Å miste et barn er ikke det samme som å miste et "barn"

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg må nok si meg enig med nr. 33. Jeg mistet mitt barn et uke etter fødsel. Sterk sorg, ja selvfølgelig og heller aldri glemt men jeg må få lov til å si at det ville vært mye verre å miste ett av mine større barn. Jeg synes ikke at jeg bagatelliserer min egen sorg fordi om jeg føler det sånn. Anonymous poster hash: 05915...b59

Nei du bagatelliserer ikke din egen sorg, den er jo din og det er riktig for deg. Du bagatelliserer derimot andres sorg, som føler det annerledes.

Bagatelliserer andres sorg? På hvilken måte? Mener du at det er like ille for deg om du hadde mistet ditt levende barn som å miste et foster halvveis i svangerskapet? Man er jo knyttet til barnet på en helt annen måte når man har levd sammen med det i årevis. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Det er jo barnet mitt okke som. Jeg lå 10 timer i fødsel, jeg fødte et barn som var fullt utvikklet bare veldig liten. Jeg hadde knyttet bånd og drømmer til dette barnet. Vi brukte 7 år på i hele tatt bli gravide. Vi la ham i en kiste og begravde ham. Vi fikk gravferdsstønad så samfunnet ser ihvertfall på det som et barn og man har for lengst sluttet å begrave disse barna i fremmede graver heldigvis, og be foreldrene glemme barnet.

 

Jeg har både voksne og større barn og jeg kan ikke se at det ville vare verre å miste dem. Det vil vare like forbanne ille , men det vil være forskjellig og sorgen vil mest sannsynlig se annerledes ut. Det vil være andre ting som vil være i fokus under sorgen, men jeg ville i det minste ha de vakre minnene fra et levd liv, noe jeg ble frarøvet med gutten vår. Situasjonene er som sagt helt forskjellig, men tapet av barnet er det samme. Og som jeg sa har jeg mange mange venner gjennom englesiden som mistet både større og mindre barn en meg og aldrig har jeg opplevd at noen følt seg provosert av min eller andres sorg. Heller motsatt.

 

De som har svart i denne tråden som har erfart å miste både fostre og større barn er helt tydelige på hva de mener om graden av tap. Du har erfart en av delene, og har derfor ikke sammenligningsgrunnlag. Jeg blir skremt av at du i det hele tatt uttaler at det ikke er verre å miste et barn du har kjent i mange år en et foster som har levd et halvt svangerskap i din mage. 

 

Anonymous poster hash: e63a0...4f7

[Cat.68]

 

 

 

 

Jeg må nok si meg enig med nr. 33. Jeg mistet mitt barn et uke etter fødsel. Sterk sorg, ja selvfølgelig og heller aldri glemt men jeg må få lov til å si at det ville vært mye verre å miste ett av mine større barn. Jeg synes ikke at jeg bagatelliserer min egen sorg fordi om jeg føler det sånn. Anonymous poster hash: 05915...b59

Nei du bagatelliserer ikke din egen sorg, den er jo din og det er riktig for deg. Du bagatelliserer derimot andres sorg, som føler det annerledes.

Bagatelliserer andres sorg? På hvilken måte? Mener du at det er like ille for deg om du hadde mistet ditt levende barn som å miste et foster halvveis i svangerskapet? Man er jo knyttet til barnet på en helt annen måte når man har levd sammen med det i årevis. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Det er jo barnet mitt okke som. Jeg lå 10 timer i fødsel, jeg fødte et barn som var fullt utvikklet bare veldig liten. Jeg hadde knyttet bånd og drømmer til dette barnet. Vi brukte 7 år på i hele tatt bli gravide. Vi la ham i en kiste og begravde ham. Vi fikk gravferdsstønad så samfunnet ser ihvertfall på det som et barn og man har for lengst sluttet å begrave disse barna i fremmede graver heldigvis, og be foreldrene glemme barnet.Jeg har både voksne og større barn og jeg kan ikke se at det ville vare verre å miste dem. Det vil vare like forbanne ille , men det vil være forskjellig og sorgen vil mest sannsynlig se annerledes ut. Det vil være andre ting som vil være i fokus under sorgen, men jeg ville i det minste ha de vakre minnene fra et levd liv, noe jeg ble frarøvet med gutten vår. Situasjonene er som sagt helt forskjellig, men tapet av barnet er det samme. Og som jeg sa har jeg mange mange venner gjennom englesiden som mistet både større og mindre barn en meg og aldrig har jeg opplevd at noen følt seg provosert av min eller andres sorg. Heller motsatt.

De som har svart i denne tråden som har erfart å miste både fostre og større barn er helt tydelige på hva de mener om graden av tap. Du har erfart en av delene, og har derfor ikke sammenligningsgrunnlag. Jeg blir skremt av at du i det hele tatt uttaler at det ikke er verre å miste et barn du har kjent i mange år en et foster som har levd et halvt svangerskap i din mage.  Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Og du hopper glatt over det faktum at jeg har mange venner som mistet eldre barn og som har full forståelse for min sorg og som ser at tapet er like stort selv om situasjonene er forskjellig og som ikke har noe behov for å gradere tap. Hvilken erfaring har du siden du mener å sitte med fasit? Her inne kan man om man ønsker som anonym ha mistet hele familjen sin for å fremme egne meninger uten at det trenger å medføre riktighet av den grunn. Jeg blir skremt av din holdning og behov for å minimalisere andres følelser og sorgreaksjoner.

[Anonym bruker]

Her er det visst en god del damer som virkelig går inn for å misforstå HI. 

 

Dere som så absolutt mener at det ikke går an å gradere sorg: Er dere supermennesker som alltid er politisk korrekt? Om du mister faren din i dag, og det kommer bort en venn som sier at hun vet akkurat hvordan du har det, fordi hun mistet onkelen sin da hun var 5 år.. Blir du ikke ørlitt provosert?

 

Klart man graderer sorger! Å miste et barn er ansett for å verre enn å miste foreldrene sine. Å miste foreldrene sine er ansett for å være verre enn å miste besteforeldre. Og jeg tror (og mener selv) at det er verre å miste et barn enn sitt ufødte barn. Selvfølgelig er det fælt å miste sitt ufødte barn, det er ikke det! Men, sitt eget barn man har hatt tett relasjon til i flere år.. Det blir helt klart noe annet!!

Anonymous poster hash: b591c...c5e

[Hønemor30]

Jeg har mistet to barn, og jeg ønsker ikke å gå inn i noen diskusjon med deg.

Vil bare si at jeg syns du bør tenke deg om! Sorg er så ufattelig vondt. For alle. På så ulikt vis. Det finnes ingen fasit på det.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Jeg må nok si meg enig med nr. 33. Jeg mistet mitt barn et uke etter fødsel. Sterk sorg, ja selvfølgelig og heller aldri glemt men jeg må få lov til å si at det ville vært mye verre å miste ett av mine større barn. Jeg synes ikke at jeg bagatelliserer min egen sorg fordi om jeg føler det sånn. Anonymous poster hash: 05915...b59

Nei du bagatelliserer ikke din egen sorg, den er jo din og det er riktig for deg. Du bagatelliserer derimot andres sorg, som føler det annerledes.

Bagatelliserer andres sorg? På hvilken måte? Mener du at det er like ille for deg om du hadde mistet ditt levende barn som å miste et foster halvveis i svangerskapet? Man er jo knyttet til barnet på en helt annen måte når man har levd sammen med det i årevis. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Det er jo barnet mitt okke som. Jeg lå 10 timer i fødsel, jeg fødte et barn som var fullt utvikklet bare veldig liten. Jeg hadde knyttet bånd og drømmer til dette barnet. Vi brukte 7 år på i hele tatt bli gravide. Vi la ham i en kiste og begravde ham. Vi fikk gravferdsstønad så samfunnet ser ihvertfall på det som et barn og man har for lengst sluttet å begrave disse barna i fremmede graver heldigvis, og be foreldrene glemme barnet.Jeg har både voksne og større barn og jeg kan ikke se at det ville vare verre å miste dem. Det vil vare like forbanne ille , men det vil være forskjellig og sorgen vil mest sannsynlig se annerledes ut. Det vil være andre ting som vil være i fokus under sorgen, men jeg ville i det minste ha de vakre minnene fra et levd liv, noe jeg ble frarøvet med gutten vår. Situasjonene er som sagt helt forskjellig, men tapet av barnet er det samme. Og som jeg sa har jeg mange mange venner gjennom englesiden som mistet både større og mindre barn en meg og aldrig har jeg opplevd at noen følt seg provosert av min eller andres sorg. Heller motsatt.

De som har svart i denne tråden som har erfart å miste både fostre og større barn er helt tydelige på hva de mener om graden av tap. Du har erfart en av delene, og har derfor ikke sammenligningsgrunnlag. Jeg blir skremt av at du i det hele tatt uttaler at det ikke er verre å miste et barn du har kjent i mange år en et foster som har levd et halvt svangerskap i din mage.  Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Og du hopper glatt over det faktum at jeg har mange venner som mistet eldre barn og som har full forståelse for min sorg og som ser at tapet er like stort selv om situasjonene er forskjellig og som ikke har noe behov for å gradere tap. Hvilken erfaring har du siden du mener å sitte med fasit? Her inne kan man om man ønsker som anonym ha mistet hele familjen sin for å fremme egne meninger uten at det trenger å medføre riktighet av den grunn. Jeg blir skremt av din holdning og behov for å minimalisere andres følelser og sorgreaksjoner.

 

Du er vanskelig å diskutere med, fordi du ikke er interessert i å forstå andre. Du maler i vei med ditt uten å anerkjenne andres synspunkt. Andre kan faktisk ha valide og gode poeng selv om de er uenige med deg. Jeg har ikke påstått noe sted at jeg sitter med fasiten. Jeg poengterte at de som har svart som har erfaring  med begge typer tap burde lyttes til.

 

Jeg har forstått, gjennom mange år her inne, at din sorg over din lille sønn er enorm. Det er helt forståelig og jeg synes det er uendelig trist at du måtte oppleve denne sorgen. Jeg oppfatter deg som en engasjert dame som ønsker å hjelpe andre. Det er i midlertidig ikke alltid den beste hjelpen å fortelle om sitt eget tap når et annet menneske er i en krise når man har mistet et barn. For den som mister barnet sitt KAN det oppfattes som et hån at du svarer at du forstår akkurat hvordan moren til 4-åringen føler det når 4-åringen døde fordi du har mistet et 20+ uker gammelt foster. Det er ikke det samme, selv om sorgen kan være like stor for deg. Jeg hadde blitt rasende om noen forsøkte å trøste meg ved å fortelle meg en erfaring som din og påstått at de FORSTÅR hvordan jeg har det, om jeg hadde mistet ett av mine barn som jeg har tatt vare på og elsket i årevis  Hold munn å lytt istedenfor å fortelle om ditt eget, er mitt beste råd i slike situasjoner.

 

Anonymous poster hash: e63a0...4f7

[Cat.68]

 

 

 

 

 

 

Jeg må nok si meg enig med nr. 33. Jeg mistet mitt barn et uke etter fødsel. Sterk sorg, ja selvfølgelig og heller aldri glemt men jeg må få lov til å si at det ville vært mye verre å miste ett av mine større barn. Jeg synes ikke at jeg bagatelliserer min egen sorg fordi om jeg føler det sånn. Anonymous poster hash: 05915...b59

Nei du bagatelliserer ikke din egen sorg, den er jo din og det er riktig for deg. Du bagatelliserer derimot andres sorg, som føler det annerledes.

Bagatelliserer andres sorg? På hvilken måte? Mener du at det er like ille for deg om du hadde mistet ditt levende barn som å miste et foster halvveis i svangerskapet? Man er jo knyttet til barnet på en helt annen måte når man har levd sammen med det i årevis. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Det er jo barnet mitt okke som. Jeg lå 10 timer i fødsel, jeg fødte et barn som var fullt utvikklet bare veldig liten. Jeg hadde knyttet bånd og drømmer til dette barnet. Vi brukte 7 år på i hele tatt bli gravide. Vi la ham i en kiste og begravde ham. Vi fikk gravferdsstønad så samfunnet ser ihvertfall på det som et barn og man har for lengst sluttet å begrave disse barna i fremmede graver heldigvis, og be foreldrene glemme barnet.Jeg har både voksne og større barn og jeg kan ikke se at det ville vare verre å miste dem. Det vil vare like forbanne ille , men det vil være forskjellig og sorgen vil mest sannsynlig se annerledes ut. Det vil være andre ting som vil være i fokus under sorgen, men jeg ville i det minste ha de vakre minnene fra et levd liv, noe jeg ble frarøvet med gutten vår. Situasjonene er som sagt helt forskjellig, men tapet av barnet er det samme. Og som jeg sa har jeg mange mange venner gjennom englesiden som mistet både større og mindre barn en meg og aldrig har jeg opplevd at noen følt seg provosert av min eller andres sorg. Heller motsatt.

De som har svart i denne tråden som har erfart å miste både fostre og større barn er helt tydelige på hva de mener om graden av tap. Du har erfart en av delene, og har derfor ikke sammenligningsgrunnlag. Jeg blir skremt av at du i det hele tatt uttaler at det ikke er verre å miste et barn du har kjent i mange år en et foster som har levd et halvt svangerskap i din mage.  Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Og du hopper glatt over det faktum at jeg har mange venner som mistet eldre barn og som har full forståelse for min sorg og som ser at tapet er like stort selv om situasjonene er forskjellig og som ikke har noe behov for å gradere tap. Hvilken erfaring har du siden du mener å sitte med fasit? Her inne kan man om man ønsker som anonym ha mistet hele familjen sin for å fremme egne meninger uten at det trenger å medføre riktighet av den grunn. Jeg blir skremt av din holdning og behov for å minimalisere andres følelser og sorgreaksjoner.

Du er vanskelig å diskutere med, fordi du ikke er interessert i å forstå andre. Du maler i vei med ditt uten å anerkjenne andres synspunkt. Andre kan faktisk ha valide og gode poeng selv om de er uenige med deg. Jeg har ikke påstått noe sted at jeg sitter med fasiten. Jeg poengterte at de som har svart som har erfaring  med begge typer tap burde lyttes til. Jeg har forstått, gjennom mange år her inne, at din sorg over din lille sønn er enorm. Det er helt forståelig og jeg synes det er uendelig trist at du måtte oppleve denne sorgen. Jeg oppfatter deg som en engasjert dame som ønsker å hjelpe andre. Det er i midlertidig ikke alltid den beste hjelpen å fortelle om sitt eget tap når et annet menneske er i en krise når man har mistet et barn. For den som mister barnet sitt KAN det oppfattes som et hån at du svarer at du forstår akkurat hvordan moren til 4-åringen føler det når 4-åringen døde fordi du har mistet et 20+ uker gammelt foster. Det er ikke det samme, selv om sorgen kan være like stor for deg. Jeg hadde blitt rasende om noen forsøkte å trøste meg ved å fortelle meg en erfaring som din og påstått at de FORSTÅR hvordan jeg har det, om jeg hadde mistet ett av mine barn som jeg har tatt vare på og elsket i årevis  Hold munn å lytt istedenfor å fortelle om ditt eget, er mitt beste råd i slike situasjoner. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Men ditt råd er uten mening for meg siden du sier totalt motsatt av hva de som har mistet større barn har sagt til meg. Hva du mener personlig er ikke fasiten for alle. Som du ser er det en god del som støtter seg til det jeg sier også. Jeg sier jo hele tiden at sorg IKKE kan eller SKAL sammenlignes akkurat fordi den er individuell . Når jeg møter noen sier jeg heller aldrig at jeg skjønner hvordan dem opplever ting fordi dem har et annet utgangspunkt en meg. Jeg kan derimot med all rett si at jeg vet hvordan det er å miste noe som er en kjært , og at jeg vet hva sorg er.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

Jeg må nok si meg enig med nr. 33. Jeg mistet mitt barn et uke etter fødsel. Sterk sorg, ja selvfølgelig og heller aldri glemt men jeg må få lov til å si at det ville vært mye verre å miste ett av mine større barn. Jeg synes ikke at jeg bagatelliserer min egen sorg fordi om jeg føler det sånn. Anonymous poster hash: 05915...b59

Nei du bagatelliserer ikke din egen sorg, den er jo din og det er riktig for deg. Du bagatelliserer derimot andres sorg, som føler det annerledes.

Bagatelliserer andres sorg? På hvilken måte? Mener du at det er like ille for deg om du hadde mistet ditt levende barn som å miste et foster halvveis i svangerskapet? Man er jo knyttet til barnet på en helt annen måte når man har levd sammen med det i årevis. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Det er jo barnet mitt okke som. Jeg lå 10 timer i fødsel, jeg fødte et barn som var fullt utvikklet bare veldig liten. Jeg hadde knyttet bånd og drømmer til dette barnet. Vi brukte 7 år på i hele tatt bli gravide. Vi la ham i en kiste og begravde ham. Vi fikk gravferdsstønad så samfunnet ser ihvertfall på det som et barn og man har for lengst sluttet å begrave disse barna i fremmede graver heldigvis, og be foreldrene glemme barnet.Jeg har både voksne og større barn og jeg kan ikke se at det ville vare verre å miste dem. Det vil vare like forbanne ille , men det vil være forskjellig og sorgen vil mest sannsynlig se annerledes ut. Det vil være andre ting som vil være i fokus under sorgen, men jeg ville i det minste ha de vakre minnene fra et levd liv, noe jeg ble frarøvet med gutten vår. Situasjonene er som sagt helt forskjellig, men tapet av barnet er det samme. Og som jeg sa har jeg mange mange venner gjennom englesiden som mistet både større og mindre barn en meg og aldrig har jeg opplevd at noen følt seg provosert av min eller andres sorg. Heller motsatt.

De som har svart i denne tråden som har erfart å miste både fostre og større barn er helt tydelige på hva de mener om graden av tap. Du har erfart en av delene, og har derfor ikke sammenligningsgrunnlag. Jeg blir skremt av at du i det hele tatt uttaler at det ikke er verre å miste et barn du har kjent i mange år en et foster som har levd et halvt svangerskap i din mage.  Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Og du hopper glatt over det faktum at jeg har mange venner som mistet eldre barn og som har full forståelse for min sorg og som ser at tapet er like stort selv om situasjonene er forskjellig og som ikke har noe behov for å gradere tap. Hvilken erfaring har du siden du mener å sitte med fasit? Her inne kan man om man ønsker som anonym ha mistet hele familjen sin for å fremme egne meninger uten at det trenger å medføre riktighet av den grunn. Jeg blir skremt av din holdning og behov for å minimalisere andres følelser og sorgreaksjoner.

Du er vanskelig å diskutere med, fordi du ikke er interessert i å forstå andre. Du maler i vei med ditt uten å anerkjenne andres synspunkt. Andre kan faktisk ha valide og gode poeng selv om de er uenige med deg. Jeg har ikke påstått noe sted at jeg sitter med fasiten. Jeg poengterte at de som har svart som har erfaring  med begge typer tap burde lyttes til. Jeg har forstått, gjennom mange år her inne, at din sorg over din lille sønn er enorm. Det er helt forståelig og jeg synes det er uendelig trist at du måtte oppleve denne sorgen. Jeg oppfatter deg som en engasjert dame som ønsker å hjelpe andre. Det er i midlertidig ikke alltid den beste hjelpen å fortelle om sitt eget tap når et annet menneske er i en krise når man har mistet et barn. For den som mister barnet sitt KAN det oppfattes som et hån at du svarer at du forstår akkurat hvordan moren til 4-åringen føler det når 4-åringen døde fordi du har mistet et 20+ uker gammelt foster. Det er ikke det samme, selv om sorgen kan være like stor for deg. Jeg hadde blitt rasende om noen forsøkte å trøste meg ved å fortelle meg en erfaring som din og påstått at de FORSTÅR hvordan jeg har det, om jeg hadde mistet ett av mine barn som jeg har tatt vare på og elsket i årevis  Hold munn å lytt istedenfor å fortelle om ditt eget, er mitt beste råd i slike situasjoner. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Men ditt råd er uten mening for meg siden du sier totalt motsatt av hva de som har mistet større barn har sagt til meg. Hva du mener personlig er ikke fasiten for alle. Som du ser er det en god del som støtter seg til det jeg sier også. Jeg sier jo hele tiden at sorg IKKE kan eller SKAL sammenlignes akkurat fordi den er individuell . Når jeg møter noen sier jeg heller aldrig at jeg skjønner hvordan dem opplever ting fordi dem har et annet utgangspunkt en meg. Jeg kan derimot med all rett si at jeg vet hvordan det er å miste noe som er en kjært , og at jeg vet hva sorg er.

 

Ja da lar du være å ta mitt råd, det er selvsagt helt frivillig. Igjen sier du at jeg mener at jeg sitter med fasiten. HVOR skriver jeg dette? At alle er ulike er nettopp mitt budskap. Derfor mener jeg at en sammenligning er en uting. Feks ved å si at man vet hvordan man har det pga at man har mistet noen selv.

 

Jeg har ikke møtt deg irl, jeg baserer meg på det jeg har lest av det du har skrevet her inne over flere år. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger du har fortalt din historie om din sønn i ulike tråder. Hver eneste gang det er snakk om dette temaet, og du poster et svar, forteller du din historie. Jeg oppfatter deg (nei, det betyr min mening, ikke at jeg sitter med fasiten) som om du har et veldig sterkt og stort behov for å fortelle om din sønn, ditt tap og din sorg. Jeg sier ikke at du skal glemme ham, det er helt umulig. Jeg foreslår bare å la det handle om den personen som har lidd tapet, ikke om deg. Det er ikke nødvendigvis trøst å få andres historie, så trå varsomt.

 

Jeg tror jeg avslutter her med å foreslå at vi kan bli enige om å være uenige.

 

Anonymous poster hash: e63a0...4f7

[Anonym bruker]

Jeg synes uansett det er respektløst å hevde at man vet hvordan den andre har det i en sorgsituasjon. Det er vanskelig å sammenlikne sorg. Til dere som sier at det er like ille, hvis dere hadde sagt at dere forsto meg dersom jeg hadde mistet min treåring så tror jeg hadde reagert. Det er ingen som hadde kommet til å visst hvordan det var å være i mine sko i det tilfellet! Hvordan kan noen våge å påstå det? Tror vi skal være veldig forsiktige med setningen "jeg vet hvordan du har det, fordi..."

 

Vi mennesker graderer sorg. Jeg kan si meg helt enig i at jeg tenker at det er værre å miste barna sine enn foreldrene sine for eksempel. Og at det er værre å miste et foster i uke 23 enn i uke 6. På samme måte som jeg kan tenke at det er værre å miste et barn man kjenner fremfor et som dør mors liv. Jeg tenker heller ikke at det er dobbelt så ille å miste tvillinger i mors liv som det er å miste en. Tror også det er værre å miste et barn som har vært etterlengtet lenge, enn et som ikke har vært like lenkene i tankene på de vordende foreldrene. Eller kanskje det er værre å miste ufødte barn når man ikke har noen barn fra før av. Kanskje det også er værre å miste sitt eneste barn enn å miste en av fire. Kanskje er det værre for mor å miste et ufødt barn enn det er for far. Men jeg sier selvsagt ikke noe at dette til noen som sørger!

 

Anonymous poster hash: 9153a...9a1

[Cat.68]

Nå var det vel ikke

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg må nok si meg enig med nr. 33. Jeg mistet mitt barn et uke etter fødsel. Sterk sorg, ja selvfølgelig og heller aldri glemt men jeg må få lov til å si at det ville vært mye verre å miste ett av mine større barn. Jeg synes ikke at jeg bagatelliserer min egen sorg fordi om jeg føler det sånn. Anonymous poster hash: 05915...b59

Nei du bagatelliserer ikke din egen sorg, den er jo din og det er riktig for deg. Du bagatelliserer derimot andres sorg, som føler det annerledes.

Bagatelliserer andres sorg? På hvilken måte? Mener du at det er like ille for deg om du hadde mistet ditt levende barn som å miste et foster halvveis i svangerskapet? Man er jo knyttet til barnet på en helt annen måte når man har levd sammen med det i årevis. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Det er jo barnet mitt okke som. Jeg lå 10 timer i fødsel, jeg fødte et barn som var fullt utvikklet bare veldig liten. Jeg hadde knyttet bånd og drømmer til dette barnet. Vi brukte 7 år på i hele tatt bli gravide. Vi la ham i en kiste og begravde ham. Vi fikk gravferdsstønad så samfunnet ser ihvertfall på det som et barn og man har for lengst sluttet å begrave disse barna i fremmede graver heldigvis, og be foreldrene glemme barnet.Jeg har både voksne og større barn og jeg kan ikke se at det ville vare verre å miste dem. Det vil vare like forbanne ille , men det vil være forskjellig og sorgen vil mest sannsynlig se annerledes ut. Det vil være andre ting som vil være i fokus under sorgen, men jeg ville i det minste ha de vakre minnene fra et levd liv, noe jeg ble frarøvet med gutten vår. Situasjonene er som sagt helt forskjellig, men tapet av barnet er det samme. Og som jeg sa har jeg mange mange venner gjennom englesiden som mistet både større og mindre barn en meg og aldrig har jeg opplevd at noen følt seg provosert av min eller andres sorg. Heller motsatt.

De som har svart i denne tråden som har erfart å miste både fostre og større barn er helt tydelige på hva de mener om graden av tap. Du har erfart en av delene, og har derfor ikke sammenligningsgrunnlag. Jeg blir skremt av at du i det hele tatt uttaler at det ikke er verre å miste et barn du har kjent i mange år en et foster som har levd et halvt svangerskap i din mage.  Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Og du hopper glatt over det faktum at jeg har mange venner som mistet eldre barn og som har full forståelse for min sorg og som ser at tapet er like stort selv om situasjonene er forskjellig og som ikke har noe behov for å gradere tap. Hvilken erfaring har du siden du mener å sitte med fasit? Her inne kan man om man ønsker som anonym ha mistet hele familjen sin for å fremme egne meninger uten at det trenger å medføre riktighet av den grunn. Jeg blir skremt av din holdning og behov for å minimalisere andres følelser og sorgreaksjoner.

Du er vanskelig å diskutere med, fordi du ikke er interessert i å forstå andre. Du maler i vei med ditt uten å anerkjenne andres synspunkt. Andre kan faktisk ha valide og gode poeng selv om de er uenige med deg. Jeg har ikke påstått noe sted at jeg sitter med fasiten. Jeg poengterte at de som har svart som har erfaring  med begge typer tap burde lyttes til. Jeg har forstått, gjennom mange år her inne, at din sorg over din lille sønn er enorm. Det er helt forståelig og jeg synes det er uendelig trist at du måtte oppleve denne sorgen. Jeg oppfatter deg som en engasjert dame som ønsker å hjelpe andre. Det er i midlertidig ikke alltid den beste hjelpen å fortelle om sitt eget tap når et annet menneske er i en krise når man har mistet et barn. For den som mister barnet sitt KAN det oppfattes som et hån at du svarer at du forstår akkurat hvordan moren til 4-åringen føler det når 4-åringen døde fordi du har mistet et 20+ uker gammelt foster. Det er ikke det samme, selv om sorgen kan være like stor for deg. Jeg hadde blitt rasende om noen forsøkte å trøste meg ved å fortelle meg en erfaring som din og påstått at de FORSTÅR hvordan jeg har det, om jeg hadde mistet ett av mine barn som jeg har tatt vare på og elsket i årevis  Hold munn å lytt istedenfor å fortelle om ditt eget, er mitt beste råd i slike situasjoner. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Men ditt råd er uten mening for meg siden du sier totalt motsatt av hva de som har mistet større barn har sagt til meg. Hva du mener personlig er ikke fasiten for alle. Som du ser er det en god del som støtter seg til det jeg sier også. Jeg sier jo hele tiden at sorg IKKE kan eller SKAL sammenlignes akkurat fordi den er individuell . Når jeg møter noen sier jeg heller aldrig at jeg skjønner hvordan dem opplever ting fordi dem har et annet utgangspunkt en meg. Jeg kan derimot med all rett si at jeg vet hvordan det er å miste noe som er en kjært , og at jeg vet hva sorg er.

Ja da lar du være å ta mitt råd, det er selvsagt helt frivillig. Igjen sier du at jeg mener at jeg sitter med fasiten. HVOR skriver jeg dette? At alle er ulike er nettopp mitt budskap. Derfor mener jeg at en sammenligning er en uting. Feks ved å si at man vet hvordan man har det pga at man har mistet noen selv. Jeg har ikke møtt deg irl, jeg baserer meg på det jeg har lest av det du har skrevet her inne over flere år. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger du har fortalt din historie om din sønn i ulike tråder. Hver eneste gang det er snakk om dette temaet, og du poster et svar, forteller du din historie. Jeg oppfatter deg (nei, det betyr min mening, ikke at jeg sitter med fasiten) som om du har et veldig sterkt og stort behov for å fortelle om din sønn, ditt tap og din sorg. Jeg sier ikke at du skal glemme ham, det er helt umulig. Jeg foreslår bare å la det handle om den personen som har lidd tapet, ikke om deg. Det er ikke nødvendigvis trøst å få andres historie, så trå varsomt. Jeg tror jeg avslutter her med å foreslå at vi kan bli enige om å være uenige. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Nå handlet jo ikke hovedinnlegget om noens private tap, men om når det var værst å miste barnet sitt. Selvsagt engasjerer jeg meg når jeg føler at de som mister i svangerskapet blir tråkket på og ikke får sin sorg anerkjent. Selvsagt bruker jeg meg av min personlige erfaring når jeg diskuterer og selvsagt engasjerer jeg meg i det som står meg nært slik jeg regner med 99% av alle andre også gjør. Men jeg reagerer ikke bare på vegne av meg selv, men av alle andre som også står i en sorgsituasjon og som blir tråkket på så til de grader i denne tråden. Skal jeg bare holde kjeft å se på at de blir høvle ned mener du bare fordi jeg snakket om dette før?? Det var snart 10 år siden vi mistet sønnen vår og jeg har kommet meg godt videre, men det betyr ikke at jeg ikke kan reagere på vegne av de som står i det NÅ det jeg gjorde når det stod på som værst.

[Anonym bruker]

Jeg synes uansett det er respektløst å hevde at man vet hvordan den andre har det i en sorgsituasjon. Det er vanskelig å sammenlikne sorg. Til dere som sier at det er like ille, hvis dere hadde sagt at dere forsto meg dersom jeg hadde mistet min treåring så tror jeg hadde reagert. Det er ingen som hadde kommet til å visst hvordan det var å være i mine sko i det tilfellet! Hvordan kan noen våge å påstå det? Tror vi skal være veldig forsiktige med setningen "jeg vet hvordan du har det, fordi..."

Vi mennesker graderer sorg. Jeg kan si meg helt enig i at jeg tenker at det er værre å miste barna sine enn foreldrene sine for eksempel. Og at det er værre å miste et foster i uke 23 enn i uke 6. På samme måte som jeg kan tenke at det er værre å miste et barn man kjenner fremfor et som dør mors liv. Jeg tenker heller ikke at det er dobbelt så ille å miste tvillinger i mors liv som det er å miste en. Tror også det er værre å miste et barn som har vært etterlengtet lenge, enn et som ikke har vært like lenkene i tankene på de vordende foreldrene. Eller kanskje det er værre å miste ufødte barn når man ikke har noen barn fra før av. Kanskje det også er værre å miste sitt eneste barn enn å miste en av fire. Kanskje er det værre for mor å miste et ufødt barn enn det er for far. Men jeg sier selvsagt ikke noe at dette til noen som sørger!Anonymous poster hash: 9153a...9a1

Så hvis noen mistet barnet sitt da det var 5 år så har dem det verre en deg mener du? fordi det barnet har levd 2 år lengre en ditt? Og tar det da fra deg muligheten å si at du vet hvordan det er å miste barnet sitt til dem?

 

Anonymous poster hash: 2e07e...d1b

[sug lut]

Det finnes ikke "barn".

[Anonym bruker]

Sorg kan ikke sammenlignes. All sorg er forskjellig. Meg og min søster mistet bestefar, vi har hatt samme kontakt men hadde helt ulik sorg.

 

Jeg har mistet babyer som levde ca en time etter fødsel. Det er det verste som har skjedd og jeg var knust. Det er 14 år siden og jeg kan enda gråte og ha vonde dager angående babyene mine.

 

Men dersom jeg skulle ta det absurde valget om å velge mellom å miste en baby i magen eller et av mine barn på 9 og 10 år, så er valget "enkelt".

 

Jeg har to nære som ene har mistet en 13 åring, den andre en 20 åring i grusomme ulykker. Jeg skjønner sorgen deres siden jeg har opplevd å miste barn. Jeg vet kanskje lettere hva jeg skal si og ikke si.

 

Men jeg kan ikke sammenligne eller forstå sorgen av å miste et barn man har vært sammen med i 13 år.

 

Men jeg har min sorg og mitt tap, jeg er enig med hi. Min søster som har barn fra før mistet i uke 7, jeg kjente det kokte inni meg da hun kom å sa at hun forstod hvordan jeg hadde det som mistet mine babyer. Selvsagt har hun lov å sørge og være trist.

 

 

 

Anonymous poster hash: a6d50...d09

[Anonym bruker]

Dette er en av de sprøeste trådene jeg har sett her inne. Det er for meg hinsides ubegripelig at noen føler behov for å fortelle andre hvordan de opplever eller ville ha opplevd tap av barn, fødte eller ufødte. Folk er forskjellige. Sorg og tap oppleves ikke likt. 

 

Hvis HIs poeng her er at en person som har opplevd en dødfødsel ikke kan si "jeg vet hvordan du har det" til noen som har mistet et større barn, så er jeg enig. Det skal ingen si, ikke i noen situasjon, for man vet aldri hvordan andre har det. 

Anonymous poster hash: 65e9a...925

[Anonym bruker]

 

Dette er en av de sprøeste trådene jeg har sett her inne. Det er for meg hinsides ubegripelig at noen føler behov for å fortelle andre hvordan de opplever eller ville ha opplevd tap av barn, fødte eller ufødte. Folk er forskjellige. Sorg og tap oppleves ikke likt. 

 

Hvis HIs poeng her er at en person som har opplevd en dødfødsel ikke kan si "jeg vet hvordan du har det" til noen som har mistet et større barn, så er jeg enig. Det skal ingen si, ikke i noen situasjon, for man vet aldri hvordan andre har det. 

 

Anonymous poster hash: 65e9a...925

 

Det er akkurat slik jeg oppfatter hi.

 

Anonymous poster hash: e63a0...4f7

[Cat.68]

 

Dette er en av de sprøeste trådene jeg har sett her inne. Det er for meg hinsides ubegripelig at noen føler behov for å fortelle andre hvordan de opplever eller ville ha opplevd tap av barn, fødte eller ufødte. Folk er forskjellige. Sorg og tap oppleves ikke likt.  Hvis HIs poeng her er at en person som har opplevd en dødfødsel ikke kan si "jeg vet hvordan du har det" til noen som har mistet et større barn, så er jeg enig. Det skal ingen si, ikke i noen situasjon, for man vet aldri hvordan andre har det. Anonymous poster hash: 65e9a...925

 

Det er akkurat slik jeg oppfatter hi. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Det gjør ikke jeg. Jeg tolker hi som at bagatellisere sorg og taps følelsen når man mister i svangerskapet. Jeg mener fortsatt at tapet og sorgen kan være like stor men situasjonene og det man sørger i tapet er forskjellig. Derfor kan ikke sorg sammenlignes eller graderes.

[Anonym bruker]

 

Jeg synes uansett det er respektløst å hevde at man vet hvordan den andre har det i en sorgsituasjon. Det er vanskelig å sammenlikne sorg. Til dere som sier at det er like ille, hvis dere hadde sagt at dere forsto meg dersom jeg hadde mistet min treåring så tror jeg hadde reagert. Det er ingen som hadde kommet til å visst hvordan det var å være i mine sko i det tilfellet! Hvordan kan noen våge å påstå det? Tror vi skal være veldig forsiktige med setningen "jeg vet hvordan du har det, fordi..."

Vi mennesker graderer sorg. Jeg kan si meg helt enig i at jeg tenker at det er værre å miste barna sine enn foreldrene sine for eksempel. Og at det er værre å miste et foster i uke 23 enn i uke 6. På samme måte som jeg kan tenke at det er værre å miste et barn man kjenner fremfor et som dør mors liv. Jeg tenker heller ikke at det er dobbelt så ille å miste tvillinger i mors liv som det er å miste en. Tror også det er værre å miste et barn som har vært etterlengtet lenge, enn et som ikke har vært like lenkene i tankene på de vordende foreldrene. Eller kanskje det er værre å miste ufødte barn når man ikke har noen barn fra før av. Kanskje det også er værre å miste sitt eneste barn enn å miste en av fire. Kanskje er det værre for mor å miste et ufødt barn enn det er for far. Men jeg sier selvsagt ikke noe at dette til noen som sørger!Anonymous poster hash: 9153a...9a1

Så hvis noen mistet barnet sitt da det var 5 år så har dem det verre en deg mener du? fordi det barnet har levd 2 år lengre en ditt? Og tar det da fra deg muligheten å si at du vet hvordan det er å miste barnet sitt til dem?Anonymous poster hash: 2e07e...d1b

Det var da også en måte å vri det på. Om barnet er 3 eller fem år så kjenner man vel barnet uansett like godt. Men det var ikke poenget. Det jeg sier, er at vi mennesker graderer sorg. Hvem har vel ikke hørt noen si at det å miste et barn er det værste som kan skje et menneske? Det blir for dumt å si at vi ikke graderer sorg som flere hevder at vi ikke har "lov" til å gjøre. Vi gjør det hele tiden. Det nevnte uttrykket er en gradering i seg selv. I det uttrykket sier du også at det å miste en lillesøster for eksempel er mindre ille enn å miste et eget barn. Men hva vet vel vi rundt om forholdet mellom mor-barn og søster-søster. Poenget mitt er vel at selv om vi graderer noe ulikt, og at mennesker i har ulike forutsetninger for å ta sorgen sterkere eller mildere, så er det respektløst av noen å hevde at andre vet hvordan de har det, fordi at de har personlig erfaring med en liknende (men ikke sammenlignbar) situasjon.

 

Anonymous poster hash: 9153a...9a1

[Anonym bruker]

Nå var det vel ikke

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg må nok si meg enig med nr. 33. Jeg mistet mitt barn et uke etter fødsel. Sterk sorg, ja selvfølgelig og heller aldri glemt men jeg må få lov til å si at det ville vært mye verre å miste ett av mine større barn. Jeg synes ikke at jeg bagatelliserer min egen sorg fordi om jeg føler det sånn. Anonymous poster hash: 05915...b59

Nei du bagatelliserer ikke din egen sorg, den er jo din og det er riktig for deg. Du bagatelliserer derimot andres sorg, som føler det annerledes.

Bagatelliserer andres sorg? På hvilken måte? Mener du at det er like ille for deg om du hadde mistet ditt levende barn som å miste et foster halvveis i svangerskapet? Man er jo knyttet til barnet på en helt annen måte når man har levd sammen med det i årevis. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Det er jo barnet mitt okke som. Jeg lå 10 timer i fødsel, jeg fødte et barn som var fullt utvikklet bare veldig liten. Jeg hadde knyttet bånd og drømmer til dette barnet. Vi brukte 7 år på i hele tatt bli gravide. Vi la ham i en kiste og begravde ham. Vi fikk gravferdsstønad så samfunnet ser ihvertfall på det som et barn og man har for lengst sluttet å begrave disse barna i fremmede graver heldigvis, og be foreldrene glemme barnet.Jeg har både voksne og større barn og jeg kan ikke se at det ville vare verre å miste dem. Det vil vare like forbanne ille , men det vil være forskjellig og sorgen vil mest sannsynlig se annerledes ut. Det vil være andre ting som vil være i fokus under sorgen, men jeg ville i det minste ha de vakre minnene fra et levd liv, noe jeg ble frarøvet med gutten vår. Situasjonene er som sagt helt forskjellig, men tapet av barnet er det samme. Og som jeg sa har jeg mange mange venner gjennom englesiden som mistet både større og mindre barn en meg og aldrig har jeg opplevd at noen følt seg provosert av min eller andres sorg. Heller motsatt.

De som har svart i denne tråden som har erfart å miste både fostre og større barn er helt tydelige på hva de mener om graden av tap. Du har erfart en av delene, og har derfor ikke sammenligningsgrunnlag. Jeg blir skremt av at du i det hele tatt uttaler at det ikke er verre å miste et barn du har kjent i mange år en et foster som har levd et halvt svangerskap i din mage.  Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Og du hopper glatt over det faktum at jeg har mange venner som mistet eldre barn og som har full forståelse for min sorg og som ser at tapet er like stort selv om situasjonene er forskjellig og som ikke har noe behov for å gradere tap. Hvilken erfaring har du siden du mener å sitte med fasit? Her inne kan man om man ønsker som anonym ha mistet hele familjen sin for å fremme egne meninger uten at det trenger å medføre riktighet av den grunn. Jeg blir skremt av din holdning og behov for å minimalisere andres følelser og sorgreaksjoner.

Du er vanskelig å diskutere med, fordi du ikke er interessert i å forstå andre. Du maler i vei med ditt uten å anerkjenne andres synspunkt. Andre kan faktisk ha valide og gode poeng selv om de er uenige med deg. Jeg har ikke påstått noe sted at jeg sitter med fasiten. Jeg poengterte at de som har svart som har erfaring  med begge typer tap burde lyttes til. Jeg har forstått, gjennom mange år her inne, at din sorg over din lille sønn er enorm. Det er helt forståelig og jeg synes det er uendelig trist at du måtte oppleve denne sorgen. Jeg oppfatter deg som en engasjert dame som ønsker å hjelpe andre. Det er i midlertidig ikke alltid den beste hjelpen å fortelle om sitt eget tap når et annet menneske er i en krise når man har mistet et barn. For den som mister barnet sitt KAN det oppfattes som et hån at du svarer at du forstår akkurat hvordan moren til 4-åringen føler det når 4-åringen døde fordi du har mistet et 20+ uker gammelt foster. Det er ikke det samme, selv om sorgen kan være like stor for deg. Jeg hadde blitt rasende om noen forsøkte å trøste meg ved å fortelle meg en erfaring som din og påstått at de FORSTÅR hvordan jeg har det, om jeg hadde mistet ett av mine barn som jeg har tatt vare på og elsket i årevis  Hold munn å lytt istedenfor å fortelle om ditt eget, er mitt beste råd i slike situasjoner. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Men ditt råd er uten mening for meg siden du sier totalt motsatt av hva de som har mistet større barn har sagt til meg. Hva du mener personlig er ikke fasiten for alle. Som du ser er det en god del som støtter seg til det jeg sier også. Jeg sier jo hele tiden at sorg IKKE kan eller SKAL sammenlignes akkurat fordi den er individuell . Når jeg møter noen sier jeg heller aldrig at jeg skjønner hvordan dem opplever ting fordi dem har et annet utgangspunkt en meg. Jeg kan derimot med all rett si at jeg vet hvordan det er å miste noe som er en kjært , og at jeg vet hva sorg er.

Ja da lar du være å ta mitt råd, det er selvsagt helt frivillig. Igjen sier du at jeg mener at jeg sitter med fasiten. HVOR skriver jeg dette? At alle er ulike er nettopp mitt budskap. Derfor mener jeg at en sammenligning er en uting. Feks ved å si at man vet hvordan man har det pga at man har mistet noen selv. Jeg har ikke møtt deg irl, jeg baserer meg på det jeg har lest av det du har skrevet her inne over flere år. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger du har fortalt din historie om din sønn i ulike tråder. Hver eneste gang det er snakk om dette temaet, og du poster et svar, forteller du din historie. Jeg oppfatter deg (nei, det betyr min mening, ikke at jeg sitter med fasiten) som om du har et veldig sterkt og stort behov for å fortelle om din sønn, ditt tap og din sorg. Jeg sier ikke at du skal glemme ham, det er helt umulig. Jeg foreslår bare å la det handle om den personen som har lidd tapet, ikke om deg. Det er ikke nødvendigvis trøst å få andres historie, så trå varsomt. Jeg tror jeg avslutter her med å foreslå at vi kan bli enige om å være uenige. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Nå handlet jo ikke hovedinnlegget om noens private tap, men om når det var værst å miste barnet sitt. Selvsagt engasjerer jeg meg når jeg føler at de som mister i svangerskapet blir tråkket på og ikke får sin sorg anerkjent. Selvsagt bruker jeg meg av min personlige erfaring når jeg diskuterer og selvsagt engasjerer jeg meg i det som står meg nært slik jeg regner med 99% av alle andre også gjør. Men jeg reagerer ikke bare på vegne av meg selv, men av alle andre som også står i en sorgsituasjon og som blir tråkket på så til de grader i denne tråden. Skal jeg bare holde kjeft å se på at de blir høvle ned mener du bare fordi jeg snakket om dette før?? Det var snart 10 år siden vi mistet sønnen vår og jeg har kommet meg godt videre, men det betyr ikke at jeg ikke kan reagere på vegne av de som står i det NÅ det jeg gjorde når det stod på som værst.

 

Du vet ikke hvordan alle andre har det, så hvorfor skal du reagere på vegne av andre? Jeg kjenner mennesker som har gått gjennom akkurat det samme som deg, de håndterer det helt fint og har ikke noe som helst behov for at andre, feks du, skal reagerer på deres vegne av noen som helst grunn. En god leveregel er å snakke for seg selv. Du er ingen utvalgt fellesrepresentant for de som har mistet barn.  

 

Det å snakke om sine egne erfaringer kan være en trøst, men vanligvis ønsker mennesker i sorg å fokuserer på seg selv og sitt, ikke fokuserer på dine sorger og opplevelser. Det at du er godt voksen og ikke engang forsøker å forstå mitt synspunkt sier meg at du ikke ønsker å utvikle deg som menneske. 

 

Anonymous poster hash: e63a0...4f7

[Anonym bruker]

 

 

Dette er en av de sprøeste trådene jeg har sett her inne. Det er for meg hinsides ubegripelig at noen føler behov for å fortelle andre hvordan de opplever eller ville ha opplevd tap av barn, fødte eller ufødte. Folk er forskjellige. Sorg og tap oppleves ikke likt.  Hvis HIs poeng her er at en person som har opplevd en dødfødsel ikke kan si "jeg vet hvordan du har det" til noen som har mistet et større barn, så er jeg enig. Det skal ingen si, ikke i noen situasjon, for man vet aldri hvordan andre har det. Anonymous poster hash: 65e9a...925

Det er akkurat slik jeg oppfatter hi. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Det gjør ikke jeg. Jeg tolker hi som at bagatellisere sorg og taps følelsen når man mister i svangerskapet. Jeg mener fortsatt at tapet og sorgen kan være like stor men situasjonene og det man sørger i tapet er forskjellig. Derfor kan ikke sorg sammenlignes eller graderes.

 

Jeg mener at du misforstår hi. Du er konstant i forsvarsposisjon når det gjelder dette temaet, og hopper i strupen på de som ikke deler din mening. 

 

Anonymous poster hash: e63a0...4f7

[Cat.68]

Hopper i strupen på?? Nå er det jo ikke meg som prøver å gradere sorg, mine empatiske evne strekker seg ihvertfall så pass langt at jeg mener sorg er individuell og ingens sorg er mindre verdt en andres. Jeg har forståelse og omsorg for alles tapsfølelse og mener ikke noen har enerett på når det er korrekt å sørge. Hersketeknikker faller jeg ihvertfall ikke for her inne.

[Cat.68]

 

Nå var det vel ikke

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg må nok si meg enig med nr. 33. Jeg mistet mitt barn et uke etter fødsel. Sterk sorg, ja selvfølgelig og heller aldri glemt men jeg må få lov til å si at det ville vært mye verre å miste ett av mine større barn. Jeg synes ikke at jeg bagatelliserer min egen sorg fordi om jeg føler det sånn. Anonymous poster hash: 05915...b59

Nei du bagatelliserer ikke din egen sorg, den er jo din og det er riktig for deg. Du bagatelliserer derimot andres sorg, som føler det annerledes.

Bagatelliserer andres sorg? På hvilken måte? Mener du at det er like ille for deg om du hadde mistet ditt levende barn som å miste et foster halvveis i svangerskapet? Man er jo knyttet til barnet på en helt annen måte når man har levd sammen med det i årevis. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Det er jo barnet mitt okke som. Jeg lå 10 timer i fødsel, jeg fødte et barn som var fullt utvikklet bare veldig liten. Jeg hadde knyttet bånd og drømmer til dette barnet. Vi brukte 7 år på i hele tatt bli gravide. Vi la ham i en kiste og begravde ham. Vi fikk gravferdsstønad så samfunnet ser ihvertfall på det som et barn og man har for lengst sluttet å begrave disse barna i fremmede graver heldigvis, og be foreldrene glemme barnet.Jeg har både voksne og større barn og jeg kan ikke se at det ville vare verre å miste dem. Det vil vare like forbanne ille , men det vil være forskjellig og sorgen vil mest sannsynlig se annerledes ut. Det vil være andre ting som vil være i fokus under sorgen, men jeg ville i det minste ha de vakre minnene fra et levd liv, noe jeg ble frarøvet med gutten vår. Situasjonene er som sagt helt forskjellig, men tapet av barnet er det samme. Og som jeg sa har jeg mange mange venner gjennom englesiden som mistet både større og mindre barn en meg og aldrig har jeg opplevd at noen følt seg provosert av min eller andres sorg. Heller motsatt.

De som har svart i denne tråden som har erfart å miste både fostre og større barn er helt tydelige på hva de mener om graden av tap. Du har erfart en av delene, og har derfor ikke sammenligningsgrunnlag. Jeg blir skremt av at du i det hele tatt uttaler at det ikke er verre å miste et barn du har kjent i mange år en et foster som har levd et halvt svangerskap i din mage.  Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Og du hopper glatt over det faktum at jeg har mange venner som mistet eldre barn og som har full forståelse for min sorg og som ser at tapet er like stort selv om situasjonene er forskjellig og som ikke har noe behov for å gradere tap. Hvilken erfaring har du siden du mener å sitte med fasit? Her inne kan man om man ønsker som anonym ha mistet hele familjen sin for å fremme egne meninger uten at det trenger å medføre riktighet av den grunn. Jeg blir skremt av din holdning og behov for å minimalisere andres følelser og sorgreaksjoner.

Du er vanskelig å diskutere med, fordi du ikke er interessert i å forstå andre. Du maler i vei med ditt uten å anerkjenne andres synspunkt. Andre kan faktisk ha valide og gode poeng selv om de er uenige med deg. Jeg har ikke påstått noe sted at jeg sitter med fasiten. Jeg poengterte at de som har svart som har erfaring  med begge typer tap burde lyttes til. Jeg har forstått, gjennom mange år her inne, at din sorg over din lille sønn er enorm. Det er helt forståelig og jeg synes det er uendelig trist at du måtte oppleve denne sorgen. Jeg oppfatter deg som en engasjert dame som ønsker å hjelpe andre. Det er i midlertidig ikke alltid den beste hjelpen å fortelle om sitt eget tap når et annet menneske er i en krise når man har mistet et barn. For den som mister barnet sitt KAN det oppfattes som et hån at du svarer at du forstår akkurat hvordan moren til 4-åringen føler det når 4-åringen døde fordi du har mistet et 20+ uker gammelt foster. Det er ikke det samme, selv om sorgen kan være like stor for deg. Jeg hadde blitt rasende om noen forsøkte å trøste meg ved å fortelle meg en erfaring som din og påstått at de FORSTÅR hvordan jeg har det, om jeg hadde mistet ett av mine barn som jeg har tatt vare på og elsket i årevis  Hold munn å lytt istedenfor å fortelle om ditt eget, er mitt beste råd i slike situasjoner. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Men ditt råd er uten mening for meg siden du sier totalt motsatt av hva de som har mistet større barn har sagt til meg. Hva du mener personlig er ikke fasiten for alle. Som du ser er det en god del som støtter seg til det jeg sier også. Jeg sier jo hele tiden at sorg IKKE kan eller SKAL sammenlignes akkurat fordi den er individuell . Når jeg møter noen sier jeg heller aldrig at jeg skjønner hvordan dem opplever ting fordi dem har et annet utgangspunkt en meg. Jeg kan derimot med all rett si at jeg vet hvordan det er å miste noe som er en kjært , og at jeg vet hva sorg er.

Ja da lar du være å ta mitt råd, det er selvsagt helt frivillig. Igjen sier du at jeg mener at jeg sitter med fasiten. HVOR skriver jeg dette? At alle er ulike er nettopp mitt budskap. Derfor mener jeg at en sammenligning er en uting. Feks ved å si at man vet hvordan man har det pga at man har mistet noen selv. Jeg har ikke møtt deg irl, jeg baserer meg på det jeg har lest av det du har skrevet her inne over flere år. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger du har fortalt din historie om din sønn i ulike tråder. Hver eneste gang det er snakk om dette temaet, og du poster et svar, forteller du din historie. Jeg oppfatter deg (nei, det betyr min mening, ikke at jeg sitter med fasiten) som om du har et veldig sterkt og stort behov for å fortelle om din sønn, ditt tap og din sorg. Jeg sier ikke at du skal glemme ham, det er helt umulig. Jeg foreslår bare å la det handle om den personen som har lidd tapet, ikke om deg. Det er ikke nødvendigvis trøst å få andres historie, så trå varsomt. Jeg tror jeg avslutter her med å foreslå at vi kan bli enige om å være uenige. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Nå handlet jo ikke hovedinnlegget om noens private tap, men om når det var værst å miste barnet sitt. Selvsagt engasjerer jeg meg når jeg føler at de som mister i svangerskapet blir tråkket på og ikke får sin sorg anerkjent. Selvsagt bruker jeg meg av min personlige erfaring når jeg diskuterer og selvsagt engasjerer jeg meg i det som står meg nært slik jeg regner med 99% av alle andre også gjør. Men jeg reagerer ikke bare på vegne av meg selv, men av alle andre som også står i en sorgsituasjon og som blir tråkket på så til de grader i denne tråden. Skal jeg bare holde kjeft å se på at de blir høvle ned mener du bare fordi jeg snakket om dette før?? Det var snart 10 år siden vi mistet sønnen vår og jeg har kommet meg godt videre, men det betyr ikke at jeg ikke kan reagere på vegne av de som står i det NÅ det jeg gjorde når det stod på som værst.

Du vet ikke hvordan alle andre har det, så hvorfor skal du reagere på vegne av andre? Jeg kjenner mennesker som har gått gjennom akkurat det samme som deg, de håndterer det helt fint og har ikke noe som helst behov for at andre, feks du, skal reagerer på deres vegne av noen som helst grunn. En god leveregel er å snakke for seg selv. Du er ingen utvalgt fellesrepresentant for de som har mistet barn.   Det å snakke om sine egne erfaringer kan være en trøst, men vanligvis ønsker mennesker i sorg å fokuserer på seg selv og sitt, ikke fokuserer på dine sorger og opplevelser. Det at du er godt voksen og ikke engang forsøker å forstå mitt synspunkt sier meg at du ikke ønsker å utvikle deg som menneske.  Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Og hvorfor har man sorgegrupper da mener du? Du trur ikke mennesker i sorg kan finne felles trøst i tapet til tross for at dem mistet barnen sine på forskjellige måter? Jeg skjønner godt ditt synspunkt, jeg er ikke enig bare, og det må jeg faktisk ikke være heller. På samme måte som du ikke er enig med meg.

[Anonym bruker]

 

 

Nå var det vel ikke

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg må nok si meg enig med nr. 33. Jeg mistet mitt barn et uke etter fødsel. Sterk sorg, ja selvfølgelig og heller aldri glemt men jeg må få lov til å si at det ville vært mye verre å miste ett av mine større barn. Jeg synes ikke at jeg bagatelliserer min egen sorg fordi om jeg føler det sånn. Anonymous poster hash: 05915...b59

Nei du bagatelliserer ikke din egen sorg, den er jo din og det er riktig for deg. Du bagatelliserer derimot andres sorg, som føler det annerledes.

Bagatelliserer andres sorg? På hvilken måte? Mener du at det er like ille for deg om du hadde mistet ditt levende barn som å miste et foster halvveis i svangerskapet? Man er jo knyttet til barnet på en helt annen måte når man har levd sammen med det i årevis. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Det er jo barnet mitt okke som. Jeg lå 10 timer i fødsel, jeg fødte et barn som var fullt utvikklet bare veldig liten. Jeg hadde knyttet bånd og drømmer til dette barnet. Vi brukte 7 år på i hele tatt bli gravide. Vi la ham i en kiste og begravde ham. Vi fikk gravferdsstønad så samfunnet ser ihvertfall på det som et barn og man har for lengst sluttet å begrave disse barna i fremmede graver heldigvis, og be foreldrene glemme barnet.Jeg har både voksne og større barn og jeg kan ikke se at det ville vare verre å miste dem. Det vil vare like forbanne ille , men det vil være forskjellig og sorgen vil mest sannsynlig se annerledes ut. Det vil være andre ting som vil være i fokus under sorgen, men jeg ville i det minste ha de vakre minnene fra et levd liv, noe jeg ble frarøvet med gutten vår. Situasjonene er som sagt helt forskjellig, men tapet av barnet er det samme. Og som jeg sa har jeg mange mange venner gjennom englesiden som mistet både større og mindre barn en meg og aldrig har jeg opplevd at noen følt seg provosert av min eller andres sorg. Heller motsatt.

De som har svart i denne tråden som har erfart å miste både fostre og større barn er helt tydelige på hva de mener om graden av tap. Du har erfart en av delene, og har derfor ikke sammenligningsgrunnlag. Jeg blir skremt av at du i det hele tatt uttaler at det ikke er verre å miste et barn du har kjent i mange år en et foster som har levd et halvt svangerskap i din mage.  Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Og du hopper glatt over det faktum at jeg har mange venner som mistet eldre barn og som har full forståelse for min sorg og som ser at tapet er like stort selv om situasjonene er forskjellig og som ikke har noe behov for å gradere tap. Hvilken erfaring har du siden du mener å sitte med fasit? Her inne kan man om man ønsker som anonym ha mistet hele familjen sin for å fremme egne meninger uten at det trenger å medføre riktighet av den grunn. Jeg blir skremt av din holdning og behov for å minimalisere andres følelser og sorgreaksjoner.

Du er vanskelig å diskutere med, fordi du ikke er interessert i å forstå andre. Du maler i vei med ditt uten å anerkjenne andres synspunkt. Andre kan faktisk ha valide og gode poeng selv om de er uenige med deg. Jeg har ikke påstått noe sted at jeg sitter med fasiten. Jeg poengterte at de som har svart som har erfaring  med begge typer tap burde lyttes til. Jeg har forstått, gjennom mange år her inne, at din sorg over din lille sønn er enorm. Det er helt forståelig og jeg synes det er uendelig trist at du måtte oppleve denne sorgen. Jeg oppfatter deg som en engasjert dame som ønsker å hjelpe andre. Det er i midlertidig ikke alltid den beste hjelpen å fortelle om sitt eget tap når et annet menneske er i en krise når man har mistet et barn. For den som mister barnet sitt KAN det oppfattes som et hån at du svarer at du forstår akkurat hvordan moren til 4-åringen føler det når 4-åringen døde fordi du har mistet et 20+ uker gammelt foster. Det er ikke det samme, selv om sorgen kan være like stor for deg. Jeg hadde blitt rasende om noen forsøkte å trøste meg ved å fortelle meg en erfaring som din og påstått at de FORSTÅR hvordan jeg har det, om jeg hadde mistet ett av mine barn som jeg har tatt vare på og elsket i årevis  Hold munn å lytt istedenfor å fortelle om ditt eget, er mitt beste råd i slike situasjoner. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Men ditt råd er uten mening for meg siden du sier totalt motsatt av hva de som har mistet større barn har sagt til meg. Hva du mener personlig er ikke fasiten for alle. Som du ser er det en god del som støtter seg til det jeg sier også. Jeg sier jo hele tiden at sorg IKKE kan eller SKAL sammenlignes akkurat fordi den er individuell . Når jeg møter noen sier jeg heller aldrig at jeg skjønner hvordan dem opplever ting fordi dem har et annet utgangspunkt en meg. Jeg kan derimot med all rett si at jeg vet hvordan det er å miste noe som er en kjært , og at jeg vet hva sorg er.

Ja da lar du være å ta mitt råd, det er selvsagt helt frivillig. Igjen sier du at jeg mener at jeg sitter med fasiten. HVOR skriver jeg dette? At alle er ulike er nettopp mitt budskap. Derfor mener jeg at en sammenligning er en uting. Feks ved å si at man vet hvordan man har det pga at man har mistet noen selv. Jeg har ikke møtt deg irl, jeg baserer meg på det jeg har lest av det du har skrevet her inne over flere år. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger du har fortalt din historie om din sønn i ulike tråder. Hver eneste gang det er snakk om dette temaet, og du poster et svar, forteller du din historie. Jeg oppfatter deg (nei, det betyr min mening, ikke at jeg sitter med fasiten) som om du har et veldig sterkt og stort behov for å fortelle om din sønn, ditt tap og din sorg. Jeg sier ikke at du skal glemme ham, det er helt umulig. Jeg foreslår bare å la det handle om den personen som har lidd tapet, ikke om deg. Det er ikke nødvendigvis trøst å få andres historie, så trå varsomt. Jeg tror jeg avslutter her med å foreslå at vi kan bli enige om å være uenige. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Nå handlet jo ikke hovedinnlegget om noens private tap, men om når det var værst å miste barnet sitt. Selvsagt engasjerer jeg meg når jeg føler at de som mister i svangerskapet blir tråkket på og ikke får sin sorg anerkjent. Selvsagt bruker jeg meg av min personlige erfaring når jeg diskuterer og selvsagt engasjerer jeg meg i det som står meg nært slik jeg regner med 99% av alle andre også gjør. Men jeg reagerer ikke bare på vegne av meg selv, men av alle andre som også står i en sorgsituasjon og som blir tråkket på så til de grader i denne tråden. Skal jeg bare holde kjeft å se på at de blir høvle ned mener du bare fordi jeg snakket om dette før?? Det var snart 10 år siden vi mistet sønnen vår og jeg har kommet meg godt videre, men det betyr ikke at jeg ikke kan reagere på vegne av de som står i det NÅ det jeg gjorde når det stod på som værst.

Du vet ikke hvordan alle andre har det, så hvorfor skal du reagere på vegne av andre? Jeg kjenner mennesker som har gått gjennom akkurat det samme som deg, de håndterer det helt fint og har ikke noe som helst behov for at andre, feks du, skal reagerer på deres vegne av noen som helst grunn. En god leveregel er å snakke for seg selv. Du er ingen utvalgt fellesrepresentant for de som har mistet barn.   Det å snakke om sine egne erfaringer kan være en trøst, men vanligvis ønsker mennesker i sorg å fokuserer på seg selv og sitt, ikke fokuserer på dine sorger og opplevelser. Det at du er godt voksen og ikke engang forsøker å forstå mitt synspunkt sier meg at du ikke ønsker å utvikle deg som menneske.  Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Og hvorfor har man sorgegrupper da mener du? Du trur ikke mennesker i sorg kan finne felles trøst i tapet til tross for at dem mistet barnen sine på forskjellige måter? Jeg skjønner godt ditt synspunkt, jeg er ikke enig bare, og det må jeg faktisk ikke være heller. På samme måte som du ikke er enig med meg.

 

En sorggruppe er ikke det samme som det du gjør på denne nettsiden. Mulig at du skjønner mitt synspunkt, men du gir overhodet ikke noe som helst aksept for andres synspunkter i denne tråden.

 

Anonymous poster hash: e63a0...4f7

[Anonym bruker]

Hopper i strupen på?? Nå er det jo ikke meg som prøver å gradere sorg, mine empatiske evne strekker seg ihvertfall så pass langt at jeg mener sorg er individuell og ingens sorg er mindre verdt en andres. Jeg har forståelse og omsorg for alles tapsfølelse og mener ikke noen har enerett på når det er korrekt å sørge. Hersketeknikker faller jeg ihvertfall ikke for her inne.

Ingen forsøker å gradere sorg, man forsøker å uttrykke at sorg utarter seg ulikt fra person til person og fra tap til tap, MEN at det er en norm på hva som er verst av ulike typer tap. Feks at det (i de flest tilfeller) er verre å miste sine barn en sine foreldre, å miste barn som man har levd med, elsket og lært å kjenne en et foster i mors liv osv. 

 

Jeg vet ikke om du bare er utydelig eller selvmotsigende. Du sier både at sorg er individuell og at sorg ikke kan graderes. Det i seg selv er en selvmotsigelse. 

 

Og hersketeknikker? Hvor da? Tenker du på at jeg skrev at du hopper i strupen på? Det har du gjort mange ganger, etter mitt syn. Du er ikke direkte ufin, men meget tydelig i dine meninger og uten å gi uttrykk for aksept for andres. 

 

Anonymous poster hash: e63a0...4f7

[Anonym bruker]

 

 

Dette er en av de sprøeste trådene jeg har sett her inne. Det er for meg hinsides ubegripelig at noen føler behov for å fortelle andre hvordan de opplever eller ville ha opplevd tap av barn, fødte eller ufødte. Folk er forskjellige. Sorg og tap oppleves ikke likt.  Hvis HIs poeng her er at en person som har opplevd en dødfødsel ikke kan si "jeg vet hvordan du har det" til noen som har mistet et større barn, så er jeg enig. Det skal ingen si, ikke i noen situasjon, for man vet aldri hvordan andre har det. Anonymous poster hash: 65e9a...925

Det er akkurat slik jeg oppfatter hi. Anonymous poster hash: e63a0...4f7

Det gjør ikke jeg. Jeg tolker hi som at bagatellisere sorg og taps følelsen når man mister i svangerskapet. Jeg mener fortsatt at tapet og sorgen kan være like stor men situasjonene og det man sørger i tapet er forskjellig. Derfor kan ikke sorg sammenlignes eller graderes.

 

 

Jeg er enig, jeg oppfatter også HI sånn. Det eneste jeg er enig med henne i, er at man ikke skal si "jeg vet hvordan du har det" til en person i sorg. Men jeg mener at ingen skal si det, aldri - ikke bare at personer som har mistet ufødte barn ikke skal si det til personer som har mistet levende barn. Man vet man aldri hvordan andre opplever sorg, selv om selve hendelsen er helt lik. En person som har mistet moren sin skal heller ikke si det til en annen som har mistet moren sin. 

 

Anonymous poster hash: 65e9a...925

[Anonym bruker]

Ja, selvfølgelig er det like ille å miste et barn i uke 6 som å miste et på 6 år. Ingen forskjell der. Det er også like ille å " ofre" seg for mannen en kveld man egentlig ikke har lyst på sex, som å bli overfallsvoldtatt.

Det er like ille å miste en grandtante man har møtt en gang for ti år siden, som å miste et søsken eller en forelder...

 

Ser dere hvor dumt det er?

 

 

Eller mener dere virkelig dette!? Sjelden jeg blir så provosert av en tråd her inne!

 

Anonymous poster hash: ddf74...55e

[Anonym bruker]

Ja, selvfølgelig er det like ille å miste et barn i uke 6 som å miste et på 6 år. Ingen forskjell der. Det er også like ille å " ofre" seg for mannen en kveld man egentlig ikke har lyst på sex, som å bli overfallsvoldtatt.

Det er like ille å miste en grandtante man har møtt en gang for ti år siden, som å miste et søsken eller en forelder...

 

Ser dere hvor dumt det er?

 

 

Eller mener dere virkelig dette!? Sjelden jeg blir så provosert av en tråd her inne!

 

Anonymous poster hash: ddf74...55e