Å miste et barn er ikke det samme som å miste et "barn"

[Anonym bruker]

Hvorfor "krangler" vi om dette? Hvert enkelt menneske sørger ulikt over ulike ting. Hvorfor skal vi diskutere hva som er verst? Hva oppnår vi med det? Synes hele tråden er smakløs, sorry!

 

Anonymous poster hash: 394b1...b0a

[Anonym bruker]

Når jeg var gravid,fikk vi vite i uke 12 at muligens noe var galt med fosteret (viste seg heldigvis å være feil), og der og da skjønte jeg hvor GRUSOMT det må være å miste barnet i løpet av svangerskapet! Skjønte det ikke før det. Håper jeg inderlig slipper å miste barnet mitt på noe som helst måte, verken før eller etter fødsel. 

Anonymous poster hash: 0164d...20b

[Anonym bruker]

Snakker jo ikke om retten til å sørge. Herlighet. Jeg mener at det ikke er sammenlignbart for det er det virkelig ikke. Opplevelsen av sorg er selvsagt individuell, men å snakke med som har mistet sitt barn som om at man har opplevd det samme er jo et hån. Anonymous poster hash: 14aaf...835

Du har store problemer om du ser på det på den måten. Mange (inkludert meg selv) forstår faktisk at en baby er en baby, om den er i magen eller ikke. At DU ser på fostere som mindreverdige og ikke noe å sørge over påvirker faktisk ingenting!

 

Det påvirker ikke hva foreldrene føler, eller verdien til forskjellige barn i forskjellige stadier i livet. Det er bare det at det skjønner du ikke. Du tror at din mening og følelse av provokasjon er viktig.

 

Anonymous poster hash: ea483...cf0

[Nodisc]

Eg hadde blitt trist om et hadde hatt en sa, men om sønnen min hadde dødd veit eg ikkje om eg hadde klart å leve.

[Ugl@ ruger...]

Sorg oppleves individuelt, men jeg tror nok det hadde føltes verre å miste et av de store barna mine enn om jeg skulle mistet ham jeg har i magen nå selv om jeg føler både morskjærlighet og ansvar for ham også så er det då mye mer enn " bare det" med de tre andre. Når han blir født og vi får bli kjent med ham så vil han bli likestilt med sine søsken.

 

Men dette er meg og mine tanker rundt det, og selvsagt er det vondt og tøft å miste uansett, men det ene er nok tyngre for de aller fleste i hvertfall. De fleste av oss for forhåpentlig is aldri kjenne på disse følelsene selv.

Har selv had en SA og det var greit å komme seg igjennom, en naturlig ting som skjer og som jeg ikke så noe poeng i å sørge over i mitt tilfelle i hvertfall.

[Cat.68]

Jeg opplever ikke at det er sa før uke 12 det er snakk om her heller. Men hi sidestiller ikke ufødte barn med barn som levd en stund. I folderen vi fikk fra foreningen et barn for lite, står det at det er en kjent misforståelse at graden av sorg følger alder på barnet. Det stemmer ikke. Det er TAPET AV LIV,man sørger. De som mister et barn som levd en stund sørger personen de ble kjent med, de som mister et ufødt barn sørger at de ikke fikk lov å bli kjent. Det ene er ikke bedre en det andre, det er bare forskjellig. Sorg kan ikke måles opp mot hverandre, det er helt meningsløst. Det jeg synes er mest merkelig er de som faktisk opplevd dette selv prøver å måle sin sorg som verre en andres, de om noen burde jo vite hva tap gjør med et menneske. Jeg var lenge medlem av en side for engleforeldre og det er jo for en grunn man hadde åpnet den for tap helt ned i uke 15. Jeg følte aldri den stigmatiseringen eller konkurranse om hvem som hadde det værst der, eller at noen som mistet større barn følte seg provosert over sorgen til de som mistet i svangerskapet. Jeg har også full respekt og forståelse for de som sørger dypt etter en SA/MA også , dem opplever jo det værste for dem, hvem er jeg til å tråkke på deres følelser å si de er mindre verdt en andres. Hva vet jeg hvilke andre ting som følger i ryggsekken til akkurat det mennesket, bare fordi JEG, ikke opplevde min sa i uke 9 på samme måte som når jeg mistet min elskede gutt i uke 23. Sorg er individuelt og bør respekteres og håndteres varsomt. Det er ikke en konkurranse om hvem som sørger mest.

[Peispå!]

Auauau, jeg får vondt langt inni meg fordi det må argumenteres over hvem som har størst grunn til å føle sorg! Direkte respektløst!

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig! Jeg har selv mistet i uke 32, og ja, det var uendelig trist! Selvfølgelig sørget vi! Men, jeg vet at jeg garantert hadde gravd meg ned og ville dødd selv om jeg hadde mistet min 4-åring! Jeg vet at sorgen hadde vært MYE verre.

 

Det blir helt helt feil å sammenligne mitt tap med dem som har mistet sin 4-åring. Det er jo ingen tvil om hva som er verst.

 

Anonymous poster hash: 1cb18...b0e

[Anonym bruker]

Jeg må nok si meg enig med nr. 33. Jeg mistet mitt barn et uke etter fødsel. Sterk sorg, ja selvfølgelig og heller aldri glemt men jeg må få lov til å si at det ville vært mye verre å miste ett av mine større barn. Jeg synes ikke at jeg bagatelliserer min egen sorg fordi om jeg føler det sånn.

Anonymous poster hash: 05915...b59

[Cat.68]

Jeg må nok si meg enig med nr. 33. Jeg mistet mitt barn et uke etter fødsel. Sterk sorg, ja selvfølgelig og heller aldri glemt men jeg må få lov til å si at det ville vært mye verre å miste ett av mine større barn. Jeg synes ikke at jeg bagatelliserer min egen sorg fordi om jeg føler det sånn. Anonymous poster hash: 05915...b59

Nei du bagatelliserer ikke din egen sorg, den er jo din og det er riktig for deg. Du bagatelliserer derimot andres sorg, som føler det annerledes.

[Anonym bruker]

Jeg opplever ikke at det er sa før uke 12 det er snakk om her heller. Men hi sidestiller ikke ufødte barn med barn som levd en stund. I folderen vi fikk fra foreningen et barn for lite, står det at det er en kjent misforståelse at graden av sorg følger alder på barnet. Det stemmer ikke. Det er TAPET AV LIV,man sørger. De som mister et barn som levd en stund sørger personen de ble kjent med, de som mister et ufødt barn sørger at de ikke fikk lov å bli kjent. Det ene er ikke bedre en det andre, det er bare forskjellig. Sorg kan ikke måles opp mot hverandre, det er helt meningsløst. Det jeg synes er mest merkelig er de som faktisk opplevd dette selv prøver å måle sin sorg som verre en andres, de om noen burde jo vite hva tap gjør med et menneske. Jeg var lenge medlem av en side for engleforeldre og det er jo for en grunn man hadde åpnet den for tap helt ned i uke 15. Jeg følte aldri den stigmatiseringen eller konkurranse om hvem som hadde det værst der, eller at noen som mistet større barn følte seg provosert over sorgen til de som mistet i svangerskapet. Jeg har også full respekt og forståelse for de som sørger dypt etter en SA/MA også , dem opplever jo det værste for dem, hvem er jeg til å tråkke på deres følelser å si de er mindre verdt en andres. Hva vet jeg hvilke andre ting som følger i ryggsekken til akkurat det mennesket, bare fordi JEG, ikke opplevde min sa i uke 9 på samme måte som når jeg mistet min elskede gutt i uke 23. Sorg er individuelt og bør respekteres og håndteres varsomt. Det er ikke en konkurranse om hvem som sørger mest.

Dette var et veldig bra svar. Må signere denne, er så enig i alt du skriver her. <3

 

Anonymous poster hash: 736c7...896

[Anonym bruker]

 For en merkelig diskusjon. Jeg fikk ikke inntrykk av at HI mente at de som mistet i svangerskapet skulle føle at sin sorg var mindre verdt. Er jo ikke det det handler om. Men hadde jeg mistet et av mine barn som er 5 eller 6 år, hadde jeg også reagert om noen kom å sa "Jeg vet åssen du har det, jeg mistet min baby i uke 19". Ikke at det ikke er vondt og jeg ville og følt en enorm sorg om jeg mistet da, men det er jo ikke lik opplevelse. Jeg gråt i strekk i en uke da jeg mistet i uke 6 etter IVF. Jeg ville heller aldri sagt jeg visste åssen det føltes å miste i uke 19 pga mine tidlige SA, for de det IKKE kan sammenliknes. All sorg skal respekteres, og alle opplever sorg forskjellig. Å miste et barn må være det verste som kan skje i livet. Hadde glatt gitt mitt liv for mine barn! 

 

Men det er ikke samme opplevelsen å miste et ufødt barn som å miste et barn man har levd med og fostret opp. Det er ikke lik situasjon. Jeg tror alle vet hva de ville valgt om de måtte miste et barn i magen eller miste sin 7 åring. Men sorgen er nok umennesklig uansett. Og jeg jeg håper inderlig at jeg aldri opplever hverken det ene eller andre:( God klem til dere som har mistet et barn, uansett alder.

Anonymous poster hash: 010f1...90a

[Anonym bruker]

Hi, jeg regner med at du har opplevd begge deler, siden du med så stor sikkerhet kan uttale med om dette! (Håper virkelig ikke du har opplevd noe av dette, bare så det er sagt!)

 

Men Hvis det er tilfelle, så husk at alle reagerer forskjellig! Noen knytter seg tildligere enn andre til babyen i magen. Noen har prøvd i årevis på å bli gravide. Noe har lagt og de har av penger i dette i et håp om at det en gang skulle skje de. Og å miste da må føles helt ubeskrivelig!

 

Jeg skjønner hva du mener, og kan se for meg at jeg selv hadde kommer meg vidre litt fortere om det var en ufødt barn. Men der kan jeg jo ikke si med sikkerhet! Håper heller aldri jeg kommer i en situasjon hvor jeg kan uttale meg om dt!

 

Men du skal være litt forsiktig med å si slikt, for alle er forskjellige!

 

 

Anonymous poster hash: ae8b1...2cd

[Anonym bruker]

Det å miste et barn som allerede har levd deler av sitt liv og mange milepæler sammen med sine foreldre kan ikke sammenlignes med det å miste et ufødt barn. Samtidig kan man ikke sammenligne sorg og gradere den, da mennesker er ulike og reagerer ulikt basert på personlighet og tidligere livserfaringer. Et viktig tankekors her er at enkelte tilsynelatende "dyrker" sorgen i tillegg til eller istedenfor å bearbeide sorgen. 

Anonymous poster hash: e63a0...4f7

[Anonym bruker]

så å miste en baby i de 2 siste delene av sv.skapet telles ikke det da?

så lenge barnet døde i magen så skal det liksom ikke få sørge?

jeg har begravd barnet som døde i magen å jeg ser like mye på det som barnet mitt som lever.

du er forferdelig menneske hi.

vi har alle lov til og sørge over tap.

 

Anonymous poster hash: 689a1...85a

[Anonym bruker]

 

Jeg må nok si meg enig med nr. 33. Jeg mistet mitt barn et uke etter fødsel. Sterk sorg, ja selvfølgelig og heller aldri glemt men jeg må få lov til å si at det ville vært mye verre å miste ett av mine større barn. Jeg synes ikke at jeg bagatelliserer min egen sorg fordi om jeg føler det sånn. Anonymous poster hash: 05915...b59

Nei du bagatelliserer ikke din egen sorg, den er jo din og det er riktig for deg. Du bagatelliserer derimot andres sorg, som føler det annerledes.

 

Bagatelliserer andres sorg? På hvilken måte? Mener du at det er like ille for deg om du hadde mistet ditt levende barn som å miste et foster halvveis i svangerskapet? Man er jo knyttet til barnet på en helt annen måte når man har levd sammen med det i årevis.

 

Anonymous poster hash: e63a0...4f7

[Anonym bruker]

Jeg støtter HI her.

 

Har selv mistet SEKS ufødte barn, og det har vært en stor sorg for meg. Hver gang. Det har vært hardere enn å miste mammaen min. Men om mitt eneste levendefødte barn skulle gå bort ville hele meningen med livet være borte. Det klarer jeg ikke engang å tenke på.

 

Det gir selvfølgelig ingen mening å sammenlikne eller gradere sorg. Men det er viktig å ikke bagatellisere hvilken livskrise det er å miste sitt barn, og hva det gjør med en som menneske.

 

De her inne som har opplevd begge deler forteller jo at det er en sorg av helt forskjellig dimensjoner.

 

Anonymous poster hash: 458dd...bff

[Peggy Sue]

Jeg skjønner hva trådstarter mener. Har selv mistet et foster. Det var trist, og jeg sørget. Men hadde jeg mistet 3åringen min nå, så hadde den sorgen vært verre. Mye, mye verre. Den ville vært altoppslukende.

Så nei, det er to ulike ting. Helt usammenlignbare..

 

Anonymous poster hash: 7e5d6...683

Helt enig. Det er fælt å miste et foster, ja. Men det kan ikke sammenlignes med å miste et barn. Skal jeg liksom kunne gå bort til foreldrene til de jentene som døde i rideulykke å si: "Jeg vet AKKURAT hvordan dere har det. Jeg spontanaborterte da jeg var 13 uker på vei". Det blir jo helt absurd. Det er overhode ikke sammenlignbart. Abort er forferdelig trist men å miste et barn ser jeg på som uoverkommelig. Det er vel ingen her som har sagt at de som mister et foster ikke har lov til å sørge. De sier bare at det er værre å miste et barn og at de som har mistet et barn kan føle det som et hån at noen sammenligner de to tingene.

[Gjest MammaTilKidsa]

Hei Hi. Jeg vet ikke om du bare er ute etter å provosere med denne trådn, men om du ikke er det så ser jeg meg nødt til å komme med en tilbakemelding til deg. Dine uttalelser vitner om en mentalt litt kort og umoden person, og jeg lurer på hvorfor du har så stort behov for å stille deg til doms over ting du tydeligvis ikke evner å forstå? Du kaller det et hån at foreldre til barn som døde i mors liv eller like etter sammenlikner seg med foreldre som har mistet senere. Det du tydeligvis ikke ser selv er at det største hånet kommer fra deg. Å miste et barn er vondt, og de fleste som har mistet har nok med sin egen private sorg og har ikke behov for å sammenlikne med andre. Ens egen sorg blir ikke mindre eller større ved å sammenlikne med andre skjebner. Du sier at det ikke kan sammenliknes, men hvorfor gjør du det da? Hva vil du oppnå med dette? Det er så mange forskjellige faktorer rundt et tap som avgjør sorgreaksjonen til de etterlatte. Mener du at de som har mistet et barn f.eks i fødsel ikke skal kunne få vise fellesskap med de som har mistet senere fordi det kan håne dem? Virkelig? Blant oss mødre som har mistet er det heldigvis tette bånd og varm medfølelse uansett historien bak. Det vi har til felles er at vi er frarøvet våre barn, vårt eget kjøtt og blod, og at fremtidsdrømmene er knust. Og til dere som har mistet tidlig og samtidig sier at det hadde vært verre å miste et av deres eldre barn: hvordan vet dere det egentlig? De fleste av dere har jo ikke opplevd det.

[Cat.68]

 

 

Jeg må nok si meg enig med nr. 33. Jeg mistet mitt barn et uke etter fødsel. Sterk sorg, ja selvfølgelig og heller aldri glemt men jeg må få lov til å si at det ville vært mye verre å miste ett av mine større barn. Jeg synes ikke at jeg bagatelliserer min egen sorg fordi om jeg føler det sånn. Anonymous poster hash: 05915...b59

Nei du bagatelliserer ikke din egen sorg, den er jo din og det er riktig for deg. Du bagatelliserer derimot andres sorg, som føler det annerledes.

Bagatelliserer andres sorg? På hvilken måte? Mener du at det er like ille for deg om du hadde mistet ditt levende barn som å miste et foster halvveis i svangerskapet? Man er jo knyttet til barnet på en helt annen måte når man har levd sammen med det i årevis. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Det er jo barnet mitt okke som. Jeg lå 10 timer i fødsel, jeg fødte et barn som var fullt utvikklet bare veldig liten. Jeg hadde knyttet bånd og drømmer til dette barnet. Vi brukte 7 år på i hele tatt bli gravide. Vi la ham i en kiste og begravde ham. Vi fikk gravferdsstønad så samfunnet ser ihvertfall på det som et barn og man har for lengst sluttet å begrave disse barna i fremmede graver heldigvis, og be foreldrene glemme barnet.

 

Jeg har både voksne og større barn og jeg kan ikke se at det ville vare verre å miste dem. Det vil vare like forbanne ille , men det vil være forskjellig og sorgen vil mest sannsynlig se annerledes ut. Det vil være andre ting som vil være i fokus under sorgen, men jeg ville i det minste ha de vakre minnene fra et levd liv, noe jeg ble frarøvet med gutten vår. Situasjonene er som sagt helt forskjellig, men tapet av barnet er det samme. Og som jeg sa har jeg mange mange venner gjennom englesiden som mistet både større og mindre barn en meg og aldrig har jeg opplevd at noen følt seg provosert av min eller andres sorg. Heller motsatt.

[Anonym bruker]

Hei Hi. Jeg vet ikke om du bare er ute etter å provosere med denne trådn, men om du ikke er det så ser jeg meg nødt til å komme med en tilbakemelding til deg. Dine uttalelser vitner om en mentalt litt kort og umoden person, og jeg lurer på hvorfor du har så stort behov for å stille deg til doms over ting du tydeligvis ikke evner å forstå? Du kaller det et hån at foreldre til barn som døde i mors liv eller like etter sammenlikner seg med foreldre som har mistet senere. Det du tydeligvis ikke ser selv er at det største hånet kommer fra deg. Å miste et barn er vondt, og de fleste som har mistet har nok med sin egen private sorg og har ikke behov for å sammenlikne med andre. Ens egen sorg blir ikke mindre eller større ved å sammenlikne med andre skjebner. Du sier at det ikke kan sammenliknes, men hvorfor gjør du det da? Hva vil du oppnå med dette? Det er så mange forskjellige faktorer rundt et tap som avgjør sorgreaksjonen til de etterlatte. Mener du at de som har mistet et barn f.eks i fødsel ikke skal kunne få vise fellesskap med de som har mistet senere fordi det kan håne dem? Virkelig? Blant oss mødre som har mistet er det heldigvis tette bånd og varm medfølelse uansett historien bak. Det vi har til felles er at vi er frarøvet våre barn, vårt eget kjøtt og blod, og at fremtidsdrømmene er knust. Og til dere som har mistet tidlig og samtidig sier at det hadde vært verre å miste et av deres eldre barn: hvordan vet dere det egentlig? De fleste av dere har jo ikke opplevd det.

HI trenger ikke være en "kort og umoden person" selv om du er uenig i hennes syn. Hennes poeng er at vi skal være varsomme med å bagatellisere det å miste et barn, og at det å sammenlikne dette med en abort vitner om manglende forståelse for hva den første situasjonen faktisk innebærer.

 

Jeg tror vi bare skal konkludere med at vi som aldri har opplevd å miste et barn ikke vet hva det innebærer, og at det å miste under graviditeten heller ikke nærmer seg den katastrofen det er å miste barn som er født og elsket (stort eller lite!).

 

Anonymous poster hash: 458dd...bff

[Gjest MammaTilKidsa]

Det er ikke det at hun har andre meninger som gjør at jeg synes hun virket kort mentalt og umoden, men pga de meningene hun faktisk hadde. Om du skjønner hva jeg mener.

[❤lille stjerne❤]

Det er vel en stor sorg uansett og hva er vitsen med å gradere sorg?

[Anonym bruker]

Det er ikke det at hun har andre meninger som gjør at jeg synes hun virket kort mentalt og umoden, men pga de meningene hun faktisk hadde. Om du skjønner hva jeg mener.

Det er faktisk mulig å ha to tanker i hodet samtidig. At HI har andre meninger en deg gjør henne hverken kort eller umoden. 

 

Anonymous poster hash: e63a0...4f7

[Anonym bruker]

Nå har ikke jeg lest alle kommentarene her. Men må si at jeg er enig med deg på en måte HI. Jeg har selv mistet mange foster, noen ganger uti 2.trimester. Og det er en stor sorg som tok tid å gå videre fra. Men hadde jeg mistet et av barna jeg har blitt kjent med utenfor livmoren, kysset hver dag, opplevd dag etter dag sammen med, da vet jeg ikke om jeg hadde klart å gå videre. Det ER noe helt annet, man kan ikke si at det er likt. Men det betyr jo ikke at de (vi) som har mistet et foster ikke går gjennom en forferdelig sorg også. Man kan ikke bagatellisere alle egne problemer bare fordi noen har det verre.

 

Anonymous poster hash: 9c318...61a