Nå mister jeg gutten min...

[Anonym bruker]

 

 

Jeg blir så utrolig glad av å lese slike historier! Alt for ofte blir barna bare tatt ut av hjemmet. Håper du får god hjelp og veiledning av barnevernet, og at dere sammen finner en god løsning for barnet ditt. Lykke til :-) Anonymous poster hash: a3c64...afc

Alt for sjelden blir barna bare tatt ut av hjemmet, tror jeg vi sier. Det du påstår der er en "urban myth".

Må si jeg faktisk bekymrer meg for den gutten, selv om jeg skjønner at mor er kjempeglad og vil det beste.Anonymous poster hash: c77cb...80b

Tror du misforstod litt hva jeg mente. Syns det er flott at det blir satt inn tiltak, litt for ofte det ikke skjer (ja det er min påstand etter og ha jobbet med dette noen år). Hvis det nå ender med omsorgsovertakelse, så er det hvertfall satt inn tiltak på forhånd. Anonymous poster hash: a3c64...afc

Du har jobbet med dette i noen år, og får deg til å si at "altfor ofte blir barna BARE tatt ut av hjemmet"?

 

Sorry, jeg kjøper ikke at du jobber med barnevern basert på en sånn påstand. At barna tas rett ut av hjemmet er last resort. Det burde du vite.

 

Anonymous poster hash: c77cb...80b

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg blir så utrolig glad av å lese slike historier! Alt for ofte blir barna bare tatt ut av hjemmet. Håper du får god hjelp og veiledning av barnevernet, og at dere sammen finner en god løsning for barnet ditt. Lykke til :-) Anonymous poster hash: a3c64...afc

Alt for sjelden blir barna bare tatt ut av hjemmet, tror jeg vi sier. Det du påstår der er en "urban myth".

Må si jeg faktisk bekymrer meg for den gutten, selv om jeg skjønner at mor er kjempeglad og vil det beste.Anonymous poster hash: c77cb...80b

Tror du misforstod litt hva jeg mente. Syns det er flott at det blir satt inn tiltak, litt for ofte det ikke skjer (ja det er min påstand etter og ha jobbet med dette noen år). Hvis det nå ender med omsorgsovertakelse, så er det hvertfall satt inn tiltak på forhånd. Anonymous poster hash: a3c64...afc

Du har jobbet med dette i noen år, og får deg til å si at "altfor ofte blir barna BARE tatt ut av hjemmet"?

 

Sorry, jeg kjøper ikke at du jobber med barnevern basert på en sånn påstand. At barna tas rett ut av hjemmet er last resort. Det burde du vite.

 

Anonymous poster hash: c77cb...80b

Nei jeg samarbeider med barnevernet i mange saker. Og mulig praksis er forskjellig i landet, men her i området setter de dessverre inn hjelpetiltak for sjelden. Men du må gjerne ha andre opplevelser enn meg.

 

Anonymous poster hash: a3c64...afc

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg blir så utrolig glad av å lese slike historier! Alt for ofte blir barna bare tatt ut av hjemmet. Håper du får god hjelp og veiledning av barnevernet, og at dere sammen finner en god løsning for barnet ditt. Lykke til :-) Anonymous poster hash: a3c64...afc

Alt for sjelden blir barna bare tatt ut av hjemmet, tror jeg vi sier. Det du påstår der er en "urban myth".

Må si jeg faktisk bekymrer meg for den gutten, selv om jeg skjønner at mor er kjempeglad og vil det beste.Anonymous poster hash: c77cb...80b

Tror du misforstod litt hva jeg mente. Syns det er flott at det blir satt inn tiltak, litt for ofte det ikke skjer (ja det er min påstand etter og ha jobbet med dette noen år). Hvis det nå ender med omsorgsovertakelse, så er det hvertfall satt inn tiltak på forhånd. Anonymous poster hash: a3c64...afc

Du har jobbet med dette i noen år, og får deg til å si at "altfor ofte blir barna BARE tatt ut av hjemmet"?

Sorry, jeg kjøper ikke at du jobber med barnevern basert på en sånn påstand. At barna tas rett ut av hjemmet er last resort. Det burde du vite.Anonymous poster hash: c77cb...80b

Nei jeg samarbeider med barnevernet i mange saker. Og mulig praksis er forskjellig i landet, men her i området setter de dessverre inn hjelpetiltak for sjelden. Men du må gjerne ha andre opplevelser enn meg. Anonymous poster hash: a3c64...afc

Hjelpetiltak er billigere, så i min erfaring tynes det lengst mulig på hjelpetiltak, uten å riktig ta affære.

 

Anonymous poster hash: c77cb...80b

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange fine svar!

 

Jeg var i møte med saksbehandler, barnevernleder, veileder for hjelpetiltaket og barnevernets psykolog og ny veileder i dag.

 

Hovedbudskapet i møtet var at de har ulike oppfatninger av saken innad på kontoret. Veilederen for hjelpetiltaket anbefaler omsorgsovertakelse, mens barnevernets psykolog vurderer at jeg er i behov av hjelp men at gutten bør fortsette å bo hos meg..

 

Psykologen pekte på at gutten min er aktiv, og søker mye kontakt med meg. Han sa at barn som ikke får respons "slukner", slutter å henvende seg.. Han sa at det er viktig å se på barnets atferd i en observasjon fremfor omsorgsgivers atferd.. de er alle sammen bekymret for at jeg responderer lite sensitivt men psykologen mener altså at barnets kontaktsøkende atferd tyder på at jeg ihvertfall noen ganger møter barnet adekvat..

 

De har nå tilbudt meg inntil 40 timer veiledning pr måned i tre måneder, med mulighet for forlengelse. Ny veileder sa hun ville se etter positiv samhandling med sikte på å styrke meg og hjelpe meg til å forstå barnet mitt i flere situasjoner enn i dag.. jeg har takket ja og hentet gutten min i bhg etter møtet!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

Her tenker jeg at "tanten" fra barnevernet heldigvis har blitt tøylet av en virkelig kompetent fagperson, nemlig psykologen. Jeg er så oppriktig lei av mennesker uten ordentlig kompetanse som er med på å ødelegge familier ved å synse og jatte. Jeg er veldig glad for å høre at psykologen er involvert i saken og virkelig har skjønt hva dette dreier seg om; nemlig en mor som virkelig vil og som forsøker å hjelpe seg selv og gutten. I mine øyne er en psykolog langt langt mer kompetent til å vurdere barnet framfor en eller annen "pedagog". Flott, HI. Dette kommer til å ordne seg.

 

 

Anonymous poster hash: 378e2...169

[Anonym bruker]

Oppdatering fra Hi: det er nå verre enn noengang

. Jeg har skrevet et innlegg om det, men innså at det nok bare var forvirrende siden forhistorien mangler..

 

Jeg skriver her fordi tilbakemeldingene fra dere sist gang virkelig hjalp meg.. dere Ga meg stå-på-vilje og guts. .

 

Men nå går det virkelig dårlig. Jeg har hatt veileder her hjemme to timer hver dag, "fri" i helgene.. og jeg fungerer dårligere og dårligere. Jeg er så fortvilet og sint på meg selv at jeg roper inn i puten min om kvelden.. og gråter.. det er bare mørkt.. gutten min fortjener så mye bedre.. min nydelige vakre brunøyde tøysekopp trenger et fosterhjem tror jeg.. jeg dør inni meg, men jeg tror det er det riktige å gi fra meg omsorgen for han...

 

Vil noen hjelpe meg å tenke klart? På forhånd tusen takk!

 

 

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

[*Miss Marple*]

Huff, så vondt for deg!

 

Men siden du har så god oppfølging syns jeg at du skal vente på hva de sier når veiledningen er over. De hadde aldri latt deg beholde gutten din om du var skadelig for han, så prøv å ha troen på at du er god nok! Du elsker han og går gjennom et helvete for å gi han best mulig vilkår, det er en god mor i mine øyne.

 

Fortsett å ta imot råd fra fagpersonene og vær den beste mammaen du kan, så skal du se at det ordner seg tilslutt. Og om det viser seg at gutten din får det bedre et annet sted en stund, så er det alltid du og kun du som er mammaen hans og uansett hva som skjer vet han at han er elsket.

 

God klem til deg.

[Anonym bruker]

Oppdatering fra Hi: det er nå verre enn noengang

. Jeg har skrevet et innlegg om det, men innså at det nok bare var forvirrende siden forhistorien mangler..

 

Jeg skriver her fordi tilbakemeldingene fra dere sist gang virkelig hjalp meg.. dere Ga meg stå-på-vilje og guts. .

 

Men nå går det virkelig dårlig. Jeg har hatt veileder her hjemme to timer hver dag, "fri" i helgene.. og jeg fungerer dårligere og dårligere. Jeg er så fortvilet og sint på meg selv at jeg roper inn i puten min om kvelden.. og gråter.. det er bare mørkt.. gutten min fortjener så mye bedre.. min nydelige vakre brunøyde tøysekopp trenger et fosterhjem tror jeg.. jeg dør inni meg, men jeg tror det er det riktige å gi fra meg omsorgen for han...

 

Vil noen hjelpe meg å tenke klart? På forhånd tusen takk!

 

 

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

Hvorfor går det dårligere??

 

 

Anonymous poster hash: d62d7...42d

[Anonym bruker]

Hjernen min er som et stort hvitt tomrom.. jeg greier ikke tenke og ikke føle og jeg kjenner meg så maktesløs og mislykket .. jeg er enda mindre sensitiv overfor gutten min.. Alle mine forsøk mislykkes og jeg har mistet håpet og troen.. på torsdag reagerte jeg med sinne overfor veilederen når hun spurte hva jeg trodde gutten mente.. jeg skrek: JEG VET IKKE! Heldigvis var dette i et møte på dagtid - uten gutten min tilstede..

 

Jeg er bare så rasende nå.. på meg selv men de pirker og pirker borti meg, viser frem hvor håpløs jeg er hele tiden.. jeg vet det er jobben deres, og jeg vet de jobber for gutten min, og jeg vet jeg er helt på jordet.. men det er så mørkt nå og dette raseriet er noe nytt og skremmende...

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

[Anonym bruker]

Hjernen min er som et stort hvitt tomrom.. jeg greier ikke tenke og ikke føle og jeg kjenner meg så maktesløs og mislykket .. jeg er enda mindre sensitiv overfor gutten min.. Alle mine forsøk mislykkes og jeg har mistet håpet og troen.. på torsdag reagerte jeg med sinne overfor veilederen når hun spurte hva jeg trodde gutten mente.. jeg skrek: JEG VET IKKE! Heldigvis var dette i et møte på dagtid - uten gutten min tilstede..

 

Jeg er bare så rasende nå.. på meg selv men de pirker og pirker borti meg, viser frem hvor håpløs jeg er hele tiden.. jeg vet det er jobben deres, og jeg vet de jobber for gutten min, og jeg vet jeg er helt på jordet.. men det er så mørkt nå og dette raseriet er noe nytt og skremmende...

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

 

Uff da :/. Det høres ut som om du har en stressreaksjon og sikkert en depresjon, ikke så underlig egentlig med tanke på presset du er under tatt i betraktning at du vet at du kan risikere å miste sønnen din hvis du ikke "presterer" godt nok. En depresjon kan påvirke dine kognitive og din sensitivitet kraftig.

Har du noen du kan snakke nært med, eller har du råd til samtaler hos en privatpraktiserende psykolog?

 

Anonymous poster hash: 6f9e5...9fb

[LilleVilje]

Jeg svarte i den andre tråden din, og vil bare si her også at det virker som om veiledningen fungerer som et forstørrelsesglass på alt du gjør feil. Og la meg bare si det, at INGEN kan lære noe særlig på den måten. Det å stadig bli korrigert og få feilene sine holdt opp foran deg, er en av de mest effektive sperrene mot læring som finnes. Så det at du ikke føler du klarer å lære noe på denne måten, skal du ikke føle deg håpløs for - det er de som skal lære deg som gjør feil. Jeg har jobbet med barn, ungdom og unge voksne i mange år, mange av dem med forskjellige utfordringer og lærevansker, og kan litt om hva som gir læring og ikke (jeg er utdannet lærer).

 

Ikke gi opp. Mødrehjem? Hvor er far? Og kom deg til en psykolog så fort du bare kan!

 

Jeg ser du har fått tips om å prate med noen som er høysensitive, en venn som bare kan få deg til å slappe litt av og samtidig lese både sønnen din og deg. Det kan være lurt, hvis du kjenner noen du kan stole på og som ikke får deg til å føle at alt du gjør er feil. Hvis du vil, kan du sende meg en PM, hvis vi bor på samme kant av landet kan det hende jeg kan hjelpe deg, jeg er høysensitiv i tillegg erfaringene mine. Og jeg mener alvorlig at måten veiledningen høres ut til å ha foregått på, virker mye kraftigere i retning av å få deg til å føle deg elendig enn å få deg til å lære.

 

Men ikke gi opp, du skal ikke føle deg dum fordi om denne typen veiledning/læring ikke har hatt effekt på deg. Å bare bli fortalt hva du gjør feil hele tiden, ville gjort alle usikre, nervøse og blokkert for læring. Du trenger en annen type læring, som det ikke er sikkert at barnevernet der du bor har kompetanse til å gi deg, men det betyr ikke at den typen læring ikke finnes!

 

Og i mellomtiden: prat med sønnen din, les for ham, lek med ham og kos med ham. Hele tiden.

[LME1001]

Jeg svarte i den andre tråden din, og vil bare si her også at det virker som om veiledningen fungerer som et forstørrelsesglass på alt du gjør feil. Og la meg bare si det, at INGEN kan lære noe særlig på den måten. Det å stadig bli korrigert og få feilene sine holdt opp foran deg, er en av de mest effektive sperrene mot læring som finnes. Så det at du ikke føler du klarer å lære noe på denne måten, skal du ikke føle deg håpløs for - det er de som skal lære deg som gjør feil. Jeg har jobbet med barn, ungdom og unge voksne i mange år, mange av dem med forskjellige utfordringer og lærevansker, og kan litt om hva som gir læring og ikke (jeg er utdannet lærer).

 

Ikke gi opp. Mødrehjem? Hvor er far? Og kom deg til en psykolog så fort du bare kan!

 

Jeg ser du har fått tips om å prate med noen som er høysensitive, en venn som bare kan få deg til å slappe litt av og samtidig lese både sønnen din og deg. Det kan være lurt, hvis du kjenner noen du kan stole på og som ikke får deg til å føle at alt du gjør er feil. Hvis du vil, kan du sende meg en PM, hvis vi bor på samme kant av landet kan det hende jeg kan hjelpe deg, jeg er høysensitiv i tillegg erfaringene mine. Og jeg mener alvorlig at måten veiledningen høres ut til å ha foregått på, virker mye kraftigere i retning av å få deg til å føle deg elendig enn å få deg til å lære.

 

Men ikke gi opp, du skal ikke føle deg dum fordi om denne typen veiledning/læring ikke har hatt effekt på deg. Å bare bli fortalt hva du gjør feil hele tiden, ville gjort alle usikre, nervøse og blokkert for læring. Du trenger en annen type læring, som det ikke er sikkert at barnevernet der du bor har kompetanse til å gi deg, men det betyr ikke at den typen læring ikke finnes!

 

Og i mellomtiden: prat med sønnen din, les for ham, lek med ham og kos med ham. Hele tiden.

Godt skrevet. Lykke til, HI!

[Anonym bruker]

Du er ingen dårlig mor, du er jo det stikk motsatte! Du bryr deg i haugevis!!!! Av puslespillepisoden kunne vi alle blitt forvirret. Ta imot all hjelp du kan få og fortsett å være den fantastisk omsorgsfulle personen du åpenbart er, som tar så stort ansvar at du tør å be om nettopp hjelp. Bravo!!!

 

 

Anonymous poster hash: ae4f7...599

[Anonym bruker]

Sender deg en klem jeg <3

Jeg synes du høres ut som en god mor. Skulle jeg blitt holdt under lupen konstant over det dyrebareste jeg har i verden og fått beskjed om at alt jeg gjorde var galt da hadde jeg også  blitt irritert. Bare synd at man "får ikke lov" til å ha følelser

Håper alt ordner seg <3

Anonymous poster hash: b75bd...0fe

[Anonym bruker]

Vondt å lese. Jeg ble selv sint på Bv. Det er jo de menneskene i verden man absolutt ikke må bli sint på, men det er ikke så lett når de oppfører seg provoserende og har laaange møter.

Følte meg derfor nødt til å si nei til hjelpetiltak, det førte til at de kom tilbake etter et halvt år med gjenopptatt undersøkelse og de skulle bygge opp saken sin. De utvidet tre måneders-undersøkelsen til seks måneder, da var jeg så redd for akuttvedtak at jeg utviklet traumer. Tenkte at det ikke var vits i å kjøpe ny ytterdør, siden den likevel snart kom til å bli slått inn av politiet.

Lot meg derfor presse til psykologiske observasjoner i hjemmet, av de bv-ansatte. Jeg var på det tidspunktet nærmest i koma, og var redd for å besvime under observasjonene. Det var naturligvis ingen spontanitet og glede hos meg under observasjonene. Dattera var på det tidspunktet bare 1 år og 9 mnd.

Men det ble grunnlaget for permanent omsorgsovertagelse.

 

I tillegg brukte de min legejournal mot meg, som sa at jeg hadde oppsøkt fastlege for å få psykologhjelp (med familiekonflikter). Dermed kunne de si med fastlegens støtte at jeg har en psykisk lidelse.

 

Jeg synes ikke anklager om emosjonell omsorgssvikt skulle være nok til å gå igjennom i nemnda og tingretten. Er dette virkelig en god bruk av skattepengene?

 

Dersom man hele tida skal spørre små barn hva de vil, vil de ikke utvikle seg til en slags "småkonger" med tida? Livet består også av å oppleve frustrasjon, og lære lydighet mot foreldre. Når det er sagt, har jo barna krav på å bli tiltalt med en hyggelig tone det meste av tida. Og de har avgjort krav på å bli elsket... av foreldrene.

Anonymous poster hash: 2d2f6...113

[Anonym bruker]

 

Vondt å lese. Jeg ble selv sint på Bv. Det er jo de menneskene i verden man absolutt ikke må bli sint på, men det er ikke så lett når de oppfører seg provoserende og har laaange møter.

Følte meg derfor nødt til å si nei til hjelpetiltak, det førte til at de kom tilbake etter et halvt år med gjenopptatt undersøkelse og de skulle bygge opp saken sin. De utvidet tre måneders-undersøkelsen til seks måneder, da var jeg så redd for akuttvedtak at jeg utviklet traumer. Tenkte at det ikke var vits i å kjøpe ny ytterdør, siden den likevel snart kom til å bli slått inn av politiet.

Lot meg derfor presse til psykologiske observasjoner i hjemmet, av de bv-ansatte. Jeg var på det tidspunktet nærmest i koma, og var redd for å besvime under observasjonene. Det var naturligvis ingen spontanitet og glede hos meg under observasjonene. Dattera var på det tidspunktet bare 1 år og 9 mnd.

Men det ble grunnlaget for permanent omsorgsovertagelse.

 

I tillegg brukte de min legejournal mot meg, som sa at jeg hadde oppsøkt fastlege for å få psykologhjelp (med familiekonflikter). Dermed kunne de si med fastlegens støtte at jeg har en psykisk lidelse.

 

Jeg synes ikke anklager om emosjonell omsorgssvikt skulle være nok til å gå igjennom i nemnda og tingretten. Er dette virkelig en god bruk av skattepengene?

 

Dersom man hele tida skal spørre små barn hva de vil, vil de ikke utvikle seg til en slags "småkonger" med tida? Livet består også av å oppleve frustrasjon, og lære lydighet mot foreldre. Når det er sagt, har jo barna krav på å bli tiltalt med en hyggelig tone det meste av tida. Og de har avgjort krav på å bli elsket... av foreldrene.

 

Anonymous poster hash: 2d2f6...113

Du bør kanskje oppsøke hjelp og veiledning?

Lydighet mot foreldre er ikke et mål med det å oppfostre barn.

 

Barnevernet kan ikke si at du har en psykisk lidelse uten at det er satt en diagnose.

 

Du virker i det hele forvirret og uten innsikt i egen situasjon.

 

Anonymous poster hash: 22846...5e7

[Anonym bruker]

Barnevernet kan ikke si at du har en psykisk lidelse uten at det er satt en diagnose.

 

Strengt tatt ikke, men hvis Bv, fastlegen og nemnda og tingretten er enige i det, betyr det ikke noe hva som strengt tatt gjelder juridisk. Det går ikke an å anke slike vurderinger til Høyesterett lenger.

 

Anonymous poster hash: 2d2f6...113

[Anonym bruker]

Hei, jeg fikk lyst til å oppdatere litt her siden jeg fikk så mange nydelige og nyttige svar og innspill sist.

 

Barnevernssaken min er nå henlagt uten bekymring og jeg får pr. tiden oppfølging fra lavterskeltilbud i kommunen. Jeg har fått veldig god hjelp. Jeg har blant annet sjekklister hengende rundt i huset som minner meg på hvordan jeg skal tone meg inn på gutten min og hvordan respondere sensitivt. Jeg har en fem-punkts liste jeg bruker hver dag. Sette meg ned på kne, få øyekontakt, ta på gutten, smil, gjenta lydene hans med en mild og spørrende tone..

 

Jeg føler meg mer som herre over situasjonen, og jeg får beholde gutten min!!😊 Jeg behøver ikke mer enn det!

 

Tusen takk for støtten jeg har fått av dere "usynlige"

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

[Anonym bruker]

Så bra, gratulerer!

 

Anonymous poster hash: 5bb99...2de

[Anonym bruker]

Nok ett bevis på at det er ikke sånn at barnevernet bare kommer hjem til folk å tar barnet fra foreldrene

 

Anonymous poster hash: 09ddb...90c

[Hjertefru]

Så godt å høre hi!

Høres ut som dere er på rett spor. Ønsker deg og gutten din en fin helg <3

[Anonym bruker]

Nå fikk jeg tårer i øynene, Hi! Så godt å høre!

 

Du har gjort en god jobb - fortsett å jobbe like mye fremover for å se gutten din, dette greier du

Anonymous poster hash: 66a10...4a7

[soleia]

Så flott!  Du har vore audmjuk og lærevillig, fortset med den gode innsatsen!

[Anonym bruker]

 

Vondt å lese. Jeg ble selv sint på Bv. Det er jo de menneskene i verden man absolutt ikke må bli sint på, men det er ikke så lett når de oppfører seg provoserende og har laaange møter.

Følte meg derfor nødt til å si nei til hjelpetiltak, det førte til at de kom tilbake etter et halvt år med gjenopptatt undersøkelse og de skulle bygge opp saken sin. De utvidet tre måneders-undersøkelsen til seks måneder, da var jeg så redd for akuttvedtak at jeg utviklet traumer. Tenkte at det ikke var vits i å kjøpe ny ytterdør, siden den likevel snart kom til å bli slått inn av politiet.

Lot meg derfor presse til psykologiske observasjoner i hjemmet, av de bv-ansatte. Jeg var på det tidspunktet nærmest i koma, og var redd for å besvime under observasjonene. Det var naturligvis ingen spontanitet og glede hos meg under observasjonene. Dattera var på det tidspunktet bare 1 år og 9 mnd.

Men det ble grunnlaget for permanent omsorgsovertagelse.

 

I tillegg brukte de min legejournal mot meg, som sa at jeg hadde oppsøkt fastlege for å få psykologhjelp (med familiekonflikter). Dermed kunne de si med fastlegens støtte at jeg har en psykisk lidelse.

 

Jeg synes ikke anklager om emosjonell omsorgssvikt skulle være nok til å gå igjennom i nemnda og tingretten. Er dette virkelig en god bruk av skattepengene?

 

Dersom man hele tida skal spørre små barn hva de vil, vil de ikke utvikle seg til en slags "småkonger" med tida? Livet består også av å oppleve frustrasjon, og lære lydighet mot foreldre. Når det er sagt, har jo barna krav på å bli tiltalt med en hyggelig tone det meste av tida. Og de har avgjort krav på å bli elsket... av foreldrene.

 

Anonymous poster hash: 2d2f6...113

Du bør kanskje oppsøke hjelp og veiledning?

Lydighet mot foreldre er ikke et mål med det å oppfostre barn.

 

Barnevernet kan ikke si at du har en psykisk lidelse uten at det er satt en diagnose.

 

Du virker i det hele forvirret og uten innsikt i egen situasjon.

 

Anonymous poster hash: 22846...5e7

 

 

Selvfølgelig er en del av oppdragelse og det man forventer at barna skal høre etter. Om man kaller det lydighet eller noe annet er ikke det viktige her.

 

Ellers: Så flott HI! Ønsker deg all lykke til!

 

Anonymous poster hash: 6f9e5...9fb

[Anonym bruker]

Så fint. Jeg hadde ikke noen gode råd til deg sist, men jeg leste tråden. Og du virket så oppriktig interessert i ditt barns beste og helt villig til å sette dine egne behov til side for å oppnå dette.

 

Takk for at du oppdaterte og alle gode ønsker og tanker til dere begge.

 

Anonymous poster hash: 7b357...63b

[Anonym bruker]

Tusen takk 😊 Jeg har møtt verdens nydeligste menneske i kommunen. Hun er psykiatrisk sykepleier og har en varme og oppriktighet som kan få meg til å gråte bare jeg tenker på henne. Hun har gutten min en helg i måneden og hun kommer til oss på middag hver onsdag. Etter sønnen min har sovnet snakker vi om hvordan jeg kan bli en bedre og bedre mamma - og hun har tro på meg! Det føles nesten som om hun burde ha Vært moren min.. blir redd for alle disse sterke følelsene og min store binding til henne men hun sier det vil avta etterhvert som jeg lærer å stole mer på meg selv. Hun tar bilder av gutten min og meg og sier hun kan se at vi elsker hverandre. Og jeg elsker henne for at hun ser det men samtidig vet at bare kjærlighet er ikke nok. Hun får meg til å yte mitt beste for gutten min.. 😊

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f