Er i sjokk!

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal snakke åpent med jenta di om dette. Du kan godt ville at hun skal ta abort, men jeg synes ikke at det er dette du skal fronte i utgangspunktet. Spesielt viktig tror jeg det er å finne ut hva som er motivasjonen hennes for å beholde;

 

- er hun imot abort?

- eller har hun veldig lyst på baby?

- tror hun at en baby kan "fikse" forholdet til kjæresten?

- synes hun det er stas med oppmerksomhet og å være den alle snakker om?

- sliter hun på skolen og ser dette som en slags løsning?

- kanskje hun tenker at hun skal bli mammablogger og kommer til å klare seg fint?

- er hun ensom og litt utafor vennegjengen og tenker at en baby skal bli hyggelig?

 

Jeg tror det blir lettere å snakke med henne når du, og kanskje hun selv, vet hvorfor hun ønsker et barn. Noen av årsakene ovenfor finnes det mange andre løsninger på enn å få en baby.

 

Hva slags type jente er hun, er hun ansvarsfull for alderen, eller er hun av typen som er hellig overbevist om at hun skal stelle og dulle for kaninen som hun har gått lei etter en uke?

 

Som mange over sier bør du realitetsorientere henne om hvordan det er å ha en baby. Jeg vet ikke helt om det så nyttig å vekke henne mange ganger om natten, men for all del ikke ydmyk henne ved å la henne slepe rundt på en melpakke på skolen, som en ovenfor foreslår. Men du kan jo vise henne hvilke gode ting hun har i vente i livet, som hun kankskje går glipp av hvis hun skal ta seg av et barn.

 

Jenta di har det sikkert tøft, og du også. Det er ikke slik at du er en dårlig mor eller hun er en umulig unge, livet bringer overraskelser og utfordringer. Derfor må dere ta vare på hverandre. Det er nå du virkelig trengs som mamma,

 

 

Anonymous poster hash: ce04f...85f

[Anonym bruker]

 

Er enig i hun som skriver at det ikke er bare jenta som er gravid! Det er hele familien. På sett og vis må jo noe ha feilet litt i oppdragelsen når en 15- åring ender opp gravid i dag. Sier ikke det for å være ufin mot deg, men mener at dere som foreldre har et ansvar for det som har skjedd og derfor må være med på å ta konsekvensene, enten det er å støtte og hjelpe henne i morsrollen eller å ta konsekvensene av en abort.

Det siste er nok det mest rasjonelle valget her, selv om jeg er abortmotstander.

Tror ikke det å tvinge eller manipulere henne til abort er veien å gå her. Hun må nesten komme på det selv.

Vanskelig situasjon å være i, håper det får en løsning alle kan leve med!Anonymous poster hash: 3c308...13e

Feil i oppdragelsen faktisk... Dummeste jeg har hørt! Jeg ble selv gravid som 16-åring, da jeg byttet p-pillemerke, og ikke tålte de nye pillene. Fikk løs mage og ergo ingen effekt. Er det foreldrene mine som har feilet i oppdragelsen da mener du?? Jeg tok abort av eget valg. Anonymous poster hash: 07dca...aec

I min verden er en 15-åring alt for ung til å ha sex. En 16- åring likeså. Nettopp pga at graviditet kan være en konsekvens.

Så hvis en av mine døtre hadde blitt gravid så ung hadde jeg absolutt gått i meg selv ja.

 

Anonymous poster hash: 3c308...13e

[kristinehufine]

Et barn på femten får ikke lov å ta avgjørelsen om å få barn selv. Det får være måte på selvbestemmelsesrett, uansett hva som er jussen i det. Er det noen gang du skal være forelder så er det nå. Og ikke puseforelder, men forelder som vet mer og har overblikket. Barn skal ikke ha barn, og barn skal ikke ha foreldre som er barn.

Abort er ikke bare bare. Uansett hvor gammel man er! Man kan oppmuntre til abort, men ikke tvinge gjennom. Hadde mine foreldre tvunget meg til abort kunne de sett langt etter noe som helst form for kontakt med både meg og barnet. Da risikerer du at 15årigen nekter å ta abort på ren trass!

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange gode innspill. Jeg mener helt klart at abort er den beste løsningen, men jeg vil aldri tvinge henne, hverken psykisk eller fysisk. Jeg har kontaktet barnevernet som skal ha et møte med oss i neste uke, og de vil informere og evt henvise oss til andre. Men en ting er sikkert, jeg vil støtte henne uansett, og kommer aldri til å svikte henne!

 

Anonymous poster hash: 9c53c...d79

[happyhappyme]

Tusen takk for mange gode innspill. Jeg mener helt klart at abort er den beste løsningen, men jeg vil aldri tvinge henne, hverken psykisk eller fysisk. Jeg har kontaktet barnevernet som skal ha et møte med oss i neste uke, og de vil informere og evt henvise oss til andre. Men en ting er sikkert, jeg vil støtte henne uansett, og kommer aldri til å svikte henne!Anonymous poster hash: 9c53c...d79

Så bra du søker hjelp for henne, for det er virkelig ikke lett å vite hva man skal Gjøre i en sånn situasjon. Å få støtte gjennom barnevern vil kanskje hjelpe henne til å bli mer selvstendig og voksen enn om mamma og pappa oppdrar barnet sammen med henne. Kommet uansett til å Være en stor overgang for dere alle.

[Anonym bruker]

Jeg er kanskje litt rar, men jeg synes ikke dette er noe å gå berserk over.

 

For 40 år siden kan jeg skjønne at en tenåringsgraviditet var krise. Da var kvinner mer bundet til menn og en kvinnes mulighet til å få et godt liv ble dramatisk mindre hvis hun ble alenemor i ung alder. Men sånn er det jo ikke lengre. At datteren din er blitt gravid som 15-åring betyr ikke lengre at livet hennes er ødelagt. Hun har like stor mulighet til å fullføre skolegangen og ta høyere utdannelse. Hun har like gode sjanser til å finne seg en snill og god livspartner senere, og hun vil kunne reise og gjøre disse tingene alle andre får gjøre - om enn i en annen rekkefølge.

 

Selvfølgelig er ikke en tenåringsgraviditet ideelt, men jeg synes nå det vitner om en litt gammeldags tankegang å skulle gå helt av skaftet.

 

Anonymous poster hash: 9113f...911

[Anonym bruker]

Slapp helt av og pust med magen. Nå har skaden skjedd og situasjonen er som den er. Så da er det bare å gjøre det beste ut av det.

 

Så senk skuldrene, hun er ikke første 15-16 åringen som blir mamma. Dette går bra 😊

 

Anonymous poster hash: 4018c...660

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg hadde latt valget vært henne, og SELVSAGT skulle vi tatt kontakt med pappan og hans foreldre.

 

Jeg hadde faktisk også tatt kontakt med NAV og helsesøster,- for og vite hennes rettigheter og plikter,- for om hun ville beholdt, så hadde jeg forventet at hun skal klare seg selv. Altså, eget bosted, fullføre skole, skaffe seg jobb. Selvsagt, som bestemor ville jeg stilt opp som barnevakt, men ikke mer enn hva jeg ville gjort for en datter i "normal" alder for og få barn. Økonomisk vil jeg heller ikke støttet mer enn hva jeg ville gjort for en som hadde "alt på stell": Dette hadde jeg gjort klart og tydelig for min datter også, for det bør nok være en del av hennes grunnlag for og ta et valg. Er man voksen nok til og ville ta vare på et barn, må man også være voksen nok til og ta vare på seg selv. Man tvinges ut av "tenåringsrollen" inn voksenrollen, og er man ikke klar får det, får man bli det,- eller ta valget om bortadopsjon eller abort... Og si man "er voksen og vil ta ansvar for sine feil", når man vil beholde et barn som er blitt til ved "uhell" som så ung, er det mest idiotiske utsagn jeg hører, da de viste seg ikke voksen nok til og ta ansvar for IKKE bli gravid, den dag de ble gravid.....

 

OM jeg hadde sett at hun ikke var istand til og klare dette ETTER hun hadde født, så hadde min vei til barnevern og adopsjon vært kort.. Mulig vi foreldre hadde tatt barnebarnet som "vårt eget";- men tror ikke det hadde vært optimalt hverken for vår datter, oss eller vårt barnebarn....

 

Mulig jeg virker kald her, men altså, jeg VILLE stilt opp som bestemor, men ville ikke ofret og gitt mer av meg selv for en 15 åring datter, enn om hun var 30..... For og si det sånn. Er man mor, er man mor, og da er det visse "privilegier" man går glipp av, som man bør føle man får tilbakebetalt i form av verdens beste barn Er man ikke i stand til og føle at "det offer man gjør" mtp barnet blir tilbakebetalt,- MED renter,- så har man kanskje valgt feil.. Altså, alle har vi vel hatt våre stunder vi lurer på om vi egentlig skulle fått barna (3 år uten nattesøvn....), men de stundene er er unntakene,- ikke regelen,- for og si det sånn...

 

Anonymous poster hash: b82ce...e70

Litt nysgjerrig bare: hvordan kan det ha seg at man går tre år uten nattesøvn?

 

Anonymous poster hash: 230e9...b36

Holder på å dø av latter. Tror du virkelig alle babyer/ unger sover natten gjennom når de er 6 mnd? Eldste vår sov ikke natten gjennom før hun var 7 år og yngste da hun var ca. 4 år, men da våknet hun enda flere dager i uken. Ingen av de har diagnoser eller noe annet.

 

Anonymous poster hash: 4e631...1b5

Ærlig talt, hvis dere har 4-5-6 åringer som vekker dere om natten så gjør dere noe galt. Det er IKKE vanlig.

Tror ikke akkurat du sitter på noen ekspertise her. Min sønn er sengevæter og er fortsatt oppe hver natt. Han er straks 9 år. Rundt 20% av alle gutter er sengevætere - faktisk uten at foreldrene gjør noe galt!

 

Anonymous poster hash: 14e25...e45

[Anonym bruker]

Kan jeg få lov til å gratulere med at du kanskje skal bli bestemor da? ☺️ Det blir sikkert ganske koselig også 😊

 

Anonymous poster hash: 9113f...911

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg hadde latt valget vært henne, og SELVSAGT skulle vi tatt kontakt med pappan og hans foreldre.

 

Jeg hadde faktisk også tatt kontakt med NAV og helsesøster,- for og vite hennes rettigheter og plikter,- for om hun ville beholdt, så hadde jeg forventet at hun skal klare seg selv. Altså, eget bosted, fullføre skole, skaffe seg jobb. Selvsagt, som bestemor ville jeg stilt opp som barnevakt, men ikke mer enn hva jeg ville gjort for en datter i "normal" alder for og få barn. Økonomisk vil jeg heller ikke støttet mer enn hva jeg ville gjort for en som hadde "alt på stell": Dette hadde jeg gjort klart og tydelig for min datter også, for det bør nok være en del av hennes grunnlag for og ta et valg. Er man voksen nok til og ville ta vare på et barn, må man også være voksen nok til og ta vare på seg selv. Man tvinges ut av "tenåringsrollen" inn voksenrollen, og er man ikke klar får det, får man bli det,- eller ta valget om bortadopsjon eller abort... Og si man "er voksen og vil ta ansvar for sine feil", når man vil beholde et barn som er blitt til ved "uhell" som så ung, er det mest idiotiske utsagn jeg hører, da de viste seg ikke voksen nok til og ta ansvar for IKKE bli gravid, den dag de ble gravid.....

 

OM jeg hadde sett at hun ikke var istand til og klare dette ETTER hun hadde født, så hadde min vei til barnevern og adopsjon vært kort.. Mulig vi foreldre hadde tatt barnebarnet som "vårt eget";- men tror ikke det hadde vært optimalt hverken for vår datter, oss eller vårt barnebarn....

 

Mulig jeg virker kald her, men altså, jeg VILLE stilt opp som bestemor, men ville ikke ofret og gitt mer av meg selv for en 15 åring datter, enn om hun var 30..... For og si det sånn. Er man mor, er man mor, og da er det visse "privilegier" man går glipp av, som man bør føle man får tilbakebetalt i form av verdens beste barn Er man ikke i stand til og føle at "det offer man gjør" mtp barnet blir tilbakebetalt,- MED renter,- så har man kanskje valgt feil.. Altså, alle har vi vel hatt våre stunder vi lurer på om vi egentlig skulle fått barna (3 år uten nattesøvn....), men de stundene er er unntakene,- ikke regelen,- for og si det sånn...

 

Anonymous poster hash: b82ce...e70

Litt nysgjerrig bare: hvordan kan det ha seg at man går tre år uten nattesøvn?

 

Anonymous poster hash: 230e9...b36

Holder på å dø av latter. Tror du virkelig alle babyer/ unger sover natten gjennom når de er 6 mnd? Eldste vår sov ikke natten gjennom før hun var 7 år og yngste da hun var ca. 4 år, men da våknet hun enda flere dager i uken. Ingen av de har diagnoser eller noe annet.

 

Anonymous poster hash: 4e631...1b5

Ærlig talt, hvis dere har 4-5-6 åringer som vekker dere om natten så gjør dere noe galt. Det er IKKE vanlig.

Tror ikke akkurat du sitter på noen ekspertise her. Min sønn er sengevæter og er fortsatt oppe hver natt. Han er straks 9 år. Rundt 20% av alle gutter er sengevætere - faktisk uten at foreldrene gjør noe galt!

 

Anonymous poster hash: 14e25...e45

 

Takk

Eldste har hatt både nattskrekk og gått i søvne så ingen diagnoser og absolutt ikke vår feil. Og heller ikke uvanlig.

 

Noen klarer ikke se lengre enn sin egen nese.

 

Anonymous poster hash: 4e631...1b5

[Jezebel]

 

 

 

 

 

Jeg hadde latt valget vært henne, og SELVSAGT skulle vi tatt kontakt med pappan og hans foreldre.

 

Jeg hadde faktisk også tatt kontakt med NAV og helsesøster,- for og vite hennes rettigheter og plikter,- for om hun ville beholdt, så hadde jeg forventet at hun skal klare seg selv. Altså, eget bosted, fullføre skole, skaffe seg jobb. Selvsagt, som bestemor ville jeg stilt opp som barnevakt, men ikke mer enn hva jeg ville gjort for en datter i "normal" alder for og få barn. Økonomisk vil jeg heller ikke støttet mer enn hva jeg ville gjort for en som hadde "alt på stell": Dette hadde jeg gjort klart og tydelig for min datter også, for det bør nok være en del av hennes grunnlag for og ta et valg. Er man voksen nok til og ville ta vare på et barn, må man også være voksen nok til og ta vare på seg selv. Man tvinges ut av "tenåringsrollen" inn voksenrollen, og er man ikke klar får det, får man bli det,- eller ta valget om bortadopsjon eller abort... Og si man "er voksen og vil ta ansvar for sine feil", når man vil beholde et barn som er blitt til ved "uhell" som så ung, er det mest idiotiske utsagn jeg hører, da de viste seg ikke voksen nok til og ta ansvar for IKKE bli gravid, den dag de ble gravid.....

 

OM jeg hadde sett at hun ikke var istand til og klare dette ETTER hun hadde født, så hadde min vei til barnevern og adopsjon vært kort.. Mulig vi foreldre hadde tatt barnebarnet som "vårt eget";- men tror ikke det hadde vært optimalt hverken for vår datter, oss eller vårt barnebarn....

 

Mulig jeg virker kald her, men altså, jeg VILLE stilt opp som bestemor, men ville ikke ofret og gitt mer av meg selv for en 15 åring datter, enn om hun var 30..... For og si det sånn. Er man mor, er man mor, og da er det visse "privilegier" man går glipp av, som man bør føle man får tilbakebetalt i form av verdens beste barn Er man ikke i stand til og føle at "det offer man gjør" mtp barnet blir tilbakebetalt,- MED renter,- så har man kanskje valgt feil.. Altså, alle har vi vel hatt våre stunder vi lurer på om vi egentlig skulle fått barna (3 år uten nattesøvn....), men de stundene er er unntakene,- ikke regelen,- for og si det sånn...

 

Anonymous poster hash: b82ce...e70

Litt nysgjerrig bare: hvordan kan det ha seg at man går tre år uten nattesøvn?

 

Anonymous poster hash: 230e9...b36

Holder på å dø av latter. Tror du virkelig alle babyer/ unger sover natten gjennom når de er 6 mnd? Eldste vår sov ikke natten gjennom før hun var 7 år og yngste da hun var ca. 4 år, men da våknet hun enda flere dager i uken. Ingen av de har diagnoser eller noe annet.

 

Anonymous poster hash: 4e631...1b5

Ærlig talt, hvis dere har 4-5-6 åringer som vekker dere om natten så gjør dere noe galt. Det er IKKE vanlig.

Tror ikke akkurat du sitter på noen ekspertise her. Min sønn er sengevæter og er fortsatt oppe hver natt. Han er straks 9 år. Rundt 20% av alle gutter er sengevætere - faktisk uten at foreldrene gjør noe galt!

 

Anonymous poster hash: 14e25...e45

Nå klarer jeg ikke helt å se at jeg har skrevet noe om sengevætere så det er nok kun i ditt hode. Barnet mitt våkner også som regel i løpet av natten for å tisse men kommer ikke inn for å vekke oss. Hun er fire år. Hender at vi registrerer at hun er oppe men sovner igjen ummidelbart. Så hvis en 7åring har behov for å vekke foreldrene fordi han må tisse så gjør man noe galt. Store barn burde klare å gå på do om natten uten å involvere familien.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Jeg hadde latt valget vært henne, og SELVSAGT skulle vi tatt kontakt med pappan og hans foreldre.

 

Jeg hadde faktisk også tatt kontakt med NAV og helsesøster,- for og vite hennes rettigheter og plikter,- for om hun ville beholdt, så hadde jeg forventet at hun skal klare seg selv. Altså, eget bosted, fullføre skole, skaffe seg jobb. Selvsagt, som bestemor ville jeg stilt opp som barnevakt, men ikke mer enn hva jeg ville gjort for en datter i "normal" alder for og få barn. Økonomisk vil jeg heller ikke støttet mer enn hva jeg ville gjort for en som hadde "alt på stell": Dette hadde jeg gjort klart og tydelig for min datter også, for det bør nok være en del av hennes grunnlag for og ta et valg. Er man voksen nok til og ville ta vare på et barn, må man også være voksen nok til og ta vare på seg selv. Man tvinges ut av "tenåringsrollen" inn voksenrollen, og er man ikke klar får det, får man bli det,- eller ta valget om bortadopsjon eller abort... Og si man "er voksen og vil ta ansvar for sine feil", når man vil beholde et barn som er blitt til ved "uhell" som så ung, er det mest idiotiske utsagn jeg hører, da de viste seg ikke voksen nok til og ta ansvar for IKKE bli gravid, den dag de ble gravid.....

 

OM jeg hadde sett at hun ikke var istand til og klare dette ETTER hun hadde født, så hadde min vei til barnevern og adopsjon vært kort.. Mulig vi foreldre hadde tatt barnebarnet som "vårt eget";- men tror ikke det hadde vært optimalt hverken for vår datter, oss eller vårt barnebarn....

 

Mulig jeg virker kald her, men altså, jeg VILLE stilt opp som bestemor, men ville ikke ofret og gitt mer av meg selv for en 15 åring datter, enn om hun var 30..... For og si det sånn. Er man mor, er man mor, og da er det visse "privilegier" man går glipp av, som man bør føle man får tilbakebetalt i form av verdens beste barn Er man ikke i stand til og føle at "det offer man gjør" mtp barnet blir tilbakebetalt,- MED renter,- så har man kanskje valgt feil.. Altså, alle har vi vel hatt våre stunder vi lurer på om vi egentlig skulle fått barna (3 år uten nattesøvn....), men de stundene er er unntakene,- ikke regelen,- for og si det sånn...

 

Anonymous poster hash: b82ce...e70

Litt nysgjerrig bare: hvordan kan det ha seg at man går tre år uten nattesøvn?

 

Anonymous poster hash: 230e9...b36

Holder på å dø av latter. Tror du virkelig alle babyer/ unger sover natten gjennom når de er 6 mnd? Eldste vår sov ikke natten gjennom før hun var 7 år og yngste da hun var ca. 4 år, men da våknet hun enda flere dager i uken. Ingen av de har diagnoser eller noe annet.

 

Anonymous poster hash: 4e631...1b5

Ærlig talt, hvis dere har 4-5-6 åringer som vekker dere om natten så gjør dere noe galt. Det er IKKE vanlig.

Tror ikke akkurat du sitter på noen ekspertise her. Min sønn er sengevæter og er fortsatt oppe hver natt. Han er straks 9 år. Rundt 20% av alle gutter er sengevætere - faktisk uten at foreldrene gjør noe galt!

 

Anonymous poster hash: 14e25...e45

Nå klarer jeg ikke helt å se at jeg har skrevet noe om sengevætere så det er nok kun i ditt hode. Barnet mitt våkner også som regel i løpet av natten for å tisse men kommer ikke inn for å vekke oss. Hun er fire år. Hender at vi registrerer at hun er oppe men sovner igjen ummidelbart. Så hvis en 7åring har behov for å vekke foreldrene fordi han må tisse så gjør man noe galt. Store barn burde klare å gå på do om natten uten å involvere familien.

Våkner ikke du av at barnet ditt er på vandring på natten? Dette synes jeg er mye mer unormalt en at ikke alle barn sover gjennom hele natten av ymse årsaker.

 

Dessuten, vet du hva sengevæting er? Mener du virkelig at en 9 åring skal måtte våkne på natten av at han har hatt uhell og må bytte på senga selv? Atter en ting jeg finner mye mer unormalt en at ikke alle barn sover gjennom hele natta.

 

 

Anonymous poster hash: 4018c...660

[Mandala]

 

 

 

 

 

Jeg hadde latt valget vært henne, og SELVSAGT skulle vi tatt kontakt med pappan og hans foreldre.

 

Jeg hadde faktisk også tatt kontakt med NAV og helsesøster,- for og vite hennes rettigheter og plikter,- for om hun ville beholdt, så hadde jeg forventet at hun skal klare seg selv. Altså, eget bosted, fullføre skole, skaffe seg jobb. Selvsagt, som bestemor ville jeg stilt opp som barnevakt, men ikke mer enn hva jeg ville gjort for en datter i "normal" alder for og få barn. Økonomisk vil jeg heller ikke støttet mer enn hva jeg ville gjort for en som hadde "alt på stell": Dette hadde jeg gjort klart og tydelig for min datter også, for det bør nok være en del av hennes grunnlag for og ta et valg. Er man voksen nok til og ville ta vare på et barn, må man også være voksen nok til og ta vare på seg selv. Man tvinges ut av "tenåringsrollen" inn voksenrollen, og er man ikke klar får det, får man bli det,- eller ta valget om bortadopsjon eller abort... Og si man "er voksen og vil ta ansvar for sine feil", når man vil beholde et barn som er blitt til ved "uhell" som så ung, er det mest idiotiske utsagn jeg hører, da de viste seg ikke voksen nok til og ta ansvar for IKKE bli gravid, den dag de ble gravid.....

 

OM jeg hadde sett at hun ikke var istand til og klare dette ETTER hun hadde født, så hadde min vei til barnevern og adopsjon vært kort.. Mulig vi foreldre hadde tatt barnebarnet som "vårt eget";- men tror ikke det hadde vært optimalt hverken for vår datter, oss eller vårt barnebarn....

 

Mulig jeg virker kald her, men altså, jeg VILLE stilt opp som bestemor, men ville ikke ofret og gitt mer av meg selv for en 15 åring datter, enn om hun var 30..... For og si det sånn. Er man mor, er man mor, og da er det visse "privilegier" man går glipp av, som man bør føle man får tilbakebetalt i form av verdens beste barn Er man ikke i stand til og føle at "det offer man gjør" mtp barnet blir tilbakebetalt,- MED renter,- så har man kanskje valgt feil.. Altså, alle har vi vel hatt våre stunder vi lurer på om vi egentlig skulle fått barna (3 år uten nattesøvn....), men de stundene er er unntakene,- ikke regelen,- for og si det sånn...

 

Anonymous poster hash: b82ce...e70

Litt nysgjerrig bare: hvordan kan det ha seg at man går tre år uten nattesøvn?

 

Anonymous poster hash: 230e9...b36

Holder på å dø av latter. Tror du virkelig alle babyer/ unger sover natten gjennom når de er 6 mnd? Eldste vår sov ikke natten gjennom før hun var 7 år og yngste da hun var ca. 4 år, men da våknet hun enda flere dager i uken. Ingen av de har diagnoser eller noe annet.

 

Anonymous poster hash: 4e631...1b5

Ærlig talt, hvis dere har 4-5-6 åringer som vekker dere om natten så gjør dere noe galt. Det er IKKE vanlig.

Tror ikke akkurat du sitter på noen ekspertise her. Min sønn er sengevæter og er fortsatt oppe hver natt. Han er straks 9 år. Rundt 20% av alle gutter er sengevætere - faktisk uten at foreldrene gjør noe galt!

 

Anonymous poster hash: 14e25...e45

Nå klarer jeg ikke helt å se at jeg har skrevet noe om sengevætere så det er nok kun i ditt hode. Barnet mitt våkner også som regel i løpet av natten for å tisse men kommer ikke inn for å vekke oss. Hun er fire år. Hender at vi registrerer at hun er oppe men sovner igjen ummidelbart. Så hvis en 7åring har behov for å vekke foreldrene fordi han må tisse så gjør man noe galt. Store barn burde klare å gå på do om natten uten å involvere familien.

 

 

Noen barn er da mer redde enn andre. Min 11-åring vekker meg fortsatt hver gang han våkner om natten. Ok, han har diagnose da, men jeg har da hørt om helt friske eldre barn også som faktisk er ganske mørkredde eller redde hvis de våkner om natten. 

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Jeg hadde latt valget vært henne, og SELVSAGT skulle vi tatt kontakt med pappan og hans foreldre.

 

Jeg hadde faktisk også tatt kontakt med NAV og helsesøster,- for og vite hennes rettigheter og plikter,- for om hun ville beholdt, så hadde jeg forventet at hun skal klare seg selv. Altså, eget bosted, fullføre skole, skaffe seg jobb. Selvsagt, som bestemor ville jeg stilt opp som barnevakt, men ikke mer enn hva jeg ville gjort for en datter i "normal" alder for og få barn. Økonomisk vil jeg heller ikke støttet mer enn hva jeg ville gjort for en som hadde "alt på stell": Dette hadde jeg gjort klart og tydelig for min datter også, for det bør nok være en del av hennes grunnlag for og ta et valg. Er man voksen nok til og ville ta vare på et barn, må man også være voksen nok til og ta vare på seg selv. Man tvinges ut av "tenåringsrollen" inn voksenrollen, og er man ikke klar får det, får man bli det,- eller ta valget om bortadopsjon eller abort... Og si man "er voksen og vil ta ansvar for sine feil", når man vil beholde et barn som er blitt til ved "uhell" som så ung, er det mest idiotiske utsagn jeg hører, da de viste seg ikke voksen nok til og ta ansvar for IKKE bli gravid, den dag de ble gravid.....

 

OM jeg hadde sett at hun ikke var istand til og klare dette ETTER hun hadde født, så hadde min vei til barnevern og adopsjon vært kort.. Mulig vi foreldre hadde tatt barnebarnet som "vårt eget";- men tror ikke det hadde vært optimalt hverken for vår datter, oss eller vårt barnebarn....

 

Mulig jeg virker kald her, men altså, jeg VILLE stilt opp som bestemor, men ville ikke ofret og gitt mer av meg selv for en 15 åring datter, enn om hun var 30..... For og si det sånn. Er man mor, er man mor, og da er det visse "privilegier" man går glipp av, som man bør føle man får tilbakebetalt i form av verdens beste barn Er man ikke i stand til og føle at "det offer man gjør" mtp barnet blir tilbakebetalt,- MED renter,- så har man kanskje valgt feil.. Altså, alle har vi vel hatt våre stunder vi lurer på om vi egentlig skulle fått barna (3 år uten nattesøvn....), men de stundene er er unntakene,- ikke regelen,- for og si det sånn...

 

Anonymous poster hash: b82ce...e70

Litt nysgjerrig bare: hvordan kan det ha seg at man går tre år uten nattesøvn?

 

Anonymous poster hash: 230e9...b36

Holder på å dø av latter. Tror du virkelig alle babyer/ unger sover natten gjennom når de er 6 mnd? Eldste vår sov ikke natten gjennom før hun var 7 år og yngste da hun var ca. 4 år, men da våknet hun enda flere dager i uken. Ingen av de har diagnoser eller noe annet.

 

Anonymous poster hash: 4e631...1b5

Ærlig talt, hvis dere har 4-5-6 åringer som vekker dere om natten så gjør dere noe galt. Det er IKKE vanlig.

Tror ikke akkurat du sitter på noen ekspertise her. Min sønn er sengevæter og er fortsatt oppe hver natt. Han er straks 9 år. Rundt 20% av alle gutter er sengevætere - faktisk uten at foreldrene gjør noe galt!

 

Anonymous poster hash: 14e25...e45

Nå klarer jeg ikke helt å se at jeg har skrevet noe om sengevætere så det er nok kun i ditt hode. Barnet mitt våkner også som regel i løpet av natten for å tisse men kommer ikke inn for å vekke oss. Hun er fire år. Hender at vi registrerer at hun er oppe men sovner igjen ummidelbart. Så hvis en 7åring har behov for å vekke foreldrene fordi han må tisse så gjør man noe galt. Store barn burde klare å gå på do om natten uten å involvere familien.

 

Nå svarer du forskjellige her.

 

Jeg har skrevet over hvorfor vår 7 åring er oppe så du kan lese der.

 

Når det kommer til anonym over med sengevæteren syns jeg ikke det er noe rart at de må stå opp å skifte på sengen. Tror neppe din 4 åring hadde skiftet på sengen selv om hun hadde tisset i den.

 

 

 

Anonymous poster hash: 4e631...1b5

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Jeg hadde latt valget vært henne, og SELVSAGT skulle vi tatt kontakt med pappan og hans foreldre.

 

Jeg hadde faktisk også tatt kontakt med NAV og helsesøster,- for og vite hennes rettigheter og plikter,- for om hun ville beholdt, så hadde jeg forventet at hun skal klare seg selv. Altså, eget bosted, fullføre skole, skaffe seg jobb. Selvsagt, som bestemor ville jeg stilt opp som barnevakt, men ikke mer enn hva jeg ville gjort for en datter i "normal" alder for og få barn. Økonomisk vil jeg heller ikke støttet mer enn hva jeg ville gjort for en som hadde "alt på stell": Dette hadde jeg gjort klart og tydelig for min datter også, for det bør nok være en del av hennes grunnlag for og ta et valg. Er man voksen nok til og ville ta vare på et barn, må man også være voksen nok til og ta vare på seg selv. Man tvinges ut av "tenåringsrollen" inn voksenrollen, og er man ikke klar får det, får man bli det,- eller ta valget om bortadopsjon eller abort... Og si man "er voksen og vil ta ansvar for sine feil", når man vil beholde et barn som er blitt til ved "uhell" som så ung, er det mest idiotiske utsagn jeg hører, da de viste seg ikke voksen nok til og ta ansvar for IKKE bli gravid, den dag de ble gravid.....

 

OM jeg hadde sett at hun ikke var istand til og klare dette ETTER hun hadde født, så hadde min vei til barnevern og adopsjon vært kort.. Mulig vi foreldre hadde tatt barnebarnet som "vårt eget";- men tror ikke det hadde vært optimalt hverken for vår datter, oss eller vårt barnebarn....

 

Mulig jeg virker kald her, men altså, jeg VILLE stilt opp som bestemor, men ville ikke ofret og gitt mer av meg selv for en 15 åring datter, enn om hun var 30..... For og si det sånn. Er man mor, er man mor, og da er det visse "privilegier" man går glipp av, som man bør føle man får tilbakebetalt i form av verdens beste barn Er man ikke i stand til og føle at "det offer man gjør" mtp barnet blir tilbakebetalt,- MED renter,- så har man kanskje valgt feil.. Altså, alle har vi vel hatt våre stunder vi lurer på om vi egentlig skulle fått barna (3 år uten nattesøvn....), men de stundene er er unntakene,- ikke regelen,- for og si det sånn...

 

Anonymous poster hash: b82ce...e70

Litt nysgjerrig bare: hvordan kan det ha seg at man går tre år uten nattesøvn?

 

Anonymous poster hash: 230e9...b36

Holder på å dø av latter. Tror du virkelig alle babyer/ unger sover natten gjennom når de er 6 mnd? Eldste vår sov ikke natten gjennom før hun var 7 år og yngste da hun var ca. 4 år, men da våknet hun enda flere dager i uken. Ingen av de har diagnoser eller noe annet.

 

Anonymous poster hash: 4e631...1b5

Ærlig talt, hvis dere har 4-5-6 åringer som vekker dere om natten så gjør dere noe galt. Det er IKKE vanlig.

Tror ikke akkurat du sitter på noen ekspertise her. Min sønn er sengevæter og er fortsatt oppe hver natt. Han er straks 9 år. Rundt 20% av alle gutter er sengevætere - faktisk uten at foreldrene gjør noe galt!

 

Anonymous poster hash: 14e25...e45

Nå klarer jeg ikke helt å se at jeg har skrevet noe om sengevætere så det er nok kun i ditt hode. Barnet mitt våkner også som regel i løpet av natten for å tisse men kommer ikke inn for å vekke oss. Hun er fire år. Hender at vi registrerer at hun er oppe men sovner igjen ummidelbart. Så hvis en 7åring har behov for å vekke foreldrene fordi han må tisse så gjør man noe galt. Store barn burde klare å gå på do om natten uten å involvere familien.

Poenget ditt var jo nettopp at man gjorde noe galt om man ble vekket av store barn - uansett grunn. Du høres ikke så forståelsesfull ut, så barna dine ser nok ikke noen grunn til å vekke deg uansett om de er redde eller ikke.

 

Anonymous poster hash: 14e25...e45

[Gjest Sommerfuggel]

Tråden begynner å spore av nå, og stemningen begynner å bli litt amper.

Hold dere til temaet og vis hverandre respekt når dere svarer.

 

Red.; tråden er også moderert grunnet personangrep.

 

Sommerfuggel i vinterland

Brukermoderator

[Den perfekte mor, påan igjen]

Tusen takk for mange gode innspill. Jeg mener helt klart at abort er den beste løsningen, men jeg vil aldri tvinge henne, hverken psykisk eller fysisk. Jeg har kontaktet barnevernet som skal ha et møte med oss i neste uke, og de vil informere og evt henvise oss til andre. Men en ting er sikkert, jeg vil støtte henne uansett, og kommer aldri til å svikte henne!

 

Anonymous poster hash: 9c53c...d79

Jeg synes du virker fornuftig jeg Jeg tror det beste du kan gjøre for henne er å vise henne at det er hennes valg, hennes avgjørelse, og at det er hun som må kjenne på konsekvensene. En 15-åring kan fort være i opprør, og velge stikk motsatt av hva de føler at foreldrene vil, bare på trass og for å vise at de ikke vil la seg kue. 

 

Barnevern og helsesøster har lettere for å komme i posisjon til å lede henne i den ene eller andre retningen. Selv om du stiller opp så betyr det jo ikke at det er du som skal ta alle tunge tak. Det er hun som må gå i klasse med de under seg, siden hun må være hjemme en stund med babyen. Det er hun som må stå opp om nettene, det er hun som må sørge for flaskevask og bleieskift, for ikke å snakke om innkjøpene av disse. Hun vil få engangsstønad og barnetrygd, hvordan vil hun finansiere alt babyen trenger? Får hun overgangsstønad? Isåfall tror jeg det er viktig at hun får satt opp et budsjett så hun ser at dette ikke er penger hun kan bruke som hun vil, men at babyen vil legge beslag på dem.

 

At en 15-åring bli mamma er ikke verdens undergang, men det er veldig langt ifra ideelt.

[Bie-damen]

Prøv å beholde roen. Ikke skyv henne fra deg! Gi så mye nøkterne opplysninger som mulig. Ta henne med deg til fastlegen og andre fagpersoner. La alvoret synke inn hos jenta...

[Anonym bruker]

 

Tusen takk for mange gode innspill. Jeg mener helt klart at abort er den beste løsningen, men jeg vil aldri tvinge henne, hverken psykisk eller fysisk. Jeg har kontaktet barnevernet som skal ha et møte med oss i neste uke, og de vil informere og evt henvise oss til andre. Men en ting er sikkert, jeg vil støtte henne uansett, og kommer aldri til å svikte henne!

 

Anonymous poster hash: 9c53c...d79

Jeg synes du virker fornuftig jeg Jeg tror det beste du kan gjøre for henne er å vise henne at det er hennes valg, hennes avgjørelse, og at det er hun som må kjenne på konsekvensene. En 15-åring kan fort være i opprør, og velge stikk motsatt av hva de føler at foreldrene vil, bare på trass og for å vise at de ikke vil la seg kue. 

 

Barnevern og helsesøster har lettere for å komme i posisjon til å lede henne i den ene eller andre retningen. Selv om du stiller opp så betyr det jo ikke at det er du som skal ta alle tunge tak. Det er hun som må gå i klasse med de under seg, siden hun må være hjemme en stund med babyen. Det er hun som må stå opp om nettene, det er hun som må sørge for flaskevask og bleieskift, for ikke å snakke om innkjøpene av disse. Hun vil få engangsstønad og barnetrygd, hvordan vil hun finansiere alt babyen trenger? Får hun overgangsstønad? Isåfall tror jeg det er viktig at hun får satt opp et budsjett så hun ser at dette ikke er penger hun kan bruke som hun vil, men at babyen vil legge beslag på dem.

 

At en 15-åring bli mamma er ikke verdens undergang, men det er veldig langt ifra ideelt.

 

Veldig enig.

 

Det er viktig å ta dette på riktig måte, å få hjelp av barnevernet, helsesøster, fastlege osv er helt riktig.

 

Mange tidligere i tråden sier at man ikke trenger ringe Amathea e.l. fordi HI selv kan fortelle jenta hvor slitsomt det er med en baby, men poenget er at jenta er 15 år, og fremdeles i opposisjon og løsrivelse fra sine egne foreldre. Blir mammaen for negativ og kritisk kan hun finne på å beholde bare på trass, en 15-åring er midt mellom barn og voksen, hun må håndteres som en tenåring.

 

Jeg tror du gjør helt rett i å kalle inn hjelp, fortell henne hva du mener men også at du vil støtte henne i hennes valg uansett. Men vær klar på at selv om du skal hjelpe henne med alt fra å fylle ut skjemaer hos nav til å velge antall hull i smokken til flaska, så er det ikke du som blir mamma og det ansvaret må hun ta selv.

 

Lag en liste og planlegg sammen med henne, hva vil hun gjøre med skolen, hva med det økonomiske, sett opp budsjett, hvordan ser hun for seg å bo, henting og levering i barnehage osv osv. Valget hun tar må være gjennomtenkt, og du må hjelpe henne å se alt hun må ta med i "regnskapet" før hun tar det endelige valget.

 

En bekjent av meg fikk barn siste året på barneskolen. Hun har klart seg greit hun, men klarte aldri komme igang med skole igjen. Hun bodde hjemme til hun ble 18 år, da flyttet hun ut og jobbet full tid i butikk. Nå er hun over 30 år, og har to barn til. Hun sier at hun selvfølgelig ikke angret på barnet hun har fått, men om hennes eget barn hadde blitt gravid på ungdomsskolen ville hun rådet henne til å ta abort....

 

Anonymous poster hash: de230...605

[Anonym bruker]

 

 

Tusen takk for mange gode innspill. Jeg mener helt klart at abort er den beste løsningen, men jeg vil aldri tvinge henne, hverken psykisk eller fysisk. Jeg har kontaktet barnevernet som skal ha et møte med oss i neste uke, og de vil informere og evt henvise oss til andre. Men en ting er sikkert, jeg vil støtte henne uansett, og kommer aldri til å svikte henne!

 

Anonymous poster hash: 9c53c...d79

Jeg synes du virker fornuftig jeg Jeg tror det beste du kan gjøre for henne er å vise henne at det er hennes valg, hennes avgjørelse, og at det er hun som må kjenne på konsekvensene. En 15-åring kan fort være i opprør, og velge stikk motsatt av hva de føler at foreldrene vil, bare på trass og for å vise at de ikke vil la seg kue. 

 

Barnevern og helsesøster har lettere for å komme i posisjon til å lede henne i den ene eller andre retningen. Selv om du stiller opp så betyr det jo ikke at det er du som skal ta alle tunge tak. Det er hun som må gå i klasse med de under seg, siden hun må være hjemme en stund med babyen. Det er hun som må stå opp om nettene, det er hun som må sørge for flaskevask og bleieskift, for ikke å snakke om innkjøpene av disse. Hun vil få engangsstønad og barnetrygd, hvordan vil hun finansiere alt babyen trenger? Får hun overgangsstønad? Isåfall tror jeg det er viktig at hun får satt opp et budsjett så hun ser at dette ikke er penger hun kan bruke som hun vil, men at babyen vil legge beslag på dem.

 

At en 15-åring bli mamma er ikke verdens undergang, men det er veldig langt ifra ideelt.

 

Veldig enig.

 

Det er viktig å ta dette på riktig måte, å få hjelp av barnevernet, helsesøster, fastlege osv er helt riktig.

 

Mange tidligere i tråden sier at man ikke trenger ringe Amathea e.l. fordi HI selv kan fortelle jenta hvor slitsomt det er med en baby, men poenget er at jenta er 15 år, og fremdeles i opposisjon og løsrivelse fra sine egne foreldre. Blir mammaen for negativ og kritisk kan hun finne på å beholde bare på trass, en 15-åring er midt mellom barn og voksen, hun må håndteres som en tenåring.

 

Jeg tror du gjør helt rett i å kalle inn hjelp, fortell henne hva du mener men også at du vil støtte henne i hennes valg uansett. Men vær klar på at selv om du skal hjelpe henne med alt fra å fylle ut skjemaer hos nav til å velge antall hull i smokken til flaska, så er det ikke du som blir mamma og det ansvaret må hun ta selv.

 

Lag en liste og planlegg sammen med henne, hva vil hun gjøre med skolen, hva med det økonomiske, sett opp budsjett, hvordan ser hun for seg å bo, henting og levering i barnehage osv osv. Valget hun tar må være gjennomtenkt, og du må hjelpe henne å se alt hun må ta med i "regnskapet" før hun tar det endelige valget.

 

En bekjent av meg fikk barn siste året på barneskolen. Hun har klart seg greit hun, men klarte aldri komme igang med skole igjen. Hun bodde hjemme til hun ble 18 år, da flyttet hun ut og jobbet full tid i butikk. Nå er hun over 30 år, og har to barn til. Hun sier at hun selvfølgelig ikke angret på barnet hun har fått, men om hennes eget barn hadde blitt gravid på ungdomsskolen ville hun rådet henne til å ta abort....

 

Anonymous poster hash: de230...605

 

Siste året på ungdomsskolen selvfølgelig, hun var 16 år.

 

Anonymous poster hash: de230...605

[Anonym bruker]

Føler med deg. Dette er nok alles foreldres skrekk.

 

Du kjenner datteren din best, og vet hvor klar hun er for oppgaven, hvor oppegående barnefar er, og hvor mye dere besteforeldre klarer å bidra.

 

Snakk med helsestasjonen for å få deres vurdering. Om det er uaktuelt at hun får beholde barnet sitt, så ville jeg presset på for abort.

Anonymous poster hash: c101a...37c

[Anonym bruker]

Ble gravid 2 år på VGs og er evig glad min mor overtalte meg til abort. Ble dog gravid og mor som 20, men de årene hadde mye og si!! Er nå 26 med 2 barn. Snakk med helsestasjon. Er din datter klar over hvor stort ansvar det er med våkenetter, null sosialt liv, må ha en jobb for og forsørge ungen? Hvis ikke, forklar. Si at det blir hennes ansvar omtrent alene. Be henne legge fram en plan over bosted, hvordan hun skal fullføre skole og få seg jobb som lavtlønnet i sin alder. Mye tragiske mammablogger der ute der alt fremstilles rosenrødt av tenåringsjenter..

 

Anonymous poster hash: 50f83...0ed

[Jezebel]

 

 

 

 

 

 

Jeg hadde latt valget vært henne, og SELVSAGT skulle vi tatt kontakt med pappan og hans foreldre.

 

Jeg hadde faktisk også tatt kontakt med NAV og helsesøster,- for og vite hennes rettigheter og plikter,- for om hun ville beholdt, så hadde jeg forventet at hun skal klare seg selv. Altså, eget bosted, fullføre skole, skaffe seg jobb. Selvsagt, som bestemor ville jeg stilt opp som barnevakt, men ikke mer enn hva jeg ville gjort for en datter i "normal" alder for og få barn. Økonomisk vil jeg heller ikke støttet mer enn hva jeg ville gjort for en som hadde "alt på stell": Dette hadde jeg gjort klart og tydelig for min datter også, for det bør nok være en del av hennes grunnlag for og ta et valg. Er man voksen nok til og ville ta vare på et barn, må man også være voksen nok til og ta vare på seg selv. Man tvinges ut av "tenåringsrollen" inn voksenrollen, og er man ikke klar får det, får man bli det,- eller ta valget om bortadopsjon eller abort... Og si man "er voksen og vil ta ansvar for sine feil", når man vil beholde et barn som er blitt til ved "uhell" som så ung, er det mest idiotiske utsagn jeg hører, da de viste seg ikke voksen nok til og ta ansvar for IKKE bli gravid, den dag de ble gravid.....

 

OM jeg hadde sett at hun ikke var istand til og klare dette ETTER hun hadde født, så hadde min vei til barnevern og adopsjon vært kort.. Mulig vi foreldre hadde tatt barnebarnet som "vårt eget";- men tror ikke det hadde vært optimalt hverken for vår datter, oss eller vårt barnebarn....

 

Mulig jeg virker kald her, men altså, jeg VILLE stilt opp som bestemor, men ville ikke ofret og gitt mer av meg selv for en 15 åring datter, enn om hun var 30..... For og si det sånn. Er man mor, er man mor, og da er det visse "privilegier" man går glipp av, som man bør føle man får tilbakebetalt i form av verdens beste barn Er man ikke i stand til og føle at "det offer man gjør" mtp barnet blir tilbakebetalt,- MED renter,- så har man kanskje valgt feil.. Altså, alle har vi vel hatt våre stunder vi lurer på om vi egentlig skulle fått barna (3 år uten nattesøvn....), men de stundene er er unntakene,- ikke regelen,- for og si det sånn...

 

Anonymous poster hash: b82ce...e70

Litt nysgjerrig bare: hvordan kan det ha seg at man går tre år uten nattesøvn?

 

Anonymous poster hash: 230e9...b36

Holder på å dø av latter. Tror du virkelig alle babyer/ unger sover natten gjennom når de er 6 mnd? Eldste vår sov ikke natten gjennom før hun var 7 år og yngste da hun var ca. 4 år, men da våknet hun enda flere dager i uken. Ingen av de har diagnoser eller noe annet.

 

Anonymous poster hash: 4e631...1b5

Ærlig talt, hvis dere har 4-5-6 åringer som vekker dere om natten så gjør dere noe galt. Det er IKKE vanlig.

Tror ikke akkurat du sitter på noen ekspertise her. Min sønn er sengevæter og er fortsatt oppe hver natt. Han er straks 9 år. Rundt 20% av alle gutter er sengevætere - faktisk uten at foreldrene gjør noe galt!

 

Anonymous poster hash: 14e25...e45

Takk

Eldste har hatt både nattskrekk og gått i søvne så ingen diagnoser og absolutt ikke vår feil. Og heller ikke uvanlig.

 

Noen klarer ikke se lengre enn sin egen nese.

 

Anonymous poster hash: 4e631...1b5

Ja, det var rette ræva som dreit. Du som "holder på å le deg ihjel" av en som høflig stiller et spørsmål om langvarig nattevåk. Sannheten er at for veldig mange er nattevåk noe som går over i løpet av det første året. Du kan ikke da klandre dem for at de lurer på hvorfor du mener nattevåk er noe som foregår i årevis. Istedenfor å svare høflig tilbake at dere har slitt med nattskrekk og søvngjengere er du frekk i kjeften og "ler deg ihjel" av vedkommende. På toppen av det hele anklager du meg for å ikke se lengre enn min egen nese. Snakker om å kaste stein i glasshus du som ler deg ihjel av folk som ikke har erfaring med nattevåk utover det første året.

[skjotta]

 

 

 

Jeg hadde latt valget vært henne, og SELVSAGT skulle vi tatt kontakt med pappan og hans foreldre.

 

Jeg hadde faktisk også tatt kontakt med NAV og helsesøster,- for og vite hennes rettigheter og plikter,- for om hun ville beholdt, så hadde jeg forventet at hun skal klare seg selv. Altså, eget bosted, fullføre skole, skaffe seg jobb. Selvsagt, som bestemor ville jeg stilt opp som barnevakt, men ikke mer enn hva jeg ville gjort for en datter i "normal" alder for og få barn. Økonomisk vil jeg heller ikke støttet mer enn hva jeg ville gjort for en som hadde "alt på stell": Dette hadde jeg gjort klart og tydelig for min datter også, for det bør nok være en del av hennes grunnlag for og ta et valg. Er man voksen nok til og ville ta vare på et barn, må man også være voksen nok til og ta vare på seg selv. Man tvinges ut av "tenåringsrollen" inn voksenrollen, og er man ikke klar får det, får man bli det,- eller ta valget om bortadopsjon eller abort... Og si man "er voksen og vil ta ansvar for sine feil", når man vil beholde et barn som er blitt til ved "uhell" som så ung, er det mest idiotiske utsagn jeg hører, da de viste seg ikke voksen nok til og ta ansvar for IKKE bli gravid, den dag de ble gravid.....

 

OM jeg hadde sett at hun ikke var istand til og klare dette ETTER hun hadde født, så hadde min vei til barnevern og adopsjon vært kort.. Mulig vi foreldre hadde tatt barnebarnet som "vårt eget";- men tror ikke det hadde vært optimalt hverken for vår datter, oss eller vårt barnebarn....

 

Mulig jeg virker kald her, men altså, jeg VILLE stilt opp som bestemor, men ville ikke ofret og gitt mer av meg selv for en 15 åring datter, enn om hun var 30..... For og si det sånn. Er man mor, er man mor, og da er det visse "privilegier" man går glipp av, som man bør føle man får tilbakebetalt i form av verdens beste barn Er man ikke i stand til og føle at "det offer man gjør" mtp barnet blir tilbakebetalt,- MED renter,- så har man kanskje valgt feil.. Altså, alle har vi vel hatt våre stunder vi lurer på om vi egentlig skulle fått barna (3 år uten nattesøvn....), men de stundene er er unntakene,- ikke regelen,- for og si det sånn...

 

Anonymous poster hash: b82ce...e70

Med din kalde fremtoning og liten samarbeidsvilje håper jeg inderlig ikke din barn kommer i denne situasjonen. Dette var trist lesing.

 

 

 

Anonymous poster hash: c9e33...d14

Skjønner ikke hva som er så ille? Jeg sier jo jeg vil være med i prosessen, hjelpe til med og finne ut HVEM man bør kontakte osv.. Hvem som kan gi objektive innspill til eventuelt valg, og hvem som kan gi mer subjektive innspill i forhold til om hun velger det ene eller det andre. men ikke være med på og ta noen avgjørelse. Jeg kommer ikke til og slå hånden av henne, men ja, hun må klare seg selv... Jeg mener blir man mor, så har man ikke "rett på" mer støtte fra foreldre som 15 åring enn hva man har som 30 åring. Hadde aldri latt ei 30 åring datter flyttet inn og bodd hos meg om hun ble "gravid ved uhell";- ikke hadde en far til barnet...... Visst er det forskjell på modenhet og evner hos en 30 og en 15 åring, men VALGET de tar, ved og beholde et "uplanlagt barn" er det samme,- og fra min side, vil det gi samme konsekvenser. De blir mamma,- og barnet kommer til og ha besteforelder som elsker det,- og stiller opp,- på besteforeldrevis,- men ikke på noe som helst måte som "ekstraforeldre"...Og når jeg ser svar fra folk med positive erfaringer fra mødre i den alder, så ser man jo at der har 15 åringen tatt det ansvar jeg mener min datter må ta om hun havner i den situasjon!

 

Jeg har aldri og kommer aldri til og sy puter under armene på barna mine. Det jeg kort sagt vil frem til er at i en slik situasjon så blir det helt feil og la datteren beholde barnet og forberede seg på og bli foreldre igjen".. hva lærer man datteren sin da? Og den aller største ulempen (om man som foreldre står klar til og "ta over" hver gang det butter mot, fordi hun er så ung);- Hva positivt vil hun få ut av dette? En lillesøster eller lillebror?

 

Anonymous poster hash: b82ce...e70

Men nav skal ha plikt for å forsørge dem? Du har forsørgerplikt ovenfor barna dine, selv om de blir gravide.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

Jeg hadde latt valget vært henne, og SELVSAGT skulle vi tatt kontakt med pappan og hans foreldre.

 

Jeg hadde faktisk også tatt kontakt med NAV og helsesøster,- for og vite hennes rettigheter og plikter,- for om hun ville beholdt, så hadde jeg forventet at hun skal klare seg selv. Altså, eget bosted, fullføre skole, skaffe seg jobb. Selvsagt, som bestemor ville jeg stilt opp som barnevakt, men ikke mer enn hva jeg ville gjort for en datter i "normal" alder for og få barn. Økonomisk vil jeg heller ikke støttet mer enn hva jeg ville gjort for en som hadde "alt på stell": Dette hadde jeg gjort klart og tydelig for min datter også, for det bør nok være en del av hennes grunnlag for og ta et valg. Er man voksen nok til og ville ta vare på et barn, må man også være voksen nok til og ta vare på seg selv. Man tvinges ut av "tenåringsrollen" inn voksenrollen, og er man ikke klar får det, får man bli det,- eller ta valget om bortadopsjon eller abort... Og si man "er voksen og vil ta ansvar for sine feil", når man vil beholde et barn som er blitt til ved "uhell" som så ung, er det mest idiotiske utsagn jeg hører, da de viste seg ikke voksen nok til og ta ansvar for IKKE bli gravid, den dag de ble gravid.....

 

OM jeg hadde sett at hun ikke var istand til og klare dette ETTER hun hadde født, så hadde min vei til barnevern og adopsjon vært kort.. Mulig vi foreldre hadde tatt barnebarnet som "vårt eget";- men tror ikke det hadde vært optimalt hverken for vår datter, oss eller vårt barnebarn....

 

Mulig jeg virker kald her, men altså, jeg VILLE stilt opp som bestemor, men ville ikke ofret og gitt mer av meg selv for en 15 åring datter, enn om hun var 30..... For og si det sånn. Er man mor, er man mor, og da er det visse "privilegier" man går glipp av, som man bør føle man får tilbakebetalt i form av verdens beste barn Er man ikke i stand til og føle at "det offer man gjør" mtp barnet blir tilbakebetalt,- MED renter,- så har man kanskje valgt feil.. Altså, alle har vi vel hatt våre stunder vi lurer på om vi egentlig skulle fått barna (3 år uten nattesøvn....), men de stundene er er unntakene,- ikke regelen,- for og si det sånn...

 

Anonymous poster hash: b82ce...e70

Litt nysgjerrig bare: hvordan kan det ha seg at man går tre år uten nattesøvn?

 

Anonymous poster hash: 230e9...b36

Holder på å dø av latter. Tror du virkelig alle babyer/ unger sover natten gjennom når de er 6 mnd? Eldste vår sov ikke natten gjennom før hun var 7 år og yngste da hun var ca. 4 år, men da våknet hun enda flere dager i uken. Ingen av de har diagnoser eller noe annet.

 

Anonymous poster hash: 4e631...1b5

Ærlig talt, hvis dere har 4-5-6 åringer som vekker dere om natten så gjør dere noe galt. Det er IKKE vanlig.

Tror ikke akkurat du sitter på noen ekspertise her. Min sønn er sengevæter og er fortsatt oppe hver natt. Han er straks 9 år. Rundt 20% av alle gutter er sengevætere - faktisk uten at foreldrene gjør noe galt!

 

Anonymous poster hash: 14e25...e45

Takk

Eldste har hatt både nattskrekk og gått i søvne så ingen diagnoser og absolutt ikke vår feil. Og heller ikke uvanlig.

 

Noen klarer ikke se lengre enn sin egen nese.

 

Anonymous poster hash: 4e631...1b5

Ja, det var rette ræva som dreit. Du som "holder på å le deg ihjel" av en som høflig stiller et spørsmål om langvarig nattevåk. Sannheten er at for veldig mange er nattevåk noe som går over i løpet av det første året. Du kan ikke da klandre dem for at de lurer på hvorfor du mener nattevåk er noe som foregår i årevis. Istedenfor å svare høflig tilbake at dere har slitt med nattskrekk og søvngjengere er du frekk i kjeften og "ler deg ihjel" av vedkommende. På toppen av det hele anklager du meg for å ikke se lengre enn min egen nese. Snakker om å kaste stein i glasshus du som ler deg ihjel av folk som ikke har erfaring med nattevåk utover det første året.

Les hva sommerfugl skrev lenger oppe og slutt å dra denne avsporingen lenger... Du klarer ikke å ro deg inn uansett hvor mye du angriper andre....

 

Anonymous poster hash: 4018c...660