Er i sjokk!

[Anonym bruker]

Datteren min er femten år og vi fant nettopp ut at hun er gravid. Hun nekter å ta abort, og jeg føler at jeg ikke vil klare å tvinge henne. Aner ikke hva jeg skal gjøre, og trenger noen synspunkter. Hva ville dere ha gjort? Og før noen hyler opp om tulleinnlegg, hadde det bare vært så vel!!

 

Anonymous poster hash: 9c53c...d79

[sug lut]

Lege. Finn ut hvor langt på vei. Veiledning til hun skjønner at dette er tåpelig å gjennomføre. Ikke la henne ødelegge livet sitt.

[Anonym bruker]

Huff..

Jeg hadde nok støttet henne. Og innstillt meg til å bli småbarnsforeldre igjen.

Forferdelig trist. Jeg vil ikke dømme deg. Jeg hadde sex når jeg var 15 år selv. Faktisk var jeg da så uvitende at jeg trodde han brukte kondom når han ikke gjorde det. 15 åringer er umodne...

 

De kan jo ikke flytte for seg selv. Så da hadde jeg tilbudt de å bo hos oss.

 

Et barn får barn er trist, men det kan skje.

 

Anonymous poster hash: 9b3cf...9fd

[Anonym bruker]

Hun har rett til å velge og beholde barnet nå er det du som må støtte henne og hjelpe til, de neste 3 årene. Det går fort.

Og hjelp fraforeldre legger det beste grunnlaget for mor og barn resten av livet. Det er din sjanse til å vise henne at du er der for henne uansett hvilke valg hun foretar seg. Du kan si din mening, men du må respektere hennes rett til egne beslutninger. Det handler nok mye om hennes samvittighet - om du tvinger gjennom en abort kan det føre til at livet hennes og forholdet deres blir ødelagt.

 

Anonymous poster hash: 2b191...695

[sug lut]

Et barn på femten får ikke lov å ta avgjørelsen om å få barn selv. Det får være måte på selvbestemmelsesrett, uansett hva som er jussen i det. Er det noen gang du skal være forelder så er det nå. Og ikke puseforelder, men forelder som vet mer og har overblikket. Barn skal ikke ha barn, og barn skal ikke ha foreldre som er barn.

[Anonym bruker]

Det viktigste er å la henne forstå at dere støtter henne uansett. I den alderen kan det lett bli til at hun nekter bare på trass, konsekvenstenkningen er ikke akkurat på topp. En 15 åring har ingen forutsetning for å forstå hva det innebærer å skulle være ansvarlig for et barn de neste 18 årene (minst); selv vi som er godt voksne gjør jo ikke alltid det.

 

Kanskje litt teit, men hva med å gi henne en liten "baby bootcamp" slik man av og til ser på tv? Gi henne en kg mel (kanskje helsestasjonen til og med har en "ekte baby" dukke) el som hun må bære med seg over alt (ta det en helg), vekk henne flerer ganger i løpet av natten, avbryt hver gang hun skal spise, dusje etc etc.

Anonymous poster hash: 3eda9...d43

[Nyttårs barn]

Jeg ville insistert ganske kraftig på å avslutte svangerskapet. Om du ikke selv er innstilt på å ta ansvaret for dette barnet selv.

Datteren er din er for ung for å bli mamma, og hun er ikke moden nok til å forstå det.

[Anonym bruker]

Jeg hadde latt valget vært henne, og SELVSAGT skulle vi tatt kontakt med pappan og hans foreldre.

 

Jeg hadde faktisk også tatt kontakt med NAV og helsesøster,- for og vite hennes rettigheter og plikter,- for om hun ville beholdt, så hadde jeg forventet at hun skal klare seg selv. Altså, eget bosted, fullføre skole, skaffe seg jobb. Selvsagt, som bestemor ville jeg stilt opp som barnevakt, men ikke mer enn hva jeg ville gjort for en datter i "normal" alder for og få barn. Økonomisk vil jeg heller ikke støttet mer enn hva jeg ville gjort for en som hadde "alt på stell": Dette hadde jeg gjort klart og tydelig for min datter også, for det bør nok være en del av hennes grunnlag for og ta et valg. Er man voksen nok til og ville ta vare på et barn, må man også være voksen nok til og ta vare på seg selv. Man tvinges ut av "tenåringsrollen" inn  voksenrollen, og er man ikke klar får det, får man bli det,- eller ta valget om bortadopsjon eller abort... Og si man "er voksen og vil ta ansvar for sine feil", når man vil beholde et barn som er blitt til ved "uhell" som så ung, er det mest idiotiske utsagn jeg hører, da de viste seg ikke voksen nok til og ta ansvar for IKKE bli gravid, den dag de ble gravid.....

 

OM jeg hadde sett at hun ikke var istand til og klare dette ETTER hun hadde født, så hadde min vei til barnevern og adopsjon vært kort.. Mulig vi foreldre hadde tatt barnebarnet som "vårt eget";- men tror ikke det hadde vært optimalt hverken for vår datter, oss eller vårt barnebarn....

 

Mulig jeg virker kald her, men altså, jeg VILLE stilt opp som bestemor, men ville ikke ofret og gitt mer av meg selv  for en 15 åring datter, enn om hun var 30..... For og si det sånn. Er man mor, er man mor, og da er det visse "privilegier" man går glipp av, som man bør føle man får tilbakebetalt i form av verdens beste barn Er man ikke i stand til og føle at "det offer man gjør" mtp barnet blir tilbakebetalt,- MED renter,- så har man kanskje valgt feil.. Altså, alle har vi vel hatt våre stunder vi lurer på om vi egentlig skulle fått barna (3 år uten nattesøvn....), men de stundene er er unntakene,- ikke regelen,- for og si det sånn...

Anonymous poster hash: b82ce...e70

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde latt valget vært henne, og SELVSAGT skulle vi tatt kontakt med pappan og hans foreldre.

 

Jeg hadde faktisk også tatt kontakt med NAV og helsesøster,- for og vite hennes rettigheter og plikter,- for om hun ville beholdt, så hadde jeg forventet at hun skal klare seg selv. Altså, eget bosted, fullføre skole, skaffe seg jobb. Selvsagt, som bestemor ville jeg stilt opp som barnevakt, men ikke mer enn hva jeg ville gjort for en datter i "normal" alder for og få barn. Økonomisk vil jeg heller ikke støttet mer enn hva jeg ville gjort for en som hadde "alt på stell": Dette hadde jeg gjort klart og tydelig for min datter også, for det bør nok være en del av hennes grunnlag for og ta et valg. Er man voksen nok til og ville ta vare på et barn, må man også være voksen nok til og ta vare på seg selv. Man tvinges ut av "tenåringsrollen" inn voksenrollen, og er man ikke klar får det, får man bli det,- eller ta valget om bortadopsjon eller abort... Og si man "er voksen og vil ta ansvar for sine feil", når man vil beholde et barn som er blitt til ved "uhell" som så ung, er det mest idiotiske utsagn jeg hører, da de viste seg ikke voksen nok til og ta ansvar for IKKE bli gravid, den dag de ble gravid.....

 

OM jeg hadde sett at hun ikke var istand til og klare dette ETTER hun hadde født, så hadde min vei til barnevern og adopsjon vært kort.. Mulig vi foreldre hadde tatt barnebarnet som "vårt eget";- men tror ikke det hadde vært optimalt hverken for vår datter, oss eller vårt barnebarn....

 

Mulig jeg virker kald her, men altså, jeg VILLE stilt opp som bestemor, men ville ikke ofret og gitt mer av meg selv for en 15 åring datter, enn om hun var 30..... For og si det sånn. Er man mor, er man mor, og da er det visse "privilegier" man går glipp av, som man bør føle man får tilbakebetalt i form av verdens beste barn Er man ikke i stand til og føle at "det offer man gjør" mtp barnet blir tilbakebetalt,- MED renter,- så har man kanskje valgt feil.. Altså, alle har vi vel hatt våre stunder vi lurer på om vi egentlig skulle fått barna (3 år uten nattesøvn....), men de stundene er er unntakene,- ikke regelen,- for og si det sånn...

 

Anonymous poster hash: b82ce...e70

Litt nysgjerrig bare: hvordan kan det ha seg at man går tre år uten nattesøvn?

 

Anonymous poster hash: 230e9...b36

[Gjest Maiken og barna]

Jeg ville ikke bare latt valget være hennes. En 15 åring vet trolig ikke hva det innebærer å gå gjennom svangerskap/fødsel og årene etterpå. Jeg ville søkt om hjelp slik at dere sammen med 15 åringen kan ta riktig avgjørelse

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok fortalt datteren min at det er hun som må ta seg av babyen, stå opp på natta og ta seg av babyen alene. At hun får bo hos dere, men det blir hennes baby og ansvar og ikke ditt. Og hør med helsestasjonen om de har sånne øvelses dukker til utlån, kan hende hun endrer seg etter noen dager med en sånn. Og gjerne la helsesøster ha en samtale med henne om ansvaret det er med en baby. For hun vil lettere høre på andre, enn på dere.

 

Men hvis hun står på sitt, og velger å beholde barnet, så må man bare gjøre det beste ut av det. Og jeg hadde hjulpet mer enn jeg hadde sagt. Men hovedansvaret skulle uansett ha vært hennes.

Anonymous poster hash: 8dc3c...4bd

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde latt valget vært henne, og SELVSAGT skulle vi tatt kontakt med pappan og hans foreldre.

 

Jeg hadde faktisk også tatt kontakt med NAV og helsesøster,- for og vite hennes rettigheter og plikter,- for om hun ville beholdt, så hadde jeg forventet at hun skal klare seg selv. Altså, eget bosted, fullføre skole, skaffe seg jobb. Selvsagt, som bestemor ville jeg stilt opp som barnevakt, men ikke mer enn hva jeg ville gjort for en datter i "normal" alder for og få barn. Økonomisk vil jeg heller ikke støttet mer enn hva jeg ville gjort for en som hadde "alt på stell": Dette hadde jeg gjort klart og tydelig for min datter også, for det bør nok være en del av hennes grunnlag for og ta et valg. Er man voksen nok til og ville ta vare på et barn, må man også være voksen nok til og ta vare på seg selv. Man tvinges ut av "tenåringsrollen" inn voksenrollen, og er man ikke klar får det, får man bli det,- eller ta valget om bortadopsjon eller abort... Og si man "er voksen og vil ta ansvar for sine feil", når man vil beholde et barn som er blitt til ved "uhell" som så ung, er det mest idiotiske utsagn jeg hører, da de viste seg ikke voksen nok til og ta ansvar for IKKE bli gravid, den dag de ble gravid.....

 

OM jeg hadde sett at hun ikke var istand til og klare dette ETTER hun hadde født, så hadde min vei til barnevern og adopsjon vært kort.. Mulig vi foreldre hadde tatt barnebarnet som "vårt eget";- men tror ikke det hadde vært optimalt hverken for vår datter, oss eller vårt barnebarn....

 

Mulig jeg virker kald her, men altså, jeg VILLE stilt opp som bestemor, men ville ikke ofret og gitt mer av meg selv for en 15 åring datter, enn om hun var 30..... For og si det sånn. Er man mor, er man mor, og da er det visse "privilegier" man går glipp av, som man bør føle man får tilbakebetalt i form av verdens beste barn Er man ikke i stand til og føle at "det offer man gjør" mtp barnet blir tilbakebetalt,- MED renter,- så har man kanskje valgt feil.. Altså, alle har vi vel hatt våre stunder vi lurer på om vi egentlig skulle fått barna (3 år uten nattesøvn....), men de stundene er er unntakene,- ikke regelen,- for og si det sånn...

 

Anonymous poster hash: b82ce...e70

Med din kalde fremtoning og liten samarbeidsvilje håper jeg inderlig ikke din barn kommer i denne situasjonen. Dette var trist lesing.

 

 

 

Anonymous poster hash: c9e33...d14

[Anonym bruker]

Et barn på femten får ikke lov å ta avgjørelsen om å få barn selv. Det får være måte på selvbestemmelsesrett, uansett hva som er jussen i det. Er det noen gang du skal være forelder så er det nå. Og ikke puseforelder, men forelder som vet mer og har overblikket. Barn skal ikke ha barn, og barn skal ikke ha foreldre som er barn.

Det er da ikke bare jus som spiller inn i slike tilfeller. Hva med etikk??? Det finnes ikke etisk riktig å tvinge noen som helst til å gjennomføre en abort. Selvom en selv syns det er det eneste riktige. Dette er er valg som UANSETT kommer til å få følger for 15 åringen resten av livet. Derfor har man ingen rett til å overstyre avgjørelsen! Har selv jobbet på gynekologisk og sett med egne øyne fortvilte tenåringer hvor mor har bestemt at abort er det eneste riktige. Helt forferdelig!! Jeg sier på ingen måte at det er greit at tenåringer blir foreldre. Men er de først gravide- ja, så er det for sent. Det er en konsekvens av en handling.

Til HI: støtt barnet ditt uansett hva hun bestemmer seg for, og la det være hennes avgjørelse!

 

Anonymous poster hash: 7671b...426

[Villbringebringebær]

Ring Amathea! Ring helsesøster, ring guttens foreldre.

 

Gi henne som nevnt iver en prøvebaby! Det er neppe like rosenrødt etter en uke! Den må også med på skolen, det er nok flaut, men i ferd med å bli en realitet!

 

Snakk masse med henne ikke kun til henne så hun låser seg helt! Ikke bra for henne å få barn nå! Det håper jeg hun innser innen 12 uker.

[Anonym bruker]

Jeg ville stilt opp for henne 100%, prøvd å forklare henne så godt det lar seg gjøre om hva det innebærer å bli mor, og så latt henne bestemme. Men jeg er selv i mot abort, og ville nok aldri rådet henne til det. Det er jo et lite liv hun bære på, gjennom en abort vil barnet bli like mye drept om moren er 15år eller 30år.

Anonymous poster hash: 31fe6...413

[Anonym bruker]

 

Jeg ville stilt opp for henne 100%, prøvd å forklare henne så godt det lar seg gjøre om hva det innebærer å bli mor, og så latt henne bestemme. Men jeg er selv i mot abort, og ville nok aldri rådet henne til det. Det er jo et lite liv hun bære på, gjennom en abort vil barnet bli like mye drept om moren er 15år eller 30år.

 

Anonymous poster hash: 31fe6...413

Ikke kall det barn og drap. PR i dag snakker vi om celleclump som om mange måneder kan bli et foster.

 

Jeg er heller ikke for abort, men å kalle det drap på barn er temmelig respektløst for de mange som har opplevd at barnet blir drept, type bilulykke, overlagt drap etc

 

 

Anonymous poster hash: c9e33...d14

[Anonym bruker]

Jeg ble gravid svært ung. Alle rundt meg var veldig bekymret, min mor såg for seg at hun ble småbarnsmor igjen. Nesten ingen støtta meg i de 9 mnd jeg gikk gravid. Vi har en venninnegjeng i ulike aldrer som gikk gravide samtidig, så det var extra sårt å ikke få støtte.

 

Når ungen ble født, så bodde jeg hjemme hos mine foreldre i nesten 2 år, etter ønske fra både de og meg. Jeg hadde alt ansvaret, og min mor måtte tvinge meg ut av huset når barnet var 5 mnd gammel. Det var første gangen hun satt barnevakt og jeg skulle feire bursdagen min. Dro ut kl 21 og kom tilbake kl 12! Og en av hovedgrunnene til at folk var bekymra for meg, va fordi jeg var umoden og festa mye!Etter 2 år, pakka jeg alt vi hadde, tok med meg barnet og flyttet til en annen by for å gå på skole.

 

 

Nå, 6 år senere, så går det fremdeles helt fint. Jeg er strax ferdig med bacheloroppgaven min, har vært alenemor i mange år, men har møtt en mann som er helt fantastisk. Jenta mi er akkurat slik hun skal være, hun er trygg nok til å gå meg imot ofte, omsorgsfull, sprudlende, rett og slett fantastisk. Jeg har ett helt utrolig bånd til min datter og jeg er sjeleglad for at jeg ikke tok abort når alle andre mente jeg burde det.

 

Jeg er helt sikker på at jeg hadde Vært på kjøret idag om jeg ikke hadde fått hun. Så hun kom vel egentlig til verden, og tvang meg til å bli voksen, noe jeg er glad for.

 

 

Hi, støtt jenta di, følg henne på ultralyd, bli med på shopping, hjelp til med navsøknader om hun blir alene og ikke tenk det verste. Ungdommen nå til dags er mye mer moden enn de var før.

 

Og. Om du klarer å tvinge henne til å ta abort, forbered deg på å bli hatet en stund.

 

Dette kommer til å gå fint!

 

Anonymous poster hash: b52d6...409

[sug lut]

 

Et barn på femten får ikke lov å ta avgjørelsen om å få barn selv. Det får være måte på selvbestemmelsesrett, uansett hva som er jussen i det. Er det noen gang du skal være forelder så er det nå. Og ikke puseforelder, men forelder som vet mer og har overblikket. Barn skal ikke ha barn, og barn skal ikke ha foreldre som er barn.

Det er da ikke bare jus som spiller inn i slike tilfeller. Hva med etikk??? Det finnes ikke etisk riktig å tvinge noen som helst til å gjennomføre en abort. Selvom en selv syns det er det eneste riktige. Dette er er valg som UANSETT kommer til å få følger for 15 åringen resten av livet. Derfor har man ingen rett til å overstyre avgjørelsen! Har selv jobbet på gynekologisk og sett med egne øyne fortvilte tenåringer hvor mor har bestemt at abort er det eneste riktige. Helt forferdelig!! Jeg sier på ingen måte at det er greit at tenåringer blir foreldre. Men er de først gravide- ja, så er det for sent. Det er en konsekvens av en handling.

Til HI: støtt barnet ditt uansett hva hun bestemmer seg for, og la det være hennes avgjørelse!

 

Anonymous poster hash: 7671b...426

 

Det er ikke for sent, man kan heldigvis bli kvitt et svangerskap helt lovlig i Norge og jeg ville ikke ha betenkeligheter med å legge press på mitt barn for å få til akkurat det, faktisk. Det er en masse valg man som forelder må overstyre sine barn i, og så skal man påberope seg barnets selvbestemmelse på dette som faktisk er det viktigste valget av dem alle? Ikke aktuelt her i huset.

[Anonym bruker]

Dro ut kl 21 og kom tilbake kl 00, så var bare ute i 3 timer, ikke 15

 

Anonymous poster hash: b52d6...409

[Anonym bruker]

Ring Amathea og få time til en samtale for henne der.

 

De er helt nøytrale og presser ikke på hverken for abort eller for å beholde, men de sitter med masse informasjon. Der kan hun spørre om alt hun lurer på og få råd og informasjon så hun kan ta et veloverveid valg.

 

Det er ikke alltid vi foreldre er de rette å snakke med, hun trenger også råd fra proffe. Helsesøster og Amathea er gode å snakke med.

 

http://www.amathea.no/

Anonymous poster hash: de230...605

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde latt valget vært henne, og SELVSAGT skulle vi tatt kontakt med pappan og hans foreldre.

 

Jeg hadde faktisk også tatt kontakt med NAV og helsesøster,- for og vite hennes rettigheter og plikter,- for om hun ville beholdt, så hadde jeg forventet at hun skal klare seg selv. Altså, eget bosted, fullføre skole, skaffe seg jobb. Selvsagt, som bestemor ville jeg stilt opp som barnevakt, men ikke mer enn hva jeg ville gjort for en datter i "normal" alder for og få barn. Økonomisk vil jeg heller ikke støttet mer enn hva jeg ville gjort for en som hadde "alt på stell": Dette hadde jeg gjort klart og tydelig for min datter også, for det bør nok være en del av hennes grunnlag for og ta et valg. Er man voksen nok til og ville ta vare på et barn, må man også være voksen nok til og ta vare på seg selv. Man tvinges ut av "tenåringsrollen" inn voksenrollen, og er man ikke klar får det, får man bli det,- eller ta valget om bortadopsjon eller abort... Og si man "er voksen og vil ta ansvar for sine feil", når man vil beholde et barn som er blitt til ved "uhell" som så ung, er det mest idiotiske utsagn jeg hører, da de viste seg ikke voksen nok til og ta ansvar for IKKE bli gravid, den dag de ble gravid.....

 

OM jeg hadde sett at hun ikke var istand til og klare dette ETTER hun hadde født, så hadde min vei til barnevern og adopsjon vært kort.. Mulig vi foreldre hadde tatt barnebarnet som "vårt eget";- men tror ikke det hadde vært optimalt hverken for vår datter, oss eller vårt barnebarn....

 

Mulig jeg virker kald her, men altså, jeg VILLE stilt opp som bestemor, men ville ikke ofret og gitt mer av meg selv for en 15 åring datter, enn om hun var 30..... For og si det sånn. Er man mor, er man mor, og da er det visse "privilegier" man går glipp av, som man bør føle man får tilbakebetalt i form av verdens beste barn Er man ikke i stand til og føle at "det offer man gjør" mtp barnet blir tilbakebetalt,- MED renter,- så har man kanskje valgt feil.. Altså, alle har vi vel hatt våre stunder vi lurer på om vi egentlig skulle fått barna (3 år uten nattesøvn....), men de stundene er er unntakene,- ikke regelen,- for og si det sånn...

 

Anonymous poster hash: b82ce...e70

Litt nysgjerrig bare: hvordan kan det ha seg at man går tre år uten nattesøvn?

 

Anonymous poster hash: 230e9...b36

 

Uten SAMMENHENGENDE nattesøvn......Var våken fra 0100 til 0430 hver natt i tre år:Og dagen startet så klokka 0600..... Da var det ingen bønn og full fart.....

 

Anonymous poster hash: b82ce...e70

[Anonym bruker]

 

 

 

Et barn på femten får ikke lov å ta avgjørelsen om å få barn selv. Det får være måte på selvbestemmelsesrett, uansett hva som er jussen i det. Er det noen gang du skal være forelder så er det nå. Og ikke puseforelder, men forelder som vet mer og har overblikket. Barn skal ikke ha barn, og barn skal ikke ha foreldre som er barn.

Det er da ikke bare jus som spiller inn i slike tilfeller. Hva med etikk??? Det finnes ikke etisk riktig å tvinge noen som helst til å gjennomføre en abort. Selvom en selv syns det er det eneste riktige. Dette er er valg som UANSETT kommer til å få følger for 15 åringen resten av livet. Derfor har man ingen rett til å overstyre avgjørelsen! Har selv jobbet på gynekologisk og sett med egne øyne fortvilte tenåringer hvor mor har bestemt at abort er det eneste riktige. Helt forferdelig!! Jeg sier på ingen måte at det er greit at tenåringer blir foreldre. Men er de først gravide- ja, så er det for sent. Det er en konsekvens av en handling.

Til HI: støtt barnet ditt uansett hva hun bestemmer seg for, og la det være hennes avgjørelse!

 

Anonymous poster hash: 7671b...426

Det er ikke for sent, man kan heldigvis bli kvitt et svangerskap helt lovlig i Norge og jeg ville ikke ha betenkeligheter med å legge press på mitt barn for å få til akkurat det, faktisk. Det er en masse valg man som forelder må overstyre sine barn i, og så skal man påberope seg barnets selvbestemmelse på dette som faktisk er det viktigste valget av dem alle? Ikke aktuelt her i huset.

Heldigvis kan man ikke tvinge noen til abort heller i Norge. Å gjennomføre et inngrep på en 15åring hun ikke ønsker høres helt horribelt ut i mine ører. Med støtte av moren kan hun få det kjempe bra og gjøre svært mye av det andre tenåringer kan, men ikke alt.

 

Sett alderen til 25 og les tråden igjen. Blir helt satt ut at av svarene her.

 

Anonymous poster hash: 4d62a...3c0

[sug lut]

 

 

 

Et barn på femten får ikke lov å ta avgjørelsen om å få barn selv. Det får være måte på selvbestemmelsesrett, uansett hva som er jussen i det. Er det noen gang du skal være forelder så er det nå. Og ikke puseforelder, men forelder som vet mer og har overblikket. Barn skal ikke ha barn, og barn skal ikke ha foreldre som er barn.

Det er da ikke bare jus som spiller inn i slike tilfeller. Hva med etikk??? Det finnes ikke etisk riktig å tvinge noen som helst til å gjennomføre en abort. Selvom en selv syns det er det eneste riktige. Dette er er valg som UANSETT kommer til å få følger for 15 åringen resten av livet. Derfor har man ingen rett til å overstyre avgjørelsen! Har selv jobbet på gynekologisk og sett med egne øyne fortvilte tenåringer hvor mor har bestemt at abort er det eneste riktige. Helt forferdelig!! Jeg sier på ingen måte at det er greit at tenåringer blir foreldre. Men er de først gravide- ja, så er det for sent. Det er en konsekvens av en handling.

Til HI: støtt barnet ditt uansett hva hun bestemmer seg for, og la det være hennes avgjørelse!

 

Anonymous poster hash: 7671b...426

Det er ikke for sent, man kan heldigvis bli kvitt et svangerskap helt lovlig i Norge og jeg ville ikke ha betenkeligheter med å legge press på mitt barn for å få til akkurat det, faktisk. Det er en masse valg man som forelder må overstyre sine barn i, og så skal man påberope seg barnets selvbestemmelse på dette som faktisk er det viktigste valget av dem alle? Ikke aktuelt her i huset.

Heldigvis kan man ikke tvinge noen til abort heller i Norge. Å gjennomføre et inngrep på en 15åring hun ikke ønsker høres helt horribelt ut i mine ører. Med støtte av moren kan hun få det kjempe bra og gjøre svært mye av det andre tenåringer kan, men ikke alt.

 

Sett alderen til 25 og les tråden igjen. Blir helt satt ut at av svarene her.

 

Anonymous poster hash: 4d62a...3c0

 

Nå er jo problemet her at alderen IKKE er 25.

[Mia_73]

Hvor langt har hun kommet da? Mulig at det allerede er for sent å ta noe valg.

 

Støtter ellers forslag om å gi henne en liten virkelighetstest. Kjøp babydokke som hun må ha med seg, sett på babygråtlyd flere ganger midt på natten og på dagtid også, avbrekk mens hun dusjer, spiser og ikke minst tar mobilen i hånda.

 

Jeg tror snakk nytter ikke da hun er i en alder der snakk rett og slett ikke går inn og samtidig har barn (jo, hun er et barn) ikke et tidsperspektiv som går lengre enn noen uker eller måneder.

 

Hvis det er for sent eller hun nekter å ta abort må dere gjøre det klart at hun er moren og ikke dere. Dere kan avlaste men hovedansvaret er hennes.

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg var i denne situasjonen for tre år siden. Dog var jeg "bare" søsteren, og ikke mor. Men man kan nok få de samme følelsene omkring det...

 

Jeg tenkte at det var ALT for tidlig.

Og det er det. En femtenåring skal egentlig ikke ha andre oppgaver enn lekser, rydde på rommet og gjøre husarbeid et par ganger i uka.

Dra på shopping med pengene hun har tjent på helgejobben, stå småforelska i gangen på skolen, drive med fritidsaktiviteter og være fri.

MEN, det betyr ikke at ei på femten år ikke klarer å ta et større ansvar enn dette.

 

Da min søster ble gravid, hadde vi én laaang samtale om alt. Hva hun ville, hva kjæresten ville, penger, bolig og ansvar. Da fikk hun komme med alt hun tenkte på, og jeg kom med synspunkter og forslag. Men jeg sa aldri at hun burde ta abort. Den belastningen fikk hun nok av, fra andre utenforstående.

Ingen kan tvinges til å ta abort

 

Nå vet ikke jeg hvilket forhold hun har til barnefaren, men det er da naturlig å holde kontakt med han/foreldrene hans. Det er viktig med et godt samarbeid her også.

 

Siden hun fortsatt går på ungdomsskolen(?), ville jeg oppmuntret til å fortsette på skolen. Men dette er jo uten at jeg vet når termin er eller noe.

Du er jo mamman. Og dette blir nok ikke enkelt...

Ser at noen nevner at dere må forberede dere på å bli småbarnsforeldre igjen, men det er ikke sant. Det er datteren deres som skal ha et barn. På grunn av hennes alder blir det så klart mer veiledning i rundt dette. Og det er viktig å forklare at det aller meste av spontanitet blir borte. De neste 18 (+++) årene har hun ansvar for et menneske, som skal vokse opp med gode og sunne verdier.

Det er dyrt å ha barn. Ikke med en gang, når de er pittesmå, men som de vokser til!

Alt dette vet jo dere selv ;-)

Men med rett veiledning kommer dette faktisk til å gå bra.

 

Hun er ikke den første gravide 15-åringen, og du er ikke den første sjokkerte mamman.

 

Kontakt Amathea/ helsesøster først, det kan være fint å ha flere å snakke med.

Deretter kanskje rådgiver på skolen, og videre NAV for å finne ut hva hun har rett på.

 

Lykke til.

 

Anonymous poster hash: 34b0f...b6b