Nå mister jeg gutten min...

[Anonym bruker]

Tusen takk for lykkeønskninger og tusen takk for svar og tips

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

[Anonym bruker]

Vil sterkt anbefale deg å ta med en advokat i møtet med bv. En person som ser saken fra en annen side og som kan hjelpe deg. Ikke sikkert at bv har rett. Jeg har selv opplevd at bv kom med uriktige anklager mot meg. Jeg visste at det ikke var sant, men var samtidig livredd. Jeg hadde med advokat og bv snudde og henla saken kort tid etter.

Anonymous poster hash: d8533...2f5

[Anonym bruker]

Gutten min har akkurat fylt to år, og har lite språk.. du sier du alltid forstår barnet ditt.. det er akkurat det jeg ikke gjør.. og det virker som jeg ikke utvikler meg uansett hvor mye jeg lærer. Jeg har lest masse utviklingspsykologi, tilknytningsteori, circle of security (for de som kjenner til det) og har prøvd å strukturere dagen slik at det er mindre rom for uforutsigbare og utfra det misforståelser eller mismatch i forventninger mellom oss.. og når veileder går gjennom ulike situasjoner med sine tolkninger tror jeg at jeg forstår, men så.. Når neste situasjon kommer viser det seg at jeg ikke forstår likevel.. det føles som om jeg er helt blokkert, tankene farer ingen vei, jeg kommer ikke på noe, det er som hvit tomhet i hodet mitt.. I gen kreativitet og ingen formening utover "det det var forrige gang"... jeg har ikke kognitive utfordringer men jeg har dårlig utviklet mentaliseringsevne..

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

Denne problemstillingen vil jo bli mye mindre fremover og kanskje bli helt borte når gutten din vil få et bedre språk. Hvis dette er det eneste problemet ville det være idiotisk og en stor feil av bv å ta gutten bort fra deg. Min gutt hadde omtrent ikke språk ved 2 års alder, men da han var 3 satte han sammen to-tre ord og så gikk det ganske fort fremover. Men, sikkert lurt å ta med en advokat på møtet, så har du god, faglig støtte i ryggen. Lykke til, det kommer nok til å gå bra  

 

Anonymous poster hash: 54c71...cdb

[Anonym bruker]

Gutten min hadde nesten heller ikke språk når han var 2 år,men når han var 2.5 år på kontrollen så sa han nesten alle ordene på skjemaet og snakket setninger med tre ord.

Så det snur ofte på kort tid.

Anonymous poster hash: 09ddb...90c

[Anonym bruker]

 

Gutten min har akkurat fylt to år, og har lite språk.. du sier du alltid forstår barnet ditt.. det er akkurat det jeg ikke gjør.. og det virker som jeg ikke utvikler meg uansett hvor mye jeg lærer. Jeg har lest masse utviklingspsykologi, tilknytningsteori, circle of security (for de som kjenner til det) og har prøvd å strukturere dagen slik at det er mindre rom for uforutsigbare og utfra det misforståelser eller mismatch i forventninger mellom oss.. og når veileder går gjennom ulike situasjoner med sine tolkninger tror jeg at jeg forstår, men så.. Når neste situasjon kommer viser det seg at jeg ikke forstår likevel.. det føles som om jeg er helt blokkert, tankene farer ingen vei, jeg kommer ikke på noe, det er som hvit tomhet i hodet mitt.. I gen kreativitet og ingen formening utover "det det var forrige gang"... jeg har ikke kognitive utfordringer men jeg har dårlig utviklet mentaliseringsevne..Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

Denne problemstillingen vil jo bli mye mindre fremover og kanskje bli helt borte når gutten din vil få et bedre språk. Hvis dette er det eneste problemet ville det være idiotisk og en stor feil av bv å ta gutten bort fra deg. Min gutt hadde omtrent ikke språk ved 2 års alder, men da han var 3 satte han sammen to-tre ord og så gikk det ganske fort fremover. Men, sikkert lurt å ta med en advokat på møtet, så har du god, faglig støtte i ryggen. Lykke til, det kommer nok til å gå bra   Anonymous poster hash: 54c71...cdb

Det er jo etter 3-4 år at skaden virkelig er skjedd. Barnets utvikling er da vel viktigere enn juss. Forsømmelse i tidlig barndom, lite respons og liten inntrykksvarhet overfor barnet i de første barneår har stor innvirkning på barnets tilknytningsevne senere.

 

Anonymous poster hash: c77cb...80b

[Anonym bruker]

Dette var vondt å lese. Jeg ser at du virkelig ønsker og vil det beste for gutten din og har utrolig god selvinnsikt i hvor utfordringen ligger, samtidig vet jeg hvor enormt mye det kan skade et barn å ikke få dekket de emosjonelle behovene og behovet for kommunikasjon.

Med det sagt syns jeg barnevernet virker i overkant passive for du viser tydelig ønske om og engasjement for gutten din og hans beste. De burde vært mer aktive i veiledningen eller tilby deg en såkalt husmorhjelp som de benyttet før der det kommer en nøytral person inn som ikke er der for å vurdere eller dømme, men for å vise og veilede.

Jeg tenker at du tjener på å være åpen om at du ønsker det beste for gutten din og at du er klar over at du noen ganger er usikker på hvordan du skal reagere, men at du forstår hva du burde gjort når du reflekterer over det i etterkant. I tillegg kan du ytre ønske om at veileder eller helst en mer husmorhjelprettet person veileder deg aktivt og viser deg gode måter å håndtere situasjoner på.

 

Anonymous poster hash: b6880...fc2

[Anonym bruker]

Er det du som har skrevet om dette tidligere?

 

Masse lykke til i denne vanskelige perioden! Du bryr deg ihvertfall, det er tydelig!

Anonymous poster hash: de220...3ca

[Anonym bruker]

Jeg syntes det virker som du oppriktig vil at gutten din skal ha det bra og at du bryr deg.

 

Hvordan tror du selv at gutten din har det hos deg? Syntes du han får tilstrekkelig omsorg, eller er du bekymret for utviklingen hans hos deg?

 

Hvor i bildet er far?

 

Hva gjør barnevernet for å lære deg om samspillet, eller er de mer opptatt av å finne feil?

 

Dette kan ikke være lett for deg eller nesten alle andre mødre om noen skulle sittet der og observert og plukket fra hverandre alt man sier og gjør. Lett å bli stresset da og ikke være helt seg selv.

 

Anonymous poster hash: 35ece...4c0

[Anonym bruker]

Det forvirrende her er jo at HI SKJØNNER at hun ikke ser barnets behov. Jeg tenker også at HI selv har et eller annet som gjør at hun ikke leser andre mennesker. Normalt sett klarer vi, ut fra bilder og tolke om et snil er falskt, ekte, av glede eller påtvunget. Men noen klarer ikke dette. Det merkelige er at hun er klar over det selv.

 

For meg tegner dette en mor som virkelig VIL være mor. Og innse sine begrensninger på en sånn måte som HI gjør, vi jeg si er eksepsjonelt. Har ikke lest alt her, men virker jo som at det er en reell sorg i tanken på og miste barnet, men også der en forståelse og vilje for og gjøre det om det er best for barnet, om det så betyr og "gi ham fra seg". SÅ at HI er en god mor,- ingen tvil. Men hennes "feil" er kanskje skadelig for barnet, mens det er så lite. Hadde man visst det var flust av ressurser, hadde det mest riktig at mor og barn ble fulgt opp, daglig av personer som kunne hjelpe HI og lese gutten, til han blir så stor at han kan lære seg og fortelle hva han føler, fordi mamma ikke vil skjønne det..

 

Hadde det vært en far med i bilde, som hadde "vært normal (beklager og ordlegge meg slik), så hadde mors "manglende" egenskap ikke blitt oppdaget, vil jeg tro. Og jeg er overbevist om at det finnes flere mødre og fedre der ute som er likedan som HI, men i et parforhold blir det skjult ,- i alle fall for omverdenen, kanskje partner ikke tenker over det heller. Ikke skjult, som i gjemt, men ikke oppdaget, rett og slett. Hverken av den det gjelder eller andre. Men kanskje av barnet?

 

Jeg tror ærlig talt ikke HI mister barnet for dette. Ikke om hun ordlegger se og snakker likedan til BV som hun gjør til oss her inne. En så reflektert person er det nok få av inne i systemet (som klient i alle fall). Selv om det som jeg sier,- KANSKJE Hadde vært riktig for guttens utvikling.  Håper de begge to får god oppfølging slik at alt ender opp til det beste for gutten.- for i dette tilfelle, så tror jeg samme hva det betyr, så vil HI ha det godt med seg selv så lenge hun ser og får bekreftet at det faktisk ER bra for gutten. For igjen, det virker som HI er en god mor,- men med (alvorlige? store?) begrensninger.

Anonymous poster hash: 7bdea...bb8

[Anonym bruker]

Nei, jeg vet det er min skyld! Han har ikke dårlig syn, ikke dårlig hørsel, har god helse - og er verdens fineste gutt.. men med en elendig mor stakkar.. det føles urettferdig for oss begge at jeg ikke bare kan greie å skjønne hvordan jeg skal bli flinkere. .

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

 

Leser du for han?

Synger for ham?

Leker dere noengang sammen?

Får han nærhet, kos og klemmer på daglig basis?

Går dere tur sammen?

 

Anonymous poster hash: dad55...20b

[Anonym bruker]

Dere som sier at som mor forstår man barnet sitt uansett: For en del er det en selvfølge, men jeg har inntrykk av at det motsatte er like vanlig.

 

Selv forstod jeg veldig lite av hva gutten min tenkte og ville før han hadde språk. Jeg skrev noen frustrasjonsinnlegg om det her inne fordi jeg følte meg som en dårlig mor, og fikk haugevis av svar fra folk som hadde det på samme måte og at det var helt normalt.

 

Husk at alle er forskjellige, det som er en selvfølge for deg trenger ikke å være en selvfølge generelt. Det er mulig HI sliter litt ekstra, men det er ingen grunn til å få henne til å føle seg mer "unormal" enn hun er ved å påstå at alle mødre forstår barna sine til enhver tid.

Anonymous poster hash: a63d0...fbf

[Anonym bruker]

Det er jo umulig å vite hvordan samspillet mellom dere er ut fra et lite eksempel, men det jeg lurer på er, snakker du med han?

 

Et barn på 2 år forstår jo det meste vi sier selv om de kanskje ikke har så mye språk selv enda.

 

Tenker på episoden med puslespillet, jeg hadde heller kanskje ikke forstått hva barnet ville med en gang, men jeg ville jo prøvd å finne ut av det.

F.eks når barnet kommer og viser meg brikken sier jeg, se der ja, det var en fin ku. Barnet vil tydeligvis noe mer og drar meg i armen. Da ville jeg snakket med barnet. F.eks kunne jeg da sagt, hva mener du lille venn, var det noe mer du ville vise meg. Barnet forstår jo mye og gir en tilbakemelding på det jeg sier. Blir det sinna gjettet jeg feil, da må jeg følge med barnet og gjette igjen. Blir det ivrig har jeg gjettet riktig. Uansett hvordan barnet reagerer fortsetter jeg jo å kommunisere med det. Ok, vis mamma hva du tenkte på, jeg skal bli med deg å se jeg, næmmen så flink du er til å legge puslespill osv

 

For meg virker det som det er denne komunikasjonen med barnet du mangler, stemmer det? Denne pludringen som vi foreldre driver med, som før barnet får språket på plass høres ut som enveiskomunikasjon, men barnet bidrar i samtalen med sine reaksjoner, fakter, lyder og babling. Jo eldre barnet blir jo mer toveis og forståelig for andre blir komunikasjonen.

 

Anonymous poster hash: 66975...bb9

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

skal vi foreldre være tankelesere også nå??

Sønnen min er 3 år å er jo helt umulig å tenke seg til hva han tenker akkurat der og da.

 

Anonymous poster hash: 09ddb...90c

 

Ehh...ikke tankelesere, men som mor så vet jeg faktisk ganske så ofte hva barnet mitt vil, det være seg en 2 åring eller en 3 mnd gammel baby. Man kjenner som regel sitt eget barn ganske så godt og vet sånn noenlunde hva barnet ønsker. For eksempel forstår foreldre ofte babyspråket til barnet sitt der andre bare hører lyder uten å forstå meningen med dem.

Ofte skjønte eg ikkje noko då ungen min var utan tydeleg språk.

Det trur eg ikkje er veldig uvanleg, i og med at eg ser på meg sjølv som ein ganske normal person. Det gjekk no som regel bra til slutt, men før den tid, så kunne no ungen min forvandle seg til ei kruttønne.

 

Om dette er noko som barnevernet ser på som grunnlag for barneovertakelse, så gjer dei ein slett jobb.

Hun sier jo at hun ikke ser barnets behov. Det er mer alvorlig enn å ikke alltid kunne lese barnet.

 

Anonymous poster hash: 54c71...cdb

Det EG les, er at ungen ikkje blir forstått med ein gong, og mor har fått dårleg sjølvtillit på grunn av det som står i papira til barnevernet eller kjem fram under spørsmåla til barnevernspedagogen, og set spørsmålsteikn ved alt ho sjølv gjer til slutt.

 

Eg trur ikkje ein unge tek skade av at mor ikkje skjønar / les ungen umiddelbart.

Alt må lærast. Å vere mor er ein jobb og det er mykje nytt og sette seg inn i. Nokon gjer dette fortare enn andre.

Men når ungen er 2 år burde en forstå veldig mye.

Min eldste hadde nesten ingen språk som 2 åring. Erstatta språk med lyder. Barn bruker mye kroppsspråk når de ikke blir forstått slik denne gutten gjorde med puslespill brikken.

Er jeg usikker på hva mine barn vil så spør jeg.

Hva tenker du på?

Kom vis meg hva du mener.

 

Har selv vert under utredning av barnevern. Pga jeg anmeldte eksen for vold.

Noe av de viktigaste de ser etter er samarbeid mellom barn og foreldre. Har de de godt? Klarer barna å gjøre seg forstått. Vil barns komme til mor om de trenger trøst. Osv

 

I samtale om barnet skal en reflektere over fortid og fremtid.

Hvordan tror en barnet oppfattet en slik situasjon.

 

Som foreldre skal en klare å sette seg inn fra barnsperspektiv.

 

I denne sak er det kanskje best for barnet å få noen som forstår hans eller hennes behov?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: e4595...27d

[Anonym bruker]

Det er jo umulig å vite hvordan samspillet mellom dere er ut fra et lite eksempel, men det jeg lurer på er, snakker du med han?

 

Et barn på 2 år forstår jo det meste vi sier selv om de kanskje ikke har så mye språk selv enda.

 

Tenker på episoden med puslespillet, jeg hadde heller kanskje ikke forstått hva barnet ville med en gang, men jeg ville jo prøvd å finne ut av det.

F.eks når barnet kommer og viser meg brikken sier jeg, se der ja, det var en fin ku. Barnet vil tydeligvis noe mer og drar meg i armen. Da ville jeg snakket med barnet. F.eks kunne jeg da sagt, hva mener du lille venn, var det noe mer du ville vise meg. Barnet forstår jo mye og gir en tilbakemelding på det jeg sier. Blir det sinna gjettet jeg feil, da må jeg følge med barnet og gjette igjen. Blir det ivrig har jeg gjettet riktig. Uansett hvordan barnet reagerer fortsetter jeg jo å kommunisere med det. Ok, vis mamma hva du tenkte på, jeg skal bli med deg å se jeg, næmmen så flink du er til å legge puslespill osv

 

For meg virker det som det er denne komunikasjonen med barnet du mangler, stemmer det? Denne pludringen som vi foreldre driver med, som før barnet får språket på plass høres ut som enveiskomunikasjon, men barnet bidrar i samtalen med sine reaksjoner, fakter, lyder og babling. Jo eldre barnet blir jo mer toveis og forståelig for andre blir komunikasjonen.

 

Anonymous poster hash: 66975...bb9

Enig i dette! Du må bare øve deg på å gjette deg frem til hva han prøver å kommunisere til deg. Det er det man gjør, man kommer med forslag selv til man ser at barnet blir fornøyd. Etter noen runder med dette har man erfart hva barnet som regel vil når han gjør sånn eller sånn.

 

Han: UH UH (drar deg i armen)

Du: Hva vil du? Skal du vise meg noe? Vil du jeg skal være med? Skal vi gå til badet? Skal vi gå til lekene? Og så går du noen skritt i den retningen du foreslår. Osv osv til du får en respons fra ham som tilsier at du har truffet spikeren på hodet.

 

Du kan ikke stå i ro og forvente at barnet selv skal kunne uttrykke klart og tydelig hva han vil, ettersom han ikke har lært kommunikasjon på en ordentlig måte fra han var baby. Du kommuniserer "stivt og flatt" kan jeg tenke meg, kroppsspråkmessig. Nettopp fordi du selv har opplevd store mangler ift dette når du selv var lita. Det er en evig gjettelek å kommunisere med små barn, men etterhvert ser du et mønster og skjønner at han vil som regel det og det når han gjør sånn og sånn. Og da lærer han samtidig at mamma skjønner hva jeg vil når jeg gjør sånn og sånn, og det vil etablere seg et mønster der dere kommuniserer bra med hverandre.

 

Dette ER veldig viktig for et barns sosiale og sjelelige utvikling, og det er riktig at det må tas tak i.

 

Men du er veldig åpen for å ta i mot hjelp og må kommunisere dette meget tydelig til barnevernet. Forklar dem hvordan du selv er vokst opp, og at du mer enn gjerne ønsker å lære, men at de må være veldig konkrete I sine forslag til hva du kan gjøre.

 

Og ta kontakt med en advokat. Kanskje du har krav på fri rettshjelp?

 

Ønsker deg masse lykke til!

 

Anonymous poster hash: c5a88...890

[Anonym bruker]

At du kommunisererer dårlig med barnet ditt er vel i og for seg ikke er grunnlag for tvungen omsorgsovertakelse. Klarer du selv å se om det er andre grunner som kan bidra til at du (kanskje) mister hovedomsorgen for barnet ditt? Har du selv bedt om en klarere veiledning i hvorfor du ikke klarer å "lese" barnet ditt? Har du eller han utfordringer som vanskeliggjør dette? Håper at godPMTO- veiledning kan hjelpe deg og gutten din.

 

Anonymous poster hash: a2603...ea6

[Sint naken biltyv]

Ikke dra i møte med barnevernet uten advokat!! For Guds skyld IKKE gjør det.

[Anonym bruker]

BV ønsker nok bare å legge en slagplan med deg om hvordang du kan bli flinkere til å møte hans behov. Jeg tviler sterkt på at de vil ta fra deg barnet ditt, eller at de ikke vil gi barnet en sjanse til å vokse opp med mammaen sin, pga. dette du har fortalt her. Det de sikkert kommer til å gjøre er å sette igang hjelpetiltak der du får øvd deg på å skjønne hans signaler, teknikker for hvordan dere to sammen lettere kan kommunisere og metoder du kan bruke for å hjelpe sønnen din med språket og videre utvikling. Lykke til.

Anonymous poster hash: f33e3...000

[Anonym bruker]

Hvis dere leser hovedinnlegget, så har HI mottat hjelpetiltak - veiledning som ikke har gitt ønsket resultat. Dvs at mor med hjelp, ikke har klart å bedre situasjonen for gutten sin. Dette høres ganske alvorlig ut, og da hjelper det lite om mor er lei seg.

 

Det er veldig trist å lese innleggene dine HI, for jeg skjønner at du er veldig glad i gutten din og vil hans beste, men av og til er dette ikke nok. Hvis ikke veiledning fungerer på deg, hvordan skal du da bedre mentaliseringsevnen din? Når ikke circle of Security har gjort deg mer sensitiv?

 

Støtter de andre her som sier du bør ta med en støtteperson eller advokat på møtet, hvis det er sånn at barnevernleder er innkalt.

 

Anonymous poster hash: 4fa7d...aec

[Anonym bruker]

BV ønsker nok bare å legge en slagplan med deg om hvordang du kan bli flinkere til å møte hans behov. Jeg tviler sterkt på at de vil ta fra deg barnet ditt, eller at de ikke vil gi barnet en sjanse til å vokse opp med mammaen sin, pga. dette du har fortalt her. Det de sikkert kommer til å gjøre er å sette igang hjelpetiltak der du får øvd deg på å skjønne hans signaler, teknikker for hvordan dere to sammen lettere kan kommunisere og metoder du kan bruke for å hjelpe sønnen din med språket og videre utvikling. Lykke til. Anonymous poster hash: f33e3...000

Det høres jo ut som HI har fått denne hjelpen allerede, men ikke klart å nyttiggjøre seg den?

 

Anonymous poster hash: 4fa7d...aec

[skjotta]

Å anta at bv vil gå fra dette til omsorgsovertakelse er et ganske stort hopp. Mødrehjem og veiledning er en mye mer logisk antakelse.

 

Og det er skremmende hvor lett så mange her tar på dette! Om mor skal være borte fra barnet i 2 døgn er hun en dårlig mor men om hun, i det daglige ikke klarer å sette seg inn i barnets situasjon og ståsted, ikke evner å trøste barnet, ikke kan kommunisere med barnet og ikke kan gi barnet det det trenger så en hun en fantastisk mor?

 

Relasjonsskader i tidlig alder er som en snøball. Det begynner med relasjonen til mor (i dette tilfellet) dersom barnet ikke lærer grunnleggende kommunikasjon og relasjonsbygging av mor vil det slite videre med kommunikasjon og relasjonsbygging ovenfor andre barn og voksne i barnehage og skole. Dette vil kunne gå ut over sosialt samspill, han vil gå glipp av mye læring gjennom lek og videre vil det kunne gå utover skolearbeid og prestasjoner.

 

For eksempel er en av de viktigste tingene vi lærer allerede fra spedbarnsalder at vi kan være uenige med andre/krangle og så bli venner igjen. Læres ikke dette tidlig kan relasjonsevnen bli skadet permanent fordi dette er så vanskelig å lære når man er eldre. Man kan lære teorien og prinsippet, men den innebygde selvfølgeligheten og tilliten som kommer fra en forutsigbar forelder kan ikke læres, den må implementeres.

[Anonym bruker]

Feks forrige uke stod jeg på kjøkkenet og laget middag. Veileder og gutten la puslespill i stuen.. gutten kom inn på kjøkkenet med en brikke og jeg sa "ja, se, det er en ku" (bilde av ku på brikken). Han dro meg i armen og viste brikken og jeg sa igjen "ja, se, det er en ku".. på sette tidspunktet skjønner jeg at det er noe jeg ikke forstår og jeg begynner å kave inni meg - blir så fortvilet.. gutten begynner å sutre og veilederen maser "hva tror du han vil".. I gjennomgang av situasjonen etterpå sier veileder at han inviterte meg med i leken, ville at jeg skulle legge puslebrikken.. og jeg skjønte det ikke

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

Jeg kan forstå hva veileder mener her.

Når gutten kommer til deg, så vis at du ser han. Si "hei" og sett ord på det han gjør. Kommer du til meg med puslespillbrikken? Hvis du er usikker må du spørre hva han vil! Vil du at jeg skal se på den? Dersom han gir uttrykk for nei, så må du spørre videre. Vil du at jeg skal bli med deg? Tenk deg selv hvis du tenker å invitere noen med på noe og så sier de bare: Ja, i dag er det fredag. Da føler du deg ikke sett i det hele tatt.

 

 

Anonymous poster hash: 7c216...e16

[Anonym bruker]

Å anta at bv vil gå fra dette til omsorgsovertakelse er et ganske stort hopp. Mødrehjem og veiledning er en mye mer logisk antakelse.

 

Og det er skremmende hvor lett så mange her tar på dette! Om mor skal være borte fra barnet i 2 døgn er hun en dårlig mor men om hun, i det daglige ikke klarer å sette seg inn i barnets situasjon og ståsted, ikke evner å trøste barnet, ikke kan kommunisere med barnet og ikke kan gi barnet det det trenger så en hun en fantastisk mor?

 

Relasjonsskader i tidlig alder er som en snøball. Det begynner med relasjonen til mor (i dette tilfellet) dersom barnet ikke lærer grunnleggende kommunikasjon og relasjonsbygging av mor vil det slite videre med kommunikasjon og relasjonsbygging ovenfor andre barn og voksne i barnehage og skole. Dette vil kunne gå ut over sosialt samspill, han vil gå glipp av mye læring gjennom lek og videre vil det kunne gå utover skolearbeid og prestasjoner.

 

For eksempel er en av de viktigste tingene vi lærer allerede fra spedbarnsalder at vi kan være uenige med andre/krangle og så bli venner igjen. Læres ikke dette tidlig kan relasjonsevnen bli skadet permanent fordi dette er så vanskelig å lære når man er eldre. Man kan lære teorien og prinsippet, men den innebygde selvfølgeligheten og tilliten som kommer fra en forutsigbar forelder kan ikke læres, den må implementeres.

Dette er jo mammaen selv et godt eksempel på, hun lærte det ikke som barn, og klarer ikke lære seg det som voksen heller, selv med veiledning.

 

HI ser nok at hun er i ferd med å "skade" barnet sitt på samme måte som hun er skadet selv, og derfor søkte hun hjelp. Men hun sliter virkelig med å få dette til, nettopp fordi ingen lærte det til henne når hun var barn.

 

En veldig trist ond sirkel dette. Barnevernet har nok sett at barnet er veldig åpen for denne type stimuli siden de ser en stor utvikling etter at han begynte i barnehagen og fikk denne stimuleringen fra voksne og barn der. Det er veldig viktig at også mor mestrer dette.

 

Anonymous poster hash: 66975...bb9

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp på en ganske spesiell måte uten egentlige omsorgspersoner.. ikke noe vold eller rus eller noe sånt men kjølig distanse i et hjem der jeg skulle Være takknemlig for at de tok meg inn.. men hva gjør jeg med det i dag? Det må da være mulig å lære også etter man har blitt voksen?

 

Anonymous poster hash: 14d6d...e3f

 

Her har du nok mye av kjærnen til problemet. Du opplevde dårlig / mangelfull tilknytning i barnedommen. Det kan gi seg utslag når man selv får barn og at man sliter i tilknytningen til eget barn.

Om det kan gjøres noe med kommer an på hvilken type tilknytningsproblematikk du eventuelt har eller om det er relasjonsvansker.

 

Anonymous poster hash: 394ae...51e

[Peispå!]

Dette er egentlig trist lesing.

På den ene siden ser jeg at du vil, og at du prøver.

Det må være ekstra stressende å prestere under oppsyn.

Du virker å bry deg, ta selvkritikk og ta ansvar for manglende forståelse og omsorg for gutten din.

- derfor er det trist at du ikke helt evner å få det til, selv hvor mye du vil.

 

På den andre siden spør jeg meg selv hva BV egentlig observerer når de er rundt deg.

Man må prøve å stole på at de faktisk gjør en grundig og objektiv observasjon, der "småplukk" som alle gjør, er trukket ifra. - Hva står de igjen med da?

 

Ser det er mange som har gitt deg gode tips og råd, samle dem og gå igjennom de.

Se hva du allerede har gjort, og hva kan du gjøre videre?

 

For meg virker du litt uerfaren og uten støtte og opplæring, noen tipset om mødrehjem? Kan det være noe?

Let etter hjelp, så kan det hende alt ordner seg til det beste med rett veiledning og oppfølging.

 

Håper på det beste, både for deg og gutten din!

[Anonym bruker]

HVIS det er snakk om omsorgsovertakelse må det vel finnes familie som vil ta gutten? Da tenker jeg selvsagt ikke dine foreldre,siden de høres helt inkompetente ut mtp oppveksten din, men hva med farens familie? Faren selv? Er han brukande?

Anonymous poster hash: a03fd...125