Å miste et barn er ikke det samme som å miste et "barn"

[Anonym bruker]

Rart at det skal være likestilt å miste et barn i magen eller et barn på 5 år, når det er greit å abortere et barn i magen, men ikke et barn som har kommet til verden. Hvor er logikken der?

Anonymous poster hash: 1da6b...541

[*Miss Marple*]

Rart at det skal være likestilt å miste et barn i magen eller et barn på 5 år, når det er greit å abortere et barn i magen, men ikke et barn som har kommet til verden. Hvor er logikken der? Anonymous poster hash: 1da6b...541

'Logikken' ligger i følelsene til den som har fosteret i magen.

 

Om man mister et høyt ønsket foster skal man selvsagt få lov til å sørge selv om andre velger abort.

 

Jeg skjønner ærlig talt ikke hvordan noen kan argumentere som deg! Snakk om å ikke evne å sette seg inn i andres situasjon. Skremmende holdninger som viser seg i denne diskusjonen.

[Anonym bruker]

Tror du at du hadde vert mindre lei deg om du hadde mista barnet ditt i uke 38 i svangerskapet, en du hadde da barnet var 4år!? Jeg tror sorgen hadde vert like stor!

 

Anonymous poster hash: e4f15...87e

[Anonym bruker]

Heilt enig med HI her. Jeg og har mistet to. Ene før han var født, uke 34, også mistet jeg prinsessa mi når hun var 3 1/2 år.

 

Det er to vidt forskjellige situasjoner som absolutt ikke kan sammenlignes.

 

Gutten min som desverre aldri fikk oppleve livet var det desverre ikke ment for. Dette kan jeg på et vis akseptere. Jenta mi, som jeg hadde vært hos hver dag, trøster, gledet, plastret, kjeftet på, kost med, hun finner jeg ingen forståelig grunn for hvorfor hun ikke kan være hos meg lenger.

 

Når folk da kommer til meg og forteller at de kan forstår hvor jævlig jeg har det siden de selv har mistet i sa. Vel, ingen kan forestille seg uten å ha vært igjennom det selv hvordan det er å miste et barn som har snublet i beina dine, holdt deg våken gjennom natta og gitt deg verdens beste snørr kyss...

 

 

 

Anonymous poster hash: 032a9...fe0

Uff...jeg får vondt av å lese dette. Pga begge tapene dine. Kan jeg få spørre om hvem av dem du mistet først? Og hvordan du mistet jenta di? Har du flere barn også?

 

Du må ikke svare på alt dette. Ble bare litt nysgjerrig.

 

Anonymous poster hash: e6408...218

[Anonym bruker]

 

Rart at det skal være likestilt å miste et barn i magen eller et barn på 5 år, når det er greit å abortere et barn i magen, men ikke et barn som har kommet til verden. Hvor er logikken der? Anonymous poster hash: 1da6b...541

'Logikken' ligger i følelsene til den som har fosteret i magen.

 

Om man mister et høyt ønsket foster skal man selvsagt få lov til å sørge selv om andre velger abort.

 

Jeg skjønner ærlig talt ikke hvordan noen kan argumentere som deg! Snakk om å ikke evne å sette seg inn i andres situasjon. Skremmende holdninger som viser seg i denne diskusjonen.

 

 

Jeg bare funderer. Hva slags holdninger har jeg vist her? Jeg setter bare spørsmålstegn ved det folk her kommer med, og prøver å få de til å tenke. 

 

Anonymous poster hash: 1da6b...541

[Anonym bruker]

Jeg er litt enig og litt uenig. Jeg synes det er ganske vanvittig å hevde at det å oppleve MA/SA i uke 12 (eller rundt der) er like ille som å oppleve en dødfødsel i uke 36, eller å miste et levendefødt barn. Men jeg vet ikke om en sen dødfødsel er noe særlig "bedre" enn å miste et barn som er levendefødt. 

Anonymous poster hash: f3743...17a

[Gjest MammaTilKidsa]

 

Hopper i strupen på?? Nå er det jo ikke meg som prøver å gradere sorg, mine empatiske evne strekker seg ihvertfall så pass langt at jeg mener sorg er individuell og ingens sorg er mindre verdt en andres. Jeg har forståelse og omsorg for alles tapsfølelse og mener ikke noen har enerett på når det er korrekt å sørge. Hersketeknikker faller jeg ihvertfall ikke for her inne.

Ingen forsøker å gradere sorg, man forsøker å uttrykke at sorg utarter seg ulikt fra person til person og fra tap til tap, MEN at det er en norm på hva som er verst av ulike typer tap. Feks at det (i de flest tilfeller) er verre å miste sine barn en sine foreldre, å miste barn som man har levd med, elsket og lært å kjenne en et foster i mors liv osv.  Jeg vet ikke om du bare er utydelig eller selvmotsigende. Du sier både at sorg er individuell og at sorg ikke kan graderes. Det i seg selv er en selvmotsigelse.  Og hersketeknikker? Hvor da? Tenker du på at jeg skrev at du hopper i strupen på? Det har du gjort mange ganger, etter mitt syn. Du er ikke direkte ufin, men meget tydelig i dine meninger og uten å gi uttrykk for aksept for andres.  Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Norm på hva som er verst av ulike typer tap? Er denne normen bestemt av de som ikke har opplevd store tap da? Merkelig å innlemme ordet "norm".

Normen her burde være at ingen situasjoner kan sammenliknes fra menneske til menneske. Igjen fatter jeg ikke dette behovet for å mene noe om hva som er verst. Hva i all verden er det vi egentlig diskuterer her? Er det ikke det barnet som ikke fikk leve opp man burde fokusere på,og ikke hva som er best/verst for de etterlatte? Har ikke alle døde barn lik verdi, eller er det hva som er verst for foreldrene som avgjør verdien av det tapte barnet?

At noen har mistet sitt barn på 3 år gjør det jo ikke mindre trist for dem som har mistet i uke 24 av svangerskapet, selv om jeg føler at "normen" som du snakker om antyder det. Sorgen er uansett der, uavhengig av hva andre rundt en har opplevd.

[Anonym bruker]

 

 

Hopper i strupen på?? Nå er det jo ikke meg som prøver å gradere sorg, mine empatiske evne strekker seg ihvertfall så pass langt at jeg mener sorg er individuell og ingens sorg er mindre verdt en andres. Jeg har forståelse og omsorg for alles tapsfølelse og mener ikke noen har enerett på når det er korrekt å sørge. Hersketeknikker faller jeg ihvertfall ikke for her inne.

Ingen forsøker å gradere sorg, man forsøker å uttrykke at sorg utarter seg ulikt fra person til person og fra tap til tap, MEN at det er en norm på hva som er verst av ulike typer tap. Feks at det (i de flest tilfeller) er verre å miste sine barn en sine foreldre, å miste barn som man har levd med, elsket og lært å kjenne en et foster i mors liv osv.  Jeg vet ikke om du bare er utydelig eller selvmotsigende. Du sier både at sorg er individuell og at sorg ikke kan graderes. Det i seg selv er en selvmotsigelse.  Og hersketeknikker? Hvor da? Tenker du på at jeg skrev at du hopper i strupen på? Det har du gjort mange ganger, etter mitt syn. Du er ikke direkte ufin, men meget tydelig i dine meninger og uten å gi uttrykk for aksept for andres.  Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Norm på hva som er verst av ulike typer tap? Er denne normen bestemt av de som ikke har opplevd store tap da? Merkelig å innlemme ordet "norm".

Normen her burde være at ingen situasjoner kan sammenliknes fra menneske til menneske. Igjen fatter jeg ikke dette behovet for å mene noe om hva som er verst. Hva i all verden er det vi egentlig diskuterer her? Er det ikke det barnet som ikke fikk leve opp man burde fokusere på,og ikke hva som er best/verst for de etterlatte? Har ikke alle døde barn lik verdi, eller er det hva som er verst for foreldrene som avgjør verdien av det tapte barnet?

At noen har mistet sitt barn på 3 år gjør det jo ikke mindre trist for dem som har mistet i uke 24 av svangerskapet, selv om jeg føler at "normen" som du snakker om antyder det. Sorgen er uansett der, uavhengig av hva andre rundt en har opplevd.

 

At noen har mistet sitt barn i uke 24 gir dem ikke rett til å si til noen som har mistet sin 3-åring at de vet hvordan de føler det. Hadde noen gjort det til meg om jeg var i samme situasjon tror jeg at jeg hadde reagert veldig sterkt på det på en negativ måte. Jeg kan med hånden på hjertet si at, for meg personlig, er det STOR forskjell på å miste et ufullbårent foster og et lite barn. Det samme er normen i samfunnet, på samme måte som at normen er at det er tyngre å miste egne barn en å miste sine foreldre. 

 

Dere som reagerer så sterkt på dette, har dere mistet et barn i mors mage? Om det er tilfelle, forstår jeg at dere reagerer som dere gjør. Det betyr likevel ikke at graden av sorg er like stor. Det er menneskeavhengig og uten sammenligning forøvrig. 

 

Anonymous poster hash: e63a0...4f7

[Anonym bruker]

Jeg er litt enig med HI, må jeg si - i alle fall slik jeg forstår innlegget.

 

Det å miste et barn, er verre enn å miste et ufødt barn. Slik opplever jeg det, uten at jeg har erfart noen av delene. Jeg kan bare forestille meg at dersom valget sto mellom å miste et barn i magen (i alle fall fram t.o.m. andre trimester, sikkert lenger også) og en av jentene mine, hadde valget vært enkelt. Jeg hadde valgt bort mitt ufødte barn. Jeg hadde sørget over det, selvfølgelig, men jeg hadde opplevd det som verre å gi opp et av de barna jeg allerede har.

 

Dersom jeg hadde mistet ett av mine barn, i sykdom eller lignende, og noen som hadde mistet et ufødt barn, typ i uke 20, hadde sagt meg: "Jeg vet hvordan du har det. Jeg har også mistet et barn", så hadde det både såret og provosert meg. På lik linje plaget det meg da skilte damer sa at de visste hvordan min mor hadde det da hun ble enke, eller at man sammenligner det å miste sin far på 56 år, med det å miste bestefaren sin på 78 år. Sorry, men slik reagerte jeg etter jeg mistet faren min, og slik hadde jeg nok reagert om jeg hadde mistet et barn.

 

Det betyr ikke at jeg ikke anerkjenner at å miste et ufødt barn medfører sorg. Jeg anerkjenner også at å bli forlatt i en skilsmisse kan være vondt, og at det er vondt å mistet bestefaren sin. Men det er ikke like ille, som å miste et barn, en mann eller en far.

 

Igjen: beklager! Jeg mener ikke å såre noen med disse uttalelsene.

 

Anonymous poster hash: 02b24...b34

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er det forskjell på å miste et foster og et barn. Men hvilken interesse er det å gradere sorg? Det forskjell på båtulykke, flyulykke, trafikkulykke osv. Men tragisk og ubeskrivelig vondt uansett? JA! Skal den som mister et barn ha "krav" på å sørge sterkere enn den andre kvinnen? Nei det synes jeg ikke. Fordi sorg er individuelt. Og dersom kvinnen som mister fosteret sitt føler det er helt forferdelig, så er det nettopp det. Kan kvinnen som har mistet fosteret tidlig sammenligne seg med kvinnen som har mistet et barn? Nei, fordi det er forskjellig. Hun vet ikke hvordan det er å miste en 3åring. Men grusomt å miste uansett. 

Anonymous poster hash: 08e94...6b9

[Anonym bruker]

 

 

 

Hopper i strupen på?? Nå er det jo ikke meg som prøver å gradere sorg, mine empatiske evne strekker seg ihvertfall så pass langt at jeg mener sorg er individuell og ingens sorg er mindre verdt en andres. Jeg har forståelse og omsorg for alles tapsfølelse og mener ikke noen har enerett på når det er korrekt å sørge. Hersketeknikker faller jeg ihvertfall ikke for her inne.

Ingen forsøker å gradere sorg, man forsøker å uttrykke at sorg utarter seg ulikt fra person til person og fra tap til tap, MEN at det er en norm på hva som er verst av ulike typer tap. Feks at det (i de flest tilfeller) er verre å miste sine barn en sine foreldre, å miste barn som man har levd med, elsket og lært å kjenne en et foster i mors liv osv.  Jeg vet ikke om du bare er utydelig eller selvmotsigende. Du sier både at sorg er individuell og at sorg ikke kan graderes. Det i seg selv er en selvmotsigelse.  Og hersketeknikker? Hvor da? Tenker du på at jeg skrev at du hopper i strupen på? Det har du gjort mange ganger, etter mitt syn. Du er ikke direkte ufin, men meget tydelig i dine meninger og uten å gi uttrykk for aksept for andres.  Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Norm på hva som er verst av ulike typer tap? Er denne normen bestemt av de som ikke har opplevd store tap da? Merkelig å innlemme ordet "norm".Normen her burde være at ingen situasjoner kan sammenliknes fra menneske til menneske. Igjen fatter jeg ikke dette behovet for å mene noe om hva som er verst. Hva i all verden er det vi egentlig diskuterer her? Er det ikke det barnet som ikke fikk leve opp man burde fokusere på,og ikke hva som er best/verst for de etterlatte? Har ikke alle døde barn lik verdi, eller er det hva som er verst for foreldrene som avgjør verdien av det tapte barnet?At noen har mistet sitt barn på 3 år gjør det jo ikke mindre trist for dem som har mistet i uke 24 av svangerskapet, selv om jeg føler at "normen" som du snakker om antyder det. Sorgen er uansett der, uavhengig av hva andre rundt en har opplevd.

At noen har mistet sitt barn i uke 24 gir dem ikke rett til å si til noen som har mistet sin 3-åring at de vet hvordan de føler det. Hadde noen gjort det til meg om jeg var i samme situasjon tror jeg at jeg hadde reagert veldig sterkt på det på en negativ måte. Jeg kan med hånden på hjertet si at, for meg personlig, er det STOR forskjell på å miste et ufullbårent foster og et lite barn. Det samme er normen i samfunnet, på samme måte som at normen er at det er tyngre å miste egne barn en å miste sine foreldre.  Dere som reagerer så sterkt på dette, har dere mistet et barn i mors mage? Om det er tilfelle, forstår jeg at dere reagerer som dere gjør. Det betyr likevel ikke at graden av sorg er like stor. Det er menneskeavhengig og uten sammenligning forøvrig.  Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Hva i all verdens navn og rike er det du egentlig vil med denne tråden din? Jeg mister mer og mer forståelsen av hva du egentlig sier. Er du bare en som forsøker å kategorisere, systematisere og rangere alt fordi det gir deg en bedre følelse? Tror du virkelig at vi foreldre som har mistet et barn driver og sammenlikner med hverandre? Hvor har du det fra at det oppleves hånende for de som har mistet senere? Vi har mer enn nok med oss selv og med å overleve. En som har mistet sitt barn på tre år vet ikke hvordan det var for meg å miste min nyfødte datter, like lite som jeg vet hvordan det er å miste en treåring. Vi konkurrerer nemlig ikke. Det er ikke et spørsmål engang for oss mødre som har mistet om hva som er verst. Jeg virkelig ikke hvor du har fått inspirasjon til denne tråden fra. Tror du det er det som betyr noe når det kjæreste man eier er borte er om det finnes andre som har det verre eller bedre? Hva mener du med at "graden av sorg ikke er like stor" ?

Jeg leste om en tvillingmor som mistet en av ungene sine etter fødsel, og hun fikk ikke anerkjennelse eller aksept av omgivelsene til å sørge fordi hun "hadde jo en igjen" og hun hadde jo " ikke blitt kjent med barnet sitt". Det endte med alvorlig depresjon og innleggelse på psykiatrisk avdeling. Så alvorlig kan det altså bli.

Jeg opplever det som et stort hån fra deg mot oss mødre aom har opplevd å miste når du sier at det hadde vært verre å miste barnet om det var eldre. Jeg anbefaler deg å lese noen artikler av psykolog Atle Dyregrov, og i tillegg bør du involvere hjertet ditt mer i denne diskusjonen framfor å argumentere i iskalde vendinger.

 

Anonymous poster hash: 68ccf...0bb

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd å miste ett barn timer etter fødsel, men kan se hva HI mener.

Selvfølgelig var det en enorm sorg, men hvis jeg hadde mistet ett av mine andre barn, som jeg har levd med i flere år, kysset og kjeftet, vet jeg ikke om jeg ville ha levd lenger.

 

Jeg har også opplevd spontanaborter tidligere i svangerskapet rundt ue 12, men de ser jeg ikke slik på. Klarer å være mer rasjonell der.Selvom jeg skjønner at noen sørger over det også. Da gjerne folk som har prød å bli gravide lenge.

 

SÅ det HI sier er riktig i mine øyne, selvom man selvfølgelig har rett til å sørge uansett.

Anonymous poster hash: 4dce0...7a8

[Anonym bruker]

 

Det jeg mener er det er helt merkelig at mennesker som opplever å miste i løpet av svangerskapet sammenlikner seg med foreldre til fødte individ som har gått bort. Opllever dette som provoserende fordi det er en sorg som ikke kan sammenliknes. Å miste et barn, uansett alder kan ikke sammenliknes med å miste et ufødt foster. Den ene situasjonen kan en leve med. Den andre ruinerer ens liv for all tid.

 

Anonymous poster hash: 7dfb0...ff4

 

 

Det eneste jeg er enig i er at man ikke skal sammenligne ulike tap. Men der stopper det også.

 

 

 

Den setningen jeg har uthevet viser en nedlatenhet overfor de som mister barn i svangerskap eller fødsel som er.... stygg, for å si det pent.

 

Jeg håper dette innlegget er skrevet i affekt, at det er det som har trigget det. I så fall tenker jeg at en person som kanskje nettopp har mistet sitt barn ikke greier å tenke klart, og at det kan være en forklaring.

 

Men å slenge så lettvint ut at "det kan man leve med" hvis det ikke er gjort i affekt...... da har jeg faktisk ikke ord til å beskrive hva jeg mener.

 

Jeg er i den situasjonen at jeg har mistet to ganger tidlig i svangerskapene. Men den morskjærligheten jeg følte for de små frøene, den var helt enorm. Jeg var ikke forberedt på at den skulle komme så fort, eller at den kunne bli så sterk så tidlig. Den var der fra det øyeblikket jeg forstod jeg var gravid - før jeg testet positiv (hadde masse symptomer).

Nå står jeg i den situasjonen at jeg kanskje aldri vil oppleve å bli mor. I så fall er det et så enormt hull i mitt liv at jeg ikke vet hvordan jeg skal takle det. Jeg kommer alltid til å ha med meg den morskjærligheten jeg følte for de to selv om jeg aldri fikk oppleve et spark en gang.

 

Det livstapet det eventuelt vil bli for meg om jeg ikke får et eget barn, det er så enormt, det rommer en så enorm smerte at jeg ikke greier å kjenne på det. Jeg lever med et ørlite håp enda om at jeg kanskje likevel skal bli så heldig at jeg kan få bli mamma. Men håpet svinner.

 

At en person kan avfeie mitt tap på en så arrogant måte - "det kan du leve med" - det er ufattelig for meg.

Og hvorfor? Fordi jeg ikke har rett til å føle dyp sorg over de jeg aldri fikk bli kjent med, men elsket fra jeg ble dem bevisst?

 

Det er ikke uten grunn at enkelte blir alvorlig syke av sorg over de barna man har mistet og/eller at man aldri får barn.

 

Min farmor fikk åtte barn som vokste opp. Likevel sørget hun over sitt ene barn til hun selv døde gammel - hun sørget over den vakre jenta som døde under fødselen til termin. Gleden over de andre fjernet ikke sorgen over den hun mistet. Hun sørget over at hun ikke hadde en grav å gå til - for de fikk ingen grav å gå til de som fikk dødfødte barn den gangen.  Men ja, min farmor levde med det. Men hadde hun ikke hatt de andre barna så er det ikke sikkert hun noengang hadde kommet over det tapet.

 

Jeg kjenner flere som har mistet barn, fra små barn til litt større barn. Men vi sammenligner da aldri sorgen. De som har mistet sine barn i ulike aldre har alle enten hatt flere barn eller fått flere barn senere. Det er ingen som bedre forstår min sorg bedre enn det disse gjør. Men ikke en gang har jeg opplevd at jeg eller andre har sammenlignet sorgene vi har opplevd. En venninne av meg sa: "Jeg har i hvert fall minner jeg kan tenke på, det er som åpne sår, men de minnene er dyrebare skatter. Du har ikke en gang minner." Det synes hun er leit å tenke på.

 

 

Og dere som graderer å miste barn foran foreldre foran besteforeldre osv. osv...... hvem man sørger mest over vil være helt individuelt. Det kommer an på hvilken kontakt man har hatt med de enkelte. En person i min familie kommer garantert ikke til å sørge den dagen hans voksne barn ev dør. Fordi han aldri har gjort noe for å ha kontakt med barnet sitt, ikke brydd seg. Selv stod jeg enormt mye nærere en annen person i familien enn jeg noen gang har gjort med mine foreldre, sorgen over å miste den personen var enorm, langt større enn det noengang vil være å miste noen av mine foreldre som ikke har vært gode omsorgspersoner.

 

 

 

Det er så enormt mye som spiller inn på hvordan den enkelte opplever sorg. Hvorfor ikke bare respektere at ulike personer kan oppleve "samme" sorger ulikt - eller "ulike" sorger helt likt?

 

 

Anonymous poster hash: 5a00a...389

[overlord]

Har dere sett den episoden av Kovn der Mia og Frank deltar i sorggruppe etter at Mia har spontanabortert? Det ender med at de dikter opp et barn de har mistet idet de forstår at de andre i gruppen har mistet levendefødte barn de hadde rukket å bli kjent med.

 

Man kan ikke sammenligne sorg, og man sørger ulikt, men selvsagt er det verre å miste et barn man har blitt kjent med enn et foster. På samme måte er det verre å abortere i uke 38 enn i uke 7. 

 

Jeg kan klage til venninner over at jeg har vondt i ryggen, men jeg klager ikke til hun som sitter i rullestol.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Hopper i strupen på?? Nå er det jo ikke meg som prøver å gradere sorg, mine empatiske evne strekker seg ihvertfall så pass langt at jeg mener sorg er individuell og ingens sorg er mindre verdt en andres. Jeg har forståelse og omsorg for alles tapsfølelse og mener ikke noen har enerett på når det er korrekt å sørge. Hersketeknikker faller jeg ihvertfall ikke for her inne.

Ingen forsøker å gradere sorg, man forsøker å uttrykke at sorg utarter seg ulikt fra person til person og fra tap til tap, MEN at det er en norm på hva som er verst av ulike typer tap. Feks at det (i de flest tilfeller) er verre å miste sine barn en sine foreldre, å miste barn som man har levd med, elsket og lært å kjenne en et foster i mors liv osv. Jeg vet ikke om du bare er utydelig eller selvmotsigende. Du sier både at sorg er individuell og at sorg ikke kan graderes. Det i seg selv er en selvmotsigelse. Og hersketeknikker? Hvor da? Tenker du på at jeg skrev at du hopper i strupen på? Det har du gjort mange ganger, etter mitt syn. Du er ikke direkte ufin, men meget tydelig i dine meninger og uten å gi uttrykk for aksept for andres. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Norm på hva som er verst av ulike typer tap? Er denne normen bestemt av de som ikke har opplevd store tap da? Merkelig å innlemme ordet "norm".Normen her burde være at ingen situasjoner kan sammenliknes fra menneske til menneske. Igjen fatter jeg ikke dette behovet for å mene noe om hva som er verst. Hva i all verden er det vi egentlig diskuterer her? Er det ikke det barnet som ikke fikk leve opp man burde fokusere på,og ikke hva som er best/verst for de etterlatte? Har ikke alle døde barn lik verdi, eller er det hva som er verst for foreldrene som avgjør verdien av det tapte barnet?At noen har mistet sitt barn på 3 år gjør det jo ikke mindre trist for dem som har mistet i uke 24 av svangerskapet, selv om jeg føler at "normen" som du snakker om antyder det. Sorgen er uansett der, uavhengig av hva andre rundt en har opplevd.

At noen har mistet sitt barn i uke 24 gir dem ikke rett til å si til noen som har mistet sin 3-åring at de vet hvordan de føler det. Hadde noen gjort det til meg om jeg var i samme situasjon tror jeg at jeg hadde reagert veldig sterkt på det på en negativ måte. Jeg kan med hånden på hjertet si at, for meg personlig, er det STOR forskjell på å miste et ufullbårent foster og et lite barn. Det samme er normen i samfunnet, på samme måte som at normen er at det er tyngre å miste egne barn en å miste sine foreldre. Dere som reagerer så sterkt på dette, har dere mistet et barn i mors mage? Om det er tilfelle, forstår jeg at dere reagerer som dere gjør. Det betyr likevel ikke at graden av sorg er like stor. Det er menneskeavhengig og uten sammenligning forøvrig. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Hva i all verdens navn og rike er det du egentlig vil med denne tråden din? Jeg mister mer og mer forståelsen av hva du egentlig sier. Er du bare en som forsøker å kategorisere, systematisere og rangere alt fordi det gir deg en bedre følelse? Tror du virkelig at vi foreldre som har mistet et barn driver og sammenlikner med hverandre? Hvor har du det fra at det oppleves hånende for de som har mistet senere? Vi har mer enn nok med oss selv og med å overleve. En som har mistet sitt barn på tre år vet ikke hvordan det var for meg å miste min nyfødte datter, like lite som jeg vet hvordan det er å miste en treåring. Vi konkurrerer nemlig ikke. Det er ikke et spørsmål engang for oss mødre som har mistet om hva som er verst. Jeg virkelig ikke hvor du har fått inspirasjon til denne tråden fra. Tror du det er det som betyr noe når det kjæreste man eier er borte er om det finnes andre som har det verre eller bedre? Hva mener du med at "graden av sorg ikke er like stor" ?

Jeg leste om en tvillingmor som mistet en av ungene sine etter fødsel, og hun fikk ikke anerkjennelse eller aksept av omgivelsene til å sørge fordi hun "hadde jo en igjen" og hun hadde jo " ikke blitt kjent med barnet sitt". Det endte med alvorlig depresjon og innleggelse på psykiatrisk avdeling. Så alvorlig kan det altså bli.

Jeg opplever det som et stort hån fra deg mot oss mødre aom har opplevd å miste når du sier at det hadde vært verre å miste barnet om det var eldre. Jeg anbefaler deg å lese noen artikler av psykolog Atle Dyregrov, og i tillegg bør du involvere hjertet ditt mer i denne diskusjonen framfor å argumentere i iskalde vendinger.

 

Anonymous poster hash: 68ccf...0bb

Jeg er ikke hi...

 

og jeg har absolutt hjertet mitt med i diskusjonen; for meg personlig er det en million ganger verre å miste mine levende nydelige barn som jeg har levd sammen med hele deres liv en å miste et barn i magen. Om det gjlr meg iskald i dine øyne, so be it. Det kan jeg lett leve med.

 

Anonymous poster hash: e63a0...4f7

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Jeg må nok si meg enig med nr. 33. Jeg mistet mitt barn et uke etter fødsel. Sterk sorg, ja selvfølgelig og heller aldri glemt men jeg må få lov til å si at det ville vært mye verre å miste ett av mine større barn. Jeg synes ikke at jeg bagatelliserer min egen sorg fordi om jeg føler det sånn. Anonymous poster hash: 05915...b59

Nei du bagatelliserer ikke din egen sorg, den er jo din og det er riktig for deg. Du bagatelliserer derimot andres sorg, som føler det annerledes.

Bagatelliserer andres sorg? På hvilken måte? Mener du at det er like ille for deg om du hadde mistet ditt levende barn som å miste et foster halvveis i svangerskapet? Man er jo knyttet til barnet på en helt annen måte når man har levd sammen med det i årevis. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Det er jo barnet mitt okke som. Jeg lå 10 timer i fødsel, jeg fødte et barn som var fullt utvikklet bare veldig liten. Jeg hadde knyttet bånd og drømmer til dette barnet. Vi brukte 7 år på i hele tatt bli gravide. Vi la ham i en kiste og begravde ham. Vi fikk gravferdsstønad så samfunnet ser ihvertfall på det som et barn og man har for lengst sluttet å begrave disse barna i fremmede graver heldigvis, og be foreldrene glemme barnet.Jeg har både voksne og større barn og jeg kan ikke se at det ville vare verre å miste dem. Det vil vare like forbanne ille , men det vil være forskjellig og sorgen vil mest sannsynlig se annerledes ut. Det vil være andre ting som vil være i fokus under sorgen, men jeg ville i det minste ha de vakre minnene fra et levd liv, noe jeg ble frarøvet med gutten vår. Situasjonene er som sagt helt forskjellig, men tapet av barnet er det samme. Og som jeg sa har jeg mange mange venner gjennom englesiden som mistet både større og mindre barn en meg og aldrig har jeg opplevd at noen følt seg provosert av min eller andres sorg. Heller motsatt.

De som har svart i denne tråden som har erfart å miste både fostre og større barn er helt tydelige på hva de mener om graden av tap. Du har erfart en av delene, og har derfor ikke sammenligningsgrunnlag. Jeg blir skremt av at du i det hele tatt uttaler at det ikke er verre å miste et barn du har kjent i mange år en et foster som har levd et halvt svangerskap i din mage.  Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Og du hopper glatt over det faktum at jeg har mange venner som mistet eldre barn og som har full forståelse for min sorg og som ser at tapet er like stort selv om situasjonene er forskjellig og som ikke har noe behov for å gradere tap. Hvilken erfaring har du siden du mener å sitte med fasit? Her inne kan man om man ønsker som anonym ha mistet hele familjen sin for å fremme egne meninger uten at det trenger å medføre riktighet av den grunn. Jeg blir skremt av din holdning og behov for å minimalisere andres følelser og sorgreaksjoner.

 

Cat, du virker veldig bombastisk og det virker som om du tror du sitter med fasiten her. Argumentasjonen din holder heller ikke vann. Kanskje du burde roe deg bittelitt ned?

 

Anonymous poster hash: c50e0...e44

[Anonym bruker]

 

 

Hopper i strupen på?? Nå er det jo ikke meg som prøver å gradere sorg, mine empatiske evne strekker seg ihvertfall så pass langt at jeg mener sorg er individuell og ingens sorg er mindre verdt en andres. Jeg har forståelse og omsorg for alles tapsfølelse og mener ikke noen har enerett på når det er korrekt å sørge. Hersketeknikker faller jeg ihvertfall ikke for her inne.

Ingen forsøker å gradere sorg, man forsøker å uttrykke at sorg utarter seg ulikt fra person til person og fra tap til tap, MEN at det er en norm på hva som er verst av ulike typer tap. Feks at det (i de flest tilfeller) er verre å miste sine barn en sine foreldre, å miste barn som man har levd med, elsket og lært å kjenne en et foster i mors liv osv.

 

Jeg vet ikke om du bare er utydelig eller selvmotsigende. Du sier både at sorg er individuell og at sorg ikke kan graderes. Det i seg selv er en selvmotsigelse.

 

Og hersketeknikker? Hvor da? Tenker du på at jeg skrev at du hopper i strupen på? Det har du gjort mange ganger, etter mitt syn. Du er ikke direkte ufin, men meget tydelig i dine meninger og uten å gi uttrykk for aksept for andres.

 

Anonymous poster hash: e63a0...4f7

 

Hvordan er det selvmotsigende å si at sorg både er individuell og at sorg ikke kan graderes??? Det å si at noe er individuelt er jo ingen gradering. Dette er da vitterlig to sider av samme sak...

 

Anonymous poster hash: 41c7f...a7d

[Anonym bruker]

 

 

Hopper i strupen på?? Nå er det jo ikke meg som prøver å gradere sorg, mine empatiske evne strekker seg ihvertfall så pass langt at jeg mener sorg er individuell og ingens sorg er mindre verdt en andres. Jeg har forståelse og omsorg for alles tapsfølelse og mener ikke noen har enerett på når det er korrekt å sørge. Hersketeknikker faller jeg ihvertfall ikke for her inne.

Ingen forsøker å gradere sorg, man forsøker å uttrykke at sorg utarter seg ulikt fra person til person og fra tap til tap, MEN at det er en norm på hva som er verst av ulike typer tap. Feks at det (i de flest tilfeller) er verre å miste sine barn en sine foreldre, å miste barn som man har levd med, elsket og lært å kjenne en et foster i mors liv osv.

 

Jeg vet ikke om du bare er utydelig eller selvmotsigende. Du sier både at sorg er individuell og at sorg ikke kan graderes. Det i seg selv er en selvmotsigelse.

 

Og hersketeknikker? Hvor da? Tenker du på at jeg skrev at du hopper i strupen på? Det har du gjort mange ganger, etter mitt syn. Du er ikke direkte ufin, men meget tydelig i dine meninger og uten å gi uttrykk for aksept for andres.

 

Anonymous poster hash: e63a0...4f7

 

Hvordan er det selvmotsigende å si at sorg både er individuell og at sorg ikke kan graderes??? Det å si at noe er individuelt er jo ingen gradering. Dette er da vitterlig to sider av samme sak...

 

Anonymous poster hash: 41c7f...a7d

 

Fordi individualitet og gradering ikke er to sider av samme sak. Dersom sorg er individuell vil den jo automatisk graderes på personnivå da sorgen ikke er lik for alle uavhengig av situasjon. 

 

Anonymous poster hash: e63a0...4f7

[Anonym bruker]

Men MIN sorg er MIN sorg. Uansett hva jeg sørger over eller hva som har skjedd så er den MIN. Ikke kom å fortell meg at DU vet hvordan JEG har det for det gjør du ikke!
For noen er å miste barnet i magen totalt ødeleggende, akkurat som å miste et født barn er totalt ødeleggende. Man skal aldri sammenligne og aldri fortelle at "jeg veit hvordan du har det, fordi jeg....osv" For sånn fungerer det ikke. Å miste noe er vondt. Og det skal sørges. Og hvordan jeg sørger, hvordan jeg er, hvordan jeg takler, det har verken du eller noen andre noe med. Og hvis du ikke klarer å være støttende uten å fortelle meg at du vet så er det bedre at du holder deg unna meg. For jeg trenger ikke det. Jeg trenger å få lov til å kjenne på MINE egne følelser. Som bare er mine.

Anonymous poster hash: ab7e4...433

[Gjest MiffaBlir3Barnsmor]

Jeg kan si uten tvil at det ville smertet meg hundre ganger mer å miste barnet jeg har levd med i mange år enn å miste ett barn i magen. Jeg sier ikke at noens sorg er mindre enn andre sin sorg, men jeg hadde også blitt paff om noen som hadde mistet baby i magen kom å sa at de forstod meg om jeg hadde mistet mitt barn som jeg har levd med i mange år. De forstår kanskje at man sørger, men det er to helt forskjellige situasjoner.

[Ugl@ ruger...]

 

Jeg må nok si meg enig med nr. 33. Jeg mistet mitt barn et uke etter fødsel. Sterk sorg, ja selvfølgelig og heller aldri glemt men jeg må få lov til å si at det ville vært mye verre å miste ett av mine større barn. Jeg synes ikke at jeg bagatelliserer min egen sorg fordi om jeg føler det sånn. Anonymous poster hash: 05915...b59

Nei du bagatelliserer ikke din egen sorg, den er jo din og det er riktig for deg. Du bagatelliserer derimot andres sorg, som føler det annerledes.

Vet du hva, jeg synes ikke hun bagatelliserer overhode her. Sorg oppleves forskjellig. Men det er forskjell på å feks miste mor/ far når man selv er ung og fortsatt trenger dem, og å miste dem gamle og mette av dage. Savnet er der like mye på et vis, men det er vanskeligere å miste dem for tidlig.

Å miste et ufødt barn i mors liv eller rett etter fødsel er selvsagt vondt og man sørger jo, men sammenlignet med å miste et barn som har vært endel av hverdagen, kansje i årevis, det blir sorg på en annen måte igjen.

Begge har lik " rett" på sorgen her, men det er ikke helt det samme, som eksempelet med å miste en forelder. Hvis jeg måtte velge i ytterste konsekvens, ja da hadde jeg valgt de som alt er født her.

[Anonym bruker]

Jeg kan si uten tvil at det ville smertet meg hundre ganger mer å miste barnet jeg har levd med i mange år enn å miste ett barn i magen. Jeg sier ikke at noens sorg er mindre enn andre sin sorg, men jeg hadde også blitt paff om noen som hadde mistet baby i magen kom å sa at de forstod meg om jeg hadde mistet mitt barn som jeg har levd med i mange år. De forstår kanskje at man sørger, men det er to helt forskjellige situasjoner.

Men har du mistet en baby i magen i 3 trimester? Hvis ikke er det jo bare antagelser, og du aner jo ikke noe om hvor sterk den sorgen ville være?

 

Anonymous poster hash: 2e07e...d1b

[Anonym bruker]

 

 

Jeg må nok si meg enig med nr. 33. Jeg mistet mitt barn et uke etter fødsel. Sterk sorg, ja selvfølgelig og heller aldri glemt men jeg må få lov til å si at det ville vært mye verre å miste ett av mine større barn. Jeg synes ikke at jeg bagatelliserer min egen sorg fordi om jeg føler det sånn. Anonymous poster hash: 05915...b59

Nei du bagatelliserer ikke din egen sorg, den er jo din og det er riktig for deg. Du bagatelliserer derimot andres sorg, som føler det annerledes.

Vet du hva, jeg synes ikke hun bagatelliserer overhode her. Sorg oppleves forskjellig. Men det er forskjell på å feks miste mor/ far når man selv er ung og fortsatt trenger dem, og å miste dem gamle og mette av dage. Savnet er der like mye på et vis, men det er vanskeligere å miste dem for tidlig.

Å miste et ufødt barn i mors liv eller rett etter fødsel er selvsagt vondt og man sørger jo, men sammenlignet med å miste et barn som har vært endel av hverdagen, kansje i årevis, det blir sorg på en annen måte igjen.

Begge har lik " rett" på sorgen her, men det er ikke helt det samme, som eksempelet med å miste en forelder. Hvis jeg måtte velge i ytterste konsekvens, ja da hadde jeg valgt de som alt er født her.

Jeg mener hun bagatelliserer andres sorg gjennom å anta at det er verre å miste barn som levd en tid og å miste i magen. Sorgen kan være like stor i begge situasjoner. Ingen kan kategorisere hvordan man vil takle tapet og den påfølgende sorgen. Man kan anta og tro så mye man vil, men når realiteten er der så kan sannheten være helt annerledes en det man tror. Hvis man leser litt litteratur bla Atle Dyregrov , samt litt psykologi rundt dette temaet ser man fort at der ikke finnes noen fasit for hvor mye eller hardt man sørger.

 

Anonymous poster hash: 2e07e...d1b

[Gjest MiffaBlir3Barnsmor]

 

Jeg kan si uten tvil at det ville smertet meg hundre ganger mer å miste barnet jeg har levd med i mange år enn å miste ett barn i magen. Jeg sier ikke at noens sorg er mindre enn andre sin sorg, men jeg hadde også blitt paff om noen som hadde mistet baby i magen kom å sa at de forstod meg om jeg hadde mistet mitt barn som jeg har levd med i mange år. De forstår kanskje at man sørger, men det er to helt forskjellige situasjoner.

Men har du mistet en baby i magen i 3 trimester? Hvis ikke er det jo bare antagelser, og du aner jo ikke noe om hvor sterk den sorgen ville være?

 

Anonymous poster hash: 2e07e...d1b

 

Jeg kan anta det ganske sikkert da tanken på å miste barnet mitt knuser hjertet mitt, å ikke skulle ha han i livet. Det hadde vært vondt å miste i 3 tri også, men ikke på samme måten. Jeg har hatt SA men det kan ikke sammenlignes med å være i 3 tri og det er vel noe av poenget, de forskjellige stadiene kan ikke sammenlignes. Alt jeg vet er at å miste ett barn jeg har levd med i årevis forekommer meg intenst mye vondere enn å miste ett jeg ikke har "møtt" enda.

[Gjest MammaTilKidsa]

Jeg kan si uten tvil at det ville smertet meg hundre ganger mer å miste barnet jeg har levd med i mange år enn å miste ett barn i magen. Jeg sier ikke at noens sorg er mindre enn andre sin sorg, men jeg hadde også blitt paff om noen som hadde mistet baby i magen kom å sa at de forstod meg om jeg hadde mistet mitt barn som jeg har levd med i mange år. De forstår kanskje at man sørger, men det er to helt forskjellige situasjoner.

Det finnes nok sikkert dem som også hadde blitt ganske paff om noen som hadde mistet sin 4-åring av naturlige årsaker sa at de forstod hvordan en mor som mistet sitt nyfødte barn pga en sykehustabbe hadde det. Det er ikke bare den ene veien som gjelder, om du skjønner.

Men jeg tror de aller, aller fleste hadde forstått hverandre med tanke på at de alle bærer på og opplever en forferdelig sorg, uansett årsak. Poenget mitt er at det ikke er antall år eller hvor mange kilo barnet er som er avgjørende for å føle et fellesskap med dem som har mistet sitt barn. Jeg synes det høres underlig ut at noen skal føle seg paff, hånet eller fornærmet fordi man som medmenneske strekker ut en hånd fordi man kan gjenkjenne og anerkjenne smerten det er å miste et barn. Denne diskusjonen er nokså oppkonstruert og jeg kan vanskelig tenke meg at dette er et problem i den virkelige verden.

Endret 29. april 2014 av Ejlis81