jeg at dette muligens er et symptom ved en mer omfattende lidelse som kanskje også har andre symptomer.

 

Det er svært mulig at både HI, hennes kolleger og lederen, vil ha stor nytte av at hun ikke drar tilbake på jobb før hun faktisk er bedre.

Tar det bare 3 måneder, så er det selvfølgelig fantastisk. Men med så mange ulike behandlere involvert, og noe som invalidiserer henne så til de grader per i dag, så tar jeg meg selv i å undres over om ikke hun hylles feilaktig for sine ambisjoner om å komme raskt tilbake i jobb, når det kanskje egentlig bare handler om manglende selvinnsikt og liten forståelse for at andre vil påvirkes negativt av å måtte forholde seg til dette.

 

Men igjen, det er mulig jeg tar feil.

Uansett hva som er grunnen, har alle i denne historien samme MÅL: at HI skal kunne jobbe og være frisk. Da er det lite matnyttig å ødelegge tilfriskningen ved å late som om hennes problem ikke finnes.

 

Nå leser du noe jeg ikke har skrevet. Hvor i alle dager later jeg som hennes problem ikke finnes?

Jeg har derimot tro på at å heie og bagatellisere alvorlighetsgraden, kan være et større problem enn å gi nyanserte og direkte tilbakemeldinger og forsøke å skape realistiske forventninger.

NAV later som det, hvis de nekter å forholde seg til det.

[Virginia.]

 

 

 

Jeg forstår at du har det vanskelig. Men du må vel også forstå at du stiller urimelige krav? Å ikke kunne snakke med en mann - på telefon? Og så får du faktisk tilbud om å kommunisere via brev, og da er ikke det bra nok heller? Det er helt unormalt å ikke kunne snakke med personer av et bestemt kjønn per telefon, da må faktisk du bare akseptere at du må skrive et brev. Vi kan ikke omorganisere hele verden for deg. Du er syk, og det er trist, men det er faktisk ikke mannen på NAV sin feil.

 

Anonymous poster hash: 65eec...724

Her leser du feil. Jeg snakker med han på telefon, men jeg kan ikke sitte i møte med han. Han tok det personlig og da får jeg ikke lov å ringe han mer, kun sende håndskrevne brev. Fordi han tok det personlig..

 

Anonymous poster hash: 190eb...9b2

 

 

Stusser litt på fortolkningen her.

Fordi han tok det personlig?

Eller fordi du kanskje skrek inn i røret til ham og dermed ikke virker som du er i stand til å føre en konstruktiv samtale over telefon?

 

 

Fy flate for en unødvendig kommentar, Ibsenfrue!

 

Hvor i all verden får du det fra at Hi skrek inn i røret til ham og ikke var i stand til å føre en konstruktiv samtale????

 

Dette er å slå under beltestedet - har du en dårlig dag i dag så er det helt unødvendig å ta det ut over anonyme på forumet! Skjerp deg!

 

Hi har fått flere sider med usakligheter her i denne tråden og hun har likevel svart rolig på alt uten å hisse seg opp. Hun er tydeligvis mer i stand til det enn det du er i øyeblikket med den kommentaren din.

 

Hi er under behandling hos profesjonelle. Nav er ikke behandlere og er ikke ment å være det heller. Nav er der for å hjelpe folk som av ulike grunner trenger hjelp. Hvis det er uhensiktsmessig for His behandling og fremgang å ha en mannlig saksbehandler så må Nav forholde seg til dette. Selv om mange her inne er sjokkert over at det er mulig å fungere slik Hi gjør, så er det mulig så lenge hun - som hun har sagt - slipper å være alene med en mann i et lukket rom.

Det finnes utallige jobber man kan gjøre uten å være alene med en mann i lukket rom, så det i seg selv er ikke nødvendigvis noe som utelukker Hi fra arbeidslivet. At det vanskeliggjør livet hennes, ja, ingen tvil. Men Nav er ikke behandlende instans, og siden Nav har ulike grader av kvalitet på sine saksbehandlere så er det heller ikke rette stedet å starte en eksponeringsterapi. Kontakt med Nav er for mange et stort stressmoment i utgangspunktet, da blir det feil å bruke den situasjonen for eksponeringen.

 

 

 

Anonymous poster hash: f15ef...d09

 

 

Ærlig talt. Det var et helt legitimt spørsmål basert på det som er beskrevet i hovedinnlegget.

Hvis du leser lengre ned i tråden, så ser du at jeg ikke er den eneste som hadde forståelse for at saksbehandleren ønsket å ta dette skriftlig for fremtiden.

 

Den eneste som faktisk tipper over i noe som likner et ufint personangrep her, det er til info faktisk deg. 

Godt skjult bak anonymknappen selvfølgelig.

[Virginia.]

 

 

 

 

Responsen her er jo aldeles fascinerende. HI beskriver at hun ikke takler å møte menn, og at hun står utenfor arbeidslivet - men jobber med saken. Femti stykker her finner det konstruktivt å fortelle HI at hun har større problemer enn hun tror og at hun aldeles ikke klarer å komme seg inn i arbeidslivet så raskt som hun selv innbiller seg.

 

Hva i alle dager vil dere oppnå med det? At HI tenker "de har nok rett" og lar være å ta sikte på jobb?

 

Gærne kjerringer.

 

Hva angår saksbehandlertematikken, HI, kan du kontakte NAV-leder og be om bytte. Du bør vedlegge legeerklæring på at det er et medisinsk behov. God bedring.Anonymous poster hash: 8697e...d0d

 

En kvinnelig saksbehandler er ikke noe som kan kalles et reelt medisinsk behov.

 

Man arbeider ikke i et vakuum. Alle har kolleger, ledere, oppgaver og liknende som man må forholde seg til og samarbeide med.

En generell fobi mot menn er ekstremt sjelden. Når dette i følge HI verken er midlertidig eller utløst av et traume, så tenker jeg at dette muligens er et symptom ved en mer omfattende lidelse som kanskje også har andre symptomer.

 

Det er svært mulig at både HI, hennes kolleger og lederen, vil ha stor nytte av at hun ikke drar tilbake på jobb før hun faktisk er bedre.

Tar det bare 3 måneder, så er det selvfølgelig fantastisk. Men med så mange ulike behandlere involvert, og noe som invalidiserer henne så til de grader per i dag, så tar jeg meg selv i å undres over om ikke hun hylles feilaktig for sine ambisjoner om å komme raskt tilbake i jobb, når det kanskje egentlig bare handler om manglende selvinnsikt og liten forståelse for at andre vil påvirkes negativt av å måtte forholde seg til dette.

 

Men igjen, det er mulig jeg tar feil.

Uansett hva som er grunnen, har alle i denne historien samme MÅL: at HI skal kunne jobbe og være frisk. Da er det lite matnyttig å ødelegge tilfriskningen ved å late som om hennes problem ikke finnes.

 

Nå leser du noe jeg ikke har skrevet. Hvor i alle dager later jeg som hennes problem ikke finnes?

Jeg har derimot tro på at å heie og bagatellisere alvorlighetsgraden, kan være et større problem enn å gi nyanserte og direkte tilbakemeldinger og forsøke å skape realistiske forventninger.

NAV later som det, hvis de nekter å forholde seg til det.

 

 

Jeg skulle ha sagt meg enig i det, dersom det var slik at saksbehandlingen stoppet opp uten ny saksbehandler.

Det beste kan nok være å søke om å få ny saksbehandler. Men samtidig så kan jeg ikke se at det skal være umulig å ta dette skriftlig, og ha med en kvinnelig støtte på de få møtene som eventuelt skal avholdes.