Nå mister jeg gutten min...

[Anonym bruker]

 

Feks forrige uke stod jeg på kjøkkenet og laget middag. Veileder og gutten la puslespill i stuen.. gutten kom inn på kjøkkenet med en brikke og jeg sa "ja, se, det er en ku" (bilde av ku på brikken). Han dro meg i armen og viste brikken og jeg sa igjen "ja, se, det er en ku".. på sette tidspunktet skjønner jeg at det er noe jeg ikke forstår og jeg begynner å kave inni meg - blir så fortvilet.. gutten begynner å sutre og veilederen maser "hva tror du han vil".. I gjennomgang av situasjonen etterpå sier veileder at han inviterte meg med i leken, ville at jeg skulle legge puslebrikken.. og jeg skjønte det ikke

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

Eehm....reaksjon din i den situasjon er den samme som 98% av resten av foreldre ville gitt! Di siste 2% hadde ikke gadd å gi noen som helst respons for de var slitne og omtåkete etter en lang dag og nå med lapskaus oppetter ørene. !

 

Dette høres for meg meget spesielt ut.. Nesten så jeg tenker at dette er troll ?

Evt om du selv har noen sosiale handicap?

 

Hvis noen hadde kommet og antydet at jeg ikke var skikket som mor pga at jeg sier mø når barnet 'egentlig' ville jeg skulle si bæ, hadde jeg bedt de gå å legge seg. Makan til vås.

 

Hva viste egentlig vedkommende fra bv om at det barnet ønsket var at du skulle være med å leke? Etter min mening ville vell heller barnet dratt i deg da. At barnet viste deg brikken kan like gjerne være at du skulle se, som å holde brikken, sim å legge den på plass. Og for alt vi vet kunne det hende barnet ville du skulle fjerne det fra den noe syke behandleren fra bv.

Jessu...er de synsk og nå!

 

Anonymous poster hash: 3ba6a...e9b

 

Det er jo sikkert mye mer enn dette ene eksempelet da, det er jo ikke som om bv er inne i bildet for at de ikke har noe annet å gjøre. 

Men til deg HI, føler virkelig med deg, det kan ikke være lett når du selv føler at du ikke forstår ditt barns signaler så godt. Føler du deg generelt usikker i sosiale situasjoner eller alltid usikker på hva barnet ditt vil? Er du interessert i hva barnet ditt gjør, er du mye sliten, deprimert (avflatet i følelsene)?

 

Anonymous poster hash: 8a578...f93

[Skylander]

 

Feks forrige uke stod jeg på kjøkkenet og laget middag. Veileder og gutten la puslespill i stuen.. gutten kom inn på kjøkkenet med en brikke og jeg sa "ja, se, det er en ku" (bilde av ku på brikken). Han dro meg i armen og viste brikken og jeg sa igjen "ja, se, det er en ku".. på sette tidspunktet skjønner jeg at det er noe jeg ikke forstår og jeg begynner å kave inni meg - blir så fortvilet.. gutten begynner å sutre og veilederen maser "hva tror du han vil".. I gjennomgang av situasjonen etterpå sier veileder at han inviterte meg med i leken, ville at jeg skulle legge puslebrikken.. og jeg skjønte det ikke

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

Eehm....reaksjon din i den situasjon er den samme som 98% av resten av foreldre ville gitt! Di siste 2% hadde ikke gadd å gi noen som helst respons for de var slitne og omtåkete etter en lang dag og nå med lapskaus oppetter ørene. !

 

Dette høres for meg meget spesielt ut.. Nesten så jeg tenker at dette er troll ?

Evt om du selv har noen sosiale handicap?

 

Hvis noen hadde kommet og antydet at jeg ikke var skikket som mor pga at jeg sier mø når barnet 'egentlig' ville jeg skulle si bæ, hadde jeg bedt de gå å legge seg. Makan til vås.

 

Hva viste egentlig vedkommende fra bv om at det barnet ønsket var at du skulle være med å leke? Etter min mening ville vell heller barnet dratt i deg da. At barnet viste deg brikken kan like gjerne være at du skulle se, som å holde brikken, sim å legge den på plass. Og for alt vi vet kunne det hende barnet ville du skulle fjerne det fra den noe syke behandleren fra bv.

Jessu...er de synsk og nå!

 

Anonymous poster hash: 3ba6a...e9b

 

Jeg tenker at hun fra bv visste det fordi hun kanskje hadde sagt noe til barnet/ noe de snakket om som mor ikke fikk med seg før barnet gikk til mor. F.eks "du er flink til å legge puzzlespill, dette har du vel gjort sammen med mamma før" eller noe lignende. Eller kanskje barnet hadde signalisert det på en måte?

[Anonym bruker]

Den praktiske omsorgen er I orden (ifølge bv). Han får mat, stell og har greie rutiner.. men, gutten er endel sint og sutrete.. Han har lite språk... Han fungerer fint i bhg men bv mener han har utviklet seg urovekkende mye etter oppstart i bhg.. bv mener jeg er passiv, at jeg ikke gir utviklingsstøttende omsorg og at jeg altså ikke forstår han..

 

Jeg bare begriper ikke hvordan jeg skal lære det..

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

[Anonym bruker]

 

 

Feks forrige uke stod jeg på kjøkkenet og laget middag. Veileder og gutten la puslespill i stuen.. gutten kom inn på kjøkkenet med en brikke og jeg sa "ja, se, det er en ku" (bilde av ku på brikken). Han dro meg i armen og viste brikken og jeg sa igjen "ja, se, det er en ku".. på sette tidspunktet skjønner jeg at det er noe jeg ikke forstår og jeg begynner å kave inni meg - blir så fortvilet.. gutten begynner å sutre og veilederen maser "hva tror du han vil".. I gjennomgang av situasjonen etterpå sier veileder at han inviterte meg med i leken, ville at jeg skulle legge puslebrikken.. og jeg skjønte det ikke Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

Eehm....reaksjon din i den situasjon er den samme som 98% av resten av foreldre ville gitt! Di siste 2% hadde ikke gadd å gi noen som helst respons for de var slitne og omtåkete etter en lang dag og nå med lapskaus oppetter ørene. !

Dette høres for meg meget spesielt ut.. Nesten så jeg tenker at dette er troll ?

Evt om du selv har noen sosiale handicap?

Hvis noen hadde kommet og antydet at jeg ikke var skikket som mor pga at jeg sier mø når barnet 'egentlig' ville jeg skulle si bæ, hadde jeg bedt de gå å legge seg. Makan til vås.

Hva viste egentlig vedkommende fra bv om at det barnet ønsket var at du skulle være med å leke? Etter min mening ville vell heller barnet dratt i deg da. At barnet viste deg brikken kan like gjerne være at du skulle se, som å holde brikken, sim å legge den på plass. Og for alt vi vet kunne det hende barnet ville du skulle fjerne det fra den noe syke behandleren fra bv.

Jessu...er de synsk og nå! Anonymous poster hash: 3ba6a...e9b

Mener du virkelig det? Jeg syns det der var en episode der barnet uttrykte seg mer enn overtydelig, drar henne i ermet og vi ha henne med i leken. Jeg tenker at det er en form for større ting, noen autistiske trekk el lign som gjør at en mor ikke skjønner når ungen prøver å hale henne med i leken.

 

Ja, det kan jo være asberger eller andre sosiale hemninger hos mor, men da ville vel bv fått henne utredet?

 

Anonymous poster hash: 8a578...f93

[det er berre mordi]

Den praktiske omsorgen er I orden (ifølge bv). Han får mat, stell og har greie rutiner.. men, gutten er endel sint og sutrete.. Han har lite språk... Han fungerer fint i bhg men bv mener han har utviklet seg urovekkende mye etter oppstart i bhg.. bv mener jeg er passiv, at jeg ikke gir utviklingsstøttende omsorg og at jeg altså ikke forstår han..

 

Jeg bare begriper ikke hvordan jeg skal lære det..

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

Korleis blei barnevernet involvert frå starten? Var det du som bad om hjelp?

[Anonym bruker]

Ja, det var jeg som bad om hjelp..

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

[Gjest MammaTilKidsa]

Den praktiske omsorgen er I orden (ifølge bv). Han får mat, stell og har greie rutiner.. men, gutten er endel sint og sutrete.. Han har lite språk... Han fungerer fint i bhg men bv mener han har utviklet seg urovekkende mye etter oppstart i bhg.. bv mener jeg er passiv, at jeg ikke gir utviklingsstøttende omsorg og at jeg altså ikke forstår han..

Jeg bare begriper ikke hvordan jeg skal lære det..Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

Ved å prøve og å feile, og ikke minst ha troen på at du er den beste moren gutten din kan ha. Du er den personen som han ser daglig, og bare det er en trygghetsfaktor for barnet. Les det gjerne opp på hvordan kommunisere med barnet. Etterhvert som barnet utvikler språk vil det også bli lettere for deg. Hva mener BV med at gutten har utviklet seg urovekkende mye etter bh-oppstart?

[Anonym bruker]

google asberger å se om du kan kjenne deg igjen. Jeg har en venn med asberger som fungerer ganske bra i samfunnet, men som sliter med å forstå andres følelser og handlinger. Han har mange gode egenskaper som venn, men trenger ofte å få enkelte ting forklart når det gjelder det emllommenneskelige. Om det kan være dette, så vil jeg tro at du har mulighet til å lære deg mange av guttens tegn med mer veiledning

Anonymous poster hash: 8a578...f93

[Anonym bruker]

Den praktiske omsorgen er I orden (ifølge bv). Han får mat, stell og har greie rutiner.. men, gutten er endel sint og sutrete.. Han har lite språk... Han fungerer fint i bhg men bv mener han har utviklet seg urovekkende mye etter oppstart i bhg.. bv mener jeg er passiv, at jeg ikke gir utviklingsstøttende omsorg og at jeg altså ikke forstår han..

 

Jeg bare begriper ikke hvordan jeg skal lære det..

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

Kan vel ikke være at han har problemer med synet hørselen eller noe slikt. Min gutt ble veldig sutrete og fort sliten som gjorde han sinna og han var langsynt. Han har og litt dårlig språk da all energien hans går med på å prøve å fokusere

 

Anonymous poster hash: 34624...dd4

[Anonym bruker]

Nei, jeg vet det er min skyld! Han har ikke dårlig syn, ikke dårlig hørsel, har god helse - og er verdens fineste gutt.. men med en elendig mor stakkar.. det føles urettferdig for oss begge at jeg ikke bare kan greie å skjønne hvordan jeg skal bli flinkere. .

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

[det er berre mordi]

Ungen min var sint og sutrete til ho fylte 4. No er ho 5  og eit halvt og er ein solstråle.

Ungar er forskjellege og har forskjellege karaktertrekk.

Ofte vil dette sinnet moderere seg litt når frustrasjonen over å ikkje mestre går over.. (språket blir betre, motorikken..osv)

[Gjest Antarctica]

Nei, jeg vet det er min skyld! Han har ikke dårlig syn, ikke dårlig hørsel, har god helse - og er verdens fineste gutt.. men med en elendig mor stakkar.. det føles urettferdig for oss begge at jeg ikke bare kan greie å skjønne hvordan jeg skal bli flinkere. .Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

Syns ikke du skal tenke på det som "flink" og "mindre flink". Det handler kanskje om hvordan dine signaler ble lest da du var barn, eller om noe som er helt utenfor din makt, som Aspergers syndrom el lign. Hva om du prøver å få en utredning av deg selv?

[Hjertefru]

Uff, dette høres trasig ut hi. Håper det går bedre enn du tror på møtet med barnevernet. Ikke alltid enkelt å,forstå små barn. Håper du har noen du kan prate med og som også kan være ressurspersoner for barnet ditt. Det beste rådet er vel å spille mest mulig på lag med barnevernet.

Må være utrolig trasig å bli observert av fagpersoner når du er sammen med barnet ditt. Jeg hadde blitt så stressa at alt hadde blitt feil....

Sender deg en klem!

[Anonym bruker]

Nei, jeg vet det er min skyld! Han har ikke dårlig syn, ikke dårlig hørsel, har god helse - og er verdens fineste gutt.. men med en elendig mor stakkar.. det føles urettferdig for oss begge at jeg ikke bare kan greie å skjønne hvordan jeg skal bli flinkere. .

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

 

Kjære deg. Du er ikke en elendig mor. Du innser selv at du kanskje har litt problemer med å forstå barnet ditt og har selv kontaktet BV. Det står det stor respekt av. Du innser dine begrensinger, om det er det du har, og ber om hjelp.

Det har ikke noe med å "bli flinkere" å gjøre. Dere trenger litt hjelp.

Når jeg leser dette så ser jeg en mor som er utslitt og litt selvdestruktiv? At dere har kommet i en ond sirkle. Det betyr ikke at det ikke er noen håp for dere, det er det så absolutt!

Du elsker og vil det beste for barnet ditt. Alle barn skulle vært like heldige.

 

Anonymous poster hash: 32951...458

[det er berre mordi]

 

Nei, jeg vet det er min skyld! Han har ikke dårlig syn, ikke dårlig hørsel, har god helse - og er verdens fineste gutt.. men med en elendig mor stakkar.. det føles urettferdig for oss begge at jeg ikke bare kan greie å skjønne hvordan jeg skal bli flinkere. .Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

Syns ikke du skal tenke på det som "flink" og "mindre flink". Det handler kanskje om hvordan dine signaler ble lest da du var barn, eller om noe som er helt utenfor din makt, som Aspergers syndrom el lign. Hva om du prøver å få en utredning av deg selv?

 

Må ho ha ei diagnose då? Det kan berre vere ein overivrig barnevernsansatt som noterar alt som er, og er litt vel "ivrig" i jobben sin? Eg har både sett og opplevd nokre av dei gjennom jobben.

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp på en ganske spesiell måte uten egentlige omsorgspersoner.. ikke noe vold eller rus eller noe sånt men kjølig distanse i et hjem der jeg skulle Være takknemlig for at de tok meg inn.. men hva gjør jeg med det i dag? Det må da være mulig å lære også etter man har blitt voksen?

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

[Gjest Antarctica]

Jeg har vokst opp på en ganske spesiell måte uten egentlige omsorgspersoner.. ikke noe vold eller rus eller noe sånt men kjølig distanse i et hjem der jeg skulle Være takknemlig for at de tok meg inn.. men hva gjør jeg med det i dag? Det må da være mulig å lære også etter man har blitt voksen?Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

Det er nok mulig. Men det er noen grunnleggende verktøy du mangler, som må øves opp.

[Anonym bruker]

Du har et hjerte av gull i hverfall, og er ordentlig glad i gutten din. Du virker veldig oppriktig og går ikke inn i forsvarsposisjon (som mange her tilogmed gjør for deg). Det er helt klart en god egenskap, og den eneste som kan gjøre situasjonen bedre. Uansett hva som skjer så er gutten din heldig som har en mamma som gjør så godt hun kan og virkelig prøver. På grunnlaga av dette ville jeg nok ha prøvd å fått en utrdening av deg, siden det kan være noe som er utenfor din kontroll. Altså, det må jo ikke være et syndrom eller noe, men som en ovenfor skriver så kan det være en lært atferd (underbevisst) fra du selv var liten. Om det er noe slik, så vil du kunne ha god hjelp av å gå til en psykolog som kan hjelpe deg med å bli litt bedre kjent med deg selv og hvordan du er i in teraksjon med andre (og barnet ditt)

Anonymous poster hash: 8a578...f93

[Skylander]

Det som kan være lurt å tenke igjennom før du skal på møtet er mulige løsninger for hvordan bedre dette. Du kan foreslå hjelpetiltak du mener dere trenger da av hensyn til barnets behov selvsagt. Hva har vært prøvd tidligere? Har du fått tilstrekkelig veiledning? Vær ærlig og åpen, så går nok dette bra. Det at du selv har kontaktet bv for hjelp og at du selv ser at du ikke forstår barnets følelser og behov synes jeg vitner om ei mor som vil det beste for barnet sitt. Lykke til!

[Anonym bruker]

Du fremstår som en person man bare får så lyst til å hjelpe. Det at du ser dine begrensninger og søker hjelp er veldig bra. Håper saksbehandlerne på bv er flinke folk som finner en måte å veilede deg på der du føler du lærer noe. Du har en stor ulempe ved at du ikke selv har fått det du nå skal gi gutten din. Er jo ikke så rart at du strever med det. Jeg tror du kan lære det, men det kan jo ta litt tid før det løsner. Ønsker deg masse lykke til. 

Anonymous poster hash: 54c71...cdb

[Nyttårs barn]

Tenker to ting når jeg leser dette.

Det er kanskje mer ved denne saken enn det som kommer frem her..?

Og, jeg er sjeleglad det ikke er noe som observerr hjemme hos meg, da hadde det vel kommet frem både det ene og det andre. Blir helt stressa av å lese dette her.

 

Du høres ut som en god mor som kanskje trenger litt hjelp og veiledning, høres ikke ut som om du har så mange rundt deg i hverdagen HI.

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp på en ganske spesiell måte uten egentlige omsorgspersoner.. ikke noe vold eller rus eller noe sånt men kjølig distanse i et hjem der jeg skulle Være takknemlig for at de tok meg inn.. men hva gjør jeg med det i dag? Det må da være mulig å lære også etter man har blitt voksen?

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

 

Kan det være en ide å søke om reservebesteforeldre, kanskje få til en ordning gjennom HomeStart eller noe slikt. Hvor gode og nære besteforeldre kan være sammen med dere begge to. Det kan virke som om du bare trenger å se slikt i praksis, og kanskje også oppleve å selv bli sett.

 

Har du noen gode venninner med barn som du kan alliere deg med? Noen som du kan være åpen med og fortelle hva du sliter med og at du mer enn gjerne tar til deg korrigering og veiledning.

 

Kanskje du kjenner en person som er høysensitiv også, en som er god på å lese andre. Da kan du få litt hjelp i hvordan lære lese gutten din. Det er jo noe man kan trene på, hva skal man se etter, hvordan kan man tolke små tegn. Og av og til så er det rett og slett det å være både nysgjerrig - og ikke minst kreativ - for å finne ut hva disse små egentlig mener.

 

Det virker på meg som om du trenger veiledning litt tettere på enn du kanskje har fått til nå.

 

Ta med deg noen til bv, som kan støtte deg, gjerne en advokat, for det virker på meg som om du har fått dårlig selvtillit av dette, og det er ikke så rart med den oppveksten du har.

 

Som en annen sier her, du virker å ha et hjerte av gull, og du ser at du og gutten din trenger hjelp og er villig til det. Du virker nesten som en svamp etter å suge til deg gode råd, men at de rådene du har fått til nå ikke har fungert. Dvs. du virker kjempeivrig etter å lære og å gjøre det som er riktig for gutten din. Og med en slik vilje, og med kjærlighet, så tror jeg det er fullt mulig å lære det du må.

 

En advokat kan f.eks. spørre mer kritiske spørsmål til bv. "Ok, la oss se på de hjelpetiltakene dere har hatt gående. Dere mener at det ikke hjelper, har dere da vurdert at det kanskje er feil hjelpetiltak? Her har dere en mor som er virkelig villig til å lære og gjøre det hun må, som er utrolig glad i gutten sin og bare vil gjøre det beste, hvordan kan dere og vi hjelpe denne moren og gutten på en måte som fungerer bedre enn tiltakene til nå har gjort?"

 

 

 

Anonymous poster hash: 66a10...4a7

[Anonym bruker]

Men er barnet tre år? Og bare drar deg i armen når han vil du skal komme og leke? Bruker han ingen ord for å få deg med?

 

Jeg har selv en sønn på 4 år med dårlig språk. Ikke alltid jeg hører hva han sier, men som regel skjønne jeg hva han vil uansett. Det har bare alltid vært sånn.. Jeg klarer å automatisk sette meg inn i hvordan han tenker og skjønner da ut fra situasjonen hva han vil/ønsker. Om han f.eks blir sint eller trist for noe så skjønner jeg hva det er og hvorfor, men så klart så spør jeg alltid hvorfor han er trist/lei slik at han skal få forklare det med egne ord.

Er det ikke sånn for deg HI? At du skjønner barnet ditt ut fra situasjonen og hans ståsted?

 

Men Hi, du virker ikke som en dårlig mor. Hva barnevernet vil si vet jeg ikke, men her burde det da finnes mer tiltak lg ikke minst veiledning for å hjelpe deg. Kunne du tenke deg å lese om barn og deres utviklingspsykologi for eksempel? Lese litt om samspill og tilknytning? Med kunnskap i bånn vil du kanskje skjønne mer og kunne endre din adferd ut fra det.

 

Anonymous poster hash: 2cd10...e4d

[Hjertefru]

Ønsker deg lykke til på møtet. Som de andre skriver fremstår du som en sympatisk person som virkelig prøver. Hvis bv har samme inntrykk tror jeg dette går bra. Du fremstår også som ei som er veldig alene om alt. Kanskje avlastningshjem kunne vært lurt i deres tilfelle? Spent på dine vegne....

[Anonym bruker]

Gutten min har akkurat fylt to år, og har lite språk.. du sier du alltid forstår barnet ditt.. det er akkurat det jeg ikke gjør.. og det virker som jeg ikke utvikler meg uansett hvor mye jeg lærer. Jeg har lest masse utviklingspsykologi, tilknytningsteori, circle of security (for de som kjenner til det) og har prøvd å strukturere dagen slik at det er mindre rom for uforutsigbare og utfra det misforståelser eller mismatch i forventninger mellom oss.. og når veileder går gjennom ulike situasjoner med sine tolkninger tror jeg at jeg forstår, men så.. Når neste situasjon kommer viser det seg at jeg ikke forstår likevel.. det føles som om jeg er helt blokkert, tankene farer ingen vei, jeg kommer ikke på noe, det er som hvit tomhet i hodet mitt.. I gen kreativitet og ingen formening utover "det det var forrige gang"... jeg har ikke kognitive utfordringer men jeg har dårlig utviklet mentaliseringsevne..

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f