Å miste et barn er ikke det samme som å miste et "barn"

[skjotta]

Hvorfor er det så mange som tenker "jeg mener xxyyxx og da burde alle andre og mene det"

 

Jeg har to barn og er enig i at for meg ville det vært mye værre å miste ett av dem enn det ville vært å blitt gravid og mistet fosteret.

 

Min søster er svært ufrivillig barnløs. Når hun mistet falt hennes verden sammen. Spirene hennes var alt hun noen gang hadde drømt om. Det største som noen gang hadde skjedd. Like viktig for henne som det mine barn er for meg fordi hun har ventet så utrolig lenge. Hun har planlagt, drømt og fantasert så lenge at alt er klart. Hun har bestemt hvilken barnevogn hun skal ha, hvilket stellebord og hvor det skal stå. Hun har et skap med masse babytøy og har tenkt over absolutt alt i barnets første 2-3 år...

 

tapet hun følte når spirene døde er mye større enn jeg kan innbille meg og jeg ville ikke kunnet forstå henne bedre dersom jeg hadde mistet 6 åringen min uka før.

 

sorg er individuelt, og det er situasjoner også. Hun og jeg har forskjellige situasjoner og opplever derfor den samme tingen helt forskjellig...

[Cat.68]

 

Jeg kan si uten tvil at det ville smertet meg hundre ganger mer å miste barnet jeg har levd med i mange år enn å miste ett barn i magen. Jeg sier ikke at noens sorg er mindre enn andre sin sorg, men jeg hadde også blitt paff om noen som hadde mistet baby i magen kom å sa at de forstod meg om jeg hadde mistet mitt barn som jeg har levd med i mange år. De forstår kanskje at man sørger, men det er to helt forskjellige situasjoner.

Det finnes nok sikkert dem som også hadde blitt ganske paff om noen som hadde mistet sin 4-åring av naturlige årsaker sa at de forstod hvordan en mor som mistet sitt nyfødte barn pga en sykehustabbe hadde det. Det er ikke bare den ene veien som gjelder, om du skjønner.

Men jeg tror de aller, aller fleste hadde forstått hverandre med tanke på at de alle bærer på og opplever en forferdelig sorg, uansett årsak. Poenget mitt er at det ikke er antall år eller hvor mange kilo barnet er som er avgjørende for å føle et fellesskap med dem som har mistet sitt barn. Jeg synes det høres underlig ut at noen skal føle seg paff, hånet eller fornærmet fordi man som medmenneske strekker ut en hånd fordi man kan gjenkjenne og anerkjenne smerten det er å miste et barn. Denne diskusjonen er nokså oppkonstruert og jeg kan vanskelig tenke meg at dette er et problem i den virkelige verden.

Jeg er så inderlig enig i alt du skriver. <3

[Gjest MammaTilKidsa]

Hvorfor er det så mange som tenker "jeg mener xxyyxx og da burde alle andre og mene det"

Jeg har to barn og er enig i at for meg ville det vært mye værre å miste ett av dem enn det ville vært å blitt gravid og mistet fosteret.

Min søster er svært ufrivillig barnløs. Når hun mistet falt hennes verden sammen. Spirene hennes var alt hun noen gang hadde drømt om. Det største som noen gang hadde skjedd. Like viktig for henne som det mine barn er for meg fordi hun har ventet så utrolig lenge. Hun har planlagt, drømt og fantasert så lenge at alt er klart. Hun har bestemt hvilken barnevogn hun skal ha, hvilket stellebord og hvor det skal stå. Hun har et skap med masse babytøy og har tenkt over absolutt alt i barnets første 2-3 år...

tapet hun følte når spirene døde er mye større enn jeg kan innbille meg og jeg ville ikke kunnet forstå henne bedre dersom jeg hadde mistet 6 åringen min uka før.

sorg er individuelt, og det er situasjoner også. Hun og jeg har forskjellige situasjoner og opplever derfor den samme tingen helt forskjellig...

Det som er vanskelig med denne diskusjonen er at de som hverken har opplevd det ene eller det andre uttaler seg om hva som er verst. Nettopp fordi de ikke har kjent på den type sorg det er å miste et barn kan de egentlig ikke uttale seg. De kan selvsagt anta noe, men de aner virkelig ikke hva det er snakk om. Det gjorde heller ikke jeg før jeg stod midt oppi det selv. Som du sier er sorg selvsagt individuelt, men når mange samtidig sier at en mor som har mistet en treåring har det verre enn en mor som har mistet et yngre barn har denne diskusjonen virkelig utviklet seg håpløst.

[skjotta]

 

Hvorfor er det så mange som tenker "jeg mener xxyyxx og da burde alle andre og mene det"

Jeg har to barn og er enig i at for meg ville det vært mye værre å miste ett av dem enn det ville vært å blitt gravid og mistet fosteret.

Min søster er svært ufrivillig barnløs. Når hun mistet falt hennes verden sammen. Spirene hennes var alt hun noen gang hadde drømt om. Det største som noen gang hadde skjedd. Like viktig for henne som det mine barn er for meg fordi hun har ventet så utrolig lenge. Hun har planlagt, drømt og fantasert så lenge at alt er klart. Hun har bestemt hvilken barnevogn hun skal ha, hvilket stellebord og hvor det skal stå. Hun har et skap med masse babytøy og har tenkt over absolutt alt i barnets første 2-3 år...

tapet hun følte når spirene døde er mye større enn jeg kan innbille meg og jeg ville ikke kunnet forstå henne bedre dersom jeg hadde mistet 6 åringen min uka før.

sorg er individuelt, og det er situasjoner også. Hun og jeg har forskjellige situasjoner og opplever derfor den samme tingen helt forskjellig...

Det som er vanskelig med denne diskusjonen er at de som hverken har opplevd det ene eller det andre uttaler seg om hva som er verst. Nettopp fordi de ikke har kjent på den type sorg det er å miste et barn kan de egentlig ikke uttale seg. De kan selvsagt anta noe, men de aner virkelig ikke hva det er snakk om. Det gjorde heller ikke jeg før jeg stod midt oppi det selv. Som du sier er sorg selvsagt individuelt, men når mange samtidig sier at en mor som har mistet en treåring har det verre enn en mor som har mistet et yngre barn har denne diskusjonen virkelig utviklet seg håpløst.

 

veldig enig. sorg som oppleves ved tap av et barn, det være seg en 3 åring eller et foster i uke X, er avhengig av så utrolig mange faktorer og kan ikke måles i verken den ene eller den andre retningen.

[Anonym bruker]

Ser at mange her blir veldig provoserte. Likevel, jeg skjønner litt hva hi mener. Ikke misforstå for jeg mener absolutt ikke at ikke alle har rett til å sørge.

 

Jeg har som flere andre her opplevd å miste, ja tungt og ja jeg sørget. Men hadde jeg mistet et av barna mine som nå er 3 og 5 år så hadde jeg ikke klart å komme meg videre.. Så for MEG hadde det vært en sterkere og mer uhåndterlig sorg.

Anonymous poster hash: 67b51...c55

[Anonym bruker]

 

 

Jeg kan si uten tvil at det ville smertet meg hundre ganger mer å miste barnet jeg har levd med i mange år enn å miste ett barn i magen. Jeg sier ikke at noens sorg er mindre enn andre sin sorg, men jeg hadde også blitt paff om noen som hadde mistet baby i magen kom å sa at de forstod meg om jeg hadde mistet mitt barn som jeg har levd med i mange år. De forstår kanskje at man sørger, men det er to helt forskjellige situasjoner.

Det finnes nok sikkert dem som også hadde blitt ganske paff om noen som hadde mistet sin 4-åring av naturlige årsaker sa at de forstod hvordan en mor som mistet sitt nyfødte barn pga en sykehustabbe hadde det. Det er ikke bare den ene veien som gjelder, om du skjønner.

Men jeg tror de aller, aller fleste hadde forstått hverandre med tanke på at de alle bærer på og opplever en forferdelig sorg, uansett årsak. Poenget mitt er at det ikke er antall år eller hvor mange kilo barnet er som er avgjørende for å føle et fellesskap med dem som har mistet sitt barn. Jeg synes det høres underlig ut at noen skal føle seg paff, hånet eller fornærmet fordi man som medmenneske strekker ut en hånd fordi man kan gjenkjenne og anerkjenne smerten det er å miste et barn. Denne diskusjonen er nokså oppkonstruert og jeg kan vanskelig tenke meg at dette er et problem i den virkelige verden.

Jeg er så inderlig enig i alt du skriver. <3

 

Hvordan kan man miste en 4 åring av naturlige årsaker????

 

Anonymous poster hash: 67b51...c55

[Anonym bruker]

Ser at mange her blir veldig provoserte. Likevel, jeg skjønner litt hva hi mener. Ikke misforstå for jeg mener absolutt ikke at ikke alle har rett til å sørge. Jeg har som flere andre her opplevd å miste, ja tungt og ja jeg sørget. Men hadde jeg mistet et av barna mine som nå er 3 og 5 år så hadde jeg ikke klart å komme meg videre.. Så for MEG hadde det vært en sterkere og mer uhåndterlig sorg. Anonymous poster hash: 67b51...c55

Hvor langt var du på vei når du mistet da?

 

Anonymous poster hash: 2e07e...d1b

[*Miss Marple*]

Jeg lurer veldig på hva et 'barn' er?

[Anonym bruker]

 

Det jeg mener er det er helt merkelig at mennesker som opplever å miste i løpet av svangerskapet sammenlikner seg med foreldre til fødte individ som har gått bort. Opllever dette som provoserende fordi det er en sorg som ikke kan sammenliknes. Å miste et barn, uansett alder kan ikke sammenliknes med å miste et ufødt foster. Den ene situasjonen kan en leve med. Den andre ruinerer ens liv for all tid.

 

Anonymous poster hash: 7dfb0...ff4

Jeg er faktisk delevis enig med deg Hi. Tidlig i svangerskapet, så klarer jo faktisk mange å ta abort, men vet ikke om de samme hadde klart det senere i svangerskapet eller etter fødsel. Jeg hadde også blitt veldig lei meg om jeg aborterte i svangerskapet, og det ville blitt verre jo lenger ut i svangerskapet jeg kom. Hadde jeg mista jenta mi på 3 år, så hadde jeg blitt knust og livet mitt ville vært meningsløst. Men jeg tror det å miste et barn er tøft uansett om det er før/etter fødsel.

 

Anonymous poster hash: 55947...9ba

[Gjest MiffaBlir3Barnsmor]

For meg så virker det som hovedpunktet i denne tråden er at ja sorg er vondt og vanskelig for alle, sorg kan føles like sterkt uansett opplevelse. Men at selve situasjonene er ulike og derfor ikke kan sammenlignes selv om sorgen kan være akkurat like stor.

 

Og det er isåfall noe jeg er enig i. Ikke at sorg kan graderes, men at situasjonene ikke kan sammenlignes.