Nå mister jeg gutten min...

[Sint naken biltyv]

Hvor er pappaen til barnet?

[Iiiiik]

Jeg har vært usikker på om jeg skulle svare i denne tråden, for det er jo så sårbart for deg dette og fordi jeg ser at mange av svarene kan bidra til å gjøre deg usikker. Å svare er jo å holde liv i den.

 

Du skriver at du har mottatt hjelpetiltak over noe tid. Nå vet jeg ikke hvilket hjelpetiltak det er snakk om, men jeg tenker at du nok ville hatt nytte av f.eks Marte Meo. Da blir samspillet mellom deg og barnet filmet og dere går igjennom det sammen etterpå, med særlig fokus på å identifisere situasjoner der du møter barnets initiativ på en god måte. Det virker som om du i utgangspunktet er usikker på deg selv og at det å ha mottatt hjelp har bekreftet denne usikkerheten. Det er selvfølgelig ikke en god opplevelse.

 

Å oppfordre deg til å ha med deg advokat i møtet med barneverntjenesten er for meg å begynne i helt feil ende. Hvis det er sånn at barnets utviklingsmuligheter er dårligere når det er hos deg, er det jo ikke konstruktivt å tenke at det er en krig du bør vinne. Jeg ville allikevel tenkt over om det er en som kan være med deg for å gi deg støtte. Nå er du sannsynligvis så stresset og usikker at du ikke engang vil klare å få med deg hva som blir sagt i møtet. Kanskje er også barneverntjenestens bekymring ikke helt forståelig for deg, i form at du ikke klarer å gripe poengene i tilbakemeldingene. Da er det godt å ha et ekstra sett med ører og at du har med deg noen du stoler med og som du vet at du kan hente støtte i. Ikke for å krige mot dem, men for å vite at det er noen der som er på ditt og barnets "lag".

 

Hvis det er lenge til møtet, synes jeg du skal ringe og si at du bekymrer deg for hva som vil bli tatt opp. Be om å få et lite tips om hva de har konkludert med. Det ville i hvert fall for meg vært bedre å vite det. Kanskje er det heller ikke så ille om det du tror.

 

Jeg får vondt av deg, du virker genuint opptatt av å være best mulig mor for barnet ditt og du høres ut til å ha mistet helt tro på at du er god nok. Tenk over hva det er lurt å dele her inne og pass på å beskytte deg selv mot tilbakemeldinger som ingen av oss har noen forutsetninger for å gi, vi kjenner jo ikke hele historien.

[Anonym bruker]

Jeg syns også det er trist lesning, men av motsatt grunn fra mange andre her.

 

Ja, det er trist at du som er så glad i barnet ikke finner ut av hvordan du skal utøve din morsrolle.

Men det er mye, mye tristere at mønsteret med tilknytningsskade (som startet en generasjon tidligere) skal fortsette. Ingen tvil om at det er synd på mor, som føler seg utilstrekkelig. Ingen tvil om at hun vil savne barnet, dersom han må bo hos noen andre. Men det er da mye, mye sørgeligere hvis den lille gutten skal vokse opp uten basale stimuli. Og kanskje bli samme type fjern forelder for sine egne barn. Ett eller annet sted MÅ man bryte den onde sirkelen.

Anonymous poster hash: c77cb...80b

[skjotta]

Jeg har vokst opp på en ganske spesiell måte uten egentlige omsorgspersoner.. ikke noe vold eller rus eller noe sånt men kjølig distanse i et hjem der jeg skulle Være takknemlig for at de tok meg inn.. men hva gjør jeg med det i dag? Det må da være mulig å lære også etter man har blitt voksen?

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

Fattet ikke at denne var hi før nå.

 

det går selvfølgelig an å lære dette i voksen alder, men for at det skal bli en naturlig del av deg vil du måtte jobbe intenst med det over lang tid, helst med kontinuerlig veiledning.

 

Disse tingene skal vi lære som små barn nettopp fordi de skal være naturlige. Kommunikasjon og relasjon krever et solid grunnlag av tillit og felles forståelse. Dette kan ikke "fakes" det må være innebygd, og det blir det i småbarnsårene. Bygger man ikke tillit da, er det utrolig vanskelig å skape den tilliten senere fordi mangelen på tillit (ironisk nok) gjør det bortimot umulig å oppnå.

 

Barn er født "blanke" de er avhengige av omsorgspersoner som viser seg verdig dem, som gjør dem trygge og som viser dem at de alltid vil være der, alltid vil komme tilbake og alltid vil forstå, akseptere og elske dem. Får de ikke dette de første årene, vil de ikke få de rette "koblingene" og dermed vil vanskelighetene i forhold til andre mennesker forplante seg videre i livet, slik du opplever nå.

[Anonym bruker]

 

Feks forrige uke stod jeg på kjøkkenet og laget middag. Veileder og gutten la puslespill i stuen.. gutten kom inn på kjøkkenet med en brikke og jeg sa "ja, se, det er en ku" (bilde av ku på brikken). Han dro meg i armen og viste brikken og jeg sa igjen "ja, se, det er en ku".. på sette tidspunktet skjønner jeg at det er noe jeg ikke forstår og jeg begynner å kave inni meg - blir så fortvilet.. gutten begynner å sutre og veilederen maser "hva tror du han vil".. I gjennomgang av situasjonen etterpå sier veileder at han inviterte meg med i leken, ville at jeg skulle legge puslebrikken.. og jeg skjønte det ikke

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

Eehm....reaksjon din i den situasjon er den samme som 98% av resten av foreldre ville gitt! Di siste 2% hadde ikke gadd å gi noen som helst respons for de var slitne og omtåkete etter en lang dag og nå med lapskaus oppetter ørene. !

 

Dette høres for meg meget spesielt ut.. Nesten så jeg tenker at dette er troll ?

Evt om du selv har noen sosiale handicap?

 

Hvis noen hadde kommet og antydet at jeg ikke var skikket som mor pga at jeg sier mø når barnet 'egentlig' ville jeg skulle si bæ, hadde jeg bedt de gå å legge seg. Makan til vås.

 

Hva viste egentlig vedkommende fra bv om at det barnet ønsket var at du skulle være med å leke? Etter min mening ville vell heller barnet dratt i deg da. At barnet viste deg brikken kan like gjerne være at du skulle se, som å holde brikken, sim å legge den på plass. Og for alt vi vet kunne det hende barnet ville du skulle fjerne det fra den noe syke behandleren fra bv.

Jessu...er de synsk og nå!

 

Anonymous poster hash: 3ba6a...e9b

 

Oj, du sliter visst også. For dine "98%" ville faktisk forstått hva barnet mente. Mens du er i 2-prosenten.

 

Anonymous poster hash: 21af9...174

[Anonym bruker]

Ikke dra i møte med barnevernet uten advokat!! For Guds skyld IKKE gjør det.

Hun trenger ikke advokat, hun trenger et sett ører ekstra, en person som kan hjelpe med å forstå hva BV vil og sier. Det er ikke først og fremst en rettslig kamp om barnet.

 

Anonymous poster hash: 21af9...174

[Sint naken biltyv]

 

 

Ikke dra i møte med barnevernet uten advokat!! For Guds skyld IKKE gjør det.

Hun trenger ikke advokat, hun trenger et sett ører ekstra, en person som kan hjelpe med å forstå hva BV vil og sier. Det er ikke først og fremst en rettslig kamp om barnet.

 

Anonymous poster hash: 21af9...174

Det er jo nettopp det en advokat er. En som ivaretar mors interesser. Mens bv er der for å ivareta barnets interesser

[Anonym bruker]

 

 

Ikke dra i møte med barnevernet uten advokat!! For Guds skyld IKKE gjør det.

Hun trenger ikke advokat, hun trenger et sett ører ekstra, en person som kan hjelpe med å forstå hva BV vil og sier. Det er ikke først og fremst en rettslig kamp om barnet.Anonymous poster hash: 21af9...174

Det er jo nettopp det en advokat er. En som ivaretar mors interesser. Mens bv er der for å ivareta barnets interesser

Alle bør vel først og fremst ønske å ivareta barnets interesser? Mors ønske og behov kommer (heldigvis og dessverre) i annen rekke her.

 

Når det er sagt så ønsker jeg hi alt det beste. Man merker godt at hun elsker barnet sitt og ønsker at det skal ha det bra. Jeg krysser fingrene for at de får den hjelpen de trenger til å få sin lille familie til å fungere!

 

Anonymous poster hash: 70c06...190

[Anonym bruker]

 

Feks forrige uke stod jeg på kjøkkenet og laget middag. Veileder og gutten la puslespill i stuen.. gutten kom inn på kjøkkenet med en brikke og jeg sa "ja, se, det er en ku" (bilde av ku på brikken). Han dro meg i armen og viste brikken og jeg sa igjen "ja, se, det er en ku".. på sette tidspunktet skjønner jeg at det er noe jeg ikke forstår og jeg begynner å kave inni meg - blir så fortvilet.. gutten begynner å sutre og veilederen maser "hva tror du han vil".. I gjennomgang av situasjonen etterpå sier veileder at han inviterte meg med i leken, ville at jeg skulle legge puslebrikken.. og jeg skjønte det ikke Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

Unnskyld at jeg spør, HI, men er du blitt utredet selv? Har du noen form for sosialt handicap?

Samme tenkte jeg

 

Anonymous poster hash: 749a4...8b1

[Sint naken biltyv]

 

 

 

Ikke dra i møte med barnevernet uten advokat!! For Guds skyld IKKE gjør det.

Hun trenger ikke advokat, hun trenger et sett ører ekstra, en person som kan hjelpe med å forstå hva BV vil og sier. Det er ikke først og fremst en rettslig kamp om barnet.Anonymous poster hash: 21af9...174

Det er jo nettopp det en advokat er. En som ivaretar mors interesser. Mens bv er der for å ivareta barnets interesser

Alle bør vel først og fremst ønske å ivareta barnets interesser? Mors ønske og behov kommer (heldigvis og dessverre) i annen rekke her.

 

Når det er sagt så ønsker jeg hi alt det beste. Man merker godt at hun elsker barnet sitt og ønsker at det skal ha det bra. Jeg krysser fingrene for at de får den hjelpen de trenger til å få sin lille familie til å fungere!

 

Anonymous poster hash: 70c06...190

Det er da viktig å ha noen til å ivareta mors interesser. La oss si barnet blir tatt da mor. Da er det jo spesielt viktig å ha em person som kan lover og regler rundt feks samvær og kan kjempe for at hun skal få mye samvær. Om de vurderer overtagelse er det bra å ha en advokat som kan reglene rundt dette og kan snakke på hi sine vegne. Kanskje mødrehjem kan prøves? Er alle tiltak prøvd slik at det ikke er håp? En advokat er ikke bare til bruk i "krig"! De er også til bruk i mekling og til å sørge for at alle får sine behov dekket og at alle følger lover og regler

[Anonym bruker]

Kanskje du selv kan foreslå mødrehjem? Da kan du få veiledning og hjelp gjennom hele dagen. Det viser ogå at du virkelig vil ditt barns beste. Du virker som et utrolig godt menneske <3

Anonymous poster hash: 8a578...f93

[Virginia.]

 

skal vi foreldre være tankelesere også nå??Sønnen min er 3 år å er jo helt umulig å tenke seg til hva han tenker akkurat der og da. Anonymous poster hash: 09ddb...90c

Nei, det er ikke helt umulig. Beklager, men det er nok mors og fars jobb: å avlese hva barnet trenger før det blir gammelt nok til å tilfredsstille sine behov selv.

 

 

Jeg er delvis enig og delvis uenig.

Tankelesere er naturligvis ingen, og absolutt alle vil fra tid til annet oppleve at de står der med en sutrete ett- to- tre- åring og ikke forstår hva barnet vil.

 

Men man må aktivt forsøke. De fleste blir svært godt kjent med barnet sitt og dets måte å kommunisere på i sped- og småbarnstiden, nettopp ved å aktivt forsøke å finne ut hvorfor barnet gråter eller hva det er barnet vil.

Slik lærer man sitt barns språk og atferd å kjenne, og vil vite med større sannsynlighet til neste gang hvorfor barnet reagerer som det gjør og hva slags behov barnet har akkurat nå.

 

Man undersøker om spedbarnet har gjort i bleien, har det ikke det går man videre til å tilby mat/ drikke, trenger det kanskje en blund, er det sykt? Med større barn er det i situasjonen som HI nevnte naturlig å gå videre fra å anerkjenne og/ eller rose barnet, til å f.eks. spørre barnet, bli med barnet for å se, eller vennlig forklare at mamma lager mat akkurat nå som ikke kan gås fra- dersom noe tyder på at barnet ikke er fornøyd med responsen det får.

 

Samtidig har jeg full forståelse for at det sikkert er lett å bli stresset/ få jernteppe og ikke helt klare å være seg selv og tenke slik man ellers ville ha gjort i en situasjon der man blir observert.

 

Jeg ville ikke nødvendigvis ha tenkt at de kommer til å si at de tar fra deg sønnen din HI, det er godt mulig de foreslår et mødrehjem eller annet tiltak som kan hjelpe. Men for din egen del så er det helt sikkert godt og klokt å ta med deg noen som kan være en støtte.

Endret 6. mars 2015 av Ibsenfrue

[Virginia.]

Det er jo umulig å vite hvordan samspillet mellom dere er ut fra et lite eksempel, men det jeg lurer på er, snakker du med han?

 

Et barn på 2 år forstår jo det meste vi sier selv om de kanskje ikke har så mye språk selv enda.

 

Tenker på episoden med puslespillet, jeg hadde heller kanskje ikke forstått hva barnet ville med en gang, men jeg ville jo prøvd å finne ut av det.

F.eks når barnet kommer og viser meg brikken sier jeg, se der ja, det var en fin ku. Barnet vil tydeligvis noe mer og drar meg i armen. Da ville jeg snakket med barnet. F.eks kunne jeg da sagt, hva mener du lille venn, var det noe mer du ville vise meg. Barnet forstår jo mye og gir en tilbakemelding på det jeg sier. Blir det sinna gjettet jeg feil, da må jeg følge med barnet og gjette igjen. Blir det ivrig har jeg gjettet riktig. Uansett hvordan barnet reagerer fortsetter jeg jo å kommunisere med det. Ok, vis mamma hva du tenkte på, jeg skal bli med deg å se jeg, næmmen så flink du er til å legge puslespill osv

 

For meg virker det som det er denne komunikasjonen med barnet du mangler, stemmer det? Denne pludringen som vi foreldre driver med, som før barnet får språket på plass høres ut som enveiskomunikasjon, men barnet bidrar i samtalen med sine reaksjoner, fakter, lyder og babling. Jo eldre barnet blir jo mer toveis og forståelig for andre blir komunikasjonen.

 

Anonymous poster hash: 66975...bb9

 

Nettopp det jeg også skulle frem til.

[Skylander]

 

 

 

Ikke dra i møte med barnevernet uten advokat!! For Guds skyld IKKE gjør det.

Hun trenger ikke advokat, hun trenger et sett ører ekstra, en person som kan hjelpe med å forstå hva BV vil og sier. Det er ikke først og fremst en rettslig kamp om barnet.Anonymous poster hash: 21af9...174

Det er jo nettopp det en advokat er. En som ivaretar mors interesser. Mens bv er der for å ivareta barnets interesser

Alle bør vel først og fremst ønske å ivareta barnets interesser? Mors ønske og behov kommer (heldigvis og dessverre) i annen rekke her.

 

Når det er sagt så ønsker jeg hi alt det beste. Man merker godt at hun elsker barnet sitt og ønsker at det skal ha det bra. Jeg krysser fingrene for at de får den hjelpen de trenger til å få sin lille familie til å fungere!

 

Anonymous poster hash: 70c06...190

 

Slik jeg ser det er mor og bv på samme side her, da de begge ønsker det beste for barnet. Å trekke inn en advokat vil vel signalisere at mor drar stridsøksa frem, å samarbeide/spille på lag med barnevernet vil være det beste.

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange fine svar!

 

Jeg var i møte med saksbehandler, barnevernleder, veileder for hjelpetiltaket og barnevernets psykolog og ny veileder i dag.

 

Hovedbudskapet i møtet var at de har ulike oppfatninger av saken innad på kontoret. Veilederen for hjelpetiltaket anbefaler omsorgsovertakelse, mens barnevernets psykolog vurderer at jeg er i behov av hjelp men at gutten bør fortsette å bo hos meg..

 

Psykologen pekte på at gutten min er aktiv, og søker mye kontakt med meg. Han sa at barn som ikke får respons "slukner", slutter å henvende seg.. Han sa at det er viktig å se på barnets atferd i en observasjon fremfor omsorgsgivers atferd.. de er alle sammen bekymret for at jeg responderer lite sensitivt men psykologen mener altså at barnets kontaktsøkende atferd tyder på at jeg ihvertfall noen ganger møter barnet adekvat..

 

De har nå tilbudt meg inntil 40 timer veiledning pr måned i tre måneder, med mulighet for forlengelse. Ny veileder sa hun ville se etter positiv samhandling med sikte på å styrke meg og hjelpe meg til å forstå barnet mitt i flere situasjoner enn i dag.. jeg har takket ja og hentet gutten min i bhg etter møtet!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange fine svar!

 

Jeg var i møte med saksbehandler, barnevernleder, veileder for hjelpetiltaket og barnevernets psykolog og ny veileder i dag.

 

Hovedbudskapet i møtet var at de har ulike oppfatninger av saken innad på kontoret. Veilederen for hjelpetiltaket anbefaler omsorgsovertakelse, mens barnevernets psykolog vurderer at jeg er i behov av hjelp men at gutten bør fortsette å bo hos meg..

 

Psykologen pekte på at gutten min er aktiv, og søker mye kontakt med meg. Han sa at barn som ikke får respons "slukner", slutter å henvende seg.. Han sa at det er viktig å se på barnets atferd i en observasjon fremfor omsorgsgivers atferd.. de er alle sammen bekymret for at jeg responderer lite sensitivt men psykologen mener altså at barnets kontaktsøkende atferd tyder på at jeg ihvertfall noen ganger møter barnet adekvat..

 

De har nå tilbudt meg inntil 40 timer veiledning pr måned i tre måneder, med mulighet for forlengelse. Ny veileder sa hun ville se etter positiv samhandling med sikte på å styrke meg og hjelpe meg til å forstå barnet mitt i flere situasjoner enn i dag.. jeg har takket ja og hentet gutten min i bhg etter møtet!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

Så fantastisk HI! Nå må du ta til deg alle tips du kan få, og prøve så godt du kan. Nå har du sjansen til å ikke bare vise de at du KAN forstå ditt barn, men at du kan ta vare på han. Det er det du må klare nå. Det er ditt kjære barn, og ikke jør samme feil som dine foreldre ❤️ Du har fått en ny sjanse. Mest sannsynlig den siste! ( siden noen av de anbefalte overtagelse, noe som i seg selv må være GRUSOMT!!!)

Du og din sønn trenger nok hverandre . Prøv å kom din sønn i møte. Spør han spm. Kos han, vis nærhet . Les med han. Lek!

 

Anonymous poster hash: ca1e6...90b

[Anonym bruker]

Å anta at bv vil gå fra dette til omsorgsovertakelse er et ganske stort hopp. Mødrehjem og veiledning er en mye mer logisk antakelse.

 

Og det er skremmende hvor lett så mange her tar på dette! Om mor skal være borte fra barnet i 2 døgn er hun en dårlig mor men om hun, i det daglige ikke klarer å sette seg inn i barnets situasjon og ståsted, ikke evner å trøste barnet, ikke kan kommunisere med barnet og ikke kan gi barnet det det trenger så en hun en fantastisk mor?

 

Relasjonsskader i tidlig alder er som en snøball. Det begynner med relasjonen til mor (i dette tilfellet) dersom barnet ikke lærer grunnleggende kommunikasjon og relasjonsbygging av mor vil det slite videre med kommunikasjon og relasjonsbygging ovenfor andre barn og voksne i barnehage og skole. Dette vil kunne gå ut over sosialt samspill, han vil gå glipp av mye læring gjennom lek og videre vil det kunne gå utover skolearbeid og prestasjoner.

 

For eksempel er en av de viktigste tingene vi lærer allerede fra spedbarnsalder at vi kan være uenige med andre/krangle og så bli venner igjen. Læres ikke dette tidlig kan relasjonsevnen bli skadet permanent fordi dette er så vanskelig å lære når man er eldre. Man kan lære teorien og prinsippet, men den innebygde selvfølgeligheten og tilliten som kommer fra en forutsigbar forelder kan ikke læres, den må implementeres.

 

Det er ingen her som tar lett på det, men det er tydelig at HI virkelig prøver, virkelig elsker og ønsker å gjøre det beste for barnet sitt. DERFOR er hun en fantastisk mor. 

Ellers er vel de fleste her enige om at hun trenger veiledning og hjelp. 

 

Anonymous poster hash: 32951...458

[Anonym bruker]

Huff, så forferdelig for dere !

 

Og så bra at de vil hjelpe deg å forstå barnet ditt bedre, og at du takker ja til dette! Jeg synes det virker som at det ble gjort et klokt valg. Bare det at du innser at du trenger veiledning viser at du er en god mor.

 

Nå handler det om at du skal bli tygg i rollen som mamma, og stole på at det du gjør er riktig. Husk at ofte så er det din første innskytelse som er den rette (tror jeg), og lytt godt til det veilederen din sier til deg. Ta deg tid og  ro til å lytte til og forsøke å imøtekomme barnet ditt. Så skal du se at det går bra! Får du jernteppe eller føler deg overvåket, uttrykk dette overfor veileder på en fin måte. Også samler du deg og prøver på nytt. 

 

Kan virkelig ikke tro at barnevernet vil ta i fra en mor sitt barn så frem du gir, vil og ønsker ditt barns beste når ungen får mat, klær, omsorg og kjærlighet, og det ikke er noe former for vold inne i bildet. Alle foreldre kan alltid gjøre noe for å skape et bedre liv for barna sine. Husk dette i den tiden du nå går igjennom.

 

Dette vil dere klare, og jobber du for det vil du kunne se at du fortjener å være mor til sønnen din <3

 

Lykke til, jeg har troa på dere!

Anonymous poster hash: 5a0e9...2bd

[Anonym bruker]

Du er jammen tøff som møtte både leder, psykolog og to veiledere (en som du visste ikke var veldig positiv). Så godt å høre at de tilbyr videre veiledning og oppfølging. Ta til deg noen av tipsene i denne tråden også. Vi mammaer jobber litt som detektiver på små barn. For du skjønner jo at det er noe du ikke forstår, da må du jobbe med å finne ut hva det kan være. Bruk veilederen mye når han/hun er det så får du god nytte av hjelpen. Lykke til. 

Anonymous poster hash: 3f935...e05

[Anonym bruker]

Gjør noe Før de lager vedtak!!!

 

Anonymous poster hash: 787bb...2da

[Anonym bruker]

Advokat og lydopptak hvis du er alene.

 

Du risikerer at de nå kan gå for akuttvedtak pga uenighet innad.

 

Advokat!

 

Anonymous poster hash: e5b62...2f7

[Anonym bruker]

Så utrolig bra at det har vært et bra møte og at de velger videre veiledning. Krysser fingrene for dere begge to. Ville bare skrive en ting som kanskje kan hjelpe: Jeg har tvillinger, hvor den ene lærte seg å snakke 4 mnd (6mnd korrigert) før fylte 2år og den andre 4 mnd (6mnd korrigert) etter fylte 2 år. Sistnevnte har reagert med mye sinne, dytting, slåing, skring etc pga problemer m å gjøre seg forstått. Stort sett har jeg fortstått hva som var ønskelig, men har jo feilet også... Plutselig en dag kom språket, mye språk på en gang og barnet ble helt annerledes og slutt på synsing og sansing i stor skala. Poenget mitt er at plutselig kommer språket og alt blir enklere. Lykke til, heier på dere!

 

 

 

Tusen takk for mange fine svar!

 

Jeg var i møte med saksbehandler, barnevernleder, veileder for hjelpetiltaket og barnevernets psykolog og ny veileder i dag.

 

Hovedbudskapet i møtet var at de har ulike oppfatninger av saken innad på kontoret. Veilederen for hjelpetiltaket anbefaler omsorgsovertakelse, mens barnevernets psykolog vurderer at jeg er i behov av hjelp men at gutten bør fortsette å bo hos meg..

 

Psykologen pekte på at gutten min er aktiv, og søker mye kontakt med meg. Han sa at barn som ikke får respons "slukner", slutter å henvende seg.. Han sa at det er viktig å se på barnets atferd i en observasjon fremfor omsorgsgivers atferd.. de er alle sammen bekymret for at jeg responderer lite sensitivt men psykologen mener altså at barnets kontaktsøkende atferd tyder på at jeg ihvertfall noen ganger møter barnet adekvat..

 

De har nå tilbudt meg inntil 40 timer veiledning pr måned i tre måneder, med mulighet for forlengelse. Ny veileder sa hun ville se etter positiv samhandling med sikte på å styrke meg og hjelpe meg til å forstå barnet mitt i flere situasjoner enn i dag.. jeg har takket ja og hentet gutten min i bhg etter møtet!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

 

 

Anonymous poster hash: 8e438...be8

[Anonym bruker]

Jeg blir så utrolig glad av å lese slike historier! Alt for ofte blir barna bare tatt ut av hjemmet. Håper du får god hjelp og veiledning av barnevernet, og at dere sammen finner en god løsning for barnet ditt. Lykke til :-)

 

Anonymous poster hash: a3c64...afc

[Anonym bruker]

Jeg blir så utrolig glad av å lese slike historier! Alt for ofte blir barna bare tatt ut av hjemmet. Håper du får god hjelp og veiledning av barnevernet, og at dere sammen finner en god løsning for barnet ditt. Lykke til :-) Anonymous poster hash: a3c64...afc

Alt for sjelden blir barna bare tatt ut av hjemmet, tror jeg vi sier. Det du påstår der er en "urban myth".

Må si jeg faktisk bekymrer meg for den gutten, selv om jeg skjønner at mor er kjempeglad og vil det beste.

 

Anonymous poster hash: c77cb...80b

[Anonym bruker]

 

Jeg blir så utrolig glad av å lese slike historier! Alt for ofte blir barna bare tatt ut av hjemmet. Håper du får god hjelp og veiledning av barnevernet, og at dere sammen finner en god løsning for barnet ditt. Lykke til :-) Anonymous poster hash: a3c64...afc

Alt for sjelden blir barna bare tatt ut av hjemmet, tror jeg vi sier. Det du påstår der er en "urban myth".

Må si jeg faktisk bekymrer meg for den gutten, selv om jeg skjønner at mor er kjempeglad og vil det beste.

 

Anonymous poster hash: c77cb...80b

Tror du misforstod litt hva jeg mente. Syns det er flott at det blir satt inn tiltak, litt for ofte det ikke skjer (ja det er min påstand etter og ha jobbet med dette noen år). Hvis det nå ender med omsorgsovertakelse, så er det hvertfall satt inn tiltak på forhånd.

 

Anonymous poster hash: a3c64...afc